Search

Selvaag, S., Gundersen, V., Strand, O. & Lægreid, H. 2019. Ferdsel ut fra nasjonal turistveg Rv7 over Hardangervidda. En dokumentasjonsrapport. NINA Rapport 1703. Norsk institutt for naturforskning. Kunnskap om ferdsel og bruk er viktige bidrag til å forstå mulighetene og utfordringene i områder med viktige verneverdier. Hva gjør de besøkende, hva etterspør de av opplevelser, og hvordan kan man legge til rette for bruk og opplevelser slik at det har minst mulig negative effekter for verneverdiene? Denne dokumentasjonsrapporten oppsummerer kunnskap om ferdsel ut fra Riksveg 7 (Rv7) over Hardangervidda, sommer og vinter. Resultatene er basert på tre metoder; I 2017 ble det gjort en brukerundersøkelse (selvregistreringskasser) og ferdselstellinger på sommeren og i 2018 ble det gjennomført observasjonsstudier vinterstid, og en ny brukerundersøkelse og ferdselstellinger sommerstid. Disse dataene ses i sammenheng med data på villrein som er samlet via GPS-merkeprosjektet (siden 2001). Observasjonsstudiene ble gjennomført ved å kjøre hele strekningen av Rv7 som går over Hardangervidda 40 ganger i løpet av vinteren. Hver gang ble alle parkerte biler langs vei og parkeringsplasser notert og det ble brukt fem observasjonspunkt for å dokumentere bruk lenger unna veien. Observasjonene ble gjort fra høyder med god utsikt ved Dyranut, Store Skiftesjøen, Halne, Fagerheim og Lægreidstølen. Det ble registrert antall biler, kitere, skiløpere, snøskutere og hundespann. Det ble observert 2528 parkerte biler totalt og høyest andeler var det ved Dyranut (532) og Halne (344). Mange steder ble det observert få biler, og antall biler ved Rv7 har store dagsvariasjoner. Til sammen ble det registrert 533 kitere, hvor flest var ved Dyranut og Store Skiftesjøen. Videre registrerte vi 208 skiløpere og over halvparten av disse var ved Lægreidstølen. Det ble observert ganske få skutere og hundespann. Rv7 er en nasjonal turistveg, og dataene sommerstid bekrefter at dette er en turistveg, og at de besøkende er sterkt knyttet til eksisterende infrastruktur av merkede stier og turisthytter. Hovedtyngden av ferdsel ut i terrenget fra Rv7 går sørover. Nordover, om sommeren, er det mest dagsturer med et gjennomsnitt på 4 timer og det er også en lavere andel som overnatter i områ-det enn de besøkende som ferdes sørover for Rv7. Ferdselen nordover avtar mye med økende avstand til Rv7. Over halvparten av fotturistene som ferdes sørover fra Rv7 er på flerdagerstur med gjennomsnitt på 5 dager, og med nettverket av stier og turisthytter som finnes i nasjonal-parken blir det mye ferdsel innover i kjerneområdene til villreinen. Det er store forskjeller på besøksprofiler på de ulike utfartsstedene sommerstid. For eksempel er det fra Halne mange som går flerdagersturer og en høy andel er nordmenn, mens ved Tinnhølen mot Stigstuv er det langt flere som er på dagstur og en høyere andel er utlendinger. Med vedtaket i Stortinget i 2003 om å vinterbrøyte Rv7 har dette hatt negative konsekvenser for villreinen på to måter: nord-sør trekket har stoppet opp og det er stor arealunnvikelse langs ve-gen. Det er om vinteren at konflikten mellom ferdsel og villrein er størst. Vi har vist i denne rap-porten at det er omfattende vinterferdsel ut fra Rv7 på dager med gode vær- og vindforhold for kitere og skiløpere. Det er mange parkeringsplasser, og ferdselen kan reguleres sterkt gjennom planer for hvilke parkeringsplasser som skal brøytes. Sommerstid er hovedproblemet knyttet til biltrafikk og ferdsel ut fra Tinnhølvegen som «dytter» mange folk inn i kjerneområdet til villreinen og påvirker arealbruk og trekk i store arealer inn over vidda. Rv7 gir i tillegg lett tilgang for flerdagersturister til kjerneområdene for villrein sommerstid, spesielt i kombinasjon med båtskyss.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Kartlegging av skrantesjuke (CWD) i 2016 og 2017. NINA Rapport 1522 / Veterinærinstituttet Rapport 13, 2018. 70 s. Skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) ble oppdaget hos villrein (Rangifer tarandus) og elg (Alces alces) våren 2016, og hos hjort (Cervus elaphus) i 2017. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Norge og Europa. Skrantesjuke forårsakes av opphopning av feilfoldede prionproteiner (prioner) som skader hjernen og nervesystemet. Sykdommen er alltid dødelig. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjort i 2016 og 2017 for å kartlegge og overvåke forekomsten av skrantesjuke. Målet har vært å bidra med nødvendig kunnskap om utbredelsen av sykdommen, som myndighetene kan benytte til å best mulig forvalte sykdommen og våre hjorteviltbestander i denne nye situasjonen. Veterinærinstituttet og Norsk institutt for naturforsk-ning (NINA) har samarbeidet om å utføre det praktiske arbeidet med kartleggingen og overvåkingen på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. På lokalt og regionalt nivå har det i tillegg vært gjennomført en stor innsats fra jegere, kommunal viltforvaltning, villreinnemdene, villreinutvalgene, Statens naturoppsyn (SNO), lokalt og regionalt Mattilsyn, lokale fjellstyrer, og lokalt personell innleid av NINA i forbindelse med prøvetakingen i enkelte områder. I 2016 og 2017 har det vært prøveinnsamling fra villrein, elg, hjort, rådyr (Capreolus capreolus), tamrein og dåhjort (Dama dama). Prøver har vært tatt over hele landet fra jaktede dyr, fallvilt og fra viltbehandlingsanlegg, slakteri, hjorteoppdrett og dyreparker. Prøvetakingen har vært mest omfattende for prøver fra hjortevilt felt under jakt i de nasjonale kartleggingsområdene, og fra tamreinslakt. Totalt er det undersøkt 35 811 hjortevilt for skrantesjuke i 2016 og 2017 (10 152 i 2016 og 25 659 i 2017). Ville hjortedyr utgjorde 62,8 % av de undersøkte dyrene, mens tamrein utgjorde 35,4 %. De resterende var dyr i hjorteoppdrett, dyrehager o.l. Karakteristika ved funnene på villrein, elg og hjort gjør det sannsynlig at det finnes minst to typer skrantesjuke i Norge. Klassisk skrantesjuke er kun funnet hos 19 villrein (pr. 29. juni 2018) i Nordfjella sone 1. Med de vanlige diagnostikkmetodene har det ikke vært mulig å skille funn hos norsk villrein, fra det som over tiår har spredd seg i USA og Canada, med svært negative konsekvenser for endel hjortedyrbestander. I rapporten omtales dette som klassisk skrantesjuke. Senere resultater (2018) fra musemodeller (bioassays) viser imidlertid nyanser som skiller våre funn fra de nordamerikanske. Slike nyanser fremkommer også nå i de nordamerikanske funnene, og er forenelig med nyanser i prionsykdommene som opptrer hos våre husdyr og hos mennesker. I tillegg har tre elger og én hjort fått diagnosen skrantesjuke etter at nærmere 10 000 elg (av disse ca. 4300 i Trøndelag) og mer enn 6500 hjort er undersøkt. (pr. 29. mai 2018). Disse tilfellene skiller seg fra det som er funnet hos hjortedyr i USA og hos reinsdyr i Nordfjella, og denne typen omtales som atypisk skrantesjuke. Atypisk skrantesjuke er kun funnet hos elg og hjort som var 13 år eller eldre. Dette til tross for at så gamle elg og hjort utgjør en liten andel av bestandene. Det pågår forskning for å innhente mer kunnskap og karakterisere funnene ved denne typen skrantesjuke. Det er brukt en statistisk modell for å beregne (A) andel individer med smitte i bestanden i Nordfjella sone 1 og (B) sannsynlighet for å ha oppdaget skrantesjuke-smitte i tilgrensende bestander som Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda utfra det tilgjengelige prøvematerialet. Modellen utnytter både svelglymfeknute- og hjerneprøver, og beregner hvordan sannsynligheten for å påvise smitte i et individ endres gjennom sykdomsforløpet og i forhold til kvaliteten på innsendte prøver. Modelltallene ansees som foreløpige, siden prosessen med å utvikle og kvalitetssikre modellene pågår. Modellen beregner observert (tilsynelatende) andel smittede med skrantesjuke til 1,2 % blant voksne reinsdyr i Nordfjella sone 1 før jakt 2017, mens den faktiske andelen er beregnet til 1,6 %. I løpet av 2016 og 2017 er det samlet mye erfaring, og det er lagt et godt grunnlag for videre overvåking, kartlegging og kunnskapsoppbygging. I årene som kommer er det viktig at arbeidet fortsetter, slik at det etableres sikrere kunnskap om utbredelsen av skrantesjuke hos hjortedyr i Norge, hvordan sykdommen arter seg under norske forhold, og hva som er forskjellene mellom klassisk og atypisk skrantesjuke. Erfaringene fra analysene av hjerneprøver og svelglymfeknuter fra villrein i Nordfjella har understreket viktigheten av å inkludere lymfeknuter i den videre kartleggingen av klassisk skrantesjuke, og alle jegere og andre prøvetakere bes derfor om å sende inn både hjerneprøver og svelglymfeknuter i 2018. Med utbruddet av skrantesjuke oppsto også et stort informasjonsbehov hos berørte parter og i befolkningen. Veterinærinstituttet og NINA har lagt ned betydelig innsats for å få ut korrekt informasjon. Dette har vært løst ved å gi praktisk informasjon til jegere om prøvetaking og analyse-svar, kunnskap om selve sykdommen og smittespredning og status for kartlegging og håndtering. Viktig faglig støtte har også blitt gitt til sentral forvaltning, som grunnlag for vedtakene som er gjort i saken. I dette arbeidet har det vært stor deltakelse fra instituttene i ulike møter både lokalt og sentralt, så vel som synlighet i media og oppfølging av presse. Norge er første europeiske nasjon der skrantesjuke er påvist, og det foreligger fra tidligere mye kunnskap om prionsykdom hos dyr, særlig fra skrapesjuke hos småfe i Norge. Kunnskapen som nå bygges gjennom forskning og praktisk arbeid i håndtering av CWD, gir verdifull kompetanse til å bidra i europeisk forvaltning av denne svært alvorlige helsetrusselen mot ville og tamme hjortedyr. I tillegg til dyrehelsen, er reindriftsnæring og jakt viktige elementer i norsk kultur, som også trues med introduksjon av CWD i vår fauna. Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Mysterud, A., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Næss, C., Haavardstun, T., Veiberg, V., Heim, M., Rudningen, K. 2018. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2016 and 2017. NINA Report 1522 / Veterinærinstituttet Report 13, 2018. 70 pp. Chronic Wasting Disease (CWD) was discovered in reindeer (Rangifer tarandus) and moose (Alces alces) in spring 2016, and in red deer (Cervus elaphus) in 2017. This was the first time the disease was detected in Norway and Europe. CWD, a transmissible spongiform encephalopathy (TSE), is a neurological and always fatal disease affecting deer species. This report summarizes the Norwegian surveillance of CWD in 2016 and 2017. The work was initiated and financed by the Norwegian Food Safety Authority and the Norwegian Environment agency, and organised by the Norwegian veterinary institute (VI) and the Norwegian institute for nature research (NINA). In addition, the surveillance benefitted greatly from the effort of hunters, local wildlife managers, The Norwegian nature inspectorate (SNO, a part of the Norwegian en-vironment agency), local representatives of the Food Safety Authority, and many others. Samples were collected from moose, red deer, roe deer, reindeer, and fallow deer (Dama dama) in all parts of country, and from hunted animals and fallen stock, as well as animals killed in slaughterhouses, deer farms and zoos. In both 2016 and 2017, the surveillance was more inten-sive in areas close to where CWD was initially found. A total of 35811 animals was tested, 10152 in 2016 and 25659 in 2017. About 63 % of tested animals were wild cervids and 35 % semi-domesticated reindeer. The remaining originated from deer farms, zoos and the like. The findings in 19 wild reindeer (as of June 29th 2018) in the wild reindeer area called Nordfjella zone 1 are consistent with the disease that has spread in the United States and Canada over the last decades, with profound negative effects on deer populations. In addition, three of 10000 moose and one of 6500 red deer have been diagnosed with CWD (as of June 29th 2018). Of the 10000 moose, 4300 were collected in Trøndelag, i.e. in the county where the three moose with CWD were found. Laboratory and epidemiological analysis of the moose and red deer cases indicates that there are at least two types of CWD in Norway, as they seem to differ from the classical CWD found in North-America and the disease in wild reindeer in Nordfjella zone 1. In this report, the moose/red deer are referred to as tentative atypical CWD. Because all CWD-positive moose and red deer were 13 years or older, and the proportion of that old animals in the populations are very low, it is suspected that atypical CWD is mainly present in old animals. Ongoing research will hopefully provide more knowledge about this apparently new type of CWD. Based on the material collected in 2016 and 2017, a model is developed to estimate (1) the proportion of infected individuals in the population of wild reindeer in Nordfjellla zone 1, and (2) the likelihood of detecting CWD in other areas such as the neighbouring wild reindeer popula-tions in Nordfjella zone 2 and Hardangervidda. The model utilizes both lymph node and brain samples, as well as information about disease progression and the quality of the submitted samples. Preliminary results indicate an observed (apparent) prevalence of approximately 1.2 % among adult reindeer in Nordfjella zone 1 before the autumn hunting season in 2017, and a true prevalence of approximately 1.6 %. Much experience has been gained during the last two years of surveillance, generating a good basis for further monitoring of CWD. In the years to come, it is important to continue the monitoring effort and research to acquire more knowledge about CWD in Norway. In particular, it is paramount to understand the differences between strains of CWD found in Norway and their contagious potential. Since CWD was first found in Norway there has been a massive demand for information from local, regional and national management authorities and the public. The Norwegian veterinary institute and NINA have made significant efforts to fill this demand. Participation and lecturing at many local, regional, national and international meetings have been performed. Also writing popular science articles, tending several web sites with information about the disease, and providing practical information to hunters and others about how we work to monitor the disease, and practical instructions about how samples shall be collected.

Dette er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt etter de tre første årene i kontraktsperioden 2012–2017. I rapporten gir vi en oversikt og kvalitetsvurdering av data innsamlet i årene 2012–2014 og viser utviklingen i flere sentrale overvåkingsparameter fra de respektive overvåkingsområdene for elg, hjort og villrein. I tillegg gir vi en generell vurdering av bestandsutviklingen på nasjonalt og regionalt nivå samt en grov oversikt over tilstand og utvikling i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle trearter. I de tre siste årene har vi stort sett fått inn data med samme omfang og kvalitet som i forrige kontraktsperiode (2007–2011), men med noe variasjon mellom områder. I tillegg er det å merke seg at vi har opprettet 2 nye overvåkingsområder for hjort. Disse er begge opprettet på Østlandet, der hjorten nylig har etablert seg og bestandene er økende. Utviklingen i den samlede tettheten av hjortevilt i Norge er nedadgående. Siden toppåret i 2010, felles det nå færre elg, hjort og rådyr, og den samme utviklingen finner vi i antallet elg, hjort og rådyr som er påkjørt og drept i trafikken. Trenden i bestandstetthet varierer likevel mye mellom bestander og arter. Generelt sett har det vært en økning i antallet villrein, og avskytningen har økt de siste tre årene. Dette skyldes mest at bestandstettheten har økt mye på Hardangervidda. Samlet ser vi likevel ingen dramatiske endringer i bestandstettheten av hjortedyr i Norge. Det meste av bestandsvariasjonen skyldes varierende jakttrykk, og i de aller fleste tilfellene er variasjonen et resultat av en ønsket utvikling. I Norge er ikke elg, hjort eller villrein særlig utsatt for predasjon, og følgelig er det bare unntaksvis at rovdyr har en stor effekt på bestandsdynamikken. Tilsvarende ser vi ikke tegn til tetthetsavhengige responser i overlevelse (utenom jakt) og kalveproduksjon av en slik styrke at disse alene kan føre til bestandsnedgang. Dette betyr likevel ikke at bestandene er upåvirket av tetthetsavhengige effekter. Særlig i hjortebestandene har vi de siste 20 årene sett en kraftig reduksjon i slaktevekter og fruktbarhetsrater i takt med økende bestandstetthet. Dette er mest sannsynlig en respons på økt konkurranse om maten med påfølgende redusert vekst. Tilsvarende ser vi i villreinområdene indikasjoner på at kalveproduksjonen varierer med varierende bestandstetthet, men stor variasjon mellom år gjør det vanskelig å konkludere entydig. I flere av elgområdene har bestandskondisjonen sunket mye de siste 25 årene, selv i områder der bestandene samtidig er redusert. Et presserende spørsmål er derfor om kondisjonsnedgangen på 1990-tallet utelukkende er forårsaket av de høye bestandstetthetene eller om også andre faktorer helt eller delvis ligger til grunn for den manglende positive responsen i bestandskondisjon. For å bedre kunne avklare slike spørsmål har vi igangsatt en mer regulær overvåking av beitegrunnlaget i skogen. Dette gjennomføres som et samarbeid med Landsskogtakseringen ved Norsk institutt for skog og landskap, som i 2 takster (9. takst: 2005–2009, og 10. takst: 2010– 2014), har gjennomført taksering av beitetrykk og beitetilbud i den skogdekte delen av landet. Datamaterialet som er innsamlet så langt synes å være av rimelig høy kvalitet og vi forventer å benytte dette langt mer aktivt i årene som kommer. Spesielt ønsker vi å undersøke hvordan beitetilbud og beitetrykk varierer mellom områder, og i hvilken grad beitetilbud og bestandstetthet i kombinasjon kan forklare den store variasjonen vi ser i elgens bestandskondisjon i Norge. Beitetilbud, beitetrykk, bestandsovervåking, elg, hjort, hjortevilt,hjorteviltforvaltning, Norge, rådyr, villrein, Browse abundance, Browsing pressure, Moose, Norway, Population monitoring, Red deer, Reindeer, Roe deer, Ungulate management © Norsk institutt for naturforskning (NINA). Kan siteres fritt med kildeangivelse

Villreinens leveområder har gjennomgått store endringer de siste 100 åra. I løpet av dette tidsrommet har vi også endret sammensetningen på økosystemet som villreinen er en del av. De store rovdyra ble som en følge av jakt og skuddpremieordninger sterkt desimert på slutten av 1800 tallet. Dette var situasjonen gjennom store deler av forrige århundre og det var først etter lang tids fredning at rovdyra igjen har fått en plass i norsk fauna. Betydningen av disse endringene for villreinstammene er på mange måter et åpent spørsmål og vi savner kunnskap både om rollen dagens rovdyrbestander har i forhold til villrein, og hvilken betydning fraværet av rovdyr har hatt for villreinstammene. På samme vis savner vi kunnskap om hvordan reetablerte rovdyrbestander vil påvirke forvaltningen av villreinstammene i områder som Blefjell, som har forholdsvis små alpine vinterbeitearealer. Fordelingen mellom arealer over/under skoggrensa er henholdsvis 53 og 47 %, og er blant de forvaltningsområdene for villrein som har størst, prosentvis areal under skoggrensa. Utgangspunktet for denne rapporten er at villreinbestanden i Blefjell nesten ble halvert fra ønsket størrelse i løpet av et par år i perioden 2004-2006 utan at en kan forklare årsaken(e). Villreinutvalget innførte jaktstopp i 3 år, og i denne perioden var det en lav tilvekst, bortsett frå ett år med null vekst. Bestandsutviklingen hos rein kan påvirkes av mange faktorer; både menneskeskapte (eksempelvis vei og biltrafikk, friluftsliv og hyttebygging, vannkraftutbygging, kraftledninger, jakt), samt insektstress, klima og emigrasjon/ immigrasjon. I Blefjell er det ikke bygd nye veier eller kraftledninger siden dagens villreinstamme ble etablert på 1970-tallet, og det har heller ikke vært ny vannkraftutbygging. Når det gjelder hyttebygging har kun vært fortetting i etablerte områder i sør-øst (bl.a. Fagerfjell, Gvelven, Hauk) hvor villreinen ikke har hatt tilhold de siste 20 årene. Når det gjelder rovdyr så ligger Blefjell forholdsvis langt utenom de områdene som Stortinget har bestemt skal kunne ha ynglende ulv og bjørn. Dette betyr imidlertid ikke at det kan være ulv utenfor ulvesonen. I forhold til jerv er det ingen målsetning at det i dette område skal være yngling av arten, og jerv er så vidt en kjenner til heller ikke observert i området på flere år. Dette betyr at det kun er kongeørn og gaupe som kan være potensielle predatorer i området. På bakgrunn av data fra Scandlynxprosjektet er det vist at hanngauper i Buskerud og Telemark i snitt bruker et «kjerneområde» på 750 km2 og hunngauper 400 km2. Det vil følgelig være et begrenset antall gauper som potensielt kan drepe villrein i Blefjell og de andre tilgrensende villreinområdene, og villreinområdene utgjør en brøkdel av gaupenes revir. Prosjektet fulgte i perioden 2006-2011 i alt 13 forskjellige gauper med tilhold i nærheten av Norefjell-Reinsjøfjell, Blefjell og Brattefjell- Vindeggen. I løpet av 2265 døgn med intensiv byttedyrsøk ble det funnet 355 byttedyr; 123 rådyr, 98 sau og 30 hjort og én villreinkalv. Det er ingen tvil om at gaupe kan drepe villrein. Gitt dagens situasjon med et stort antall alternative byttedyr som sau, hjort og rådyr tilgjengelig, synes villrein ikke å være et viktig byttedyr for gaupe. Generelt er det lite sannsynlig at noen av de store rovdyrene kan holdes ansvarlig for omfattende villreinpredasjon med dagens situasjon. Når det gjelder predasjon fra kongeørn er det et mer åpent spørsmål som bør utredes nærmere. En liten bestand av rein vil imidlertid være påvirket av tilfeldigheter. Det kan tenkes at det er et sett av årsaker, inklusive predasjon fra gaupe, som er årsaken til at bestanden i Blefjell ikke har hatt den utvikling som teoretisk sett ville vært naturlig. The habitats that wild reindeer occupy have undergone extensive changes during the last 100 years. During this period we have also altered the structure of the ecosystems that they occupy. The large predators were virtually exterminated by the early 20th century due to hunting which was driven by bounty payments. This situation persisted for most of the 20th century, and it was only after decades of protection that large predators have begun to return to Norwegian ecosystems. The effects of these changes are not totally clear as we have lacked knowledge about the impacts of the present populations of predators on the wild reindeer and of the effect of their long absence. This also implies that there has been much discussion about how the present recovered populations of large predators influence reindeer management in areas like Blefjell, having relatively small winter grazing pastures above treeline in the alpine tundra zone. The area distribution above/beneath the treeline is 53 and 47%, respectively, and is among those wild reindeer management areas with such a high percentage of the winter grazing areas below the treeline. The background for this report is that the wild reindeer population in Blefjell was nearly reduced by 50% of its size within a couple of years during the period 2004-2006. The management authorities for Blefjell could not explain the failure of the population to increase and imposed hunting ban for three years, and a low population increase took place except from one year with zero increase. There are several factors that can influence on how a wild reindeer population develops. These include anthropogenic factors (e.g. roads and traffic, disturbance from recreation and second home development, hydroelectric development, power lines and hunting) and factors such as insect stress, climate and emigration/immigration. In Blefjell no new roads or power lines have been constructed since the reindeer population there was established in the 1970s. Neither have there been any activities to produce more hydroelectric power. Regarding recreation and second home development more cabins have only been built in already established recreational areas in the south-east (like Fagerfjell, Gvelven, Hauk), areas the reindeer has avoided to use during the last 20 years. When it comes to predators, Blefjell is far from the management zones established by the parliament for wolves and bears, and there is also no ambition to allow wolverines to reproduce in the area. No wolverines have been documented in the area for several years. This only leaves Eurasian lynx and golden eagles as potential predators. Based on telemetry data collected within the region (counties of Buskerud and Telemark) by the Scandlynx project it is estimated that adult male and adult female lynx use around 750 km2 and 400 km2 , respectively. Combing this scale with their territorial nature implies that there will therefore be potentially very few individual lynx within the Blefjell area at any given time, as well as the other wild reindeer management areas (Norefjell-Reinsjøfjell and Brattefjell-Vindeggen). During the period 2006-2011 the project followed 13 different lynx in the proximity of Norefjell-Reinsjøfjell, Blefjell and Brattefjell-Vindeggen wild reindeer populations. In the course of 2265 telemetry days with intensive efforts to identify and validate kills occurring at clusters of locations a total of 355 prey items were found. These included 123 roe deer, 98 sheep, 30 red deer and only 1 wild reindeer calf. While there is no doubt that lynx can kill wild reindeer, given the present densities of alternative prey it is clear that wild reindeer do not constitute a preferred prey. It is therefore unlikely that any of the large mammalian carnivores can be responsible for extensive predation on wild reindeer in the region. It is much less clear concerning the predation potential from golden eagles, a factor that deserves future investigation. A small population of reindeer will always be exposed to stochastic events, and it is possible to imagine that a set of different factors could all contribute to the fact that the population has not increased as it could have from a theoretical point of view. In order to determine what is influencing the Blefjell population it is therefore desirable to examine a range of factors. With respect to future research on wild reindeer and predators in general, there are several questions that deserves a closer look. From a “big picture” perspective it is desirable to look at the ecological role of large predators and how the general absence of predation has influenced wild reindeer populations. There also seems to be a need to conduct more studies on calf mortality to determine the extent of predation from a range of carnivores and golden eagles. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Solberg, E.J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C.M., Holmstrøm, F. & SOlem, M.I. 2009. Hjortevilt 2008. Årsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 477. 69 s. Denne rapporten er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ved NINA, og er utarbeidet i henhold til kontrakt fra oppdragsgiver, Direktoratet for naturforvaltning (DN). I rapporten viser vi utviklingen i bestandskondisjon (slaktevekt, fruktbarhet og rekrutteringsrater) og til dels bestandsstruktur og bestandstetthet for elg, hjort og villrein i de 17 overvåkingsområdene for hjortevilt i Norge. I tillegg rapporterer vi den nasjonale og regionale utviklingen i fellingsstatistikk og antall viltpåkjørsler for elg, hjort, rein og rådyr, samt sett elg- og sett hjort-registreringer fram til 2008. Resultatene antyder at det samlede antallet hjortevilt økte ytterligere fra 2007 til 2008. Aldri tidligere er det felt flere elg, hjort og villrein samlet sett som under høsten 2008. Økningen skyldes i all hovedsak økt avskytning av hjort, mens antallet felte elg og rein var tilnærmet uforandret. Også antallet hjortevilt drept i trafikken økte fra jaktåret 2006-07 til 2007-08, og for første gang ble det registrert mer enn 7000 hjortevilt drept av bil og tog. En grov estimering antyder at det var drøye 400 000 hjortevilt i Norge vinteren 2008, hvorav mest hjort og rådyr (250 000-300 000). Av det samlede antallet utgjør villreinen den laveste bestanden (ca. 33 000). Minimumstelling-ene antyder at totalantallet rein i 2008 var tilnærmet uforandret fra året før. I alle overvå-kingsområdene er det nå nært samsvar mellom bestandsstørrelse og bestandsmålet, med unntak for Hardangervidda og Setesdal Ryfylkeheiene. I sistnevnte områder er bestanden fortsatt under bestandsmålet etter kraftig reduksjon i bestandstetthet siden midt på 1990-tallet. I takt med bestandsreduksjonen har det også vært en vesentlig økning i rekrutteringsrater (kalv pr. 100 simler og ungdyr), spesielt i Setesdal Ryfylkeheiene. I de andre områdene er rekrutteringsratene mer stabilt høye eller i tilbakegang. Årsaken til denne tilbakegangen, til tross for relativt stabile bestandstettheter, er ikke kjent, men jaktrelaterte mekanismer kan være involvert og bør undersøkes. I overvåkingsområdet på Svalbard var det ny kollaps i bestandsstørrelsen i 2008, etter omfat-tende dødelighet i løpet av vinteren og lav rekruttering av kalv påfølgende sommer. Dette er den første virkelige kollapsen siden 2002 og skyldes sannsynligvis vanskelige is- og snøforhold kombinert med høy bestandstetthet. Til tross for en nedgang på mer enn 30 %, er bestanden i overvåkingsområdet likevel høy i forhold til det langsiktige gjennomsnittet. Dette skyldes generelt høyere bestandsvekst de siste årene, noe som er satt i sammenheng med økt temperatur med mulig konsekvenser for tilvekst og tilgang på beiteplanter sommer og vinter. I overvåkingsregionene for hjort var slaktevektene i 2008 lave i forhold til det langsiktige gjen-nomsnittet. Dette er et konsistent mønster i alle regionene og skyldes sannsynligvis økende fødekonkurranse som følge av høy og økende bestandstetthet. I samsvar med dette finner vi også at andelen 2-årige koller som har vært drektige er redusert i overvåkingsperioden i Hor-daland og i Sogn og Fjordane, men i mindre grad i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Data fra sett hjort-overvåkingen antyder imidlertid ingen dramatiske fall i rekrutteringsratene de siste 5-6 årene. For å unngå ytterligere fall i bestandskondisjonen tror vi likevel det er nødvendig å hindre ytterligere bestandsvekst og endog redusere tettheten i enkelte områder. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.