Search

Med utgangspunkt i Gullestads analyser av hjem, hverdagsliv og de store samfunnstransformasjoner fra 1970-tallet og fremover, diskuterer denne artikkelen forståelser og praksiser knyttet til hjem, familie og hverdagsliv i flerkulturelle felt hvor ulike og ofte motstridende idealer, normer og praksiser brytes mot hverandre. Artikkelen undersøker hvilke ulike diskurser og praksiser som møtes i begrepene «hjem» og «hverdagsliv» , og hvordan vektleggingen av og prioriteringene i hverdagslivet og hjemmet kan forstås som måter å skape mening, stabilitet og tilhørighet i det som kan oppfattes som en fragmentert verden. Artikkelen baserer seg på en studie av familieliv og tilhørighet i fremvoksende ny norsk middelklasse; høyt utdannede etterkommere av innvandrere fra Pakistan og India. Der Gullestad trekker frem gapet mellom de nære relasjonene i hjem/hverdagsliv og staten/«systemet», og hvordan hverdagslivet anses som en enklave som må beskyttes fra staten/systemet, beskrev og diskuterte deltakerne i denne studien hvordan det «å holde hverdagen sammen» handlet vel så mye om beskyttelse fra andre «systemer» og relasjoner, deriblant krav og forventninger fra foreldre/svigerforeldre og deler av de pakistanske og indiske miljøene i Norge. Inspired by Gullestad’s analysis of home, everyday life and the large social transformations from the 1970s and onwards, this article discusses understandings and practices of home, family and everyday life in multicultural fields where different and often contrasting ideals, norms and practices meet. The article investigates the ways in which different discourses and practices meet in the notion of home and everyday life, and discusses how the emphasis on and priorities in everyday life can be understood as part of an effort to provide a sense of meaning, stability, and belonging in what may be perceived as a fragmented world. The article is based on a study of family life and belonging in an emerging Norwegian middle class; highly educated descendants of immigrants from Pakistan and India. Where Gullestad emphasizes how everyday life is often considered as an enclave to be defended from the system/state, my interlocutors described and discussed how «holding everyday life together» as something that had to be protected or shielded not only from the system/state, but also from other «systems» and relationships as well, such as the demands and expectations from parents/parents-in-law and parts of Indian and Pakistani communities in Norway. Artikkelen er basert på Phd-avhandlingen som ble finansiert av Norges forskningsråd og Institutt for samfunnsforskning.

Rapporten kartlägger mål och problematiseringar för olika typer av breddad rekrytering till högre studier i de tre skandinaviska länderna Sverige, Norge och Danmark, samt lösningsförslag, projekt och reformer av relevans för frågan. Dessutom redovisar rapporten den faktiska rekryteringen till högre utbildning bland olika delar av befolkningen, samt resultat av utvärderingar och relevanta analyser av breddnings­arbetet. Fokus har legat på perioden från 2010 och framåt. Materialet är omfattande och komplext. Vi gör därför inte anspråk på att ha gjort en heltäckande kartläggning. Syftet med rapporten är att utifrån konkreta exempel och olika infallsvinklar och idéer stimulera diskussionen om hur man i Sverige kan gå vidare i arbetet med att bredda rekryteringen till den högre utbildningen. Rapport skriven på uppdrag av Universitetskanslersämbetet (UKÄ) som en del av deras regeringsuppdrag att utvärdera lärosätenas arbete med breddad rekrytering.

En global energiomstilling fra fossil - til fornybar energi, trekkes frem som et av svarene på FNs bærekraftsmål. Utbygging av landbasert vindkraft er «i vinden», hvor denne oppgaven sammenligner to konkrete vindkraftprosjekter i landskapsområdet Finnskogen, som ligger langs begge sider av riksgrensen ved Innlandet og Värmland. Området har fått sitt navn etter skogfinnene, som i dag er anerkjent som nasjonal minoritetsgruppe i Norge og Sverige. Det er viktig å bevare Finnskogens naturgrunnlag og kulturhistorisk særpreg for å gjenfortelle den skogfinske kulturarven. På den andre siden bærer området på fornybare ressurser med vind og vassdrag, med potensiale for fornybar energiproduksjon. I 2016 ble det gitt konsesjon til Kjølberget vindkraftverk på norsk side av Finnskogen, mens i 2018 ble søknad om Mangslidberget vindkraftverk på svensk side av Finnskogen trukket. Dette var et resultat av Torsby kommune sin vindkraftsplan, som definerte Finnskogen som et stoppområde for vindkraftutbyggijng. To lignende vindkraftprosjekter i samme landskapsområde, men forskjellige land, resulterte i ulike utfall. Oppgaven er en komparativ studie av de ulike prosessene. Gjennom rammene for «energirettferdighet» rettes søkelyset mot hvordan vi kan få til en energiomstilling som også er sosialt rettferdig. Det stilles spørsmålstegn ved hvordan skogfinske interesser blir anerkjent, involvert og eventuelt kompensert i spørsmålet om vindkraftverk på norsk og svensk side, og hvilke forklaringsfaktorer som kan ligge bak de ulike utfallene. Skogfinske interesser reiser et interessant spørsmål grunnet deres særskilte vern gjennom begge landenes ratifisering av Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Datainnsamlingen er gjort ved hjelp av dokumentanalyse, samt semistrukturerte dybdeintervjuer med utvalg bestående av representanter for skogfinske interesser, sentrale myndigheter og utbygger. Studien finner en lavere grad av anerkjennelse av Skogfinnene i Norge enn i Sverige. Dette kan ha påvirket utfallet i prosessene, og forklare forskjell ved den norske og svenske konsesjonsprosessene: Lav anerkjennelse av skogfinnenes interesser på norsk side førte til lav deltakelse. Lav deltakelse ga lav påvirkningskraft, som igjen førte til stor misnøye rundt resultatet av Kjølberget vindkraftverk. Avslutningsvis trekkes det frem noen forhold, eller mulige årsaksfaktorer, som har bemerket seg som faktorer som kan ha påvirket og bidratt til ulikhetene: (1) Kommunenes ulike rolle, (2) Lokal, offentlig ”beskyttelse” i sverige, (3)Vindkraftverkenes ulike plasseringer på Finnskogen, (4)Tidsforklaring (5) Forskjellig forståelse av ”helhetlig landskapsområde” (6) Kjølberget vindkraftverk ”vekket” skogfinske interesser for Mangslidberget. Restructuring global energy from fossil fuels to renewable energy is highlighted as one of the answers to achieve the UN sustainable development goals. Developing wind power is ”in the air”, and this thesis compares two specific wind power projects in Finnskogen. Finnskogen is a landscape area along both sides of the Norwegian/Swedish border, between Innlandet in Norway and Värmland in Sweden. The area is named after «skogfinnene», who are today recognized as a national minority group in both Norway and Sweden. Preserving Finnskogen nature is important for re-telling skogfinnenes cultural heritage. On the other hand, the area’s wind and waterfalls carries great potential for renewable energy. In 2016, a wind power license was granted to Kjølberget Wind Park on the Norwegian side of Finnskogen. In 2018, a wind power application was revoked for Mangslidberget on the Swedish side of Finnskogen. This was a direct result of Torsby municipality’s wind power plan, that defined Finnskogen as a “stopping area” for wind power development. Two similar renewable energy projects in the same area, but different countries, resulted in two different outcomes. The thesis is a comparative research of the Norwegian and Swedish licencing processes. The framework for ”energy justice” focuses on how we can achieve socially equal energy conversion. The research questions asked how Skogfinnene are recognized, involved and compensated in relation to wind turbines installations on the Norwegian and Swedish side of Finnskogen, and what factors may explain the different outcomes. The values of Skogfinnene raise an interesting question because of their special protection through the Council of Europe’s Framework Convention for the Protection of National Minorities, which both Norway and Sweden have ratified. The data collection was done by means of document analysis, as well as semi-structured interviews with a selection of representatives of Skogfinnene, central authorities and the wind energy companies. The research finds a lower degree of recognition of Skogfinnene in Norway than in Sweden. This may have impacted various outcomes that explain why Swedish and Norwegian licencing practices differ: low recognition of Skogsfinnenes on the Norwegian side led to low participation in the licensing process. Low participation resulted in low impacts to change the wind park during the licencing process, which in turn led to a greater dissatisfaction with the Kjølberget Wind Park approval. Finally, the thesis draws possible factors which may have influenced and contributed to inequalities between the Norwegian and Swedish licensing process: (1) The different role of municipalities, (2)Skogfinnene had a local, public ”protection” in Sweden, (3) time differences (5) Different understanding of ”landscape area” (6)Kjølberget wind park ”aroused” skogfinnene to participate in the planning process at Mangslidberget. M-BYREG

This article explores contemporary images of Jews and Muslims in Norway by using qualitative empirical data, namely the answers to an open-ended question that was included in a quantitative survey on attitudes towards Jews and other minorities in Norway, conducted in 2012. The target group for the survey consisted of Norwegian residents aged 18 and above. A total of 1522 people answered the questionnaire. The results of the survey can be considered as representative of the Norwegian population with respect to age, gender, education and geographical distribution. Respondents were asked what they regarded to be the reasons for existing negative attitudes towards Jews and Muslims respectively. This article analyzes whether the perceptions reflected in the respondents’ answers represent stereotypical views and partly include traces of conspiracy beliefs. The article also discusses these perceptions within the broader perspective of Norwegian society, asking in which ways the data reflects ideas of inclusion and exclusion. The analysis exposes differences regarding traditional stereotypes and prejudices against the two minorities and the ways in which these prejudices are linked to (perceived) contemporary conflicts and tensions – both within Norwegian society and internationally. Negative attitudes towards Jews are often explained with reference to the role played by Israel in the Middle East conflict, and almost never with specific reference to Norwegian society. The material contains few examples describing Jews as scapegoats for current social problems in Norway. On the contrary, respondents’ answers indicate social distance. Approximately half of the answers claim that negative attitudes towards Jews are due to the Israeli-Palestinian conflict. The images of Jews presented in connection with this conflict are predominantly negative and characterized by topics such as oppression, ruthlessness and power. The analysis shows how these statements serve to reduce complexity by effectively equating “Jews” with “Israelis”. As a consequence Jews seem to be excluded from the notion of the Norwegian national collective. The statements about Muslims show that they are regarded to be citizens and as such part of Norwegian society, but with characteristics perceived as problematic and threatening. Respondents often connected negative attitudes towards Muslims with a “foreign culture”. Many statements describe Muslims as oppressive to women, as harboring undemocratic attitudes or as criminals. The data shows how people develop generalizations, describing something as “typically Muslim” or “typically Jewish”, reflecting current debates and media coverage. Such generalizations derive their strength from placing the speaker in a morally superior position. In the present material these attitudes represent the antithesis of an implicit notion of the Norwegian community as a liberal, egalitarian and peace-loving society. Despite the differences, a clear picture emerges that the characterizations of both Jews and Muslims seem to serve a common function: to provide a contrast to this national self-image. Such polarized notions of “us” and “them”, however, undermine the values generally constructed as “Norwegian”: when “the other” bears problematic features that we do not want to acknowledge in ourselves or our communities, we lose the ability to critically reflect on who we are. While maintaining an idealized notion of “us”, we become increasingly dependent on a rejection and denial of the “other”.

Bakgrunn og problemstilling: Økende innvandring gjør at opplæring av minoritetsspråklige elever er et svært aktuelt tema, men det er også et tema som er kontroversielt i den offentlige debatten. Opplæringsloven (1998) stadfester at minoritetsspråklige elever som ikke har tilstrekkelige ferdigheter i norsk til å følge ordinær opplæring, skal ha rett til grunnleggende norskopplæring, og om nødvendig morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring (§ 2- 8). Det drøftes i hvilken grad den ivaretar minoritetsspråklige elevers opplæring (Bøyesen, 2006; Kunnskapsdepartementet, 2010b; Rambøll Management, 2016; Spernes, 2012; Øzerk, 2005, 2007, 2008b, 2010a). I denne sammenheng er det viktig å fokusere på lærere i grunnleggende norsk, og mitt hovedforskningsspørsmål er: Hva mener lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune om dagens særskilte språkopplæring? Jeg har nærmere fokus på lover og forskrifter, samt kritiske momenter knyttet opp mot disse, for å videre kunne belyse hva lærerne mener om den særskilte språkopplæringen. Metodevalg: Datainnsamlingen er foretatt på bakgrunn av kvantitativ metode, herunder spørreundersøkelse. 59,5 % av grunnskolene i Stavanger er representert i undersøkelsen, derav 42 lærere, noe som utgjør ca 35 % av alle lærere i grunnleggende norsk i Stavanger kommune. Resultater: Dataene kan forstås som en viktig indikator på hva lærerne mener om dagens særskilte opplæring, og spesielt om den grunnleggende norskopplæringen som de selv praktiserer. Undersøkelsen avdekker at et fåtall på 21,4 % av informantene har kompetanse innen andrespråkspedagogikk eller interkulturell pedagogikk. De fleste informantene uttrykker at de ikke har tilstrekkelige kunnskaper om regelverket, og heller ikke tilstrekkelig kompetanse til å undervise i grunnleggende norsk. Dessuten er informantene verken særlig fornøyde med kartleggingsverktøyet eller organiseringen av opplæringen. Det ser ut til å være et stort, uttrykt behov for mer kompetanse innen feltet. Svært mange av informantene kjenner heller ikke til den tilgjengelige ressursen i kommunen: Veilederkorpset for flerspråklig opplæring, som blant annet veileder lærere og avholder kurs på skolene. De som allerede har deltatt på kurs og møter, er imidlertid fornøyde med disse, og kunne tenke seg å delta på flere. De fleste lærerne ser ikke verdien av å bruke elevenes morsmål i den grunnleggende norskopplæringen, og er heller ikke enige i at minoritetsspråklige elever bør bli tilbudt morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring. Dette er med på å understreke at å heve kompetansen blant lærerne er en viktig faktor for å kvalitetssikre den særskilte språkopplæringen.

Some minority groups manage well in the Western education system; others do not. In this paper we investigate the role of parental education and family relations in explaining the relatively-high school performance among youth of Vietnamese origin in Norway. Differences in parental education and family relations can also help us to understand the internal differences in school performance of these young people. We use quantitative register data, qualitative data from in-depth interviews and survey data. Our results indicate that parental education does not explain their offspring's relatively high educational performance, nor does parental education per se seem to impact as much compared to pupils of majority background. The qualitative data suggest that family relations can provide a more promising approach to understanding these Vietnamese youths' educational success and differences. This is partly supported by the survey data, althoug the correlations are weaker than expected.

Politihøgskolens forskningskonferanse i 2008 hadde mangfold i politiet som tema. Mangfoldbegrepet inkluderer kjønn, alder, etnisk tilhørighet, fysiske evner og seksuell orientering. Konferansen hadde avgrenset temaet til etnisk mangfold. Konferanserapporten spenner vidt - fra en historisk gjennomgang av pressens omtale av minoriteter til statistikk og faktakunnskap om befolkningssammensetningen i Norge i dag. Fra beskrivelse av minoritetsungdom til dels konfliktfylte møte med politiet til eksempler på løsningsorienterte intervensjoner i forhold til ungdom. Fra overordnede strategiske mål for mangfoldsarbeid i politiet til hverdagseksempler på mangfoldsledelse. Samlet gir rapporten både bakgrunnskunnskap og "nyttekunnskap", forfatternes håp er at den kan være med på å gi ny innsikt og inspirere til fortsatt innsats

Mangfold i politiet handler om deltakelse og legitimitet, men også om verdiskaping og ressursutnyttelse. Det er et mål at politietaten har ansatte med ulik bakgrunn, slik at etaten i større grad reflekterer det samfunnet den opererer i. Politihøgskolens rekruttering av etniske minoriteter er økende; både i 2007 og 2008 ble i underkant av 30 studenter med minoritetsbakgrunn tatt opp. Det er imidlertid ved flere anledninger reist spørsmål om dagens kvalifikasjonskrav er de best egnede for å rekruttere de politimenn/kvinner etaten etterspør, og om opptaket i stor nok grad vektlegger alternativ kompetanse knyttet til oppvekst og kulturell bakgrunn. Rapporten har som intensjon å utfordre begreper som identitet, tillit, motivasjon og kompetanse for å klargjøre deres betydning for mangfoldrekruttering, og reflekterer over hvilke innsatsområder PHS bør prioritere i det videre rekrutteringsarbeidet