Search

Utvalgte funn • 82 prosent av dem som deltok er fornøyde med livet • 72 prosent oppgir at helsen er god eller svært god • 11 prosent opplever ensomhet • 74 prosent trives godt eller svært godt i nærmiljøet Om rapporten og metodisk tilnærming I denne rapporten presenteres bakgrunn, metode, gjennomføring og en del utvalgte resultater fra Folkehelseundersøkelsen i Viken 2021. Datainnsamlingen ble gjennomført av Folkehelseinstituttet på vegne av Viken fylkeskommune i perioden 8.-28. november 2021. Temaområdene som blir dekket i denne rapporten inkluderer blant annet tilgjengelighet av tjenester og fasiliteter lokalt, helserelatert atferd, selvrapportert helsetilstand, skader, nedsatt funksjonsnivå, ulike aspekter ved sosialt miljø og nærmiljø og subjektiv livskvalitet. Vi analyserer temaområdene på tvers av kjønn, alder, utdanning og regioner innen fylket. Vi presenterer også resultater for Viken samlet sett og sammenligner med de fylkene som tidligere har gjennomført Folkehelseundersøkelsen. Videre diskuteres ulike forbehold knyttet til representativitet og frafall. Disse forbeholdene må man ta høyde for når funnene i rapporten blir vurdert. Resultatene som presenteres gir et første, beskrivende bilde av det som ligger av informasjon i datamaterialet. Kommunene får i tillegg en separat rapport med egne tabeller som viser lokale resultater. Anonymiserte data vil bli gjort tilgjengelige for Viken fylkeskommune. Forskningsmiljøer kan søke både om tilgang til anonymiserte data og om utvidet tilgang til datamaterialet fra undersøkelsen. Utvalget som ble invitert til å være med var voksne fra 18 år og oppover. Hvor stor prosentandel som ble trukket ut i hver kommune varierte; I kommunene med mindre enn 1 500 innbyggere i alderen 18 år og eldre, inviterte vi alle (100 %) vi kunne nå elektronisk. I øvrige kommuner ble rent tilfeldige utvalg inviterte; i kommunene med 1 500-2 000 voksne innbyggere ble det trukket utvalg på 75 %, i kommunene med 2 001-3 000 voksne innbyggere ble 50 % trukket ut til å delta og i kommunene med over 3 000 voksne innbyggere ble 25 % trukket ut. Dette ble gjort for å sikre et stort nok antall deltakere til å kunne presentere lokale tall. I denne rapporten har vi vektet ned kommuner der vi har trukket ut høyere andeler av befolkningen (såkalt «designvekting»). Slik sikrer vi at hvert område får en innvirkning på totaltallene som svarer til befolkningsstørrelsen. Av alle som ble inviterte til å delta i undersøkelsen, var det 40,9 % som svarte på skjemaet. Blant de 108 738 som svarte var 55,1 % kvinner. Gjennomsnittsalderen var 51,8 år. Nær halvparten av utvalget (46,7 %) oppgav at de hadde fullført utdanning fra høyskole eller universitet (designvektede tall). Prosentandelen som oppgav at de har fullført utdanning på universitets- eller høyskolenivå er høyere blant kvinner enn blant menn i dette utvalget fra Viken (49,2 % og 43,8 %, designvektede tall). Også nasjonalt er andelen med høyere utdanning større blant kvinner enn blant menn. Samtidig er personer med utdanning fra høyskole eller universitet overrepresenterte blant dem som deltok i undersøkelsen, både blant menn og kvinner. Vi har også en underrepresentasjon av unge menn og eldre kvinner (særlig fra 85 år og eldre). Kommunene er delt inn i delregioner for bruk i rapporten. Vi skiller mellom 11 slike delregioner i Viken (se figur under). I analysene der vi sammenligner regioner, justerer vi statistisk for kjønn, alder og utdanning, men vi presenterer både ujusterte og justerte tall. Det gjøres ikke populasjonsvekting. Analysene av sammenhenger mellom alder og svar på ulike spørsmål (utfallsvariabler) blir gjort separat for menn og kvinner. Det samme gjelder sammenhengene mellom utdanningsnivå og utfallsvariabler. Her justeres det for alder, og alle som er 25 år eller yngre samt de som er under utdanning er tatt ut av analysene.

There are well-established links between mental health and the environment. Mental illness is a global issue, and international policies increasingly focus on promoting mental health well-being through community-based approaches, including non-clinical initiatives such as therapeutic landscapes and the use of heritage assets. However, the empirical evidence-base for the impact of such initiatives is limited. This innovative study, known as Human Henge, used a mixed-methods approach to investigate the impact of immersive experiences of prehistoric landscapes on the well-being of participants with mental health issues. Uniquely, the study followed participants for a year after their participation in the project to explore the long-term impact of their experiences on their mental well-being. Findings highlight that, overall, participants experienced improved mental health well-being from baseline to mid- and end-of programme (p = 0.01 & 0.003), as well as one-year post-programme (p = 0.03). Qualitative data indicated the reconnection of participants with local communities, and with other people, in ways that improved their mental health well-being. These data highlight the effectiveness of using heritage as a means of improving the well-being of people with mental health issues.

Master i fysioterapi Studiens bakgrunn og hensikt: Svimmelhet og balanseproblemer er et vanlig problem i samfunnet, og studier har kartlagt at det er mellom 15% til 40% i den generelle populasjonen som har opplevd svimmelhet eller balanseproblemer i kortere eller lengre perioder i løpet av livet. Konsekvensene av langvarige svimmelhet og balanseproblemer er svært ugunstige, og det er et behov for å kartlegge denne pasientgruppen ytterligere da det fremdeles er mye som er ukjent. Hensikten med denne studien er å kartlegge det som kjennetegner pasienter med langvarige svimmelhet og balanseproblemer som oppsøker fysioterapeut i primærhelsetjenesten og undersøke hvilke sosiodemografiske og kliniske faktorer som har en påvirkning for symptomer på angst og depresjon for disse pasientene. Metode: En kvantitativ metode med tverrsnittsdata fra FysioPol databasen ble benyttet. Baseline datasettene fra spørreskjemapakken for voksne pasienter med selvrapporterte symptomer på langvarige svimmelhet og balanseproblemer. Det ble undersøkt sosiodemografiske og kliniske variabler ved alder, kjønn, tilleggsplager, røyker, sivilstatus, utdanningsnivå, morsmål, høyde, vekt, den første aktiviteten av pasientspesifikk funksjonsskala, arbeidsstatus, egenvurdering av arbeidsevne, aktivitetsnivå, bevegelsesfrykt, egenvurdering av helse, smerter, symptomer på angst og depresjon. Multippel regresjon ble benyttet for å kartlegge betydningen av de sosiodemografiske og kliniske faktorene for symptomer på angst og depresjon, ved et signifikansnivå på 5%. Resultat og konklusjon: Funnene i studien indikerer at det var flere felles kjennetegn for pasientene. Det var flest kvinner, med en gjennomsnittsalder på 55 år. Flere av de inkluderte pasientene anga at de hadde svimmelhet og balanseproblemer som en tilleggsplage, eller som en av flere plager, og de anga flere tilleggsplager. Flesteparten hadde høyere utdanning, og noe fast å gå til utenfor hjemmet i forbindelse med arbeid eller skole, men de anga moderat vurdering av egen arbeidsevne. De anga et lavt aktivitetsnivå og lav grad av engstelse for at plagene forverres med fysisk aktivitet. De vurderer ikke sin egen helse til å være spesielt god, har flere smertepunkter, og opplever mild smerteintensitet. De anga symptomer på angst og depresjon. Alder var den eneste faktoren som hadde betydning for symptomer på angst og depresjon. Det er et behov for å kartlegge ytterligere de faktorene som har en betydning for symptomer på angst og depresjon.

There is a need for qualitative studies on motherhood and mental distress. Many mothers have a diagnosis of mental illness, and their motherhood exists in constant tension with their distress. This paper focuses on 10 mothers’ stories about motherhood in relation to being admitted as mental health service users in three different Norwegian community mental health centers. The study has a narrative approach, and through a thematic analysis of personal stories, we emphasize how the 10 women make sense of their experiences of admittance to mental health services in relation to dominant Discourses of good motherhood. Themes identified were: (1) being able to put oneself in the child’s shoes; (2) the emotional impact of being admitted; (3) being open with the children about the admission; and (4) being an emotionally available and present mother. Based on the results of our analysis, we suggest the mothers experienced their distress as a natural reaction to life strains over time, and that they relate to the admissions as interruptions. This underlines the necessity of a more holistic approach, with a support system that focuses on both personal and social aspects of motherhood and mental distress.

Forskning har dokumentert positive sammenhenger mellom naturopplevelser, friluftsliv og psykisk helse, men kunnskapen om dette er i liten grad systematisk anvendt i psykisk helsearbeid og i behandling av psykiske lidelser. Hensikten med denne studien har i første rekke vært å ta i bruk friluftsliv ved en akuttinstitusjon for ungdom, med bakgrunn i troen på at friluftsliv og naturopplevelser vil være godt for ungdommenes psykiske helse. Studien sikter mot en endring av praksis ved institusjonen, der målet er økt anvendelse av friluftsliv i det terapeutiske arbeidet. Videre har undersøkelsen dreid seg om å få kunnskap om hvordan ungdommene opplever deltakelsen i friluftsliv, og hvordan de ansatte har erfart endringsprosessen. Aksjonsforskning ble valgt som metodisk tilnærming i denne forbindelse, med bakgrunn i at studien sikter mot å forandre praksis og samtidig forske på denne endringsprosessen. Studien har i liten grad lykkes med å bidra til varig endring av praksis ved institusjonen, men har samlet og dokumentert verdifulle erfaringer gjennom prosjektet. Oppgaven beskriver og drøfter utfordringer i prosessen, og kommer med betraktninger på viktige faktorer som bør være på plass når man setter i gang endringsprosesser ved en institusjon.

Background: For two decades, mental health services in Norway have focused on service user involvement. Despite this, there is little knowledge about how inpatient mental health services have promoted user involvement. Aim: To examine service providers’ reports of service user involvement at the individual and departmental levels in Norwegian community mental health centres (CMHCs). Methods: One hundred and eighty six (186) inpatient service providers in five CMHCs filled out a questionnaire. Results: Confirmatory factor analysis showed that service provider perceptions and awareness of service user involvement can be measured by three subscales: organizational user involvement; patient collaboration; and assisted patient involvement. Little user involvement was reported at the departmental level. Providers more often reported user involvement at the individual level. Providers in two of the CMHCs reported a somewhat higher degree of departmental-level user involvement. There were no significant differences across gender, age, leader position, profession and job tenure, though evening/night shift workers reported a lesser degree of user involvement. Conclusion: The results suggest that user involvement at the departmental level needs to be addressed in future efforts to promote user involvement in CMHCs.

Bokkapittelet beskriver arbeidets betydning i bedringsprosesser for personer med moderat til alvorlig psykisk lidelse. Hensikten er å løfte frem disse personenes erfaringer og opplevelser med å arbeide og hvilken betydning tilknytning til arbeidsfellesskapet hadde i en bedringsprosess.

In recent decades, outpatient commitment orders have been increasingly used in the follow-up of persons with serious mental disorders. Most studies on outpatient commitment orders have focused on compliance and consumption of health care services; there is little research on the content of outpatient commitment orders from a patient perspective. The aim of this study is to examine patients’ experiences of living with outpatient commitment orders, and is based on qualitative interviews with 16 persons in two Norwegian counties. The data were analysed using a constructivist, interpretive approach to the grounded theory method. The main finding was that patients with outpatient commitment orders felt that their lives were on hold. The feeling of being seen only as patients prevented them from taking responsibility for their own lives. The medical context was perceived as an obstacle to recovery and transition to a more normal life. Patients’ daily lives were dominated by the agenda set by health care providers and many said they were subjected to control measures that resulted in a reduced quality of life. However, informants also spoke of positive experiences as outpatient commitment order patients, such as feeling safe and secure and having easy access to health care staff and services.

Delrapporten beskriver et samarbeid mellom 5 kommuner, som ønsker å sikre kvalitet og effektiv bistand til alle brukere over 18 år ved å standardisere og optimalisere arbeidsprosessene i kommunal rus- og psykiatritjeneste. Kommunene har ulik størrelse og organisering, men har funnet frem til en felles kommunal behandlingslinje (BHL). BHL består av en rekke aktiviteter som ansatte skal gjennomføre med sine brukere i en viss rekkefølge. Aktivitetene fokuserer på forebygging, behandling, oppfølging og rehabilitering. Sikrer brukermedvirkning. Systematisk samarbeid med fastlege, sykehus, NAV og andre. Kommunene starta utprøvinga av BHL i februar 2015, og resultater og evalueringer ble gjort fortløpende av brukere og ansatte våren 2015. Målet er å effektivisere tjenestene for den enkelte bruker, og øke kapasiteten i tjenestene.

Ei arbeidsgruppe har utarbeidet retningslinjer for å tilrettelegge for mer brukermedvirkning i forskning. Dette innebærer en demokratisering av forskningen, de som forskningen angår bør kunne medvirke i forskningen. Brukermedvirkning kan bidra til bredere prosesser og perspektiver i forskningen. Et overordnet mål er at brukermedvirkning skal føre til økt relevans og bedre kvalitet i forskningen.

En forutsetning for en kunnskapsbasert helsetjeneste er at pasienter tas med i beslutninger om egen og andres helse. Dette forutsetter tilgang på pålitelig kunnskap og kompetanse i å ta den i bruk. Den sentrale arenaen for pasientmedvirkning er møtet mellom pasient og helsearbeider, men andre viktige områder for medvirkning omfatter beslutninger på system- og politisk nivå. Tiltak for å fremme pasienters tilgang til pålitelig helseinformasjon kan deles i tre kategorier. Den første dreier seg om at forskere, helsepersonell og andre fagfolk kvalitetssikrer, oppsummerer og formidler den beste tilgjengelige kunnskapen. Den andre relaterer hovedsakelig til nettbasert informasjon, der informasjonen blir filtrert enten manuelt av eksperter eller ved bruk av automatiske søkemotorer. Tiltak i den tredje kategorien er opplæring av pasienter, for eksempel i form av kurs, eller i bruk av sjekklister og andre ressurser, for å styrke deres kompetanse i kritisk vurdering av forskning.Austvoll-Dahlgren A, Johansen M. The patient as participant and knowledge manager. Nor J Epidemiol 2013; 23 (2): 225-230.ENGLISH SUMMARYA prerequisite for an evidence based health care is that patients take part in decisions about their own and others' health care. This requires access to reliable information and competence in applying it. The central arena for patient participation is the meeting between patient and health professional, but other important areas of involvement include decisions at the system and policy levels. Measures to promote patient access to reliable health information can be divided into three categories. The first entails that researchers, health personnel and other professionals quality assess, summarise and communicate the best available evidence. The second relates mainly to online information and how information is filtered either manually by experts or by automated search engines. The third types of measures are those where patients are trained, for example in the form of courses, or by the use of checklists and other resources, to enhance their skills in critical appraisal of research.

Resultatene fra studien peker på at alvorlig psykisk syke opplever å ha en klar forståelse av hva de sliter med, og hvordan problemene bør håndteres. De har imidlertid en høy terskel for å kontakte hjelpeapparatet, og dette skyldes negative erfaringer og liten grad av brukermedvirkning i behandlingsplanlegging og implementering.

Brukerkunnskap skal spille en likeverdig rolle i utforming av tjenester og praksis i psykisk helsevesen, men til tross for innføring av lovpålagte brukerrettigheter opplever brukere liten reell brukermedvirkning på individnivå. Det er nødvendig at brukerkunnskapen bearbeides gjennom forskning slik at den får en likeverdig stilling som grunnlag for kunnskapsbasert praksis. Undersøkelsen søker å bidra til å gyldiggjøre brukerkunnskap for å bidra til å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig for tverrfaglig arbeid i psykisk helsefeltet. Denne studien er en undersøkelse av en gruppe erfaringskonsulenters perspektiv på psykisk lidelse. Hensikten med studien var å få en forståelse av hvilken forståelse og mening gruppen har av psykiske problemer, bedring, behandling og psykisk helsearbeid, og hvilke problemstillinger som er sentrale i psykisk helsearbeid for erfaringskonsulenter. Metode: dataene ble samlet inn ved individuelle semi-strukturerte intervjuer med erfaringskonsulenter fra hele Norge (n=8) i perioden april til juni 2012. Data ble behandlet med systematisk tekstkondensering, som beskrevet av Malterud, og analysert ved hjelp av kvalitativ datastyrt innholdsanalyse (Malteud, 2011). Funn: funnene ble organisert i tre kategorier (hver bestod av flere kodegrupper og subgrupper). Kategorien ”Utenfra perspektiver” beskriver kodegruppene ”En kritikk av sykdoms perspektivet” og ”Bakvendtland – Diagnoser, ikke diagnoseforeskrevet behandling”. Kategorien ”Innenfra perspektiv” består av kodegruppen ”Behov for hjelp” som beskriver meningsfull hjelp og behandling, og kodegruppen ”Recovery” som beskriver gruppens recoveryorienterte perspektiv. Kategorien ”Empowerment” består av kodegruppene ”Ny kunnskap” og ”Påvirkningskraft og selvbestemmelse” og beskriver aspekter ved brukermedvirkning. Konklusjon: konklusjonen viser at informantene deler et sammensatt perspektiv, der et recoveryorientert perspektiv står i motsetning til en medisinsk forståelse av psykiske problemer. Implikasjoner for feltet: brukermedvirkning må styrkes. Behandlere bør utvise varsomhet i farmakologisk behandling, en traumeforståelse bør vektlegges og nye recoveryorienterte behandlingstilbud bør utforskes.

I denne rapporten har vi på oppdrag fra Kommunal‐ og regionaldepartementet evaluert ordningen med Individuelle planer (IP) som et styrings‐ og koordineringsverktøy i norske kommuner. En individuell plan er en rettighet for mennesker med langvarige og sammensatte helse‐ og sosialbehov. Om lag 25 000 personer (rundt 0,5 % av befolkningen) har en slik plan. Planen skal skape klarhet for tjenestemottakeren, avklare ansvarsforhold og danne grunnlag for vedtak om tjenester fra det offentlige. Gjennom arbeidet med individuell plan ønsker man også å styrke brukermedvirkning, synliggjøre rettighetene og pliktene til den enkelte og tjenesteapparatet, samt å fremme langsiktighet og helhetstenkningen i tjenesteytingen. En slik vektlegging av individuelle rettigheter og sammenheng i tjenestene virker inn på forholdet mellom styringsnivåene og kommunenes organisasjonsfrihet. Vi har undersøkt hvorvidt og hvordan lovpålegg om IP påvirker administrativ ledelse og samordning i kommunene, med vekt på områdene barnevern og psykisk helsetjeneste for voksne. Innenfor psykisk helse har IP vært regulert ved lov helt siden 2001, mens IP først kom inn på barnevernsfeltet i 2009. Til gjengjeld har barnevernstjenesten tung lovbasert forankring og klart definerte krav i forhold til samordning, koordinering og brukermedvirkning, mens kravene overfor psykisk helsetjeneste for voksne er langt mindre definerte. Ved å velge så ulike felt fikk vi frem variasjonsbredden i hvordan IP kan innvirke på organisering, koordinering og styring. Metodisk har vi foretatt en tredelt undersøkelse: en dokumentanalyse av lovbestemmelser og statlige tilsynsrapporter, en kunnskapsoppsummering av foreliggende forskning om IP som styringsverktøy og en nettbasert spørreundersøkelse til rådmenn og enhetsledere i 100 tilfeldig utvalgte kommuner. Vi har dessuten dradd veksler på funn fra en tidligere utført survey. Samlet sett gir de ulike datakildene et godt oversiktsbilde over hvordan IP oppfattes som styringsverktøy i kommunene. Kort oppsummert viser undersøkelsen at IP som styringsverktøy er langt mer institusjonalisert innenfor psykisk helsevern for voksne enn innenfor barnevern. Videre finner vi at den administrative ledelsen i kommunene er lite involvert, og kun i en viss grad interessert i dette styringsverktøyet.

Summary “Without us there is nothing” – relatives experiences of mental health crisis.As Norway moves toward the provision of home-based crisis response, more knowledge is needed about understandings of mental health crisis and effective ways of addressing crises within the home context. The objective of this study was to explore and learn from relatives’ experiences about the subjective meanings of crisis and meaningful and efficient crisis support. Findings were clustered into three themes: 1) Experiences of rejection and responsibility, 2) Living with contradictions, and 3) The art of balancing openness. The findings indicate that it is crucial to transform the recent knowledge about family and social network involvement in crisis resolution into a new practice. Family and network expect to be treated with reciprocal trust and respect by services, and guidance on how they can help. Least of all they accept discharge to the family without any information or guidance. Neither do they want to be deprived the opportunity to tell their part of the story.&nbsp

Rapporten dokumenterer arbeidet med og erfaringene knyttet til å etabelere selvhjelpsgrupper i Utviklingsprosjektet LINK Vestfold (2009-2010). 29 medlemmer av nettverk for selvhjelp i Vestfold er intervjuet, og dette nettverket består av frivillige og ansatte i tjenesteapparatet. Rapporten gjør rede for form og innhold i prosjektet, og det skisseres noen ulike modeller for hvordan selvhjelpsgrupper kan drives og om hvordan igangsetterrollen tas i bruk.

Rapporten tar for seg utviklingen i kommunenes organisering av psykisk helsearbeid. Hovedinntrykket er at kommunenes arbeid ikke har endret seg vesentlig siden Opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet i 2008. Rapporten ser på organiseringen av det psykiske helsearbeidet blant voksne og blant barn/unge. Tilknyttet prosjekt Kommunal organisering og samordning av tjenester til mennesker med psykiske problemer

The acknowledgement of basic human vulnerability in relationships between mental health service users and professionals working in community-based mental health services (in Norway) was a starting point. The purpose was to explore how users of these services describe and make sense of their meetings with other people. The research is collaborative, with researcher and person with experienced-based knowledge cooperating through the research process. Data is derived from 19 interviews with 11 people who depend on mental health services for assistance at least three times a week. Data is analysed according to the Interpretative Phenomenological Analysis (IPA). Results confirm that reciprocity is fundamental for relationships, and that recognizing the individual entails personal involvement. The participants describe a struggle, and recognizing this struggle may help the professional to achieve a deeper understanding of the individual.

Bacheloroppgave i folkehelse med vekt på fysisk aktivitet 2012. Problemområde: Mennesker i hele verden, og spesielt i den vestlige verden, er generelt for lite i fysisk aktivitet. Nordmenn ligger på toppen i Europa, i forhold til det å sitte for mye stille. Dette er en medvirkende årsak til at forekomsten av livsstilssykdommer og psykiske lidelser øker i høy hastighet (Folkehelseinstituttet, s.a.). Problemstilling: Hvordan kan friluftsliv og fjellturer være med på å forbedre helsen hos mennesker i Norge? Begrepsavklaring: Begrepene friluftsliv, tradisjonelt og moderne friluftsliv, helse, psykisk helse, og fysisk helse defineres. Teori: I teoridelen har jeg valgt å begynne med et teoretisk perspektiv på menneskets behov for natur. Deretter ser på sammenhengen mellom friluftsliv og helse, og til slutt litt historie om hvordan mennesker i Norge begynte med friluftsliv. Metode: Metodedelen begynner med en innføring i begge aktuelle metoder. Deretter har jeg begrunnet mitt valg av metode og hvordan arbeidet med metoden har foregått. Resultat: Fjellturer og friluftsliv kan ha en positiv effekt som forebyggende og behandlende, i forhold til den fysiske og psykiske helse. Den friske luften, stillheten og roen er med på å skape en harmoni som får det mentale i kroppen til å slappe av. Overskuddslagrene fylles opp av energi, og kroppens bevegelser er mer naturlige i variert natur enn på asfalterte og betonglagte fortau og gater.

Background: As Norway moves toward the provision of home-based crisis response, knowledge is needed about understandings of mental health crisis and effective ways of addressing crises within the home. Objective: To elicit and learn from service users’ experiences about the subjective meanings of crisis and what kind of help will be most effective in resolving mental health crises. Theoretical: A phenomenological-hermeneutic cooperative inquiry method was used to elicit and analyse focus group responses from mental health service users who had experienced crises. Results: Findings clustered into three themes: (1) Crisis as multifaceted and varied experiences; (2) losing the skills and structure of everyday life; and (3) complexities involved in family support. Conclusion: Several aspects of crises require an expansion of the biomedical model of acute intervention to include consideration of the personal and familial meaning of the crisis, attention to the home context, and activities of daily living that are disrupted by the crisis, and ways for the person and the family to share in and learn from resolution of the crisis. Key words: Acute mental health care, service users, experience-based knowledge, mental health crisis (Published: 30 November 2011) Citation: Int J Qualitative Stud Health Well-being 2011, 6 : 7197 - DOI: 10.3402/qhw.v6i4.7197

Et økt fokus på psykisk helse, utdanning og arbeid førte til et initiativ fra Erfaringskompetansesenteret, som ba AFI gjøre undersøkelser i forhold til temaet. Hvilke faktorer opplever personer med psykiske lidelser selv som viktige for deltakelse i utdanning og arbeidsliv? 31 informanter har blitt intervjuet, og dette notatet beskriver synspunkter og erfaringer fra disse. Avslutningsvis diskuteres implikasjoner for sysselsettingsstrategier og tiltak i tiden fremover.

På 1980-tallet ble "brukere" et moteord i offentlig administrasjon og ledelse, samt forskning. Begrepet refererer til de som bruker velferdstjenester eller er "mottakere" av tjenestene. Brukere av velferdstjenester vet hvordan tjenesten fungerer i praksis, og kan derfor gi svært viktige tilbakemeldinger. Det er ikke mye dokumentasjon og forskning på brukermedvirkning i utvikling og forskning på velferdsområdet. Særlig er det mangel på kunnskap om hvordan velferdstjenester er mottatt og implementert i klientens liv. Et kurs om brukermedvirkning ble gjennomført våren 2009 og var et unikt samarbeid mellom Karlstad Universitet, Sheffield University i England, Høgskolen i Hedmark i Norge, School of Health Sciences og Universitetet i Borås / R & Sjuhärad Velferd. Tekstene i denne boken er hentet fra forelesninger og papirarbeid. De gir mange eksempler på hvordan brukere kan være involvert i forskning og utvikling, og presenterer en rekke praktiske metoder for brukermedvirkning.

Bakgrunn: Forskning viser at omtrent halvparten av den norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og at dette for mange kan medføre alvorlige konsekvenser, blant annet med tanke på tilknytning til arbeidsmarkedet. Fontenehuset i Bergen er en privat stiftelse som tilbyr rehabilitering for mennesker med psykiske lidelser, etter en internasjonal klubbhusmodell. Modellen kjennetegnes ved å være arbeidsrelatert, basert på gjensidig medvirkning mellom medarbeidere og medlemmer. Medlemskapet er frivillig, gratis og uten tidsbegrensning. Formål: Med mitt forskningsarbeid ønsker jeg å vise hvordan medlemmene og medarbeidere ved Fontenehuset i Bergen opplever klubbhusmodellens tilnærming til rehabilitering, samt se hvilke likheter og forskjeller det er mellom Fontenehuset i Bergens rehabiliteringspraksis og samfunnsarbeid. Metode: Det empiriske materialet er innsamlet gjennom individuelle forskningsintervjuer av 7 medlemmer og et intervju av en fokusgruppe bestående medarbeiderne. Data er analysert ved hjelp av den fenomenologiske og den hermeneutiske orienteringen. Konklusjon: Fontenehusets rehabiliteringspraksis oppleves som positivt av både medlemmene og medarbeiderne. Det er en rekke likheter mellom Fontenehuset i Bergen og samfunnsarbeid, og en kan kjenne igjen mange av samfunnsarbeidets holdninger og verdier. Av forskjeller er Fontenehusets individrettete fokus det mest fremtredende.

Homofile, lesbiske og bifile har oftere symptomer på svekket psykisk helse enn heterofile. Dette er ett av de få sikre funnene om seksuell identitet i levekårsundersøkelsen fra 2008, der vi for første gang inkluderte spørsmål om seksuell tiltrekning og identitet. Det er også tegn på at homofile, lesbiske og bifile har svekkede levekår på andre områder, men her er resultatene usikre. Usikkerheten bunner i at svært få klassifiserer seg selv som ikke-heterofile. Noe av årsaken er at seksuell identitet er et vanskelig fenomen å fange inn i statistiske undersøkelser.

Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen skal Statistisk sentralbyrå oppgis som kilde. Rapporten er også tilgjengelig fra www.ssb.no Rapporten belyser sosiale forskjeller i innvandreres helse basert på data fra under-søkelsen Levekår blant innvandrere 2005/2006. Målpopulasjonen er i alder 16-70 år og omfatter innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre bosatt i Norge med bakgrunn fra Bosnia-Hercegovina, Serbia-Montenegro, Tyrkia, Irak, Iran, Pa-kistan, Vietnam, Sri Lanka, Somalia og Chile. Norskfødte med innvandrerforeldre (9 prosent av utvalget) er ikke gjenstand for separate analyser. For sammenlikning-ens skyld presenteres også noen resultater for hele befolkningen basert på Leve-kårsundersøkelsen 2002. Fem forskjellige indikatorer for helse benyttes, og rapporten gjengir landgruppenes fordeling på den enkelte indikator når gruppenes aldersfordeling er standardisert. En tidligere rapport om innvandreres helse (Blom 2008) presenterte disse dataene uten aldersstandardisering. Rapporten undersøker videre sammenhengen mellom de enkelte indikatorene og slår dem sammen til ett enkelt mål på helse. Med dette målet som avhengig varia-bel undersøkes hvilke uavhengige variabler som påvirker helsetilstanden. Vi viser her at innvandreres helse varierer etter kjente sosioøkonomiske faktorer som ut-danning, sysselsetting, økonomi, boligstatus, arbeidsmiljø, sosial kontakt, opplevd diskriminering osv. De samme faktorenes betydning undersøkes også for et mer avgrenset mål på psykisk helse. Rapporten søker dessuten å finne svar på hvorfor innvandreres egenevaluering av helsen er mindre positiv enn tilsvarende egenevaluering i hele befolkningen selv når antall somatiske sykdommer som rapporteres er det samme blant innvandrerne som i hele befolkningen.

Avhandlingen er basert på åtte måneders feltarbeid i en psykiatrisk rehabiliteringsavdeling som behandler mennesker med diagnosen schizofreni. Utgangspunktet for prosjektet har vært et ønske om å undersøke hvordan mennesker med psykotiske lidelser opplever seg selv, sin lidelse og den behandling de mottar av de profesjonelle hjelperne. Gjennom nærstudier av samspill mellom menneskene i denne avdelingen, beskriver jeg hvordan psykotiske uttrykk forstås, håndteres og kontrolleres, både av pasienter og personalet. Studier av samspillet viser også hvordan materielle kontekster og strukturer, for eksempel institusjonens utforming, samt hjelpemidler og redskaper, påvirker menneskers samhandling, virkelighetsforståelser og selvoppfatninger.

Prosjektet var organisert som et delprosjekt under Norsk sykepleierforbunds nasjonale kvalitets-/gjennombruddsprosjekt ”...med pasientens øyne”, hvor Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn ved Døgnenheten Tromsø var et av 20 deltakende prosjektteam fra hele landet. Hovedmålet med NSF's nasjonale kvalitetsprosjekt var at sykepleiere med lederansvar skulle lære å iverksette og lede systematisk forbedringsarbeid som involverer pasienter, pårørende og medarbeidere fra ulike yrkesgrupper. Prosjektets fokus var å styrke pasienter og pårørende, samt finne ut hvordan brukermedvirkning kunne forbedre tjenestene og styrke ledere i forhold til utfordringene de står overfor i helsetjenesten. Fokusgruppeintervjuer gjennomført blant både brukere og personale viser at begge finner at tiltaket har vært virkningsfullt. Brukerne får økt medbestemmelsesrett over sitt eget liv, og når de har behov for helsehjelp så får de det på en trygg og sikker måte, gjennom at det er senger tilgjengelig i omgivelser som er kjente for dem. Prosjektgruppa har bestått av fagsykepleiere, en representant fra senterledelsen ved Psykiatrisk Senter for Tromsø og omegn, samt en brukerrepresentant. De har benyttet flytskjema for å kartlegge prosesser rundt innleggelse, og har gjennomført jevnlige dialogmøter og fagdager for å forankre prosjektet både hos ledelsen og blant personalet. Brukerne har selv bidratt til å utforme rammene for brukerstyrte innleggelser og avtalen som blir undertegnet, og det har vært utført spørreundersøkelser for å få innspill til prosessen. Antall liggedøgn ved Døgnenheten ble redusert med 245 liggedøgn totalt i intervensjonsperioden på ni måneder. En prosentvis nedgang på 22%, noe som er imponerende. Brukerinvolvering er noe som alle mener er viktig, men som de fleste synes er vanskelig å få til på en god måte. "Brukerstyrt innleggelse - makten skifter eier" har som nevnt tatt brukerinvolvering til et nytt nivå, de har innført brukerstyring.

Studien ønsker å styrke brukerstemmen i kunnskapsgrunnlaget knyttet til tvang i psykisk helsevern. Sentralt er brukernes opplevelse med tvang i psykisk helsevern, med fokus på både det som skjedde før tvangstiltaket, hva som skjedde underveis og hva som skjedde etterpå. Studien ønsker å bidra til økt kunnskap om brukeropplevelser knyttet til tvang og både peke på områder der det er behov for ytterligere forskning, samt forbedringsområder i psykiatriske sengeposter. Slik kunnskap kan igjen bidra til holdningsendringer og økt evne og vilje hos helsepersonell til å finne alternative løsninger til tvang.

I løpet av evalueringsperioden 2002 – 2008 har det vært en klar økning i andel kommuner som har en egen enhet for psykisk helsearbeid rettet mot voksne. Samtidig er det en nedgang i andelen kommuner som sier de har det psykiske helsearbeidet som en egen tjeneste innenfor en enhet med større ansvarsområde. Det er nå nesten ingen kommuner som sier at de har en integrert modell for psykisk helsearbeid, dvs. at arbeidet er fullstendig integrert i kommunens ordinære tjenesteapparat. For de kommunene som har psykisk helsearbeid organisert innenfor et større tjenesteområde har det de senere årene skjedd store endringer i hvor i kommuneorganisasjonen det psykiske helsearbeidet er plassert. Mens utviklingen tidligere gikk i retning av at arbeidet ble plassert innenfor enheter som primært driver med helsetjenester, viser tallene fra 2008 at en større del av kommunene igjen har lagt det psykiske helsearbeidet til pleie- og omsorgstjenesten. Fagmiljøet innen psykisk helsearbeid vurderes som bedre i 2008 enn seks år tidligere. Et klart flertall av kommunene mener at Opptrappingsplanen har bidratt til å styrke fagmiljøet. Det er små forskjeller i vurderingen av fagmiljøet mellom kommuner med ulik modell for organisering av det psykiske helsearbeidet. Kommuner med tjenesteorganisering har imidlertid en noe større tendens enn kommuner med egen enhet for psykisk helsearbeid til å mene at fagmiljøet blir for lite og at folk med kompetanse spres på ulike tjenester i kommuneorganisasjonen, snarere enn å samles i et sterkere faglig miljø.

Masteroppgaven beskriver en studie av sykepleiernes teoretiske forståelse av begrepet brukermedvirkning og kartlegger hvordan sykepleierne selv opplever at de praktiserte brukermedvirkning i kommunens omsorgstjeneste. Sykepleiernes kunnskap om brukermedvirkning var i stor grad situasjonsbestemt. Den ble beskrevet ut fra pasientene de selv arbeider med, situasjonene og konteksten. Det ble knyttet usikkerhet til den teoretiske forståelse av begrepet. Brukermedvirkning blir i hovedsak beskrevet som samråd og må forstås som symbolsk deltagelse der pasientene deltar og uttrykker behov eller gir råd uten at de har reell innflytelse eller myndighet. Langt færre beskrev brukermedvirkning som brukerinnflytelse i form av partnerskap der pasienten gis anledning til å ta avgjørelse og oppleve kontroll. I hvilken grad brukermedvirkning praktiseres avhenger av avveininger i tjenesteutforming, institusjonelle forhold og strukturelle rammer. Sykepleiere opplevde ved håndtering av meningsforskjeller mellom pasient og pårørende en lojalitet overfor pasienten samtidig som de viser forståelse overfor pårørende. Sykepleiernes forståelse av brukermedvirkning handler i stor grad om symbolsk deltagelse fordi de gis mulighet til å uttrykke ønsker men ikke fatte endelig avgjørelse. Implementering av brukermedvirkning på systemnivå og en kombinasjonen av teoretisk kunnskap og refleksjon over praksis, vil kunne styrke bevisstheten og vektleggingen av brukermedvirkning.

The policy of voice consumerism in Norwegian health policy has enabled patients to be involved in discussions about professional practice. Principles of openness have been successfully introduced in services bound by professional autonomy and discretion. This article demonstrates the influence that Norwegian patients and their representatives have been able to have on service provision in brain injury rehabilitation and mental healthcare.

Informasjon, kommunikasjon og brukermedvirkning henger nært sammen. I følge undersøkelsen er informasjon generelt sett mangelvare og spesielt dårlig er det når det gjelder muligheter og rettigheter. Kommunikasjonen er fortsatt i stor grad preget av et skjevt maktforhold mellom brukere og tjenesteapparat der brukerne opplever at deres kunnskap og erfaring ikke blir verdsatt i tilstrekkelig grad. Det er ofte dårlig kommunikasjon mellom ulike tjenesteutøvere, og nivåer og tilbud blir derfor dårlig koordinert og lite samordnet. Brukerforum ble etablert som ei kartleggingsgruppe og har bestått av brukere fra Mental Helse i Stange, Hamar og Løten kommuner. Målet med brukerforum har vært å få frem brukernes erfaringer og opplevelser i tilknytning til temaene informasjon, kommunikasjon og medvirkning. Brukerforum er spesielt viktig i den del av prosjektet som handler om kunnskaps- og erfaringsformidling fra brukere til tjenesteapparat. I dette prosjektet skal en innhente, systematisere og videreformidle brukererfaring og brukerkunnskap. Prosjektet kan kort beskrives som et opplæringsprogram der brukere lærer brukere, som igjen lærer opp tjenesteapparatet i god kommunikasjon og informasjon.

Denne avhandlingen omhandler innføringen av individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid. Fra 1.7.2001 fikk personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett til en individuell plan. En individuell plan skal bidra til at tjenestetilbudet bygger på brukermedvirkning og blir mer individuelt tilpasset, samtidig som det skal være helhetlig og samordnet. Hensikten med avhandlingen er å se om en individuell plan virkelig bidrar til å nå de målene man satte seg. Problemstillingen i avhandlingen er derfor: Hvordan ivaretas målene med individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid? Individuelle planer kan oppfattes som organisasjonsoppskrift med utgangspunkt i det som kalles New Public Management (NPM). De fremstår dermed som hjelpemidler bygget på en rasjonell-instrumentell logikk. Psykisk helsearbeid er derimot en sektor preget av ulike faglige tilnærminger, uklare sammenhenger mellom årsak og virkning, og tjenestemottakere med diffuse og komplekse behov. På mange måter synes det derfor som om forutsetningene bak de individuelle planene om at klare mål og behov skal kunne konkretiseres i bestemte tiltak, møter særlige utfordringer i psykisk helsearbeid. Begrunnelsen for å velge dette temaet for denne avhandlingen er nettopp knyttet til en undring over hva som vil skje i en sektor preget av uklarheter når man innfører et hjelpemiddel forankret i en rasjonell instrumentell logikk. Undersøkelsen bygger på intervjuer med ansatte og observasjoner av ansvarsgruppemøter i forbindelse med individuelle planer. Denne tilnærmingen ble valgt ut fra en antagelse om at man ville bruke ansvarsgruppene til å samarbeide om å utvikle den individuelle planen. Resultatene viser at begrensninger i brukermedvirkning i stor grad er et resultat av manglende ressurser og begrenset tiltaksrepertoar i kommunene. Innenfor de rammene som finnes er tjenesteyterne positive til å gi tjenestemottakerne innflytelse på utformingen av tiltakene. Det er likevel få av tjenestemottakerne som klarer å utnytte denne muligheten. En viktig forutsetning for at tjenestemottakerne skal kunne utnytte arbeidet med individuelle planer til økt brukermedvirkning, er at de både har klare mål og at de forstår hensikten med å utforme en individuell plan. Dette er forutsetninger som i liten grad synes oppfylt innen psykisk helsearbeid. Også samarbeid og helhetlige tilbud påvirkes i stor grad av andre faktorer enn den individuelle planen. I praksis synes forhold som forståelse for rehabiliteringsideologien, kommunens organisering, profesjonelle grenser, holdninger og samarbeidskompetanse å sette rammer for samarbeidet. Den individuelle planen medvirker likevel til at de ulike tjenestene tilpasser seg hverandre. Det er dessuten åpenbart at koordinatorene tar et særlig ansvar for at tilbudet til tjenestemottakerne blir helhetlig og samordnet. Den individuelle planen synes klart å være en medvirkende årsak til at de aktuelle tjenesteyterne tar et slikt ansvar for helhet og samordning. Undersøkelsen viser også at ansvarsgrupper kan være en arena der det er muligheter både for å samarbeide og for å komme frem til pragmatiske løsninger. Det viktigste er likevel at dette er en arena der tjenestemottakerne kan utøve innflytelse. Konklusjonen i avhandlingen er at det er behov for å styrke måloppnåelsen med individuelle planer. Avhandlingen skisserer ikke på noen entydige løsninger, men peker på at en mulighet for å finne løsninger kan være gjennom et mer aktivt samarbeid mellom overordnete myndigheter, tjenesteytere, tjenestemottakere og forskere. Det anbefales at aktuelle strategier legger vekt på styrking av tjenestemottakerne og på bevisstgjøring og endring av arbeidsformer blant tjenesteyterne.

Psykiatriske diagnoser er i stor grad basert på standardiserte skjemaer som diagnostisk verktøy. Skjemabruken forenkler bildet av en kompleks virkelighet og fører til overdiagnostisering, hevder forfatteren.

User participation in the delivery and evaluation of mental health services has become an important policy element in the development of these services. An important area where user involvement could be especially useful concerns satisfaction with care, which has become considered an important indicator of service excellence. The overall aim of this study was to investigate user satisfaction with mental health services in a county in southern Sweden. The study design used persons with own experience from being a patient or a close relative to a patient as active participants in the data collection. A group of 20 persons with experience from being users or relatives to users were recruited and trained to be interviewers in the study. Together they performed 227 interviews focusing user satisfaction regarding both inpatient and outpatient care. The interview had one quantitative part and one qualitative part. The interviewers' experiences from participation in the project were evaluated through focus groups. In these groups, the topics were the interviewers' impression of the content of their interviews and their experience from being an interviewer. The analysis showed a high satisfaction with care in the quantitative part. In the qualitative part a significant dissatisfaction with many aspects of the care were expressed. The focus group evaluation largely supported the findings from the analyses of the dataset. Experiences of being user and interviewer were generally positive and perceived as rewarding.

Brukermedvirkning er fortsatt ikke en normalisert og innarbeidet del av arbeidsrutinene, verken ved individuell pasientbehandling eller ved organisatoriske beslutninger. Så hvordan kan helsetjenesten etterleve de føringene som norske myndigheter har lagt? For at brukermedvirkning skal bli en naturlig del av norsk helsevesen bør myndigheter, helseledere og andre ta stilling til disse spørsmålene. En grundig gjennomgang av argumentasjon, innhold og forventet utbytte før man innfører tiltak for økt medvirkning kan øke bevisstheten omkring faktorer som understøtter og hindrer slike prosesser. Brukermedvirkning kan ikke forventes å bli en naturlig del av norsk helsevesen uten motstand. Verken brukere, helsepersonell eller helseorganisasjoner er tjent med ineffektive og demotiverende forsøk på å innføre tiltak for økt brukermedvirkning.

Funn i rapporten peker på følgende: • Psykisk helsearbeid er blitt en del av kommunale tjenester. Noen steder er imidlertid samarbeidet med fastlegene utfordrende. • Bedre samarbeid med spesialisthelsetjenesten. • Lite samhandling mellom (daværende) A-etat og psykisk helsearbeid. • Ulik involvering av brukere i prosesser. Manglende oppfølging i venteperioder kan være et problem. • Forbedring av dialogen mellom spesialisthelsetjenesten og psykisk helsearbeid i kommunene. Utvikle samhandlingsmønstre. • Kommunene og frivillige organisasjoner (kultur og idrett) som kan etablere fritidstiltak for mennesker med psykiske lidelser: Dette er i liten grad utbredt. Større satsning er nødvendig. • Arbeid og arbeidslignende aktiviteter tillegges stor betydning. Brukerne benytter seg i liten grad av deltakelse i frivillige organisasjoner. • Mennesker med psykiske lidelser opplever å bli stigmatisert i lokalmiljøet. • Opptrappingsplanen for psykisk helse har bidratt til å synliggjøre psykisk helsearbeid på lokalt plan, styrke og sikre at psykiatrimidler blir brukt til psykisk helsearbeid.

Rapportens tema er brukerperspektivet i psykisk helsearbeid. Bevisstheten om dette perspektivet - og nødvendigheten av aktiv brukermedvirkning på alle nivåer i samfunnet - har vært i jevn utvikling de senere år. Men fortsatt er det et godt stykke igjen før reell medvirkning er realisert. Bakgrunnen for dreiningen bort fra en ensidig profesjonsstyrt tjenesteutvikling til en utvikling preget av større vekt på brukerperspektivet, har både ideologiske, helsepolitiske, pragmatiske, økonomiske og faglige begrunnelser. En del av disse motivene blir belyst i denne rapporten. Den overordnede hensikten med rapporten er å løfte frem brukeres erfaringer og synspunkter relatert til psykisk lidelse, erfaringer med tjenestetilbud og brukermedvirkning. Brukermedvirkning i forskningssamarbeid i høgskolesektoren blir videre belyst som en nødvendig strategi for utvikling av kunnskapsgrunnlaget i psykisk helsearbeid. I tillegg undersøkes hva verdifullt psykisk helsearbeid i lokalsamfunnet vil innebære.

Rapporten fokuserer på sosial integrering og sosialt nettverksarbeid i kommunehelsetjenestene. Utgangspunktet for ny kunnskap er brukernes erfaringer. Rapporten har også et vedlegg som beskriver eksempel fra Hamar kommune på sosial integrering for mennesker med psykiske lidelser.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatri (LPP) er en ung organisasjon, stiftet i 1995. Men lenge før den tid hadde pårørende til mennesker med psykiske lidelser arbeidet for et bedre psykisk helsetilbud gjennom lokale grupper i tilknytning til ulike sykehus, i tillegg til å støtte pårørende. I dag har LPP rundt 2200 medlemmer i 37 fylkes- og lokallag.