Search

Espen Holthe, Arne J. Jensen, Marius Berg, Gunnbjørn Bremset & Jan Gunnar Jensås 2016. Reetablering av laks i Vefsna. Årsrapport 2015. - NINA Rapport 1245. 37 s. Veterinærinstituttet (VI) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) har på oppdrag fra Statkraft Energi AS i fellesskap ansvaret for evalueringen av tiltak som utføres i Vefsna i forbindelse med reetablering av fiskebestandene av laks og sjøørret etter bekjempelsestiltak for å fjerne parasitten Gyrodactylus salaris fra vassdraget. Oppdraget har en varighet på fem år (2014-2018), og dette er den andre årsrapporten fra prosjektet. Arbeidet omfatter: 1) analyse av rognutleggingen, inkludert kartlegging av overlevelse av utlagt rogn, 2) ungfiskundersøkelser på utvalgte stasjoner i vassdraget, 3) registrering og analyse av livshistorieparametere på tilbakevandrende voksen laks og 4) gytefiskregistreringer (ved drivtellinger). Overlevelsen hos den utsatte rogna fram til den klekker og forlater Witlock-Vibert boksen var i gjennomsnitt 98,2 % for 100 utlagte bokser, dette vurderes som et meget godt resultat. Det ble utført tetthetsberegninger av ungfisk på ni stasjoner i Vefsna nedenfor Laksforsen. Tett-heten av ungfisk, både laks og ørret, var i 2014 og 2015 betydelig lavere enn på 1970-tallet, før G. salaris ble påvist i vassdraget, mens veksten var bedre enn på 1970-tallet. Begge disse faktorene viser at vassdraget foreløpig ikke er fullrekruttert, og at det er plass for betydelig flere fisk i elva. All utsatt fisk ble merket med fargestoffet Alizarin på øyerognstadiet. Dette fargestoffet kan på senere livsstadier detekteres i otolittene, og dermed kan utsatt fisk skilles fra naturlig produsert fisk. Deteksjon av Alizarinmerke i otolitter viste at andelen av utsatt laks blant årsyngelen i Vefsna var 57,9 %, mens andelen utsatt laks blant ettåringene var 14,3 %. Andelen merkede lakseunger med alder to år (2+) var på 23,9 %, hos samme årsklasse i 2014 var merkeandelen 56,1 %. Ut fra disse andelene er det grunn til å tro at utsettingene av foret og ufôret yngel har hatt godt tilslag i Vefsna. Hos årsyngelen dominerte det utsatte materialet, og sammen med smoltutset-tingene som gjennomføres er det sannsynlig at utsatt materiale fra genbanken vil dominere i voksenfiskbestanden de nærmeste årene. Laksens tilvekst i sjøen var bedre for naturlig produsert enn for utsatt fisk, men likevel dårligere enn på 1970-tallet. Otolittundersøkelser av 67 voksne laks i 2015 viste at 53,7 % var utsatt. I årsklassene av voksen laks som kan spores til reetableringsprosjektet ut fra aldersanalyser, var 35 av 44 individer (79,5 %) merket. I oktober 2015 ble det under gytefisktelling registrert 862 voksne laks, 1780 voksne sjøørret og 190 umodne sjøørret på elvestrekningen mellom Laksforsen (øvre vandringshinder) og Kvalfor-sen. De største mengdene gytelaks var i de to øverste vassdragsavsnittene, og spesielt stor forekomst av laks ble registrert i vassdragsavsnittet mellom Laksforsen og Nedre Laksforsen (52 % av alle observasjoner). I øvrige vassdragsavsnitt varierte registreringene mellom 31 og 79 individer, noe som tilsvarer tettheter mellom 10 og 40 laks per kilometer elvestrekning. Smålaks var den klart største størrelsesgruppen fulgt av mellomlaks (henholdsvis 73 og 23 % av registeringene). Sammenlignet med høsten 2014 ble det registrert nesten dobbelt så mye voksen laks og nesten tre ganger så mye voksen sjøørret. Mengden umoden sjøørret var imidlertid betydelig lavere i 2015 sammenlignet med 2014, noe som skyldes en reduksjon i antall ungfisk av sjøørret som følge av utryddingstiltakene i 2011 og 2012. The Norwegian Veterinary Institute (VI) and Norwegian Institute for Nature Research (NINA) have the joint responsibility for evaluating measures to reestablish the populations of Atlantic salmon and anadromous brown trout in the River Vefsna following the removal of the parasite Gyrodactylus salaris from the watershed. The present report is the second annual report form this project. This work included: 1) analyzing survival of eggs and alevins following stocking of eggs in the river, 2) quantitative electrofishing for fry and parr at nine localities in the river, 3) analyzing age and marine growth of adult Atlantic salmon, and 4) recording the spawning population of Atlantic salmon and sea trout by drift diving. The mean survival of eggs stocked in the river was estimated at 98.2%, for 100.000 stocked eggs in 2015, the result is considered very good. In 2014 and 2015, the densities of juvenile fish, both Atlantic salmon and brown trout, were con-siderably lower than during the 1970s, i.e. before G. salaris was detected in the river, while the growth rate was higher than during the 1970s. Both these parameters demonstrate that the river is still far from fully recruited by juvenile fish. Eggs of all stocked fish were marked with Alizarin. Detection of Alizarin marks in otoliths showed that the overall amount of stocked juvenile salmon at 0+ age was 57.9%, while the proportion of stocked juvenile salmon at 1+ age was 14.3%. These proportions indicate that the stocked salmon eggs and unfed fry have had good survival in Vefsna. In the 0+ population, stocked fish dominated. Together with the transfer of smolts carried out in the years from 2013, it is likely that stocked material from the gene bank will dominate in the adult salmon population in the next years. The growth rate the first year at sea was higher for wild than for cultivated individuals of Atlantic salmon. This growth was, however, lower than for wild salmon caught during the 1970s. Otolith analyzes of 67 adult salmon in 2015 showed a marked share of 53.7%. In adult fish that can be traced back to the restoration program, by age, 35 out of 44 individuals (79.5%) had Alizarin marks in their otoliths. In October 2015, a total of 862 adult salmon, 1780 mature and 190 immature sea trout were observed during a drift diving survey between the waterfalls Laksforsen (migration barrier) and Kvalforsen. The highest occurrence and density of adult salmon was recorded in the uppermost 5 km, and in particular inside the river stretch between Laksforsen and Nedre Laksforsen (52% of all observations). Compared to the previous autumn there were recorded almost twice as many adult salmon and almost three times as many mature sea trout. Immature sea trout, how-ever, were at only a 10 percent level compared to the previous year. The most likely explanation for this significant decline is that some year classes of sea trout were eradicated of the rotenone treatment some years ago. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Jensen, A.J., Finstad, B., Fiske, P. & Saksgård, L. 2016. Smoltutvandring, marin vekst og sjøoverlevelse hos sjøørret, sjørøye og laks i Halselva, Finnmark. - NINA Rapport 1238. 33 s. I Halselva i Talvik kommune, Finnmark ble det våren 1987 bygd fiskefeller for opp- og nedvandrende fisk ca. 200 m fra sjøen. De viktigste artene i vassdraget er sjøørret, sjørøye og laks. Alle individer større enn 14 cm (sjøørret og sjørøye > 18 cm etter 1993) ble merket med individuelt nummererte Carlin-merker, mens mindre fisk ble gruppemerket. Fellene var i drift i 25 år (til og med sesongen 2012), og ble demontert og fjernet våren 2014. Fellene var plassert like ved et forsøksanlegg for settefisk som Statkraft Energi AS bygde i forbindelse med Altautbyggingen, og et betydelig antall anleggsprodusert fisk ble satt ut i vassdraget i forsøksøyemed. Denne rapporten omhandler imidlertid bare fisk som har blitt naturlig produsert i vassdraget. Det var betydelige svingninger i alle tre bestandene i løpet av de 25 årene fella var i drift. Det synes som om de tre bestandene har svingt i takt, med relativt store bestander rundt 1990, nedgang utover 1990-tallet til et minimum på slutten av 1990-tallet, og så en økning igjen til en topp mellom 2005 og 2010. At svingningene har skjedd synkront, tyder på at felles omgivelsesfaktorer i alle fall delvis er årsak til bestandsvariasjonene. Antall smolt som ble registrert på utvandring var i gjennomsnitt 1100, 1245 og 978 individer av henholdsvis sjøørret, sjørøye og laks. Antall sjøørretsmolt har økt i perioden, mens antall sjørøyesmolt har avtatt. Antallet laksesmolt avtok også noe, men dette var ikke signifikant. Generelt vandret laksen ut først, fulgt av røya og så ørreten, men smolt av alle de tre artene vandret ut fra Halselva det meste av den isfrie perioden av året. Median dato for utvandring var 21. juni, 26. juni og 4. juli for henholdsvis laks, røye og ørret. Smoltutvandringen var forsinket i kalde år, og utvandringen var negativt korrelert til gjennomsnittstemperaturen i Halselva i juni. Den første sommeren oppholdt sjøørretene seg i gjennomsnitt 55,7 dager i sjøen, mens sjørøyene bare var 34,4 dager i saltvann. Daglig vekstrate var litt høyere hos sjøørretene enn hos sjørøyene, men på grunn av det lengre sjøoppholdet var total tilvekst i løpet av sommeren betydelig større for sjøørretene (i gjennomsnitt la sjøørretene på seg 153 g, mens sjørøyene økte vekta med 71 g). Nesten alle sjørøyene som overlevde den første sommeren i sjøen returnerte til Halselva for å overvintre. I gjennomsnitt var det 32,9 % (variasjon mellom år: 16,5 – 58,3 %) som kom tilbake den samme sommeren som de vandret ut. Bare noen få individer ble gjenfanget i fella eller andre steder mer enn ett år etter smoltutvandring, og total gjenfangstprosent var 33,6. Med noen få unntak så fortsatte sjørøyene å vandre mellom elva og sjøen hver sommer, og overvintret i ferskvann inntil de forsvant, sannsynligvis fordi de hadde dødd. I motsetning til sjørøyene, så returnerte bare 20,6 % (variasjon mellom år: 8,3 – 37,0 %) av sjøørretene til Halselva i løpet av den samme sommeren som de vandret ut i sjøen. Mange individer av sjøørret dukket for første gang opp i fella to eller tre år etter at de vandret ut som smolt, og enkelte kom tilbake til fella for første gang eller ble gjenfanget andre steder opptil seks år etter smoltutvandring. Total gjenfangstprosent var 28,1. Rapporterte gjenfangster og vekstmønster tyder på at de de aller fleste som ikke kom tilbake til Halselva også overvintret i ferskvann, vesentlig i Altaelva. Laksens overlevelse i sjøen inntil de kom tilbake til kysten varierte mellom 0,4 og 6,9 %. En betydelig del ble beskattet i sjøen, og andelen som klarte å komme tilbake til Halselva var mellom 0,4 og 3,5 %. Det synes å ha vært periodiske svingninger i sjøoverlevelsen, med god overlevelse på slutten av 1980-tallet og først på 2000-tallet. Høyest overlevelse ble registrert i 1988 og 2003 og lavest overlevelse i 2008. Det var svært god korrelasjon mellom årlige gjennomsnittsverdier for sjøørreten og sjørøya både år det gjelder tilvekst, lengden på første sjøopphold og standardisert vekst-spesifikk veksthas-tighet den første sommeren i sjøen, noe som viser at de to artene i stor grad var påvirket av de samme omgivelsesfaktorene mens de var i sjøen. For begge artene var det signifikant sammenheng mellom standardisert vekst-spesifikk veksthastighet og andelen fisk som kom tilbake til fella den første sommeren. Det samme gjaldt sammenhengen mellom total tilvekst den første sommeren i sjøen og andelen fisk som kom tilbake til fella den samme sommeren for både sjøørret og sjørøye. Det ble registrert en klar sammenheng mellom vanntemperaturen og lengden på sjøoppholdet den første sommeren sjøørreten og sjørøya fra Halselva var i sjøen, ved at smolten vandret tidligere ut i sjøen når elvetemperaturen om våren (juni) var høy, og de vandret tidligere tilbake til elva når sjøtemperaturen på ettersommeren (august) var høy. Varigheten av sjøoppholdet synes derfor å være styrt av klimatiske forhold. Imidlertid ble det ikke funnet noen sammenheng mellom temperatur og tilvekst eller overlevelse i sjøen. Generelt er det temperatur og næringstilgang om er de to viktigste faktorene av betydning for vekst hos fisk. Dersom temperaturen hadde vært bestemmende for årlige variasjoner i marin vekst og overlevelse, så burde det vært bedre sammenheng mellom årlige variasjoner i vekst og sjøtemperatur enn det som ble registrert. En burde også forventet en bedre korrelasjon til North Atlantic Oscillation (NAO). Det er derfor mest sannsynlig at det er næringstilgangen som styrer marin vekst hos disse to bestandene, men data for laksefiskenes næringstilgang i Altafjor-den har ikke vært tilgjengelig for testing. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Arne J. Jensen, Marius Berg, Gunnbjørn Bremset, Bengt Finstad, Torgeir Havn og Jan Gunnar Jensås. 2016. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport for 2015. - NINA Rapport 1249. 52 s. Formålet med denne undersøkelsen er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøørret i Auravassdraget. Rapporten gir primært resultater fra 2015, men inkluderer også eldre data der det er hensiktsmessig. Resultatene danner grunnlag for å evaluere tiltak som gjennomføres som kompensasjon for negative effekter av de tre store kraftutbyggingene som har berørt vassdragets nedbørfelt (i 1953, 1962 og 1975). Vann ble ført bort fra vassdraget i alle tre tilfellene, og middelvannføringen ved utløpet av Eikesdalsvatnet er nå 44 % av den opprinnelige. Reguleringene førte til at bestandene av laks og sjøørret gikk kraftig tilbake. For å kompensere for dette, har regulanten pålegg om årlig utsetting av 50 000 laksesmolt og 2500 sjøørretsmolt i vassdraget. Undersøkelsene i 2015 har bestått av følgende hovedelementer: 1) Fangst av utvandrende smolt for å beregne utvandringstidspunkt og naturlig produksjon av smolt, 2) Analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøørret fra sportsfisket, 3) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, 4) Kvantitativt elfiske etter ungfisk på utvalgte prøveflater i Eira og Aura, og 5) Overvåking av skjulkapasitet og ungfisktetthet på to prøveflater i Eira der det er utført habitatforbedrende tiltak (fjerning av finsubstrat for å øke skjulmulighetene for større laks- og ørretunger). I 2015 ble det estimert en naturlig produksjon på 31 534 smolt av laks i vassdraget, men tallet er svært usikkert fordi usikkerheten i estimatet var stort. Produksjonen har tidligere variert mel-lom 14 192 og 20 675 individ, med unntak av 2007, da antallet ble estimert til 30 476. Median-tidspunktet for utvandring av laksesmolt har de fleste år ligget mellom 13. og 20. mai. Andelen oppdrettslaks basert på skjellprøver innsamlet i løpet av fiskesesongen 2015 var 0,9 %. Når en ser bort fra rømt oppdrettslaks, så bestod 59% av laksefangsten i 2015 av utsatt fisk fra Statkrafts settefiskanlegg, mens resten var naturlig produserte individer. På slutten av 1980-tallet var andelen utsatt laks under 20 %. Siden har den steget betydelig, og har i alle år siden 2000 (unntatt 2014) vært over 40 %. Ved gytefiskregistreringene ble det registrert mellom 121 og 449 gytelaks i Eira i perioden 2007-2015. I 2015 var antallet 372, som er det nest høyeste som er registrert. Beskatningsraten for avlivet laks ble estimert til 51 % i 2015, og var som vanlig noe høyere for stor enn for små laks. Gytebestandsmålet for Eira (694 kg hunnfisk, tilsvarende 1 006 300 rognkorn) ble så vidt oppnådd i 2015, dersom en antar at færre enn 80 % av gytefisken ble observert. Kvantitativt elfiske på 15 stasjoner i Eira i 2015 viste at gjennomsnittlig tetthet av laksunger var lavt sammenliknet med de foregående årene, mens tettheten av ørretunger var omtrent som tidligere. I Aura var tettheten av ørret omtrent som de foregående årene, mens det som før var lite laks. Forsøket med habitatforbedrende tiltak på to prøvefelter (fjerning av finsubstrat fra elvebunnen) ga noe lavere tettheter av ungfisk i 2015 enn året før, men fortsatt betydelig økt tetthet av laks-unger (utenom årsyngel) på de behandlede flatene, Det ble i 2014 utført skjulmålinger på alle stasjonene i Eira der det ble utført kvantitativt elfiske, og en sammenlikning mellom skjulkapasitet og fisketetthet viste at det var en klar sammenheng mellom godt skjul og høy tetthet av eldre laksunger. Resultatene er fortsatt lovende med tanke på å gjennomføre en mer omfattende habitatforbedring i Eira. The aim of this study was to survey the populations of Atlantic salmon and anadromous brown trout in the Aura watercourse. The report mainly gives results from 2015, but also includes some earlier results when appropriate. The results form the basis for evaluating the measures to compensate for negative effects of three different hydropower developments, all of them removing water from the watercourse. The mean flow is now 44% of the original in the River Eira. Both the Atlantic salmon and brown trout populations have decreased considerably because of the hydropower regulations. To compensate for reduced production of wild fish, the hydropower company releases 50,000 Atlantic salmon smolts and 2,500 brown trout smolts each year. In 2015, the survey included: 1) catching of descending smolts in a smolt trap, and estimating the total number of wild smolts produced in the river, 2) analysing of scale samples of adult Atlantic salmon and sea trout collected from the recreational fishery, 3) recording the spawning population of Atlantic salmon and sea trout by snorkelling, 4) quantitative electrofishing at 26 localities in the watercourse, and 5) surveillance of shelter capacity and densities of young fish at two locations in Eira which have been improved for large parr by removing silt and sand. In 2015, the production of wild Atlantic salmon smolts was estimated as 30 534 individuals. This estimate is, however, extremely uncertain because of wide confidence limits. Earlier estimates varied between 14 192 and 20 675 individuals, with the exception of 2007, when the number was estimated at 30 476. The median date for smolt descent to sea has usually been between 13th and 20th of May. Based on analyses of scale samples, the proportion of escaped farmed salmon in the catches was 0.9% in 2015. Disregarding escaped farmed salmon, the proportion of released salmon in the catches was 59%. The observed number of spawning Atlantic salmon was 372 individuals in 2015, and the angling exploitation rate was estimated to be 51%. Expecting that less than 80% of the spawners were observed, the spawning target for the River Eira (694 kg of female Atlantic salmon, corresponding to 1 006 300 eggs) was just barely achieved in 2015. Quantitative electrofishing at 15 localities in River Eira demonstrated that the densities of young Atlantic salmon (except fry) were lower in 2015 than the previous years, while densities of brown trout were similar. In the River Aura, fish densities were similar to the previous years, which means about similar densities of brown trout as in River Eira, but few Atlantic salmon. The experiment with removing finer sediments such as silt and sand from the riverbed at two localities, in order to increase the shelter capacity for young fish, seems still very promising, although the numbers of salmon parr decreased somewhat in 2015 compared to the previous year. In 2014, shelter capacity for large juvenile fish was also measured at all locations for quantitative electrofishing in the River Eira, and while comparing shelter with fish densities, a clear relationship was found between shelter capacity and densities of Atlantic salmon (except fry). © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Espen Holthe, Arne J. Jensen, Marius Berg, Gunnbjørn Bremset og Jan Gunnar Jensås. 2015. Reetablering av laks i Vefsna. Årsrapport 2014. - NINA Rapport 1128. 34 s. Veterinærinstituttet (VI) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) har på oppdrag fra Statkraft Energi AS i fellesskap ansvaret for evalueringen av tiltak som utføres i Vefsna i forbindelse med reetablering av fiskebestandene av laks og sjøørret etter bekjempelsestiltak for å fjerne parasit-ten Gyrodactylus salaris fra vassdraget. Oppdraget har en varighet på fem år (2014-2018), og dette er den første årsrapporten fra prosjektet. Arbeidet omfatter: 1) analyse av rognutleggingen, inkludert kartlegging av overlevelse av utlagt rogn, 2) ungfiskundersøkelser på utvalgte stasjoner i vassdraget, 3) registrering og analyse av livshistorieparametere på tilbakevandrende voksen laks og 4) gytefiskregistreringer (ved drivtel-linger). Overlevelsen av rogna fram til yngelen kom opp av grusen («swim-up») var i gjennomsnitt 81 % for 80 utlagte Witlock Vibert-bokser, og dette vurderes som et godt resultat. Det ble utført tetthetsberegninger av ungfisk på ni stasjoner i Vefsna nedenfor Laksforsen. Tett-heten av ungfisk, både laks og ørret, var i 2014 betydelig lavere enn på 1970-tallet, før G. salaris ble påvist i vassdraget, mens veksten var bedre enn på 1970-tallet. Begge disse faktorene viser at vassdraget foreløpig ikke er fullrekruttert, og at det er plass for betydelig flere fisk i elva. All utsatt fisk ble merket med fargestoffet Alizarin på øyerognstadiet. Dette fargestoffet kan på senere livsstadier detekteres i otolittene, og dermed kan utsatt fisk skilles fra naturlig produsert fisk. Deteksjon av Alizarinmerke i otolitter viste at andelen av utsatt laks blant årsyngelen var 37 %, mens andelen utsatt laks blant ettåringene var 56 %. Ut fra disse andelene er det grunn til å tro at utsettingene av rogn og ufôret yngel har hatt godt tilslag i Vefsna. I 1+ årsklassen dominerte det utsatte materialet, og sammen med smoltutsettingene som ble gjennomført i 2013 og 2014 er det sannsynlig at utsatt materiale fra genbanken vil dominere i populasjonen av voksenfisk i de nærmeste årene. Laksens tilvekst i sjøen var bedre for naturlig produsert enn for utsatt fisk, men tilveksten var dårligere enn på 1970-tallet. Otolittundersøkelser av 27 voksne laks i 2014 viste at 26 % var utsatt. Kun laks karakterisert som ensjøvinter ut fra lengde og vekt ble analysert. I årsklassen av voksen laks som kan spores til reetableringsprosjektet ut fra aldersanalyser, var seks av syv individer (86 %) merket. I oktober 2014 ble det under gytefisktelling på den 16 km lange elvestrekningen mellom Laks-forsen og Kvalforsen registrert 478 voksne laks, 628 voksne sjøørret og 2 206 umodne sjøørret. Den største forekomsten av gytelaks ble registrert i vassdragsavsnittet mellom Laksforsen og Nedre Laksforsen (54 % av alle observasjoner), mens det ikke ble registrert en eneste gytelaks i vassdragsavsnittet mellom Ramnåga og Forsjordforsen. Det var også mest voksen sjøørret i det øverste vassdragsavsnittet (39 % av alle observasjoner), mens voksen sjøørret var nesten fraværende i området nedstrøms Eiteråga. I tillegg til naturlig produsert laks og sjøørret ble det registrert rømt oppdrettslaks (seks individer), røye (én) og harr (én). © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Jensen, A.J., Berg, M., Bremset, G., Eide, O., Finstad, B., Hvidsten, N.A., Jensås, J.G., Lund, E. & Ulvan, E.M. 2014. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Sluttrapport for perioden 2009-2013. - NINA Rapport 1015. 74 s. Formålet med denne undersøkelsen er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøørret i Auravassdraget. Rapporten gir primært resultater fra perioden 2009-2013, men inkluderer også resultater fra tidligere år der det har vært hensiktsmessig. Resultatene danner grunnlaget for å evaluere tiltak som gjennomføres som kompensasjon for negative effekter av de tre store kraftutbyggingene som har berørt vassdragets nedbørfelt (Aura 1953, Takrenna 1962 og Grytten 1975). Vann ble ført bort fra vassdraget i alle tre tilfellene, og middelvannføringen ved utløpet av Eikesdalsvatnet er nå 42 % av den opprinnelige. Reguleringene førte til at fisket etter laks og sjøørret gikk kraftig tilbake. For å kompensere for dette, har regulanten pålegg om årlig å sette ut 50 000 laksesmolt og 2500 sjøørretsmolt i vassdraget. I de fleste år siden 1960 har en del av disse blitt merket med nummererte Carlinmerker. Siden 2009 er også PIT-merker blitt tatt i bruk. Undersøkelsene i perioden 2009-2013 har bestått av følgende hovedelementer: 1) Kontroll av kvalitet på utsatt smolt og optimalisering av utsettingsrutiner, 2) Forsøk med Carlin-merking og PIT-merking av anleggsprodusert smolt, samt rapportering av gjenfangster, 3) Innsamling og analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøørret, 4) Fangst av utvandrende smolt for å beregne utvandringstidspunkt og produksjonen av villsmolt, 5) Kvantitativt elfiske etter ungfisk i Eira og Aura, 6) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, og 7) Telling av gytegroper i Eira. Våren 2013 ble det dessuten utført habitatforbedrende tiltak på to prøveflater i Eira ved å fjerne finsubstrat fra elva, og dermed øke skjulmulighetene for større laks- og ørretunger. Sommeren 2013 ble dette fulgt opp med tetthetsberegninger av ungfisk og skjulmålinger på prøveflatene. Sjøvannstestene i 2013 viste at den toårige laksesmolten hadde normale plasmakloridverdier fra 9. april til 6. mai. Sjøvannstestene av ettårig laks viste 9. april høye plasmakloridverdier, men 6. mai var plasmakloridverdiene lavere. Under sjøvannstestingen av den toårige sjøørreten 9. mai døde 9 av 10 fisk. Ved neste testtidspunkt (25. april) overlevde all fisk, og de hadde plasmakloridverdier rundt 153 millimol (mM). Toårig sjøørret som ble testet 6. mai hadde god sjøvannstoleranse, med plasmakloridverdier rundt 132 mM. En forbedring av protokollen for sjøvannstesting ble innført i anlegget i 2012. Imidlertid ser vi at dette i 2012 og i 2013 ikke ble fulgt godt nok opp. En komplett prøveprotokoll er nå igjen kommunisert til anlegget slik at dette skal være på plass i 2014. Imidlertid kan man ut fra disse testene, til tross for en god del mangler i testoppsettet som nevnt ovenfor, anta at både laksen og sjøørreten var sjøvannstolerant ved utsettingstidspunktet i mai 2013. Etableringen av flere hvilemærer i Eresfjord har ført til at utsettingen av fisk foregår innenfor et kortere tidsrom enn tidligere, slik at vi får en bedre synkronisering av smoltutsettingene. Kortisolnivåene (stress) var i 2013 omtrent som for 2012-undersøkelsen, og viser viktigheten av bruk av hvilemærer ved utsetting av smolt for å redusere stressnivåene. De siste års utsettinger av Carlin-merket fisk (2009-2013) har gitt gjenfangster på 0,1-0,4 %. Siden 1992 har utsettinger i fire år (2001, 2002, 2006 og 2008) gitt høyere gjenfangster av Carlin- merket laks enn 0,4 %. Dette er betydelig lavere enn på 1960- og 1970-tallet, da gjenfangstene de fleste år var 1-2 %, og enkeltforsøk ga opptil 8,9 % gjenfangst. Det var imidlertid betydelig høyere beskatning i sjøen i den perioden, der de fleste laksene ble gjenfanget. Jensen, A.J., Berg, M., Bremset, G., Eide, O., Finstad, B., Hvidsten, N.A., Jensås, J.G., Lund, E. & Ulvan, E.M. 2014. Fish biology surveys in the Aura watercourse. Final report for the period 2009-2013. - NINA Report 1015. 74 p. The aim of this study was to survey the populations of Atlantic salmon and anadromous brown trout in the Aura watercourse. The report mainly gives results from the 2009-2013 surveys, but also includes some earlier results when appropriate. The results form the basis for evaluating the measures to compensate for negative effects of three different hydropower developments, all of them removing water from the watercourse. The mean flow is now 42% of the original in the River Eira. Both the Atlantic salmon and brown trout populations have decreased considerably during this period. To compensate for reduced production of wild fish, the hydropower company releases 50,000 Atlantic salmon smolts and 2,500 brown trout smolts each year. In most years since 1960, a part of these smolts have been tagged with numbered Carlin tags. Since 2009, also PIT tags have been used. In 2009-2013, the surveys included: 1) quality analyses of hatchery produced smolts as well as optimalisation of stocking routines, 2) following up of experiments with Carlin-tagged and PITtagged smolts from the hatchery and reporting of recoveries, 3) analysing of scale samples of adult Atlantic salmon and sea trout collected from the recreational fishery, 4) catching descending smolts in a smolt trap, and estimating the total number of wild smolts produced in the river, 5) quantitative electrofishing at 15 localities in the watercourse, 6) recording adult Atlantic salmon and sea trout by snorkelling, and 7) recording location of spawning redds. In March 2013, the habitat of two locations in the River Eira was improved by removing silt and sand, and hence increasing the number and size of shelters for Atlantic salmon and brown trout parr. In September 2013, these two localities, together with two reference locations and two locations just downstream of the test locations, were electrofished, and number and size of available shelters at each location was measured. Sea-water challenge tests have demonstrated rather good sea-water tolerance of Atlantic salmon smolts since 1995. The sea-water tolerance of sea trout has for all the years studied been lower than for salmon. Establishing more net cages has resulted in a shorter period for stocking of fish. Hence, the stockings have been more synchronised in time. The levels of cortisone (stress) was in 2013 about the same as in 2012, demonstrating the importance of using net cages during the stocking process to reduce the stress level. Recoveries of Carlin-tagged Atlantic salmon during the period 2009-2013 have ranged between 0.1-0.4%. Since 1992, only four stockings with Carlin-tagged salmon (in 2001, 2002, 2006 and 2008) resulted in recoveries higher than 0.4%. These results are considerably lower than in the 1960s and the 1970s, when the recoveries usually were between 1-2%. Some tagging experiments resulted in recoveries of up to 8.9%. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I 2008 ble det satt i gang et prosjekt som hadde som mål å kartlegge den totale oppvandringen av laks i Beiarelva og Saltdalselva over en periode på fem år (2008-2012). Dessuten skulle innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdragene registreres, og eventuell forekomst av rømt oppdrettslaks fra lokale oppdrettsanlegg skulle kartlegges ved genetiske analyser. Oppvandringen av voksen laksefisk skulle registreres ved videoovervåking. Videoovervåking viste seg imidlertid vanskelig å gjennomføre i begge vassdrag, og fra 2009 ble det derfor lagt større vekt på gode gytefiskregistreringer for å få data om total oppvandring av laks. Innsiget av laks til Beiarelva ble beregnet til 2048 individer i 2009, og avtok til 1404 individer i 2010, 940 individer i 2011 og 948 individer i 2012. Beskatningsraten ble beregnet til 54 % i 2009, og økte til 66-74 % de neste tre årene. Gytebestandsmålet ble nådd med god margin i 2009 (186 %), men ble ikke nådd i de tre påfølgende årene (76, 77 og 67 % måloppnåelse i henholdsvis 2010, 2011 og 2012). Beskatningen synes derfor å ha vært for hard på laksen i Beiarelva de siste tre årene. Årlig innsig av laks til Saltdalselva var ganske stabilt i 2009-2012, med henholdsvis 1238, 1171, 1279 og 1104 individer de fire årene. Når en bare regner med avlivet fisk, så var beskatningsraten lav (26-30 %). Det skyldes i stor grad at det er pålegg om at hunnlaks over 65 cm skal settes levende ut igjen, og både i 2010, 2011 og 2012 ble det ifølge offisiell statistikk satt ut flere laks enn de som ble avlivet. Denne forvaltningsstrategien synes å ha fungert svært godt, for gytebestandsmålet ble oppnådd alle de fire årene, med en måloppnåelse på mellom 107 og 120 %. Andelen rømt oppdrettslaks i sportsfiskefangstene var høyere i Beiarelva (3-10 %) enn i Saltdalselva (1-6 %). Infeksjonen av lakselus var også høyere på laksen i Beiarelva enn i Saltdalselva, mens det ikke kunne påvises forskjell i lakselusinfeksjon på sjøørreten i de to vassdragene. Både andelen rømt oppdrettslaks og infeksjonsgraden av lakselus indikerer at laksebestanden i Beiarelva i større grad enn i Saltdalselva var påvirket av lakseoppdrett. De genetiske analysene viste at villaks fra Beiarelva og Saltdalselva var genetisk forskjellig og at denne forskjellen er stabil over tid. Saltdalselva og Beiarelva representerer derfor to reproduktivt isolerte populasjoner med begrenset utveksling av genetisk materiale. Oppdrettslaksen fra Salten Aqua AS sine anlegg i Skjerstadfjorden og stikkprøvene av rømt oppdrettslaks fra elvene var genetisk forskjellige, og begge gruppene var genetisk forskjellig fra de ville populasjonene. I rapporten har vi forsøkt å svare på hvorvidt oppdrettslaks fra Salten Aqua kunne ekskluderes som opphav til enkeltindivider av rømt oppdrettslaks fra elvene. Med de metodene som er benyttet går det ikke an å bevise at enkeltfisk stammer fra anlegget, men ved hjelp av sannsynlighetsregning kan en ekskludere individer som ikke kan stamme fra anlegget. Totalt ble 144 individer av rømt oppdrettslaks analysert (114 fra Beiarelva og 30 fra Saltdalselva) og 83 av disse hadde en genetisk sammensetning som var så forskjellig fra oppdrettslaksen i anlegget at det var usannsynlig at disse hadde rømt fra dette anlegget. I tillegg ble 14 andre individer ekskludert ved å kombinere informasjon om genetikk med sjøalder og tidspunktene for rømming og fangst. Totalt kunne Salten Aqua ekskluderes som kilde til 73 av 114 oppdrettslaks fra Beiarelva (64 %) og 24 av 30 oppdrettslaks fra Saltdalselva (80 %).

Formålet med denne undersøkelsen er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøørret i Auravassdraget. Resultatene danner grunnlag for å evaluere tiltak som gjennomføres som kompensasjon for negative effekter av kraftutbygginger som berører vassdragets nedbørfelt. Denne rapporten gir primært resultater fra undersøkelsene i 2012, men inkluderer også resultater fra tidligere år der det har vært hensiktsmessig. Vassdraget har vært gjenstand for tre store kraftutbygginger. Utbyggingene ble fullført i 1953 (Aura), 1962 (Takrenna) og 1975 (Grytten). Vann ble ført bort fra vassdraget i alle tre tilfellene. Dette har medført en samlet reduksjon i middelvannføringen i Eira ved utløpet av Eikesdalsvatnet på 58 prosent. Reguleringene førte til at fisket etter laks og sjøørret gikk kraftig tilbake. For å kompensere for dette, har regulanten pålegg om årlig å sette ut 50 000 laksesmolt og 2 500 sjøørretsmolt i vassdraget. Av dette blir 6 000 laksesmolt merket med nummererte Carlinmerker. I årene 1995-2011 ble 2 000 sjøørretsmolt også merket med Carlin-merker. Siden 2009 er også PIT-merker blitt tatt i bruk. Undersøkelsene i 2012 bestod av følgende hovedelementer: 1) Kontroll av kvalitet på utsatt smolt og optimalisering av utsettingsrutiner, 2) Forsøk med Carlin-merking av anleggsprodusert smolt, samt rapportering av gjenfangster av tidligere merket fisk, 3) Innsamling og analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøørret, 4) Fangst av utvandrende smolt i felle og beregning av villsmoltproduksjonen i Eira, 5) Kvantitativt elfiske etter ungfisk på 15 utvalgte lokaliteter i vassdraget, 6) Registrering av gytefisk i Eira og Aura, og 7) Telling av gytegroper i Eira. De toårige laksesmoltene hadde normale ferskvannsverdier av plasmaklorid den 20. april, og samtidig viste de god sjøvannstoleranse ved samme testtidspunkt. Sjøvannstestene av laks den 2. mai viste tilsvarende verdier og indikerte at smolten var sjøvannstolerant. Til tross for få uttak i disse testene kan vi konkludere med at sjøvannstoleransen hos den toårige smolten var god ved utsetting. Imidlertid har vi ikke sjøvannstoleransetester fra den ettårige smolten, og kan kun basere oss på gjelle Na-K-ATPase verdiene som viste normale verdier for ettårssmolten den 6. juni. Ørreten har i alle år vist en dårligere sjøvannstoleranse enn laksen. Sjøvannstestingen av sjø- ørreten viste at ved prøvetidspunktet den 18. mai døde halvparten av fisken under sjøvannstestene, og plasmakloridverdiene indikerte at de overlevende individene hadde sjøvannstoleranse. Gjelle Na-K-ATPase verdiene hos ørreten var lavere enn hos laksen – noe som understøtter den reduserte sjøvannstoleransen ørreten har sammenlignet med laks. Etableringen av flere hvilemærer i Eresfjord har ført til at utsettingen av fisk foregår innenfor et kortere tidsrom enn tidligere, slik at vi får en bedre synkronisering av smoltutsettingene. Kortisolnivået (stress) ved start var lavt (hvilenivå), og økte ved uttak fra utsettingsmæren i Osen etter ett døgns opphold. Etter to døgns opphold ved uttakene i Kirkehølen var kortisolnivået igjen lavere og ned mot hvilenivå for smolten. De siste års utsettinger av Carlin-merket fisk (2007-2011) har gitt gjenfangster på opptil 0,5 %. Siden 1992 har utsettinger i fire år (2001, 2002, 2006 og 2008) gitt høyere gjenfangster av Carlin-merket laks enn 0,4 %. Dette er betydelig lavere enn på 1960- og 1970-tallet, da gjenfangstene de fleste år var 1-2 %, og enkeltforsøk ga opptil 8,9 % gjenfangst. Det var imidlertid betydelig høyere beskatning i sjøen i den perioden, og de fleste laksene ble gjenfanget i sjøen. Merkeforsøk med sjøørret pågikk årlig fra 1995 til 2011, men de fleste årene har det vært få gjenfangster. Det beste resultatet er fra utsettingene i 2007, med 3,8 %. Øvrige gjenfangster har ligget på 0,6 % eller lavere. Dette stemmer overens med resultatene fra saltvannstestene, som viste best kvalitet på ørretsmolten i 2007. Det settes årlig ut 10 000 laksunger i Eikesdalsvatnet for å utnytte vatnet til produksjon av laksesmolt. Om høsten i 2010 og 2011 ble henholdsvis 3 000 og 2 000 av disse fiskene PITmerket. Seks individer fra merkingen høsten 2010 ble registrert i smoltfella våren 2011, og dette tilsvarer mellom 2,1 og 4,1 % av utsatt fisk. I 2012 ble 10 PIT-merket fisk registrert fra merkingen i 2011, tilsvarende en utvandring på mellom 3,3 og 7,5 % av utsatt fisk. Før 2011 ble det beregnet en årlig utvandring på 1,2 - 3,5 %. Økningen fra tidligere kan skyldes endret merkemetode. I 2012 ble det estimert en produksjon på 13 525 villsmolt av laks i vassdraget. Dette er blant de laveste estimatene siden slike beregninger tok til i 2001. Estimatene har tidligere variert mellom 9 491 og 20 675 individ, med unntak av 2007, da antallet var 30 476. Mediantidspunktet for utvandring har oftest ligget mellom 12. og 20. mai. I 2012 ble det levert inn 315 skjellprøver av laks og 32 prøver av sjøørret. Andelen oppdrettslaks i prøvene var 0,9 %. Når en ser bort fra rømt laks, så bestod laksefangsten av 67 % som var satt ut fra Statkrafts settefiskanlegg, mens resten var villfisk. Høsten 2012 ble det registrert 338 gytelaks i Eira, mens antall registrerte kjønnsmodne sjøørreter var 396. Antall laks var det nest høyeste siden tellingene tok til i 2007, mens antallet gytemoden sjøørret var blant de laveste som er registrert. Det ble ikke registrert gytelaks eller gytemoden sjøørret i Aura. Gytebestandsmålet for vassdraget ble ikke oppnådd høsten 2012, med mindre færre enn 60 % av gytelaksene ble registrert under gytefisktellingene. Med forbehold om at ikke all gytefisk i et vassdrag blir registrert under fisketellinger, var de estimerte beskatningsratene i årene 2007-2012 gjennomgående høye for alle størrelsesgrupper av laks. Generelt sett var beskatningen høyest for storlaks (gjennomsnitt 71 %, variasjon 67-76 %), og noe lavere for smålaks (gjennomsnitt 58 %, variasjon 34-70 %) og mellomlaks (gjennomsnitt 64 %, variasjon 54-75 %). I 2012 ble det registrert 67,8 årsyngel av laks pr. 100 m2 , mens tilsvarende tall for ettåringer og toåringer av laks var henholdsvis 26,3 og 4,3 individer pr. 100 m2 . Tettheten av ørretunger var lavere enn for laks, med 14,7 årsyngel, 7,0 ettåringer og 0,9 toåringer pr. 100 m2 . Gjennomsnittlig tetthet av laksunger (utenom årsyngel) har variert mellom 14,8 og 38,3 individer pr. 100 m² i perioden 2007-2012. Tilsvarende tall for ørret var 2,4 – 7,9 individer pr. 100 m². © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Jensen, A.J., Bremset, G., Finstad, B., Hvidsten, N.A., Jensås, J.G., Johnsen, B.O. & Lund, E. 2009. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Årsrapport 2008 - NINA Rapport 451. 53 s. Formålet med denne undersøkelsen er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøørret i Auravassdraget. Resultatene skal danne grunnlag for å evaluere tiltak som gjennomføres som kompensasjon for negative effekter av kraftutbygginger som berører vassdragets nedslagsfelt. Denne rapporten gir primært resultater fra undersøkelsene i 2008, men inkluderer også noen resultater fra tidligere år der det har syntes hensiktsmessig. Vassdraget har vært gjenstand for tre store kraftutbygginger. Utbyggingene ble fullført i 1953 (Aura), 1962 (Takrenna) og 1975 (Grytten). Vann ble ført bort fra vassdraget i alle tre tilfellene. Dette har medført en samlet reduksjon i middelvannføringen i Eira ved utløpet av Eikesdals-vatnet på 58 prosent. Reguleringene førte til at fisket etter laks og sjøørret gikk kraftig tilbake. For å kompensere for dette, har Statkraft Energi AS pålegg om årlig å sette ut 50 000 laksesmolt og 2 500 sjøørretsmolt i vassdraget. Av dette blir 6 000 laksesmolt og 2 000 sjøørretsmolt Carlin-merket. Undersøkelsene i 2008 bestod av følgende hovedelementer: 1) Kontroll av kvalitet på utsatt smolt og optimalisering av utsettingsrutiner, 2) Oppfølging av forsøk med Carlin-merking av anleggsprodusert smolt, samt rapportering av gjenfangster av tidligere merket fisk, 3) Innsamling og analyse av skjellprøver av voksen laks og sjøørret i vassdraget, 4) Fangst av utvandrende smolt i felle, og beregning av villsmoltproduksjonen i Eira, 5) Kvantitativt elfiske etter ungfisk på 15 utvalgte lokaliteter i vassdraget og 6) Registrering av gytefisk i Eira og Aura. Kvaliteten på smolten i settefiskanlegget var ikke god først på 1990-tallet, og derfor ble et nytt lysregime introdusert våren 1995. Sjøvannstester viste at laksesmolt som ble satt ut i 1995-2008 hadde god sjøvannstoleranse, men fisken som ble produsert til utsetting i 2008 var større enn tidligere. I 2006 hadde ørreten bedre sjøvannstoleranse enn tidligere år, og i 2007 var den enda bedre. For 2008 var det 50 % dødelighet hos ørreten ved siste test, og ingen av individene som overlevde hadde tilfredsstillende sjøvannstoleranse. Utsettingsforsøkene viste at laksesmolt satt ut i hvilemær hadde forholdsvis lavt stressnivå. Med unntak av tre år, så har merkingene av laksesmolt med Carlin-merker siden 1992 gitt svært få gjenfangster (0 – 0,3 %). Best overlevelse ble registrert etter utsettingene i 2002, med 0,8 %. Forøvrig er det registrert 0,4 % gjenfangst fra utsettingene i 2001 og 0,5 % fra de i 2006. Merkeforsøk med sjøørret startet i 1995, men de fleste årene har det vært få gjenfangster. Det beste resultatet er fra utsettingene i 2007, med 3,0 %. Øvrige gjenfangster har ligget på 0,5 % eller lavere. Dette stemmer overens med resultatene fra saltvannstestene, som viste best kvalitet på ørretsmolten fra 2007. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hindar, K., Diserud, O., Fiske, P., Forseth, T., Jensen, A. J., Ugedal, O., Jonsson, N., Sloreid, S.-E., Arnekleiv, J. V., Saltveit, S. J., Sægrov, H. og Sættem, L. M. 2007 Gytebestandsmål for laksebestander i Norge. – NINA Rapport 226. 78 s. Denne rapporten gir forslag til gytebestandsmål for laks (Salmo salar) i 80 viktige laksevassdrag i Norge. Vassdragene er valgt ut på bakgrunn av at de er definert som – eller vurdert som – nasjonale laksevassdrag. Vi har tatt utgangspunkt i ni laksebestander der vi har data som er egnet til modellering av bestand-rekrutteringsforhold. Vi vurderer ulike typer gytebestandsmål som er basert på informasjon om gytebestand (S) og rekrutter (R). Dette kan være parametriske mål, dvs. mål som er utledet fra en SR-modell, eller også ikke-parametriske verdier fra SRdatapunktene. Egnete parametriske og ikke-parametriske mål ser ut til å være henholdsvis gytebestandens størrelse (uttrykt som antall egg) ved topp-punktet i Shepherd-modellen (Shep), eller også den gjennomsnittlige gytebestanden for de fem høyeste verdiene av R (Max5R). R er vanligvis ungfisktetthet i våre beregninger. Basert på kunnskap om SR-forhold i de ni vassdragene, finner vi at gytebestandsmålene i norske laksebestander kan grupperes i fire grupper av eggtettheter fra < 1,5 egg/m2 til > 5 egg/m2 (dvs gruppene er gitt som hhv. 1, 2, 4 og 6 egg/m2). Shep og Max5R, som vi fant var de mest robuste gytebestandsmålene i en analyse av usikkerhet i SR-forholdene i Altaelva, gir relativt like rangeringer av de ni elvene som er sammenliknet. Gytebestandsmål for det store flertallet av laksebestandene må bestemmes ut fra begrenset informasjon om den enkelte elv. Vi har søkt å overføre gytebestandsmål fra data-rike elver til data-fattige elver via en betraktning av skala (lakseførende areal) og en betraktning av bestandens populasjonsdynamikk/produktivitet. Arealet er beregnet med GIS-metoder fra digitalt kartverk i N50-serien fra Statens Kartverk, og kunnskap om vandringsstoppene i hovedvassdraget og i de enkelte sideelvene slik de er angitt i Direktoratet for naturforvaltning sin oversikt. Vurderinger av de enkelte vassdragenes produktivitet er i hovedsak basert på fangststatistikk (omregnet til fangst pr arealenhet), sjøalderfordeling og smoltalder fra skjellmaterialer (der disse finnes), samt generell informasjon om vassdragene. I tillegg har vi vurdert mer detaljert informasjon om bestandene (f. eks. smolt- og presmolttetthet) i de relativt få elvene der dette er rapportert. Ut fra gytebestandsmålet (egg/m2) har vi utledet hvor mange egg som bør gytes totalt i vassdraget, og det antallet hunnfisk som bør gyte for å møte gytebestandsmålet for vassdraget som helhet. For enkelte store vassdrag har vi beregnet gytebestandsmål ved å se på deler av vassdraget for seg. For alle elvene har vi beregnet hvor mange smolt gytebestandsmålet tilsvarer under antagelser om overlevelse fra egg til smolt. De fleste av de 80 vassdragene vi har behandlet, er gitt gytebestandsmål på 2 egg/m2 eller 4 egg/m2. Vassdraget med det største totale gytebestandsmålet er Tana, der det bør gyte om lag 55 000 kg hunnlaks pr år (12 500 individer) for å møte gytebestandsmålet. Andre vassdrag med høye mål for gytebestanden er Gaula, Orkla og Namsen der vi mener det bør gyte mer enn 18 000 kg hunnlaks pr år, og Numedalslågen og Altaelva der vi mener det bør gyte mer enn 12 000 kg hunnlaks pr år. Det må understrekes at vi her har utarbeidet et førstegenerasjons gytebestandsmål. De aller fleste variablene som benyttes i modelleringen er beheftet med usikkerhet, og for de fleste vassdragene vil informasjon om gytebestand og rekrutter være begrenset. De to største feilkildene for våre gytebestandsmål er sannsynligvis knyttet til beregning av produktivt elveareal og beregning av gytebestand ut fra informasjon om fangst. Vi foreslår å styrke kunnskapen om disse i det videre arbeidet med utarbeidelse av gytebestandsmål. Når det tas høyde for de premissene som ligger til grunn for SR-modelleringen og annen metodikk som vi har brukt, mener vi at metoden utviklet i denne rapporten kan brukes til å gi forslag til gytebestandsmål for alle lakseførende vassdrag i Norge.

Jensen, A.J., Finstad, B., Hvidsten, N.A., Jensås, J.G., Johnsen, B.O., Lund, E. og Solem, Ø. 2007. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget. Rapport for prosjektperioden 2004-2006. - NINA Rapport 241. 63 s. Formålet med denne undersøkelsen er å overvåke utviklingen av bestandene av laks og sjøørret i Auravassdraget. Resultatene skal danne grunnlag for å evaluere de tiltakene som er gjennomført som kompensasjon for negative effekter av kraftutbygginger som berører vassdragets nedslagsfelt. Vassdraget har vært gjenstand for tre store kraftutbygginger. Utbyggingene ble fullført i 1953 (Aura), 1962 (Takrenna) og 1975 (Grytten). Vann ble ført bort fra vassdraget i alle tre tilfellene. Dette medførte en samlet reduksjon i middelvannføringen i Eira ved utløpet av Eikesdalsvatnet på 60 prosent. Reguleringene førte til at fisket etter laks og sjøørret gikk kraftig tilbake. For å kompensere for dette, produserer Statkraft Energi AS årlig 50 000 laksesmolt og 2 500 sjøørretsmolt, som settes ut i vassdraget. NINA fikk i 2004 i oppdrag av Statkraft Energi AS å gjennomføre konsesjonspålagte fiskeundersøkelser i Auravassdraget i perioden 2004-2006. Dette er en direkte oppfølging av undersøkelser som NINA har utført siden 1987 i vassdraget. Foreliggende rapport gir resultatene fra 2004-2006, men inkluderer også resultater fra tidligere år der det er hensiktsmessig for å vise langsiktige trender. Fra 2001 ble undersøkelsene betydelig utvidet. Nye aktiviteter fra og med 2001 omhandler fangst av nedvandrende smolt i felle, beregning av antall laksesmolt som produseres naturlig i elva, og eksperimenter med harving av elvebotnen. Harvingen har som hen-sikt å forbedre skjulmulighetene for ungfisk, og dermed øke overlevelsen. Undersøkelser som er videreført fra tidligere år er følgende: (1) Anleggsprodusert smolt av laks og sjøørret har ved tre tidspunkt i løpet av våren blitt testet med sjøvann for å se om de var fullverdige smolt. (2) 6 000 laksesmolt og 2 000 sjøørretsmolt fra settefiskanlegget til Statkraft Energi AS har blitt mer-ket med individuelt nummererte Carlin-merker og satt ut i vassdraget og i sjøen. (3) I løpet av fiskesesongen er det samlet inn skjellprøver av voksen laks og sjøørret fra sportsfiskere. Skjellmaterialet benyttes til å se på alders- og størrelsesfordelingen i bestandene og på forholdet mellom vill fisk og anleggsprodusert fisk i fangstene. De seks siste årene (2001-2006) ble det montert ei smoltfelle i nedre del av Eira (ved Nyhølen). Den var operativ fra slutten av april til begynnelsen av juni, og dekket ca. 2/3 av elvas bredde. Både villfisk og utsatt fisk ble fanget i fella. På forhånd ble hvert år 1 000 – 1 500 ville laksesmolt fanget, deretter merket ved å klippe en flik av halefinnen og så satt ut igjen på fangststedet. Ut fra gjenfangsttallene beregnet vi at det vandret ut mellom 14 192 og 20 675 ville laksesmolt i årene 2001-2006. Dette tilsvarer en produksjon på 2,8 - 4,1 smolt pr. 100 m², dersom vi bare regner med arealet av Eira, og ser bort fra Aura og Eikesdalsvatnet. Vi har anslått at det ble produsert mellom 30 000 og 50 000 laksesmolt i Auravassdraget før første regulering. Kvaliteten på smolten i settefiskanlegget var ikke god de første årene, og derfor ble et nytt lys-regime introdusert våren 1995. Sjøvannstester viste at laksesmolt som ble satt ut i 1995-2006 hadde god sjøvannstoleranse, mens det fortsatt ble registrert dårlig sjøvannstoleranse hos ørreten. I 2006 hadde imidlertid ørreten bedre sjøvannstoleranse enn tidligere år. Det arbeides stadig med å forbedre utsettingsmetodikken. De siste årene har anleggsprodusert smolt blitt satt ut i hvilemærer i elva, og etter noen dager har de fått mulighet til frivillig utvandring til sjøen. Carlin-merket laksesmolt som ble satt ut i årene 1992-2000 ga svært få gjenfangster (0–0,3 %). Utsettingene i 2001 og 2002 var mer vellykkede, med gjenfangster på henholdsvis 0,4 % og 0,8 %. Fra forsøkene i 2003 er det rapportert 9 gjenfangster (0,2 %), mens det hittil bare er meldt om en gjenfangst fra hver av utsettingene i 2004 og 2005. De fem siste årene er ei gruppe Carlin-merket smolt slept ut til Bud (to av årene til Julsundet på grunn av dårlig vær). Bare det første året ga dette flere gjenfangster enn fisk som ble satt ut i Eira, til tross for at slike for-søk har vært vellykket andre steder. Merkeforsøk med sjøørret startet i 1995, men de fleste årene har det vært svært få gjenfangster. De beste resultatene er fra utsettingene i 2002-2004, med 0,4 - 0,5 % gjenfangst. Skjellprøver av voksen laks har vist at andelen rømt oppdrettslaks i sportsfiskefangstene har variert mellom 1 og 33 %, med et gjennomsnitt på 15 %. Andelen har avtatt de tre siste årene til 8-12 %. Når vi ser bort fra rømt oppdrettslaks, utgjorde utsatt laks (fra Statkrafts settefiskanlegg) 55 % av laksefangsten i 2006. Tidligere år har denne andelen variert mellom 12 og 60 %. Andelen utsatt laks har økt signifikant siden registreringene kom i gang i 1987. Data fra utsettingene i årene 2001-2005 tyder på at det i gjennomsnitt må 2,5 utsatt smolt til for å erstatte en villsmolt. Forholdstallet har variert mellom 1,3 og 4,0. Disse tallene baserer seg på gjenfangster av smålaks i elva året etter utsetting. Forholdstallene er trolig noe lave, i og med at villfisken gjennomgående oppholder seg lenger tid i havet enn den utsatte fisken før de kommer tilbake til elva. Skjellprøver innsamlet i perioden 1987-2006 viste at villaksens smoltalder i gjennomsnitt var 3,0 år (variasjon 2-5 år), og tilbakeberegnet smoltlengde var oftest 12-14 cm. Gjennomsnitts-vekta for smålaksen (én vinter i sjøen) var 1,84 kg. Laks som hadde vært to eller tre vintrer i sjøen veide i gjennomsnitt henholdsvis 5,6 og 9,9 kg. Størrelsen på laksen har avtatt betydelig som følge av reguleringene, fra en gjennomsnittsstørrelse på 10-14 kg før første utbygging og til knapt 5 kg i dag. Det har vært stor variasjon i overlevelse i sjøen hos de enkelte årsklasser av vill laks. Årsklassene som vandret ut i sjøen i 1986, 1988, 1993 og 2002 er blitt registrert i størst antall. Årsklassene som vandret ut som smolt i årene 1998-2001 (smålaks i 1999-2002) synes også å ha hatt brukbar overlevelse. Dårligst overlevelse siden midten av 1980-tallet synes det å ha vært for fisk som vandret ut i 1992 og 1995. Nesten ingen fisk fra disse smoltårsklassene er registrert i fangstene i de påfølgende årene. En stor del av denne variasjonen skyldes varie-rende forhold for laksen i havet, men vi har påvist at det er signifikant positiv sammenheng mellom vannføringen i Eira i mai og årsklassestyrke. Høy vannføring under smoltutvandringen øker overlevelsen i havet. Sjøørreten i Eira er stor når de går ut i sjøen som smolt. Gjennomsnittlig tilbakeberegnet smolt-lengde har oftest vært 18-21 cm, og smoltalderen har i gjennomsnitt vært 3,7 år (variasjon 2-6 år). Etter én, to, tre og fire somrer i sjøen har gjennomsnittsvekta vært på henholdsvis 413, 642, 1 049 og 1 523 g. I årene 2001-2006 ble det gjort forsøk med harving av fem prøveflater i Eira for å se hvilken effekt dette har for ungfiskproduksjonen i elva. Harving hadde en positiv effekt for eldre laksunger de to første årene etter at tiltaket ble gjennomført, men effekten har senere avtatt.

NINA har fått i oppdrag av Statkraft Energi AS å utarbeide en rapport som beskriver erfarte skader på fisk som følge av Aurareguleringen og Takrenneoverføringen. Rapporten inneholder også en oversikt over utredninger og avbøtende tiltak som er gjort i forbindelse med regule-ringene i senere tid. Eira og Aura Eira var fra gammelt av ei av Norges mest kjente lakseelver, ikke fordi utbyttet var så stort, men på grunn av sin storvokste laksestamme. Gjennomsnittlig fiskestørrelse var 10-14 kg de siste årene før Aurautbyggingen. Laksen gikk opprinnelig opp i Eira, gjennom Eikesdalsvatnet og videre opp i Aura til Aurstupet, ca. 8 km ovenfor Litlevatn. Betydelige mengder sjøørret gikk også opp, men for begge arters vedkommende var det bare et mindretall som gikk opp i den øvre delen av vassdraget. Ved Auraoverføringen ble vannføringen i Aura ovenfor Litlevatn sterkt redusert, og laks- og sjøørretfisket på denne strekningen ble totalt ødelagt. I Litlevatn og i Aura nedenfor Litlevatn ble det fortsatt tatt noe laks og sjøørret, men fisket gikk sterkt tilbake. Etter at Takrenneoverføringen ble realisert, forsvant laksen også i nedre del av Aura, men en del sjøørret gikk fremdeles opp i Litlevatn. Laksen kom helt bort fra Litlevatn. Det er fortsatt sporadisk gyting av laks i nedre del av Aura, men tetthetene av laksunger er svært lave. Produksjonen av laksesmolt i vassdraget ble estimert til mellom 14 200 og 20 700 individer i årene 2001-2004. Smolten vandret ut fra elva i mai, med størst intensitet i midten av måneden. Det foreligger ingen tidligere data verken om smoltproduksjon eller tidspunkt for utvandring. Vanndekt areal i vassdraget er blitt betydelig redusert som følge av de tre utbyggingene, og dette har utvilsomt redusert smoltproduksjonen. Ved Aurautbyggingen falt Aura fra Litlevatn til Aurstupet ut som produksjonsområde for smolt. Videre ble resten av Aura sterkt redusert som produksjonsområde for smolt etter Takrenneoverføringen. I tillegg ble vanndekt areal i Eira re-dusert ved begge utbyggingene. Økt sedimentering av elvebunnen i Eira kan også ha redusert smoltproduksjonen. Redusert flom i utvandringstida for smolten kan ha ført til dårligere overlevelse. Gradvis lavere gjenfangster av merket smolt utover 1960- og 1970-tallet kan tyde på dette. Årsaken er delvis økt predasjon fra fugl og fisk, men også at redusert vannføring saktere fører smolten ut fjorden og til oppvekstområdene i havet. Antall gytegroper i Eira er talt nesten hver vinter i perioden 1953-1994. På tross av reduksjo-nene i vannføring, tørrlegges gytegroper i meget liten grad. Data fra de første 25 årene viste at 0,2 % av gytegropene for laks og 4,4 % for ørreten i gjennomsnitt ble tørrlagt. Ørreten gyter ofte grunnere og på stillere vann enn laksen, og dette er årsaken til forskjellen i tørrlegging. Det ble funnet flest gytegroper både for laks og sjøørret våren 1954 og 1955. Begge artene hadde deretter en tilbakegang i en rekke år. For laksen stoppet tilbakegangen i 1961/62, og for sjøør-reten tre år senere. Senere har det vært svingninger mellom disse resultatene. Det er ikke fun-net sammenheng mellom antall gytegroper og lakseutbytte i elva, og det antas å skyldes at en varierende andel av laksen går opp i elva etter at fiskesesongen er avsluttet. Nesset, Sunndal og Lesja kommuner, fisk (laks, ørret, harr),kraftutbygging, konsekvensutredning © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Jensen, A.J., Johnsen, B.O. og Forseth, T. 2005. Oppvandring av laks i Vefsna. Virkninger av "Muligheter i Helgeland". - NINA Rapport 59. 58 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Elva har en storvokst laksestamme, og en unik kultur og historie knyttet til laksefisket. Stortinget vedtok å utbygge og regulere elva for kraftproduksjon i 1978. Byggingen av kraftverksdammen ble igangsatt i 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Det er gjennomført omfattende fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget siden 1981. Formålet med undersøkelsene har vært å dokumentere eventuelle endringer i lakse- bestanden, finne årsaker til eventuelle endringer og å foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene skal også danne et faglig grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Undersøkelsene i Altaelva i 2004 var en videreføring av foregående års undersøkelser. Feltarbeid og datainnsamling på de langsiktige undersøkelsene var i hovedsak uforandret fra foregående år, og besto av følgende hoved - deler: 1) undersøkelser av begroing, 2) undersøkelser av bestanden av laksunger, 3) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon om vinteren, 4) undersøkelser av bunndyrfauna og ernæring hos laksunger, 5) registrering av fangster og fangstinnsats, og skjellanalyser av voksen laks, og 6) telling av gytegroper og gytelaks. Innsamling av laksunger ble foretatt på ti stasjoner i elva, inkludert to nye (fra 2002) stasjoner i Sautso. Disse to stasjonene ble tatt inn i undersøkelsene for bedre å kunne vurdere eventuelle effekter på laksunger av endret vintermanøvrering av kraftverket. På fem av stasjonene ble det også samlet inn bunndyr. Innsamling av alger og moser (begroing) i elveleiet ble foretatt på fire stasjoner. I forbindelse med det ordinære sportsfisket ble spørreskjema sendt ut til alle fiskerne som fikk tildelt fiskekort. Det ble også samlet inn og analysert skjell - prøver av fisk fanget i sportsfisket. I tillegg ble fangstene av laks undersøkt ved hjelp av fangstoppgaver inn- rapportert til Alta Laksefiskeri Interessentskap. Antallet gytegroper ble undersøkt i hele elva ved tellinger fra helikopter, og antallet gytelaks i Sautso ble talt ved hjelp av dykkere som drev i overflaten av elva. I tillegg ble det vintrene 2002-2004 gjennomført undersøkelser av drivfauna i elva. Målsettingen med undersøkelsene av drivfauna var å vurdere om laksungene har dårligere tilgang på drivfauna på åpne elvestrekninger sammenliknet med islagte. Våren 2003 ble det også star - tet smoltundersøkelser i elva. Målsetningen med disse undersøkelsene var å estimere smoltproduksjonen i Sautsosonen og sammenlikne denne med produksjonen i øvrige deler av elva, samt vurdere mulig asynkron smoltifisering fra Sautsosonen sammenlignet med resten av elva. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Næsje, T. F., Fiske, P., Forseth, T., Thorstad, E. B., Ugedal, O., Finstad, A. G., Hvidsten, N. A., Jensen, A. J. og Saksgård, L. 2005. Biologiske undersøkelser i Altaelva. Faglig oppsummering og kommentarer til forslag om varig manøvreringsreglement. NINA Rapport 80. 99 s. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har fått i oppdrag av Statkraft Energi AS å utarbeide biologisk fagrapport til søknad om endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Hensikten med rapporten er å: 1) Oppsummere resultater fra Altaelva i prøveperioden 2002-05, og der det er nødvendig trekke inn resultater fra tidligere år; 2) vurdere laksens utvikling i Altaelva i forhold til uregulerte referansevassdrag; og 3) gi faglige kommentarer til Statkraft Energi AS sitt forslag til endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Faglige kommentarer til foreslåtte manøvreringsreglement NINAs mandat er å gi fiskefaglige vurderinger av det foreslåtte manøvreringsreglementet for Alta kraftverk, med spesielt fokus på produksjon av laks. Generelt Følgende anbefalinger er generelle og uavhengig av manøvreringsperiodene: • I det midlertidige reglementet har manøvreringen skjedd i samråd med en fiskesakkyndig i et manøvreringsråd. Denne ordningen er fjernet i forslaget til varig reglement. Hvis det endelige manøvreringsreglementet gir rom for ulike fortolkninger og/eller gir rom for ulike kjørestrategier av kraftverket, vil et manøvreringsråd bedre mulighetene til å ivareta de fiskebiologiske interessene. • Forslaget til varig manøvreringsreglement er utformet slik at det kan gi rom for ulike tolkninger. For at reglementet skal bli entydig anbefales det at utform-ingen blir mer presis. • Minste vannføringer, maksimum vannføringer og begrensninger på opp- og nedkjøring må komme klart fram av reglementet og klart defineres for alle deler av de tre periodene. Perioder hvor det ikke er noen begrensninger må også komme klart fram. I forslaget til varig reglement er dette til dels uklart og mangler for enkelte perioder. • Reglementet bør stadfeste at prosedyrer for manøvrering av kraftverket ved uforutsette uhell skal utarbeides i samråd med fiskesakkyndig. Vinter- og vårperioden Ut fra et fiskefagliglig synspunkt bør manøvreringen i vinterperioden etterstrebe størst mulig grad av islegging i Sautso samtidig som vannføringen holdes stabil og høy i hele lakseførende strekning. Ved å benytte en minstevannføring på 20 m3/s ved Kista i hele vinterperioden i stedet for 10 m3/s deler av perioden, er det mulig å bedre isleggingsforholdene i Sautso samtidig som de gode produksjonsforholdene for laks i nedenforliggende områder opprettholdes. Økt vannføring ved tømming av reguleringsmagasinet kan medføre en markant reduksjon i vannføring før vårflommen. Markante reduksjoner i vannføringen på slutten av vinterperioden og begynnelsen av vårperioden skjer i fiskens mest sårbare periode og er potensielt uheldig for laksungene. En slik manøvrering kan medføre økt stress for laksungene og fare for innestenging og stranding. Tappestrategier som medfører tidligere isfrie områder nedfor Sautso enn tilfellet ville være under naturlige forhold, kan også ha en negativ virkning på laks- ungenes overlevelse som følge av fysiologiske og atferdsmessige endringer på grunn av økt lys og økt predasjon fra fugl. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Jensen, A.J., Finstad, B., Hvidsten, N.A., Jensås, J.G., Johnsen, B.O., Lund, E. og Holthe, E. 2005. Fiskebiologiske undersøkelser i Auravassdraget: årsrapport 2004. - NINA Rapport 16. 52 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Johnsen, B.O., Hindar, K., Balstad, T., Hvidsten, N.A., Jensen, A.J., Jensås, J.G., Syversveen, M. og Østborg, G.M. 2005. Laks og Gyrodactylus i Vefsna og Driva: årsrapport 2004. - NINA Rapport 34. 33 s. Formålet med dette prosjektet er å øke kunnskapen om effekter av lakseparasitten G. salaris i vassdrag som har vært infisert i lang lid, særlig med hernsyn til forekomsten av langtidsverter og mulige endringer i vert/parasittforholdet. Ungfiskundersøkelser i Vefsna i 1998, 2001 og 2003 og i Driva i 2004 viste at aure dominerte ungfiskbestandene i begge vassdragene. Dette er som forventet i et laksevassdrag med G. salaris hvor det normalt er svært lav forekomst av taksunger. Laksunger forekom i svært lave tettheter og med h,øye infeksjoner av G. salaris. Kun en laksunge eldre enn ett år ble funnet i Vefsna og ingen i Driva. Dette tyder på høy dødelighet hos laksunger i begge vassdrag. Infeksjonen ser ,også ut til å være like kraftig i Driva som i Vefsna. Resultatene tyder på at det ikke har skjedd vesentlige endringer i forholdet mellom laks og G. salaris i de to vassdragene. Lakselignende individer med tav infeksjonsgrad av parasitter v iste seg ved genetisk analyse å være hybrider mellom laks og aure. Det ble påvist hybrider i hele den undersøkte delen av lakseførende strekning i begge vassdragene. I Vefsna har forekomst og tetthet av hybrider økt de senere årene. Hybridene ser ut til å ha god overlevelse på ungfiskstadiet. I Vefsna har det foregått hybridisering mellom laks og sjøaure i alle år i perioden 1993 - 2002. Det ble funnet årsyngel. ettårige, toårige og treårige hybrider både i 1998, 2001 og 2003. I tillegg ble det funnet en fireårig hybrid i 1998. Hybridiseringen mellom laks og aure i Vefsna og Driva har sannsynligvis sammenheng med de sterkt reduserte laksebestandene og et relativt høyt innslag av ikke-stedegen laks. Begge vassdragene har sterke bestander av sjøaure mens den opprinnelige bestanden av laks er sterkt redusert. I begge vassdragene hadde de fleste hybridene aure som mor. Laks som mor var imidlertid mer vanlig i Driva enn i Vefsna. I bestanden av årsyngel utgjorde hybrider en liten andel, men blant ettårige og eldre fiskunger var andelen hybrider høy. I Vefsna dominerte hybridene blant toåringer og eldre fiskunger i 2003 med en andel på 60 %. I Driva ble det ikke funnet hybrider som var eldre enn ett år. Dette kan tyde på at hybridisering er et nytt fenomen i Driva eller at de aller fleste hybridene vandrer ut av vassdraget som toårig smolt. Hybridene hadde få parasitter og vil overleve fram til smoltstadiet. Mange var imidlertid infisert og forekomsten av hybrider vll derfor føre til økt spredningsfare fra G. satarts - Infiserte vassdrag som Vefsna og Driva. Det ble ikke påvist hybrider verken i materialet fra 2004 eller i eldre skjellmateriale av voksen fisk fra Driva. Analyser av skjellprøver av voksen fisk fra Vefsna i 2003 resulterte i funn av en hybrid. Manglende funn av hybrider i materialet av voksen laks og sjøaure fra Driva kan tyde på at hybrider har dårlig overlevelse i sjøen og/eller at de ikke finner tilbake til Driva, eller at hybridisering er et nytt fenomen i Driva. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse