Search

Jonsson, B. & Yoccoz, N. G. (eds.). 2005. Økosystemdynamikk: menneskelig påvirkning på biologisk mangfold. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 33. 89 pp. NINAs strategiske program om menneskelig påvirkning av økosystemer har fokusert på introduksjoner av nye arter, treslagsskifte og bruksendringer i skog, habitat fragmentering, høsting og beiting. Forskningen har også gått inn på effekter av forurensning og klimaendringer og hvordan påvirkninger kan få ringvirkninger i systemene. Undersøkelsene har vært gjort i skogen, på fjellet og i ferskvann. Kystbjørkeskogene har begrenset utbredelse, og Norge er blant de nasjonene som har ansvaret for forvaltning av dem. Mange steder i Nord-Norge har det i disse skogene skjedd et skifte i treslag fra bjørk til planting av gran. Effektene av granplantingen på andre organismer som lever i skogen, avhenger av deres evne til å ta i bruk det nye habitatet, og/eller evnen til å trekke til områder der de kan trives bedre. På landskapsnivå avhenger betydningen av treslagsskiftet av hvilken skogstype det er som beplantes. Rike lauvskoger skiller seg både fra fattige lauvskoger og granplantasjer ved større forekomst av fugler, snegler og meitemark. Fattige lauvskoger har lav artsrikdom, og skiller seg ikke nevneverdig ut fra granplantasjene når det gjelder forekomsten av fugler, snegler og meitemark. De rike lauvskogene har begrenset utbredelse, og er sterk utsatt for arealbruksendringer. På Vestlandet har kystlandskapet mange steder blitt endret i senere år ved at man har plantet bartrær til erstatning for lauvskogen. Sitkagran (Picea sitchensis) er en av de nye treslagene som man har forsøkt. Sitkagrana er plantet i tette bestander med skyggedekt skogbunn. Strølaget er tykt, nesten uten undervegetasjon. Plantinger med norsk gran (P. abies) er mindre tette slik at skogbunnen blir lysere, og det blir noe mer undervegetasjon av moser og karplanter. Bjørkeskog har imidlertid en enda bedre utviklet undervegetasjon med moser og en variert sammensetning av urter. Som følge av endrede lys- og jordbunnsforhold, endres også faunaen av jordbunnsdyr og sopp. Virkningen av treslagskiftet er imidlertid begrenset, fordi det fortsatt er store arealer som ikke er berørt. Nye treslag som man innfører, kan spre seg slik plantet lerk (Larix decidua) er et eksempel på. Før man innfører en ny art, bør man vurdere dens spredningsevne. Over tid kan det hos arten skje en genetisk tilpasning til de nye miljøforholdene. Så selv om den innførte arter bare plantes lokalt, kan den over tid få vid spredning. Når spredningen har skutt fart, er det i seneste laget å sette inn oppryddingstiltak. En stor del av Norge består av fjell, og store områder beites av rein og sau. For samisk kultur spiller tamreindriften en nøkkelrolle. Høye reinantall med meldinger om overbeiting og store rovdyrskader de siste årene, har imidlertid satt næringen i et negativt lys. Steder med sparsom vegetasjon er mest utsatt for overbeiting og endring av den lokale artssammensetningen. Høsting av rein og tilgang til gunstige vinterbeiter har konsekvenser for dynamikk, slaktevekter og produksjon av rein. I områder uten kontinentale vinterbeiter som Nordland og Troms, holdes reinantall og slakteuttak på et lavt nivå. Disse områdene har store dyr med lav produksjon, noe som sannsynligvis er en tilpasning til vanskelige vinterforhold. Resultatet er at reinantallet i disse områdene holder seg godt under naturens bæreevne. I områder med kontinentale vinterbeiter, som Finnmark og i Sør Norge, ser bestandene derimot ut til å kunne vokse utover bæreevnen. På lang sikt er derfor reindriften i disse områdene avhengig av intensiv høsting. I en del distrikter der man høster intensivt, holdes reinantallet stabilt, vektene er høye, og sårbarheten for dårlig vinterklima og rovdyr er lav. I andre distrikter, spesielt i fellesbeiteområdene i Finnmark, varierer reinantallet nesten uavhengig av høstingen. Dette resulterer i lav produksjon, lave slaktevekter, et fluktuerende reinantall, og stor sårbarhet overfor vanskelige vintrer. I disse områdene ønsker man store flokker framfor høy produksjon. Denne situasjonen opprettholdes gjennom økonomisk subsidiering av næringen. Rovdyrskadeerstatningene har en slik virkning og sementerer en ikke-bærekraftig situasjon. Sauebeiting kan utarme vegetasjon og biologisk mangfold i beiteområdene i fjellet, eller bidra til økt produktivitet og mangfold. Beiteeffekten varierer i forskelige romlige skalaer avhengig av områdets næringsstatus og beitetrykk, og påvirker vegetasjon og dyr som hare, lemen, rype, småfugl og insekter. I barskogen er klauvdyr som elg og rådyr viktig vilt. De høstes ikke bare av oss mennesker, men også av de store rovdyrene. Ulv og gaupe er to viktige predatorer som gir nye utfordringer for høstingen av hjorteviltet. Økningen av gaupe- og ulvebestandene i Skandinavia bidrar til å restaurere de opprinnelige økologiske prosessene. Rovdyr har flere effekter på byttedyrene enn bare å drepe dem. Byttedyrene kan forandre atferd og habitatbruk, og predasjonen vil forandre forholdene for mange åtseletere og nedbrytere. Predasjonen fører til at forvaltningen av hjortevilt mange steder må endres ved at høstingsnivået reduseres. Det er lite sannsynlig at økte bestander av gaupe og ulv vil føre til såkalte ”kaskadeeffekter” i økosystemet i Skandinavia, slik man har sett i Yellowstone National Park, USA. Der har svært høye ulvetettheter gitt dramatiske effekter på bestandsdynamikk og atferd hos klauvviltet. Hos oss forhindres dette ved at de politisk bestemte målene for antallet gaupe og ulv er lave. Ferskvannssystemene er i stadig endring på grunn av overgjødsling og ulike fysiske inngrep. I løpet av de siste 30 årene har Målsjøen i Sør-Trøndelag, en av Norges best undersøkte innsjøer, fått dårligere vannkvalitet. Økt tilførsel av organisk stoff har forringet oksygenforholdene på dypet og redusert fjærmyggsamfunnet. Produksjonen av røye og lake har avtatt på grunn av oksygensvinn og nedslamming av gyteområdene. Ved at røya praktisk talt har forsvunnet, har det pelagiske samfunnet for øvrig også blitt endret ved at store arter vannlopper har blitt mer vanlige. Slike endringer som berører flere ledd i næringskjeden kalles kaskadeeffekter. Vannkjemiske forhold er ikke det eneste som påvirker fiskeartene. Konkurranse innen og mellom arter så vel som utviklingshistoriske forhold, er også av betydning. Dette ble demonstrert ved innhegningsforsøk med røye og ørret i Songsjøen, Sør-Trøndelag. Røyas tilvekst avtok med økende røyetetthet. Tetthetsavhengigheten skyldes ikke at fisken spiste mindre når tettheten ble høy, men dårligere utnyttelse av næringsinnholdet i maten. I innhegningene var røyas diett lite påvirket av konkurransen fra ørret. De spiste mest små krepsdyr, om de var alene eller sammen med ørret. Små røye var mindre påvirket av økt tetthet, enn større røye. De små røyenes fortrinn fremfor de større kan skyldes at de beiter mer effektivt på små krepsdyr, og at større fisker ikke greier å slåss seg til fortrinn. Hvis formålet er å bedre tilveksten til småfallen røye, er det derfor viktig å tynne blant de små fiskene. Eksperimentene i Songsjøen tyder på at røye og ørret har utviklet forskjellig næringsvalg. Små røye fra slike bestander gjør det best på en diett av små krepsdyr, og vil hovedsakelig spise dette framfor større bunndyr, selv om ørret ikke er tilstede. Fiskeproduksjonen i en lokalitet er påvirket av rekrutteringen av ungfisk. Hos laks kan fordelingen av gytegroper være mer begrensende for avkomproduksjonen enn antallet gytegroper. Dette er vist gjennom eksperimentell testing med ulike laksetettheter i Ingdalselva, Sør-Trøndelag. Overført til andre laksevassdrag betyr dette at beskatningen bør legges opp slik at gytebestanden, når fisket er over, blir mest mulig jevnt fordelt langs hele elvestrengen. Konkurranse mellom ar ter påvirker produksjonen av laks og ørret. Når samlet tetthet er høy, kan laksungene begrense aureproduksjonen. I Ingdalselva, som er relativt stri, har laksungene konkurransemessig fortrinn over ørret på grunn av sin mer strømtilpassede kroppsform. I stilleflytende vassdrag, derimot, vil auren kunne ha konkurransefordel på grunn av høyere aggressivitet. I Ingdalselva kan utsatte laksunger øke predasjonstrykket på de virvelløse dyrene i elva. Effekten ser ut til å være størst på store steinfluelarver. Siden flere av disse er predatorer selv, kan fiskens predasjon på dem øke tettheten og mangfoldet av andre, mindre arter av vanninsekter og andre virvelløse dyr. Den økte fiskepredasjonen kan således føre til en totalt sett økt artsdiversitet av ferskvannsinsekter i vassdraget. Selv om de enkelte ferskvannslokalitetene kan bli betraktet som øyer landskapet, er det ofte kontakt mellom bestandene som lever på hver enkelt ”øy”. Det er for eksempel kontakt mellom forskjellige laksepopulasjoner gjennom fiskens feilvandring mellom elver, hvilket er viktig for bestandenes genetiske mangfold. Innerst i Sognefjorden er én stor laksebestand (i Lærdalselva) truet av parasitten Gyrodactylus salaris. Beregninger tyder imidlertid ikke på at dette har gitt et uakseptabelt tap av genetisk variasjon hos laksen i indre Sognefjord. En slik konklusjon tar imidlertid ikke hensyn til mulig tap av genetisk variasjon og tilpasninger som er spesifikke for Lærdalselva. En annen forutsetning er at parasitten ikke sprer seg til de andre elvene i Sognefjorden. Dersom det skjer, vil laksen i indre deler av Sognefjorden komme ned på et så lavt nivå at genetisk variasjon raskt vil gå tapt. Hos ørreten i Ingdalselva, er den genetiske strukturen kun i begrenset grad knyttet til vassdragets struktur. Avstand mellom bestander, og hvilken sideelv de levde i, så ut til å være viktigere strukturerende faktorer for ørretens genetiske variasjon enn to vandringshindre (fosser). Dette tyder på at ørretens atferd (stedbundethet) er like viktig som fysiske hindre i å strukturere det genetiske mangfoldet. Til sammen viser dette at en hel rekke forhold påvirker bestandsutvikling og diversitet i biologiske samfunn. Dette gjelder både økosystemenes naturgitte forutsetninger og forhold som påvirkes av oss mennesker, og som vi må ta hensyn til ved vår forvaltning av systemene.

Heggberget, T.M . & Jonsson, B. (eds.). 2005. Landskapsøkologi: arealbruk og landskapsanalyse. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 32. 100pp. Instituttprogrammet “Arealbruk og landskapsanalyse” som startet i 2001 og ble avsluttet i 2005, har studert landskapets innhold og struktur som grunnlag for arter og økosystemprosesser. Vi har fokusert på helhetlige, naturvitenskapelige effekter av ulike habitatendringer, modellering og skalaens betydning for resultatene. De fire første kapitlene karakteriserer ulike typer av kulturlandskap og prosesser i dem. Kapitlene 5-8 omhandler arealbruk og konflikter menneske - natur. Kapitlene 9-12 omhandler virkninger av habitat endringer, fragmentering, barrierer og spredningskorridorer, herunder modellering (Kapittel 12). Kapittel 13 redegjør for betydningen av skala i landskapsøkologiske studier, mens kapittel 14 oppsummerer kunnskap, erfaringer og strategisk verdi av instituttprogrammet. Kapittel 1: Arter og vegetasjonstyper i hjortegården på Songli forsøksgård i Orkdal, Sør-Trøndelag, ble kartlagt som grunnlag for en skjøtselsplan og framtidig forskning. Begynnende gjengroing viser behovet for en skjøtselsplan for innhegningene, både som gammel, verdifull og mangfoldig kulturmark og som forsøksinnhegninger som er velegnet for beiteforsøk. Kapittel 2: I Lindås, Hordaland, ble vegetasjon og dyreliv i beitet og skjøttet kystlynghei på Lygra sammenliknet med naboøya Lurøyni, som ikke har vært skjøttet tilsvarende de siste hundre årene. Sammenlikningen viser at artsinventaret av planter, biller og fugler var forskjellig, og at antall plantearter og billearter var høyere i det skjøttede enn i det uskjøttede landskapet på grunn av større variasjon i naturtyper. Kapittel 3: En studie av endringer i tunet på gården Kaus, Ringebu i Oppland, fra 1945 til 2005, reiser spørsmålet om hva som påvirker vår rangering og verdsetting av ulike kulturlandskap fra ulike tidsperioder, og belyser ytre påvirkningsfaktorer som har ført til endringer i bygningsmasse, arealtyper og biologisk mangfold knyttet til tunet og innmarka. Kapittel 4: Variasjon i mangfoldet av plante- og dyrearter i Trondheim, Sør-Trøndelag, ble undersøkt fra bysentrum til Estenstadmarka. Landskapet er rikt på både plante- og dyrearter. Jo flere naturtyper som er representert i bymiljøet, jo flere arter kan ha tilhold der. Det er viktig å ta vare på rester av naturlige vokse- og levesteder for å opprettholde variasjonen. Kapittel 5: Konflikter mellom vårrastende kortnebbgjess og landbruk i Vesterålen, Nordland, har bakgrunn i endringer i det europeiske landbruket, med bedre vinterbeite for gjessene. Gjess raster og beiter på jordbruksarealer i Vesterålen, men mange blir jaget for å redusere beiteskadene. Gjessene ankommer hekkeområdene på Svalbard i dårlig kondisjon, og hekkesuksessen har blitt dårligere. Det arbeides med forvaltningsmessige løsninger på konflikten. Kapittel 6: Kystnæringer er et satsingsområde i Norge, men aktiviteten er ikke uproblematiske i forhold til kystfaunaen. Oteren unnviker veger og bygninger, men tiltrekkes av fiskeoppdrett. Mink introdusert ved rømming fra minkfarmer, har negativ virkning på hekkeutbredelsen av teist, mens vindmøller hittil har hatt negativ virkning på havørn. Kapittel 7: Motivasjon for, og egen oppfatning av, menneskets bruk av utmark er viktig ved håndtering av menneske-natur-problematikk. Terrengsyklisters aktivitet viste seg å være mer preget av tradisjonelle motiver, som fysisk trening, avstressing, naturopplevelse og ro enn av fart, spenning, mestring, utstyr og omdømme som forbindes med moderne friluftsliv. Syklistene mente i liten grad at deres aktivitet forstyrret dyreliv, eksemplifisert ved villrein. Kapittel 8: Undersøkelser i Troms og Finnmark viser at motorisert barmarkskjøring i utmark øker sterkt og setter langvarige spor i form av slitasje på vegetasjon, forstyrrelser av dyreliv og tap av leveområder. Ved stor slitasje var det en klar nedgang i antall plantearter, spesielt på myr. Forsterking av markoverflata og rehabilitering av skadet vegetasjon har positiv effekt. Utbredelse og omfang av kjøreskader kan kartlegges fra satellittbilder. Kjøring i våtmarker har negative effekter på hekking av sårbare og sjeldne vadefugler. Kapittel 9: Småbekker er ekstreme gyte- og oppvekstområder for ørret. Slike bestander fragmenteres på grunn av vandringshindre og utryddes ofte lokalt på grunn av tørke og episodisk forurensing. Bestandene overlever hvis en del av bestanden finnes i havet (sjøørret), slik at bekken kan koloniseres på nytt, men ovenfor vandringsbarrierer er bestanden ofte utryddet. Gjennomsnittstørrelsen på sjøørreten varierer langs bekken fordi de minste ikke går særlig langt opp i bekkene for å gyte. Kapittel 10: Elvesletter med dammer og evjer er en sjelden naturtype med stort biologisk mangfold i Norge. De er også utsatt for mange typer inngrep. Ved Gudbrandsdalslågen i Ringebu, Oppland, har stabilisering av elveleiet og andre inngrep ført til markerte endringer i leveområder og plante- og dyresamfunn. Forandring i flompåvirkningen har vært en avgjørende faktor. Kapittel 11: Samferdselsnettet fragmenterer landskapet og påvirker naturen på mange måter. Vegtrafikk dreper dyr i stort antall. Vegenes plassering og utforming i forhold til dyras atferd og foretrukne leveområder, er viktige. Mange av de undersøkte artene hadde en unnvikende atferd i forhold til veger, og påkjørselsrisikoen var størst der det var viktige leveområder på begge sider av vegen. Kråkefuglene var tiltrukket av veger og rasteplasser. Kapittel 12: Landskapsøkologisk modellering er nyttig når man skal forutsi effekter av endringer i landskapet. En modell for sommerfuglers bevegelser beregnet ut fra minste motstands veg, ga klart bedre forutsigelse av sommerfuglenes virkelige forflytninger, enn en modell beregnet ut fra kortest avstand mellom habitater. Tilsvarende modeller kan benyttes for eksempel for å vurdere tilgjengeligheten av et friluftsområde. Kapittel 13: For en realistisk forståelse av hvordan store, digitale datamengder fra kartverk og satellittbilder kan utnyttes i landskapsanalyse, landskapsøkologi og arealplanlegging, er det viktig å vite hva ulik skala betyr for resultatene. Eksempelvis kan naturtyper og terrengformer som fortoner seg som ensartete på en grov skala, ha en stor grad av variasjon og mosaikk i en detaljert skala. Innsamlingsmetodikk for biologiske data og geografisk skala må samordnes i landskapsøkologiske studier. Kapittel 14: Programmet bidrar med ny viten om sammenhenger mellom arealbruk og biologiske responser, til nytte for naturforvaltning og arealplanlegging. Det har spisset kunnskapene hos NINAs eksperter på behandling og økologisk anvendelse av kart- og bildedata, og har gitt økologene større innsikt og erfaring i muligheter og anvendelser av slike data. Disse resultatene er oppnådd gjennom teamarbeid, naturfaglig tverrfaglighet og samarbeid mellom IT-eksperter, geografer, botanikere og zoologer.

Svenning, M-A. & Jonsson, B. (eds.). 2005. Kystøkologi: Øko-systemprosesser og menneskelig aktivitet. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 31. 64 pp. De marine økosystemene dekker mer enn 70 % av jordas overflate, og det finnes ulike levende organismer fra overflaten og ned mot de dypeste områdene på mer enn 11 000 m. Noen av disse områdene er av de mest produktive på jorda, mens andre er lavproduktive som ørkener. De kystnære områdene er blant de mest produktive. Den norske kystlinjen er om lag 80 000 km, tilsvarende strekningen to ganger rundt ekvator, og er dekket av rundt 10 000 kvadratkilometer med tang og tare. Dette danner leveområder for et høyt mangfold av alger og dyr, med tettheter på opptil flere 100 000 dyr per kvadratmeter. Tareskogen er også viktig som gyte- og oppvekstområde for marine fiskearter, samt som beiteområde for anadrome fiskeslag som sjøørret og sjørøye. Videre lever mange av våre bunndyr- og fiskespisende sjøfugler, samt kystnære predatorer som oter og sel, i tilknytning til disse kystnære områdene. De kystøkologiske systemene langs norskekysten representerer derfor unike og produktive områder, med flere trofiske nivåer og med et svært høyt mangfold av arter og levende organismer. Disse samfunnene påvirkes i sterk grad av menneskelig aktivitet. NINAs instituttprogram ” Kystøkologi: Økosystemprosesser og menneskelig aktivitet” (2001-2005) hadde som hovedmålsetting å øke forståelsen av hvordan naturlige og menneskeskapte fluktuasjoner påvirker stabilitet og struktur i populasjoner og samfunn langs norskekysten. Programmet har vært konsentrert om studier i kystnære, pelagiske systemer, tareskogssystemet, tidevannssonen og estuarier, og har hatt tre forskingstematiske tyngdepunkt; a) betydningen av tang-/tarebeltet og konsekvenser av utnyttelse, b) betydningen av habitat og trofiske interaksjoner for kystbundne predatorer og c) betydningen av laksefisk med effekter av fiskeoppdrett og høsting. Tematisk har programmet dekket både produktivitet (alger), næringsmessige (trofiske) interaksjoner (alger, virvel-løse dyr, fisk og fugl) og betydninger av menneskelig aktivitet (lakseoppdrett, taretråling, høsting av laksefisk, arealbruk). Til sammen sju prosjekter er gjennomført i perioden 2001-2005 og rapportert i dette temaheftet. Kompetansen som er bygget opp, vil være anvendelig for oppdrag fra myndigheter, firmaer eller organisasjoner, f.eks. ved vurdering av konsekvenser av taretråling, oljevirksomhet, fiske, oppdrett eller andre inngrep og endringer i kystmiljøet. Kapittel 1: Gjennom en kombinasjon av innsamlinger og eksperimenter i felt, storskala bassengstudier og akvarieforsøk, ble det dokumentert at tang, tare og ålegras er særdeles produktive systemer langs kysten og danner leveområde for et høyt mangfold av påvekstalger og dyr. De tre samfunnstypene har likhetstrekk, men vokser på forskjellige steder og har spesifikke dyresamfunn som danner egne biologisk miljøer med stort mangfold og høy produksjon av næring. De representerer trolig de mest produktive økosystemene på kloden, dekker bunnarealer på mer enn 10 000 kvadratkilometer langs norskekysten, og produserer nærmere 200 millioner tonn biomasse per år, tilsvarende arealet av dyrket mark i hele Norge. Tareskogen er utsatt for kraftige forstyrrelser fra stormer, næringssaltbelastning og taretråling, men viser god evne til rehabilitering. Store og langvarige forstyrrelser kan likevel endre systemet permanent og medføre kollaps. Fra Trøndelagskysten og nordover til Finnmark, har kråkeboller beitet ned store deler av taresogen, tilsvarende et areal på 2 000 kvadratkilometer. Bare i Finnmark har derfor 90 % av tareskogen forsvunnet. Kråkebollebeitingen representerer et årlig tap tilsvarende 20 millioner tonn tare, mens taretrålerne til sammenligning bare høster 165 000 tonn årlig (< 1 %). Dette viser at enkelte forstyrrelser kan gi langvarige og meget store tap både for det biologiske mangfoldet og for høsting av ressursen. Studiet viser at selv om kystsystemenes særegenhet må ivaretas i en fremtidig kystforvaltning, er det grunnlag for en større avkastning av fisk og skalldyr enn hva dagens situasjon gir. Kapittel 2: Tareskogen langs norskekysten har et rikt artsmangfold av fisk, bunndyr og sjøfugl. Det har vært spekulert på om forstyrrelser av tareskogen som taletråling, virker negativt på sjøfuglfaunaen. I et område i Frøya kommune, Sør-Trøndelag, ble det undersøkt hvordan storskarv responderte på taretråling. Det viste seg at skarven vesentlig oftere, beitet i områder med mye enn lite tare. Hele 18 fiskearter ble funnet i dietten dens, dominert av torskefisk. Voksen storskarv spiste ca 2 kg fisk hver dag uten at dette førte til overbeiting av fiskeressursene i jaktområdet. Taretråling førte til redusert fisketetthet, og skarvene så ut til å kompensere for dette ved å øke tiden de brukte for å søke etter mat. Det er uvisst om taretrålingen førte til redusert hekkesuksess. Kapittel 3: Flere millioner sjøfugl hekker i Barentshavet, og flere av artene utgjør en vesentlig del av verdensbestanden. Utenom hekkesesongen søker flere av disse kystnære sjøfuglene inn til Finnmarkskysten, hvor det er isfritt og mye mat. De samme områdene brukes imidlertid også aktivt av mennesker gjennom oppdrettsvirksomhet, skipstrafikk, petroleumsaktivitet og annen menneskelig aktivitet. Gjennom sjøfugletellinger fra småfly, ble det i dette studiet vist at det er mulig å forklare fordelingen av de ulike sjøfugleartene langs områder av Finnmarkskysten ved hjelp av bestemte sett av miljøvariable (areal av grunntvannsområder, lengden på kyststripen og grad av menneskelig aktivitet). En kan derfor finne fram til de potensielt viktigste områdene for sjøfuglene ved relativt enkle habitatvurderinger, uten å foreta kostbare fugletellinger. Kapittel 4: Ung sei (0- og 1-gruppene) av den nordøst-arktiske bestanden har sine viktigste oppvekstområder i tareskogen langs Norskehavet. Mengden sei kan derfor ikke måles pålitelig på tradisjonelle havforskningstokt i åpent hav før fisken er minst to år gammel. I tareskogen er ungseien imidlertid tilgjengelig som byttedyr for en rekke arter sjøfugl. Ved bruk av lange dataserier (15-25 år) fra sjøfuglkolonier i Nord-Trøndelag og Nordland, viste det seg at rekrutteringen til sei i betydelig grad kunne predikeres flere år tidligere gjennom sjøfuglenes suksess, enn det toktene i havet kunne vise. Ved å koble dataseriene for sjøfugl med sjøtemperatur og vinterindeksen for NAO i mer komplekse statistiske modeller, kunne variasjonen i seiens rekruttering forklares med enda større sikkerhet enn de gjorde hver for seg. Resultatene åpner for at slike indekser kan benyttes av fiskeriforvaltningen for å underbygge prognosene for seibestanden nord for 62°N. Kapittel 5: Sjøørret finnes langs hele norskekysten. Den gyter i ferskvann og foretar årlige næringsvandringer ut i sjøen. I Nord-Norge tilbringer den et par måneder i sjøen sommerstid og overvintrer i ferskvann. Ørret som gyter i bekker langs Skagerrakkysten i Sør-Norge, er ofte mindre og lever kortere enn ørret fra større vassdrag. De oppholder seg i sjøvann det meste av livet, unntatt de første leveår, samt 1-2 uker hvert år under gytingen. De minste sjøørretene beiter nært kysten, mens de største fiskene kan trekke ut i åpent hav. I sjøen spiser ørreten mest fisk. Mangebørstemark tas en del på grunt vann tidlig om våren og insekter spises spesielt om høsten. Ørreten overvintrer som oftest i brakkvannsområder nær elvemunningen, eller i kulper i elvene dersom disse er store nok. Økende vanntemperatur stimulerer vandring om våren, mens flom er viktig for vandring om høsten. Bekkene har genetisk differensierte bestander, og de genetiske forskjellene øker med avstanden mellom bekkene. Kapittel 6: Dødeligheten på laksesmolt som vandrer ut i havet på forsommeren er svært høy, og en av årsakene skyldes infeksjonen av lakselus. Økningen i produksjonen av oppdrettslaks har ført til at kystvannet nå tilføres store mengder lakseluslarver når den ville laksesmolten navigerer gjennom fjorder og kystvann, på vei ut til beiteområdene i havet. Undersøkelsen i Romsdalsfjorden viste at smolten svømte med en hastighet på i overkant av en kroppslengde per sekund, tilsvarende en halv kilometer per time. De fleste smoltene svømte langs den sørvestlige siden av fjorden i en relativt rett vandringsrute. Smolten svømte mest i brakkvannslaget nær overflaten, men gjorde regelmessige dykk til det underliggende saltvannslaget med mye lakseluslarver. Sjørretsmolten svømte saktere enn laksesmolten, svømte mer i sikksakk, holdt seg nærmere land og i lenger tid inne i fjorden. Undersøkelsen i Hardangerfjorden viste at smittepresset fra lakselus er størst i nærheten av oppdrettsanlegg og når strømmen går fra anlegget beveget seg mot smolten. Det utvikles nå en modell i Romdalsfjorden der smoltens vandringsrute, strømningsbilde, temperatur, saltholdighet og forekomst av lakselus integreres, for å vurdere hvor oppdrettsanleggene bør plasseres for at risikoen for lakselusangrep på villfisk skal bli lavest mulig. Modellen kan trolig overføres til andre fjordsystemer. Kapittel 7: I dette studiet har en undersøkt sjørøye- og sjøørretbestanden i Halselva i Finmmark, der all opp- og nedvandring av de to artene har vært registret i fiskefella siden 1987. Sjøørreten vandrer ut i sjøen litt senere enn sjørøya og oppholder seg lenger i sjøen. Sjøoppholdet hos begge artene varierer med sjøtemperaturen. Høy sjøtemperatur i juni gir langt sjøopphold, mens kald august korter sjøppholdet. De to artene utnytter ulike deler av fjordsystemet, og dietten gir en indikasjon på byttedyrproduksjonen i Altefjorden. Gjennomsnittlig tilbakevandring til vassdraget var 31 % for sjørøya og 17 % for sjøørreten. Dess bedre tilvekst, dess flere overlevde sjøoppholdet. I og med at de to artene registreres på opp- og nedvandring i fiskefella hvert år, og tilvekst og overlevelse gir et uttrykk for miljøforholdene i fjorden, kan artene være gode indikatorer på tilstanden i kystsonen.

Dolmen, D. & Aagaard, K. 2003. Biologisk mangfold. Dammer i Nord-Trøndelag 2001 og 2002. - NINA Temahefte 23. 32pp.

Felles instituttprogram. Virkninger av forurensning på biologisk mangfold: Vann og vassdrag i by- og tettstedsnære områder Sluttrapport 1997-2001. - NINA Temahefte 19, NIVA lnr 4539-2002: 1-80.

NINAs strategiske instituttprogrammer 1996-2000: Bevaring av biodiversitet - fra gener til landskap. Sluttrapport. - NINA Temahefte 17: 1-125.

NINAs strategiske instituttprogrammer 1991-95: Innsjøers produktivitet. Sluttrapport. NINA Temahefte 6: 1-48. Ressursfordeling mellom aure og røye reguleres av konkurranse om mat og plass, arvelige forskjeller med hensyn til preferanse for temperatur, lys og effektivitet ved næringsopptak og tilgjengelighet av byttedyr. Dette ble vist gjennom feltundersøkelser i sju innsjøer i Sør-Trøndelag. I den første levetiden holder røyeungene seg langs bunnen, ofte på dypt vann. Fra en viss terskelstørrelse begynner en del av dem å søke ut i de frie vannmassene, mens andre forblir i bunnære områder. Avgjørelsen om hvorvidt et individ skal vandre ut i vannmassene eller ikke, kan ses på som en avveining mellom fordelene ved å spise og faren for selv å bli spist, og resultatet bestemmes av størrelsen på fordelen i forhold til risikoen. Den nedre lengden for når røya vandrer ut i vannmassene, er ofte i nærheten av 15 cm, men den eksakte terskelstørrelsen avhenger av størrelsen på de potensielle predatorene i innsjøen og hvor klart vannet er. Utfisking kan føre til at artenes habitatbruk midlertidig endres. I Songsjøen førte det til at røya kom inn på grunnområdene langs land og fortrengte auren til dypere områder. Tiltaket må imidlertid vedlikeholdes om man skal kunne oppnå varige endringer i habitatbruken. Tiltaket er derfor svært ressurskrevende. Aure som fiskepredator ble studert ved feltundersøkelser i Femund, og ved felteksperimenter i Store Rennen og Langvatn. I Femund tar auren røye og sik, i Store Rennen tar den røye og Langvatn røye og trepigget stingsild. Auren kan begynne å ete fisk fra en lengde på ca 20 cm, og fra ca 30 cm er fisk dominerende bytte. Byttefiskene er som oftest kortere enn 15 cm. Næringsopptaket hos fiskespisende aure er så stort at 2-3 predatorer pr ha innsjøareal trolig er nok til å regulere en bestand av småvokst røye. Utsetting av flere predatorer fører til at en del ikke finner byttefisk og vokser dårlig etter utsetting. I røye- og sikbestander med variabel rekruttering vil egnete byttefisker bare være tilgjengelig i år med god rekruttering. I slike bestander vil overlevelsen hos nyklekt sik- eller røyeyngel ofte være omvendt proporsjonal med tettheten av voksen fisk av samme art. Hvis vi beskatter voksenbestanden av bytteartene riktig, kan vi sikre god næringstilgang for den fiskespisende auren. Aure er ikke i stand til å beskatte tette bestander av mort. Dette ble undersøkt i to små, humusholdige innsjøer med dårlig siktedyp der potensielt fiskespisende, stor aure ble utsatt. Årsaken til at auren ikke greide å beskatte morten var at morten skjulte seg i vegetasjonen på grunt vann og i mørke, dype vannmasser, der auren ikke fikk tak i den. Etter ca 2 måneder begynte auren å forsvinne, og morten gjenopptok sitt vanlige atferdsmønster med beiting i de frie vannmassene. Gjørs kan være bedre egnet til å redusere mortebestander. I det eutrofe Tunevannet i Østfold, ble det satt ut 20 gjørs i perioden 1993-1995. Det er imidlertid for tidlig å stadfeste i hvilken grad gjørsen kan regulere bestanden av mort i Tunevannet. Ifølge gjeldende teori for næringsopptak hos planktonspisende fisk, er den minste størrelsen av næringsdyr en fisk kan fange bestemt av avstanden mellom gjellegitterstavene som siler næringspartiklene fra vannet. Våre undersøkelser tyder på at dette ikke er riktig. Selv om avstanden mellom gjellestavene varierte mellom ulike fiskearter og mellom ulike størrelser av fisk innen hver art, spiste de alle like små individer av zooplanktonet. Det foreslås derfor at andre mekanismer kan være av større betydning for fiskens opptak av små byttedyr enn avstanden mellom stavene i gjellegitteret. Sterk beskatning av mellomstor fisk i Songsjøen førte til at det ble mer storvokst aure på grunn av økt overlevelse hos den store fisken. Beskatningen førte imidlertid ikke til redusert bestandstetthet eller økt veksthastighet. Hos røye derimot, førte beskatningen til redusert bestandstetthet og økt vekst. Det ble foretatt undersøkelser av aurens næringsdyr i fem reguleringsmagasiner i Oppland: Storevatnet, Aursjøen, Tesse, Vinsteren og Vinstervatna (Øyvatnet). Fåbørstemark og fjærmygglarver var de vanligste bunndyrgruppene. Begge gruppene omfatter hardføre arter som overlever over laveste regulerte vannstand. Den største tettheten av fjærmygg ble funnet i Storevatnet med 1300 individer pr. m2 (30 m dyp), mens den største tettheten av fåbørstemark ble funnet i Aursjøen med 250 individer pr. m2 (19 m dyp). Muslinger ble ikke registrert over laveste regulerte vannstand i noen av innsjøene. Størst tetthet av muslinger ble funnet på 20 m dyp i Tesse med 690 individer pr. m2. Blant zooplanktonet var vannloppene mer tallrike enn hoppekrepsartene. Den største tettheten av vannlopper ble registrert i Aursjøen med 6876 individer pr. m3, med dominans av Bosmina longispina (5180 individer pr. m3). Tettheten av hoppekreps var størst i Vinstervatna med 3540 individer pr. m3. Av disse utgjorde Cyclops scutifer 2590 individer pr. M3. I Tesse dominerte de samme artene dyreplanktonsamfunnet, som for 100 år siden. Bruk av ulike habitater hos stedegen og fremmed aure ble undersøkt i fire reguleringsmagasiner. Det ble funnet stor variasjon i aurens habitatbruk mellom magasinene, og mellom aure av stedegen og fremmed stamme i samme magasin. Pelagisk aure var mest vanlig i magasiner med høy tetthet av vannlopper (Daphnia spp. og Bythotrephes longimanus). I magasiner med store bentiske krepsdyr som skjoldkreps og lav forekomst av vannlopper brukte auren de frie vannmassene lite. I magasinet med størst tetthet av vannlopper utnyttet den stedegne auren pelagialsonen mye mer enn det utsatt fisk av fremmede stammer (Tunhovdfjord- og Bjornesfjord-aure) gjorde. Disse to stammene kommer fra innsjøer med lite pelagisk aure. Avkastningen av aure i det høytliggende reguleringsmagasinet, Tesse, ble undersøkt gjennom 14 år (1979-1992), og analysert i forhold til varierende antall utsatt aure. Avkastningen varierte mellom 850 og 3 500 kg (0,6-2,5 kg/hektar). Over 80 % av fangstutbyttet ble tatt med 35 mm settegarn mens det resterende ble tatt på oter. En økning fra 10 000 til 25 000 ensomrig settefisk økte ikke fangstutbyttet, fordi økningen i antall førte til redusert vekst og derved redusert fiskestørrelse. På den annen side førte reduksjon av utsettingene til en klar økning i fangst pr. garnnatt og total avkastning. Resultatene tyder på at fiskens vekst er tetthetsavhengig. Andelen stedegen fisk avtok med økning i utsettingene. Dette indikerer at utsettingene hadde negativ effekt på bestandens naturlige rekruttering. Avkastning og vekst hos stedegen og utsatt aure av fremmed stamme ble undersøkt i et høyfjellsmagasin(A ursjøen)g jennom en 13-års periode (1981-93). Utsatt aure utgjorde ca 3/4 av fisken i høstbar størrelse, og den årlige avkastningen fra garnfiske har variert mellom 0,93-2,43 kg pr. hektar. Det var kun små forskjeller i tilveksten hos utsatt og naturlig rekruttert aure, noe som tyder på at den fremmede fisken var godt tilpasset de lokale miljøforholdene. Det var store, årlige variasjoner i fiskens tilvekst. Vanntemperaturen synes å kunne forklare en stor del av denne variasjonen, idet antall dager med vanntemperatur over 10 °C forklarte 61 % av årsvariasjonen i lengdevekst. Det var også positiv sammenheng mellom årlig fangst pr. garnnatt og antall dager med vanntemperatur over 10 °C. Vanntemperaturen i Aursjøen har vært relativt lav de siste årene, og derfor har både tilvekst og fangstutbytte vært under gjennomsnittet for perioden. Skjoldkrepsbestandenh ar blitt kraftig redusert i samme periode. Dette har trolig også virket negativt på aurens tilvekst. Utsetting av to-somrig aure av fremmed stamme i et reguleringsmagasin med innførte bestander av sik og ørekyte ga dårlig effekt. Gode vekstforhold i anlegget gjorde at oppdrettsfisken ved utsetting var større enn stedegen auren på samme alder. Etter utsetting fikk imidlertid oppdrettsfisken lavere veksthastighet enn den stedegnef isken. I tillegg var overlevelsend årligere, og bare en liten andel av settefisken oppnådde høstbar størrelse. Generelt var vekstforholdene for aure i magasinet dårlige. Dette skyldes trolig både redusert næringstilgang som følge av reguleringen, og innførselen av sik og ørekyte med nedbeiting av planktonsamfunnet og desimering av skjoldkrepsbestanden som følge.