Search

SPIRIT Checklist. (PDF 129 kb)

Kreft er den vanligste medisinske dødsårsaken hos barn mellom 1 og 15 år. Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er den vanligste kreftformen hos barn og i Norge får ca. 30-40 barn ALL hvert år. Behandlingen strekker seg over 2,5 år og består av 6-12 ulike cellegifter i forskjellige kombinasjoner i tillegg til støttebehandling og overvåkning. Behandlingen medfører mange bivirkninger, bl.a. nedsatt immunforsvar som gir økt risiko for infeksjoner. Den totale overlevelsen for barn med ALL er i dag på ca. 80-85%. Av de som dør etter å ha fått diagnosen skyldes dette for ca. 75% kreftsykdommen i seg selv hvorav de fleste skjer etter tilbakefall av sykdommen (residiv-relaterte dødsfall). De resterende 25% av dødsfallene skyldes bivirkninger av behandlingen, noe som kalles behandlingsrelatert død (TRD, treatment-related death). I denne studien har vi undersøkt forekomst, risikofaktorer og dødsårsaker hos 88 TRD-tilfeller blant 2700 pasienter med ALL i de fem nordiske landene Sverige, Danmark, Finland, Island og Norge. Forekomsten av TRD var 3,2% og denne holdt seg uendret fra den første ALL protokollen (NOPHO ALL 1992) til den neste (NOPHO ALL 2000). Risikofaktorer var kjønn (pike), behandlings-risikogruppe (høy-risk), T-celle sykdom, Down syndrom og gjennomgått beinmargstransplantasjon. Av dødsårsaker skyldtes 75% infeksjoner, 10% blødninger, 10% spesifikk organsvikt og 5% direkte kreftcelle-påvirkning (tumor byrde). Vi har ingen god forklaring på hvorfor noen blir mer syke av behandlingen enn andre. Det er derfor grunn til å tro at genetiske faktorer spiller inn. I de siste 10 årene har man forstått vesentlig mer om den naturlige genetiske variasjon hos menneske. Vi ville undersøke om ulike mønstre av en vanlig forekommende variasjon i det menneskelige genom, nemlig enkeltnukleotidpolymorfisme (eng.: single nuclotide polymorphism, SNP) kunne spille en rolle for risiko for alvorlige infeksjoner under leukemibehandlingen. Vi undersøkte 34000 SNP’er relatert til ALL sykdommen hos barn og fant 24 SNP’er som var assosiert til risiko for infeksjon under behandlingen. Ved hjelp av CART-analyse (classification and regression tree) identifiserte vi 4 SNP’er som inngikk i en SNP-profil som var i stand til å forutsi risiko for infeksjoner de første 50 dagene av behandlingen med stor nøyaktighet. SNP’ene tilhører genene OR51F1, CBR1, POLDIP3 og CCL11 som bl.a. regulerer cellegiftomsetning, cellevekst og betennelsesreaksjoner. Hvis disse funnene blir bekreftet i tilsvarende studier vil denne kunnskapen kunne brukes til bedre å «skreddersy» behandlingen til enkeltpasienter og dermed redusere forekomsten av alvorlige bivirkninger. I moderne genanalyser inngår ofte mange genvarianter samtidig. Det benyttes som regel DNA fra blodprøver, noe som kan være vanskelig å få tak i fra pasienter som ikke lenger er i live. Vi ønsket derfor å undersøke om det var mulig å analysere biologiske markører på arkivmateriale fra leukemipasienter, dvs. beinmargsutstryk og -biopsier. DNA ble ekstrahert fra beinmargsprøvene og deretter kvantitert. Pga. små mengder DNA fra hver pasientprøve ble det gjort hel-genom amplifisering (whole genome amplification, WGA) som et forsøk på å øke DNA mengden i prøvene. Deretter ble prøvene analysert for to typer genmarkører, 10 såkalte korte tandem repetisjoner (eng.: short tandem repeats, STRs) og 34000 SNP’er. Resultatene ble sammenliknet med tilsvarende markørundersøkelser på blod og vi fant at 90% av STR-markørene lot seg gjenskape fra arkivmaterialet. For SNP-markørene fikk vi tilfredsstillende resultat for bare 7 av 34 prøver, men to av prøvene ga svært godt resultat. WGA fungerte ganske bra for noen av prøvene, men dårligere sammenliknet med prøver uten WGA. Konklusjonen ble at bruk av gamle beinmargsprøver til multiple genanalyser er mulig, men analysemetoden må forbedres.

Background: Chemotherapy treatment for childhood cancer impair the cellular and humoral immune system in various degrees and affects the previous protection of childhood vaccination. Studies have shown protective antibody levels after revaccination of children treated with chemotherapy and this has led to different national revaccination guidelines, including Norwegian guidelines. In a study by Crawford et al [1] on Australian childhood cancer survivors, compliance to revaccination guidelines was poor. It was uncertain to what degree revaccination recommendations have been implemented at the Children's Department of St.Olavs University Hospital as well as compliance to these recommendations. We therefore investigated implementation of these guidelines at the Childrens Cancer Unit, St. Olavs Hospital. It is difficult to investigate whether revaccination of childhood cancer survivors protects against the actual diseases because of a limited patient population combined with rare diseases, thus an indirectly measure of the effect of revaccination is quantification of vaccine-specific antibodies titres and immunoglobulin concentrations. Results from studies varies in antibody titres and immunoglobulin concentrations and we wanted to get an impression of the role of different chemotherapy regimens, single drugs or the role of time on revaccination. Hoping to raise new questions about humoral reconstitution post-chemotherapy and the actual need for revaccination we did a pilot study measuring rubella-specific antibody titres and immunoglobulins before and after chemotherapy treatment in childhood cancer survivors. Methods: Children aged 0-18 years at time of diagnosis who finished chemotherapy treatment for cancer between 01.01.2010 to 31.12.2016 at St.Olavs University Hospital, Trondheim, Norway were included. Excluded were patients who had relapsed or died, or patients who had moved to another geographical region. In 2010 a guideline for revaccination after chemotherapy for children (RvG) was proposed for Norwegian paediatric oncologists (Flægstad and Knudsen) and has partly been used at the childhood cancer unit at St.Olavs University Hospital. The compliance of the RVG was evaluated through three sources: i) review of patient files, ii) through a questionnaire sent to the families, and iii) from data obtained through the national vaccine-register of Norway (SYSVAK). Recommendations given from the responsible clinician should have included an individually based revaccination schedule of DTP-IPV-Hib, MMR and pneumococcal vaccine, and been given within one year after cessation of therapy to be classified as appropriate. Revaccination had to include a first dose of DTPIPV-Hib and pneumococcal vaccine(s) given within a year after cessation of chemotherapy and MMR given within a year after the recommended time in the RvG or a restart of the childhood vaccination program for patients