Search

Norge var relativt tidlig ute med et eget forskningsprogram omkring klima- og ozonspørsmål. Ved starten i 1989 var IPCC-prosessen såvidt kommet i gang. Den interdepartementale klima-utredningen ble gjort i 1989-1990 med statusbeskrivelse av norsk klimaforskning og vurdering av klimaeffekter med hovedvekt på naturgrunnlaget. Programmet startet opp omtrent samtidig med at EU-kommisjonen begynte å støtte europeisk ozonlagsforskning. Dette var før de store europeiske stratosfærekampanjene, som startet i 1991, og omtrent samtidig med den amerikanske flykampanjen i Arktis vinteren 1988-89. Det arktiske ozonhullet hadde på det tidspunkt ikke manifestert seg, men mengden av klor og brom i stratosfæren var stigende og man fryktet at dette kunne få negative konsekvenser, slik som i Antarktis. Målet for Forskningsprogram om klima- og ozonspørsmål var å bidra til forbedrede prognoser for fremtidig global, og hvis mulig, regional klima- og ozonlagsutvikling. Programstyret prioriterte å støtte forskning som kunne bidra til sikrere viten om de fysiske og kjemiske forhold som kan føre til endringer i klimaet eller ozonlaget. I visse tilfeller ble det gitt støtte til effektforskning, med særlig vekt på effekter av endret UV-stråling ved bakken. Forskningsinnsatsen i programmet var tverrfaglig, og programmet bidro til at sterke forskningsmiljøer, f.eks. innen paleoklimatologi og oseanografi, samlet seg og dreiet innsatsen mot klimaforskning. Programmet har uten tvil bidratt mye til å styrke og samle norsk klima- og ozonforskning. Programmet har også bidratt til å sette i gang og samordne norsk forskning på viktige områder, som CO2-balansen mellom atmosfære og hav i Grønlands-, Islands- og Norskehavet. Programmet har gjennomført en rekke seminarer, og dette har bidratt til å knytte forskningsmiljøene ytterligere sammen. Etterhvert som forskningen omkring det fysiske grunnlag for klima- og ozonlagsendringer kom i god gjenge, ble det gjennomført en prioriteringsendring slik at effektforskningen i større grad ble tilgodesett. Etter 1996 ble det foretatt en fokusering av klimadelen av programmet med hovedvekt på regionale klimaendringer. Utfordringene med forebyggelse og tilpasning til klimaforandringer står i dag sentralt på samfunnets dagsorden. Ozonlagsreduksjonen ser ut til å kunne fortsette enda i flere tiår selvom internasjonale avtaler overholdes, bl. a. på grunn av at klimaforandringene kan forsterke ozonnedbrytningen. Langsiktig satsing på klima- og ozonforskning er betimelig og nødvendig for at den politiske responsen skal kunne være kunnskapsdrevet.

Norge var relativt tidlig ute med et eget forskningsprogram omkring klima- og ozonspørsmål. Ved starten i 1989 var IPCC-prosessen såvidt kommet i gang. Den interdepartementale klima-utredningen ble gjort i 1989-1990 med statusbeskrivelse av norsk klimaforskning og vurdering av klimaeffekter med hovedvekt på naturgrunnlaget. Programmet startet opp omtrent samtidig med at EU-kommisjonen begynte å støtte europeisk ozonlagsforskning. Dette var før de store europeiske stratosfærekampanjene, som startet i 1991, og omtrent samtidig med den amerikanske flykampanjen i Arktis vinteren 1988-89. Det arktiske ozonhullet hadde på det tidspunkt ikke manifestert seg, men mengden av klor og brom i stratosfæren var stigende og man fryktet at dette kunne få negative konsekvenser, slik som i Antarktis. Målet for Forskningsprogram om klima- og ozonspørsmål var å bidra til forbedrede prognoser for fremtidig global, og hvis mulig, regional klima- og ozonlagsutvikling. Programstyret prioriterte å støtte forskning som kunne bidra til sikrere viten om de fysiske og kjemiske forhold som kan føre til endringer i klimaet eller ozonlaget. I visse tilfeller ble det gitt støtte til effektforskning, med særlig vekt på effekter av endret UV-stråling ved bakken. Forskningsinnsatsen i programmet var tverrfaglig, og programmet bidro til at sterke forskningsmiljøer, f.eks. innen paleoklimatologi og oseanografi, samlet seg og dreiet innsatsen mot klimaforskning. Programmet har uten tvil bidratt mye til å styrke og samle norsk klima- og ozonforskning. Programmet har også bidratt til å sette i gang og samordne norsk forskning på viktige områder, som CO2-balansen mellom atmosfære og hav i Grønlands-, Islands- og Norskehavet. Programmet har gjennomført en rekke seminarer, og dette har bidratt til å knytte forskningsmiljøene ytterligere sammen. Etterhvert som forskningen omkring det fysiske grunnlag for klima- og ozonlagsendringer kom i god gjenge, ble det gjennomført en prioriteringsendring slik at effektforskningen i større grad ble tilgodesett. Etter 1996 ble det foretatt en fokusering av klimadelen av programmet med hovedvekt på regionale klimaendringer. Utfordringene med forebyggelse og tilpasning til klimaforandringer står i dag sentralt på samfunnets dagsorden. Ozonlagsreduksjonen ser ut til å kunne fortsette enda i flere tiår selvom internasjonale avtaler overholdes, bl. a. på grunn av at klimaforandringene kan forsterke ozonnedbrytningen. Langsiktig satsing på klima- og ozonforskning er betimelig og nødvendig for at den politiske responsen skal kunne være kunnskapsdrevet.

Rapporten presenterer måledata for totalozon, vertikalfordelingen av ozon og UV-stråling ved norske målestasjoner i 1998. For Oslo er trenden i totalozon for tidsrommet 1979-1998 beregnet. For Tromsø er trenden for 1985-1998 beregnet.

Rapporten presenterer måledata for totalozon, vertikalfordelingen av ozon og UV-stråling ved norske målestasjoner i 1998. For Oslo er trenden i totalozon for tidsrommet 1979-1998 beregnet. For Tromsø er trenden for 1985-1998 beregnet.

Rapporten presenterer måledata for totalozon, vertikalfordelingen av ozon og UV-stråling ved norske målestasjoner i 1997. For Oslo er trenden i totalozon for tidsrommet 1979-1997 beregnet.

Rapporten presenterer måledata fra norske bakkestasjoner i 1996.

Rapporten presenterer måledata fra norske bakkestasjoner i 1995.

Rapporten presenterer måledata fra norske bakkestasjoner i 1994.

Rapporten presenterer måledata fra norske bakkestasjoner i 1993.

Rapporten presenterer måledata fra norske bakkestasjoner i 1992.

Rapporten presenterer måledata fra norske bakkestasjoner i 1991. Ozondata fra Dobson-instrumentet i Oslo for 1979-1991 er reanalysert. Data for 1991 from the Norwegian Ozone Monitoring Programme are presented. Total ozone data obtained with the Dobson instrument in Oslo for the period 1979-1991 have been reanalyzed.