Search

Hensikt: Hensikten var å beskrive type øvelser, etterlevelse, dosering og endring i smerte- og funksjonsnivå for et styrketreningsprogram for pasienter med symptomatisk kneartrose. Design: Pre-post design. Materiale: Femtito pasienter mellom 35 og 70 år med symptomatisk og røntgenologisk mild til moderat kneartrose ble inkludert. Metode: Et 12 ukers styrketreningsprogram ble implementert med treningsdagbøker for å innhente data på type øvelser, dosering, og etterlevelse. Utfallsmål var isokinetisk quadriceps muskelstyrke, pasientrapporterte utfallsmål: Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS), smerteskala (NRS), global endring i funksjon (GRC) og fysisk aktivitet. Resultater: Gjennomsnittlig antall gjennomførte nevromuskulære- og styrkeøvelser per uke var henholdsvis 7,9 ±3,6 og 12,5±3,3. Det var 73% som hadde gjennomført ≥80% av antall treningsøkter. Pasientene hadde gjennomsnittlig 36±25% økning i motstand for kneekstensjonsøvelsen fra uke 1 til uke 12. Det var en høysignifikant økning i quadriceps muskelstyrke, men kun 18% hadde en økning utover minste observerbare endring (MDC). Det var henholdsvis 67%, 18% og 15% som rapporterte at de var bedre, uforandret eller verre i kneet sammenlignet med oppstart. Redusert smertenivå ble rapportert hos 22% av pasientene (NRS). Konklusjon: Majoriteten av pasientene (73%) gjennomførte ≥ 80% av treningsøktene, men dosen var antagelig for lav, da en liten andel pasienter (18%) oppnådde en klinisk relevant økning i quadriceps muskelstyrke og gjennomsnittlig ingen klinisk relevant bedring i pasientrapportert funksjon (KOOS). Purpose: Describe types, adherence, and dosage of exercises and outcomes for a strength-training program in patients with mild to moderate knee osteoarthritis. Design: Pre-post design. Material: Fifty-two patients between 35 and 70 years with mild to moderate symptomatic knee osteoarthritis were included. Methods: A 12-week strength-training program including training diaries was implemented. The following outcome measures were used: isokinetic quadriceps muscle strength test, the Knee Osteoarthritis Outcome Score (KOOS), the Numeric rating Scale (NRS) for pain, global rating of change in function (GRC) and the self-reported questionnaire for physical activity. Results: A mean of 7.9 ±3.6 and 12.5±3.3 for neuromuscular- and strength exercises, respectively, were performed per week. Seventy-three percent of the patients completed ≥80% of the exercise sessions. There was a mean increase of 36±25% in resistance for leg extension exercise during the leg extension exercise during the 12-week program. But only 18% achieved a change above a minimal detectable change for quadriceps muscle strength. Sixty-seven percent reported a change in function (GRC) and 22% a reduction in pain (NRS). Conclusion: This 12-week strength-training program had satisfactory adherence, but the doses were probably too low to gain clinical relevant changes in quadriceps muscle strength and in patient reported outcomes. Finansiering: Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter, Norges forskningsråd og Helse Sør-Øst RHF, Diakonhjemmet Sykehus og OsloMet – storbyuniversitetet. Ingen interessekonflikter oppgitt. Clinicaltrial.gov: NCT01682980.

Objective: Quadriceps weakness, associated with functional limitations, is a target of treatment of knee osteoarthritis (OA). Limited data exist on modest strength increases and improvements in function. We evaluated concurrent change in strength and physical function over 5 years. Methods: Using subjects from the Multicenter Osteoarthritis (MOST) study, we excluded those with knee replacement after baseline. A 3-category variable defined whether, at 5 years, knee extensor strength increased, decreased or remained within 15% of baseline, a clinically important cutoff. Outcomes: Five-Times Sit-to-Stand-Test, 20-Meter Walk Test, WOMAC Physical Function Score, and 3 individual physical functions from WOMAC: arising from a chair, going up stairs and getting on/off toilet. Linear and logistic models, stratified by sex, evaluated associations between change in strength and change in physical function over 5 years. To compare weaker vs. stronger women, we stratified analyses at 56Nm baseline strength. Results: Among 1534 participants (60.6% women), 22% of men and 30% of women increased strength by at least 15% at 5 years. Compared with women whose strength did not change, women whose strength increased had improved chair stand performance (OR=2.27, 95% CI 1.56, 3.30) but no improvements in other functions. In men, increase in strength was not associated with significant improvement in physical function. 20% or 30% change showed similar results. Conclusion: Modest improvement in quadriceps strength was associated with improved chair stand performance in women, but not in men. Most functions did not improve with an increase in strength, and may require targeted interventions to improve functional status.

Objective: To perform a systematic review and meta-analysis on the association between knee extensor strength and the risk of structural, symptomatic, or functional deterioration in individuals with or at risk of knee osteoarthritis (KOA). Methods: We systematically identified and methodologically appraised all longitudinal studies (≥1-year followup) reporting an association between knee extensor strength and structural (tibiofemoral, patellofemoral), symptomatic (self-reported, knee replacement), or functional (subjective, objective) decline in individuals with or at risk of radiographic or symptomatic KOA. Results were pooled for each of the above associations using meta-analysis, or if necessary, summarized according to a best-evidence synthesis. Results: Fifteen studies were included, evaluating >8,000 participants (51% female), with a followup time between 1.5 and 8 years. Meta-analysis revealed that lower knee extensor strength was associated with an increased risk of symptomatic (Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index [WOMAC] pain: odds ratio [OR] 1.35, 95% confidence interval [95% CI] 1.10–1.67) and functional decline (WOMAC function: OR 1.38, 95% CI 1.00–1.89, and chair-stand task: OR 1.03, 95% CI 1.03–1.04), but not increased risk of radiographic tibiofemoral joint space narrowing (JSN) (OR 1.15, 95% CI 0.84–1.56). No trend in risk was observed for KOA status (present versus absent). Best-evidence synthesis showed inconclusive evidence for lower knee extensor strength being associated with increased risk of patellofemoral deterioration. Conclusion: Meta-analysis showed that lower knee extensor strength is associated with an increased risk of symptomatic and functional deterioration, but not tibiofemoral JSN. The risk of patellofemoral deterioration in the presence of knee extensor strength deficits is inconclusive.

BackgroundYoung adulthood is a sensitive life period where development of musculoskeletal neck pain may be established and impact future health. MethodWe conducted a systematic review according to the Preferred Reporting Items for Systematic Reviews and Meta-Analyses (PRISMA) statement investigating risk factors for neck pain in young adults (18-29 years). Systematic searches were conducted in six databases in January 2019. Prospective cohorts and registry studies were included. Participants had to be 18-29 years old at baseline, at follow-up and/or both. The Quality in Prognosis Studies tool was used for quality assessment. A modification of the Grading of Recommendations Assessments, Development and Evaluation was used to assess the overall quality of the evidence. Searches yielded 4221 articles, of which six matched the eligibility criteria. ResultsFifty-six potential risk factors were investigated in the six studies, covering a broad range of domains. Five risk factors were investigated in more than one study (female sex, body mass index (BMI), physical activity, duration of computer use and perceived stress). Physical activity and BMI showed no association with neck pain, and inconsistent results were found for female sex, duration of daily computer use and perceived stress. Risk of bias was moderate or high in all studies, and the overall quality of evidence was very low for all identified factors. ConclusionThe studies included many potential risk factors, but none of them showed consistent associations. This might be because of heterogeneity and the paucity of high quality studies investigating risk factors for neck pain in young adults.

Objective Pain and functional decline are hallmarks of knee osteoarthritis (OA). Nevertheless, longitudinal studies unexpectedly reveal stable or improved physical function. The aim of this study was to impute missing and pre–total knee replacement (TKR) values to describe physical function over time among people with symptomatic knee OA. Methods We included participants from the Multicenter Osteoarthritis Study (MOST) and the Osteoarthritis Initiative (OAI) with incident symptomatic knee OA, observed during the first 30 months in MOST and 36 months in OAI. Western Ontario and McMaster Universities Osteoarthritis Index (WOMAC) physical function (WOMAC-PF), the 5-times sit-to-stand test, and the 20-meter-walk test were assessed at 4 and 5 years in MOST and at 6 years in OAI. We used a multiple imputation method for missing visits, and estimated pre-TKR values close to the time of TKR, using a fitted local regression smoothing curve. In mixed-effect models, we investigated the physical function change over time, using data before and after imputation and calculation of pre-TKR values. Results In MOST, 225 (8%) had incident knee OA, with corresponding 577 (12.7%) in OAI. After adjusting for pre-TKR values and imputing missing values, we found that WOMAC-PF values remained stable or slightly declined over time, and the 20-meter-walk test results changed from stable in nonimputed analyses to worsening using imputed data. Conclusion Data from MOST and OAI showed stable to worsening physical function over time in people with incident symptomatic knee OA after imputing missing values and adjusting pre-TKR values.

Background: Progression of tibiofemoral (TF) and patellofemoral (PF) osteoarthritis (OA) and changes in knee function more than 15 years after anterior cruciate ligament reconstruction (ACLR) are not well understood. Purpose: To examine the progression of knee OA and changes in symptoms and function in isolated and combined injuries from 15 to 20 years after ACLR. Study Design: Cohort study; Level of evidence, 2. Methods: A total of 210 subjects with ACLR were prospectively followed. At the 15- and 20-year follow-ups, radiographs were obtained and classified by the Kellgren and Lawrence (K-L) grading system. Symptoms and function were evaluated with the Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS) as well as isokinetic quadriceps and hamstring muscle strength tests. Results: There were 168 subjects (80%) who returned for the 20-year follow-up, with a mean (±SD) age of 45 ± 9 years, mean body mass index of 27 ± 4, and median Tegner activity level of 4 (range, 0-9). The prevalence of radiographic TF and PF OA at the 20-year follow-up was 42% and 21%, respectively. Patients with ACL injuries and other combined injuries had significantly higher prevalence of radiographic TF OA compared with those who had isolated ACL injury (P < .0001). There was a 13% increase in radiographic TF OA (P = .001) and an 8% increase in PF OA (P = .015) from the 15- to the 20-year follow-up. A significant deterioration in knee symptoms and function was observed on the KOOS subscales (P ≤ .01), with the exception of quality of life (P = .14), as well as a decrease in quadriceps muscle strength and hamstring muscle strength (P < .0001). Conclusion: The prevalence of radiographic TF and PF OA was 42% and 21%, respectively. A significantly higher prevalence of TF OA was found for subjects with combined injuries compared with those who had isolated ACL injury. The majority of the subjects were stable radiographically over the 5 years between follow-ups. A statistically significant deterioration in symptoms and function was noted, but the mean changes were of questionable clinical importance.

Purpose: To investigate the prevalence of patellofemoral osteoarthritis (OA) and to explore the association between radiographic patellofemoral OA and symptoms and function 12 years after anterior cruciate ligament (ACL) reconstruction. Methods: The study participants (n = 221) were consecutively included at the time of an ACL reconstruction in the period from 1990 to 1997. Knee laxity (KT-1000), isokinetic quadriceps strength, triple jump, stair hop, and the Cincinnati knee score were measured 6 months, 1 year, 2 years, and 12 years after surgery. At the 12-year follow-up, visual analogue scale for pain, the Knee injury and Osteoarthritis Outcome Score, the Tegner activity scale, and radiographic examination (Kellgren and Lawrence score) were added. To analyse the association between patellofemoral OA, symptoms, and function, binary regression analyses presenting odds ratios and 95 % confidence intervals were used. The analyses were adjusted for age, gender, and body mass index. Results: One hundred and eighty-one of the 221 subjects (82 %), including 76 females (42 %) and 105 males (58 %), were evaluated at the 12.3 ± 1.2-year follow-up. Mean age at the follow-up was 39.1 ± 8.7 years. Additional meniscal or chondral injuries at the time of reconstruction or during the follow-up period were detected in 116 subjects (64 %). Radiographic patellofemoral OA was found in 48 subjects (26 %), including 3 subjects with isolated patellofemoral OA (1.5 %). Those with patellofemoral OA were older, had more tibiofemoral OA, and had significantly more symptoms and impaired function compared with those without patellofemoral OA. Conclusions: Patellofemoral OA was found in 26 % 12 years after ACL reconstruction. Patellofemoral OA was associated with increased age, tibiofemoral OA, increased symptoms, and reduced function. It is of clinical importance to include functional and radiographic assessment of the patellofemoral joint in the examination of long-term consequences following an ACL reconstruction.

Background: Musculoskeletal (MSK) disorders are the leading contributor to disability worldwide, and account for a large proportion of sick leave in high-income countries. For most people with MSK disorders work and activity is positive for health and wellbeing. Longterm sick leave has large negative consequences for individuals, workplaces, and society. Many factors influence sickness absence, and despite decades of research efforts the evidence is still unclear regarding effective interventions to facilitate return to work (RTW). Aim: The aim of this thesis was to evaluate two RTW interventions for people on sick leave with MSK disorders. Motivational interviewing (MI) and a stratified vocational advice intervention (SVAI). Methods: The thesis includes three papers employing a variety of methods. The first paper was a systematic mapping review of the literature concerning MI to facilitate RTW for people with MSK disorders. We identified papers through systematic literature searches of 10 databases plus searches for grey literature. Papers were screened, critically assessed, and data were charted and synthesised according to recommended guidelines. Paper II and III were based on data from a three-arm parallel pragmatic randomised controlled trial (RCT). The trial included workers on sick leave for at least 7 weeks, for ≥50% of their contracted work hours, due to MSK disorders. All participants received usual care (UC) from the Norwegian labour and Welfare Administration (NAV). One third were randomised to UC+MI and were offered two MI sessions from trained NAV caseworkers, and one third were randomised to UC+SVAI and were offered vocational advice and case management from trained physiotherapists. The SVAI was tailored according to risk of long-term sickness absence assessed at baseline, with the high-risk group offered 3-4 sessions and the low/medium-risk group 1-2 sessions. Paper II was a multimethod process evaluation of the implementation of the SVAI. We combined data from 148 intervention logs documenting the follow-up provided to each participant, recordings of 18 intervention sessions and minutes from 20 meetings with the physiotherapists. The log data were analysed with descriptive statistics. A qualitative content analysis was performed of the recordings, and we identified facilitators and barriers for implementation from the minutes. Paper III evaluated the effectiveness on RTW of adding either MI or SVAI to UC. Demographic data from the participants were collected through baseline questionnaires, and registry data on sickness absence were obtained from the NAV. The primary outcome was the number of sickness absence days over 6 months (measured as lost workdays). UC was compared to UC+MI and to UC+SVAI in two separate comparisons, using multiple linear robust regression and Man-Whitney Wilcoxon tests. Results: Prior to conducting the MI-NAV RCT there was almost no research on the use of MI to facilitate RTW for people with MSK disorders. Our mapping review (paper I) only identified two studies, a RCT with high risk of bias found no effect of MI on RTW for disability pensioners with back pain, while a cluster RCT with low risk of bias found that MI increased RTW for workers with chronic MSK disorders. There was clearly a need for more research. This was the background for the MI-NAV trial. We enrolled 514 workers between April 2019 and October 2020 (174 in the UC arm, 170 in the UC+MI arm, and 170 in the UC+SVAI arm). The process evaluation of the SVAI (paper II) showed that 152 (89%) received the intervention. The main barrier for RTW described by the participants was fear of not being able to manage work. Overall, the SVAI was delivered in accordance with the protocol. However, some elements were not provided, including workplace meetings and face-to-face meetings with participants. Case management for the low/medium-risk group was hindered by the restricted number of sessions permitted according to the protocol. The evaluation of the effectiveness of adding MI or SVAI to UC (paper III), showed that both interventions reduced sickness absence days over 6 months. Median sickness absence was 62 days, (95% confidence interval (CI) 52 to 71) in the UC arm (n=171), 56 days (95% CI 43 to 70) in the UC+MI arm (n=169) and 49 days (95% CI 38 to 60) in the UC+SVAI arm (n=169). After adjusting for predefined potential confounding factors, the results showed 7 fewer days of sickness absence in both the UC+MI arm (95% CI -15 to 2), and the UC+SVAI arm (95% CI -16 to 1), compared to the UC arm. However, the differences were not statistically significant. Results from the sensitivity analyses indicated that the effectiveness of MI and SVAI was reduced by the COVID-19 pandemic. Conclusions: The mapping review identified a large research gap on MI to facilitate RTW for people on sick leave with MSK disorders, justifying the need for the MI-NAV trial. The process evaluation showed that the SVAI was delivered in accordance with the protocol and was likely to be implementable in a Norwegian setting. Adding MI or SVAI to UC reduced sickness absence by 7 workdays over 6 months for workers on sick leave due to MSK disorders. Although the results were not statistically significant, this finding is promising and warrants further investigation. Bakgrunn: Muskel- og skjelettplager er svært utbredt og hovedårsaken til uførhet og sykefravær i industriland. For de fleste med muskel- og skjelettplager er aktivitet og arbeid positivt for helsa. Lange perioder med sykefravær har negative konsekvenser for individer, arbeidsplasser og samfunn. Mange faktorer påvirker sykefravær, og til tross for flere tiår med forskning, mangler vi effektive tiltak for å fremme retur til arbeid. Mål: Målet for avhandlingen var å evaluere to tiltak for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager: motiverende intervju (MI) og et skreddersydd arbeidsrettet samtaletiltak (SVAI). Metode: Avhandlingen består av tre artikler og er basert på flere ulike metoder. Den første artikkelen var en systematisk kartleggingsoversikt av litteraturen om MI for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager. Vi gjennomførte litteratursøk i 10 elektroniske databaser og i tillegg søkte vi etter grå litteratur. Deretter gikk vi gjennom artiklene, og vurderte relevante artikler for risiko for skjevheter, hentet ut data, og sammenfattet resultatene i henhold til anbefalte retningslinjer. Artikkel II og III er basert på data fra en pragmatisk randomisert kontrollert studie (RCT) med tre parallelle armer. Vi inkluderte personer som var minst 50% sykmeldt i ≥ 7 uker på grunn av muskel- eller skjelettplager. Alle deltakerne fikk vanlig sykefraværsoppfølging fra NAV (UC). En tredjedel av deltakerne ble randomisert til MI og fikk i tillegg til UC to samtaler med en NAV-veileder med opplæring i MI. En tredjedel ble randomisert til SVAI og fikk UC i tillegg til samtaler med en fysioterapeut med opplæring i arbeidsrettet oppfølging. Oppfølgingen var tilpasset deltakerens risiko for langvarig sykefravær. De med høy risiko fikk 3-4 samtaler, mens de med lav eller middels risiko fikk 1-2 samtaler. Artikkel II var en prosessevaluering av implementeringen av SVAI. Vi brukte metodetriangulering der vi kombinerte kvantitative data om oppfølgingen av hver deltaker hentet fra 148 SVAI logger, kvalitative data fra opptak av 18 SVAI samtaler og referat fra 20 møter med fysioterapeutene. Data fra loggene ble analysert med deskriptiv statistikk. Vi gjorde en kvalitativ tematisk analyse av opptakene, og identifiserte faktorer som fremmet eller hemmet implementeringen av SVAI fra møtereferatene. I den tredje artikkelen evaluerte vi effekten av å tilføye enten MI eller SVAI til UC på retur til arbeid. Demografiske data fra deltakerne ble samlet ved hjelp av spørreskjema, og vi hentet informasjon om sykefravær fra NAVs register. Hovedutfallsmålet var antall sykefraværsdager i løpet av 6 måneder (målt som tapte arbeidsdager). Vi utførte to separate analyser med robust multippel lineær regresjon og Man-Whithey Wilcoxon tester for å sammenligne UC med UC+MI, og for å sammenligne UC med UC+SVAI. Resultater: Den systematiske kartleggingsoversikten (artikkel I) viste at det fantes lite forskning om bruk av MI for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager. Vi fant kun to studier. En RCT med høy risiko for skjevhet viste ingen effekt av MI på retur til arbeid for uføretrygdede med ryggplager, mens en klynge RCT med lav risiko for skjevhet viste derimot at MI fremmet retur til arbeid for personer med kroniske muskel- og skjelettplager. Vi konkluderte derfor med at det var behov for mer forskning på feltet. Dette var bakgrunnen for MI-NAV studien, som inkluderte 514 deltakere fra april 2019 til oktober 2020 (174 i UC-armen, 170 i UC+MI-armen og 170 i UC+SVAI-armen). Prosessevalueringen av SVAI (artikkel II) viste at 152 (89%) av deltakerne fikk SVAI. Den største hindringen for retur til arbeid beskrevet av deltakerne var frykt for ikke å klare å jobbe. SVAI ble stort sett levert i henhold til protokollen, men fysioterapeutene deltok ikke på møter på arbeidsplassen, og hadde ikke fysiske møter med deltakerne. Restriksjonene i antall samtaler fysioterapeutene kunne gi til deltakere med lav eller middels risiko for langvarig sykefravær, gjorde det vanskelig å samarbeide med andre aktører. Effektevalueringen (artikkel III) viste at å tilby MI og SVAI i tillegg til UC reduserte sykefraværsdager i løpet av 6 måneder for sykmeldte med muskel- og skjelettplager. Median antall sykefraværsdager var 62 dager (95% konfidensintervall (KI) 52 til 71) i UC-armen (n=171), 56 dager (95% KI 43 til 70) i UC+MI-armen (n=169), og 49 dager (95% KI 38 til 60) i UC+SVAI-armen (n=169). Etter å ha justert for mulige konfunderende variabler var det 7 færre sykefraværsdager i UC+MI-armen (95% KI -15 til 2) og i UC+SVAI-armen (95% KI -16 til 1), sammenlignet med UC-armen. Forskjellene var imidlertid ikke statistisk signifikante. Resultatene fra sensitivitetsanalysene tydet på at effekten av MI og SVAI ble redusert under COVID-19 pandemien. Konklusjon: Kartleggingsoversikten (artikkel I) identifiserte et stort kunnskapshull om bruk av MI for å fremme retur til arbeid for personer med muskel- og skjelettplager. Prosessevalueringen (artikkel II) viste at SVAI ble levert i henhold til protokollen og trolig kan gjennomføres i en norsk kontekst. Effektevalueringen (artikkel III) viste at MI og SVAI reduserte sykefraværsdager med 7 dager i løpet av 6 måneder sammenlignet med UC for sykmeldte med muskel- og skjelettplager. Selv om forskjellene ikke var statistisk signifikante er resultatene lovende.

Bakgrunn og hensikt: Artrose er en av de vanligste årsakene til alvorlige smerter og funksjonsnedsettelse hos eldre. Assosiasjonen mellom røntgenologisk artrose og smerter, funksjon og symptomer har vist seg å ikke være konsekvente, spesielt i tidlige stadier av sykdommen, og det er fortsatt uklart hvorfor noen ikke opplever smerter selv ved etablert leddpatologi. På grunn av at det er inkonsistente resultater og usikkerhet rundt sammenhengen mellom røntgenologisk artrose og smerter og symptomer er hensikten med denne oppgaven å undersøke i hvilken grad det er sammenheng mellom røntgenbekreftede artroseforandringer i hofte-, kne-, eller fingerledd og selvrapportert symptom og smerte på en større norsk gruppe med artrose. Metode: Tverrsnittsdata fra Muskel- og skjelettundersøkelsen i Ullensaker ble benyttet. 12 155 voksne mellom 40-79 år bosatt i Ullensaker kommune fikk tilsendt spørreskjema i posten der de ble bedt om å selvrapportere artrose. Utfallsmålene benyttet var subkategoriene smerte og symptom for Knee Disability and Osteorithis Outcome Score (KOOS), Hip Disability and Osteoarthritis Outcome Score (HOOS) og smerte og stivhet for Australian/Canadian Osteoarthritis Hand Index (AUSCAN). Kellgren & Lawrence (K& L) ble benyttet for klassifisering av artrose. Cut- off for artrose ble satt til grad ≥ 2. Logistisk regresjonsanalyse ble utført. Det ble gjort bivariate og multivariate analyser. Resultat: 630 personer deltok på klinisk undersøkelse på Diakonhjemmet sykehus. Røntgenologisk artrose ble definert hos 456 personer med håndartrose, 135 med kneartrose og 26 med hofteartrose. Deltakerne med artrose hadde mer smerter, symptomer og stivhet på KOOS, HOOS og AUSCAN. I både ujusterte og justerte estimater var det en statistisk signifikant sammenheng mellom smerter og symptomer og røntgenologisk artrose. Det vil si at mindre smerter og symptomer (høyere score på spørreskjemaene) ga lavere odds ratio for å ha røntgenologisk artrose i kne og hofte sammenlignet med å ikke ha røntgenologisk artrose i kne eller hofte. Deltakerne med håndartrose har større odds ratio for å ha smerter, resultatene for stivhet var ikke statistisk signifikante. Konklusjon: Denne undersøkelsen viste at det var en sammenheng mellom smerte, symptomer og røntgenologisk kne- og hofteartrose. Deltakere med mindre smerter og symptomer hadde lavere odds ratio for røntgenologisk kne-, og hofteartrose sammenlignet med de uten røntgenologisk artrose. For hånd hadde deltakere med mer smerte høyere odds ratio for røntgenologisk håndartrose sammenlignet med deltakere uten røntgenologisk håndartrose, men dette gjaldt ikke for stivhet.

Bakgrunn: Søvnproblemer ser ut til å være en risikofaktor for utviklingen av ulike smertetilstander. Eksperimentelle studier viser også at søvnmangel er assosiert med økt smertesensitivitet. Smertefremkalte kortikale responser blir brukt som et objektivt mål på endogen smerteprosessering og korrelerer vanligvis med subjektiv smerte hos personer med et normalfungerende nervesystem. I eksperimentelle studier er det observert en dissosiasjon mellom økt subjektiv smerte og reduserte eller uendrede smertefremkalte kortikale responser etter søvnrestriksjon. Formål: Hensikten med denne studien var å undersøke om subjektiv smerte og smertefremkalte kortikale responser øker etter søvnrestriksjon sammenlignet med etter normalsøvn. Man ønsket også å undersøke om subjektiv smerte og smertefremkalte kortikale responser øker etter søvnrestriksjon sammenlignet med etter normalsøvn for hvert kjønn. Metode: En enkelblindet eksperimentell studie med crossover design. Det er benyttet innsamlet data fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Forsøkspersonene ble testet etter to netter med søvnrestriksjon (50% redusert søvnlengde) og etter to netter med normalsøvn. Søvn ble målt ved hjelp av søvndagbok og aktigraf. Smerte ble påført ved bruk av kontaktvarme på underarmen parallelt med EEG registrering. Endringen i subjektiv smerte og smertefremkalte kortikale responser etter begge søvnbetingelsene ble analysert med parret ttest. Resultater: Totalt ble 32 deltagere inkludert. Det var ingen signifikant endring i subjektiv smerte eller smertefremkalte kortikale responser etter søvnrestriksjon sammenlignet med etter normalsøvn. Det var ingen signifikant endring i subjektiv smerte eller smertefremkalte kortikale responser etter søvnrestriksjon sammenlignet med etter normalsøvn for hverken kvinner eller menn. Konklusjon: Resultatene viser at 2 netter med søvnrestriksjon ikke førte til økt subjektiv smerte eller økt smertefremkalt kortikal respons sammenlignet med 2 netter med normalsøvn. Dette gjelder også når man så på resultatene innad i kjønn. Metodologiske utfordringer kan ha påvirket resultatene. Nøkkelord: Søvnrestriksjon, eksperimentell smerte, smertefremkalte kortikale responser. Background: Sleep problems has been identified as a risk factor for development of several chronic pain conditions. Lack of sleep is associated with increased pain sensitivity in several experimental studies. Pain evoked cortical potentials has been thought of as an objective measure of endogenous pain processing that correlates well with subjective pain in the normal central nervous system. However, there is observed a dissociation between subjective pain, which is increased, and pain evoked cortical potentials that are reduced or unchanged after sleep restriction. Aims: The purpose of this study was to investigate if subjective pain and pain evoked cortical potentials increase after sleep restriction compared to after habitual sleep. We also wanted to investigate if subjective pain and pain evoked cortical potentials increase after sleep restriction compared to after habitual sleep within different genders. Methods: A single blinded experimental study with a crossover design. The data utilized in this study was collected from the Norwegian National Institute of Occupational Health. The participants were tested after two consecutive nights of sleep restriction (50% sleep reduction) and after two consecutive nights of habitual sleep. Sleep was measured with actigraphy and a sleep diary. Experimental pain was applied with contact heat on the surface of the forearm in parallel with EEG registration. Results: A total of 32 people were included. In this study there was no significant change in subjective pain or pain evoked cortical potentials after sleep restriction compared to habitual sleep. There was also no change in subjective pain or pain evoked cortical potentials after sleep restriction compared to habitual sleep within gender. Conclusion: The results do not support that sleep restriction leads to increased subjective pain or increased pain evoked cortical potentials when compared to habitual sleep. Neither is there an increase in subjective pain or pain evoked cortical potentials within gender. Methodological weaknesses could have affected the results. Keywords: Sleep restriction, experimental pain, pain evoked cortical potential

Tittel: Sammenhengen mellom selvrapportert fysisk aktivitet, fysisk form og langvarige muskel- og skjelettsmerter hos ungdom og unge voksne. Formål: Målet med denne masteroppgaven var å undersøke om det er en sammenheng mellom fysisk aktivitet og langvarige muskel- og skjelettsmerter, og mellom fysisk form og langvarige muskel- og skjelettsmerter hos ungdom og unge voksne. Metode: Jenter og gutter i alderen 16-26 år i Oslo og Viken ble invitert til å delta. I denne studien er det benyttet tverrsnittdesign. Langvarige muskel- og skjelettsmerter er målt ved selvrapportert, ukentlig smerte siste tre måneder. Fysisk form er målt med kondisjon og muskelstyrke. Kondisjon er målt med Beep test, omregnet til maksimalt oksygenopptak, og muskelstyrke er målt med Griptestyrketest, ved hjelp av hånddynamometer. Sammenhengen mellom selvrapportert fysisk aktivitet og langvarige muskel- og skjelettsmerter, og fysisk form og langvarige muskel- og skjelettsmerter er analysert med logistisk regresjonsanalyse. Modellene ble justert for kjønn, alder og foreldrenes utdanningsnivå. Resultat: Det ble inkludert 145 (71 %) jenter og 58 (28 %) gutter i denne studien, 53 % rapporterte å ha langvarige muskel- og skjelettsmerter. Det var ingen statistisk signifikant sammenheng mellom selvrapportert fysisk aktivitet og langvarige muskel- og skjelettsmerter, verken ved lavt fysisk aktivtetsnivå (OR: 1.32, 95%KI 0.63, 2.76) eller høyt fysisk aktivtetsnivå (OR: 1.26 95%KI 0.63, 2.53) sammenlignet med moderat nivå. Det var heller ingen statistisk signifikant sammenheng mellom kondisjon og langvarige muskel- og skjelettsmerter (OR: 0.73, 95%KI 0.46, 1.16) justert kun for kjønn, eller muskelstyrke og langvarige muskel- og skjelettsmerter (OR: 1.07, 95%KI 0.83, 1.37). Konklusjon: Resultatene viste ingen signifikant sammenheng mellom selvrapportert fysisk aktivitet, fysisk form og langvarige muskel- og skjelettsmerter, selv om over halvparten av deltagere i utvalget hadde langvarige muskel- og skjelettsmerte.

Objectives To investigate the association between perceived self-efficacy and physical activity (PA) level and physical fitness in patients with mild to moderate knee OA. Methods This is a secondary analysis using baseline data from an ongoing randomized controlled trial (RCT) (n=168). Men and women 35-70 years of age with mild to moderate knee OA were included. Eligible candidates were excluded if they did regularly strength training or cycling 2-3 days a week, BMI >35, planned surgery the next 6 months, or serious diseases. PA level was measured using a self-report questionnaire. Perceived self-efficacy was assessed using the Norwegian version of the Arthritis self-efficacy scale and physical fitness was measured with a maximal oxygen consumption (VO2max) test. Multiple logistic and multiple linear regression analyses calculating odds ratio (OR) or beta value (B) and 95% confidence intervals (CI) were applied as appropriate including adjustment for known covariates (age, sex, BMI, education level, pain and known heart disease). Results The association between PA level and self-efficacy for pain showed an OR (95% CI) of 1.06 (0.74, 1.53), and an OR of 1.06 (95% CI 0.61, 1.70) for self-efficacy for other symptoms. There was a statistically significant association between physical fitness and self-efficacy for pain (Beta value of 0.86 ((95%CI 0.18 – 1.54, p=0.013), and for self-efficacy for other symptoms (Beta value of 0.93 (95% CI 0.01 – 1.77, P=0.049)). Conclusions: This study found no association between perceived self-efficacy and PA level in cross-sectional data of patients with mild to moderate knee OA, but a positive association was found between perceived self-efficacy for pain and other symptoms and physical fitness. Clinical trial identifier: NCT01682980 Affiliations: Department of Physiotherapy, Oslo Metropolitan University, Oslo, Norway Division of Orthopedic Surgery, Oslo University Hospital

Bakgrunn: Artrose er en vanlig og funksjonsnedsettende sykdom som utgjør en betydelig og økende helsebyrde. Personer med hofte- og kneartrose opplever ofte smerter ved fysisk aktivitet, som kan medføre inaktivitet og øke risiko for redusert fysisk funksjon. Høyt fysisk aktivitetsnivå har vist sammenheng med mindre smerte og bedre fysisk funksjon hos artrose-pasienter. Det er lite kunnskap om sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå, fysisk funksjon og smerte hos norske personer med artrose. Denne kunnskapen fra ulike land er viktig for kulturtilpassede retningslinjer og behandlingstiltak. Hensikt: Hensikten med masteroppgaven er å gi økt kunnskap om sammenhenger mellom fysisk funksjon, smerte og fysisk aktivitet hos personer med hofte- eller kneartrose. Metode: Kvantitativ studie med tverrsnittsdesign. Data hentet fra Muskel- og skjelettplager i Ullensaker Studien. 630 personer, som hadde selvrapportert artrose på spørreskjema, deltok på en klinisk undersøkelse. De som innfridde American College of Rheumatology-kriteriene for hofte- eller kneartrose og ikke hadde protese, ble inkludert i analysene (n=203). Fysisk funksjon ble målt ved 30 sekunder reise- og sette seg (30sSTS) test og 6 minutter gangtest (6MWT). Smerte og fysisk aktivitet ble selvrapportert i spørreskjema. Sammenheng ble undersøkt med Pearson´s korrelasjon og lineær regresjon. Resultat: Fysisk funksjon hadde signifikant sammenheng med smerte i de justerte analysene (p0.001). Mindre hoftesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.16) og 6MWT (b=2.23, 95%KI 1.10, 3.37). Mindre knesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.15) og 6MWT (b=1.42, 95%KI 0.58, 2.26). Fysisk funksjon hadde ingen signifikant sammenheng med fysisk aktivitet hos de med hofteartrose (p>0.05). Høyere fysisk aktivitetsnivå hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.6, 95%KI 0.2, 1.0, p=0.004), men ikke med 6MWT (p=0.09) i de justerte analysene hos de med kneartrose. Konklusjon: Det var en svak til moderat sammenheng mellom fysisk funksjon og smerte hos de med hofte- eller kneartrose. Ingen sammenheng mellom fysisk funksjon og fysisk aktivitet hos de med hofteartrose. Det var en svak til moderat sammenheng mellom 30sSTS og fysisk aktivitet, men ingen sammenheng mellom 6MWT og fysisk aktivitet hos de med kneartrose. Metodesvakheter gjør det nødvendig med flere studier med mer egnede måleinstrumenter.

Master i fysioterapi Bakgrunn: Forskning på helsekompetanse blant sykemeldte med muskel- og skjelettplager er begrenset. Formålet med prosjektet var derfor å beskrive helsekompetanse blant sykemeldte med muskel- og skjelettplager, samt undersøke sammenhengen mellom helsekompetanse og risiko for å utvikle langvarige plager (sumskår Ørebro screening skjema kortversjon). Materiale og metode: 100 sykemeldte med muskel- og skjelettplager, rekruttert fra NAV-kontorer i Sør-Øst Norge gjennom MI-NAV prosjektet, ble inkludert. Deltakerne fylte ut en spørreskjemapakke cirka åtte uker ut i sykemeldingsperioden. Helsekompetanse ble målt med Health Literacy Survey Questionnaire norwegian short version (12-72 poeng, lav skårer indikerer lav helsekompetanse). Risiko for å utvikle langvarige plager ble målt med Ørebro screening skjema kortversjon (0-100 poeng, høy skår indikerer økt risiko for å utvikle langvarige plager). Forskningsspørsmålene ble besvart med deskriptiv statistikk og multippel regresjonsanalyse. Resultater: Utvalget hadde gjennomsnittlig helsekompetanse på 49,8 poeng (SD 10,7). Det var statistisk signifikant sammenheng mellom helsekompetanse og risiko for å utvikle langvarige plager (b -0,27, KI -0,46, -0,08), også når det var justert for andre variabler (kjønn, alder, KMI, utdanningsnivå, røykestatus, smertenivå og selvrapportert helse). Fortolkning: Resultatene viste stor variasjon i helsekompetanse blant utvalget. Resultatene indikerer at de med lav helsekompetanse har høyere risiko for utvikling av langvarige plager målt med screeningskjema i denne tverrsnittsundersøkelsen.

Master i fysioterapi Bakgrunn: Skuldersmerter er en av de vanligste årsakene til å søke helsehjelp. Subakromiale skuldersmerter utgjør en stor andel av skuldersmerter. Mange pasienter med subakromiale skuldersmerter blir henvist til andrelinjetjenesten for behandling. Det foreligger derimot lite kunnskap om hva som kjennetegner norske pasienter henvist til andrelinjetjenesten med denne diagnosen. Dette til tross for at forskning viser at sosiodemografiske og kliniske kjennetegn kan ha mye å si for behandlingsutfallet og prognose. Formål: Hovedmålet med denne oppgaven var å kartlegge sosiodemografiske og kliniske karakteristika hos pasienter med subakromiale skuldersmerter som er henvist til andrelinjetjenesten, og undersøke sammenhengen mellom selvrapportert smerte og funksjon. I tillegg undersøke om det var en sammenheng mellom selvrapportert smerte og arbeidsstatus, og selvrapportert funksjon og arbeidsstatus. Materiale og metode: Studien er en tverrsnittsstudie der 139 deltakere over 16 år deltok i et kvalitetssikringsprosjekt ved skulderpoliklinikken ved Ålesund sykehus. Pasientene svarte på en spørreskjemapakke som besto av enkeltspørsmål relatert til demografiske variabler, smerteregistrering, egenvurdert arbeidsevne, engstelighet for fysisk aktivitet, Pasient-Spesifikk Funksjonsskala (PSFS), kortversjon av Disabilities for The Arm, Shoulder and Hand questionnaire (Quick-DASH) og Hopkins Symptom Check list (HSCL-25). Lineær regresjon ble utført for å undersøke sammenheng mellom selvrapportert funksjon og smerte. To logistisk regresjonsanalyser ble utført, en for selvrapportert smerte og arbeidsstatus og en for selvrapportert funksjon og arbeidsstatus. Resultater: Pasienter henvist til andrelinjetjenesten med subakromiale skuldersmerter var 46 år (10.7), 72 % var kvinner, 66 % var diagnostisert med impingmentsyndrom og 60 % mottok sykestønad fra NAV. Det var en signifikant sammenheng mellom smerte og funksjon (p=

Master i fysioterapi Bakgrunn: Tidligere forskning har vist at redusert muskelstyrke i mm.quadriceps korrelerer med økt smerte hos personer med kneleddsartrose, men få studier har undersøkt sammenhengen mellom endring i muskelstyrke og endring i smerte. Økt muskelstyrke i mm.quadriceps er ofte et hovedmål for behandling av kneleddsartrose. Det er dog ikke funnet litteratur på minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Formål: Undersøke sammenhengen mellom endring i muskelstyrke i mm. quadriceps og endring i smerte hos personer med kneleddsartrose, samt estimere minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps hos personer med kneleddsartrose. Metode: Denne studien bruker data fra en randomisert kontrollert studie og inkluderer 59 studiedeltakere i alderen 42 til 69 år med mild til moderat røntgenologisk kneleddsartrose i henhold til Kellgren og Lawrence klassifiseringssystem samt klinisk verifisert kneleddsartrose i henhold til the American College of Rheumatology. Data fra studiestart og oppfølging ved 14 uker blir benyttet. Korrelasjonsanalyse ble benyttet for å undersøke sammenheng mellom endring i muskelstyrke og endring i smerte, og Receiver Operating Characteristic Curves (ROC)-analyse ble benyttet for å undersøke minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Resultat: Analysene viste ingen statistisk signifikant korrelasjon mellom endring i muskelstyrke-variablene og endring i smerte. ROC-analysene viste lave areal under kurven-verdier og kunne ikke estimere minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Konklusjon: Resultatene indikerer at det ikke er sammenheng mellom endring i muskelstyrke og endring i smerte, men resultatene bør sees i lys av metodiske begrensninger. Særlig problematisk er det at gruppene ble analysert under ett og har lav utvalgsstørrelse. Det var ikke mulig å estimere minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Dette skyldes trolig at endringsspørsmålet som ble benyttet i estimeringen ikke reflekterer endring i muskelstyrke i tilstrekkelig grad. Denne studien belyser at det trengs mer forskning på feltet. Forskningen vil være nyttig for personer med kneleddsartrose så vel som samfunnet