Search

I ulike medier ser vi nesten daglig at personer med psykiske lidelser «står fram» og forteller sine historier. Det er imidlertid forsket lite på hvordan de som står fram med sine personlige historier i mediene selv erfarer eksponeringen. Ønsket er derfor at denne masteroppgaven skal være et bidrag til å tette et forskningshull. Jeg har benyttet kvalitativ metode og en eksplorerende tilnærming, og dybdeintervjuet ni personer som «har gitt psykisk sykdom et ansikt»; fire fra før kjente og fem fra før ukjente. I tillegg har jeg dybdeintervjuet fire journalister. De i utvalget som står fram i mediene, oppgir å være drevet av ønsket om å bekjempe tabuer og stigma og å hjelpe andre. De er overveiende fornøyde med medieoppslagene, men de fleste ser det som viktig å ikke være midt i en krise når de eksponeres i mediene. De er også selektive med hensyn til hvor, når og hos hvem de forteller sin historie. Særlig gjelder det de som er kjente personer fra før, men også de mer medievante, «ikke- kjente», er selektive. Journalistene i utvalget ser det som helt sentralt å ha med et «case» i saker om psykiske lidelser. De forteller at de strekker seg mye lenger enn ellers i slike saker og lar de som intervjues får lese/se oppslag i kontekst, ikke bare sitatsjekk – i tillegg til å «trygge» dem. Det ser ut til å være et overveiende godt samspill mellom de som står fram og journalistene, en av intervjupersonene kaller det et bytteforhold. Det gjelder å velge «rett» journalist til «rett» tid og til «rett» sted (medium).