Search

I denne studien undersøkes UmVs arbeid for å styrke unge domfeltes evne og vilje til å unngå kriminalitet i fremtiden ved å analysere hvordan deltakelse gjøres i samtaler mellom ungdommene og de ansatte. Studien har sitt utgangspunkt i tidligere studier som viser at UmV oppnår gode resultater i sitt arbeid med unge domfelte. Og i beskrivelser av UmVs metode eller fremgangsmåte som fokuserer på viktigheten av kvaliteter ved kommunikasjonen med og relasjon til de ansatte for ungdommenes læring og engasjement i endringsprosessen. I denne undersøkelsen vil beskrivelser av hva de ansatte gjør forankres i en analyse av konkrete handlinger i samtaler mellom de ansatte og ungdommene. Med utgangspunkt i Rogoffs (2003, 2008) forståelse av utvikling som endret deltakelse i sosiokulturelle aktiviteter undersøkes dimensjoner ved deltakelse i en bestemt aktivitet; tematiske samtaler. Analysen av deltakelse gjøres med utgangspunkt i begreper og analyseverktøy hentet fra samtaleanalyse og initiativ og responsanalyse, som er metoder for å analysere relasjonen mellom de enkelte bidrag til dialoger. Med utgangspunkt i Linells (2009) teori om kommunikative prosjekter beskrives samtalens aktiviteter og relasjonen mellom den ansattes handlinger og ungdommenes deltakelse i de aktuelle aktiviteter. Studien viser at det er samsvar mellom det de ansatte sier at de gjør, og hva de faktisk gjør i samtaler med ungdommene. De ansatte sier at de jobber aktivt med å stimulere ungdommenes engasjement i endringsprosessen gjennom å inkludere og involvere dem i interaksjon. I samtalene gjøres dette med forskjellige handlinger: gjennom å ta utgangspunkt i ungdommens perspektiv og forståelser etablerer den ansatte en jevnbyrdig relasjon til ungdommen, og viser respekt for ungdommen ved å verdsette den kunnskap og erfaring han har med seg inn i samtalen. Den ansatte orienterer seg så mot å lære ungdommen bestemte begreper og måter å tenke på. Gjennom å forankre abstrakte begreper og forklaringer i konkrete eksempler som er kjent for ungdommen og gjennom å forklare det abstrakte på en måte som gjør det mindre fremmed, viser den ansatte at han har fokus på å involvere og inkludere ungdommen i utviklingen av nye forståelser. Samtalens begreper og temaer forklares på en måte som er tilgjengelig, og som gjør det mulig for ungdommen å engasjere seg eller delta aktivt. Den ansatte oppfordrer videre ungdommen til å bruke de begreper og forståelser de har utviklet i samtalen for å reflektere over problemstillinger i eget liv, gjennom å guide ungdommen med spørsmål, eksempler og tolkninger og ved å verdsette selvstendige bidrag og refleksjoner fra ungdommen.

Background:Previous studies have shown reduction in quality of life after stroke, and also variations among European countries. This study aims to explore and compare quality of life and recovery-processes in a region of North-Norway and a region in Central Denmark. We specifically searched for individual, process-related and contextual factors associated with recovery and quality of life following stroke.Purpose:This qualitative study is part of the multicentre ‘NORDA-study’ describing and comparing stroke-pathways and quality of life in a region of North-Norway and Central Denmark Region, both qualitative and quantitatively.MethodsIndividual in-depth interviews with 11 stroke survivors were performed at twelve months after stroke onset. Phenomenological perspectives shaped the interview-process and the processing of data. An inductive approach through systematic text condensation was used. Theory of embodiment enlightened the perspective on quality of life and recovery and formed a basis analysing data.ResultsExploring the unfolding phenomena of quality of life one year after stroke in two regions in Norway and Denmark, we found that quality of life was closely related to the individuals’ reconstruction of the embodied self; how they made sense of the world and what they thought of themselves in relation to what they could or could not do in diverse contexts or interactions with others. We identified three intertwined and negotiating processes; a familiar self, an unfamiliar self, and recovery of self. The reconstruction of embodied self, related to different facilitators or hindrances for quality of life throughout the recovery-process. Factors as enriching social relations, successful return to work, and continuity and presence in professional support during the recovery-process influenced quality of life positively. Fatigue, sustained reduced function, hindered partaking in meaningful activities, all predisposed quality of life negatively. The variances in professional support revealed differences between Central Denmark Region and North-Norway – and how this affected recovery, quality of life and reconstruction of the embodied self.

Background and Aims: Previous studies have shown reductions in quality of life after stroke and variations between European countries. This study aims to explore and compare quality of life and recovery processes in regions of North Norway and Central Denmark Methods: We performed individual in-depth interviews with 11 stroke survivors twelve months after stroke onset. Phenomenological perspectives and an inductive approach shaped the interview process and the processing of data. Theory of embodiment enlightened the perspective on quality of life and recoveryResults: We found that quality of life was closely related to the individuals’ reconstruction of the embodied self: how they made sense of the world and what they thought of themselves. We identified three intertwined and negotiating processes: a familiar self, an unfamiliar self, and recovery of self. Factors such as enriching social relations, successful return to work, and continuity and presence in professional support during the recovery process influenced quality of life positively. Fatigue and sustained reduced function hindered participation in meaningful activities and negatively affected quality of lifeConclusions: There was a difference between the two countries in descriptions of continuity and support in the professional follow-up during the recovery process, influencing the degree of encouragement in reconstructing the embodied self – and consequently quality of life. Reconstruction of the embodied self is a way of understanding stroke survivors in the recovery process and is of clinical value in stroke rehabilitation

Bakgrunn: Tema for denne mastergradsoppgaven er samvalg relatert til kirurgisk behandling av kvinner med brystkreft i tidlig stadium. Hensikten med studien har vært å frembringe kunnskap om brystkreftkirurgers erfaringer med å involvere pasienter i behandlingsvalget. Studien er gjennomført med utgangspunkt i følgende problemstilling: Hvilke erfaringer har kirurger med å involvere kvinner med brystkreft i tidlig stadium i valg av kirurgisk behandling (samvalg)? Metode: Dette er en kvalitativ intervjustudie med forankring i hermeneutisk vitenskapsteori. Semistrukturerte intervju med fire brystkreftkirurger fra ulike norske sykehus danner grunnlaget for tekstmaterialet. Analysen er gjennomført med utgangspunkt i stegvis- deduktive induktive metode (SDI). Resultat: Samvalgsbegrepet var kjent for kirurgene og de oppga alle at det er en del av daglig praksis. Studien viser likevel at de har de ulik forståelse av begrepet og hva det innebærer. Kirurgenes mål er at pasientene skal føle seg trygge. For å oppnå det ser de på informasjonsformidling som en av sine viktigste oppgaver. De er sensitive for pasientenes reaksjoner og bevisst sin egen kommunikasjon. Analysen synliggjorde konseptene dialogbasert – og ekspertdreven kommunikasjon som to ulike tilnærminger de anvender i samtalene om behandling. De to tilnærmingene har ulike kjennetegn ved seg, og skiller seg fra hverandre gjennom måten behandlingsvalget blir besluttet og kommunisert på. Det er også ulikt i hvilken grad pasientene blir involvert. Valg av kommunikasjonstilnærming ser ut til å være påvirket av hvordan kirurgene tolker pasientenes reaksjoner på diagnosen, og synet på egen rolle. Fristene i pakkeforløpet gjør det utfordrende å formidle tilstrekkelig og god informasjon, og kan føre til at pasientene tar valg som kirurgene ikke er enige i. Konklusjon: Samvalg krever kommunikasjonsferdigheter som legger til rette for pasientmedvirkning. Kirurgene i denne studien har ulike kommunikasjonstilnærminger som i varierende grad legger til rette for slik medvirkning. Denne studien foreslår økt fokus på personsentrert kommunikasjon og samvalg. Mer forskning på området anbefales. Nøkkelord: Brystkreft i tidlig stadium, samvalg, pasientmedvirkning, personsentrert kommunikasjon

Temaet: Sykepleieres erfaringer fra veilederrollen og opplæring av nyutdannede sykepleiere i en sengepostavdeling. Bakgrunn og hensikt: Overgangen fra studenttilværelsen til yrkesaktiv sykepleier representerer det som kanskje er den mest krevende perioden i en sykepleiers karriere. Tidligere forskning understreker viktigheten av god tilrettelegging i overgangsfasen fra student til sykepleiere for nyutdannede. Nyere studier viser at vi per dags dato har begrenset kunnskap om opplæringstilbud for nyutdannede sykepleiere i Norge. Denne studiens søker å belyse hvordan sykepleiere i sengepostavdelinger erfarer å fungere i rollen som veileder, samt hvordan de erfarer å utøve opplæring av nyutdannede sykepleiere. Problemstilling: «Hvordan erfarer sykepleiere å fungere i rollen som veileder og hvordan erfarer de opplæring av nyutdannede sykepleiere i en sengepostavdeling»? Metode: Denne masteroppgaven baserer seg på en kvalitativ tilnærming. Datainnsamling ble gjennomført som individuelle semistrukturerte intervjuer i perioden September -21 til November -21. Utvalget besto av fire sykepleiere som fungerer i rollen som veileder ved to forskjellige sykehus i Norge. Funn: Opplæring av nyutdannede sykepleiere er preget av manglende struktur. Ressursbehov medfører ofte at opplæringsperioden blir begrenset, og består i noen tilfeller av så lite som to til tre vakter. Veileder setter pris på veilederrollen. De føler omsorg for nyutdannede og etterstreber å opprettholde et åpent og inkluderende arbeidsmiljø. Avsluttende betraktninger: Strukturelle forhold i sengepostavdelinger har stor innvirkning på hvordan sykepleiere erfarer å fungere i rollen som veiledere, og hvordan de erfarer opplæring av nyutdannede. Manglende struktur, tidspress, høy arbeidsbelastning, organisering og ressursmangel er utfordringer som trekkes frem av veiledere i denne sammenheng. Trinnvis introduksjon til sykepleieryrket for nyutdannede fremstår som vanskelig sett ut fra dagens situasjon. For å møte disse utfordringene bør sengepostavdelinger søke å opprette tydeligere strategier og strukturer rettet mot opplæring av nyutdannede. Veiledere bør i større grad skjermes fra andre funksjoner i avdelingen slik at de kan fokusere mer av sin tid på kvalitet i opplæring av nyutdannede sykepleiere.

Denne studien har som overordnet mål å utforske livskvalitet og funksjon etter hjerneslag i en region i Nord Norge og en region i Midt Jylland i Danmark med ulik organisering i rehabiliteringstjenester. I dette prosjektet ble det benyttet både kvalitative dybdeintervju og selv-rapporterte spørreskjema i et 'mixed methods' metodisk design. Livskvalitet og funksjon undersøkes i lys av ulike forståelses-rammer og teori, men som samlet kan gi en bredere forståelse av livskvalitet og funksjon ett år etter hjerneslag. Validerings-studien viste at den norske versjonen av 'Stroke-Specific Quality of Life (SS-QOL) scale' var et reliabelt og valid instrument, som kan brukes både i individuelle evalueringer og i forskning etter hjerneslag. Den kvalitative studien viste hvordan individer med hjerneslag strever med et identitets-arbeid og det og finne tilbake til seg selv etter hjerneslaget – noe som var nært knyttet til livskvalitet. Studien viste også at nære sosiale relasjoner, gjenopptakelse av meningsfulle aktiviteter, og kontinuitet i rehabiliteringstilbudet gjennom det første året etter hjerneslag var viktige elementer for livskvalitet. Fatigue og vedvarende reduserte funksjoner hadde en negativ innvirkning på livskvaliteten. Deltakerne i de to regionene hadde forskjellige beskrivelser av kontinuiteten og oppfølgingen fra helsepersonell, noe som ga indikasjoner om fordeler ved det vel-organiserte kommunale helsetjeneste-tilbud i Danmark. Den siste studien viste at regionen i Danmark gir et bedre organisert kommunalt rehabiliteringstilbud etter hjerneslag, mens deltakerne fra Nord-Norge i større grad fikk et spesialisert rehabiliteringstilbud. Det var små forskjeller mellom regionene i helserelatert livskvalitet, målt med SS-QOL som i hovedsak måler funksjoner, men en statistisk signifikant forskjell i favør av deltakerne fra regionen i Nord Norge. Deltakere fra begge regionene hadde større problemer med funksjoner relatert til kognisjon, samt sosiale og mentale funksjoner, enn med fysiske funksjoner. For pasienter med milde og moderate hjerneslag indikerer resultatene at kommunale rehabiliteringstjenester i begge land med fordel kan adressere kognisjon, sosial og mental funksjon for å optimalisere funksjonsnivå og livskvalitet over tid.

I rehabilitering for personer med hukommelsesvansker som følge av hjerneskade eller kognitive funksjonsnedsettelser, er en målsetning å øke selvstendighet i daglige gjøremål for å mestre livet sitt. De opplever som regel et endret liv, med nye begrensninger og mindre personlige ressurser, som skal leves i hjemlige og kjente omgivelser. Denne studien har hatt som formål å undersøke hvordan personer med hukommelsesvansker opplever vanskene i dagliglivet, og hvilke strategier de bruker i dagliglivet. I studien har informantenes subjektive opplevelser av hukommelsesvansker og hvordan disse mestres blitt analysert. Jeg har intervjuet tre personer med moderate hukommelsesvansker om deres opplevelse av utførelse og deltakelse i daglige gjøremål. Felles for informantene er at de har vært på primært og sekundært rehabiliteringsopphold, bor hjemme og bruker ytre strategier for å mestre hukommelsesvansker. En informant har multippel sklerose og to har følgetilstander etter traumatiske hjerneskader. Tilnærmingsmetoden er fenomenologisk-hermeneutisk fokusert, og tar utgangspunkt i semistrukturerte dybdeintervju Nøkkelord: Hukommelse, hukommelsesstrategier, habituell og aktuell kropp, kroppens tids og romoppfatning, kroppens intensjonalitet, dis- og dys-apperance, extended mind, opplevelse av sammenheng, utførelseskapasitet, vilje- og vanesystem.

Sammendrag Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan ergoterapeuter som jobber med rehabilitering av pasienter med distal radiusfraktur beskriver sin praksis og hva de trekker fram som vesentlig. Distal radiusfraktur, eller håndleddsbrudd er den vanligste bruddtypen her i Norge. Det utgjør ca. 20% av alle bruddskader, noe som gir en forekomst på mer enn 15 000 skader pr år. Pasientgruppen er valgt ut på bakgrunn av den høye forekomsten. Det er gjort et stort arbeid med å gi ut nasjonale retningslinjer for den medisinske behandlingen av disse skadene i den hensikt å sikre pasientgruppa en mer ensartet behandling av høy kvalitet. Når det gjelder gjenopptrening etter distal radiusfraktur finnes det ingen nasjonale – eller internasjonale retningslinjer. Det er gjort flere studier for å se på effekt av ulike behandlingstilbud, men disse viser ingen sterk evidens for en bestemt behandlingsform. Det er skrevet lite om hva ergoterapeuter bringer inn i rehabilitering av pasienter med distal radiusfraktur. Jeg ønsket å utforske hvordan ergoterapeuter beskriver sin praksis i møte med denne pasientgruppa. Forskningsspørsmålet er; Hva kjennetegner og hva trekker ergoterapeuter fram som vesentlig i rehabiliteringen av pasienter med distal radiusfraktur? Studien er kvalitativ. Utvalget av informantene er strategisk. 5 erfarne ergoterapeuter er intervjuet. Alle arbeider ved ulike sykehus i Norge. Det teoretiske grunnlaget som er valgt for å belyse funnene i materialet er aktivitet og deltakelse slik det forstås i ergoterapifaget. Kunnskap, ulike perspektiv på kropp og klinisk resonnering slik det beskrives av Mattingly og Fleming (1994) er sentrale i analysen av materialet. Funnene viser at samtidig som ergoterapeuten har fokus på den skadede armen, rettes det også stor oppmerksomhet mot hvem pasienten er som person og livssituasjonen vedkommende inngår i. Aktivitet brukes som redskap i kartlegging, som middel og mål, og ergoterapeutene har fokus på å muliggjøre aktivitet i hverdagslivet. Jeg ble overrasket over i hvor stor grad anvendelse av aktivitet kommer fram i materialet tatt i betraktning at dette er en praksis som har sterk tilknytning til biomedisinen. Funnene viser også ergoterapeutenes fokus på å gi pasienten ansvar for prosess og framgang i rehabiliteringsforløpet. Behandlingsforløpene slik de beskrives viser en stor romslighet for individuell tilpasning til den enkelte pasienten. Nøkkelord: ergoterapi, distal radiusfraktur, rehabilitering, klinisk resonnering, aktivitet Abstract The purpose of this study is to explore how Occupational Therapists describe their practice and what elements in this practice they consider to be essential, when working in rehabilitative services with patients diagnosed with distal radius fracture. Distal radius fracture is the most common fracture in Norway. This diagnosis constitutes 20% of all fractures, with an annual incidence of more than 15.000 injuries. The patient group is selected on the basis of the high incidence. In order to ensure a more homogenous and high quality treatment given, national guidelines for the medical treatment of this diagnosis are developed. There are no national or international guidelines given for rehabilitation after distal radius fracture. Several studies have investigated the effect of different treatment modalities, but none gives a strong evidence for any specific treatment modality. In my study, I have found little documentation on what contribution occupational therapists give in rehabilitation of patients with distal radius fractures. My aim with this study is therefore to explore how occupational therapists describe their practice working with these patients. The research question is; what characterizes the rehabilitation and what does the occupational therapists highlight as significant in the rehabilitation of patients with distal radiusfraktur? The method of this study is qualitative interview with five strategically selected, experienced occupational therapists working in different hospitals in Norway. The theoretical foundation chosen to enlighten the findings of this study are activity and participation as described in occupational therapy, as well as theory on knowledge and different theoretical perspectives on how to understand the body, Clinical reasoning as described by Mattingly and Fleming (1994) are central to analysis of the material. The result of this study shows that the occupational therapist focuses on the injured arm, but simultaneously she focuses on who the patient is and his life circumstances. Which activities and occupations are essential for his daily life? Activities are applied as tools in assessment, as means and goals in treatment. The focus of the occupational therapy given is to make daily activities and occupations possible. It was a surprise to find that activities were applied to such a wide extent, considering the strong connections to biomedicine in this kind of occupational therapy practice. The findings also show how the occupational therapists focuses on giving the patient responsibility for the process and progress in their own rehabilitation. The pathways as outlined shows a great spaciousness for individual adaptation. Key words: occupational therapy, distal radius fracture, rehabilitation, clinical reasoning, activity

Bakgrunn: Tema for denne masteroppgaven er helsefremmende arbeid i form av livsstilsendringer hos overvektige. Hensikten med studien har vært å skape en forståelse for aspekter som oppleves som vesentlige for å opprettholde livsstilsendringer over tid. Utgangspunktet for studien er problemstillinga: Hva mener tidligere deltakere ved kommunal frisklivssentral har vært essensielt for å opprettholde livsstilsendringer over tid? Metode: Studien er av kvalitativ art og er forankret i fenomenologisk og hermeneutisk vitenskapsteori. Fem tidligere deltakere ved kommunal frisklivssentral som har opplevd å opprettholde livsstilsendringer minimum ett år etter reseptperiode ble inkludert i studien. På bakgrunn av semistrukturerte intervju ble det utarbeidet tekstmateriale som ble gjennomgått både ved hjelp av tverrgående og langsgående analyse. Resultat: Faktorer som fysisk aktivitet, kosthold og depresjonsmestring ble vektlagt som sentrale faktorer for endring av livsstil. Gjennom analysen tydeliggjøres en endringsprosess hvor deltakelsen ved frisklivssentralen står som et sentralt vendepunkt. Ved hjelp av teorier om situert læring, kroppsfenomenologi og mestring kom det tydelig frem at endringsprosessen har vært et resultat av: - Sosial tilhørighet i ei gruppe hvor det opplevdes støtte, respekt og tilhørighet. - Kroppslige erfaringer på bakgrunn av bevegelse, sansning og persepsjon - Opplevelse av mestring Oppmerksomheten mot kropp, fysisk aktivitet og kosthold endret seg gjennom prosessen og over tid var livsstilsendringene implementert som varige vanemønstre på bakgrunn av kroppslig kunnskap og identitetsoppfatning. Konklusjon: Veien mot varige livsstilsendringer bestod av en prosess hvor sosiale relasjoner, kroppslig læring og mestring var essensielt. Nøkkelord: Livsstilsendring, frisklivssentral, overvekt, fysisk aktivitet, kosthold, kvalitativ studie, kroppsfenomenologi, mestring, salutogenese, situert læring.

Denne masteroppgaven fokuserer på utfordringer og begrensninger ved å innføre videokonferanseteknologi i hjemmebasert omsorg. Det er gjort en avgrensning slik at det er arbeidsformen tilsyn som studeres. Studien er gjennomført i en kommune der slik teknologi ikke er tatt i bruk i forbindelse med omsorgsarbeid. Det tas utgangspunkt i sykepleieres erfaringer med å utøve tilsyn samt deres tanker og refleksjoner om det å ta i bruk teknologi i slik praksisutøvelse. Betydningen av å være fysisk tilstede er et sentralt aspekt ved hvordan tilsyn utføres i dag. Ved en mulig bruk av videokonferanse blir denne fysiske tilstedeværelsen brutt. I det den fysiske tilstedeværelsen brytes, endres også sentrale grunnstrukturer for menneskelig eksistens, hvilket også får konsekvenser for et tilsyn utøvet over videokonferanse. Søkeord: velferdsteknologi, omsorgsteknologi, hjemmesykepleie, telecare, homecare , telenursing, spatial care, invisible work

Tema for denne masterstudien er innføring av lyd-bilde som kommunikasjonsteknologi i pasientmøter. Hensikten med studien er å få en kritisk refleksjon før en implementerer og tar i bruk slik teknologi. Hvilken funksjon skal den ha og hvem skal den tjene? Studien har en kvalitativ tilnærming, og det empiriske datamaterialet er samlet inn gjennom fokusgruppeintervju med sykepleiere i en kommune hvor slik teknologi er tenkt implementert. Med utgangspunkt i dagens praksis delte sykepleierne sine refleksjoner over praksiserfaring og de utfordringer de i dag møter i form av mange pasienter, spredt bosetning i kommunen som gir geografiske utfordringer, knappe ressurser og en samhandlingsreform som tilråder mindre grad av institusjonalisering. Sykepleierne jeg møtte har gjennom sitt arbeidsfelt (hjemme hos pasientene) blitt godt kjent med alle sine pasienter gjennom tette og kontinuerlige hjemmebesøk. De har dermed god innsikt i pasientenes sykdomstilstand, god oversikt over deres boforhold, deres hverdagsliv, deres hjemmesituasjon og pårørende, noe de ser på som viktig i deres omsorgsutøvelse. Når så ny teknologi som lyd-bilde introduseres i pleie- og omsorgstjenesten, åpner det for kritiske spørsmål. Vil slik type teknologi utfordre omsorgsutøvelsen? Med utgangspunkt i dagens praksis, har sykepleierne diskutert hvilke muligheter og utfordringer teknologi kan gi i forhold til omsorgsutøvelsen til deres pasienter.

Formålet med denne oppgaven har vært å få en økt forståelse og kunnskap om ergoterapeuters erfaringer og utfordringer med slagpasientens målsettingsprosess. Temaet ble interessant for meg på bakgrunn av praksiserfaringer og stort engasjement for denne pasientgruppen. Data ble innhentet ved kvalitativt, semistrukturert intervju med fire ergoterapeuter som har erfaring med slagpasienter i primær rehabilitering. Intervjuene ble gjennomført ved hjelp av en intervjuguide. Dette sikret en åpen form som inviterte informantene til å fortelle om hvordan de erfarer slagpasientens målsettingsprosess. Data er analysert ved en hermeneutisk meningsfortolkning. Teorier om målsetting, motivasjon og mestring er valgt som teoretisk rammeverk, som hjelp til å forstå og beskrive ergoterapeuters utfordringer i målsettingsprosessen. Det kan se ut som om arbeidet med pasientens målsettingsprosess er utfordrende for ergoterapeutene. Dette kommer til uttrykk i blant annet sykdommens karakter, pårørende og sykehusets kontekst. Studien viser at informantene har ulike metoder for å møte disse utfordringene i praksis. Ergoterapeutene snakker blant annet om pasientens indre motivasjon, at det skal være ”lystbetont”, og at det er viktig å finne ”nøklene til motivasjonen”. Det kommer også frem at ikke alle pasientene har forutsetning for å sette egne mål, og at pasientens mål ikke samsvarer med ergoterapeutens faglige vurdering. Undersøkelsen viser også til pasienter som er motiverte og klar på mål, og at det er viktig at fagpersoner og pasienter arbeider sammen i målsettingsprosessen. Informantene nevner også de fysiske rammebetingelsene, som eksempelvis mangel på utstyr og plass som en utfordring i målsettingsprosessen. Presentasjonen av dette studiet avsluttes med noen refleksjoner, blant annet om mulige implikasjoner for praksisfeltet. Nøkkelord: målsetting, rehabilitering, hermeneutikk, motivasjon, mestring og kvalitativ metode.

Bakgrunn: De senere år det vært et økt fokus på oppfølgingen av det ekstremt fortidlig fødte barnet og familien, og retningslinjer utgitt av Sosial- og helsedirektoratet fremmer nå et møte mellom barnesykepleier og helsesøster på Nyfødt Intensiv avdelingen. Denne studien belyser og fortolker barnesykepleier og helsesøsters erfaringer og tanker rundt samarbeidet når de møtes. Problemstilling: ”Møtet mellom barnesykepleier og helsesøster.” Hva kjennetegner samarbeidet mellom barnesykepleier og helsesøster på Nyfødt Intensiv avdelingen og hvordan kan vi forstå deres erfaringer. Teori: Overordnet tema i denne oppgaven er relasjonene mellom barnesykepleier og helsesøster når de møtes på Nyfødt Intensiv avdelingen. For å belyse relasjonene benyttes teori om samarbeid og Foucaults perspektiv på makt. Metode: Som metode har jeg benyttet åpne dybdeintervju. Ved å benytte et hermeneutisk perspektiv har jeg fått en dypere forståelse for de føringer som påvirker et samarbeid mellom barnesykepleier og helsesøster. Resultat: Det viser seg at barnesykepleier og helsesøster i liten grad snakker sammen når de møtes på Nyfødt Intensiv avdelingen. Barnesykepleierne er opptatt av å formidle sin kunnskap, mens helsesøstrene erfarer at barnesykepleierne ikke har forståelse for deres syn. Ulikhetene synes å bunne i ulike fagtradisjoner, kulturer og liten bevissthet overfor hverandre. Det viser seg også å være uklarheter rundt ansvarsforhold. Konklusjon: En bevisstgjøring av personalet og ledelsen ved Nyfødt Intensiv avdelingen bør etterstrebes. Samordning er et ledelsesansvar og er en forutsetning for samhandling som er et mer forpliktende samarbeid. Nøkkelord: samarbeid, makt, helsesøster, barnesykepleier, for tidlig fødte barn

Traumatisk hodeskade er den ledende årsaken til langvarig funksjonshemninger hos unge voksne i dag. Skadene er ofte spredt og av diffus art, noe som gjør pasienter med traumatisk hodeskade til en svært heterogen gruppe. I denne studien har jeg har belyst hvordan hverdagslivet oppleves minimum ett år etter en traumatisk hodeskade. Dette i den hensikt å skape en bedre forståelse for de utfordringer disse menneskene møter i sin hverdag. Studien har en overordnet fenomenologisk forståelsesramme. Tre personer som har vært igjennom alvorlige hodeskader ble intervjuet. Med kropp, selv og hverdagsliv som analytiske begreper viser studien hvordan en traumatisk hodeskade forårsaker kroppslige endringer som på et grunnleggende plan endrer forutsetningene for hverdagslivet, forståelsen av selvet og relasjonene med andre mennesker. Rehabiliteringsprosessen er individuell og tidkrevende. Deltakerne trenger tid, rom og støtte til å utforske sine muligheter, til å finne sine nye selv og bygge opp et hverdagsliv som kjennes akseptabelt. De legger stor vekt i å komme seg tilbake til skole eller arbeidsliv. Ved å grundig utforske målsetninger og interesser sammen med sine klienter kan man som helsearbeidere finne relevante tiltak som gir mening for klienten og som dermed kan bidra positivt inn mot identitetsarbeidet og re-integrering i samfunnet.

Å være student på en ergoterapeututdanning innebærer å tilegne seg og utvikle kompetanse i ergoterapi. Det handler om etter hvert å oppleve seg kompetent til å starte en yrkeskarriere som ergoterapeut. Det handler om å inneha en opplevd identitet i form av trygghet på egen kompetanse, innsikt i faget og opplevelse av tilhørighet til faggruppen ergoterapeuter. Forskning på opplevelse av faglig identitet hos ergoterapeutstudenter og ergoterapeuter har fokus på at ergoterapeuter/-studenter opplever seg kompetent i pasientsituasjoner, men at de har vansker med å formulere det fagspesifikke i egen kompetanse. Dette tas til inntekt for at ergoterapeuter har en utydelig identitet. Når faglig usikkerhet og svak faglig identitet ble definert som problemområder for ergoterapeutstudentene ved Høgskolen i Tromsø, ble dette mitt utgangspunkt for denne studien. Problemstillingen i denne oppgaven fokuserer på hvordan ergoterapeutstudenter opplever dannelsen av sin faglige identitet og hvilke faktorer i studietida som har hatt betydning i dannelsesprosessen. Retrospektivt kvalitativt intervju er gjort med fire nyutdannede ergoterapeuter. Fokus for intervjuene var deres opplevelser i studietida knyttet til opplevelser av kompetanse og faglig identitet. Deres studiehistorier presenteres og er videre analysert innen en hermeneutisk vitenskapstradisjon. Det empiriske materialet viser at studentene opplever forbilder som viktige for deres dannelsesprosess. Deres opplevelse av tilhørighet i faglige fellesskap gir trygghet og møter med studenter fra andre faggrupper er utfordrende. Erfaringslæring er grunnlag for kompetanseutvikling i ergoterapi og studentenes læreprosess knyttes til forståelsen av sammenhengen mellom teori og praksis. Dannelsesprosessen drøftes med Meads teori om identitet (self) og teori om handlingskunnskap som teoretiske perspektiv. Avslutningsvis reflekteres det rundt tema som ble opplevd som vanskelige i studietida; forvirringen ved studiestart, problemer med å definere ergoterapi, opplevelsen av devaluering og læreprosessen. Stikkord: Ergoterapi, faglig identitet, ergoterapeutstudent, utdanning, erfaringslæring. Abstract Being an occupational therapy student means to acquire competence in occupational therapy. It means to experience competence required to start a career as an occupational therapist. The aim is to hold a perceived identity expressed as confidence in own competence, to have insight into occupational therapy and to find fellowship to other occupational therapists. Research on occupational therapists and occupational therapy students perceived professional identity, focuses on perceived competence in working with patients, but having difficulty in formulating what parts of their competence can be specified as occupational therapy. The research concludes that occupational therapists have a vague professional identity. Professional insecurity and vague professional identity was defined as areas of problem for occupational therapy students at Tromsø University College, which became the starting point for this study. The focus point in this study is how occupational therapy students experience the formation of their professional identity and which elements in their period of study that have been of importance in the developmental process. The method of this study is retrospective qualitative interviews with four newly qualified occupational therapists. The focus of the interviews, were their experiences in their college years, related to experiences of developing competence and professional identity. Their stories are presented and are further analyzed within a hermeneutic tradition. The empirical material shows that the students regard role models as being important. Their belonging to a fellowship gives confidence and the meetings with students from other health care groups are challenging. Learning-by-doing are a basis for developing their competence in occupational therapy and finally, the students learning processes are connected to understanding the link between theory and practice. The development of their professional identity is discussed using Meads theory of identity (Self) and theory on practical knowledge. Finally I present my reflections on subjects that were challenging in the students occupational therapy education; confusion at starting the studies, difficulties defining occupational therapy, the perceived devaluation by others and their learning process. Key words: Occupational therapy, professional identity, occupational therapy student, education, learning by doing.