Search

Evju, M., Grainger, M., Olsen, S.L., Roos, R.E., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2023. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana i 2022. Resultater og forslag til veien videre. NINA Rapport 2257. Norsk institutt for naturforskning. Dragehode, Dracocephalum ruyschiana, er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten (forekomstruter). Populasjonsstørrelse og -struktur ble estimert for hver populasjon hvert år, ved å bruke tettheten av individer i overvåkingsrutene, samt arealet dragehode forekommer på (registrert i forekomstruter langs transekter) innenfor lokaliteten. Populasjonsvekstraten for hver populasjon hvert år ble beregnet som forholdet mellom populasjonsstørrelsen (antall individer totalt) i år t over antall individer i forrige år t ‒ 1. Et gjennomsnitt ble beregnet for hver lokalitet og år, over alle overvåkingsruter på lokaliteten. I tillegg beregnet vi vektede gjennomsnitt av populasjonsvekstraten for hver region, hver naturtype og for alle populasjoner samlet. Vi vektet populasjonsvekstratene per lokalitet med den overordnede populasjonsstørrelsen (i den gitte lokaliteten i det gitte året), og et vektet gjennomsnitt ble deretter beregnet totalt (over alle populasjoner), per region og per naturtype. Denne tilnærmingen gjør at endringer i store populasjoner har mer betydning, mens endringer i små populasjoner har mindre effekt på overordnede vekstrater. Populasjonsvekstratene gir dermed et representativt estimat på endringer i dragehodepopulasjonen innenfor regionen/naturtypen. De 25 populasjonene som inngår i overvåkingen, varierer enormt i størrelse, med estimater på fra ca. 40 individer på den minste til 30 000‒50 000 på den største lokaliteten. Det er store mellomårsvariasjoner i populasjonsstørrelse innad i populasjonene, som gjenspeiles i fluktuasjoner i lokale populasjonsvekstrater. Når man ser alle de 25 populasjonene som inngår i over-våkingen, under ett, er gjennomsnittlig populasjonsvekstrate rundt 0 i alle overvåkingsårene. Det tyder på at på tross av opp- og nedganger lokalt, er dragehodepopulasjonen på et overordnet nivå stabil. Også i de tre regionene er dragehodepopulasjon i hovedsak stabil når man ser alle populasjoner i regionen under ett, med log-vekstrater svært nære 0 i alle overvåkingsårene. Det er ingen forskjeller i populasjonsvekstrater mellom populasjoner på semi-naturlig eng og de på åpen grunnlendt kalkmark. De store mellomårsvariasjonene gjør at bare årlig overvåking over flere år kan avdekke langsiktige trender i populasjonsutviklingen, og gi oss et bedre grunnlag til å forstå årsaken til mellom-årsvariasjonene. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor viktig. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. En slik utvidelse bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Dette vil gi et forbedret kunnskapsgrunnlag for langsiktig forvaltning av dragehode, som en basis for å nå forvaltningsmål for arten og ivareta det genetiske mangfoldet i populasjonens naturlige utbredelsesområder.

Evju, M. & Hagen, D. 2022. Restaurering av sanddyner i tre verneområder i Trøndelag. Forslag til tiltak. NINA Rapport 2198. Norsk institutt for naturforskning. Sanddynemark er en truet naturtype, vurdert som sårbar (VU) på Norsk rødliste for naturtyper. Sanddynemark er omfattet av oppfølgingsplanen for truet natur, utarbeidet av en tverrsektoriell direktoratsgruppe i 2019-2020 (Oppfølgingsplan for trua natur - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no). Statsforvalteren i Trøndelag tok våren 2022 kontakt med NINA med ønske om å gjennomføre et forprosjekt knyttet til restaurering av sanddyner i tre verneområder i Trøndelag: Rinnleiret natur-reservat, Hosensand landskapsvernområde og Kvitsanden landskapsvernområde. Prosjektet ble gjennomført i tre faser: forarbeid (sammenstilling og gjennomgang av eksisterende litteratur), befaring og etterarbeid (oppsummering og vurdering av tiltak). Det finnes allerede mye god kunnskap, anbefalinger og erfaringer om tiltak i de tre verneområ-dene, og vi har i denne rapporten sammenstilt dette kunnskapsgrunnlaget og sammenstilt forslag til tiltak som kan bedre den økologiske tilstanden. Aktuelle tiltak inkluderer uttak av fremmede arter, fjerning av plantefelt og leplantinger, fjerning av stedegne busker og trær, fjerning og skjøtsel av tindvedkratt, igangsetting eller videreføring av husdyrbeite, kanalisering av ferdsel og forstyrrelsestiltak for å skape åpne sandområder. Det er litt ulike prioriteringer mellom de tre områdene i aktuelle tiltak, avhengig av utfordringer og muligheter for å oppnå bedre tilstand. For at tilstanden i verneområdene skal bedres – og forbli bedre over flere år – trengs langsiktighet i planer og finansiering. Flere restaureringstiltak må følges opp av skjøtsel for at effekten av restaureringen skal bli god og varig. Det er også avgjørende at alle tiltak dokumenteres og at effektene av tiltakene evalueres for å sikre en videre kunnskapsbasert forvaltning, både av disse tre områdene og av andre verneområder med tilsvarende utfordringer.

Evju, M., Olsen, S.L., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2021. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana. Beskrivelse av metodikk og resultater 2017‒2020. NINA Rapport 1976. Norsk institutt for naturforskning. Dragehode Dracocephalum ruyschiana er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten. Innsamlede data er brukt til å estimere populasjonsstørrelser og populasjonsvekstrater i perioden 2017‒2020 og undersøke hvordan disse varierer med region, naturtype og skjøtsel. Populasjonene i Oslofjordområdet er generelt mye større enn på Ringerike og Hadeland. Det er variasjoner i populasjonsstørrelser mellom år. På åpen grunnlendt kalkmark, som dominerer rundt Oslofjorden, er det for flere lokaliteter en svak nedadgående utvikling i populasjonsstørrelse, drevet særlig av antall vegetative planter og småplanter. På semi-naturlig eng, som dominerer på Ringerike og Hadeland, har flere populasjoner en svakt positiv utvikling. Den usedvanlig tørre sommeren 2018 resulterte i en nedgang i antall blomstrende individer og i antall småplanter. Populasjonene viste imidlertid stor grad av restitusjon allerede de to første årene etter tørkesommeren. Tidsseriene er foreløpig så korte at det er vanskelig å vurdere trender i populasjonsstørrelse over tid, men dataene viser stor variasjon i populasjonene mellom regioner, mellom naturtyper og blant lokaliteter med ulik vegetasjonshøyde. Tidligere studier har vist en tendens til at dragehodepopulasjonene kan deles i fire genetiske grupper som er geografisk adskilte. Dagens overvåking av dragehode dekker to av de genetiske gruppene. Det trengs lange tidsserier for å skille trender i populasjonsutvikling fra mellomårsvariasjoner knyttet til variasjoner i værforhold. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor helt avgjørende. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. Utvidelsen bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Evju, M., Olsen, S.L., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2021. Monitoring of Dracocephalum ruyschiana. Methods and results 2017‒2020. NINA Report 1976. Norwegian Institute for Nature Research. Northern dragonhead Dracocephalum ruyschiana is a priority species according to The Biodiversity Act. It is a drought-tolerant, light-demanding and somewhat lime-demanding plant that is limited to the south-eastern parts of Norway. In 2016, NINA developed a monitoring protocol aimed at surveying status and trends for the Norwegian populations. Monitoring was started in 2017 and has been gradually expanded to by 2020 include 25 populations in the Oslo Fjord area, Ringerike and Hadeland, covering the two habitat types dry calcareous meadow and semi-natural meadow. For each population, the number of ramets of northern dragonhead, including fertile, vegetative and small plants, is counted in permanently marked 1 m2-plots. Other monitoring indicators include vegetation height, cover of different vegetation layers, cover of red-listed species, invasive alien species and woody species. In addition, the presence/absence of northern dragonhead is recorded in a set of plots systematically placed in the locality. Collected data are used to estimate population sizes and growth rates in the period 2017‒2020 and investigate how these vary with region, habitat type, and management. The populations in the Oslofjord area are generally larger than in Ringerike and Hadeland. There are variations in population size between years. On dry calcareous meadows, which is dominating in the Oslofjord area, we see several weakly declining populations, driven particularly by reductions in the number of small and vegetative plants. On semi-natural meadows, dominating in Ringerike and Hadeland, several populations seem to have growing populations. The unusually dry summer of 2018 resulted in a clear decrease in the number of flowering plants and small plants. The populations seem to be resilient to such drought events. The time series are, however, still short, and there is limited data to assess population trends. Previous studies have shown a tendency for the dragonhead populations to be divided into four genetic groups that are geographically separated. The current monitoring covers two of the genetic groups. Long time series are needed to distinguish trends in population development from among-years variations related to weather conditions. A long-term perspective on the benefits of monitoring is absolutely crucial. We recommend that a long-term plan be prepared for increased funding and a gradual expansion of monitoring. The expansion should ensure that regions and main genetic groups are covered by monitoring and that the number of populations per region is large enough to detect regional variations in trends.

Sustainable nature management and ecosystem conservation depends critically on scientifically sound and stakeholder-relevant analytical frameworks for monitoring and assessing ecological condition. Several general frameworks are currently being developed internationally, including the Essential Biodiversity Variables (EBV), and the UN’s SEEA EEA Ecosystem Condition Typology (ECT). However, there has so far been few attempts to develop empirical implementations of these general frameworks, or to assess their applicability for environmental decision-making at national or regional scales. In this paper, we aim to fill this implementation gap by demonstrating a practical application of an empirically-based ecological condition assessment framework, the Index-Based Ecological Condition Assessment (IBECA). IBECA defines seven major classes of indicators of ecological condition, representing distinct ecosystem characteristics, and empirically synthesizes indicators for each of these characteristics from various monitoring data. We exemplify and explore the utility and robustness of IBECA using a case study from forest and alpine ecosystems in central Norway, and we investigate how IBECA aligns with the two international frameworks EBV and ECT. In particular, we analyze how the different approaches to categorize indicators into classes affect the assessment of ecological condition, both conceptually and using the case study indicators. We used eleven indicators for each of the two ecosystems and assessed the ecological condition according to IBECA for i) each individual indicator, ii) the seven ecosystem characteristics (indicator classes), and iii) a synthetic ecological condition value for the whole ecosystem. IBECA challenges key concepts of the international frameworks and illustrates practical challenges for national or regional level implementation. We identify three main strengths with the IBECA approach: i) it provides a transparent and management-relevant quantitative approach allowing assessment of spatio-temporal variation in ecological condition across indicators, characteristics and ecosystems, ii) the high degree of flexibility and transparency facilitates updating the ecological condition assessments, also back in time, as improved data and knowledge of indicators emerge, and iii) the quantitative and flexible procedure makes it a cost-effective approach suitable for fast management implementations. More generally, we stress the need for carefully choosing appropriate classification and aggregation approaches in ecological condition assessments, and for transparent and data-driven analytical approaches that can be adjusted as knowledge improves Tilgjengelig online 9. februar 20211470-160X / © 2020 Forfatter (e). Publisert av Elsevier Ltd. CC BY-lisensen (http://creativecommons.org/licenses/by/4.0/)

Effective evidence-based nature conservation and habitat management relies on developing and refining our methodological toolbox for detecting critical ecological changes at an early stage. This requires not only optimizing the use and integration of evidence from available data, but also optimizing methods for dealing with imperfect knowledge and data deficiencies. For policy and management relevance, ecological data are often synthesized into indicators, which are assessed against reference levels and limit values. Here we explore challenges and opportunities in defining ecological condition in relation to a reference condition reflecting intact ecosystems, as well as setting limit values for good ecological condition, linked to critical ecological thresholds in dose–response relationships between pressures and condition variables. These two concepts have been widely studied and implemented in aquatic sciences, but rarely in terrestrial systems. In this paper, we address practical considerations, theoretical challenges and possible solutions using different approaches to determine reference and limit values for good ecological condition in terrestrial ecosystems, based on empirical experiences from a case study in central Norway. We present five approaches for setting indicator reference values for intact ecosystems: absolute biophysical boundaries, reference areas, reference communities, ecosystem dynamics based models, and habitat availability based models. We further present four approaches for identifying indicator limit values for good ecological condition: empirically estimated values, statistical distributions, assumed linear relationships, and expert judgement-based limits. This exercise highlights the versatile and robust nature of ecological condition assessments based on reference and limit values for different management purposes, for situations where knowledge of the underlying relationships is lacking, and for situations limited by data availability. Ecological condition Index Management Reference condition Terrestrial This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY license, which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly cited.

Evju, M., Eide, N. E., Vistad, O. I. & Rød-Eriksen, L. 2019. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Breheimen nasjonalpark og Mørkridsdalen landskapsvernområde. Stier i innfallsportene Dumdalen, Hødnevollen og Mørkri. NINA Rapport 1589. Norsk institutt for naturforskning. Breheimen nasjonalpark og Mørkridsdalen landskapsvernområde (LVO) skal utvikle en besøksstrategi. Forvaltningen ønsker i den forbindelse en vurdering av hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i tre lokaliteter i verneområdene. Sårbarhetsvurderingene omfatter lokaliteter med høy og forventet økt ferdsel, Dumdalen i Breheimen, ferdselsvegen Hødnevollen-Dulsete og ferdselsvegen fra Mørkri i Mørkridsdalen. På oppdrag fra Miljødirektoratet er Norsk institutt for naturforskning (NINA) i ferd med å utvikle modeller for sårbarhetsvurderinger for ferdsel i verneområder. Prosjektet i Breheimen og Mørkridsdalen bidrar til utvikling av denne modellen . Første steg for sårbarhetsvurdering av vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor den lokaliteten som skal vurderes. Deretter blir arealet av de sensitive enhetene vektet mot totalareal (dvs. hvor stor del av lokaliteten enheten dekker) og lokalisering (dvs. hvor enheten ligger i forhold til dagens, eller framtidig forventet bruk). Grunnlaget for sårbarhetsvurdering av dyreliv er basert på forekomst av viktige funksjonsområder som blir vektet ut fra areal og plassering. I tillegg gjennomføres en sammen-stilling av rødlista eller spesielt sårbare arter som supplering til sårbarhetsvurderingene. Beskrivelsene i rapporten baseres på feltobservasjoner, eksisterende kunnskap, samt brukerdata fra 2016. De befarte lokalitetene i Breheimen og Mørkridsdalen er svært varierte og har ulike utfordringer knyttet til ferdsel. I Dumdalen er det et unikt grottesystem som både er attraktivt og et særlig sårbart element. Grottene er en del av verneformålet. Det er også en gjennomgangssti i Dum-dalen, men de fleste brukerne oppsøker nok Dumdalen i seg selv. Forekomsten av hubro er trolig det mest problematiske i forhold til økt tilrettelegging ved inngangen til Dumdalen. Det er stor sannsynlighet for at arten vil sky området dersom det gjøres tilrettelegging som medfører økt ferdsel, særlig vinterstid. Turvegen fra Hødnevollen er en gammel bufarveg, som også er merka som turistrute. Vegen har derfor kulturhistorisk interesse og området er mye brukt av beitedyr. Bufarvegen er i utgangspunktet robust. Dyretråkk, spesielt fra tunge kjøttferaser, er den største utfordringen ift. slitasje på vegetasjon, og eventuelle tiltak som settes i verk langs ruta, må tåle dyretråkk. Fosseenga ved Drivandefossen i Mørkri er en attraktiv lokalitet, med potensial for betydelig slitasje ved økt ferdsel. En bør være oppmerksom på eventuell øking i slitasje og vurdere tiltak for å kanalisere ferdselen i denne sårbare naturtypen. Det bratte terrenget og den relativt tette vegetasjonen gir dyrelivet fra Hødnevollen til Dulset og fra Mørkri til Berget beskyttelse ved at ferdselen av naturgitte grunner vil være svært kanalisert og derfor i liten konflikt med dyrelivet. Felles for de tre lokalitetene er at dersom tilrettelegging også stimulerer til økt ferdsel lenger inn (f. eks. som innfart til turer av lengre varighet), så vil man i alle tre områder komme inn i funksjonsområder for villrein (barmarksbeite).

Stokke, B. G., Evju, M., Vistad, O. I. & Dillinger, B. N. 2019. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Raet nasjonalpark: Hoveodden, Tromlingene og Søm-Hasseltangen. NINA Rapport 1689. Norsk institutt for naturforskning Forvaltninga for Raet nasjonalpark (NP) ønsker å få vurdert hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for friluftlivsferdsel i tre lokaliteter. For Miljødirektoratet har NINA laga modeller for å sårbarhets-vurdere lokaliteter i verneområder, relatert til ferdselslokaliteter. Følgende tre lokaliteter ble valgt: 1) Hoveodden, 2) Tromlingene og 3) Søm-Hasseltangen. Første steg for sårbarhetsvurderinga er å kartlegge sensitive enheter innafor lokaliteten. Disse blir så vekta ut fra faste kriterier. Kjente funn fra rødlista og andre spesielt sårbare arter blir med som supplering. Beskrivelsene i rapp-orten baseres på feltobservasjoner, eksisterende kunnskap, og brukerdata. Ferdselen i Raet NP er stor og mangfoldig (turgåing, bading, telting, strand- og båtliv, og ulike vann- og brettaktivite-ter), og med svært mange lokale brukere. Hoveodden – den mest brukte lokaliteten i Raet NP – er lett tilgjengelig via Hove Amfi, og har en lang historie med campingplass og med dagsbesøk fra land og sjø. I dag omkranser NP den tidligere Hove camping, som det nå lages ny reguleringsplan for. Brukstype/-mønster på Hove-odden vil være noe avhengig av hva som skjer med Hove camping, men bruken vil uansett forbli høy, særlig i form av stibruk (fot, hest, sykkel), strandopphold og sjø/-båtaktivitet i/fra Hovekilen. De merka stiene rundt Hoveodden er godt tilrettelagt i robust vegetasjon. Men et stort nettverk av uformelle stier og «diffus» ferdsel berører sensitiv vegetasjon som sandstrender og skog på sandsubstrat. Strendene i området er preget av mye bruk over lang tid, vegetasjonen har utviklet seg til å bli relativt robust, men en bør følge med på eventuelle økninger i slitasje og erosjon. Mye av skogen ligger på sandsubstrat og der det er mye bruk utenom opparbeida sti, blir det fine substratet eksponert, og vegetasjonen mer sensitiv. Skogen på spissen av Hoveodden og langs kysten på sørsida er avgrensa som en sensitiv enhet. Gruntvannsområdene i Hovekilen er viktige rasteområder for bl.a. vade-, måke- og andefugl (vår, høst, vinter). Måker og terner hekker på holmer og skjær i kilen. Dersom en skulle tilbakeføre Hove camping til grøntområde og fjerne eksisterende parkeringsplass, kan det minke presset på fuglelivet gjennom vanskeli-gere tilgang fra landsiden. Strandbruk sommerstid synes uproblematisk. Tiltak for å unngå ferd-sel til hekkekolonier av måker og terner anbefales. Tromlingene har ikke landforbindelse eller båtanløp. Øya har en lang historie med sauebeiting og telt-feriering (utfordrende å praktisere 2-dagers regelen for teltslaging). Øya har mange forn-minner/gravhauger på rullesteinsryggen i sør-vest. Øya gror til og omfattende skjøtsel med riving av einer er gjennomført. Vegetasjonen er lite sensitiv for ferdsel. Tromlingene er svært viktig som raste- og hekkeområde for vade- og andefugl. En bør oppfordre til å holde avstand i kritiske perioder (vår- og høsttrekk, samt vinter); gjelder særlig ferdsel til sjøs og helt i vannkanten på landsida. Båndtvangen (hele året) må overholdes. Kjente hekkeplasser for sandlo bør skjermes. Stier bør legges unna vannkanten, eller enda mer drastisk: kanalisere ferdsel bort fra områdene sørvest for Vabukta. På sjøsiden kan man oppfordre til ferdsel i sundet nord for Sankt Helena og Haringsholmen (bort fra mudderflatene). Søm-Hasseltangen har et universelt utforma friluftsområde med asfaltstier og pikniktiltak. Det er planer om å videreføre Kyststien sørover, forbi Ruakerkilen. Her er store verne- og friluftsin-teresser. Bruken er særlig knytta til punktbesøk på Hasseltangen og framtidig Kyststi-vandring. Behov for tiltak for sensitiv vegetasjon vil avhenge av hvilken stitrasé som velges. Rundt Rua-kerkilen ble det identifisert flere fuktige områder, og noen bør klopplegges dersom de inngår i traséen. Ruakerkilen er et viktig raste- og hekkeområde for ande- og vadefugler samt spurve-fugler. Det bør unngås å legge til rette for ferdsel ved den nordlige delen av kilen. Ferdsel til vanns bør unngås i trekk- og hekketida. Stipartiet på sørsiden av Ruakerkilen bør, om mulig, trekkes lenger opp i terrenget for å ikke forstyrre fugler som søker føde ved kilen (særlig vår og høst).

Aalberg Haugen, I.M., Kyrkjeeide, M.O., Bjerke, J.W, Brandrud, T.E., Hegre, H., Jokerud, M., Vange, V., Westergaard, K.B., Øien, D.-I., Myklebost, H., Hanssen, O., Hassel, K., Järnegren, J., Endrestøl, A., Lyngstad, A., Nordén, J., Dervo, B.K., Evju, M., Mjelde, M., Nordén, B., Christie, H., Gjershaug, J.O., Pedersen, B., Austrheim, G., Mattison, J., Ødegaard, F., Handberg, Ø.N, Magnussen, K, Dombu, S.V., Ruano, M., Daverdin, M., Jackson, C.R., Hanssen, F., Dervo, B., & Singsaas, F.T. 2019. Tiltak for å ta vare på truet natur: Kunnskapsgrunnlag for 90 truete arter og 33 truete naturtyper. NINA Rapport 1646. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet «Tiltak for å ta vare på truet natur» ble gjennomført i 2018 av NINA i samarbeid med Menon Economics, NTNU Vitenskapsmuseet og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) på oppdrag fra Miljødirektoratet. I prosjektet ble det fremstilt 90 kunnskapsgrunnlag for arter og 33 kunnskapsgrunnlag for naturtyper. For samtlige kunnskapsgrunnlag ble det laget et sammendrag, en såkalt «syntese», som inneholder bakgrunnskunnskap, rødlistestatus, påvirkningsfaktorer, mål, tiltak med kostnadsberegninger og en anbefaling av hvilke tiltak som bør igangsettes for måloppnåelse. Forfatter av det enkelte kunnskapsgrunnlag og referanser er ikke gjengitt i syntesene. Disse syntesene ble videreutviklet av oppdragsgiver til å inneholde et kapittel om virkemidler som vil gi måloppnåelse. De videreutviklede syntesene ble levert som beslutningsgrunnlag av oppdragsgiver til Klima- og miljødepartementet desember 2018. Denne rapporten inneholder samtlige synteser slik de ble levert til oppdragsgiver i oktober 2018. I tillegg inneholder rapporten en oversikt over samtlige kunnskapsgrunnlag som disse syntesene er bygget på. Kunnskapsgrunnlagene er laget i form av en Excel-bok og har ikke tidligere blitt publisert. Kunnskapsgrunnlagene er nå gjort tilgjengelige gjennom denne rapporten som vedlegg, og de kan lastes ned fra denne rapportens nettside. Hvert kunnskapsgrunnlag inneholder informasjon om forfatter og en referanseliste. I denne rapporten angis det hvordan kunnskapsgrunnlagene skal refereres til.

Stokke, B. G., Evju, M., Gundersen, V. & Rød-Eriksen, L. 2018. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Stølsheimen landskapsvernområde. Stier til besøksmål Berdalen-Åsedalen og Sendedalen. NINA Rapport 1559. Norsk institutt for naturforskning. Stølsheimen landskapsvernområde (LVO) skal utvikle en besøksstrategi. Forvaltningen ønsker i den forbindelse å få vurdert hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i to lokaliteter i/inntil verneområdet. På oppdrag fra Miljødirektoratet er Norsk institutt for naturforskning (NINA) i ferd med å utvikle modeller for sårbarhetsvurderinger for ferdsel i verneområder. Sårbarhetsvurde-ringen i denne rapporten omfatter to lokaliteter med forventet økt ferdsel, stien fra Stølsvatnet og inn Berdalen-Åsedalen i Modalen kommune, og innfallsport fra Riksveg (Rv) 13 inn Sendedalen i Voss kommune. I tillegg bidrar prosjektet i Stølsheimen til utvikling av sårbarhetsmodellen for vegetasjon og dyreliv i skog og fjell. Første steg for sårbarhetsvurdering av vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor den lokaliteten som skal vurderes. Deretter blir arealet av de sensitive enhetene vektet mot totalareal (dvs. hvor stor del av lokaliteten enheten dekker) og lokalisering (dvs. hvor enheten ligger i forhold til dagens, eller framtidig forventet bruk). Grunnlaget for sårbarhetsvurdering av dyreliv er basert på forekomst av viktige funksjonsområder som blir vektet ut fra areal og plassering. I tillegg gjøres en sammenstilling av rødlista eller spesielt sårbare arter som supplering til sårbarhetsvurderingene. Beskrivelsene i rapporten baseres på feltobservasjoner, eksisterende kunnskap, samt brukerdata fra 2017. Stien innover Berdalen går i hovedsak gjennom myr og myrlendt bjørkeskog, med tjukke torvlag, stort sett i flatt terreng. Ferdselen er ganske spredt, både fordi det er mulig å velge ulike sti-traséer, og fordi ferdselen gjerne spres utover i fuktige områder, da folk vil unngå de mest oppbløtte og gjørmete partiene. De store myrpartiene utløser høy sårbarhet mht. vegetasjon. Tiltak i form av stiforsterking kan redusere sårbarheten, men vil være omfattende. I Sendedalen går stien i hovedsak gjennom grunnlendte myrpartier, sene snøleier og noen tørrere partier med fjellhei med gras og noe lyng. Sårbarhetsskåren i Sendedalen er høyere enn i Berdalen, først og fremst fordi området er mer variert og inneholder flere typer sensitive enheter. Tiltak for å forsterke stien i fuktige områder og samle ferdselen til én trasé kan bidra til å redusere sårbarheten. Generelt foreligger liten kunnskap om artsforekomstene mht. dyreliv i både Berdalen og Sendedalen. Spesifikke foreslåtte tiltak for hver enkelt sensitiv enhet bør evt. foretas etter en nærmere undersøkelse av hekkefuglfaunaen. Det foreslås enkelte tiltak som kan redusere potensiell sårbarhet ved de påviste sensitive enhetene. Med dagens kunnskap vurderer vi bruken av stien og eventuell økt ferdsel på stien til å ha liten negativ påvirkning på dyrelivet i området med unntak av villrein. Berdalen har en forholdsvis lav sårbarhet i forhold til villrein. Ferdsel inn fra Stølsdammen foregår i villreinområdet, men i et randområde med vesentlig sommerbeiter. En viktig faktor å vurdere her, er at mange er på flerdagerstur og griper således langt inn i den nordvestlige delen av Stølsheimen LVO og Fjellheimen villreinområde. Samlet sett har vi vurdert at ferdsel i Berdalen-Åsedalen har en forholdsvis lav sårbarhet i forhold til villrein. I Sendedalen vil økt ferdsel gi økt konflikt i forhold til villrein, spesielt vinterstid med trekk mellom viktige vinterbeiteområder som går over Rv 13. Vinterbeite er en betydelig minimumsfaktor i slike kystnære fjellandskap, og dekker i Fjellheimen kun 10-15 % av arealet. Samlet sett er sårbarheten høy når vi sammenligner andre lokaliteter i andre villreinområder. I Sendedalen må det gjøres viktige overordnete grep med infrastrukturen som er robust i forhold til eventuelle endringer i ferdsel og turisme.

Wold, L.C., Gundersen, V., Evju, M. & L. Rød-Eriksen. 2018. Brukerundersøkelse og sårbarhets-vurdering i Jutulhogget naturreservat. NINA Rapport 1481. Norsk institutt for naturforskning. NINA har på oppdrag fra Fylkesmannen i Hedmark gjennomført en brukerundersøkelse (2016) og en sårbarhetsanalyse av Jutulhogget (2017). Denne rapporten oppsummerer resultatene fra disse to undersøkelsene. Brukerundersøkelsen er basert på svarkasse med spørreskjema på utsiktspunktet, samt auto-matiske tellere på stiene inn mot utsiktspunktet og på en umerka sti ned i selve juvet. Data fra tellerne viste at det i perioden 14.juni til 16. oktober i 2016 ble registrert 13 558 passeringer forbi de to tellerne ved utkikkspunktet og 300 passeringer på stien ned i hogget. Det var også plassert en teller som registrerte 730 passeringer langs stien lenger nord som går fra samme bilvei i perioden 9. juni til 30. september i 2017. Dette gir et anslag på om lag 7000 besøkende til ut-siktspunktet i denne perioden. I alt 655 besøkende svarte på spørreundersøkelsen. Resultatene viser at det er svært mange som besøker Jutulhogget for første gang (over 70%), og de fleste er der en kort stund (2 timer eller kortere). Det er ca 35 % utlendinger. Over halvparten av de besøkende skulle overnatte i Nord-Østerdalen, derav de fleste på campingplass. De fleste hadde innhentet informasjon om Jutulhogget enten fra bekjente/venner eller oppga at de alltid hadde visst om området. For det meste skulle de besøkende se på hogget fra utkikkspunktet (80,5%) og gå litt langs kanten (50,6%). Det var veldig få som skulle gå ned eller gjennom hogget. Dette samsvarer med at de besøkende oppga at det å nyte utsikten og naturopplevelse var de viktigste motivene for å besøke området. Jutulhogget var i liten grad hovedformålet med turen de besø-kende var på, enten var det ett av flere reisemål eller et område som ble besøkt på impuls. De besøkende er gjennomgående fornøyd med tilretteleggingen ved utkikkspunktet; både med par-keringsplasser, informasjon, gjerder, underlaget og allmenn sikkerhet. Likevel var utlendinger noe mindre positive enn nordmenn til alle de fem undersøkte variablene. Når det gjelder fremti-dige tilretteleggingstiltak var informasjonstavler og merkede stier de tiltakene flest var positive til, men også bord/benker for piknik og søppelkasser var det mer enn 50 % som var positive til. Etablering av leirplasser og besøkssenter var de tiltakene flest var negative til. Jutulhogget har meget stort potensial for å øke besøksvolumet ved hjelp av målrettede strategier for markedsfø-ring og tilrettelegging. Oppsummeringen av ferdsel fra undersøkelsen, feltarbeidet og andre kilder viser at det er svært begrenset ferdsel i Jutulhogget i dag, med unntak av utsiktspunktet ved hovedparkeringsplassen som beskrevet over. Vanskelig tilgjengelig terreng, rasmark og blokkmark setter klare begrens-ninger for allmenn ferdsel i store områder utenfor de angitte sti-traseene. Dette legger et grunn-lag for at vi mener ferdselen vil være forutsigbar og vil kunne la seg kanalisere sterkt med gode planer fremover. Jutulhogget innehar begrenset med sensitive enheter for vegetasjon. Disse enhetene er i første rekke knyttet til de stedene der det er ferdsel i bratte rasmarker ned i selve juvet. Resterende lav- og lyngdominert vegetasjon får lave verdier på sensitivitet, selv om økt ferdsel raskt vil slite bort vegetasjonen og utvide stiene. Plankedekke kan være et godt tiltak på stiene, fordi man da unngår skjemmende opplevelser knyttet til stislitasje. Jutulhogget er en «hotspot» for rovfugl i regionen, og får samlet sett en svært høy verdi på sårbarhet. NINA foreslår en sonedeling, der vestlige deler ved hovedparkeringsplassen utvikles med gode utsiktspunkt langs den sørvestre delen, og der resten av Jutulhogget skjermes for ferdsel. Vesle-hogget kan tilrettelegges uten fare for økt ferdsel i selve Jutulhogget. Lokalkjente vil da fortsatt bruke Jutulhogget slik det blir brukt i dag. Vi anbefaler også at den gamle brua over Tysla, som ble ødelagt i flommen i 2013, ikke erstattes med ny. Uten bru over Tysla vil man kunne ha veldig god kontroll på ferdselen inn fra øst i fremtiden. Samtidig med økt tilrettelegging av hovedutsikts-punktet, med tilhørende sekundære utsiktspunkt, bør det arbeides aktivt med tiltak for å be-grense ferdselen på de andre stedene hvor det er litt ferdsel i dag, men hvor det kan utvikle seg til å bli flere besøkende i fremtiden. Dette vil inkludere oppsetting av tregjerder kombinert med informasjon i forhold til sårbarhet på vegetasjon/dyreliv og også egen sikkerhet. Det kan i tillegg være aktuelt å begrense parkeringsmuligheter noen steder. Det bør etableres forbud mot aktivi-teter som bruk av drone og fjellklatring. I tillegg bør det vurderes et forbud mot ferdsel i bunnen av Jutulhogget i hekketiden frem til ca. 1. juli. Med smart-telefoner, GPS og andre hjelpemidler er det vanskelig å si hvordan ferdselen utvikler seg. De besøkende kan lett få kunnskap om turmuligheter og forslag til attraksjoner når de plan-legger turen eller er på stedet. Dette gjør det vanskelig å «skjerme» attraktive besøkspunkt og turruter i fremtiden. For å begrense ferdselen i området er det viktig at de besøkende sitter igjen med følelsen av å ha sett «hele» attraksjonen ved hovedutsiktspunktet.

Evju, M., Eide, N. E., Rød-Eriksen, L. & Gundersen, V. 2018. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Femundsmarka nasjonalpark. Røavassdraget, Grøtådalen og Valdalsfjellet. NINA Rapport 1482. Norsk institutt for naturforskning. Femundsmarka nasjonalpark skal utvikle en besøksstrategi. Forvaltningen ønsker i den forbindelse å få vurdert hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i tre lokaliteter i nasjonalparken. På oppdrag fra Miljødirektoratet utvikler Norsk institutt for naturforskning (NINA) modeller for sårbarhetsvurderinger for ferdsel i verneområder. Sårbarhetsvurderingen omfatter tre lokaliteter med ulike typer og omfang av ferdsel, områdene 1) langs Røavassdraget, 2) Grøtådalen og 3) stier på Valdalsfjellet. I tillegg bidrar prosjektet i Femundsmarka til å utvikle sårbarhetsmodellen i skog og fjell. Første trinn i vurdering av sårbarhet for ferdsel på vegetasjon i en lokalitet, er å kartlegge definerte sensitive enheter innenfor lokaliteten. Deretter blir arealet av de sensitive enhetene vektet mot totalareal (hvor stor del av lokaliteten enheten dekker) og lokalisering (hvor enheten ligger i forhold til i forhold til dagens, eller framtidig forventet ferdsel). Grunnlaget for sårbarhetsvurdering av dyreliv er artsforekomster av rødlistede arter, arter av nasjonal forvaltningsinteresse og livskraftige (LC) arter som er sensitive for forstyrrelser. For å vurdere artsregistreringer som skal tas inn i utregningen, settes en standardisert buffer rundt artsregistreringene hentet fra ulike data-baser, samt egne registreringer. For å regne ut sårbarhet tar vi utgangspunkt i hvor sensitive artene er for forstyrrelse og vekter i forhold til ynglestatusen og forekomsten av arten i lokaliteten og hvor tilgjengelig lokaliteten er for ferdsel. Vi har satt opp funksjonsområder for tamrein og disse vektes i tillegg for reinens faktiske bruk av områdene. Beskrivelsene baseres på feltobservasjoner, eksisterende kunnskap fra skriftlige kilder og databaser, samt brukerdata. For vegetasjon er de sensitive enhetene knyttet til fuktige områder og til leirplasser på svært tørt og fint substrat. Spesielt langs Røavassdraget et det et mylder av leirplasser, som dels sammenfaller med sensitive enheter. Rydding/fjerning av leirplasser på sensitive enheter vil være viktige tiltak for å hindre at de leirplassene som i dag er lite brukt, får økt belastning i fremtiden. Samtidig bør man legge til rette for at enkelte leirplasser tåler mer bruk, Andre aktuelle tiltak kan være å klopplegge eller forsterke stier i fuktige områder og merke stitraseer bedre for å kanalisere ferdselen. Sårbarhetsvurderingen på dyreliv løser ut mindre sårbarhet enn det som er reelt for flere av dellokalitetene, etter gjeldende metodikk. Dette gjelder særlig områdene rundt Nedre Roasten og Røvoltjønnan som er viktige for mange våtmarksfugl. Metodikkutfordringen er først og fremst knyttet til at artsregistreringene er konsentrert på få punkter, som bare i liten grad sammenfaller med stisegmentet, mens fuglene trolig benytter større arealer. Dette funnet er et viktig innspill til videre utvikling av sårbarhetsmodellen. Tråkk rundt vannene knyttet til fisking har trolig negativ effekt på hekkeforekomst rundt vannene. Som et avbøtende tiltak foreslår vi i første rekke en omlegging av stien som kommer fra Falkfangerhøgda bort til den T-merka stien mellom Haugen og Nedre Roasten, slik at den kommer på denne stien sør for Røvoltjønnan. Det er også viktig at de umerka stiene i de sensitive områdene ikke får økt tilrettelegging. Det er helt avgjørende å unngå løshund i området i yngletiden. Ferdselsrestriksjoner (15. mai – 1. juli) kan vurderes, men da må situasjonen bli forverret ift. i dag. Basert på eksisterende kartgrunnlag ser reindrifta ut til å være negativt berørt av ferdsel både sommerstid og vinterstid, da store deler av området er brukt som helårsbeite og stiene flere steder går på tvers av trekkleier. Det er også turisthytter og skiløyper i kalvingsområder. Eksisterende kunnskap om reinens arealbruk i området er ikke tilstrekkelig til å gjøre en tverrfaglig sårbarhetsanalyse, men den tenkning som er gjort presenteres i denne rapporten, for eventuell videreutvikling av en mer robust metode for sårbarhetsvurdering knyttet til reindrift.

Vistad, O. I., Evju, M., Eide, N. E. og Rød-Eriksen, L. 2018. Vurdering av kor sårbare utvalde lokalitetar i Jostedalsbreen nasjonalpark er for ferdsel. Kattanakken, Oldeskaret og Sunndalen. NINA Rapport 1593. Norsk institutt for naturforsking. Jostedalsbreen nasjonalpark (JNP) skal utvikle ein besøksstrategi. Som del av eit fagleg grunnlag ønskjer forvaltninga få vurdert kor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i utvalde lokalitetar i/inntil nasjonalparken. Vi har levert ein rapport før (Evju mfl. 2018) som omhandla lokalitetane Austerdalen, Langedalen og Krundalen/Tuftebreen. No gjeld sårbarheitsvurderinga stien til Kattanakken frå Briksdalen, turvegen gjennom Oldeskaret, samt turistvegen og bufarsvegen i Sunndalen. Meir overordna: På oppdrag frå Miljødirektoratet utviklar NINA modellar for å vurdere kor sårbare verneområde på fastlandet er for ferdsel. Prosjektet i JNP bidreg også til å utvikle sårbarhetsmodellen for vegetasjon og dyreliv i naturtypane skog og fjell. JNP er kanskje den mest brukte av alle norske nasjonalparkar og har særleg stor pågang av utlendingar og fyrstegongsbesøkande, men det er stor bruks- og brukarvariasjon mellom desse tre lokalitane. Fyrste steg for sårbarhetsvurdering av vegetasjon og dyreliv er å kartlegge definerte sensitive einingar innafor den aktuelle lokaliteten, og for dyreliv også førekomst av viktige funksjonsområde. Einingane vert så vekta mot areal (kor stor del av lokaliteten dei utgjer) og kvar einingane er plasserte i høve til aktuell/forventa bruk av lokalitetane. For dyreliv brukar vi dessutan registreringar av raudlista artar eller spesielt sensitive artar. Vi baserer slik sårbarheitsvurderingane på feltarbeid, eksisterande kunnskap og kjente brukardata. Briksdalen er særprega med stort volum og nye brukarar, men likevel veldig få av desse som – i dag – tek av på stien mot Kattanakken. Kva vil skje når det no kjem ny turveg i dalbotn, og om sjølve stien mot Kattanakken blir utbetra? I Oldeskaret er den gamle ferdavegen restaurert og blitt tryggare, og dagsturane aukar (særleg turistar frå bedriftene i Oldedalen). Sunndalen er ein sæterdal med beitedyr og høgare lokal bruk. Vil ev. auka gjennomfart langs ferdselsruta til/frå Raudalen i Skjåk vere ei utfordring for villrein? Kva med catskiing frå Sommarskisenteret i Stryn? Det er registrert fleire typar sensitive einingar for vegetasjon. Bratt skråning med ustabilt substrat er dominerande for både Kattanakken og Oldeskaret. Oldeskaret er utbetra dei siste åra, og sårbarheita her er låg. For Kattanakken føreligg eit forslag om utbetring, som vil endre karakteren og truleg bruken av denne stien, som tidlegare ikkje har vore tilrettelagt. Dei utfordrande partia i høve sårbarheit gjer at ein må tenkje seg om før ein lagar ein sti som trekkjer til seg fleire folk. I Sunndalen er stien prega av lang tids bruk og dei sensitive einingane, som i hovudsak er fuktige område, er i stor grad allereie forsterka. Sårbarheten for vegetasjon er derfor låg her. Dyrelivet ser ut til å vere lite sårbart for ferdsel både ved Kattanakken og over Oldeskaret mot Haugdalen. I Sunndalen er det og heilt uproblematisk med auka ferdsel fram til Sunndalssetra. Utforminga av områda, med bratt landskapet og stadvis tett skog, gjev i seg sjøl god kanalisering som vernar dyrelivet. Innafor Sunndalssetra kan auka ferdsel over tid få negativ innverknad på villreinen; særleg tilgang på marginale sommarbeite. Med bakgrunn i villreininteressene rår vi frå ei forsøksordning med catskiing som tilbod ved Tystigbreen. På grunn av pågåande avsmeltning av breområda og reduksjonen i permanent snødekke vil desse høgareliggande områda verta meir og meir verdifulle for reinen; klimaendringane gjer at slike område minkar kraftig i areal.

Eide, N.E., Evju, M., Hagen, D., Vistad, O.I., Stokke, B.G. og Rød-Eriksen, L. 2018. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Ytre Hvaler nasjonalpark. Asmaløy, Kirkøy og Akerøya. NINA Rapport 1499. Norsk institutt for naturforskning. Ytre Hvaler nasjonalpark skal utvikle en besøksstrategi. Forvaltningen ønsker i den forbindelse å få vurdert hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i tre lokaliteter i nasjonalparken. På oppdrag fra Miljødirektoratet utvikler Norsk institutt for naturforskning (NINA) modeller for sårbarhetsvurderinger for ferdsel i verneområder. Sårbarhetsvurderingen omfatter tre lokaliteter med ulike typer og omfang av ferdsel, 1) Brattestø-Vikerkilen på Asmaløy, 2) Ørekroken og Storesand på Kirkøy og 3) Akerøya. I tillegg bidrar prosjektet i Ytre Hvaler til å utvikle sårbarhetsmodellen i kyst. Første trinn i vurdering av sårbarhet for ferdsel på vegetasjon i en lokalitet er å kartlegge definerte sensitive enheter innenfor lokaliteten. Deretter blir arealet av de sensitive enhetene vektet mot totalareal (hvor stor del av lokaliteten enhetene dekker) og lokalisering (hvor enhetene ligger i forhold til dagens, eller framtidig forventet ferdsel). Grunnlaget for sårbarhetsvurdering av dyreliv er artsforekomster av rødlista arter, andre arter av nasjonal forvaltningsinteresse og livskraftige (LC) arter som er sensitive for forstyrrelse. For å vurdere artsregistreringer som skal tas inn i utregningen, settes en standardisert buffersone rundt artsregistreringene hentet fra ulike databaser, samt egne registreringer. For å regne ut sårbarhet tar vi utgangspunkt i hvor sensitive artene er for forstyrrelser og vekter ift. ynglestatus og forekomst av arten i lokaliteten og hvor tilgjengelig lokaliteten er for ferdsel. Beskrivelsene baseres på feltobservasjoner, eksisterende kunnskap fra skriftlige kilder og databaser, og brukerdata. Ferdselen i Ytre Hvaler nasjonalpark er stor og mangfoldig, med aktiviteter som turgåing, bading, båtliv, kajakk og ulike brettaktiviteter. Både Brattestø-Viker (Asmaløy), teltplassen på Akerøya og Storesand på Kirkøy er statlig sikra friluftsområder. Kyststien mellom Brattestø og Viker er stort sett robust, men med noen fuktige partier, spesielt rundt Svarteberget, hvor stiforsterking i form av klopper kan vurderes. Særlig området sørvest for Brattestø har et mangfold av stier, og en kan vurdere tiltak for å kanalisere ferdselen bedre til én trasé. Området scorer høyt for sårbarhet for dyreliv. Selv om kyststien allerede er trukket bort fra sentrale funksjonsområder, ligger den fortsatt tett på sensitive områder. Plasseringen av stiene vekk fra Skipstadkilen og Vikerkilen fører til mindre sårbarhet enn om stiene skulle gått nærmere vannkantene til de to artsrike områdene. Både Ørekroken og Storesand er sanddominerte områder, men de er svært ulike mht. dagens bruk og tilrettelegging. Vegetasjonen er sensitiv, og det er ingen åpenbare tiltak som kan redusere sårbarheten. Sanddyner er en naturlig dynamisk naturtype, og stabilisering for å hindre erosjon er i konflikt med bevaring av naturverdiene. Et mulig tiltak er å styre eller kanalisere ferdselen langs færre stier ned til selve stranda og på selve kyststien. Områdene har trolig størst verdi som beiteområde for vade- og andefugl, og det er antakelig ferdsel til vanns (kiting, kajakk, båt) som er mest forstyrrende for fuglelivet i området. Forvaltningen bør følge opp planen om å utarbeide en bruksplan for Ørekroken og involvere aktuelle brukerinteresser i arbeidet. Akerøya er også et viktig friluftsområde, med mangfoldig bruk. Det er ferdselsforbud på øya deler av året, som er viktig for å skjerme hekkende fugl. Forvaltningen bør vurdere å utarbeide mer stedsspesifikke retningslinjer for ferdselen, slik at folk som besøker øya, både kan oppleve og ta hensyn til fuglelivet på en god måte. Den befarte stien berører en rekke sensitive vegetasjonsenheter, og spesielt i de fuktige områdene vil klopplegging kunne ha god effekt med tanke på kanalisering av ferdselen. Dersom det er ønskelig å samle og kanalisere ferdselen ellers på øya, bør en både informere og markere denne som en (rund-?)turløype tydelig i terrenget, gjerne som en natur- og kultursti med informasjonspunkter.

Evju, M., Eide, N. E., Vistad, O. I & Rød-Eriksen, L.. 2018. Vurdering av kor sårbare utvalde lokalitetar i Jostedalsbreen nasjonalpark er for ferdsel. Austerdalen, Langedalen og Krundalen-Tuftebreen. NINA Rapport 1409. Norsk institutt for naturforsking. Verneområdestyret for Jostedalsbreen nasjonalpark (JNP) har peika ut Austerdalen, Langedalen og stien frå Krundalen mot Tuftebreen for sårbarheitsvurdering. Lokalitetane er særleg knytt til naturtypane skog og fjell, delvis med sterke innslag av kulturlandskap og myr. Rapporten tek for seg kor sårbart planteliv og dyreliv er i høve til ferdsel. I JNP arbeider ein no med å revidere forvaltningsplanen, og med ein besøksstrategi; her skal utfordringar knytt til aukande turisme og miljøpåverknad inkludast. Meir overordna: På oppdrag frå Miljødirektoratet utviklar no NINA mo-dellar for å vurdere kor sårbare verneområde på fastlandet er for ferdsel. Denne rapporten gjev fagleg innspel til båe behova. JNP er kanskje den mest brukte av alle norske nasjonalparkar og har særleg stor pågang av utlendingar og fyrstegongsbesøkande. Det er godkjent byggeplanar for ny turisthytte ved Tunge-stølen, som ligg der Austerdalen møter Langedalen. Båe dalføra vil truleg få auka ferdsel fram-over, og sannsynlegvis mest i Austerdalen, sidan den er meir lettgått og fører inn til Austerdals-breen. Breoppleving står sentralt for gjestene og bresmeltinga kan endre både attraksjonskraft og tilgang til dagens mykje besøkte brearmar. Stien til Tuftebreen vil kanskje difor også få auka besøkstrykk. Grunnlaget for vår vurdering av sårbarheit for vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive einingar innafor lokaliteten. Einingane vert vekta mot areal (kor stor del av lokaliteten utgjer dei) og kvar einingane er plassert i høve til aktuell/forventa bruk av lokalitetane som skal vurderast. For dyreliv brukar vi registreringar av artar som er sensitive for uroing for å vurdere sårbarheit for ferdsel. Vi baserer vurderingane på feltarbeid og eksisterande kunnskap. Fleire typar sensitive einingar for vegetasjon går igjen. Stiane inn Austerdalen har blaute og hallande myrparti på tvers av stien fremst i dalen . På slettene vidare innover (botnmorene) er det brinkar og bratte skrentar tilknytt endemorenar med tynt vegetasjonsdekke som har svært sein regenerering av vegetasjon. Også her er det innslag av blauthøl og fuktige drag. Vidare innover er det dels bratt skråning med ustabilt substrat som er utsett for erosjon (opp til Slingsby-varden og nedover att til utsiktspunktet mot breen). Langedalen – der vi registrerte – er meir homogen. Den er dominert av myr og annan fuktig vegetasjon. Elles er der sensitive vegeta-sjonseiningar i form av eit par brinkar og blauhol. Elvebrinken er utsett for erosjon. Stien er dels utydeleg, og tverrgåande breelvar endrar jamleg leie. Dalbotn er prega av trakk frå beitedyr. Det er generelt få observasjonar av dyreliv å byggje sårbarheitsvurderinga på i dei ulike dellokalite-tane. Moglege sensitive einingar for våtmarksfugl og rovfugl er sterkast til stades der Langedalen møter Austerdalen, altså både våtmarka i dalbotn og fjella ovanfor. Stien til Krundalen er bratt, men stabilt lagt oppover moreneryggen. Ovanfor denne ryggen er stien sensitiv for erosjon knytt til ferdsel pga. fleire innslag med bratt og ustabil mark, fuktsig, blauthøl og myr. I 2017 vart mykje av dette strekket stokklagt. For dyreliv er det ikkje påvist sensitive einingar på denne ruta. Sjølv om vurderingane av sårbarheit for dyreliv byggjer på svært få faktiske artsregistreringar, så sy-nest potensialet for negative effektar av auka ferdsel på dyreliv å vere avgrensa i alle tre delområde. Tiltak for å redusere slitasje på moreneryggane i Austerdalen er utfordrande, då substratet er så ustabilt. Det beste tiltaket er truleg tydelegare merking for å kanalisere ferdselen utanom sensitive parti, kombinert med informasjon om kor sårbare t.d. moreneryggane er. I fuktige parti er det i hovudsak enklare med tiltak, for eksempel klopplegging. Men også dette er utfordrande i ras-, skred- og flaumutsette delområde, ikkje minst i høve til stabilitet og vedlikehald av stokk-legginga. Fremre del av Austerdalen, heile Langedalen og delvis øvre del av stien mot Tuftes-karet er slike utfordrande del-lokalitetar. Ev. uroing av dyreliv vil potensielt vere relatert til fugl. Dersom hekking vert dokumentert bør ein vise omsyn for å unngå uroing. Ulike fugleartar er ulikt sensitive for uroing. Fleire av rovfuglane er særleg sensitive for ferdsel på vår-vinteren (februar-april) då dei etablerer seg på hekkeplassane.

Evju, M., Stokke, B. G., Gundersen, V. & Rød-Eriksen, L. 2018. Sårbarhetsvurdering av utvalgte lokaliteter i Sølen landskapsvernområde. Stier fra innfallsportene Gravåsen, Sølenstua og Me-furua. NINA Rapport 1505. Norsk institutt for naturforskning. I Sølen landskapsvernområde (LVO) arbeider man med en besøksstrategi og utfordringer knyttet til økende ferdsel, og verneområdestyret har bedt om sårbarhetsvurderinger for stiene fra inn-fallsportene Gravåsen, Sølenstua og Mefurua. Rapporten vurderer hvor sårbar vegetasjon og dyreliv er for ferdsel i disse lokalitetene, som er knyttet til naturtypene skog og fjell, med sterke innslag av myr. På oppdrag fra Miljødirektoratet utvikler NINA modeller for å vurdere hvor sårbare verneområder på fastlandet er for ferdsel. Sølen er preget av lokal tradisjonell bruk knyttet til landbruk, jakt, fiske og annen utmarksnæring, og ellers enkel tilrettelegging med merkede stier og informasjon. Det er flere hyttefelt i nærheten, men de fleste hyttene ligger i sør langs Engerdalsveien. Volumet av besøkende til Sølen ligger under middels sammenlignet med andre verneområder i Sør-Norge. De fleste besøkende er nordmenn på dagstur, og mange har vært der før, har hytte eller bor i nærheten av området. Grunnlaget for vår vurdering av sårbarhet for vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor lokaliteten. Enhetene blir vektet mot areal (hvor stor del av lokaliteten utgjør de) og hvor enhetene er lokalisert i forhold til aktuell/forventet bruk. Grunnlaget for sårbarhetsvurde-ring av dyreliv er forekomst av sensitive arter, basert på registreringer fra databaser og supplert av egne funn. For å regne ut sårbarhet tar vi utgangspunkt i hvor sensitiv artene er for forstyrrel-ser og vekter i forhold til ynglestatus og tilgjengelighet for ferdsel. En supplerende metode for dyreliv er å registrere forekomst av viktige funksjonsområder, som blir vektet ut fra areal og plas-sering. I arbeidet med denne rapporten er i all hovedsak artsforekomst-tilnærmingen benyttet. De vanligste sensitive enhetene for vegetasjon er knyttet til fuktige områder. Stien fra Gravåsen har mest ferdsel, og det er noen sensitive områder knyttet til fuktsig og større fuktige områder. Mye av stien går imidlertid i fjellhei med stabilt substrat og er ikke sensitiv, men med stor ferdsel oppstår likevel slitasje på vegetasjon og brede traséer. Stien fra Sølenstua opp mot Sølen-toppen går gjennom mer variert terreng og har større partier med fuktig vegetasjon. Med dagens begrensede ferdsel er det kun noen få vanskelig framkommelige punkter. Ved økende ferdsel kan det være behov for stiforsterking i flere større partier for å hindre erosjon. I Mefurua-området er det ett lite område knyttet til brinken langs dammen som en bør være oppmerksom på ved framtidig tilrettelegging. Slik informasjonsskilt og annen tilrettelegging er lokalisert nå, bidrar det ikke til økt slitasje i det erosjonsutsatte området. Opp mot Vesle Sølenskardet er det et parti med bratt terreng og fint substrat som er utsatt for erosjon ved økende ferdsel. Det er ikke enkelt å gjennomføre tiltak for å redusere sårbarheten i slike bratte skråninger utover å oppfordre folk til å bruke etablerte stier for å hindre slitasje utenfor dagens trasé. For dyreliv har områdene rundt Søre og Nordre Ørsjøene spesielt rikt fugleliv. Ferdsel i hekke-tiden bør om mulig kanaliseres bort fra strandkantene og selve vannene. Stipartier opp mot Midtre Sølen samt mellom Vesleskardet og Skardsbekken passerer brattere fjellskrenter som kan ha potensial som ynglehabitat for jerv og hekkeplass for rovfugl. Sensitive arter som konge-ørn (bekreftet) og jaktfalk (sannsynlig) hekker i landskapsvernområdet, men trolig ikke i nærhe-ten av de aktuelle stisegmentene. For rein er området ved Mefura viktig vinterstid. Det bør skaffes mer presis kunnskap om bruken av dette området på ettervinteren. Summen av all infrastruktur og ferdsel i området Gravåsen kan medføre arealunnvikelse og være en viktig trekkhindring for viktige sommerbeiter i skogom-rådene sør for Fv 217. Vi mener området langs Fv 217 bør utredes med det formål å få mer kunnskap om hvor stort omfang reinstrekket har i dag, når på året dyrene trekker, hvor de trekker og i hvilken grad hytter, veger, stier og ferdsel forårsaker trekkhindringer. En slik undersøkelse 4 vil også gi svar på arealunnvikelse i området. Informasjon om reinen, dens arealbruk og sårbar-het for forstyrrelser vil være viktig for å legge til rette for hensynsfull ferdsel.

Hagen, D., Evju, M., og Rød-Eriksen, L. 2016. Sårbarhetsvurdering av to skogsreservater i Oslomarka. Gardlaushøgda og Lillomarka. - NINA Kortrapport 30. 23 s. I 2015 ble det etablert en rekke nye skogsreservater i Oslomarka med et generelt lavere restriksjonsnivå på bruk enn normalt i naturreservater. Det gjelder likevel en generell bestem-melse om at ingen må foreta noe som forringer verneverdiene. Fylkesmannen i Oslo og Akers-hus (FMOA) ønsker mer kunnskap om sårbarhet og effekter av ferdsel i de nye skogsreservatene for å kunne drive god forvaltning. Norsk institutt for naturforskning (NINA) er i ferd med å utvikle en modell for sårbarhetsvurdering av verneområder på fastlandet på oppdrag fra Miljødirektoratet. Dette skal munne ut i manualer for sårbarhetsvurdering i en rekke norske naturtyper. Manualen for skog skal være ferdig i 2017. Vurderingen av de to skogsreservatene i Oslomarka inngår som en del av arbeidet med utvikling av modellen for skog, i tillegg til at det skal leveres en egen sårbarhetsvurdering for vegetasjon i de to reservatene. Det kan komme tillegg eller mindre justeringer av modellen i forhold til det som beskrives i denne rapporten, før malen er ferdig i 2017. Grunnlaget for sårbarhetsvurderingen er kartlegging av sensitive enheter for vegetasjon innenfor lokaliteten. Deretter vektes de sensitive enhetene mot areal (hvor stor del av reservatet dekker enheten) og plassering (hvor er enheten plassert i forhold til dagens, eller framtidig forventa, bruk). I denne rapporten beskrives sårbarhetsvurderinger for vegetasjon i Gardlaushøgda og Lillo-marka naturreservater basert på feltbefaringer og eksisterende kunnskap. Begge reservatene består av variert natur, dominert av skog. Plasseringen nær store befolkningskonsentrasjoner, sammen med de store naturkvalitetene, gjør områdene svært attraktive for friluftsliv. I Gardlaushøgda er det spesielt to typer sensitive enheter som går igjen i det vurderte området, Grunnlendt mark og Bratt skråning med ustabilt substrat. Områder der disse enhetene finnes er også attraktive for bruk og det kan oppstå uønsket slitasje. Aktuelle tiltak som kan redusere sårbarheten er klopplegging i noen utsatte blauthøl, samt tydeligere skilting og kanalisering av ferdsel utenfor de mest erosjonsutsatte områdene. Dette kan redusere sårbarheten med nesten en tredjedel, fra 33 til 25 etter beregningene i modellen. I Lillomarka er det meste av sårbarheten knyttet til forekomster av de sensitive enhetene Blauthøl og Bratte skrenter. Lokalt er det mye ferdsel i hele lokaliteten og dette kan også føre til slitasje i robuste vegetasjonstyper. Det er mange stier i området og disse passerer de sensitive enhetene over korte strekninger. Det mest aktuelle tiltaket for å redusere sårbarheten er å forsterke mye brukte stier der de krysser blauthøl, samt plassering av turorienteringsposter ved eksisterende stier/tråkk for å hindre at det oppstår nye stier. Dette kan omtrent halvere redusere sårbarheten, fra 24 til 12,4 etter beregningene i modellen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Domestic livestock drives ecosystem changes in many of the world’s mountain regions, and can be the dominant influenceon soil, habitat and wildlife dynamics. Grazing impacts on ecosystem services (ES) vary according to densities of sheep, butan ES framework accounting for these is lacking. We devised an experiment to evaluate synergies and trade-offs of ESs andcomponents of biodiversity affected by sheep density at the alpine landscape scale in southern Norway. We examined the effectsof increased (80 per km2), decreased (0 per km2) and maintained sheep densities (25 per km2) on ‘supporting’, ‘regulating’and ‘provisioning’ services and biodiversity (plants, invertebrates and birds). Overall, ESs and biodiversity were highest atmaintained sheep density. Regulating services, including carbon storage and habitat openness, were particularly favoured bymaintained densities of sheep. There was no overall decline in ESs from maintained to increased sheep densities, but severalservices, such as runoff water quality, plant productivity and carbon storage, declined when grazing increased. Our study providesexperimental evidence for a positive effect of grazing on ES, but only at maintained low sheep densities. By identifying ESand biodiversity components that are traded-off at decreased and increased grazing, our study also demonstrates some of thenegative impacts on ecosystems that can occur in mountain regions if management does not regulate herbivore densities. Herbivory; Ecosystem services; Livestock; Management; Optimal stocking levels; Overgrazing; Threshold Author postprint