Search

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Næsje T.F., E.M. Ulvan, O.T. Sandlund, T.B. Havn., M. Berg, Ø. Kanstad Hanssen, B. A. Hellen og H. Skoglund 2021. Test av drivtelling til bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. NINA Rapport 2033. Norsk institutt for naturforskning. Målsettingen for undersøkelsene var å fremskaffe kunnskap for å vurdere metodiske usikkerheter, begrensninger og muligheter med sikte på forbedring av drivtelling som metode for bestandsestimering og klassifisering av laksefisk. I 2019 gjennomførte Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norwegian Research Centre (NORCE) og Rådgivende biologer (RB) åtte drivtellinger i Eira, mens NINA i 2018 og 2019 gjennomførte sju repeterte drivtellinger i Orkla. Ved de repeterte tellingene ble alle observerte gytefisk av laks og sjøørret registrert og klassifisert. Den samme elvestrekningen ble undersøkt av likt antall drivtellere ved alle syv tellinger. I Orkla gjennomførte i tillegg NINA og Skandinavisk naturovervåking i 2018 undersøkelser for å beregne sannsynligheten for å observere laks merket med eksternt synlige radiosendere og Peterson disk-merker. Dette gjorde det mulig å sammenligne effekter på antallet registrerte laks og sjøørret av ulike variabler som sikt under vann, tidspunkt for tellingen med hensyn til antatt gytetid og ulike mesohabitat (strykpartier, kulper o.l.) i elva. Undersøkelsen sammenlignet også variasjon i arts- og størrelsesklassifisering mellom tellelagene, ved gjentatte tellinger av samme institusjon og ulik praksis mellom institusjonene med hensyn til utøvelsen av metoden. Antallet laks og sjøørret registrert i hver tellerunde i Eira varierte mellom 1265 og 1729 fisk, dvs. det laveste antallet var 27 % lavere enn det største. Laveste antall laks (644) var 32 % lavere enn det største (947). For sjøørret var laveste antall (478 fisk) 49 % lavere enn det største (941 fisk). Undersøkelsen viser at store dype kulper kan medføre variasjoner i resultatene. Det var ingen klar trend over tid i antallet observasjoner av laks, og heller ikke mellom tellingene utført i oktober og i hovedperioden for laksens gyting i november. Derimot synes antallet sjøørret å avta i november når antatt hovedperiode for sjøørretgyting er passert. Mens det var liten forskjell mellom tellelagene mht. antall registrerte laks, var det større forskjell med hensyn til sjøørret. Størrelsesklassifisering av laks (små-, mellom- og storlaks) varierte mellom de ulike tellingene. Andelen smålaks varierte fra 39 til 65 %, andelen mellomlaks fra 27 til 49 %, og andelen storlaks fra 6 til 15 %. Dette er blant annet viktige parametere for å kunne fastslå antall kg hunnfisk av laks i elva og dermed oppnåelse av gytebestandsmål. Tellingene i Orkla foregikk under dårligere sikt enn standardkravene, og i 2018 også til dels vanskelige vannføringsforhold. Undersøkelsene ble gjennomført på en mindre del av lakseførende elvestrekning, dvs. at fisk fritt kan svømme ut og inn av undersøkelsesområdet. Det var stor variasjon i telleresultatene. Antall laks varierte mellom 305 og 958 i 2018, og mellom 216 og 500 i 2019, og for sjøørret mellom 128 og 203 i 2018, og mellom 188 og 367 i 2019. Dersom tellingene under den dårligste sikten utelates, ble variasjonen mindre i antall registrerte fisk. Siktforholdene påvirker også klassifiseringen til art. Det ble registrert en høyere andel sjøørret under de dårligste siktforholdene. Også for klassifiseringen av fiskestørrelse og bestemmelse av fiskens kjønn var avviket større med dårlig sikt i vannet. Dette vil påvirke beregnet mengde hunnfisk og dermed også oppfyllelse av gytebestandsmål. Variasjonen i antall kilo hunnfisk har konsekvenser for beregninger av graden av oppnåelse av gytebestandsmål. Det er derfor viktig å oppgi mulige kilder til variasjon og antatt presisjon på data ved drivtellingene slik at det kan tas med i vurderingene av resultatene og råd til forvaltningen. Det er behov for å samordne institusjonenes praksis når det gjennomføres drivtellinger. Metoden er avhengig av enkeltpersoners subjektive vurderinger. Denne årsaken til variasjon kan reduseres med økt standardisering av rutiner og praksis.

Holthe, E., Skoglund, H., Solem, Ø., Kanstad-Hanssen, Ø., Kambestad, M., Lamberg, A., Muladal, R., Sollien, P.V., Hellen, B.A. & Ulvan, E.M. 2020. Overvåking av gytebestander av laks og sjøørret i Norge, 2019. NINA Rapport 1849. Norsk institutt for naturforskning. Et konsortium bestående av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norwegian research center (NORCE) har av Miljødirektoratet fått i oppgave å innhente bestandsdata fra gytebestander av laks og sjøørret i Norge i perioden 2019-2021. I tillegg til NINA og NORCE, bidrar ulike institusjoner med å samle inn data til prosjektet. Disse institusjonene er: o Skandinavisk naturovervåkning o Ferskvannsbiologen AS o Naturtjenester i nord o Rådgivende biologer o Veterinærinstituttet Til sammen har de deltakende institusjonene levert gytebestandsdata fra 92 vassdrag som presenteres i denne rapporten. Vassdragene er presentert fylkesvis, med den geografiske fordelingen: Agder, 1 vassdrag Rogaland, 13 vassdrag Vestland, 43 vassdrag Møre og Romsdal 7 vassdrag Trøndelag 12 vassdrag Nordland 5 vassdrag Troms og Finnmark 11 vassdrag

Ugedal, O., Pulg, U., Skoglund, H., Charmasson, J., Espedal, E.O, Jensås, J.G., Stranzl, S., Harby, A. & Forseth, T. 2019. Sjøaure og laks i Aurlandsvassdraget 2009-2018. Reguleringseffekter, miljødesign og tiltak. NINA Rapport 1716. Norsk institutt for naturforskning. Kraftutbyggingen av Aurlandsvassdraget utnytter fallhøyden fra en rekke magasiner på fjellet i flere trinn ned til Aurlandsfjorden. Avløpsvannet fra de tre kraftverkene som ligger på fjellet føres til Viddalsvatn (HRV 930 moh) og videre ned til kraftverket Aurland 1, som har utløp i Vassbygdvatn (HRV 55 moh). Vassbygdvatn ligger midt på strekningen med laks og sjøaure, med Vassbygdelva oppstrøms og Aurlandselva nedstrøms. Vangen kraftverk utnytter fallet fra Vassbygdvatn og ned til fjorden. Utbyggingen foregikk etappevis over mange år, fra anleggsarbeidene startet høsten 1969 og første aggregat i Aurland 1 ble tatt i bruk i januar 1973 til tredje aggregat i samme kraftstasjon ble startet opp høsten 1989. På 1900-tallet, før kraftutbyggingen, var Aurlandselva kjent som en av Norges beste elver for sportsfiske etter sjøaure. I tillegg hadde vassdraget en god bestand av laks. Utover 1980-tallet avtok fangstene av sjøaurer markert. Laksefangstene ble enda sterkere redusert inntil fisket på laks ble stanset i 1989. For å undersøke hva som forårsaket nedgangen i fiskebestandene ble det igangsatt årlige fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget fra og med 1989. I rapporter fra disse undersøkelsene ble det først og fremst fremhevet to flaskehalser for fiskeproduksjon som følge av kraftverksreguleringen, redusert vannføring i Vassbygdelva og Midjeelva (Løelva) og redusert vanntemperatur i Aurlandselva. I 2009 ble Aurlandsvassdraget tatt inn som et demovassdrag i prosjektet EnviDORR for å utvide perspektivet, finne eventuelle andre faktorer som kunne være flaskehalser for fiske-produksjonen i vassdraget og å sette i gang tiltak for å avbøte flaskehalsene. EnviDORR ("Increased power and salmon production with Environmentally Designed Operation of Regulated Rivers", populært kalt: ”mer laks og mer kraft”) var et forskningsprosjekt med en målsetting om å skaffe kunnskap og bruke den til å forbedre både kraftproduksjonen og forholdene for laksefisk i regulerte vassdrag. I 2010 ble det også satt i gang et eget tiltaks-prosjekt i vassdraget der målet var å planlegge og gjennomføre fysiske tiltak for å bedre habitatforholdene for fisk. Gjennom kartlegging av gyteforholdene og bunnsubstratet ble det diagnostisert at mangel på gyteareal ga dårlige rekrutteringsforhold i Aurlandselva og at mangel på skjul i elvebunnen ga ugunstige oppvekstforhold for ungfisk i deler av elva. Dette ble vurdert som sann-synlige flaskehalser for fiskeproduksjon. I tråd med prinsipper for miljødesign i regulerte vassdrag ble det fra 2010 satt i gang omfattende tiltak for å skape mere og bedre fordelte gyteplasser og å øke skjultilgang i elvebunnen i Aurlandselva. I tillegg ble det gjennomført tiltak for å bedre habitatforholdene for fisk i sideløp. For å dokumentere utviklingen i bestandene av sjøaure og laks i vassdraget har LFI utført årlige gytefisktellinger i perioden 2009-2018 og elektrisk fiske på seks nyetablerte gyteområder fra og med 2010 samt i sideløp etter 2010, mens NINA har gjennomført årlige undersøkelser av ungfiskbestand i perioden 2009-2018 ved elektrisk fiske på 20 stasjoner i Aur-landselva og åtte stasjoner i Vassbygdelva. Disse undersøkelsene danner også et grunnlag for å evaluere foreløpige effekter av de tiltakene som er gjennomført i vassdraget. Endringer i vannføring og vanndekt areal og virkning på fisk Aurlandselva fikk redusert vannføring etter at Vangen kraftverk kom i drift i september 1980. De største absolutte endringene i vannføring har skjedd på våren og forsommeren (slutten av mai til ut juli) ved at de høye vannføringene i denne perioden er betydelig redusert etter regulering. De største relative endringene i vannføring har skjedd på høsten, fra siste halvdel av september til og med november og vannføringene er også redusert i denne perioden. Vannføringene er både absolutt og relativt sett minst endret på vinteren (desember-april). Ved naturlige lavvannsperioder på vinteren og i første halvdel av mai har vannføringene økt noe etter regulering. Variasjonene i døgnvannføring var vesentlig større før regulering, både mellom og innen år. Reguleringen har ført til at vanndekt areal i Aurlandselva om sommeren (juni-september) er redusert med i størrelsesorden 10-20 % avhengig av om en inkluderer siste halvdel av september i beregningen av endring. Redusert vanndekt areal om sommeren har trolig gitt til-svarende reduksjon i potensialet for fiskeproduksjon. I Aurlandselva er det et minstevannføringskrav på 3 m3/s om vinteren mens vannføringen på vinteren før regulering delvis var lavere enn dette. I om lag 75 % av årene var laveste ukemiddel vannføring høyere om vin-teren etter regulering enn den var før regulering. Denne økningen i laveste vintervannføring har sannsynligvis virket positivt på fiskens vinteroverlevelse og stabiliserende på fiskeproduksjonen. I Vassbygdelva har vannføringen blitt sterkt redusert hele året og i størrelsesorden 50-60 % av de vanndekte produksjonsarealene har gått tapt. I konsesjonsvilkårene er det ikke krav til minstevannføring i Vassbygdelva om høsten og vinteren og på 1990-tallet forekom tørr-legging av elveleiet og stranding av gytefisk og ungfisk. Fra 1995 har det vært frivillig slipp av vann i tørre perioder (ca. 0,3 m3/s via Stondalen). På starten av 2000-tallet ble det bygd en rekke terskler i nedre del av Vassbygdelva og elveleiet ble samlet. Tersklene og ombyggingen av elveleiet har sammen med slippet av vann stabilisert vanndekt areal og det er sjeldent at vannføringen faller under 0,4 m3/s om vinteren. Vannføringen er imidlertid fremdeles såpass lav om vinteren at dette sannsynligvis er en flaskehals for vinteroverlevelse og fiskeproduksjon slik at økt vintervannføring kan gi økt fiskeproduksjon i dette vassdragsavsnittet. Midjeelva (Løelva) tørrlegges helt i anadrom del i perioder av året etter regulering, og det er trolig en ubetydelig ungfiskproduksjon i elva i dag. Elva ble delvis tørrlagt før reguleringen også og det er vanskelig å vurdere tapet i ungfiskproduksjon som følge av regulering. Vannføring i perioden for utvandring av smolt har avtatt mye i hele vassdraget og spesielt oppstrøms Vassbygdvatn. Tidspunkt for start av utvandring av smolt fra Aurlandselva er trolig ikke vesentlig endret etter regulering. Lavere vannføring kan imidlertid ha ført til en mindre synkron og forlenget utvandringsperiode som kan ha påvirket vandringshastighetene under utvandring. Samlet sett antas dette å virke negativt på overlevelsen til smolt under utvandring, og med en større negativ effekt for smolt fra Vassbygdelva og Vassbygdvatn enn fra Aurlandselva. Vannføringene når yngelen kommer opp av grusen og begynner å spise ("swim-up") er redusert mye i hele vassdraget, noe som isolert sett kan ha virket positivt på rekrutteringen i begge elvene. Forholdet mellom vannføring ved gyting og laveste vintervannføring er endret til det positive med tanke på eventuell risiko for tørrlegging av gytegroper i Aurlandselva, men trolig i mindre grad i Vassbygdelva. Det foreligger ikke nok datagrunnlag til å kvantifisere alle de ulike effektene av vassdrags-reguleringen i Aurlandsvassdraget, men i sum er potensialet for fiskeproduksjon redusert etter regulering. Fordi det ikke finnes sammenlignbare undersøkelser av ungfiskproduksjon fra tiden før regulering, er det vanskelig å tallfeste hvor mye reguleringen har redusert produksjonen av ungfisk og smolt i vassdraget. Hvis vi antar at de negative effektene av redusert vannføring og vanndekt areal om sommeren (10-20 %) og de negative effektene av redusert vanntemperatur (15-20 % redusert rekruttering) i Aurlandselva kan summeres, tilsier disse to faktorene at produksjonspotensialet i Aurlandselva etter regulering er redusert med om lag 25-40 %. I tillegg kommer negative effekter vi ikke kan kvantifisere som gradvis reduksjon i habitatkvalitet og mulig økt smolt-dødelighet. Til fratrekk i dette tapsoverslaget kommer sannsynlig økt vinteroverlevelse på grunn av høyere vintervannføring og økt rekruttering som følge av at store flommer har blitt borte. Vi har ikke tilstrekkelig grunnlag for å kvantifisere tapene i Vassbygdelva, men produksjonen er helt klart redusert etter regulering som følge av betydelig reduksjon i vanndekt areal og trolig redusert overlevelse under smoltutvandring. På den positive siden kan frivillige vann-slipp om vinteren, økt permanent vanndekt areal i nedre deler som følge av bygging av terskler og modifisering av elveleiet inkludert sideløp, noe økt sommertemperatur, redusert sedimentdynamikk, muligens økt tilgang på næringsdyr og mindre risiko for tørrlegging av gytegroper ha kompensert for noe av tapet. Samlet sett så anser vi at potensialet for fiske-produksjon i vassdraget fremdeles å være redusert etter regulering. Vanntemperatur Vassdragsreguleringen har ført til at vanntemperaturen i Aurlandselva, som i utgangspunktet var sommerkald, har blitt enda kaldere om sommeren. En analyse av tilgjengelige ungfiskdata for 28 årsklasser viser en sammenheng mellom temperaturforholdene gjennom den første vekstsesongen og rekruttering av årsyngel. Både tetthet og vekst hos årsyngel av aure økte signifikant med sommertemperaturen i Aurlandselva, målt som gjennomsnittlig vanntemperatur i perioden juli-august. Den økte årsklassestyrken med økt temperatur den første vekstsesongen ga også utslag i økte tettheter av 1+ og 2+ aure henholdsvis ett og to år etterpå. Dette tilsier at lave sommertemperaturer er en flaskehals for rekrutteringen av aure i kalde år. Videre tilsier resultatene at redusert temperatur som følge av vassdragsreguleringen har bidratt til 15-20 % redusert rekruttering av aure. Vi fant ingen statistisk sammenheng mellom temperatur og rekruttering hos ungfisk av laks. Dette skyldes trolig at rekruttering av laks i den aktuelle perioden har vært begrenset av lav gytebestand. Resultater fra laboratorieforsøk tilsier at lakseungene kan tolerere lave temperaturer i ”swim-up” perioden, og lave temperaturer vurderes ikke som en begrensende faktor for å opprettholde en selvreproduserende laksebestand i Aurlandselva. Det er imidlertid rimelig å anta at år med lave sommertemperaturer også kan være en flaskehals for rekruttering hos laks, og at redusert vanntemperatur dermed også har bidratt til redusert produksjon av lakseunger i vassdraget. I tillegg viser resultater fra eksperimentelle forsøk at ungfisk av aure i større grad kan utkonkurrere laks på lave temperaturer. Dermed kan de reduserte vanntemperaturene ha gitt aureungene et konkurransemessig fortrinn over laksen i Aurland-selva. Vanntemperaturen om sommeren er lavere i Aurlandselva enn i Vassbygdelva og som følge av dette har årsyngel av både aure og laks mindre størrelse i Aurlandselva. For aure så avtar disse størrelsesforskjellene ettersom fisken blir eldre. Dette kan tyde på at forholdene for vekst hos eldre ungfisk av aure er noe bedre i Aurlandselva til tross for at vanntempera-turen er lavere. Forskjellene i fiskestørrelse ved alder mellom de to elveavsnittene har blitt signifikant mindre de siste ti årene, til tross for at fisketettheten i Aurlandselva har økt noe. Dette tilsier at vekstforholdene for aure i Aurlandselva har utviklet seg positivt sammenliknet med forholdene i Vassbygdelva i løpet av perioden 1989-2018. Det er mulig at vekstforholdene i Vassbygdelva ble dårligere etter at flommene høsten 2014 og 2018 førte til redusert begroing av elvebunnen. Dette kan påvirke bunndyrproduksjonen negativt og muligens gi lavere tilgang på mat for ungfisk i noen år fremover. Data fra omfattende skjellanalyser av voksne sjøaurer i vassdraget fra tidligere undersøkelser tyder på at reguleringen ikke har ført til endringer i viktige livshistorietrekk hos sjøaure, som alder og størrelse hos smolt. Skjellmaterialet er for begrenset til å si noe om det har skjedd endringer hos laks. Analyser av temperaturdata viser at vanntemperaturen i overflatelaget av Vassbygdvatn i stor grad bestemmer temperaturen i øvre deler av Aurlandselva. Reduserte sommertemperaturer i Aurlandselva etter regulering kan derfor knyttes til endringer i de fysiske forholdene i innsjøen som etter regulering får storparten av tilløpet som kaldere vann fra høytliggende magasiner. I mange år er det en svak og lite utviklet temperatursjiktning i innsjøen, noe som bidrar til at temperaturen i overflatelaget blir lavere enn den var før regulering. Analysene av temperaturdata fra vassdraget viste at vannføringen i Vassbygdelva nesten alltid bidrar positivt til oppvarming av Vassbygdvatn mens vannføringen gjennom kraftverket Aurland 1 alltid bidrar til kaldere vann (null-bidrag når Aurland 1 står). Beregningene viser også at Aurland 1 generelt bidrar mer negativt til temperaturen i innsjøen enn Vassbygdelva bidrar positivt. De viktigste forholdene som bestemmer hvorvidt temperatursjiktning kan dannes i Vassbygdvatn er trolig: • Mengden og temperaturen av vannet som slippes ut fra Aurland 1 (kraftproduksjon) • Vannføring og vanntemperatur i Vassbygdelva • Lokalklima: lufttemperatur/stråling Ulike tiltak for å øke temperaturen i overflatelaget i Vassbygdvatn har blitt undersøkt ved hjelp av numerisk modellering. Simuleringene tyder på at tiltaket som består i stans og/eller vesentlig redusert produksjon i Aurland 1 om sommeren er det eneste av de undersøkte tiltakene som fører til vesentlig øking av vanntemperaturen i overflatelagene i Vassbygdvatn om sommeren, og altså i Aurlandselva. Tidspunkt og lengde på perioder med stans og/eller redusert produksjon påvirker i hvilken grad en slik økning av temperatur kan oppstå. Redusert vanntemperatur om sommeren bidrar fortsatt til redusert rekruttering i Aurlands-elva og tiltak som øker sommertemperaturen, spesielt i kalde år, kan gi økt produksjon av både sjøaure og laks i vassdraget. Habitatforhold og tiltak Fysiske habitatforhold i Aurlandselva har blitt endret først og fremst gjennom kraftregulering, erosjonssikring av elvebredder, tørrlegging av sideløp og bygging av kjerr (buner). Totalt vanndekt areal, sedimentdynamikk, areal av gyteplasser og skjultilgang i elvebunn har trolig blitt redusert av disse endringene og har blitt vurdert som sannsynlig flaskehals for fiskeproduksjon. I tråd med prinsipper for miljødesign i regulerte vassdrag ble det fra 2010 satt i gang omfattende tiltak for å restaurere sideløp, for å skape mere og bedre fordelte gyteplasser og å øke skjultilgang i elvebunnen i Aurlandselva. Tiltakene har i hovedsak bestått av utlegging av gytegrus og harving/ripping av elvebunnen, en metode for å øke hulrom (skjul) i elvebunnen ved at steiner ble snudd og finsediment spylt ut. Dessuten ble det brukt utlegging av døde trær, reetablering av kantvegetasjon og sedimenttilførsel i sideløp. I Vassbygdelva var det hovedsakelig resterende, naturlige, fluviale prosesser som bedret bunnforholdene og en flom i 2014 tilførte nytt sediment dominert av rullestein og grus. Tokvamsbekken og Klekkeribekken, som er sideløp til Aurlandselva, ble restaurert i 2012-2014. To sideløp til Vassbygdelva ble restaurert i 2017 (nedre og øvre deltabekk).

Rømt oppdrettslaks er vurdert som ein alvorleg trugsel for dei norske villaksbestandane. Årleg vert det sett i verk ei rekkje tiltak for a hindre rømt fisk frå å gyta med villaksen. Tiltaka omfattar fleire metodar i elv. Fyrst og fremst utfisking med stong, men og harpunering, garnfangst og notkast vert nytta. I denne rapporten brukar vi ein tidsserie frå kilenotfangstar i Vossoprosjektet frå åra 2000 til 2017 for å vurdere utvikling i innsig og andel av rømt oppdrettslaks inn til Osterfjordsystemet i Nordhordland. Fangstane er basert på bruk av kile og sitjenøter på fleire stasjonar inkludert ved Trengereid i Sørfjorden og på strekningen Stamnes-Bolstad fjorden. Nøtene ligg difor i innvandringsruta for Vossolaksen og føremålet med notfiske har vore a registrere innsig av villaks, merka villaks som inngår i kultivering og forsøk, rømt oppdrettslaks og rømt regnbogeaure. I tidsserien er det totalt registrert 988 rømt oppdrettslaks i notfiske ved Trengereid og tilsvarande 752 på strekninga Stamnes­-Bolstadfjorden. For sesongen 2017 var talet rømt oppdrettslaks på dei to stasjonane høvesvis 30 og 6. I heile tidsserien viser utviklinga ein klar reduksjon i andelen rømt fisk i fangstane frå 2011 da innsiget av villaks var aukande men også talet på rømt oppdrettslaks har vore lægre på begge stasjonane dei siste åra.

Rømt oppdrettslaks er vurdert som ein alvorleg trugsel for dei norske villaksbestandane. Årleg vert det sett i verk ei rekkje tiltak for a hindre rømt fisk frå å gyta med villaksen. Tiltaka omfattar fleire metodar i elv. Fyrst og fremst utfisking med stong, men og harpunering, garnfangst og notkast vert nytta. I denne rapporten brukar vi ein tidsserie frå kilenotfangstar i Vossoprosjektet frå åra 2000 til 2017 for å vurdere utvikling i innsig og andel av rømt oppdrettslaks inn til Osterfjordsystemet i Nordhordland. Fangstane er basert på bruk av kile og sitjenøter på fleire stasjonar inkludert ved Trengereid i Sørfjorden og på strekningen Stamnes-Bolstad fjorden. Nøtene ligg difor i innvandringsruta for Vossolaksen og føremålet med notfiske har vore a registrere innsig av villaks, merka villaks som inngår i kultivering og forsøk, rømt oppdrettslaks og rømt regnbogeaure. I tidsserien er det totalt registrert 988 rømt oppdrettslaks i notfiske ved Trengereid og tilsvarande 752 på strekninga Stamnes­-Bolstadfjorden. For sesongen 2017 var talet rømt oppdrettslaks på dei to stasjonane høvesvis 30 og 6. I heile tidsserien viser utviklinga ein klar reduksjon i andelen rømt fisk i fangstane frå 2011 da innsiget av villaks var aukande men også talet på rømt oppdrettslaks har vore lægre på begge stasjonane dei siste åra. Fiskeridirektoriatet

Siden 2002 har Uni Research Miljø (LFI) på oppdrag fra Statkraft Energi AS gjennomført et prosjekt som omhandlet fiskebiologiske undersøkelser og utlegging av rogn i Vikja. I de senere år har det også vært fokus på vannslipp og biotopjusteringer i tillegg til rognutlegg som et supplerende eller alternativt kultiveringstiltak for å styrke bestandene av laks. Fordelen med rognplanting er at metoden gir smolt som er mer tilpasset de naturlige forholdene i vassdraget enn det settesmolt produsert i et fiskeanlegg er. Hvor godt en lykkes med rognplanting vil imidlertid være avhengig av kvantiteten og kvaliteten på de tilgjengelige oppvekstområdene for ungfisken. Denne rapporten omhandler arbeid for å undersøke om rognplanting er en egnet alternativ kultiveringsmetode i Vikja. Resultatene fra prosjektperioden 2002–2015 er lovende og tilsier at rognplanting er en egnet metode for å produsere laksesmolt oppstrøms lakseførende strekning i Vikja.

Vannføringskurvene fra Årdalsvassdraget 1 2014 viser at det var høye vår- og høstflommer, og noe lavere midtsommers vannføring enn vanlig. Det har ikke vært registrert kritisk lave vannføringer som ga fare for tørrlegging av gytearealer i 2014. Vannkjemien har neppe hatt avgrensende effekt på fisken i Årdalsvassdraget i 2014. De fleste målingene viste, som i 2013, en pH mellom 6,2 og 6,6. Konsentrasjonene av labil/"giftig" aluminium (LAI) var i 2014 generelt lave til svært lave på alle måletidspunkter og -stasjoner. I prøver fra 24 gytegroper i utlagt gytegrus i Bjørg ble det funnet gyting både av laks og aure. Det konkluderes med at grusen er både i bruk og egnet som gyteplass. I 2014 ble det lagt ut totalt 55800 rogn i vassdraget, fordelt på tre områder ved Nes, Bjørg og Svadberg. Sleping og Slice-foring av av smolt ble ikke gjennomført i 2014, grunnet liten tilgang på egnet settefisk. En del smolt ble likevel cwt-merket og satt ut i elven, utenom forsøk. Utvandring av villsmolt i 2014 skjedde i hovedsak i slutten av april. El-fisket etter ungfisk i Årdalselven viste høyest tettheter i midtre og øvre del av Storåna. Habitattiltak ble gjennomført i Øynåkvitlen i september 2014. For å bedre vannføringen inn i kvitlen ble det åpnet litt opp i vannløpet i øvre del. I nedre del av kvitlen ble det fjernet en betydelig mengde plantemateriale og mudder/finstoff. Ved gytefisktellingen i 2014 ble det registre1i 1298 laks i Årdalselven. Dette var et noe lavere antall enn det som ble registrert i 2011 og 12, men likevel mer enn i 2013. Den endelige beskatningen i fisket var 386 laks. Uttaket ga en beskatning av den oppvandrete gytefisken på maksimalt 23 %. Lyse produksjon As

Det er gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i seks regulerte vassdrag i Hardanger i perioden 2007–2014; Sima, Osavassdraget (Norddøla og Austdøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Denne rapporten omfatter en videreføring av gytefisktellinger, ungfiskundersøkelser og temperaturlogging i 2013 og 2014. Disse dataene er sammenstilt med tilsvarende data fra tidligere år. Hensikten har vært å videreføre undersøkelsene for å øke kunnskapsgrunnlaget og sikre sammenhengende dataserier. Resultatene støtter opp om tidligere års funn som viser at det er selvreproduserende bestander av sjøaure i alle elvene, men flere av bestandene er fåtallige og i dårlig tilstand. Det er også funnet gyting og rekruttering av laks i alle elvene i løpet av undersøkelsesperioden, men gytebestandene av laks er til dels svært fåtallige, og har med få unntak vært under gytebestandsmålene. Situasjonen for både laks og sjøaure er påvirket av dårlig sjøoverlevelse, noe som gjelder de fleste bestandene i indre deler av Hardangerfjorden. Sjøaurebestandene Osa og Sima har imidlertid vist en klar økning de siste tre årene. En tilsvarende utvikling er observert i andre bestander i de indre delene av Hardangerfjorden, noe som tilsier at det har vært en bedring av forholdene for sjøaure i de indre fjordområdene. Alle bestandene er negativt påvirket av vassdragsregulering, men bestandene er i ulik grad berørt av reguleringene. I tillegg til lave gytebestander anses lave vannføringer, særlig om vinteren, å være en flaskehals for bestandene i flere av elvene. Statkraft Energi

Rapporten oppsummerer undersøkelser foretatt i perioden 2004–2015, med hovedfokus på resultater oppnådd i perioden etter forrige hovedrapport i 2012. Undersøkelsene viser at gytebestanden av laks i vassdraget har vært høyere i de siste årene av undersøkelsesperioden, men situasjonen er fortsatt kritisk. Sjøaurebestanden har vist en betydelig bedring den siste femårsperioden, og bestandsstatus kan nå karakteriseres som god. Tiltakene som så langt har vært gjennomført har bidratt til at miljøbetingelsene i vassdraget har blitt bedre. Vannslippene på 0,4–0,5 m3/s i perioden 2007-2013 har ikke vært tilstrekkelige til helt å unngå at det forekommer dødelighet som følge av stranding av gytegroper i de tørreste vinterperiodene. Fra 2013 ble vannslippet økt til 0,7 m3/s, som følge av den siste midlertidige endringen i manøvreringsreglementet. Resultatene viser så langt at eggdødeligheten i de to påfølgende sesongene er blant de laveste i undersøkelsesperioden. Endret manøvrering ved å erstatte tapping av kaldt bunnvann fra Sysen med slipp av varmere vann fra lsdal og Storlia om sommeren bidrar til økt vanntemperatur og bedre vekst og rekrutteringsforhold for ungfisk på lakseførende strekning. Rognplanting ovenfor lakseførende strekning har bidratt til økt produksjon av laksesmolt i vassdraget. Det anbefales at alle tiltakene videreføres. Våren 2015 ble det for første gang gjennomført et forsøk med å slepe settesmolt ut deler av fjordsystemet. Dette kan bli et viktig midlertidig tiltak for å øke gytebestanden av villaks og bør videreføres. Videre bør driftsregimet i Tveitofossen gjennomgås for å unngå hurtige vannstandsreduksjoner med påfølgende stranding av ungfisk. Statkraft Energi

Vannføringskurvene fra Årdalsvassdraget 1 2014 viser at det var høye vår- og høstflommer, og noe lavere midtsommers vannføring enn vanlig. Det har ikke vært registrert kritisk lave vannføringer som ga fare for tørrlegging av gytearealer i 2014. Vannkjemien har neppe hatt avgrensende effekt på fisken i Årdalsvassdraget i 2014. De fleste målingene viste, som i 2013, en pH mellom 6,2 og 6,6. Konsentrasjonene av labil/"giftig" aluminium (LAI) var i 2014 generelt lave til svært lave på alle måletidspunkter og -stasjoner. I prøver fra 24 gytegroper i utlagt gytegrus i Bjørg ble det funnet gyting både av laks og aure. Det konkluderes med at grusen er både i bruk og egnet som gyteplass. I 2014 ble det lagt ut totalt 55800 rogn i vassdraget, fordelt på tre områder ved Nes, Bjørg og Svadberg. Sleping og Slice-foring av av smolt ble ikke gjennomført i 2014, grunnet liten tilgang på egnet settefisk. En del smolt ble likevel cwt-merket og satt ut i elven, utenom forsøk. Utvandring av villsmolt i 2014 skjedde i hovedsak i slutten av april. El-fisket etter ungfisk i Årdalselven viste høyest tettheter i midtre og øvre del av Storåna. Habitattiltak ble gjennomført i Øynåkvitlen i september 2014. For å bedre vannføringen inn i kvitlen ble det åpnet litt opp i vannløpet i øvre del. I nedre del av kvitlen ble det fjernet en betydelig mengde plantemateriale og mudder/finstoff. Ved gytefisktellingen i 2014 ble det registre1i 1298 laks i Årdalselven. Dette var et noe lavere antall enn det som ble registrert i 2011 og 12, men likevel mer enn i 2013. Den endelige beskatningen i fisket var 386 laks. Uttaket ga en beskatning av den oppvandrete gytefisken på maksimalt 23 %.

Det er gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i seks regulerte vassdrag i Hardanger i perioden 2007–2014; Sima, Osavassdraget (Norddøla og Austdøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Denne rapporten omfatter en videreføring av gytefisktellinger, ungfiskundersøkelser og temperaturlogging i 2013 og 2014. Disse dataene er sammenstilt med tilsvarende data fra tidligere år. Hensikten har vært å videreføre undersøkelsene for å øke kunnskapsgrunnlaget og sikre sammenhengende dataserier. Resultatene støtter opp om tidligere års funn som viser at det er selvreproduserende bestander av sjøaure i alle elvene, men flere av bestandene er fåtallige og i dårlig tilstand. Det er også funnet gyting og rekruttering av laks i alle elvene i løpet av undersøkelsesperioden, men gytebestandene av laks er til dels svært fåtallige, og har med få unntak vært under gytebestandsmålene. Situasjonen for både laks og sjøaure er påvirket av dårlig sjøoverlevelse, noe som gjelder de fleste bestandene i indre deler av Hardangerfjorden. Sjøaurebestandene Osa og Sima har imidlertid vist en klar økning de siste tre årene. En tilsvarende utvikling er observert i andre bestander i de indre delene av Hardangerfjorden, noe som tilsier at det har vært en bedring av forholdene for sjøaure i de indre fjordområdene. Alle bestandene er negativt påvirket av vassdragsregulering, men bestandene er i ulik grad berørt av reguleringene. I tillegg til lave gytebestander anses lave vannføringer, særlig om vinteren, å være en flaskehals for bestandene i flere av elvene.

Espedalsvassdraget fremstår samlet sett som produktivt habitat for sjøaure og laks. Deler av vassdraget er nesten urørt, har en enestående og særpregete morfologi og kan brukes som referansestrekning - ikke minst med tanke på arbeidet med vannforskriften. Generelt sett finnes det mye skjul og gode habitatforhold for ungfisk av laks og sjøaure. Et av de viktigste tiltakene for å styrke fiskebestanden er derfor å bevare de gode miljøforholdene i vassdraget og å unngå forverring av miljøtilstand. I deler av elven finnes inngrep, først og fremst lukking av sideløp, tilførsel av finsediment fra grustak, enkelte forbygninger særlig i sideelver, så vel som kanalisering og forbygning i nedre del av Espedalsåna. Dessuten er kantvegetasjon delvis redusert og døde trær er knapt å finne i vassdraget. Basert på kartlegging og fremgangsmåte etter miljødesignhåndboken anbefales følgende habitattiltak dersom lakse- og sjøaurebestanden skal styrkes: 1) Bevaring av de gode miljøforholdene {Etablering av fangdammer for å unngå finsediment fra grustak, bevaring av eksisterende sideløp o.a.). 2) Utlegging av gytegrus i Espedalsåna rett nedenfor Espedalsvatnet. 3) Restaurering av 12 sideløp. 4) Mindre grusutlegg i øvre og nederste delen av vassdraget. 5) Reetablering av kantvegetasjon og døde trær i deler av vassdraget NJFF.Rogaland, Grunneierlag Espedalsåna med hjelp av fiskefondsmidler

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å finne effekter av krypsiv på anadrom fisk, samt effekter på biologisk mangfold av bunndyr og tettheter av bunndyr. Krypsiv kan være et problem for gytende fisk dersom gyteplasser gror igjen. Imidlertid viste en registrering av krypsiv og gytesubstrat i over 50 vassdrag på Vest- og Sørlandet, samt en grundigere kartlegging av krypsiv og gytegrus i Mandalselva, at omfanget av dette problemet er begrenset. Kun enkelte viktige gyteområder har omfattede vekst av krypsiv. Så lenge ikke substratet er dekket av krypsiv vil fisken gyte i mosaikkhabitater med grus og krypsiv. Også for bleka tilsa resultatene at krypsivet i liten grad utgjør en begrensning for gytemuligheter på de undersøkte områdene av Otra. Undersøkelsene viste videre at tettheten av ungfisk generelt er høyere i habitater med krypsiv enn i habitater med grus. I tillegg fant vi høyere tettheter av bunndyr i krypsiv enn i grus, samt et høyere antall arter. Dette ble også reflektert i fiskens mageinnhold der bunndyrene fisken hadde spist hovedsakelig stammet fra krypsiv. Det er derfor sannsynlig at moderate mengder krypsiv kan være positivt for ungfiskproduksjonen i mosaikkhabitater med grus og krypsiv. Krypsiv gir gode skjulmuligheter og godt næringsgrunnlag. Undersøkelsene av fiskeyngel og bunndyr ble utført i Mandalselva (Vest Agder) og 1 Matteelva (Hordaland). Vi kartla krypsiv og gytesubstrat under snorkling. En sammenlikning av kartleggingen av krypsiv basert på snorkling med en eksisterende kartlegging basert på flyfoto, viste at kartleggingen basert flyfoto mest sannsynlig gir overdimensjonering av utbredelsen av krypsiv. Det kan være at mose og annen vegetasjon i elvene blir feiltolket som krypsiv fra flyfoto.

Espedalsvassdraget fremstår samlet sett som produktivt habitat for sjøaure og laks. Deler av vassdraget er nesten urørt, har en enestående og særpregete morfologi og kan brukes som referansestrekning - ikke minst med tanke på arbeidet med vannforskriften. Generelt sett finnes det mye skjul og gode habitatforhold for ungfisk av laks og sjøaure. Et av de viktigste tiltakene for å styrke fiskebestanden er derfor å bevare de gode miljøforholdene i vassdraget og å unngå forverring av miljøtilstand. I deler av elven finnes inngrep, først og fremst lukking av sideløp, tilførsel av finsediment fra grustak, enkelte forbygninger særlig i sideelver, så vel som kanalisering og forbygning i nedre del av Espedalsåna. Dessuten er kantvegetasjon delvis redusert og døde trær er knapt å finne i vassdraget. Basert på kartlegging og fremgangsmåte etter miljødesignhåndboken anbefales følgende habitattiltak dersom lakse- og sjøaurebestanden skal styrkes: 1) Bevaring av de gode miljøforholdene {Etablering av fangdammer for å unngå finsediment fra grustak, bevaring av eksisterende sideløp o.a.). 2) Utlegging av gytegrus i Espedalsåna rett nedenfor Espedalsvatnet. 3) Restaurering av 12 sideløp. 4) Mindre grusutlegg i øvre og nederste delen av vassdraget. 5) Reetablering av kantvegetasjon og døde trær i deler av vassdraget

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å finne effekter av krypsiv på anadrom fisk, samt effekter på biologisk mangfold av bunndyr og tettheter av bunndyr. Krypsiv kan være et problem for gytende fisk dersom gyteplasser gror igjen. Imidlertid viste en registrering av krypsiv og gytesubstrat i over 50 vassdrag på Vest- og Sørlandet, samt en grundigere kartlegging av krypsiv og gytegrus i Mandalselva, at omfanget av dette problemet er begrenset. Kun enkelte viktige gyteområder har omfattede vekst av krypsiv. Så lenge ikke substratet er dekket av krypsiv vil fisken gyte i mosaikkhabitater med grus og krypsiv. Også for bleka tilsa resultatene at krypsivet i liten grad utgjør en begrensning for gytemuligheter på de undersøkte områdene av Otra. Undersøkelsene viste videre at tettheten av ungfisk generelt er høyere i habitater med krypsiv enn i habitater med grus. I tillegg fant vi høyere tettheter av bunndyr i krypsiv enn i grus, samt et høyere antall arter. Dette ble også reflektert i fiskens mageinnhold der bunndyrene fisken hadde spist hovedsakelig stammet fra krypsiv. Det er derfor sannsynlig at moderate mengder krypsiv kan være positivt for ungfiskproduksjonen i mosaikkhabitater med grus og krypsiv. Krypsiv gir gode skjulmuligheter og godt næringsgrunnlag. Undersøkelsene av fiskeyngel og bunndyr ble utført i Mandalselva (Vest Agder) og 1 Matteelva (Hordaland). Vi kartla krypsiv og gytesubstrat under snorkling. En sammenlikning av kartleggingen av krypsiv basert på snorkling med en eksisterende kartlegging basert på flyfoto, viste at kartleggingen basert flyfoto mest sannsynlig gir overdimensjonering av utbredelsen av krypsiv. Det kan være at mose og annen vegetasjon i elvene blir feiltolket som krypsiv fra flyfoto. Krypsivprosjektet på Sørlandet

Hovedformålet med denne undersøkelsen har vært å overvåke mulige effekter av bygging og drift av vei- og tunnelanlegg (ny RV 13, Tunsbergtunellen) på vannmiljøet, indikert gjennom fisk og bunndyr. I de to første årene (2009–2011) av overvåkingen av Granvinselva og Kattaråa kunne det dokumenteres forurensning. Denne stammet fra direkte utslipp av spillvann fra tunneldriften, men også fra anleggsområdet. I Granvinselva har forurensningen rammet lokale områder nedenfor Seimsbroen, særlig på stasjon 3 og i mindre grad stasjon 4 i Granvinselva. Anleggsarbeidet førte her til økt finsedimentandel i elvebunnen i 2011 sammenlignet med 2009. Undersøkelser av gytegroper tyder på at dette kan ha påvirket eggoverlevelsen på disse områdene, men dataene er ikke entydige siden det ble også funnet andre faktorer som bunnis og isskuring. Forurensingen i Granvinselva var imidlertid ikke kritisk. Sedimentkvaliteten ble redusert 2009–2011, men bedret seg deretter igjen. Det hjalp at spillvann fra tunneldrivingen ble renset. Dessuten ble spillvannet fortynnet i stor grad, og finsedimentavsetninger ble renset av sedimentdynamiske prosesser (flom, isskuring). Sedimentkvaliteten nedenfor anleggsområdet er ikke fullt så god i 2013 som i 2009, men indikerer fortsatt gode habitatforhold for gyting og ungfisk. Dette bekreftes av høye ungfisktettheter. Det kan ikke utelukkes at tunell- og veidrift (spylevann og overvann) har effekt på fjærmyggsamfunnet. Dette bør følges opp. Statens Vegvesen

Kartlegging av gyteforhold i Aurlandsvassdraget i 2009 har vist at bare 0,2 % av elvearealet hadde substrat og hydrauliske forhold som var egnet til gyting av sjøaure eller laks. Om lag 27% av elvearealet i Aurlandselva og 25 % i Vassbygdelva hadde en avstand til nærmeste gyteareal som var større enn 100 m – en indikasjon for at potensial for ungfiskproduksjon ikke var utnyttet. I de følgende årene (2010–2012) ble det prøvd å øke gytearealene ved utlegging av gytesubstrat og ved harving av elvebunnen. På denne måten ble andel gyteareal økt til 1 % av elvearealet i Aurlandselva og 0,7 % i Vassbygdelva. Elveareal med avstand større enn 100 m til nærmeste gyteplass ble redusert til henholdsvis 17 og 21 %. Sjøauren tok raskt i bruk de nye gyteplassene. Laksen var i mindre grad representert på gyteområdene, noe som gjenspeiler den generelt lave laksebestanden i vassdraget. Antall gytefisk steg markant fra 439 sjøaurer (2009) til 1034 (2012), antall laks fra 12 (2009) til 86 (2011) og 61 (2012). Alle grusutlegg som ble undersøkt ble brukt av gytende fisk. Eggoverlevelse var gjennomgående høy (> 80%), med unntak av utleggene på Osen, i Vassbygdelva og nederst i Aurlandselva hvor grusen var preget av et høyere innslag finsediment (overlevelse 60–70%). Det konkluderes med at mangel på gyteareal var en flaskehals for ungfiskproduksjonen, særlig på elvestrekninger hvor avstanden til gyteområder var stor. Utlegging av gytegrus har bidratt til å bedre gyteforholdene i elven, men totalt sett er gytearealet i Aurlandselva fortsatt lavt og trolig begrensende for ungfiskproduksjonen. Kartlegging av sidebekker (2011) viste at store arealer hadde dårlige habitatforhold grunnet overdimensjonerte terskler som sørget for sedimentering av finstoffer og ugunstige substratforhold (Klekkeribekken, Tokvamsbekken, Tivesja) eller for lav vannstand i perioder (Midjeelva). Klekkeribekken og Tokvamsbekken ble restaurert i 2012 hovedsakelig middels justering av terskler. Tiltaket bør suppleres med planting av kantvegetasjon og utlegging av kvister/døde trær våren 2013. Effekt på fiskeproduksjon bør følges opp. Det ble laget en tiltaksplan som bygger på erfaringene med restaurering av gyteplasser og tiltak i sideløpene 2010-2012. For å skape bedre gyteforhold og ungfiskhabitat i Aurlandselva og Vassbygdelva foreslås det å satse på elverestaurering, grusmanagement og harving fremover. Arbeidet i sideløpene bør følges opp og fortsettes med habitattiltak i Tivesja og Midjeelva. E-CO Energi

Kartlegging av gyteforhold i Aurlandsvassdraget i 2009 har vist at bare 0,2 % av elvearealet hadde substrat og hydrauliske forhold som var egnet til gyting av sjøaure eller laks. Om lag 27% av elvearealet i Aurlandselva og 25 % i Vassbygdelva hadde en avstand til nærmeste gyteareal som var større enn 100 m – en indikasjon for at potensial for ungfiskproduksjon ikke var utnyttet. I de følgende årene (2010–2012) ble det prøvd å øke gytearealene ved utlegging av gytesubstrat og ved harving av elvebunnen. På denne måten ble andel gyteareal økt til 1 % av elvearealet i Aurlandselva og 0,7 % i Vassbygdelva. Elveareal med avstand større enn 100 m til nærmeste gyteplass ble redusert til henholdsvis 17 og 21 %. Sjøauren tok raskt i bruk de nye gyteplassene. Laksen var i mindre grad representert på gyteområdene, noe som gjenspeiler den generelt lave laksebestanden i vassdraget. Antall gytefisk steg markant fra 439 sjøaurer (2009) til 1034 (2012), antall laks fra 12 (2009) til 86 (2011) og 61 (2012). Alle grusutlegg som ble undersøkt ble brukt av gytende fisk. Eggoverlevelse var gjennomgående høy (> 80%), med unntak av utleggene på Osen, i Vassbygdelva og nederst i Aurlandselva hvor grusen var preget av et høyere innslag finsediment (overlevelse 60–70%). Det konkluderes med at mangel på gyteareal var en flaskehals for ungfiskproduksjonen, særlig på elvestrekninger hvor avstanden til gyteområder var stor. Utlegging av gytegrus har bidratt til å bedre gyteforholdene i elven, men totalt sett er gytearealet i Aurlandselva fortsatt lavt og trolig begrensende for ungfiskproduksjonen. Kartlegging av sidebekker (2011) viste at store arealer hadde dårlige habitatforhold grunnet overdimensjonerte terskler som sørget for sedimentering av finstoffer og ugunstige substratforhold (Klekkeribekken, Tokvamsbekken, Tivesja) eller for lav vannstand i perioder (Midjeelva). Klekkeribekken og Tokvamsbekken ble restaurert i 2012 hovedsakelig middels justering av terskler. Tiltaket bør suppleres med planting av kantvegetasjon og utlegging av kvister/døde trær våren 2013. Effekt på fiskeproduksjon bør følges opp. Det ble laget en tiltaksplan som bygger på erfaringene med restaurering av gyteplasser og tiltak i sideløpene 2010-2012. For å skape bedre gyteforhold og ungfiskhabitat i Aurlandselva og Vassbygdelva foreslås det å satse på elverestaurering, grusmanagement og harving fremover. Arbeidet i sideløpene bør følges opp og fortsettes med habitattiltak i Tivesja og Midjeelva.

Denne rapporten er en oppdatering av LFI-rapport nr. 164 (Lehmann m.fl. 2009). Som en videreføring av prosjektet ”Uttak av oppdrettslaks i vassdrag”, ble det på oppdrag fra Fiskeridirektoratet i 2008 gjennomført uttak av oppdrettslaks med sitjenot og kilenøter i fjordene like utenfor Vossovassdraget i Hordaland. På de fire notplassene Trengereid, Skolmen, Nauttoneset og Furnes ble det i 2008 fanget 186 oppdrettslaks (65 %) og 102 villaks. Fangsten av oppdrettslaks i innvandringsruten til Vosso i 2008 var den nest høyeste siden 2000, til tross for at det på landsbasis var rapportert en sterk nedgang i antall rømte oppdrettslaks. Notfisket i sjøen fjernet inntil 780 000 oppdrettslaks-egg som kunne blitt gytt i elvene i regionen. På Trengereid ble det i tillegg tatt 65 rømte regnbueaure i noten, mot bare to i Bolstadfjorden, der det ikke er oppdrettsanlegg. Det indikerer at regnbueauren er nokså stasjonær i områdene der den har rømt. Statistikk fra fylkesmannen i Hordaland viste en sjøfangst på over 1,1 tonn regnbueaure i høst- og vinterfisket 2008/09 i kommuner ved Osterfjorden/Sørfjorden. Undersøkelsen i Ekso tilsier at andelen oppdrettslaks i gytebestanden ble redusert fra 43 % til 28 % ved garnfiske, og ytterligere til 12,5 % gjennom tilførsel av 770 000 øyerogn fra genbanken. Dette økte den effektive gytebestanden av villfisk med inntil 150 laks, og det viste at tilbakeføring av øyerogn av lokal stamme fra genbank er et viktig virkemiddel for å redusere det genetiske bidraget fra oppdrettslaks i en gytebestand. Erfaringene fra prosjektet er at det i mindre vassdrag på Vestlandet, med middelvannføring inntil ca. 30 m3/sek, kan gjøres et effektivt uttak av rømt oppdrettslaks med garn. I slike mindre vassdrag vil perioder med lav vannføring som gir gode forhold for uttak forekomme relativt ofte i løpet av høsten. I større vestlandsvassdrag som Vosso (middelvannføring på 108 m3/sek) vil derimot få og korte tidsvinduer med egnet vannføring være en betydelig begrensning for et effektivt uttak av rømt oppdrettslaks. I slike vassdrag vil derfor notfiske i fjordsystemet utenfor være et godt alternativ. Samlet viser resultatene at det kan gjøres et effektivt uttak av rømt oppdrettslaks med notredskap i sjøen utenfor laksevassdrag og med garn oppe i vassdrag. Dette vurderes som svært viktige tiltak for å motvirke effekten av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander. På lengre sikt må likevel problemet løses ved reduksjon av antallet oppdrettsfisk som rømmer. Første del av rapporten er i praksis identisk med LFI-rapport nr. 164. Rapporten er i 2010 tillegg oppdatert med resultater fra 2009 fra notfiske i fjordene utenfor Vossovassdraget og fra uttak av fisk i Etneelven, Ekso og Ådlandsvassdraget. Resultatene fra 2009 viser i grove trekk det samme bildet som ble funnet i 2008. Fiskeridirektoratet

Arealene ovenfor lakseførende strekning/Tveito i Bjoreio er vurdert til å være godt egnet som oppvekstområde for ungfisk av laks. Tettheten av lakseunger med alder 1+ og eldre var i 2009 den høyeste som har blitt registrert ovenfor lakseførende strekning i Bjoreio etter at utplanting av rogn ble tatt i bruk som kultiveringsteknikk. Eggoverlevelsen til utlagt rogn i Bjoreio i 2009 var 96 %. Bruk av fire videokamera ved inntaksdammen til Tveito kraftverk viste at nær 20 % av den observerte smolten gikk inn mot vannintaket til kraftverket, mens resten gikk ut over damkanten. Smolt kan likevel ha passert over dammen andre steder enn der kameraene sto. Derfor er trolig 20 % et maksimumsestimat for andel smolt som gikk inn mot vanninntaket. Nesten all smoltutvandring forbi dammen foregikk om natten, og halvparten av den registrerte utvandringen skjedde i løpet av perioden 29.05–01.06.2009 i forbindelse med økning i vannføring og temperatur. I perioden 08.05–03.07 ble det fanget 60 laksesmolt i en storruse ved utløpet av Eidfjordvatnet. Over 50 % smolten ble fanget i løpet av døgnet 2.-3.06, dvs. et par døgn etter utvandringstoppen forbi Tveito kraftverk. Gjelleprøver fra laksesmolten som ble fanget i rusen viste at konsentrasjonene av gjellealuminium var svært lave (i gjennomsnitt < 6 μg Al/g gjelle), noe som gjenspeiler gode vannkjemiske forhold mht. aluminium. Na+K+ ATPase aktiviteten i gjellene til laksesmolten var i snitt over 10 den 3. juni da det meste av smolten gikk ut. Dette var høyere enn verdiene som ble registrert i mai. Utvandringstidspunktet til sjø for hovedmengden av laksesmolten fra Eidfjordvassdraget i 2009 var i uke 23 (ca. 4. juni). Med normal vandringshastighet i fjorden (7-25 km/døgn) vil smolten trolig ha truffet den antatte infeksjonstoppen av lakselus i ytre Hardangerfjord, som var i midten av juni. Statkraft

Arealene ovenfor lakseførende strekning/Tveito i Bjoreio er vurdert til å være godt egnet som oppvekstområde for ungfisk av laks. Tettheten av lakseunger med alder 1+ og eldre var i 2009 den høyeste som har blitt registrert ovenfor lakseførende strekning i Bjoreio etter at utplanting av rogn ble tatt i bruk som kultiveringsteknikk. Eggoverlevelsen til utlagt rogn i Bjoreio i 2009 var 96 %. Bruk av fire videokamera ved inntaksdammen til Tveito kraftverk viste at nær 20 % av den observerte smolten gikk inn mot vannintaket til kraftverket, mens resten gikk ut over damkanten. Smolt kan likevel ha passert over dammen andre steder enn der kameraene sto. Derfor er trolig 20 % et maksimumsestimat for andel smolt som gikk inn mot vanninntaket. Nesten all smoltutvandring forbi dammen foregikk om natten, og halvparten av den registrerte utvandringen skjedde i løpet av perioden 29.05–01.06.2009 i forbindelse med økning i vannføring og temperatur. I perioden 08.05–03.07 ble det fanget 60 laksesmolt i en storruse ved utløpet av Eidfjordvatnet. Over 50 % smolten ble fanget i løpet av døgnet 2.-3.06, dvs. et par døgn etter utvandringstoppen forbi Tveito kraftverk. Gjelleprøver fra laksesmolten som ble fanget i rusen viste at konsentrasjonene av gjellealuminium var svært lave (i gjennomsnitt < 6 μg Al/g gjelle), noe som gjenspeiler gode vannkjemiske forhold mht. aluminium. Na+K+ ATPase aktiviteten i gjellene til laksesmolten var i snitt over 10 den 3. juni da det meste av smolten gikk ut. Dette var høyere enn verdiene som ble registrert i mai. Utvandringstidspunktet til sjø for hovedmengden av laksesmolten fra Eidfjordvassdraget i 2009 var i uke 23 (ca. 4. juni). Med normal vandringshastighet i fjorden (7-25 km/døgn) vil smolten trolig ha truffet den antatte infeksjonstoppen av lakselus i ytre Hardangerfjord, som var i midten av juni.

Denne rapporten er en oppdatering av LFI-rapport nr. 164 (Lehmann m.fl. 2009). Som en videreføring av prosjektet ”Uttak av oppdrettslaks i vassdrag”, ble det på oppdrag fra Fiskeridirektoratet i 2008 gjennomført uttak av oppdrettslaks med sitjenot og kilenøter i fjordene like utenfor Vossovassdraget i Hordaland. På de fire notplassene Trengereid, Skolmen, Nauttoneset og Furnes ble det i 2008 fanget 186 oppdrettslaks (65 %) og 102 villaks. Fangsten av oppdrettslaks i innvandringsruten til Vosso i 2008 var den nest høyeste siden 2000, til tross for at det på landsbasis var rapportert en sterk nedgang i antall rømte oppdrettslaks. Notfisket i sjøen fjernet inntil 780 000 oppdrettslaks-egg som kunne blitt gytt i elvene i regionen. På Trengereid ble det i tillegg tatt 65 rømte regnbueaure i noten, mot bare to i Bolstadfjorden, der det ikke er oppdrettsanlegg. Det indikerer at regnbueauren er nokså stasjonær i områdene der den har rømt. Statistikk fra fylkesmannen i Hordaland viste en sjøfangst på over 1,1 tonn regnbueaure i høst- og vinterfisket 2008/09 i kommuner ved Osterfjorden/Sørfjorden. Undersøkelsen i Ekso tilsier at andelen oppdrettslaks i gytebestanden ble redusert fra 43 % til 28 % ved garnfiske, og ytterligere til 12,5 % gjennom tilførsel av 770 000 øyerogn fra genbanken. Dette økte den effektive gytebestanden av villfisk med inntil 150 laks, og det viste at tilbakeføring av øyerogn av lokal stamme fra genbank er et viktig virkemiddel for å redusere det genetiske bidraget fra oppdrettslaks i en gytebestand. Erfaringene fra prosjektet er at det i mindre vassdrag på Vestlandet, med middelvannføring inntil ca. 30 m3/sek, kan gjøres et effektivt uttak av rømt oppdrettslaks med garn. I slike mindre vassdrag vil perioder med lav vannføring som gir gode forhold for uttak forekomme relativt ofte i løpet av høsten. I større vestlandsvassdrag som Vosso (middelvannføring på 108 m3/sek) vil derimot få og korte tidsvinduer med egnet vannføring være en betydelig begrensning for et effektivt uttak av rømt oppdrettslaks. I slike vassdrag vil derfor notfiske i fjordsystemet utenfor være et godt alternativ. Samlet viser resultatene at det kan gjøres et effektivt uttak av rømt oppdrettslaks med notredskap i sjøen utenfor laksevassdrag og med garn oppe i vassdrag. Dette vurderes som svært viktige tiltak for å motvirke effekten av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander. På lengre sikt må likevel problemet løses ved reduksjon av antallet oppdrettsfisk som rømmer. Første del av rapporten er i praksis identisk med LFI-rapport nr. 164. Rapporten er i 2010 tillegg oppdatert med resultater fra 2009 fra notfiske i fjordene utenfor Vossovassdraget og fra uttak av fisk i Etneelven, Ekso og Ådlandsvassdraget. Resultatene fra 2009 viser i grove trekk det samme bildet som ble funnet i 2008.

Laksestammen i Songdalselva anses som tapt grunnet langtransportert sur nedbør. Imidlertid har det vært en betydelig reduksjon i svovelinnholdet i nedbøren siden 1990-tallet, og dette har ført til en forbedret vannkvalitet i forsuringsutsatte vassdrag. Undersøkelsene i Songdalselva viser at laksen er i ferd med å rekolonisere vassdraget. Fra å være nesten fraværende i 1998, ble det funnet ungfisk av laks på hele den lakseførende strekningen i 2005, 2008 og i 2009. Imidlertid er Songdalselva stadig utsatt for surt vann, spesielt om våren, og det ble senest våren 2005 funnet død laks og aure i vassdraget. Prøver av fiskegjeller, viser at det vannkjemiske miljøet kan påvirke fiskebestandene i betydelig negativ grad. I motsetning til den positive utviklingen for laks, ser det ut til at sjøauren går tilbake. Fangstene av sjøaure og laks på sportsfiske kan beskrives som meget lave, spesielt med tanke på at lakseførende strekning er på 33 kilometer. Men gytefisktellingen utført høsten 2008 står i sterk kontrast til disse fangstene siden det ble talt 124 (ca. 500 kilo) laks og nesten 1000 (ca. 1 400 kilo) sjøaure. Bunndyrsamfunnet indikerer en generell bedring av vannkjemien i Songdalselva. Antallet forsuringsfølsomme arter har økt siden 1998, og forsuringsindeksene viser også en forbedring. Det er imidlertid fremdeles skader på bunnfaunaen fra sur nedbør i deler av vassdraget. Songdalselva står oppført på prioritert liste over nye nasjonale kalkingsprosjekt i DN's plan for kalking i perioden 2004–2010. Bakgrunnen for dette er at elva har et bra potensial for lakseproduksjon, og at vassdraget er vurdert til å være lett å kalke. På den annen side vil undersøkelser av laksebestanden og bunndyrsamfunnet uten at Songdalselva kalkes, gi mulighet til å følge en naturlig reetablering av laks og forsurings-sensitive bunndyr i Sør-Norge som følge av redusert tilførsel av langtransportert sur nedbør.

Som et alternativ til kultiveringen med utsetting av laksesmolt er det i perioden 2003 til 2008 årlig plantet ut øyerogn i Vikja. Estimat av smoltutgangen fra restfeltet i perioden 2005-2008 tilsier at produksjonen har variert fra om lag 7000 til 1500 smolt per år. En teoretisk tilnærming, basert på det tilgjengelige produksjonsarealet i restfeltet i Vikja, gir en forventet årlig smoltproduksjon i størrelsesorden 3600 til 5400 smolt. Dette forutsetter utplanting av 60 000-90 000 lakserogn årlig, dvs. 1,5-2,5 rognkorn per m2. Av et materiale på 27 tilbakevandret Vikjalaks fra smoltårgangen i 2005 stammet 20 stk., dvs. 75 %, fra rognplantingen. Dette resultatet viser at smolt fra rognplantingsområdet har bidratt betydelig til gytebestanden av laks i Vikja og at metoden har et betydelig potensial. For å oppnå en stabilt god smoltproduksjon på strekningen forutsettes fravær av ugunstige forhold som medfører overdødelighet fra rogna blir lagt ut til smolten forlater vassdraget. I 2005 resulterte siloutslipp i kombinasjon med lav vannføring høyst sannsynlig høy dødelighet på ungfisk, noe som rammet flere årsklasser. Det anbefales derfor sterkt at det iverksettes tiltak for å redusere risikoen for skadelig avrenning fra landbruket. Perioder med lav vannføring (< 300 l/s) forekommer regelmessig og innebærer trolig en betydelig risiko for økt dødelighet på ungfisk som følge av dårlig vannkjemi, stranding og predasjon. Lav vannføring i perioden april-juni i både 2006 og 2007 var trolig også årsaken til en unormalt lite synkron smoltutgang i disse to årene. For å sikre en vannføring som gir grunnlag for en stabil smoltproduksjon anbefales det at det slippes nok vann til å opprettholde en minstevannsføring på 300 l/s i øvre del av restfeltet dvs. nedstrøms dammen ved Refsdal. Det anbefales at dette vannslippet økes slik at en opprettholder en minstevannsføring på 500 l/s i perioden 01.05 til 15.06 for å sikre en normal smoltutgang. I Dalselva er det utført tilsvarende rognplanting av sjøaure oppstrøms lakseførende strekning. Her er det forventet at plantingen årlig kan produsere i størrelsesorden 725 -1450 sjøauresmolt. Begrenset tilgang på stamfisk og rogn har imidlertid så langt bare delvis gjort det mulig å realisere dette produksjonsmålet i Dalselva.

Som et alternativ til kultiveringen med utsetting av laksesmolt er det i perioden 2003 til 2008 årlig plantet ut øyerogn i Vikja. Estimat av smoltutgangen fra restfeltet i perioden 2005-2008 tilsier at produksjonen har variert fra om lag 7000 til 1500 smolt per år. En teoretisk tilnærming, basert på det tilgjengelige produksjonsarealet i restfeltet i Vikja, gir en forventet årlig smoltproduksjon i størrelsesorden 3600 til 5400 smolt. Dette forutsetter utplanting av 60 000-90 000 lakserogn årlig, dvs. 1,5-2,5 rognkorn per m2. Av et materiale på 27 tilbakevandret Vikjalaks fra smoltårgangen i 2005 stammet 20 stk., dvs. 75 %, fra rognplantingen. Dette resultatet viser at smolt fra rognplantingsområdet har bidratt betydelig til gytebestanden av laks i Vikja og at metoden har et betydelig potensial. For å oppnå en stabilt god smoltproduksjon på strekningen forutsettes fravær av ugunstige forhold som medfører overdødelighet fra rogna blir lagt ut til smolten forlater vassdraget. I 2005 resulterte siloutslipp i kombinasjon med lav vannføring høyst sannsynlig høy dødelighet på ungfisk, noe som rammet flere årsklasser. Det anbefales derfor sterkt at det iverksettes tiltak for å redusere risikoen for skadelig avrenning fra landbruket. Perioder med lav vannføring (< 300 l/s) forekommer regelmessig og innebærer trolig en betydelig risiko for økt dødelighet på ungfisk som følge av dårlig vannkjemi, stranding og predasjon. Lav vannføring i perioden april-juni i både 2006 og 2007 var trolig også årsaken til en unormalt lite synkron smoltutgang i disse to årene. For å sikre en vannføring som gir grunnlag for en stabil smoltproduksjon anbefales det at det slippes nok vann til å opprettholde en minstevannsføring på 300 l/s i øvre del av restfeltet dvs. nedstrøms dammen ved Refsdal. Det anbefales at dette vannslippet økes slik at en opprettholder en minstevannsføring på 500 l/s i perioden 01.05 til 15.06 for å sikre en normal smoltutgang. I Dalselva er det utført tilsvarende rognplanting av sjøaure oppstrøms lakseførende strekning. Her er det forventet at plantingen årlig kan produsere i størrelsesorden 725 -1450 sjøauresmolt. Begrenset tilgang på stamfisk og rogn har imidlertid så langt bare delvis gjort det mulig å realisere dette produksjonsmålet i Dalselva. Statkraft Energi AS

Laksestammen i Songdalselva anses som tapt grunnet langtransportert sur nedbør. Imidlertid har det vært en betydelig reduksjon i svovelinnholdet i nedbøren siden 1990-tallet, og dette har ført til en forbedret vannkvalitet i forsuringsutsatte vassdrag. Undersøkelsene i Songdalselva viser at laksen er i ferd med å rekolonisere vassdraget. Fra å være nesten fraværende i 1998, ble det funnet ungfisk av laks på hele den lakseførende strekningen i 2005, 2008 og i 2009. Imidlertid er Songdalselva stadig utsatt for surt vann, spesielt om våren, og det ble senest våren 2005 funnet død laks og aure i vassdraget. Prøver av fiskegjeller, viser at det vannkjemiske miljøet kan påvirke fiskebestandene i betydelig negativ grad. I motsetning til den positive utviklingen for laks, ser det ut til at sjøauren går tilbake. Fangstene av sjøaure og laks på sportsfiske kan beskrives som meget lave, spesielt med tanke på at lakseførende strekning er på 33 kilometer. Men gytefisktellingen utført høsten 2008 står i sterk kontrast til disse fangstene siden det ble talt 124 (ca. 500 kilo) laks og nesten 1000 (ca. 1 400 kilo) sjøaure. Bunndyrsamfunnet indikerer en generell bedring av vannkjemien i Songdalselva. Antallet forsuringsfølsomme arter har økt siden 1998, og forsuringsindeksene viser også en forbedring. Det er imidlertid fremdeles skader på bunnfaunaen fra sur nedbør i deler av vassdraget. Songdalselva står oppført på prioritert liste over nye nasjonale kalkingsprosjekt i DN's plan for kalking i perioden 2004–2010. Bakgrunnen for dette er at elva har et bra potensial for lakseproduksjon, og at vassdraget er vurdert til å være lett å kalke. På den annen side vil undersøkelser av laksebestanden og bunndyrsamfunnet uten at Songdalselva kalkes, gi mulighet til å følge en naturlig reetablering av laks og forsurings-sensitive bunndyr i Sør-Norge som følge av redusert tilførsel av langtransportert sur nedbør. Direktoratet for Naturforvaltning

Det er i perioden 2002–2006 tilbakeført totalt ca. 1,3 millioner rogn fra genbanken i Eidfjord til Flekke og Guddalsvassdraget. I tillegg er det etablert et nytt gyteområde på utløpet av Hovlandsvatnet ved å tilføre egnet gytegrus. Resultatene fra undersøkelsene tilsier at tiltakene vil gi en betydelig økt lakseproduksjon. Årsakene til dette er høy overlevelse for den tilbakeførte rogna, suksessfull gyting av laks på det nye gyteområdet og at områder oppstrøms anadrom strekning siden 2004 er blitt benyttet som nytt oppvekstområde for laks.

Bestandssituasjonen for laksen i Eidfjordvassdraget har i flere år vært kritisk, og bestanden er kategorisert som truet. For å styrke rekrutteringsforholdene for laks og sjøaurebestanden i Bjoreio har Statkraft satt i gang flere avbøtende tiltak. Dette inkluderer (1) slipp av vann fra Sysendammen i tørre perioder vinterstid for å redusere omfanget av stranding av gytegroper og innfrysing av rogn, og (2) slipp av vann fra Isdal og Storlia i minstevannføringsperioden 1. juni–15. september for å øke temperaturen og bedre vekstforholdene for ungfisk på lakseførende strekning. I perioden 2004–2006 ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Bjoreio for å undersøke effekten av disse tiltakene. Gytebestanden av laks var lav, og det ble funnet lave ungfisktettheter av laks. Sjøaurebestanden i vassdraget synes å være livskraftig, men gytebestanden var noe under gytebestandsmålet for vassdraget. Det ble registrert flere episoder med svært lav vannføring vinterstid, noe som medførte at en betydelig andel av gytegropene strandet og at den gjennomsnittlige eggoverlevelsen var unormalt lav. Flere av episodene med svært lav vannføring kom som følge av driftsstans i Tveitofossen kraftstasjon. Det anbefales å fortsette med å slippe vann for å redusere omfanget av stranding til et akseptabelt nivå. Slipp av vann fra Isdal og Storlia ble estimert å medføre en temperaturøkning på 2–3°C i perioder på sommeren og en betydelig bedring i vekstforholdene for ungfisk av laks og sjøaure i Bjoreio.

Bestandssituasjonen for laksen i Eidfjordvassdraget har i flere år vært kritisk, og bestanden er kategorisert som truet. For å styrke rekrutteringsforholdene for laks og sjøaurebestanden i Bjoreio har Statkraft satt i gang flere avbøtende tiltak. Dette inkluderer (1) slipp av vann fra Sysendammen i tørre perioder vinterstid for å redusere omfanget av stranding av gytegroper og innfrysing av rogn, og (2) slipp av vann fra Isdal og Storlia i minstevannføringsperioden 1. juni–15. september for å øke temperaturen og bedre vekstforholdene for ungfisk på lakseførende strekning. I perioden 2004–2006 ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Bjoreio for å undersøke effekten av disse tiltakene. Gytebestanden av laks var lav, og det ble funnet lave ungfisktettheter av laks. Sjøaurebestanden i vassdraget synes å være livskraftig, men gytebestanden var noe under gytebestandsmålet for vassdraget. Det ble registrert flere episoder med svært lav vannføring vinterstid, noe som medførte at en betydelig andel av gytegropene strandet og at den gjennomsnittlige eggoverlevelsen var unormalt lav. Flere av episodene med svært lav vannføring kom som følge av driftsstans i Tveitofossen kraftstasjon. Det anbefales å fortsette med å slippe vann for å redusere omfanget av stranding til et akseptabelt nivå. Slipp av vann fra Isdal og Storlia ble estimert å medføre en temperaturøkning på 2–3°C i perioder på sommeren og en betydelig bedring i vekstforholdene for ungfisk av laks og sjøaure i Bjoreio. Statkraft SF

I rapporten vurderes utlegging av rogn som et alternativt kultiveringstiltak for å produsere smolt i Vikja og Dalselva. Resultater med utlegging av rogn i Vikja er lovende og viser god overlevelse og tilvekst for yngel som stammer fra tiltaket. En fordel med tiltaket er at det produserer en smolt som er mer tilpasset de naturlige forhold sammenliknet med en smolt produsert i et fiskeanlegg. Potensialet for smoltproduksjon vil være avhengig av kvantiteten og kvaliteten på de tilgjengelige oppvekstområdene for ungfisken. På den 4,9 km lange strekningen oppstrøms lakseførende strekning i Vikja, tilsier undersøkelsene at en kan forvente en betydelig smoltproduksjon forutsatt at perioder med svært lav vannføring ikke representerer en flaskehals for overlevelsen. Den naturlige laksebestanden i Vikja har de senere årene vært karakterisert ved et høyt innslag av oppdrettslaks og rognplantingen som er basert på rogn fra villaks, kan også sees på som et tiltak for å motvirke uheldig genetisk påvirkning fra oppdrettslaksen. I Dalselva vil tilsvarende metode trolig også ha et betydelig potensial for å produsere smolt på den ca. 2,5 km lange strekningen ovenfor lakseførende del, men dette er så langt ikke prøvd ut, siden det i prosjektperioden ikke var tilgang på stamfisk fra vassdraget.

I rapporten vurderes utlegging av rogn som et alternativt kultiveringstiltak for å produsere smolt i Vikja og Dalselva. Resultater med utlegging av rogn i Vikja er lovende og viser god overlevelse og tilvekst for yngel som stammer fra tiltaket. En fordel med tiltaket er at det produserer en smolt som er mer tilpasset de naturlige forhold sammenliknet med en smolt produsert i et fiskeanlegg. Potensialet for smoltproduksjon vil være avhengig av kvantiteten og kvaliteten på de tilgjengelige oppvekstområdene for ungfisken. På den 4,9 km lange strekningen oppstrøms lakseførende strekning i Vikja, tilsier undersøkelsene at en kan forvente en betydelig smoltproduksjon forutsatt at perioder med svært lav vannføring ikke representerer en flaskehals for overlevelsen. Den naturlige laksebestanden i Vikja har de senere årene vært karakterisert ved et høyt innslag av oppdrettslaks og rognplantingen som er basert på rogn fra villaks, kan også sees på som et tiltak for å motvirke uheldig genetisk påvirkning fra oppdrettslaksen. I Dalselva vil tilsvarende metode trolig også ha et betydelig potensial for å produsere smolt på den ca. 2,5 km lange strekningen ovenfor lakseførende del, men dette er så langt ikke prøvd ut, siden det i prosjektperioden ikke var tilgang på stamfisk fra vassdraget. Statkraft Energi AS

Lakseparasitten Gyrodactylus salaris ble oppdaget i Lærdalselva i 1996. Etter rotenonbehandlingene i 1997 ble parasitten påvist igjen i 1999. Foreliggende undersøkelser viser en utvikling med redusert ungfiskproduksjon, redusert smoltproduksjon og redusert innsig av gytefisk. Dette illustreres ved at laksefangstene i perioden 2001–2003 bare utgjorde 12 % av normalfangstene, og at gytebestanden de senere årene bare har utgjort om lag 6 % av normal størrelse. Parasitten ble funnet på ungfisk fra samtlige 12 stasjoner som ble undersøkt høsten 2003. Infeksjonen karakteriseres som svært kraftig og Lærdalselva utgjør en svært alvorlig smitterisiko i forhold til andre elver i regionen. Utviklingen for sjøauren er derimot positiv, og ungfiskproduksjonen og fangststatistikken viser at bestanden har tatt seg opp etter rotenonbehandlingen i 1997. Undersøkelsene viser at Lærdalselva i dag har en livskraftig og selvreproduserende sjøaurebestand.

Bakgrunnen for rapporten er en revisjon av vannslippsbestemmelsene gitt i konsesjonen for Myster kraftverk i 1983. Myster kraftverk kom i drift i 1987 og førte til hydrologiske og vannkjemiske endringer i vassdraget. Målsettingen for rapporten er å redegjøre for disse endringene og hvordan de påvirker bestandene av laks og sjøaure. I tillegg har rapporten som mål å vurdere eksisterende og nye avbøtende tiltak i forhold til påpekte skadevirkninger på fiskebestandene. Den lakseførende strekningen i Ekso er på om lag 3,4 km. Laksen i Ekso er kjent for å være en typisk storlaksstamme og laksefiske i elven var tidligere svært attraktivt. Etter en dramatisk nedgang i laksebestanden på slutten av 1980-tallet ble laksen fredet fra og med 1991. Mindre er kjent om sjøauren i vassdraget, men det er rimelig å anta at også sjøauren har vært viktig for fisket i vassdraget. Skadevirkningene Mystre kraftverk har hatt på laks- og sjøaurebestandene er i hovedsak knyttet til redusert vannføring, brå endringer i vannstand nedstrøms utløpet fra kraftverket, og en vesentlig forringing av vannkvaliteten. BKK

Etter oppdrag fra Statkraft ble det i årene 2000, 2001 og 2002 gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Jostedøla. Målsettingen med undersøkelsene var: 1) å gi en status over fiskebestandene i Jostedøla før utbedring av vandringshindere, 2) å danne et referansegrunnlag for senere undersøkelser for å måle effekten av tiltakene, og 3) å vurdere utlegging av aurerogn i sidebekker og hovedløp oppstrøms tidligere vandringshindere som et alternativt kultiveringstiltak. Hovedmålet med rognplantingen er å fremme etableringen av sjøaure på strekningen oppstrøms de tidligere vandringshinderne.

Bakgrunnen for rapporten er en revisjon av vannslippsbestemmelsene gitt i konsesjonen for Myster kraftverk i 1983. Myster kraftverk kom i drift i 1987 og førte til hydrologiske og vannkjemiske endringer i vassdraget. Målsettingen for rapporten er å redegjøre for disse endringene og hvordan de påvirker bestandene av laks og sjøaure. I tillegg har rapporten som mål å vurdere eksisterende og nye avbøtende tiltak i forhold til påpekte skadevirkninger på fiskebestandene. Den lakseførende strekningen i Ekso er på om lag 3,4 km. Laksen i Ekso er kjent for å være en typisk storlaksstamme og laksefiske i elven var tidligere svært attraktivt. Etter en dramatisk nedgang i laksebestanden på slutten av 1980-tallet ble laksen fredet fra og med 1991. Mindre er kjent om sjøauren i vassdraget, men det er rimelig å anta at også sjøauren har vært viktig for fisket i vassdraget. Skadevirkningene Mystre kraftverk har hatt på laks- og sjøaurebestandene er i hovedsak knyttet til redusert vannføring, brå endringer i vannstand nedstrøms utløpet fra kraftverket, og en vesentlig forringing av vannkvaliteten.

Etter oppdrag fra Statkraft ble det i årene 2000, 2001 og 2002 gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Jostedøla. Målsettingen med undersøkelsene var: 1) å gi en status over fiskebestandene i Jostedøla før utbedring av vandringshindere, 2) å danne et referansegrunnlag for senere undersøkelser for å måle effekten av tiltakene, og 3) å vurdere utlegging av aurerogn i sidebekker og hovedløp oppstrøms tidligere vandringshindere som et alternativt kultiveringstiltak. Hovedmålet med rognplantingen er å fremme etableringen av sjøaure på strekningen oppstrøms de tidligere vandringshinderne. Statkraft