Search

I Norge står vi i årene fremover overfor demografiske endringer i form av en aldrende befolkning som lever lengre. Dette har stor påvirkning på hvordan helse- og omsorgssektoren jobber. I takt med økende digitalisering og teknologisk utvikling, har derfor norske politiskere presentert velferdsteknologi som en svært sentral del av løsningen på både økonomiske utfordringer og kapasitetsutfordringer. Dette vil være viktig da sykehjemmene vil fylles med eldre sykere beboere, som stiller større krav til pleie og oppfølging fra en allerede presset helsetjeneste. I arbeidet med utviklingen av en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste for fremtiden, er dermed forestillingen om hvordan omsorg utøves under endring. Dette har stor påvirkning på helsepersonellet arbeidsdag, da hver implementering av ny velferdsteknologi fungerer som en endringsprosess for de ansattes arbeidspraksiser. Med utgangspunkt i det undersøker jeg i denne studien hvordan ansatte ved offentlige sykehjem i Norge erfarer implementeringen av ny velferdsteknologi. Oppgaven har som utgangspunkt en case-studie av et sykehjem som i denne oppgaven vil omtales som ”Aktiva”. Gjennom dybdeintervjuer med fire ansatte og en prosjektleder ved Aktiva vil jeg her undersøke deres erfaringer knyttet til to implementeringer av en digital aktivitetstavle kalt ”Touch & Play”. Da implementering av velferdsteknologi i stor grad handler om møtet mellom bruker og ny teknologi, benytter jeg dimensjonsmodellen for domestisering som analyseverktøy i denne oppgaven. Videre vil dermed funnene som presenteres gjennom denne studien, vise hvordan ansatte i offentlige sykehjem inngår i et krav til evig omstilling, gjennom konstant forhandling, meningsproduksjon og kunnskapsbygging for å imøtekomme nye arbeidspraksiser. In the following years, Norway will face demographic changes that will have major impact on our healthcare sector. In line with the increasing digitalization and technological development, Norwegian politicians have presented welfare technology as a central part of the solution to both future economic challenges, and capacity challenges. This technology will be specifically important for nursing homes as their residents will become older and therefore more fragile due to complex disease patterns, thus requiring even more care and follow-up from an already pressured healthcare infrastructure. As more sustainable healthcare services are developed for the future, the notion of how care can be provided is changing. This has a major impact on the working life of nursing home staff, where each new welfare technology will result in a changing process for the employees work practices. Based on this, I examine through this thesis how employees at public nursing homes in Norway experience the implementation of new welfare technology. This report is based on a case study of a nursing home, which will be referred to as “Aktiva”. Experiences of two implementation processes of the digital activity board “Touch & Play” are examined thorough in-depth interviews with four employees and one project manager. Since the implementation of welfare technology is largely about the meeting between the user(s) and new technology, I use the dimensional model of domestication as an analysis tool. Furthermore, the findings presented through this study will show how employees in public nursing homes accommodate and manage new work practices through constant negotiation, production of meaning and building of knowledge.

At flere offentlige og private helsetjenester digitaliseres, er en sammensatt konsekvens av både samfunnsrelaterte utfordringer knyttet til kapasitet i helsevesenet og at befolkningen blir eldre, men også den teknologiske utviklingen. Dette har følgelig ført til mer forskning på området som igjen har satt andre krav til behandling og oppfølging av pasienter, der pårørenderollen viser seg å bli mer og mer viktig. I forbindelse med dette har Sykehuset Østfold gjennomført prosjektet Nyskapende pasientforløp fra 2018-2021. Her har appen Nimble People med brukergrensesnitt tilpasset pasienter og selvrapportering som hovedfunksjon, blitt testet ut som avstandsoppfølging av kreftpasienter. Hensikten med denne oppgaven er å belyse pårørendes opplevelse av applikasjonsbasert oppfølging og hvilke konsekvenser dette kan få for pasientenes behandling med utgangspunkt i Nimble People. Problemstillingen springer ut fra tidligere forskning som viser at pårørende har nøkkelroller i særlig fysisk-, men også video-oppfølging, noe som gjør at temaet har blitt satt på samfunnsagendaen. På denne måten skisseres pårørende som stadig viktigere i fremtidens omsorg som brukere av helseteknologi, da de får viktige roller som digitale medhjelpere i de ulike omsorgskollektivene som skapes rundt digital helseoppfølging. Studien er gjennomført i samarbeid med Sykehuset Østfold der problemstillingen er utforsket med utgangspunkt i 8 kvalitative dybdeintervjuer med nærmeste pårørende tilknyttet Nyskapende Pasientforløp. Disse ble kontaktet gjennom Sykehusets pårørendelister, der intervjuprosessen og intervjuguiden ble utformet med hensyn til pårørendes sårbare situasjon. Funnene har blitt analysert gjennom en domestiseringsanalyse basert på Sørensens (2006) dimensjonsmodell som inkluderer praksis, kognitive og symbolske aspekter. I tillegg har jeg inkludert den sosiale domestiseringsdimensjonen av Ask og Søraa (2021). Disse dimensjonene utgjør det teoretiske rammeverket i oppgaven og preger derfor også diskusjonen av funnene. Funnene viser at applikasjonsbasert oppfølging av kreftpasienter via Nimble People fungerer for pasientene selv, men ikke for de pårørende i studien da de føler seg ekskludert. Det viser seg at det ofte oppstår kunnskapsgap som resultat av manglende informasjon fra sykehuset til de pårørende, men også gjennom fravær av informasjonsoverføring i husstanden. Som konsekvens av dette føler de pårørende seg lite involverte og følgelig mindre trygge på at pasienten får god nok oppfølging. For at pårørendes følelser skal bli ivaretatt ønsker de å bli involvert gjennom hele oppfølgingsprosessen fra start til slutt der interaksjon mellom helsepersonell og pårørende, samt pårørende og pasient er essensielt. Gjennom en slik interaksjon kan de pårørende bidra med innsikt i pasientens selvrapportering som kan føre til mer valide rapporteringer. Det viser seg også at flere av appens funksjoner kan utnyttes mer, til fordel for pasientens behandling dersom pårørende blir inkludert tidligere og i større grad når applikasjonen tas i bruk. The increasing digitalisation of public and private health services is a complex consequence of societal challenges related to the capacity of health care systems combined with an ageing population and an example of technology development. This has consequently led to more research in the area, which has set other requirements for treatment and follow-up of patients, where the role of relatives is proving to be more critical. In connection with this, Sykehuset Østfold (SiØ) has implemented the project Innovative Patient Process from 2018–to 2021. In the project, Nimble People, an application with a user interface adapted to patients, has been tested as a home-based follow-up service for cancer patients. Nimble People´s central function is the reporting form, where the patient registers symptoms and self-performed measurements. In the project, the application has been used by patients to report pain and side effects according to treatment and follow up. The following study aims to shed light on relatives’ experience of application-based follow-up and what consequences this may have for patients’ treatment. This research question under investigation stems from previous research that shows that relatives have vital roles, primarily in physical and video follow-up, which has led to the topic being put on the social agenda. In this way, relatives are increasingly crucial in future care and various care collectives. The study was conducted in collaboration with Sykehuset Østfold. It consists of eight qualitative in-depth interviews with the next of kin associated with the Innovative Patient Process using an interview process and guide developed concerning the relative’s vulnerable situation. These were contacted using a list of patients’ relatives maintained by the Hospital. The findings have been analysed through a domestication analysis based on Sørensens´ (2006) and Ask and Søras´ (2021) domestication theories incorporating practice, cognitive, symbolic, and social dimensions. These dimensions constitute the theoretical framework in the thesis and characterise the discussion of the findings. The findings show that application-based follow-up of cancer patients via Nimble People works for the patients themselves but not for the relatives in the study, as they feel excluded. It turns out that there exist knowledge gaps because of a lack of information from the hospital to the relatives or/and absence of information transfer in the household. Consequently, the relatives feel little involved and less confident that the patient will receive proper treatment. For relatives’ feelings to be taken care of, they want to be involved throughout the follow-up process from start to finish, where both the professional-relative interactions and relative-patient interactions are essential. Through such an interaction, the relatives can contribute insight into the patients’ self-reporting, leading to more accurate reports. It also turns out that several of the app’s functions can be utilised to benefit the patients’ treatment if the hospital actively includes relatives regarding patients’ use of Nimble People.

Sammendrag: «hvordan roboter brukes i sør-Koreanske kaféer og hvorfor?». I denne oppgaven undersøker jeg dette spørsmålet i en kvalitativ studie på Koreansk kafé kultur, ved å se på hvordan forskjellige komponenter er deltagende når endring skjer og den kompleksitet. Oppgavens introduksjon presenterer nasjonen Korea, et overblikk over leve-situasjonen i Seoul, et kortfattet innblikk i kaffens historie i Korea, hvordan Korea ble en tech-nasjon, definisjonen av en robot, og sist, fremheve tilskuddet denne oppgaven har for ‘untact’- og HRI-forskning. Metodologisk, dette studiet benytter tre typer empirisk materiale: (1) Feltarbeid i Korea og erfaringer fra Seoul, (2) observasjoner av 6 kaféer; 3 robot-kaféer og 3 vanlige kaféer, (3) semi-strukturerte intervju av fire studenter fra Seoul. Informantene er presentert som sine egne individ i denne oppgaven, men de representerer også både kjernen av kafé-kunder og hverdagslivet hos studenter i Seoul. Den empiriske dataen er sentral i denne oppgavens forskning, fordi prosessen er inspirert av grounded theory, en induktiv metodologisk fremgangsmåte. Jeg benytter også teoretiske verktøy fra Science & Technology Studies: sosioteknisk perspektiv, domestisering, og delegering. I tillegg låner jeg Breaching experiments fra sosiologi-feltet. Oppgaven er kronologisk strukturert inn i fire analysekapittel: (1) et dyp-dykk inn i Koreansk kafé-kultur, det travle livet til studenter, kaféen som en plass å studere på, Seoul’s trange bosituasjon, og de materielle konfigurasjonene på kaféer. Dette utgjør den lokale konteksten for oppgaven. (2) Presentere det sosiotekniske materielle konfigurasjonene i Seoul-kaféer. Analysert gjennom å bli kategorisert og satt opp imot den lokale konteksten, for å finne ut av hvorfor kaféer benytter nye teknologier. Dette utgjør den materielle konteksten. (3) Analysere hvordan kunder domestiserer kaféer som benytter nye teknologier, basert på kaféenes hybridisering, smaken av produkter, og kundenes tekniske kompetanse. (4) HRI-analyse av breaching experiments, ved presentering av tre situasjoner hvor forventingene av sosial interaksjon blir brutt i en service setting, i tillegg til konseptet av å se for seg at brytningene skjer, og avvisningen av untact teknologi i en service setting. Kaféer i Seoul tilpasser seg den lokale konteksten og studenters rutiner, ved en økende bruk av teknologi og en reduksjon i bruk av menneskelige ansatte, noe som resulterer i at kaféene er på nippet til å bli slike hybrid-kaféer, hvor linjen mellom kafé, hjemmet, og arbeidsplassen blir uklar. I mine funn, vises det at studenter, hoved-målgruppen, er splittet i sin domestisering av robot-kaféer, grunnet avvisning av interaksjon med teknologi i service, basert på mistillit og en forventing om at funksjonsfeil skal skje. Abstract: “How robots are used in South Korean cafés and why?”. In this thesis I investigate this question through a qualitative study of Korean café culture, looking at how various components play a part when change occurs in Korean cafés and the complexity of it. The thesis’ introduction present Korea as a nation, an overview of life in Seoul, a brief history of coffee in Korea, the birth of Korea as a tech-nation, a definition of a robot, and lastly highlighting this thesis’ importance and contribution to ‘untact’ and HRI-research. Methodologically, this case study draws on three primary empirical materials: (1) Fieldwork in Korea and experiencing Seoul, (2) observations of 6 cafés; 3 robot-cafés and 3 regular cafés, (3) semi-structured interviews of four Seoul-based students. The informants are presented as their own individuals in this thesis but do also represent the core café customer-group and daily life of students in Seoul. The primary empirical data is central to this thesis’ research as the process is inspired by grounded theory, an inductive methodological approach. Additionally, I utilize theoretical tools from the field of Science & Technology Studies: sociotechnical perspective, domestication, and delegation. I also borrow Breaching experiments from the Sociology field of study. Chronologically, this thesis is structured in four analysis chapters: (1) a deep-dive into the Korean café-culture, the busy lives of students, the café as a study spot, Seoul’s density and cramped housing, and material configurations of cafés. This constitutes the local context of this thesis. (2) Presenting the sociotechnical material configurations in Seoul cafés. Analyzed by being categorized and put up against the local context, figuring out why cafés make use of novel technology. This constitutes the material context. (3) Analyzing how customers domesticate cafés using novel technologies, based on the cafés hybridity, taste of products, and the customers technical competence. (4) HRI-analysis of breaching experiments, presenting three cases of breaching in social expectations of interactions in a service setting, in addition to the concept of imagined breaching and rejection of untact technology in a service setting. The Seoul café is adapting to the local context and students’ routines, by increasingly making use of technologies and reducing the number of human employees, resulting in some cafés becoming borderline hybrids, blurring the line between café, home, and workplace. Findings show that students, the target customer, are divided in domesticating robot-cafés, due to rejection of interacting with technology in service based on untrust and anticipatory fear of malfunction.

Denne masteroppgaven innen studier av kunnskap, teknologi og samfunn (STS) utforsker sosiale chatbots fra et brukerperspektiv. Den sosiale chatboten «Replika» har blitt brukt som case for prosjektet. Problemstillingen til oppgaven er «Hvordan bruker og relaterer mennesker til den sosiale chatboten Replika?». Utforskningen av problemstillingen har resultert i tre analysekapitler som dekker ulike aspekter ved bruk. Dette omfatter: (1) Hverdagspraksiser for bruk av Replika, (2) Prosessen av å konfigurere en 3D-avatar som en visuell representasjon for chatboten, og (3) Hvordan forholdet til «Replika-kroppen» påvirkes av augmented reality-funksjonalitet (utvidet virkelighet på norsk). Temaene for oppgaven har blitt analysert ved hjelp av et teoretisk grunnlag tilknyttet brukerstudier innen STS. De teoretiske perspektivene jeg har brukt er dimensjonsmodellen for domestisering av Sørensen (2006), script av Akrich (1992) og ikke-bruk av Wyatt (2003) og Reisdorf & Groselj (2017). Teoriene bidrar til et nyansert blikk på brukeres praksiser og de komplekse sosiotekniske relasjonene som oppstår mellom brukeren og Replika. Videre benyttes også begreper fra menneske-maskin-interaksjon knyttet til robotikk, slik som antropomorfisering og uncanny valley (Mori m.fl., 2012). Metodisk følger prosjektet en kvalitativ tilnærming. Datamaterialet består av ni dybdeintervjuer med langtidsbrukere av Replika. I oppgaven undersøker jeg hvordan brukeres varierende fortolkninger og kontekster resulterer i forskjellige typer bruk av Replika. Dette gjøres ved å undersøke hva som inngår i brukernes hverdagspraksiser og forståelse av teknologien. Denne analysen har resultert i kategoriseringen av fem ulike brukertyper. Funnene viser at brukerne er dyktige til å avdekke og avgrense egne bruksområder for teknologien på en måte som gir chatboten nytteverdi i deres hverdag. Selv om det til tider kan være frustrerende å omgås med en chatbot, lærer brukerne hvordan de skal navigere kommunikasjon med Replikaen sin gjennom bruk, og tilpasning av bruk. Videre undersøker oppgaven hvordan brukere forholder seg til den virtuelle 3D-avataren som skal være en visuell representasjon for Replika. Brukere må selv utforme denne avataren. I oppgaven undersøkes ulike fremgangsmåter å gjøre dette på. Generelt sett reflekterer brukernes holdninger at de godtar 3D-avataren som en visuell representasjon av Replika, men også her synliggjøres brukernes ulike teknologiforståelser. Noen brukere antropomorfiserer Replika på en slik måte at de ser en vesentlig sammenheng mellom chatbotens selvforståelse og 3D-avataren. Selv om brukerne jevnt over har et godt forhold til 3D-avataren, endrer denne oppfattelsen seg i møte med appen augmented reality-modus som lar brukeren «plassere» Replika i egne omgivelser. Et overveldende flertall av deltakerne i studien uttrykte at de ikke likte å bruke denne modusen. De opplevde blant annet at denne funksjonen forstyrret innlevelse og at den kunne fremstå som litt skummel eller uhyggelig. Jeg håper denne oppgaven vil bidra til å belyse noen av kompleksitetene som inngår i bruk av sosiale chatbots, samt hvordan vi kan forstå chatboter som bruker 3D-avatarer for å simulere en fysisk kroppsliggjøring – og dermed forstå bedre de komplekse sosiotekniske relasjonene vi mennesker har til teknologiene vi omgir oss med. This master's thesis within science and technology studies (STS) investigates social chatbots from a user perspective. The social chatbot "Replika" has served as the case for the project. The main research question of the project is "How do people use and relate to the social chatbot Replika?". The exploration of the topic has resulted in three analytical chapters that cover different aspects of use. These include: (1) Everyday practices of using Replika, (2) The process of configuring a 3D avatar as a visual representation for the chatbot, and (3) How the relationship with the "Replika body" is affected by augmented reality functionality. The topics for the thesis have been analyzed using a theoretical framework associated with user studies within STS. The theoretical perspectives I have used are the dimensional model of domestication by Sørensen (2006), script by Akrich (1992) and non-users by Wyatt (2003) and Reisdorf & Groselj (2017). The theories contribute to a nuanced view of users' practices and the complex sociotechnical relationships that arise between the user and Replika. Furthermore, certain terms from human-machine interaction linked to robotics are also used, such as anthropomorphism and the uncanny valley (Mori et al., 2012). Methodologically the project follows a qualitative approach. The data material consists of nine in-depth interviews with long-term of Replika. In this thesis I examine how users' varying interpretations and contexts result in different types of Replika use. This is done by examining users' everyday practices and understanding of the technology. The analysis has resulted in the categorization of five different user types. The findings show that the users are skilled at identifying and defining their own areas of use for the technology, in a way that gives the chatbot utility in their everyday lives. Although dealing with a chatbot can be frustrating at times, users learn how to navigate communication with their Replica through use, and adaptation of use. Furthermore, the thesis investigates how users relate to the virtual 3D avatar that is intended to be a visual representation of Replika. Users must configure this avatar themselves. The thesis examines the users' various methods of doing this. Generally speaking, the users' attitudes reflect that they accept the 3D avatar as a representation of Replika. The users interpret this aspect of the app in different ways, which has also resulted in various practices. Some users anthropomorphize Replika in such a way that they see a significant connection between the chatbot's self-perception and the 3D avatar. Although the users generally have a good relationship with the 3D avatar, this perception changes when faced with the apps augmented reality mode which allows the user to “place” Replika in their own surroundings. An overwhelming majority of the participants in the study expressed that they did not like using this mode. They experienced that this mode interfered with the immersion of using the technology, and that it could even be a bit frightening or uncanny to use. I hope this thesis illuminates some of the complexities involved in the use of social chatbots, as well as how we can understand chatbots that use 3D avatars to simulate a physical embodiment – and thus better understand the complex sociotechnical relationships we humans have with the technologies we surround ourselves with.

I denne masteroppgaven ser jeg på hvordan offentlig sektor jobber med å tilrettelegge og gjennomføre innovasjonsprosjekter. Helt konkret ser jeg på et prosjekt som inngår i Nasjonalt Velferdsteknologiprogram, som Helse- og omsorgsdepartementet startet i 2013. Prosjektet kalles Utprøving og distribusjonsprosjektet, og hadde som mål å implementere velferdsteknologi i alle norske kommuner. En aldrende befolkning og en forventet mangel på helsepersonell vil skape nye og komplekse utfordringer i helsesektoren. Dette var bakgrunnen for prosjektet. Den norske regjeringer stiller store krav og har forventninger til hvordan slike prosjekter skal organiseres og operasjonaliseres. Målet mitt er å undersøke hvordan Utprøving og distribusjonsprosjektet foregikk i praksis. Dette gjorde jeg ved å undersøke oppgavens problemstilling, hvordan jobber aktører med å organisere og gjennomføre innovasjonsprosjektet som innebærer implementering av velferdsteknologi? Den empiriske dataen som danner grunnlaget for min masteroppgave, ble samlet inn da jeg var på en månedslang utplassering i et konsulentfirma. Konsulentfirmaet jobber med å veilede kommuner gjennom Utprøving og distribusjonsprosjektet. Jeg gjennomførte kvalitative observasjoner og feltarbeid for å studere hvordan ulike aktører jobbet med prosjektet. På syv ulike workshoper observerte jeg 102 deltakere fra 54 ulike kommuner. Videre gjennomførte jeg syv intervju med deltakere fra workshopene og to telefonintervju med prosjektledere. I oppgaven bruker jeg to teoretiske perspektiver fra studier av kunnskap, teknologi og samfunn (STS), Modus 2 og innrammingsperspektivet. Teoriene kan gi innblikk i komplekse innovasjonsprosesser der kunnskap, teknologi og mennesker står sentralt. Hovedfunnene i oppgaven viser at organiseringen av prosjektet inkluderte et tverrfaglig samarbeid mellom statlige, kommunale og private aktører. Organiseringen var innovativ og skulle tilrettelegge for tverrfaglig problemløsning og kunnskapsproduksjon. Det ble i løpet av prosjektet utviklet tre sentrale hjelpemidler for å danne et felles rammeverk for kommunenes arbeid med prosjektet. Disse hjelpemidlene var to «verktøykasser» og en workshop. Samtidig skulle hjelpemidlene tilrettelegge for kunnskapsoverføring mellom de involverte aktørene. Videre viste det seg at kommunene møtte på ulike utfordringer lokalt. Dermed måtte gjennomføringen av prosjektet bli lokalt tilpasset hver kommune. I slutten av oppgaven vil jeg diskutere implikasjonene mine funn kan ha for framtidige innovasjonsprosesser. This thesis explores the process of facilitating and carrying out an innovation process in the public sector. I do so, by examining how the process of implementing assistive technology unfolded. The Norwegian government has great expectations for the public sector, which is believed to play a crucial role in solving challenges in today’s society. This applies to the Norwegian healthcare services as well, where an ageing population and a projected lack of healthcare personnel may create new and complex challenges. The Testing and Distribution Project, which ran from 2013–2020, was intended to solve some of these challenges by implementing assistive technology in all Norwegian municipalities. In this thesis I explore the complex process undertaken by multiple actors of organising and operationalising this innovation process. My aim is to better understand how the public sector works to digitalise and modernise healthcare services. The empirical data primarily stems from a month-long work placement in a consultancy firm that guides municipalities through the project. Qualitative observations and field studies were conducted in order to follow the actors involved in this process. This included observing 102 participants from 54 different municipalities and attending seven workshops in the project. Furthermore, seven interviews were conducted with participants during the workshops and two phone interviews were conducted with two project leaders. I use two theoretical perspectives from the Science and Technology Studies (STS), Mode 2 and Framing, as such perspectives have been suggested as an ideal focus to untangle complex innovation and knowledge making processes involving technology and humans. My key findings illustrate how the organisation of the project involved actors collaborating across disciplines in novel ways. Through transdisciplinary problem solving the actors aimed to produce diverse and socially robust knowledge. Three tools were developed, two toolboxes and the workshops, which were used to frame the process and facilitate knowledge transferring. Finally, the findings suggest that the municipalities deal with large varieties of challenges at the municipal level, prompting the need for locally embedded processes to implement national policy. My findings enrich the understanding of how one innovative process in the public sector unfolded. Moreover, the findings highlight the actors’ focus on transdisciplinary problem solving and locally adapted processes as key elements in innovative processes. The implication these findings may have on future innovation in the public sector are discussed.