Search

Hagen, I.J., Karlsson, S. Bjøru, B., Lo, H., Sægrov, H. & Urdal, K. 2023. Evaluering av kultivering i Suldalslågen. NINA Rapport 2271. Norsk institutt for naturforskning. Vi har i dette prosjektet evaluert effekten av kultivering av laks i Suldalslågen for gyteårene 2014 og 2015. Videre har vi vurdert om stamfisken representerer gytebestanden slik forvaltningen anbefaler, og vi har benyttet historiske skjellprøver fra 1979 og 1980 til å vurdere genetiske endringer i bestanden over tid. I Suldalslågen er regulanten pålagt å sette ut 40 000 ettårige smolt årlig, og andel kultivert laks i bestanden har i henhold til fangstrapporter ligget på rundt 40 % de siste årene. Til produksjon av smolt har det blitt benyttet i underkant av 30 stamlaks. For 2014 var stamfisken godt utnyttet med et forholdsvis jevnt bidrag fra hver stamfisk, og effektivt antall stamfisk var for dette året høyere enn faktisk antall som ble benyttet i krysninger. For 2015 ble det observert en større variasjon i antall avkom blant stamfisken, og effektivt antall stamfisk for dette året var derfor lavere enn det antallet som ble krysset. For de evaluerte gyteårene ble det observert en sterk Ryman-Laikre effekt. I forhold til effektiv bestandsstørrelse i den naturlig produserte andelen av bestanden har kultiveringen redusert den totale effektive bestandsstørrelsen med rundt 51 – 65 % for 2014 og 75 – 82 % for 2015. Årsaken til dette er at effektivt antall stamfisk har vært for lavt i forhold til den relativt tallrike gytebestanden og den høye andelen kultivert laks. Analyser av endringer i bestanden over tid tilsier at den effektive bestandsstørrelsen er redusert i forhold til historiske prøver, og det er sannsynlig at kultiveringen har bidratt til denne reduksjonen i effektiv bestandsstørrelse. I Suldalslågen har stamfisken vært betydelig større enn gjennomsnittsvekten i sportsfisket, basert på offentlige fangstrapporter. Dette tilsier at stamfisken ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger. Det er mulig at selektivt fiske med fredning av store naturlig produserte hunnlaks bidrar til forskjellen i størrelse mellom sportsfiske og stamfisk. Fredning av de største individene og høy beskatning kan føre til at stamfisken hentes ut fra en bestand som allerede har vært gjenstand for størrelsesbetinget seleksjon. Basert på beregnet innsig og andel fellfinneklippet fisk i fangstene de siste årene er det sannsynlig at laksebestanden i Suldalslågen vil kunne oppnå gytebestandsmålet uten smoltutsettinger. Smoltutsettingenes funksjon blir dermed å øke innsiget av laks til vassdraget og det høstbare overskuddet. Basert på et stort kunnskapsgrunnlag som viser inngripende negative effekter på bestanders genetiske tilpasning og produktivitet anbefaler vi på generelt grunnlag at smoltutsettinger ikke bør praktiseres med mindre sjøoverlevelsen er så lav at bestanden ikke er i stand å opprettholde seg selv. Dersom man velger å fortsette med smoltutsettinger i Suldalslågen bør antall smolt som settes ut reduseres samtidig som at flere stamlaks benyttes i krysninger.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Wacker, S., Florø-Larsen, B., Urdal, K. & Sægrov, H. 2023. Evaluering av frivillig kultivering av laks i Vestland fylke. Arnaelva, Daleelva, Loneelva og Osenelva Vestre Hyen. NINA Rapport 2174. Norsk institutt for naturforskning I dette prosjektet har vi evaluert den årsklassevise effekten av frivillig kultivering i fire vassdrag i Vestland fylke: Arnaelva, Daleelva, Osenelva Vestre Hyen og Loneelva. De fire vassdragene er utsatt for forskjellig grad av negativ påvirkning, der Daleelva er i den mest alvorlige situasjonen. Store giftutslipp fra Dale Fabrikker har flere ganger nærmest utryddet laksebestanden i vassdraget, og bestanden er i dag under sterkt press fra vannkraftproduksjon og innkrysning av rømt oppdrettslaks. Arnaelva er noe påvirket av regulering og sterkt påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. Osenelva er regulert mens Loneelva er uregulert, og begge er mindre preget av innkrysning. I Arnaelva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert, og tilslaget av fiskeutsettinger for disse årene var lavt til moderat (henholdsvis 6,6 % og 13,8 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Arnaelva var naturlig produsert. Forholdet mellom andel utsatt fisk, effektivt antall naturlig gytefisk og effektivt antall stamfisk indikerte en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av kultiveringen (Ryman-Laikre effekt). Den observerte Ryman-Laikre effekten i Arnaelva kunne vært unngått ved et jevnere bidrag av antall avkom fra de ulike stamfiskene. I og med at gytebestandsmålet er oppnådd med hovedsakelig naturlig produksjon og det er et høstbart overskudd i elven, er det sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli nådd, også dersom kultiveringen avvikles. I Daleelva ble gyteårene 2014, 2015 og 2016 evaluert. Her stammer over 80 % av laksen fra utsettingene, og utsettinger er sannsynligvis nødvendige for å opprettholde laksebestanden i Daleelva med den nåværende situasjonen, men vi anbefaler at smoltutsettingene halveres for å redusere den høye andelen kultivert laks i bestanden og redusere den sterke Ryman-Laikre effekten. Gytebestandsmålet i Daleelva er oppnådd og vil også kunne nåes med færre utsatte individer i elven. Videre bør klekkeriet etterstrebe et jevnere bidrag mellom de ulke familiegruppene, igjen for å redusere den kraftige Ryman-Laikre effekten, som i all sannsynlighet reduserer bestandens genetiske variasjon og evne til å tilpasse seg miljøforandringer. Videre bør det innføres foreldretilordning og slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk, for å unngå at enkelte familier får et uforholdsmessig stort bidrag. I Osenelva Vestre Hyen ble gyteårene 2014, 2015 og 2019 evaluert. I denne bestanden var datagrunnlaget noe begrenset, men tilsier likevel at andelen kultivert laks i bestanden var lavt til moderat (henholdsvis 13 %, 5 % og 9 %). I Loneeva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert og andel utsatt laks for disse årene var også lavt til moderat (henholdsvis 4,6 % og 15,9 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Osenelva og Loneelva var naturlig produsert og at kultiveringen sannsynligvis ikke har vært avgjørende for gytebestandsmåloppnåelsen i disse bestandene. I Arnaelva og Loneelva ble stamfiskens størrelse (lengde og vekt) sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2018 – 2020. Resultatene viste at stamfisken i disse fangstårene var betydelig større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangster. Dette tilsier at stamfisken i de årene vi har studert ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik seleksjon i kultivering er uheldig ved at det kan forstyrre den naturlige lokale tilpasningen til bestanden, og er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger. For alle de evaluerte kultiveringsprogrammene er det viktig å etterstrebe et likt bidrag mellom de ulike familiegruppene. Standardisering av rognporsjoner der hver hunnfisk bidrar med like mange rogn hver, har stor betydning for å oppnå et jevnt bidrag. Der det blir benyttet en stor andel utsatt fisk som stamfisk bør det gjennomføres slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk for å unngå at noen familier bidrar uforholdsmessig mye til de neste generasjonene.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Sægrov, H., Hellen, B.A., Øygard, J.-I. & Lo, H. 2021. Genetiske undersøkelser av laksen i Fortunelva. NINA Rapport 1987. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Fortunelva og undersøke den genetiske sammensetningen i bestanden ved hjelp av prøver samlet inn fra 1970-tallet til 2020. Med dette materialet har vi vurdert den naturlige produksjonen i Fortunelva i forhold til bidraget fra kultivering, kvantifisert graden av genetiske endringer over tid, bygd opp et nær fullstendig slektskapstre for stamfisken og kvantifisert graden av innkrysning av rømt oppdrettslaks i ungfisk og voksenfisk. Vi har brukt denne informasjonen til å gjøre en samlet vurdering av kultiveringen i Fortunelva og til å gi konkrete råd om fremtidig praksis ved valg av stamfisk. De genetiske undersøkelsene av laksen i Fortunelva viser at det skjer naturlig gyting og rekruttering av laks på hele den anadrome strekningen. I områder i øvre del av elven dominerte likevel kultivert laks utsatt som plommesekkyngel blant ungfiskene. Blant stamfisken er andelen kultivert fisk høy, og ligger over 50 % for alle fangstår etter 2013. Dette tilsier at andelen kultivert fisk i gytebestanden sannsynligvis er tilsvarende høy og at kultiveringen sannsynligvis har stor påvirkning på bestanden i Fortunelva. Resultatene av analysene tilsier at det er en lav grad av innavl blant stamfisken i Fortunelva, og da sannsynligvis også i gytebestanden. Mange individer med opphav i kultiveringsprogrammet i Fortunelva har blitt fanget i Årdalsvassdraget. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva har dermed hatt en påvirkning ut over laksebestanden i Fortunelva. Analyser som sammenlikner historiske prøver fra 1970-tallet med prøver av stamlaks samlet fra 2000 – 2020, og to årsklasser av ungfisk, tilsier at laksebestanden i Fortunelva har en annen genetisk sammensetning fra 2000 og fremover sammenliknet med bestanden på 1970-tallet. Feilvandret laks med andre allelfrekvenser kan ha bidratt til å endre den genetiske sammensetningen i Fortunelva. Analysene indikerer at nye mitokondrielle haplotyper har blitt tilført bestanden. Analyser av variasjon rundt funksjonelt viktige gener viste signifikante endringer i allelfrekvens i løpet av perioden 2000 – 2020. Dette kan tilsi at bestanden i Fortunelva er gjenstand for et endret seleksjonstrykk i elva og/eller i havet. Det kan heller ikke utelukkes at allelfrekvensen har endret seg på grunn av seleksjon i anlegget eller ved tilfeldigheter fra valg av stamfisk og bidraget som enkelte stamfiskfamilier har gitt til den naturlige bestanden. Rømt oppdrettslaks og/eller villaks med sannsynlig oppdrettsopphav gyter i Fortunelva. Innkrysning med rømt oppdrettslaks kan også føre til genetiske endringer. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva er godt egnet til å benytte den samme prosedyren for valg av stamfisk som brukes ved de norske genbankene for anadrom fisk. Slektskapstreet gir informasjon om hvor mange generasjoner ulike individer kan spores tilbake til kjent opphav, og om det relative bidraget til hvert individ. Vi anbefaler at denne informasjon også inkluderes ved valg av stamfisk for å unngå overrepresentasjon av enkelte familier.

Sundt-Hansen, L. E., Berg, O.K., Davidsen, J.G., Eikås L., Heggberget, T.G., Hellen, B.A., Kambestad, M., Karlsson, J., Rønning, L., Sægrov, H. & Ulvan, E.M. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Øvre Namsen. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2014-2019. NINA Rapport 1551. Norsk institutt for naturforskning. Det er gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i reguleringspåvirkete deler av Namsenvassdraget i perioden 2014-2019. Undersøkelsesområdet har omfattet strekningen fra Øvre Namsen mellom Namskroken og Nedre Fiskumfoss, samt de regulerte sideelvene Frøyningselva og Tunnsjøelva. Undersøkelsene er utført i samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Rådgivende Biologer AS på oppdrag for NTE Energi AS. Bakgrunnen for oppdraget er at Miljødirektoratet i 2013 utferdiget et pålegg om reguleringsundersøkelser med hovedfokus på småblank, som er en elvelevende, småvokst bestand av laks som bare finnes i øvre deler av Namsenvassdraget I undersøkelsesperioden har man startet undersøkelsene øverst i vassdraget og arbeidet seg systematisk nedover mot den nedre utbredelsesgrensen for småblank. På grunn av store habitatvariasjoner i undersøkelsesområdet var det nødvendig å benytte flere ulike undersøkelsesmetoder i Øvre Namsen. Metodene vi benyttet var i hovedsak strandnært elektrisk fiske, elektrisk båtfiske, drivtellinger og garnfangst. I undersøkelsene ble det også benyttet fjernmålingsmetoder (radiomerker med og uten sensor for aktivitet, akustiske merker, PIT-merker) for å kunne kartlegge habitatbruk, vandring og bevegelse hos småblank. Nye genetiske verktøy og metoder (enkelt-nukleotide-polymorfismer (SNPer), mitkondrielt DNA) ble videre benyttet for å gi ny kunnskap om bestandsstruktur, genetisk variasjon og for å skille mellom småblank, anadrom laks og hybrider mellom småblank og anadrom laks, i området Nedre Fiskumfoss og Aunfoss («hybridsonen») for å vurdere effekt av laksetrapp og konkurranse fra anadrom laks. Undersøkelsene viser at det er betydelige forskjeller i forekomst av småblank i de ulike delene av vassdraget. De største tetthetene i hovedelva ble funnet ved Mellingselva, Bjørnstad, Frøyningselva, Brekkvasselv og Trongfossen. I de undersøkte sidevassdragene Frøyningselva og Mellingselva ble det funnet forholdsvis høye tettheter av småblank. I hovedelva er det til dels svært tynne bestander av småblank oppstrøms samløpet med Mellingselva, i terskelbassengene ved Namsskogan sentrum, Kjelmyrfossen og Bjørhusdal, samt i de oppdemte områdene oppstrøms kraftverksdammene i Åsmulfossen og Aunfossen. Det var også svært liten forekomst av småblank i de undersøkte delene av Tunnsjøelva. Substratet i dette området ligner substratet nedstrøms utløpet av Mellingselva, der det ble fanget mye småblank, og virker å kunne være et gunstig leveområde for småblank. Resultatene fra drivtellinger og elektrofiske tilsier at det er lav til meget lav tetthet av småblank i hovedløpet av Namsen på strekningen mellom utløpet Mellingselva og Aunfoss. Disse metodene gir anslag på henholdsvis 13 000 og 20 000 småblank over 10 cm, med forbehold om usikkerhet knyttet til beregningene. Det ble også generelt fanget svært lite årsyngel av småblank i hovedelva Namsen, sammenlignet med sidevassdragene Frøyningselva og Mellingselva. Med forbehold om metodiske utfordringer indikerer dette at rekrutteringen i hovedelva er lav og kan være en flaskehals for bestanden. Videre kartlegging av gyteaktivitet og gytesuksess (rekrutering) i hovedelva bør prioriteres i fremtidige prosjekter. Undersøkelsene av vandringer og habitatbruk hos småblank viser at den er mer stasjonær enn det som er kjent hos andre relikte laksestammer. Småblank oppholdt seg innenfor et område på 1123 m2 halvparten av tiden og i 95 % av tiden innenfor et område på 4416 m2. Den maksimale avstanden mellom peilepunktene for individuelle fisk var i gjennomsnitt 242 meter, noe som i praksis innebærer at fiskene oppholdt seg innenfor samme del av elva gjennom hele undersøkelsesperioden. Hjemmeområdet var større for fisk i den øvre delen av undersøkelsesområdet, og arealet de brukte økte med alderen på fisken. Det var imidlertid stor individuell variasjon i størrelsen på hjemmeområdet. Forekomst av kjønnsmodne småblank ble undersøkt i området Snåsamoen og Mellingselva og de ble her observert fra 15. september til 29. oktober, mens det fra 24. november kun ble observert utgytt fisk. Dette kan tyde på at gytetidspunktet til småblank i dette området i hovedsak er i løpet av september og oktober. De genetiske analysene viser at småblankbestanden er delt opp i fire forskjellige underbestander, i tillegg til to bestander i Frøyningselva. Oppdelingen av de ulike underbestandene henger i stor grad sammen med fysiske barrierer for vandring. Det er størst genetisk forskjell mellom de nedre og øvre bestandene. Den genetiske strukturen til småblank er i stor grad styrt av en enveis genflyt fra øvre til nedre områder. Dette betyr at bestandene i de øvre delene ikke mottar nytt genetisk materiale fra noen annen bestand, og de er derfor avhengig av å opprettholde egne store livskraftige bestander. Bestandene i de nedre delene kan derimot tilsynelatende være livskraftige på grunn av at de helt eller delvis blir opprettholdt av immigranter fra bestander oppstrøms. Det ble fanget svært få individer av småblank i områder der anadrom laks har tilgang, fra Aunfoss og ned til Nedre Fiskumfoss («hybridsonen»). Genetiske analyser avdekket at individene i dette området enten var rene anadrom laks eller hybrider mellom anadrom laks og småblank. Siden 1998 har andelen laks med rent småblankopphav i dette området sunket dramatisk fra 20 % til omtrent null, og det samlede arvematerialet av laks med småblankopphav i hybridsonen ble estimert til 21,4 % i garnfangsten fra 1998 og til 2,6 % i garnfangsten fra 2015 og 2017. Den store dominansen av anadrom laks, og det faktum at denne hybridiserer med småblank forventes å føre til en utryddelse av småblank i området fra Aunfoss og ned til Nedre Fiskumfoss hvis ingen tiltak settes inn. I tillegg er det vist at anadrom laks med delvis småblankopphav kan vandre ut og returnere til Namsen. De viktigste reguleringseffektene i Øvre Namsen er endringer i vannføringsforhold, vanndekt areal, oppdemmingseffekter og effekter av kraftverksdrift. Den aller viktigste av disse reguleringseffektene er fraføring av vann fra Namsvatnet (Namsen), Frøyningen (Frøyningselva) og Tunnsjøflyan (Tunnsjøelva). I tillegg er levevilkårene for småblank påvirket av terskelbygging, bygging av laksetrapper og introduksjon av ørekyt. Fraføring av vann har i størst grad påvirket habitatet til småblank nedstrøms Storfossen i Namsen og nedstrøms Seterfossen i Tunnsjøelva, mens dette har gitt betydelig mindre forandringer i Frøyningselva. Habitatet på strekningen fra Storfossen til ovenfor samløpet med Mellingselva har tilsynelatende god kvalitet i form av substrat, men det er likevel en svært tynn bestand av småblank. Siden de øvre bestandene ikke mottar immigranter fra de nedre bestandene er de spesielt sårbare og har behov for ytterlige vern mot negative påvirkninger, samtidig som de nedre bestandene bør styrkes for å bevare den samlede genetiske variasjonen og integriteten til småblank. Det er flere mulige fysiske og biologiske tiltak som kan iverksettes for å sikre, styrke og gjenoppbygge småblankbestandene. Vi anser at de mest aktuelle tiltakene for å sikre en langsiktig overlevelse av småblank er stenging av laksetrapper, innføring av miljøbasert vannføring på elvestrekninger, fjerning eller modifisering av terskler, iverksettelse av fysiske habitattiltak og, bevaring av urørte sidevassdrag. Videre foreslår vi at det bør vurderes å etablere en levende og frossen genbank for småblank som sikrer at de ulike delbestandene ikke går tapt. Ut fra den observerte raske utviklingen av hybridisering mellom anadrom laks og småblank anbefaler vi å stenge laksetrappen i Nedre Fiskumfoss. Våre observasjoner indikerer at småblank med delvis anadrom opphav vandrer ut og vil over tid derfor kunne forsvinne og gjøre det mulig for en re-etablering av småblank på strekningen opp til Aunfoss, enten ved naturlig rekruttering eller ved utsettinger.

Hagen Arnesen, I.J., Sægrov, H & Karlsson, S. 2018. Genetiske undersøkelser av villaksen i Samnangervassdraget. NINA Rapport 1520. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestanden i Samnangervassdraget har vært fåtallig i flere tiår. Kraftutbygging, forsuring av vassdraget, lakselus og innkrysning av rømt oppdrettslaks kan ha vært viktige faktorer. Denne rapporten inneholder resultatene fra en oppsummering av de økologiske forholdene i Samnangervassdraget, en redegjørelse for status og historikk til laks og sjøørret i vassdraget, en vurdering av den genetiske integriteten og opphavet til laks i vassdraget, samt anbefalinger for strategi ved reetablering av laks i Samnangervassdraget. Det eksisterer ikke tilstrekkelig referansemateriale i form av historiske prøver fra Samnanger-vassdraget til å si noe om laksen i vassdraget i dag har opphav i den opprinnelige stammen. Analyser av nyere prøver viser at individene i Samnangervassdraget skiller seg lite genetisk fra andre nærliggende laksestammer og at det er en høyst signifikant og betydelig grad av genetisk innkrysning med rømt oppdrettslaks. I gyteårsklassene av ungfisk fra 2011 og 2013 beregnet vi en innkrysningsgrad på henholdsvis 36 % og 23 %, og vi beregnet en innkrysningsgrad på 30 % i en stikkprøve av voksen laks innsamlet i årene 2011 – 2016. Analyser av effektivt antall gytelaks basert på ungfiskmateriale fra to årsklasser tilsier at gytebe-standen i vassdraget er liten. Dette understøttes av fangststatistikk og gytefisktellinger. Det er lite sannsynlig å fange tilstrekkelig antall vill stamlaks som oppfyller kriteriene for genetisk varia-sjon og liten risiko for innavl i Samnangervassdraget. Ved reetablering foreslår vi derfor at det suppleres med stamfisk fra Etne, og hvis nødvendig fra Kinso. Denne vurderingen er basert på genetiske sammenlikninger med nøytrale og funksjonelle genetiske markører og sammenlik-ninger av elvemiljø og alders- og størrelsessammensetning i laksebestanden med de omkring-liggende vassdragene Arnaelva, Eidfjord, Etneelva, Kinso, Loneelva, Oselva, Vosso og Åd-landselva. Ved reetableringen bør det legges vekt på å bruke stamfisk som ikke er innkrysset med opp-drettslaks og å oppnå høy genetisk variasjon i den etablerte bestanden. Siden man sannsynligvis kun lykkes i å fange et begrenset antall stamlaks hvert år, og tilslaget fra utsettingene forventes å kunne være høyt det/de første året/årene, foreslår vi en langsiktig plan der utsettingene gjøres på en slik måte at man unngår konkurranse mellom fisk fra de ulike utsettingsårene. Over tid vil man så kunne bygge opp en bestand som har opphav i et stort antall stamfisk der laks med opphav i rømt oppdrettslaks har blitt luket ut. Utover den obligatoriske stamlakskontrollen for å luke ut laks med opphav i rømt oppdrettslaks foreslår vi parvise slektskapsanalyser for å unngå krysninger mellom nært beslektede individer. Videre bør kultiveringen evalueres årlig ved hjelp av ungfiskundersøkelser og molekylærgenetisk sporing til stamfiskforeldre for å sikre at effektiv bestandsstørrelse optimaliseres.