Search

The authors also thank funding sources: the Natural Environment Research Council (NERC; UK National Capability award number NE/R016429/1 as part of the UKSCaPE programme); Joint Nature Conservatio Committee (JNCC); Environment and Climate Change Canada; Natural Resources Canada; New Bedford Harbor Trustee Council; The Norwegian Environment Agency (and its predecessors), the SEAPOP programme (www.seapop.no) and its key institutions: The Norwegian Institute for Nature Research, The Norwegian Polar Institute and Tromsø University Museum and the French Polar Institute. 1. Timing of breeding, an important driver of fitness in many populations, is widely studied in the context of global change, yet despite considerable efforts to identify environmental drivers of seabird nesting phenology, for most populations we lack evidence of strong drivers. Here we adopt an alternative approach, examining the degree to which different populations positively covary in their annual phenology to infer whether phenological responses to environmental drivers are likely to be (i) shared across species at a range of spatial scales, (ii) shared across populations of a species, or (iii) idiosyncratic to populations. 2. We combined 51 long-term datasets on breeding phenology spanning 50 years from nine seabird species across 29 North Atlantic sites and examined the extent to which different populations share early versus late breeding seasons depending on a hierarchy of spatial scales comprising breeding site, small-scale region, large-scale region and the whole North Atlantic. 3. In about a third of cases we found laying dates of populations of different species sharing the same breeding site or small-scale breeding region were positively correlated, which is consistent with the hypothesis that they share phenological responses to the same environmental conditions. In comparison we found no evidence for positive phenological covariation among populations across species aggregated at larger spatial scales. 4. In general we found little evidence for positive phenological covariation between populations of a single species, and in many instances the inter-year variation specific to a population was substantial, consistent with each population responding idiosyncratically to local environmental conditions. Black-legged kittiwake (Rissa tridactyla) was the exception, with populations exhibiting positive covariation in laying dates that decayed with the distance between breeding sites, suggesting that populations may be responding to a similar driver. 5. Our approach sheds light on the potential factors that may drive phenology in our study species, thus furthering our understanding of the scales at which different seabirds interact with interannual variation in their environment. We also identify additional systems and phenological questions to which our inferential approach could be applied. Postprint

International audience; The integration and synthesis of the data in different areas of science is drastically slowed and hindered by a lack of standards and networking programmes. Long-term studies of individually marked animals are not an exception. These studies are especially important as instrumental for understanding evolutionary and ecological processes in the wild. Furthermore, their number and global distribution provides a unique opportunity to assess the generality of patterns and to address broad-scale global issues (e.g. climate change).To solve data integration issues and enable a new scale of ecological and evolutionary research based on long-term studies of birds, we have created the SPI-Birds Network and Database (www.spibirds.org)—a large-scale initiative that connects data from, and researchers working on, studies of wild populations of individually recognizable (usually ringed) birds. Within year and a half since the establishment, SPI-Birds has recruited over 120 members, and currently hosts data on almost 1.5 million individual birds collected in 80 populations over 2,000 cumulative years, and counting.SPI-Birds acts as a data hub and a catalogue of studied populations. It prevents data loss, secures easy data finding, use and integration and thus facilitates collaboration and synthesis. We provide community-derived data and meta-data standards and improve data integrity guided by the principles of Findable, Accessible, Interoperable and Reusable (FAIR), and aligned with the existing metadata languages (e.g. ecological meta-data language).The encouraging community involvement stems from SPI-Bird's decentralized approach: research groups retain full control over data use and their way of data management, while SPI-Birds creates tailored pipelines to convert each unique data format into a standard format. We outline the lessons learned, so that other communities (e.g. those working on other taxa) can adapt our successful model. Creating community-specific hubs (such as ours, COMADRE for animal demography, etc.) will aid much-needed large-scale ecological data integration.

Flere sjøfuglarter går tilbake globalt blant annet pga. klimaendringer. Det er derfor viktig å av-dekke tilleggseffekter av ytterligere påvirkninger, som for eksempel oljesøl. Oljesøl kan føre til massedød blant sjøfugl. Hvordan ulike sjøfuglbestander påvirkes av akutte bestandsreduksjoner og hvilke muligheter enkeltbestander har til å komme tilbake til samme bestandsstørrelse som før bestandsreduksjon, kan og bør brukes som et grunnlag i miljørisikoanalyser. I dette studiet gir vi en vurdering av hvor sårbare enkeltbestander av pelagiske sjøfugl i havom-rådene utenfor Lofoten, Vesterålen og Barentshavet er for akutte bestandsreduksjoner som følge av ytre påvirkning som for eksempel større uhellsutslipp av olje fra offshore petroleumsvirksom-het eller fra oljetankere. Vi bruker tidsseriedata på bestandstall fra Det nasjonale overvåkings-programmet for sjøfugl og Overvåkingsprogrammet for sjøfugl på Svalbard (en integrert del av SEAPOP) i bestandsmodeller, og vha. sårbarhetsmodeller kvantifiserer vi hva ulike bestander tåler av akutte bestandsreduksjoner på 10 %, 25 % og 50 %. To ulike vurderingsmetoder for sårbarhet (V1 og V2) ble brukt avhengig av bestandenes forut-gående bestandsutvikling: V1: For bestander med bestandsnedgang ble endring i tid til halvert bestand for de ulike prosent-vise akutte bestandsreduksjonene sammenlignet med fremtidig halveringstid hos en bestand uten akutt bestandsreduksjon. Reduksjon i halveringstid gir mulighet til å vurdere den ekstra belastning en akutt bestandsreduksjon medfører. V2: For relativt stabile (svakt nedadgående/økende) og sterkt økende bestander ble tiden det tar før bestanden er tilbake til samme bestandsstørrelse som før akutt bestandsreduksjon (restitu-sjonstiden) kvantifisert. Denne tiden ble fordelt på de fire forskjellige kategoriene av skadegrad som benyttes i miljørisikoanalyser i dag: mindre (< 1 år), moderat (1-3 år), betydelig (3-10 år) og alvorlig (> 10 år). Alle bestandene med nedgang, fra både Lofoten, Vesterålen og Barentshavet, er i utgangspunk-tet sårbare, og prognosene tilsier at de aldri vil komme tilbake til samme bestandsstørrelse som før. Selv uten akutte bestandsreduksjoner vil de nå en halvering av bestanden innen et relativt kort tidsrom dersom miljøvariasjonen fortsetter som den har gjort i de årene som tidsseriene har vært samlet inn. Sårbarhetsanalysene viser imidlertid at en ytterligere akutt bestandsreduksjon gir en betydelig raskere halveringstid. For bestander som øker eller er stabile, viser resultatene at akutte bestandsreduksjoner vil ha en alvorlig effekt på de fleste bestandene, og at oljesøl i begge havområdene vil ha stor negativ betydning og gjøre bestandene enda mer sårbare. Generelt sett skilte polarlomvi, lunde og krykkje seg ut som mest sårbare i begge havområdene uavhengig av hvilken bestandstrend de hadde som utgangspunkt. Lunde fra Røst og krykkjebe-standene på fastlandet er bestander som i tillegg har hatt rekrutteringsproblemer over lang tid. Dette forsterker sårbarheten deres da de vil ha liten grad av floaters og dermed en lavere buff-fringseffekt mot bestandsreduksjoner. Selv om enkeltbestandene av lomvi i dette studiet er noe mindre sårbar sammenlignet med de andre artene, er det viktig å merke seg at 90% av den totale norske lomvibestanden befinner seg i et relativt begrenset område i det sørlige Barents-havet gjennom hele året. Et oljesøl i dette området kan derfor få drastiske konsekvenser for storparten av de norske lomvikoloniene. Det er derfor viktig å ikke kun benytte resultater fra sårbarhetsanalyser isolert sett, men også å sette disse i sammenheng med bestandenes bruk av havområdene gjennom året. Dette er data som nå er tilgjengelig gjennom SEATRACK. Vi anbefaler med bakgrunn i dette studiet at denne typen sårbarhetsanalyser inkorporeres i mil-jørisikoanalyser. I tillegg foreslår vi at det utarbeides tilsvarende modellverktøy hvor man tar med aldersstruktur og demografiske tidsseriedata på voksenoverlevelse og reproduksjon.

Fauchald, P., Erikstad, K. E. & Reiersten, T. K. 2019. Sjøfugl i Barentshavet - vurderinger av sårbare arter, bestander, områder og perioder basert på nyeste kunnskap (revidert utgave). NINA Rapport 1616b. Norsk institutt for naturforskning. Barentshavet har store bestander av sjøfugl som potensielt er sårbare for uhellsutslipp av olje fra eksisterende og planlagt petroleumsvirksomhet. I denne rapporten oppsummerer vi kunnskapsstatusen for sjøfuglbestandene i Barentshavet med hensyn til sårbarhet for oljeforurensning. Gjennom sjøfuglprogrammene SEAPOP og SEATRACK har det de siste årene vært samlet inn mye ny kunnskap om sjøfuglene i norske havområder. Ny loggerteknologi har gjort oss i stand til å følge de enkelte bestandene gjennom året, og vi oppsummerer kunnskapsstatus om hvordan de mest sårbare artene migrerer ut og inn av Barentshavet og hvor de til enhver tid oppholder seg. Hekkeperioden, svømmetrekk, og fjærfelling er perioder hvor spesielt alkefuglene er sårbare. Vi går gjennom ny kunnskap, muliggjort av detaljerte loggerstudier utført i disse periodene. Overvåking av demografi og populasjonsutvikling som gjennomføres i regi av SEAPOP, gjør at vi har god oversikt over bestandsstatusen til de viktigste og mest sårbare artene i Barentshavet. Basert på disse dataene kan vi ved hjelp av bestandsmodellering bestemme den enkelte hekkebestands sårbarhet for en akutt økning i dødelighet som følge av for eksempel et oljeuhell. I hekkeperioden (april-august) er sjøfuglene spesielt sårbare i områdene i umiddelbar nærhet til koloniene. SEAPOP har god oversikt over sjøfuglkoloniene på Svalbard og fastlands Norge, og studier med GPS-loggere gir oss detaljerte data over fuglenes aksjonsradius ut fra koloniene. Rett etter hekking gjennomfører lomvi, polarlomvi og alke et svømmetrekk til havområdene hvor fjærfelling foregår. Fuglene regnes for å være spesielt sårbare i denne perioden fordi de ikke kan fly, og dermed ikke så lett kan unnslippe forurensede områder. Tidlig på høsten er Barentshavet spesielt produktivt, og sjøfugl fra kolonier i Norskehavet migrerer i denne perioden inn i området for å beite. Flere bestander, og spesielt bestander som hekker i den vestlige delen, forlater Barentshavet sent på høsten. Hoveddelen av den norske bestanden av lomvi blir imidlertid igjen i et forholdsvis begrenset område sør i Barentshavet. Polarlomvi fra de store koloniene i nord og øst blir også igjen i Barentshavet gjennom vinteren. Det samme gjør de østlige bestandene av lunde. Sjøfuglbestandene vender tilbake mot hekkekoloniene allerede sent på vinteren. Gytevandringen til lodde mot kysten av Kola og Finnmark, er en viktig næringskilde for alkefugl og krykkje i denne perioden. Lomvibestanden i Barentshavet er voksende, men sett i et historisk perspektiv har den nylig kommet tilbake til samme nivå som den hadde etter den store bestands-nedgangen midt på 1980-tallet. Bestandene av polarlomvi, lunde og krykkje er imidlertid synkende, og økt dødelighet vil kunne øke risikoen for at disse bestandene når et kritisk lavt nivå. Miljørisikoanalyser av sjøfugl gjennomføres i dag ved bruk av datasett opparbeidet gjennom tak-sering av sjøfugl til havs. Fordi disse dataene representerer relative forekomster og ikke inneholder informasjon om bestandstilhørighet, har analysene først og fremst kunnet gi informasjon om sårbarhet relativt til område og sesong. Analysene har med andre ord i liten grad kunnet gi informasjon om sjøfuglenes sårbarhet på bestandsnivå. De nye datasettene som blir opparbeidet av SEATRACK gjør det for første gang mulig å koble forekomsten av sjøfugl til havs til hekkebe-standene. Dermed kan man nå i prinsippet fullt ut utnytte SEAPOP sine overvåkingsdata i miljø-risikosammenheng og spesifikt adressere risikoen for de enkelte sjøfuglbestandene ved et akutt oljesøl. I tillegg er man i ferd med å opparbeidet detaljert kunnskap om sjøfuglenes atferd til havs, og man er nå i stand til å generere realistiske modeller for sjøfuglenes bevegelse og utbredelsesmønster i særlig sårbare perioder og områder. Fauchald, P., Erikstad, K. E. & Reiersten, T. K. 2019. Seabird in the Barents Sea – an evaluation of vulnerable species, populations, areas and seasons based on new and updated data and knowledge (revised edition). NINA Report 1616b. Norwegian Institute for Nature Research. The Barents Sea holds large populations of seabirds that are potentially vulnerable to accidental oil spills from existing and planned petroleum activities. In this report, we summarize the knowledge status of the vulnerability of the Barents Sea seabird populations to oil pollution. In recent years, new knowledge has been gathered on this topic through the seabird monitoring programs SEAPOP and SEATRACK. In particular, new technology for bird tracking has enabled us to follow the movement of breeding populations throughout the year, and we summarize the present knowledge of the year-round spatial distribution of vulnerable populations, and when they eventually migrate in and out of the Barents Sea. The auk species are especially vulnerable during the breeding season, during the swim migration and during moulting. We summarize new knowledge, made possible by detailed tracking studies conducted during these periods. The monitoring of demography and population dynamics carried out by SEAPOP gives a comprehensive picture of the status of the most important and vulnerable seabird populations in the Barents Sea. Based on these data, we can, by means of population viability analyses (PVA), determine the individual breeding population's vulnerability to an acute in-crease in mortality due to, for example, an oil accident During the breeding season (April-August), the areas close to the large seabird colonies are especially vulnerable for acute oil spills. SEAPOP has mapped the seabird colonies in Svalbard and mainland Norway, and studies with GPS loggers have provided detailed data on the birds' radius of action from several colonies. Immediately after breeding, common guillemots, Brünnich’s guillemots and razorbills conduct a swim migration to the sea areas where they moult. The birds are vulnerable during this period because they cannot fly and thus cannot easily escape oil polluted areas. In the early autumn, the Barents Sea offers rich feeding conditions, and seabirds from colonies in the Norwegian Sea migrate into the Barents Sea for feeding. Some populations, especially those nesting in the western part, leave the Barents Sea in late fall. However, the major proportion of the Norwegian population of common guillemots over winter in a relatively limited area in the southern Barents Sea. Brünnich’s guillemots from the large colonies in the north and east remains also in the Barents Sea throughout the winter. The same goes for the eastern populations of puffins. The seabird populations return to the nesting colonies in late winter. The spawning migration of capelin from the central Barents Sea to the coast of Kola and Finnmark, is an important target for feeding auks and kittiwakes during late winter and spring. The population of common guillemots in the Barents Sea is growing, but seen from a historical perspective, it has recently returned to the same level as it had after the large population decline in the mid-1980s. The populations of the Brünnich’s guillemots, Atlantic puffin and black-legged kittiwakes are declining, and increased mortality may increase the risk of these populations reaching critically low levels. Environmental risk assessments of seabirds at sea are currently being carried out using data accumulated through seabirds at sea surveys. Because these data represent relative occurrences and do not identify the populations of the birds present, the analyzes have primarily been able to provide information of the relative vulnerability among areas and seasons and give limited information on the seabirds' vulnerability at the population level. The new datasets that are being developed by SEATRACK make it possible for the first time to link the occurrences of seabirds at sea to their breeding populations. Thus, one can now in principle fully utilize SEAPOP's monitoring data in environmental risk assessments and specifically address the risk of an acute oil spill for individual seabird populations. In addition, detailed knowledge of seabirds’ behavior at sea is developing, and it is now possible to generate realistic models for seabirds' movement and distribution patterns in particularly vulnerable periods and areas.