Search

Denne masteroppgaven er klausulert, og er IKKE TILGJENGELIG før juni 2024.

Bakgrunn: Det har vært en eksplosiv vekst av frisklivsentraler i Norge de siste 10 årene, og det har i mange kommuner blitt ett viktig stilskudd til folkehelsearbeidet og arbeidet for å forebygge sykdom. Til nå er det ingen som har skrevet et litteraturstudie om arbeidet frisklivssentralene gjør, men det har de siste årene kommet mye ny fagfellevurdert forskning på feltet. Formål: Oppgavens formål er undersøke hvilken betydning fysisk aktivitets-intervensjoner, gjennom norske frisklivssentraler, har på helsen på kort og lang sikt. Teori: Resultatet i denne oppgaven vil bli diskutert opp mot det teoretiske rammeverket health lifestyle og salutogenese. Metode: 58 artikler fra frisklivssentalenes idebank ble vurdert for inklusjon i denne litteraturstudien. Etter å ha anvendt inklusjons- og eksklusjonskriteriene ble sju artikler inkludert for vurdering. Resultat: Tre studier undersøkte ending i aktivitetsnivå blant brukerne, men ingen fant en signifikant økning og opprettholdelse av økning etter lang tids follow-up. En studie undersøkte endring i opplevd helse, og brukerne hadde signifikant forbedring i opplev helse også ved 15 md. follow-up. To studier undersøkte brukernes opplevelse av involvering og to studier undersøkte ansattes opplevelse av involvering. De fire studiene om inkludering hadde liknende funn hvor det ble trukket frem at det var viktig at brukerne følte seg sett, hørt og respektert, sammen med at brukerne selv måtte ha eierskap over egne mål. Konklusjon: Frisklivsentralenes intervensjon har ingen betydning på brukernes aktivitetsnivå på lang sikt, men den har en signifikant påvirkning på brukernes opplevde helse. Det kan sees i sammenheng med brukernes opplevelse av å bli sett, hørt og respektert.

Physical inactivity increases the risk of many adverse health conditions, including the world’s major non-communicable diseases, such as coronary heart disease, type 2 diabetes, and breast and colon cancers, shortening life expectancy. There are minimal medical care and personal trainers’ methods to monitor a patient’s actual physical activity types. To improve activity monitoring, we propose an artificial-intelligence-based approach to classify the physical movement activity patterns. In more detail, we employ two deep learning (DL) methods, namely a deep feed-forward neural network (DNN) and a deep recurrent neural network (RNN) for this purpose. We evaluate the proposed models on two physical movement datasets collected from several volunteers who carried tri-axial accelerometer sensors. The first dataset is from the UCI machine learning repository, which contains 14 different activities-of-daily-life (ADL) and is collected from 16 volunteers who carried a single wrist-worn tri-axial accelerometer. The second dataset includes ten other ADLs and is gathered from 8 volunteers who placed the sensors on their hips. Our experiment results show that the RNN model provides the accuracy performance compared to the state-of-the-art methods in classifying the fundamental movement patterns with an overall accuracy of 84.89% and an overall F1-score of 82.56%. Our results indicate that the proposed method will provide the medical doctors and trainers a promising way to precisely track and understand a patient’s physical activities for better treatment.

Fysisk aktivitet kan defineres som enhver kroppslig bevegelse utført av skjelettmuskulatur som resulterer i en økning i energiforbruket utover hvilenivå. Denne rapporten er avgrenset til en kunnskapsstatus om anvendelse av stordata for tilrettelegging av fysisk aktivitet i friluft. FNs bærekraftsmål, folkehelseloven og Handlingsplan for fysisk aktivitet (2020-2029) peker mot en integrering av kunnskap om friluftsområder, mobilitet, fysisk aktivitet og folkehelse. Det er behov for verktøy som gjør disse dataene tilgjengelige for kommunal planlegging og tiltaksanalyser. Under korona-pandemien i 2020-2021 har vi sett at stordata også bidrar til kommunal samfunnsberedskap. Stordata som kilde til indikatorer for fysisk aktivitet er relevant for en rekke områder i samfunnet, f.eks. planlegging av by og nærmiljø, samferdsel, friluftsliv, mosjon og idrett, miljø og helse. Det finnes mange typer stordata som er mer eller mindre egnet for kartlegging av fysisk aktivitet ut ifra tilgjengelighet, kostnad, personvern, presisjonsnivå. Alle metodene har svakheter og styrker avhengig av formål. Det er optimalt å kombinere ulike datakilder som utfyller hverandres svakheter. Dette vil kreve samarbeid mellom sektorer om investeringer i metode-utvikling, database-løsninger, data-innkjøp, analyse og anvendelse i forvaltning. I denne rapporten anbefaler NINA at Norge bør ha en strategi for sammenkobling av data om egen-skaper ved uteområder, fysiske aktivitetsdata, beregninger av eksponering til uteområde-kvaliteter og helseeffekter. Eksisterende kartlegging og verdisetting av friluftsområder for kommuner kan kobles med stordata for mobilitet og epidemiologiske modeller for å gi kommuner nye analyseverktøy for planlegging og tiltaksanalyse. Data-integreringsstrategien vil samtidig være en plattform for sammen-stilling av kommunale data til nasjonale indikatorer. Pandemien i året 2020 har skaffet samfunnet erfaringer med sammenkobling av mobildata, treningsapplikasjonsdata og geografiske informasjonssystemer for å studere fysisk aktivitet og mobilitet under nedstengingstiltak. Det er hensiktsmessig å bygge videre på erfaringene med disse ‘naturlige eksperimentene’ gjennom prosjekter som demonstrerer anvendelse av stordata for fysisk aktivitet på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå på kort og lang sikt. Rapporten skisserer prosjekter som bygger på hverandre og kan inngå som en del av en strategi for utvikling av nasjonale indikatorer på lang sikt (5-10 år). Erfaringene fra demonstrasjonsprosjekter er grunnlaget for utvikling av nasjonale indikatorer for fysisk aktivitet på lengre sikt. Vi foreslår på denne bakgrunn indikatorer for fysisk aktivitet i uteområder, med den hensikt å lage et nasjonalt friluftslivsregnskap med verdisetting av folkehelseeffekter. Vi diskuterer hvordan implementering av disse indikatorene er teknisk mulig. Vi understreker samtidig at de viktigste utfordringene for nasjonale indikatorer for fysisk aktivitet i friluftsområder er knyttet til (i) behovet for samarbeid mellom offentlige brukere av mobilitetsdata, (ii) avklaring av det offentliges juridiske rettigheter til bruk av mobilitetsdata for samfunnsformål, (iii) økonomisk forsvarlige avtaler med dataleverandører, og (iv) samarbeid blant offentlige etater om personvernsforsvarlig og kostnadseffektiv dataintegrering. This report reviews options for using big data to evaluate and facilitate physical outdoor activity. The Sustainable Development Goals, the Norwegian Public Health Act and the Norwegian Action Plan for Physical Activity (2020-2029) all point towards the need for an integration of knowledge about recreation areas, mobility, physical activity and public health. There is a need for tools that make such data more accessible to municipal planning and project assessment. During the pandemic of 2020-2021 we have also seen that big data has contributed to municipal public health preparedness. Big data as a basis for indicators of physical activity is a relevant basis planning and policy in urban local environments, public transport, recreation, exercise and sports, environment and health. There are a number of big data sources and methods that are more or less appropriate for assessing physical activity depending on availability, accuracy, cost and privacy protection. All methods have strengths and weaknesses depending on the purpose. Reliable use of big data requires combination and validation of data sources that can compensate for individual deficiencies. This will require collaboration between sector authorities on investment in method development, data platform solutions, data acquisition, analysis and application to policy and planning. Norway should develop a strategy for combining data about characteristics of open space, physical activity data, modelling of exposure to site environmental quality and health effects. Existing mapping and valuation of recreation areas conducted by municipalities can be connected with big data on mobility and epidemiological models. This can provide municipalities with new analytical tools for planning and policy assessment. Data integration strategies for local level data is also the basis for aggregation and production of national level indicators. The pandemic of 2020 speeded up experiences with combinations of mobile data, fitness app data and geographical information systems (GIS) for the study of physical activity and mobility under covid-19 lockdown measures. There is now an opportunity to build on the lessons learned through these ‘natural experiments’ through shorter and longer term demonstration projects at local, regional and national level. This report outlines a number of complementary projects that can be part of a strategy to generate national level indicators of physical activity on the longer term (5-10 years). In this report we make a proposal for indicators of physical activity in open spaces, with the aim of constructing a national recreation account with valuation of public health benefits. We discuss how to make the implementation of these indicators technically feasible. We point out that one of the most important challenges for generating national indicators of physical activity in recreation areas is re-lated to (i) the need for collaboration between public users of mobility data, (ii) clarification of legal rights to use mobility data for purposes in the public interest, and (iv) collaboration between public agencies regarding cost-effective data integration in line with GDPR requirements.

Bakgrunn: Utbredelsen av overvekt og fedme er i stadig vekst. Både stillesitting og fysisk inaktivitet er assosiert med risiko for utvikling av livsstilsrelaterte sykdommer og overvekt. Globalt og nasjonalt er det satt i gang store tiltak for å snu denne trenden. Etableringen av frisklivsentaler er et slikt tiltak som skal gi mennesker med ulike helseutfordringer knyttet til livsstil, tilbud om hjelp til endring og mestring av levevaner. Forskning peker imidlertid på at flere av helsetiltakene som blir implementert ikke fungerer optimalt. Fysisk aktivitet er derimot et komplekst og meningsbærende fenomen som kan være vanskelig å måle. Tilsynelatende er det mangler på studier med kvalitative forskningstilnærminger som retter seg mot å belyse subjektive meningskonstruksjoner innad i forskningsfeltet. Kunnskap om slike meningskonstruksjoner kan være avgjørende for en bruker basert helsetjeneste. Formål: Hensikten med oppgaven var å undersøke hvordan personer med overvekt opplever å delta i et gruppebasert livsstilsendringsprogram i regi frisklivssentral. Tema: Basert på oppgavens resultater undersøkes deltakernes opplevde erfaringer med livsstilsendring og betydningen av det, sett i lys av den salutogene teorien. Teori: Oppgaven baserer seg på teorigrunnlag fra salutogenese. Metode: Problemstillingen er belyst via de kvalitative forskningsmetodene fokusgruppeintervju og deltagende observasjon. Oppgaven baserer seg på et utvalg av totalt ti deltakere, seks kvinner og fire menn. Fem av personene deltok på både fokusgruppeintervju og deltagende observasjon, og fem personer deltok på kun deltagende observasjon. Datamaterialet ble analysert gjennom en tematisk analyse. Funn: Deltakerne opplever at tidligere erfaringer er av betydning for måten de håndterer ulike utfordringer i sin livsstilsendring. En livsstilsendring oppleves som en omfattende prosess for den enkelte, og som en følelsesmessig belastende del av deres nye hverdagsliv og livsverden. De bakenforliggende motivene deltakerne hadde til livsstilsendringen handlet om en vektreduksjon. Det å ha fast tilknytning til et sted og faste instruktører ved frisklivsentralen som deltakerne har gode relasjoner til, blir beskrevet å ha en avgjørende betydning for deres livsstilsprosjekt. Til tross for dette syntes det som at deltakerne legger mye av ansvaret for deres progresjon over på instruktørene, og distanserer seg litt fra eget prosjekt. Deltakerne har en stor tilhørighet til gruppen på frisklivsentralen og opplever denne som trygg og støttende, og som en bidragsyter til at de øker innsatsen på treningene. Derimot kan gruppetreningene være en arena for sammenligning av kroppslige utfordringer og prestasjoner. Oppsummering: Det å skulle gjennomgå en livsstilsendring kan være en omfattende, tidkrevende og belastende prosess for den enkelte. Tidligere erfaring med livsstilsendringer kan være av stor betydning i ett nytt forsøk på å legge om levevaner og livsstil. Livsstilsendringer handler om mer enn bare fysisk aktivitet, trening og regulering av kosthold, og kan oppleves som svært komplekst og sammensatt. En fast tilknytning til et sted og faste instruktører blir ansett som svært betydningsfullt. Aspekter som sosial støtte, trygghet og identifisering innad i en tilhørende gruppe anses å kunne være svært betydningsfull for opplevelsen av den gruppebaserte treningen.

Background: The world population needs to be more physically active. Cardiovascular disease (CVD) is one of the leading causes of death and can be prevented by physical activity. Cycling as transportation may be a means of improving the health of the general population. To facilitate and evaluate interventions to increase cycling in Norway, we need more information about factors associated with cycling and a method to follow future trends. Main aims: To investigate the relationship between cycling and CVD and its associated risk factors and to investigate individual and environmental factors that may affect Norwegian people’s choice to travel by bicycle. We also aimed to develop a sensitive method to describe cycling trends in Norway over the years at the local, regional, and national levels. Materials and methods: This thesis is based on two systematic reviews and meta-analyses of CVD and associated risk factors in more than one million individuals, as well as a crosssectional study of Norwegian public-sector employees in Sogn og Fjordane, Aust Agder and West Agder counties that used a web-based questionnaire combined with objective measurement by a geographical information system. Finally, the thesis is based on opensource data from 89 stationary cycle trips counters in Norway describing the trends in counted trips from 2017 to 2020. Main results: Based on the systematic review, we found that cycling was associated with a 22% lower risk of CVD mortality, CVD incidence, and associated CVD risk factors compared with passive transport (Study I). Being a cyclist was also associated with beneficial risk factor levels, except for blood pressure, compared with non-cyclists (Study II). In the Norwegian environment, we found both individual and environmental factors associated with a higher likelihood of commuter cycling. Travel distance below 5 km and living in a highly populated area increased the probability of cycling. Having good health, being physically active, and owing an e-bike also increased the likelihood of cycling (Study III). Finally, we observed an 11% increase in counted cycle trips from 2018 to 2020, with large geographical differences (Study IV). Conclusions: Cyclists were at lower risk of CVD incidence, CVD mortality, and some CVD risk factors. Health professionals, city planners, and stakeholders can recommend cycling to prevent CVD and should aim to increase the amount of cycling. Both individual and environmental factors were associated with likelihood of being a cyclist. Characteristics of cyclists seemed to be similar regardless of whether they lived in areas with smaller or larger numbers of cyclists. Nationally, we observed a significant increase in counted trips, while the regional and local indices indicated geographical differences. The indices may highlight effects related to local and national bicycling strategies.

Bakgrunn: Oppgaven omhandler unge menns tanker og erfaringer i forbindelse med bruk av Garmin treningsklokke og hva dette betyr for dem. Dette er på bakgrunn av en økende trend i bruk av digitale treningsverktøy blant den generelle populasjonen i Norge i dag. Det at antallet brukere av treningsklokker øker, bidrar også til at en større del av befolkningen vil ha et forhold til hvordan digitale treningsverktøy påvirker livene våre. I den forbindelse vil det også kunne oppstå utfordringer. Studien har blitt gjennomført med et ønske om å undersøke hvilke tanker og erfaringer unge menn i alderen 20-30 år har i forbindelse med bruk av digitale treningsverktøy. For å få et bilde av hvordan menn i denne aldersgruppen tenker om dette fenomenet, har det blitt undersøkt hva bruken av klokken betyr for dem, samt hvordan de bruker klokken. Både i forbindelse med trening og ellers i deres hverdag. Ved å studere dette vil man få konkrete beskrivelser av potensielle utfordringer som kan oppstå i forbindelse med bruk av digitale treningsverktøy. Man vil dermed også bli bedre rustet til å håndtere potensielle utfordringer som kan oppstå i forbindelse med bruk av slike teknologier. Problemstilling: Ved å selv ha brukt Garmin treningsklokke over en lengre periode har jeg opplevd hvilke utfordringer man kan støte på i den forbindelse. Jeg har dermed ønsket å se på hvordan bruken av digitale treningsverktøy påvirker brukernes syn på fysisk aktivitet, helse og kroppen som identitet. Med dette som utgangspunkt ønsket jeg å gjennomføre en studie som kunne fortelle mer om denne tematikken. Problemstillingen til oppgaven er dermed: «Hvordan og hvorfor bruker unge menn i alderen 20-30 år Garmin treningsklokker og hva betyr dette for dem?» Teoretisk rammeverk: Jeg har valgt å ta utgangspunkt i Michel Foucaults teorier om diskurser og maktforståelser for å svare på problemstillingen. Jeg har også brukt Mike Featherstones beskrivelse av kroppens rolle i konsumentkulturen, samt Deborah Luptons beskrivelser av ulike kroppsdiskurser i samfunnet. Deretter har jeg brukt ulike maskulinitetsforståelser for å undersøke i hvilken grad dette gjør seg gjeldende blant personene som deltar i studien. Jeg valgte disse teoriene og perspektivene som utgangspunkt for min studie fordi jeg mener det vil være et interessant utgangspunkt for studien. Disse teoriene og perspektivene forteller noe om hva som kan ligge til grunn for at mennesker tar de valgene man gjør, og det er særlig relevant i en treningskontekst hvor treningsklokker og ulike forståelser av kropp gjør seg gjeldende. Metode: Hensikten med studien har vært å få innsikt i hvilke tanker og erfaringer unge menn har rundt bruk av digitale treningsklokker i forhold til fysisk aktivitet, helse og kroppen som identitet. Det var derfor hensiktsmessig å bruke kvalitativ metode hvor jeg gjennomførte semistrukturerte intervjuer. Det var totalt syv intervjuer som ble gjennomført med menn i alderen 20-30 år. Resultater og konklusjon: Ved å ha gjennomført syv intervjuer har jeg funnet ut at alle jeg pratet med har en del følelser og tanker om hvilken rolle kropp har i dagens samfunn, og alle har et tett forhold til bruk av Garmin treningsklokke. Likevel er det store individuelle forskjeller når det kom til hvorvidt de opplevde det som viktig å ha en fin kropp eller ikke. Noen var bevisst på at de ble påvirket til en viss grad, noen var mer bastante og hevdet at de ikke lot seg påvirke i det hele tatt, mens andre følte at de opplevde det som viktig å ha en fin kropp i dagens samfunn. Videre fortalte alle hvordan de brukte treningsklokkene og hvilken betydning klokken hadde for dem i deres hverdag og i tilknytning til trening. Det kom fram at de lærte å kjenne sin egen kropp bedre ved å bruke Garmin treningsklokke, og at klokken var viktig for deres identitet. Det viste seg også at alle intervjupersonene hadde forskjellige oppfatninger av maskulinitet, noe som bidro til ulike svar på spørsmål sentrert rundt maskulinitetsideal i samfunnet. Det er ikke mulig å komme med noen endelig konklusjon basert på funnene i min studie, men oppgaven forteller noe om hvordan en bestemt gruppe mennesker tenker om fenomenet treningsklokker og kropp i dagens samfunn.

Dette er en masteroppgave i idrettsmedisin ved Norges idrettshøgskole (NIH), Institutt for idrettsmedisinske fag. Formålet med studien er å undersøke overvektige personers levde erfaringer. To forskningsspørsmål belyses: «Hvordan erfares det å leve med fedme?» og «hvordan erfarer personer med fedme å delta i gruppebasert fysisk aktivitet i naturomgivelser?» Fem voksne kvinner og menn ble invitert til et aksjonsforskningsprosjekt bestående av ukentlige turer i varierte naturomgivelser over en periode på åtte uker. For utvikling av datamateriale ble Van Manen’s close observations benyttet (Van Manen, 1990), i kombinasjon med semistrukturerte enkeltintervjuer (Thagaard, 2018) før og etter turperioden. I tillegg fikk deltakerne ulike refleksjonsspørsmål, som de besvarte umiddelbart etter hver enkelt tur. Materialet ble analysert gjennom en tematisk analyse (Braun & Clarke, 2006). Oppgavens teoretiske rammeverk tar utgangspunkt i det kroppsfenomenologiske perspektivet til Maurice Merleau-Ponty (2005). Funnene viser at det å leve med fedme ikke bare er en erfaring som skapes gjennom en subjektiv erfaring av egenkroppen, men også kroppen slik den erfares gjennom det kulturelt skapte meningsinnholdet. Som levde kropper er deltakerne en del av en felles verden. Kroppen utgjør et subjektivt og mellommenneskelig grunnlag for alle deres erfaringer. Fedme synliggjøres som et kulturelt, relasjonelt og kontekstuelt erfart fenomen. Funnene viser videre at deltakernes grunnleggende erfaringer varierer med vekslende kontekstuelle betingelser. Det å være synlig for andres blikk er først og fremst forbundet med negative tanker og følelser, noe som gjør at kroppen ofte er i deres oppmerksomhet. Dette begrenser livsutfoldelsen. Deltakerne viser samtidig at de erfarer å være noe mer enn overvekten, men at dette er kontekstavhengig. De felles turene i naturen representerer en slik kontekst. Her faller deltakernes kropper i bakgrunnen for deres oppmerksomhet, noe som åpner opp for at de kan tre mer fram som subjekter og se verden på nye måter. Denne studien viser at det er et misforhold mellom deltakernes individuelle erfaringer og det medisinske og helsefaglige perspektivet på behandlingen av overvekt og fedme. Vektnedgang fremholdes som helsebringende og attraktivt, samtidig som omgivelsene forventer at deltakerne skal gjøre noe med sin situasjon. Deltakerne støter derimot på store problemer når de forsøker å følge helsemyndighetenes kostholds- og aktivitetsråd. Den stadige streben etter vektnedgang er altoppslukende og erfares som å ta mer enn den gir. Deltakerne forsøker stadig å oppnå varig vektnedgang, men dette har en negativ innvirkning på deres tilværelse. Trening gjennomføres av instrumentelle årsaker og forbindes med negative tanker og følelser, særlig i sosiale sammenhenger. Deltakelse på felles turer sammen med andre i tilsvarende situasjon derimot, gir positive sosiale opplevelser og bevegelseserfaringer. I denne situasjonen er kroppen taus, noe som muliggjør nye oppdagelser og erfaringer. Under turene rettes oppmerksomheten mot opplevelsen og ikke mot kroppen, noe deltakerne opplever som befriende og helsefremmende.

Følgende oppgave er en litteraturstudie hvor det er blitt gjort systematiske søk etter forskning og litteratur i et forsøk på å svare på oppgavens problemstilling: Hvordan kan bruk av natur i sosialt arbeid bidra til å fremme livskvalitet? Forskning viser at naturen har en helsefremmende effekt på mennesker og har potensiale for en bred anvendelse innen sosialt arbeid både på individuelt, gruppe- & systemnivå. Det forekommer manglende forskning angående naturens påvirkningskraft uten andre elementers tilstedeværelse. Funn lagt frem viser dog at naturen har en helsefremmende effekt uavhengig av andre elementer, som for eksempel fysisk bevegelse, sin tilstedeværelse. Hvilke verdier et individ verdsetter vil være avgjørende i hvilken grad bruk av naturen kan påvirke livskvalitet under arbeidet, men det kan konkluderes dit hen at naturen vil ha en positiv påvirkningskraft uavhengig av dette.

Det å vere i fysisk aktivitet blir råda av dei fleste helsemyndigheiter, der blant anna Helsedirektoratet anbefala at ein voksen person skal vere minst 150 minutt i fysisk aktivitet per veke. Av desse minutta inneberer 75 minutt med høg intensitet. Kartleggingar viser at berre 1 av 3 oppfyller dette kravet. Mange av Noregs befolkning er altså for lite aktive i kvardagen og sit for mykje i ro (Statistikk om fysisk aktivitetsnivå og stillesitting, 2020). Korleis kan friluftsliv spele ei viktig rolle her? Dette er viktig på mange område og ein av grunnane er at det har stor påverknad på helsa blant folk. Faktorane går ein nærare inn på seinare. For at folk skal vere meir aktive og bevege seg meir i naturen, er det derfor viktig at ein har nærheit til for eksempel naturen og gode moglegheiter for å vere i fysisk aktivitet (Friluftslivet i et folkehelseperspektiv, 2020) I denne oppgåva blir omgrepet nærtur brukt i mange samanhengar. I denne samanhengen betyr nærtur gåturar i nærmiljøet og som er lett tilgjengelege. Det skal vere lett å kome seg til startpunktet og ein skal helst sleppe å køyre langt for å nå nærturane (Skjeggedal, Vistad, & Thorèn, 2019). Nærtur er eit vidt omgrep og i følgje rapporten «Planlegging for nærtur» ser ein på nærtur som både friluftsliv, transport, folkehelse og arealbruk. Friluftsliv er ei form for nærtur og blir ofte oppfatta som gåtur på turvegar og turstiar i «grønt-område». I eit bygdesamfunn som denne oppgåva dreier seg om, handlar det om at moglegheitene finnast nærast rett utanfor trappa, og at skogsvegar, setrevegar og stiar blir opparbeide slik at ein lett kan ta seg frå sentrumsområde og byggefelt og ut i skog og mark. Dette skal også vere noko «alle» kan gjere uavhengig av sosial klasse. Nærtur inneberer også transport. Sjølv i eit bygdesamfunn er det ikkje alle som kan gå frå trappa si og rett ut i naturen. I mange tilfelle startar nærturen «i det grå», at ein må ferdast på ein bilveg eller eit fortau. Her er det mogleg å gå eller sykle i staden for å ta i bruk bil. Folkehelse heng også nøye saman med nærtur, fordi gåing bidreg til betre helse. Slik er det viktig at eit nærmiljø har gode turmoglegheiter som fører til meir fysisk aktivitet. Også arealbruk er viktig når ein snakkar om nærtur. For at det skal finnast nærtur må dette takast omsyn til og leggast til rette for i arealplanlegginga (Skjeggedal, Vistad, & Thorèn, 2019). Temaet i denne oppgåva er folkehelse og nærtur. Nærtur og friluftsliv er ein viktig del for å betre folkehelsa i eit samfunn. Dermed er det viktig at det finnast attraktive og lett tilgjengelege turmoglegheiter i nærleiken av der folk bur. Det må også vere noko alle kan utføre som er tilpassa alle uansett alder, kjønn og funksjonsnivå. Det er sjølvsagt opp til den enkelte å vere aktiv, men tilrettelegginga må vere til stades. Ei auka tilrettelegging vil føre til at aktiviteten også aukar. Friluftsliv femner meir enn berre nærtur, men i mange samanhengar er det snakk om dei same stiane og den same infrastrukturen. Derfor blir friluftsliv og nærtur brukt om kvarandre i denne oppgåva.

Background: Differences in physical activity measured by uni- and triaxial accelerometry and their magnitude of association to metabolic health and the influence of epoch length in children is unknown. Methods: We used data from a 7-month school-based randomized controlled trial conducted over the school year 2014-2015 in Sogn & Fjordane county in Norway. Data were available for a total of 1129 children of which 659 had complete physical activity, prospective cardiometabolic and covariate data. We applied the Romanzini cut points to the accelerometer data. These cut points provide thresholds for both uni- and triaxial estimates that are calibrated from the same data. Time spent sedentary, light, moderate, vigorous, and moderate-to-vigorous was then analyzed in 1, 10 and 60-s epoch length. We analyzed the prospective association between a cardiometabolic risk score and sedentary time, light, moderate, vigorous, moderate-to-vigorous physical activity by linear regression models. We used mixed regression models to describe the dose-response patterns of moderate-to-vigorous physical activity to cardiometabolic risk. We computed a composite cardiometabolic risk score by summing the z-scores of waist-to-height ratio, systolic blood pressure, triglycerides, total cholesterol: high density lipoprotein ratio, insulin and cardiorespiratory fitness. Results: All physical activity estimates where significantly different between the uni- and triaxial data reduction. At most, this led to a relative difference of 42.5% higher physical activity guideline compliance. The uni- and triaxial estimates of sedentary time and physical activity associations to metabolic health does not follow any general pattern. The dose- response patterns of moderate-to-vigorous physical activity were similar, but the magnitude of association were greater between the least and most active quartile when measured uniaxial. Conclusion: Triaxial physical activity estimates show lower prospective associations to cardiometabolic health, especially for moderate, vigorous and moderate-to-vigorous physical activity. The uni- and triaxial difference in the prospective associations is attenuated in longer epoch lengths. The dose-response patterns of MVPA are similar between the number of axes used and epoch length, but the magnitude of association between the least and most active quartile are greater when measured uniaxial.

Background: A large proportion of children and adolescents are not sufficiently active according to PA recommendations. Cross-sectional studies find low PA levels to be associated with excessive body weight and poor cardiometabolic health in apparently healthy children, but sedentary time is also suggested as a risk factor for these outcomes. Main aim: To systematically review and examine the prospective associations between objectively measured sedentary time and intensity-specific PA with cardiometabolic health indicators and adiposity in youth. Materials and methods: First, a systematic review and meta-analysis were performed to assess the knowledge gaps in the current literature. Three original studies used data from the Active Smarter Kids (ASK) Study, a cluster-randomised school-based PA intervention, conducted in 2014-15 amongst 1180 children aged 10 years old at baseline, in Western Norway. At baseline and follow-up the following health-related variables were assessed; PA were measured by accelerometry (GT3X/GT3X+), and an intermittent running test (the Andersen-test) estimated VO2peak and were used as a measure of CRF. Cardiometabolic outcomes were anthropometry (body mass index (BMI), waist circumference (WC) and sum of four skinfolds), blood samples (low-density lipoprotein cholesterol, high-density lipoprotein cholesterol, triglycerides, glucose and insulin), and blood pressure. The meta-analysis for MVPA and clustering of cardiometabolic risk factors were conducted using random effects models with unstandardized regression coefficients and 95% confidence intervals. Statistical analyses of ASK Study data were performed by linear mixed modelling with schools as random intercept to account for clustering within data, and adjustments by age, sex, socio-economic status, puberty, and baseline value of the outcome. Results: Based on the systematic review, we found no evidence for a prospective association between sedentary time and cardiometabolic risk factors in youth, while the evidence for a prospective association between MVPA and clustering of cardiometabolic risk factors is consistent and inverse, supported by our meta-analysis (Study I). These observations also corroborated with results based on ASK Study data (Study II). Moreover, CRF is a moderator in the prospective association between PA and the clustered cardiometabolic risk; the association between MVPA and clustered cardiometabolic risk was stronger in children with low CRF, and no associations appeared present in their high fit peers (Study III). In bi-directional analyses, time spent sedentary do not predict any adiposity measures, while MVPA and VPA predicts lower skinfolds (Study IV). On the contrary, baseline BMI, WC and skinfolds predicts more time spent sedentary, and less PA, MVPA and VPA but mainly in boys. Conclusion: Apparently, as long as youth spend sufficient time in MVPA, being sedentary causes little harm to cardiometabolic health and do not predict adiposity. Spending time in MVPA might be especially important for children with low CRF. On the contrary, as adiposity predicts higher sedentary time and less PA over a short time period, highlights the crucial role of PA prevention before excess adiposity are established.

Master i fysioterapi Studiens bakgrunn og hensikt: Svimmelhet og balanseproblemer er et vanlig problem i samfunnet, og studier har kartlagt at det er mellom 15% til 40% i den generelle populasjonen som har opplevd svimmelhet eller balanseproblemer i kortere eller lengre perioder i løpet av livet. Konsekvensene av langvarige svimmelhet og balanseproblemer er svært ugunstige, og det er et behov for å kartlegge denne pasientgruppen ytterligere da det fremdeles er mye som er ukjent. Hensikten med denne studien er å kartlegge det som kjennetegner pasienter med langvarige svimmelhet og balanseproblemer som oppsøker fysioterapeut i primærhelsetjenesten og undersøke hvilke sosiodemografiske og kliniske faktorer som har en påvirkning for symptomer på angst og depresjon for disse pasientene. Metode: En kvantitativ metode med tverrsnittsdata fra FysioPol databasen ble benyttet. Baseline datasettene fra spørreskjemapakken for voksne pasienter med selvrapporterte symptomer på langvarige svimmelhet og balanseproblemer. Det ble undersøkt sosiodemografiske og kliniske variabler ved alder, kjønn, tilleggsplager, røyker, sivilstatus, utdanningsnivå, morsmål, høyde, vekt, den første aktiviteten av pasientspesifikk funksjonsskala, arbeidsstatus, egenvurdering av arbeidsevne, aktivitetsnivå, bevegelsesfrykt, egenvurdering av helse, smerter, symptomer på angst og depresjon. Multippel regresjon ble benyttet for å kartlegge betydningen av de sosiodemografiske og kliniske faktorene for symptomer på angst og depresjon, ved et signifikansnivå på 5%. Resultat og konklusjon: Funnene i studien indikerer at det var flere felles kjennetegn for pasientene. Det var flest kvinner, med en gjennomsnittsalder på 55 år. Flere av de inkluderte pasientene anga at de hadde svimmelhet og balanseproblemer som en tilleggsplage, eller som en av flere plager, og de anga flere tilleggsplager. Flesteparten hadde høyere utdanning, og noe fast å gå til utenfor hjemmet i forbindelse med arbeid eller skole, men de anga moderat vurdering av egen arbeidsevne. De anga et lavt aktivitetsnivå og lav grad av engstelse for at plagene forverres med fysisk aktivitet. De vurderer ikke sin egen helse til å være spesielt god, har flere smertepunkter, og opplever mild smerteintensitet. De anga symptomer på angst og depresjon. Alder var den eneste faktoren som hadde betydning for symptomer på angst og depresjon. Det er et behov for å kartlegge ytterligere de faktorene som har en betydning for symptomer på angst og depresjon.

Background: The increasing obesity prevalence rates in addition to the increasing physical inactivity rates present serious public health challenges worldwide. The effect of these trends on aspects of health-related physical fitness is unclear as these trends are most commonly assessed by selfreport or simpler objective measures. Up-to-date research on obesity prevalence rates and musculoskeletal- and neuromotor fitness by various well established and objectively measures is lacking. Additionally, the need interventions aiming at reducing both the prevalence of physical inactivity in addition to the prevalence of obesity has been highlighted. Tailored physical activity interventions delivered in alternative technological modes have proven effective in enhancing physical activity levels in adults, however the effect of such interventions on objetively measured aspects of health-related physical fitness among physically inactive adults is lacking. Purpose: The overall purpose of this thesis was to investigate the status of various aspects of healthrelated physical fitness and to assess the effect of a six-month tailored telephone- and email based exercise intervention on various aspects of health-related physical fitness. Methods: The results presented in this thesis are based on two separate studies; a national cross-sectional study of Norwegian adults (20-65 years) (PAPERS I and II) and elderly (65-85 years) (PAPER I) in addition to a randomized controlled trial of a six-month tailored exercise intervention in physically inactive adults (40-55 years) (Papers III and IV). Main results: The main results from PAPER I revealed that obesity prevalence rates ranging from 12.7% based on BMI measures to 30.9% based on waist circumference. The sensitivity and specificity of the different measuring methods for estimating overweight and obesity, varied from 77.0% to 86.9% and from 60.6% to 82.3%, respectively. The main results from PAPER II were the normative data on musculoskeletal- and neuromotor fitness, displaying clear gender (p

Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i Eat Move Sleep-prosjektet, som er et folkehelseinitiativ fra Norges Fotballforbund. Prosjektet søker å se på hvordan fotballklubber kan fungere som en helsefremmende arena. Sentrale temaer den tidligere forskningen belyser, er helse og folkehelse, fysisk aktivitet, kosthold og sosial klasse. Det teoretiske rammeverket bygger på Pierre Bourdieu og hans forståelse av sosial klasse. Sentrale begreper som benyttes er sosialt rom og felt, kapital og habitus. Bourdieu benyttes i denne oppgaven for å se på forhold mellom sosial klasse og livsstilsvaner knyttet til kosthold og fysisk aktivitet. Oppgaven er kvalitativ, og det empiriske grunnlaget bygger på intervjuer med to representanter fra to fotballklubber, og 6 intervjuer med barn og foreldre tilhørende disse klubbene. Oppgaven søker å besvare disse problemstillingene: 1. Hvordan er barnas aktivitetsmønster og forhold til kosthold i tilknytning til trening? 2. Hvordan kan familienes helsevaner ses i sammenheng med Bourdieus begreper om sosial klasse, herunder habitus og kapital? 3. Hvilke tanker familiene har om deltagelse i EMS-prosjektet? 4. Hvilke tanker og erfaringer har representantene fra klubbene gjort seg etter deltagelse i EMS-prosjektet? Tidligere forskning viser at barn av foreldre med høyere utdanning spiser sunnere og er mer fysisk aktive, og har bedre helse generelt sett, enn barn av foreldre med lav utdanning. Videre vises det til at idrettsklubber som et folkehelsefremmende område har stort potensial, men at klubbenes praksis og struktur må bedre anerkjennes. Resultatene viser at både kapital og habitus er av betydning for hvilke holdninger, vaner og kunnskap familiene har på teamene fysisk aktivitet, kosthold og søvn. Det er en svak tendens til at familiene der foreldre har høyere utdanning spiser sunnere. Fysisk aktivitetsnivå for barna kan ikke sies å ha tilsvarende sammenheng med sosial klasse. Familiene opplever i liten grad at deltagelse i EMS-prosjektet har hatt betydning for barna eller familien som helhet. Klubbene peker på utfordringer som timing av prosjektet, bruk av sosiale medier, og tid og ressurser i arbeidet med EMS. Mer forskning er derfor nødvendig, spesielt på hvordan idrettsklubber bedre kan fungere som en helsefremmende setting slik at helsefremmende prosjekter som EMS kan bedre tilrettelegges.

Målet med dette prosjektet er å belyse hvordan kommunale myndigheter arbeider med og legitimerer kroppsøvingsfaget i en skolehverdag med fokus på fysisk aktivitet og helse generelt. Prosjektet er basert på kvalitative intervjuer fra to skoleeierrepresentanter, to bystyrerepresentanter og fire skoleledere fra to forskjellige kommuner på Østlandet, samt offentlige dokumenter om de to kommunenes vedtak om daglig fysisk aktivitet i skolen. Prosjektet er forankret i to teoretiske nivåer som tar for seg strukturelle og organisatoriske perspektiver på reforminnføring og innhold av lokal praksis. Resultater i prosjektet indikerer at innføringen av fysisk aktivitet-vedtak i stor grad bærer preg av et ovenfra og ned perspektiv på reforminnføring, hvor skolene i liten grad har vært deltagere i en ideologisk planleggingsprosess. Vedtakene bærer preg av en patogen helseforståelse. Kroppsøvingsfaget ser ut til å bære preg av et nedenfra og opp perspektiv på reformimplementering. Resultatene tyder på at fysisk aktivitet-vedtak og kroppsøvingsfaget blir brukt som synonyme begreper av intervjupersonene. Dette ser ut til å bidra til et mindre tydelig skille mellom vedtakene og kroppsøvingsfaget. Resultatene tyder på at helseforståelsen vedtakene gir, blir trukket inn i kroppsøvingsfaget, noe som medfører at kroppsøvingsfaget i stor grad blir legitimert ut fra instrumentelle helsegevinster. Resultatene tyder på at kommunene har hatt et så stort fokus på å få gjennomført daglig fysisk aktivitet at det fremstår som at de ikke har lykkes med å ivareta kroppsøvingsfagets egenart og formål. Forhåpentligvis kan dette prosjektet bidra til en økt forståelse om hvordan reformideer om fysisk aktivitet blir oversatt og implementert inn i skolen.

Background: Eating disorders (EDs) are among the top ten of the gender and age adjusted global burden of diseases in terms of poor quality of life, affecting young women in particular. Less than half of the persons with bulimia nervosa (BN) or binge eating disorder (BED) are detected and offered treatment for their ED in primary care. Besides low detection rate; low mental health literacy, and long waitlists for special care are important causes to this scenario. Cognitive behavior therapy (CBT) is recognized as the preferred evidence based treatment option for BN and BED, still more than 60% do not fully abstain from symptoms. There is a need to explore new treatment options that circumvent the challenges with low treatment access and poor remission rate. Evidence suggest that regular physical activity effectively prevents and treats physical- and mental morbidity and mortality, contributing to improvements in quality of life. Physical activity is however, rarely incorporated in treatment of EDs out of fear of exacerbating the compulsive and excessive nature of exercise in patients for compensatory or affect regulation purposes. Objectives: To evaluate the effect of a new treatment method for women with BN or BED, combining guided physical exercise and dietary therapy (PED-t), being offered as group therapy. The novel treatment method was compared to the effect of cognitive behavior therapy (CBT), and a waitlist control group. The first paper describes the rationale for, and the specific study protocol from the PED-t trial. The second paper describes the physical fitness in women with BN or BED more thoroughly than previously in the literature. In the third paper we investigated the effect from PED-t or CBT on compulsive exercise and level of physical activity. In the fourth paper we investigated the effect from PED-t or CBT on remission from ED, ED-symptomology, and measures of mood and quality of life. Methods: During 2014-2016 totally 187 women with BN or BED, aged 18-40 and with BMI 17.5-35 were enrolled in this RCT, and allocated to PED-t (n=82) or CBT (n=82), or temporarily placed in a waitlist control group (n=23). Effect from 16 weeks of treatment by either CBT or PED-t, or being in control group, was evaluated and compared at baseline (T1), post-test (T2) and follow-up periods (6 months, T3, and 12 months, T4). Outcomes were blood pressure, cardiorespiratory fitness (CRF), muscle strength (1RM), physical activity, body composition, compulsive exercise (CE), remission from diagnosis, and alleviation of ED-symptoms (by EDE-q) and comorbidity. Measures were by cardiopulmonary exercise testing, 1RM strength tests, DXA, objective registration of physical activity, and questionnaires. Results: In total 156 met for baseline screening, of whom 103 were diagnosed with BN and 53 with BED. Overall, participants with BN or BED displayed adequate physical fitness; however, a high number had high blood pressure, low CRF and unfavorable body composition. The number of randomized participants (n=164) that met for therapy was 149, of whom 112 completed treatment (32% drop out). Dropouts and completers were different by a lower mean (CI95) score for depression amongst completers (-3.08 -5.95, -0.21, g=0.39, p=0.035), and significantly more from CBT were lost to follow-up at T3 and T4 compared to PED-t. About 40-70% of all participants scored above clinical cut-off in the compulsive exercise test (CET) at baseline. CBT and PED-t were equally effective in reducing compulsive exercise after 16 weeks of treatment (P < 0.01, Hedges g ~ 0.4), with sustained long-term effects (T3-T4). The proportion of participants that complied with the official recommendation for physical activity (~47%) neither changed following treatment, nor emerged different between the therapy arms. After treatment mean EDE-q global score improved more in the PED-t group compared to the CBT group (-0.66, [CI99 -1.23, -0.1], g=0.52, p

Masteroppgave offentlig politikk og ledelse ME502 - Universitetet i Agder 2018 This study is based on Aktiv pådagtid as an case study. The purpose of this study is to investigate the relationship between increased participation in physical activities directed by Aktiv på dagtid and the participants status in relation to working life. To better understand the relationship between these two variables, the study include three possible predictors:health, social support and self-efficacy.Thisstudy use a paper-based survey with 144 respondents, which represent the participants atAktiv på dagtid, who are at theage between 16-70, receive social security benefits and resides in the municipalities of Arendal, Grimstad, Lillesand or Risør.The results of thestudys mediating analysis indicate that the explanation variable 'change in health' mediates the relationship between participants 'degree of participation' and their 'change in status in relation to working life'. The increased ’degree of participation’ in Aktiv på dagtid is positively related to participants 'change in health' (b = .18, p

Master's thesis in Sports and physical education Formålet med denne studien var å undersøke hvem den typiske halvmaratonløperen er. Jeg ønsket å finne svar på hvorfor hun/han begynner å løpe, hvorfor de fortsetter med løping og hvorfor de konkurrerer. Jeg ville også se om ulike aldersgrupper og kjønn svarte forskjellig, og kartlegge hvilke innstillinger og følelser de hadde både til løping generelt og til konkurranseløp. Det ble brukt kvantitativ metode i form av et spørreskjema med 34 spørsmål som ble sendt ut til alle deltakerne av 3-Sjøersløpet 2016 (2346 deltakere). For å høyne svarprosenten ble det ettersendt to forespørsler. Totalt 884 (37,7%) deltakere svarte på undersøkelsen. Blant de yngste deltakerne var det viktigste motivet for både å begynne og for å fortsette med løping at de syntes det var gøy. Etter hvert som de holdt på med løpingen ble helsemotivet mer fremtredende. For de andre aldersgruppene var det viktigste motivet for å begynne med løping at de fikk fysisk og mentalt overskudd. De fortsatte med løpingen først og fremst for å opprettholde god helse. For å delta i konkurranseløp hadde alle aldersgruppene som viktigste motiv å utfordre seg selv, etterfulgt av å mosjonere. Aldersgruppen 20-29 var mest konkurranseorientert. Både kvinner og menn satte seg utfordrende mål. Menn syntes i større grad å ha tro på seg selv og å takle press, mens kvinner oppgav å være mer lidenskapelig opptatt av og avhengig av løping. Samtidig oppgav de i større grad enn menn at løping gav de mange gode opplevelser. Menn var mer opptatt av konkurranse og å måle krefter med andre, mens kvinner hadde større fokus på opplevelse av fysisk og mentalt overskudd, at løping skulle være gøy, og at de i større grad var påvirket av familie og venner for å konkurrere. Både kvinner og menn som var mest konkurranseorientert og mest lidenskapelig og avhengig opptatt av løping, oppnådde de beste bestetidene og trente mest. Resultatene er drøftet opp mot tidligere studier og motivasjonsteorier, med selvbestemmelsesteorien av Deci & Ryan (1985) som den mest sentrale.

Purpose: This study's purpose was to examine whether established risk categories of waist circumference (WC)—normal, high risk, and very high health risk—reflected significant differences in cardiorespiratory fitness (CRF) and physical activity (PA) level. Methods: CRF was directly measured as maximal oxygen uptake during a progressive graded treadmill test to exhaustion in 722 individuals (349 women) aged 20–85 years. WC was measured between the lower rib and the iliac crest. Objectively measured PA was assessed using an accelerometer. Results: Men in the normal risk group (WC 102 cm). Corresponding numbers for women within normal (WC 88 cm) were 25% and 18% (p

kroppsmasseindeks, i et landsrepresentativt utvalg av voksne og eldre i Norge. Metode: Med utgangspunkt i et utvalg på 4753 deltakere fra en nasjonal kartleggingsundersøkelse av aktivitetsnivå i Norge (Kan2), ble fysisk aktivitet registrert med akselerometer ActiGraph GT3X+ (ActiGraph, LLC, Pensacola, Florida, USA) over 7 sammenhengende dager, mens antropometrisk informasjon ble innhentet ved spørreskjema. Deltakerne ble delt inn i KMI-kategorier tilsvarende normalvektig (≥18,5-24,9), overvektig (≥25-29,9) eller fedme (≥30). Sammenligning av fysisk aktivitet og sedat tid mellom ulike KMI-kategorier ble gjort i henhold til sedat tid (5999 tellinger/min.) og moderat til høy aktivitet (MVPA) (≥2020 tellinger/min.). Resultater: Voksne normalvektige har et totalt aktivitetsnivå som er henholdsvis 5% og 23% høyere enn overvektige og fete (p=≤0.05). Tilsvarende forskjell i tid med moderat er henholdsvis 3% og 22% (p=≤0.05), mens for høy intensitet 57% og 389% (p=≤0.05). Det var ingenting som skilte deltakerne i sedat adferd i uke- og helgedager. Tid med sedat adferd, moderat- og høy intensitet var gjennomgående høyere i ukedager, mens totalt aktivitetsnivå var gjennomgående høyere i helgedager. Aktivitetsmønster var gjennomgående likt mellom KMI-kategoriene. Konklusjon: Både totalt aktivitetsnivå og intensitetsspesifikk fysisk aktivitet varierte mellom kroppsmassekategoriene i både uke- og helgedager. Et lavere aktivitetsnivå er assosiert med høyere kroppsmasseindeks (KMI). Sedat adferd ser derimot ikke ut til å assosieres med KMI-kategorier.

Bakgrunn: Fysisk aktivitet (FA) er assosiert med lavere risiko for livsstilsrelaterte helseplager. Kartlegging av aktivitetsnivå er derfor et viktig forskningsområde innen folkehelse. Tidligere benyttet man seg utelukkende av subjektive metoder for å registrere fysisk aktivitetsnivå. Dette er en metode med store svakheter og man benytter nå i større grad objektive metoder som akselerometere for å registrere fysisk aktivitet på en mer valid og reliabel måte. Selv om aktivitetsregistrering med akselerometer er en objektiv metode er det mange subjektive valg som tas når man behandler data fra akselerometere. Det er foreløpig ingen internasjonal konsensus om slike valg, og hensikten med denne oppgaven er å illustrere i hvor stor grad slike valg påvirker de endelige resultatene. Hensikt: Hensikten med oppgaven er todelt: 1. Undersøke forskjeller i registrert aktivitetsnivå, intensitetsspesifikk FA og sedat tid ved ulike dataprosesseringsmetoder. 2. Undersøke i hvilken grad disse resultatene påvirker andelen som oppnår anbefalingene for fysisk aktivitet når man operasjonaliserer anbefalingene forskjellig. Metode: Datamateriale fra kartleggingsundersøkelsen Kan2 ble redusert med fire ulike regelsett for dataprosessering. Målte variabler er totalt aktivitetsnivå, intensitetsspesifikk FA, intensitetsspesifikk FA i bolker med sammenhengende varighet (≥ 5 og ≥ 10 min), sedat tid (akkumulert, ≥ 5 og ≥ 10 min varighet) og andel som oppnår anbefalinger for fysisk aktivitet ved ulike operasjonaliseringer.

Overvekt er vanlig blant voksne personer med lett- til moderat grad av utviklingshemning. Personer med utviklingshemning ser nødvendigvis ikke sammenhengen mellom den maten de spiser og egen helse. I tillegg kan ansatte i bofellesskap mangle nødvendig kunnskap innen kosthold og fysisk aktivitet. Undersøkelser viser at tjenesteytere kan ha problemer med å vite hva som kan motivere til endring av vaner og hvilke muligheter de har til å påvirke livsstilsendringer hos personer med utviklingshemning. Hovedmålet med denne masteroppgaven er å undersøke hva som må til for å opprettholde motivasjon for en sunn livsstil hos voksne personer med utviklingshemning. Forskningsspørsmålene som blir studert inkluderer: 1) Hvor skaffer personer med utviklingshemning og deres tjenesteytere seg informasjon om helse og livsstil? 2) Hvilke tiltak benytter tjenesteytere og personer med utviklingshemning når de skal motivere seg eller andre til en sunn livsstil? 3) Kan tilrettelagt informasjonsteknologi benyttes for å motivere personer med utviklingshemning til livsstilsendringer? Hvis ja, på hvilken måte? Dette er en kvalitativ undersøkelse. Fokusgruppeintervjuer er benyttet til datainnsamling, et med fire personer med lett grad av utviklingshemning og et med syv erfarne tjenesteytere som arbeider med voksne personer med utviklingshemning. Datanalysen er inspirert av Malterud (2011) sin tekstkondenseringsmetode. Denne undersøkelsen finner at både personer med utviklingshemning og tjenesteytere er enige om at tiltak må tilpasses den enkeltes preferanser. Tjenesteytere må "knekke koden" for den enkelte, og kunnskap om å leve sunt er nødvendig som en felles plattform. Rutiner som blir et behov er en annen nøkkel til suksess for begge gruppene. Tjenesteytere trenger motivasjon for å motivere andre, og noen ganger må de bli minnet om sin posisjon som rollemodeller. Informantene er positive til ny teknologi, og mener at spillteknologi er artig og kan gi mestringsfølelse. Pris, brukervennlighet og teknologivegring er barrierer som hindrer bruk av teknologi. Konkusjon: Vi vet at voksne personer med utviklingshemning er utsatt for livsstilsykdommer og at det i Norge ikke finnes noen nasjonale planer for å forebygge denne problemstillingen. Vi trenger helsefremmende strategier spisset mot de ulike helseutfordringer personer med funksjonsnedsettelser/utviklingshemning står overfor

Bacheloroppgave folkehelse, 2017 Problemstilling: På hvilken måte kan fysisk aktivitet brukes i forebygging og behandling av depresjon hos voksne? Teori: I teoridelen ses det på fysisk aktivitet, anbefalingene for fysisk aktivitet, helsegevinster og psykologiske virkninger av fysisk aktivitet og risikofaktorer ved fysisk inaktivitet. Videre ses det på depresjon, symptomer og tegn på depresjon samt risikofaktorer og behandlingsmetoder for depresjon. Metode: Litteraturstudie Resultater: Resultatene viser at regelmessig fysisk aktivitet bidrar til økt mestringsforventning og selvtillit, som kan redusere depresjonssymptomer. Diskusjon: I diskusjonen blir resultatene fra artiklene diskutert opp mot teorien og egne refleksjoner og vurderinger.

Bacheloroppgave faglærerutdanning i kroppsøving og idrettsfag, 2016. Lagt ut med tillatelse. Forfatter: Ståle Bye Teslo, faglærer i idrett og kroppsøving, 2016. Høgskolen i Hedmark, avdeling Elverum, Folkehelse. Tittel: Legitimering av kroppsøvingsfaget. Formål: Formålet med oppgaven er å drøfte to forskjellige perspektiver som er viktige når det gjelder å legitimere kroppsøvingsøvingsfaget. Problemstilling: Hvordan kan kroppsøving legitimeres som et fysisk-motorisk danningsfag? Metode: Litteraturstudie med en systematisk gjennomgang av relevant teori og litteratur. Resultat: Resultatet i studien viser at kroppsøvingsfaget kan legitimeres som et danningsfag, og kan bidra til å skape fysisk-motorisk kompetanse og kroppslig dannelse hos barn og unge. Helse vil også kunne være et legitimeringsgrunnlag for faget, men oppgaven konkluderer med at dette er underordnet dannelse. Nøkkelbegreper: Legitimering, kroppsøving, skole, kroppslig dannelse, fysisk-motorisk kompetanse, helse, fysisk aktivitet.

Master's thesis in Health and social sciences Denne studien undersøkte kva effektar intervensjonen i Aktiv Skole hadde på fysisk aktivitetsnivå og aerob kapasitet. Metode: Aktiv skole var ein klyngerandomisert, kontrollert studie som inkluderte elevar ved 5. trinn frå 9 skular (n=473). Kjernekomponenten i intervensjonen var aktiv læring, der fysisk aktivitet vart brukt som metodeval i fagformidlinga. Friminuttsaktivitet og lekse i fysisk aktivitet var også ein del av intervensjonen. Målingar ved baseline og posttest inkluderte akselerometermålt fysisk aktivitet (7 dagar) og aerob kapasitet målt med Andersen test. Resultat: På totalt aktivitetsnivå hadde intervensjonsgruppa ein netto intervensjonseffekt på 9 minutt moderat til høg fysisk aktivitet (MHFA) per dag, 61 teljingar per minutt (TPM) og 949 steg per dag (alle interaksjonar p

Forskning har dokumentert positive sammenhenger mellom naturopplevelser, friluftsliv og psykisk helse, men kunnskapen om dette er i liten grad systematisk anvendt i psykisk helsearbeid og i behandling av psykiske lidelser. Hensikten med denne studien har i første rekke vært å ta i bruk friluftsliv ved en akuttinstitusjon for ungdom, med bakgrunn i troen på at friluftsliv og naturopplevelser vil være godt for ungdommenes psykiske helse. Studien sikter mot en endring av praksis ved institusjonen, der målet er økt anvendelse av friluftsliv i det terapeutiske arbeidet. Videre har undersøkelsen dreid seg om å få kunnskap om hvordan ungdommene opplever deltakelsen i friluftsliv, og hvordan de ansatte har erfart endringsprosessen. Aksjonsforskning ble valgt som metodisk tilnærming i denne forbindelse, med bakgrunn i at studien sikter mot å forandre praksis og samtidig forske på denne endringsprosessen. Studien har i liten grad lykkes med å bidra til varig endring av praksis ved institusjonen, men har samlet og dokumentert verdifulle erfaringer gjennom prosjektet. Oppgaven beskriver og drøfter utfordringer i prosessen, og kommer med betraktninger på viktige faktorer som bør være på plass når man setter i gang endringsprosesser ved en institusjon.

Background: The increased migration flow creates changing social situations as well as new challenges within European societies. The health sector is one of several sectors that are affected by the increased number of immigrants. In Norway, little research has been conducted on how health is understood and experienced by immigrants themselves, as well as the role of physical activity to good health, especially within a health promotion context. Objective: To examine how good health is understood by a group of immigrant women in Norway. Thereby put attention on the concept of health among immigrants with a non-European background. Further look into the role of physical activity in relation to the women’s understandings of good health. With that build knowledge of how physical activity possibly leads to subjective understandings and experiences of good health among immigrant women. Lastly, contextualize the findings within a specific health promotion theory by applying the theory of salutogenesis and the asset model. Method: A qualitative study within the theory of hermeneutic phenomenology was undertaken spring 2016. The sample consisted of 36 women. Data was produced through the use of participant observation, walking interviews and in-depth interviews.

Physical activity (PA) is important to maintain good health and prevent noncommunicable diseases such as cardiovascular disease (CVD). However, low levels of PA are observed worldwide. Monitoring of CVD risk factors, objectively measured PA levels, and their correlates is important for surveillance and assessment of the effectiveness of interventions or public health initiatives aimed at increasing PA. Such data in the Norwegian population are needed, and because local cultural discrepancies may occur, regional data are important. Of particular interest is Sogn & Fjordane, a rural Norwegian county that was included in the National Health Screening Service (NHSS) in the mid-1970s due to its positive characteristics with respect to CVD morbidity, mortality, life expectancy and health behaviors. The overall aims of this thesis were to increase our knowledge regarding the levels and trends in PA and CVD risk factors in adults in Sogn & Fjordane, to explore correlates of PA in this population, and where appropriate, to make comparisons with the rest of Norway.

Regelmessig fysisk aktivitet er forbundet med helsegevinst, og sedat atferd er assosiert med økt risiko for morbiditet og mortalitet. Det har vært en betydelig økning i andel personer med stillesittende jobb, men helsekonsekvensene av dette er tvetydig. Dette kan skyldes at mesteparten av kunnskapen om yrkesaktives aktivitetsnivå på jobb og i fritiden er basert på subjektive målemetoder. Ny kunnskap om yrkesaktives aktivitetsvaner, basert på objektive målemetoder, kan tilføre nyttig informasjon i forhold til helsepolitisk utforming. Hensikt: Kartlegge et landsrepresentativt utvalg yrkesaktives aktivitetsnivå, og sammenligne fire jobbgruppers aktivitetsvaner i et helseperspektiv.

Background: Mental disorders are among the largest public health issues globally and the prevalence is growing. Physical inactivity is increasing worldwide and people with mental disorders are often less physically active compared to the general population despite the known health benefits of physical activity. Mental disorders and reduced physical activity level can further negatively influence the Health Related Quality of Life (HRQOL). Existing research support the positive relationship between physical activity and various components of HRQOL among the general population as well as among individuals with mental disorders, however, more research is needed. Objective: To examine the relationship between physical activity and va

Overweight and obesity among adolescents may have consequences with potentially lasting effects on health and health-related quality of life (HRQoL). Excess weight is also associated with decreases in physical activity and cardiorespiratory fitness (CRF). Research presenting effective interventions for prevention and treatment of overweight and obesity in adolescents is limited. Internet interventions may provide opportunities for low threshold counseling using feedback to guide and support health behavior, including increased physical activity (PA). The overall aim of the present study was to develop and evaluate an Internet intervention for motivating overweight and obese adolescents to increase and maintain self-determined physical PA and thereby enhance their CRF and HRQoL.

Master's thesis in Sports and physical education Bakgrunn: Hensikten med studien var å invitere utrente lesere av en regional avis til å delta i et intervensjonsprogram for å endre livsstil. Målet var å komme i form, og for de som ønsket, i så god form at de var i stand til å gjennomføre et halvmaratonløp etter bare 20 uker med trening. Metode: Leserne av Stavanger Aftenblad ble invitert til å bli med i studien gjennom en annonse i avisen. Totalt 64 voksne i alderen 24-69 år søkte om å delta i prosjektet. Alle ble invitert til å møte på pretest, hvorav 51 personer møtte. Deltakerne fulgte et treningsprogram som bestod av fire økter med løping hver uke, to felles intervalløkter og to individuelle langkjøringer. Fra 16 til 24 minutter av intervalløkten ble utført med en intensitet på 90 % av HFmaks. Gjennomsnitts HF på langturene ble anbefalt å være 70-80 % av HFmaks. Fellestreningene ble ledet av en av to prosjekttrenere. Deltakernes KMI ble målt i starten og slutten av prosjektet, i tillegg til at deltakerne løp pre- og posttest over en distanse på 3050 m (rundt Mosvannet i Stavanger). Etter prosjektperiodens slutt svarte deltakerne på et spørreskjema som omhandlet motivasjonen for å bli med i prosjektet, utbytte og i hvilken grad prosjektet hadde motivert til videre trening. Resultater: Deltakerne hadde en gjennomsnittlig forbedring i løpstid på 2.22 min (11,16 %) (n=35). Etter 20 uker med trening deltok 24 av deltakerne i et lokalt halvmaratonløp (21,1 km), hvor alle fullførte. De åtte deltakerne som ved prosjektstart hadde KMI ≥ 30 hadde etter 20 uker en gjennomsnittlig reduksjon i KMI med 4,3 %. Av de 45 som svarte på spørreskjemaet hevdet 95 % at «Sprek-prosjektet» i stor eller meget stor grad hadde motivert dem til å bli mer fysisk aktive. Deltakerne hevdet at de viktigste grunnene for å drive med fysisk aktivitet er at det gir fysisk og mentalt overskudd og forebygger helseplager. 63 % hevdet at det er av stor eller meget stor betydning å trene mot et mål som «Tresjøersløpet» (21,1 km) eller «Siddisløpet» (8,2 km). For 91 % var det av stor eller meget stor betydning å trene i en gruppe og møte andre på trening. 87 % hevdet at det har stor eller meget stor betydning at fellestreningene ledes av en kompetent trener, og 95 % ønsket at fellestreningene skulle fortsette etter prosjektets slutt. Diskusjon: De to tidligere «Sprek-prosjektene», «Sprek 1 og 2», og den foreliggende studien, «Sprek 3», viser tydelig at systematisk løpstrening har en positiv effekt på utholdenhet og løpstiden til deltakerne på 3050 m løpstest. Et treningsprogram basert på eliteutøveres treningsprinsipper hvor intensiv intervalltrening kombineres med rolig langkjøring, viser også å gi meget god effekt på mosjonister. Flere studier viser at en økning i aktivitetsnivået gir en reduksjon i KMI, noe som i stor grad er gunstig i forhold til en rekke vektrelaterte sykdommer som type 2-diabetes, hjerte- og karsykdom og kreft. «Sprek 3» viser at å etablere en løpegruppe og tilby felleskap og støtte mens man er fysisk aktiv, har hatt en god effekt på motivasjonen til deltakerne. Små tiltak som «Sprek 1, 2 og 3» og «sykle-til-jobben-prosjekt» hvor en går fra å være inaktiv til fysisk aktiv, kan gi store helsegevinster. Konklusjon: Treningsintervensjonen førte til en økning i aktivitetsnivået og bedring av løpstiden på 3050 m hos deltakerne. 24 av prosjektdeltakerne som gjennomførte prosjektet (69 %), var etter treningsperioden i stand til å gjennomføre et halvmaratonløp (21,1 km). Alle, utenom én av de åtte deltakerne med KMI ≥ 30, opplevde en reduksjon i KMI etter 20 uker med løpstrening. Prosjektet har i stor eller meget stor grad motivert deltakerne til å bli mer fysisk aktive, og et stort flertall ønsket at fellestreningene skulle fortsette etter prosjektets slutt. Universitetet i Stavanger og Stavanger Aftenblad

Bakgrunn: Opp i mot 50% av Norges befolkning vil i løpet av livet få en eller annen psykisk lidelse. Både psykiske plager og lidelser er et betydelig folkehelseproblem i Norge, og det er store og økende omkostninger for samfunnet omkring den psykiske helsen. Enkelte med psykiske lidelser vil trenge omfattende behandling, men de fleste blir kvitt de psykiske plagene ved relativt enkle hjelpetiltak. Dette gjenspeiler behovet av lavterskeltilbud og tidligere intervensjoner. Myndighetene er opptatt av å fremme tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. I kommunene står videreutvikling og kvalitet i det psykiske helsearbeidet i fokus og ses i sammenheng med folkehelsearbeidet. Det hevdes flere positive helseeffekter ved både fysisk aktivitet og friluft på den psykiske helsen. Det finnes imidlertid få studier på hvordan deltagelse i turgrupper i natur erfares av folk med psykiske helseplager. Formål: Målet med denne studien var å få innblikk i hvordan personer med psykiske helseutfordringer opplever og erfarer deltakelse ved et organisert turtilbud i regi av Turistforeningen og få mer kunnskap om hvordan det kan være av betydning for den psykiske velvære. Metode: Studien har en kvalitativ deskriptiv metode. Metoden søker etter å studere mennesker i sin kontekst og hvordan verden anses ut i fra deres perspektiv. Datamaterialet vedrørende deltakerens opplevelse og erfaringer ble innhentet ved semi- strukturerte dybdeintervju. Studien inkluderte fire informanter, to menn og to kvinner i alderen 42- 71 år. Deltakerne ble rekruttert gjennom et organisert turtilbud. Analyse av intervjuene ble foretatt ved systematisk tekstkondensering utviklet av Kirsti Malterud. Resultater: Resultatene i denne studien viste at turgrupper i friluftsliv har et mangfold av positive aspekter som påvirker den psykiske velvære. Deltakerne uttrykker bedret humør, styrket selvtillit, oppmerksomhet, motivasjon, tro på fremtiden, samt sosial interaksjon og fascinasjon til naturomgivelsene Konklusjon: Denne studien viser hvordan deltagelse i turgrupper for personer med psykisk helseutfordringer kan ha betydning for den psykiske velvære. Studien er imidlertid basert på en kvalitativ metode med kun fire informanter, og videre forskning er nødvendig for å øke kunnskapen om hvordan organiserte turarrangement for sårbare grupper kan bidra til å styrke psykisk velvære. M-FOL

The link between physical activity and prevention of disease, maintenance of independence, and improved quality of life in older adults is supported by strong evidence. However, there is a lack of data on population levels where physical activity level has been measured objectively in association with self-reported health, musculoskeletal fitness and balance variables in older men and women. Also, little is known about the functional adaptive responses of older adults to power training. Therefore, there is a need of developing adequate assessment tools/tests and investigating different training regimes aiming at muscle strength, power, and function in older age groups. The aims of the thesis were therefore: 1) to describe the level of accelerometer-determined physical activity and to investigate its association to self-reported health in a population of Norwegian older adults (65-85 years) (Paper I), 2) to describe musculoskeletal fitness and balance in Norwegian older men and women and to investigate its association with objectively-assessed physical activity levels, expressed as a daily increments of 1,000 steps (Paper II), 3) to test if the field-based 30-s chair-stand test and a modified field-based version of the progressive isoinertial lifting evaluation (PILE) test were valid tests for assessing relationships between lower extremity strength and power and total lifting strength and power in older adults, and also to investigate the reliability across trials for the laboratory-based tests («chair-stand» and «box-lift» tests) and the reliability across days for the field- and laboratory-based tests (Paper III), and 4) to test the effect of traditional versus functional strength training, both performed at 80% of 1RM at a maximal intended concentric velocity, on muscle strength and power measured functionally and traditionally in older adults compared to nontraining controls (Paper IV).

Background: The need of effective intervention programs for promoting physical activity is an important aspect in public health practice. Psychosocial factors’ role on behavior change have received much attention in the exercise domain, and seems to be central in determining people’s exercise habits. In terms of exercise adherence, there seems to rule uncertainty in determining long-time effects of psychosocial status in people’s day-to-day life in a noninterventional setting. Despite common awareness of the negative consequences associated with increased BMI and poor psychological health for exercise adherence, the relative importance of these factors compared to psychosocial status seems to be unclear. The contributions of psychosocial factors for predicting physical activity status and progression in a natural context remains unknown, thus warranting the current research. Purpose: The primary purpose of this study was: 1) investigate to what extent psychosocial factors (including psychological health) and BMI could predict status of physical activity in a non-interventional setting. 2) investigate to what extent psychosocial factors (including psychological health) and BMI predict a change (progression) of physical activity in a noninterventional setting. Methods: A sample consisting of 565 inhabitants from a low socio-economic status environment in Oslo, Norway, acting as control group in the “Romsaas in Motion” intervention study, provided questionnaire data in 2000 (time 1) and 2003 (time 2). BMI was measured at time 1, and the questionnaires were identical at both surveys. A valid and reliable tool, stages of change of physical activity, was applied to detect levels of physical activity. BMI and psychosocial predictor indices derived from different theories measured at time 1 were analyzed to detect whether or not they could predict physical activity status and/or progression at time 2. Results: Psychosocial indices at time 1 predicted 28 % of stages of change status at time 2 (controlled for BMI and psychological health). Time 1 self-efficacy in overcoming psychological barriers, affective attitude towards physical activity, and physical activity identity was significant predictors of time 2 status in physical activity. Controlling for BMI and psychological health, psychosocial factors predicted 4 % of progression in physical activity stages of change from time 1 to time 2. Affective attitude towards physical activity 5 and physical activity identity stood out as significant predictors of physical activity stage of change progression. Conclusion: If people find physical activity easy, pleasant, and interesting at some point in their adult life, it will likely influence their future physical activity. People who identify themselves as exercisers, who cares about their body, see themselves as interested in physical activity, and interested in being physical fit, also enhance the possibility of being more physical active than people with low perceived physical activity identity. Likewise, people who believe they can overcome barriers of a psychological nature, such as being tired, stressed or worried are likely to belong to a higher stage of change in physical activity in the future. This is true regardless of BMI status and psychological health. However, psychosocial factors as well as BMI and psychological health, only explained a small portion of physical activity progression from time 1 to time 2.

Evidence from epidemiological research and clinical interventions clearly states that physical activity is essential to improve health as well as quality of life. The health gains of increasing physical activity are age-independent and those who benefit the most from increased physical activity are individuals with low levels of activity. Despite the well-documented health gains of performing regular physical activity, there is a paucity of data allowing us to assess the current situation regarding population level of physical activity in Norway. The available data on large-scale assessments of physical activity have relied on self-reported measures, a method that has validity and reliability problems. Purpose: The overall purpose was to increase our knowledge regarding the patterns of physical activity in adults and older people and to investigate factors associated with physical activity, using objectively measured physical activity.

Background: Low levels of physical activity are a major risk factor for lifestyle diseases and mortality from all causes. Despite the well-known health benefits gained from physical activity, population levels of participation are insufficient low. Improved knowledge about the psychosocial factors might be helpful in understanding why some are active and others not. Purpose: The purpose of this thesis is to 1) examine the association of self-reported health indices and psychosocial factors to stages of change in physical activity. 2) To examine the moderating effects of gender, age groups and educational background in the association of self-reported health indices and psychosocial factors to stages of change in physical activity . Method: This is a cross-sectional study based on data from the “Romsås in Motion” project. Altogether, 2336 men and women aged 31-67 years completed two self-administered questionnaires that assessed different socio-demographic variables, indices of health, BMI, stages of change in physical activity, and selected theoretically informed psychosocial variables supposed to influence stage of change in physical activity. The statistical tests comprised descriptive statistics and multiple regression analyses. Results: Analyses revealed that the psychosocial variables explained 42% of the variance in the stages of change score, whereas the variables comprising health indices while controlling for BMI and sociodemographic variables (age, gender and education) only accounted for 8%. Social support from family and friends for being physically active, identification as being a physically active person and self-efficacy in face of psychological barriers represented strong psychosocial influences to stages of change. Further, self-efficacy in face of practical barriers and social support accounted for more variance among men than for women, and older adults seemed to rely less on social support, and higher educated participants were more confident that they could overcome practical barriers and were less dependent on support from family. Conclusion: The findings suggest that intervention aiming to activate sedentary adults and to help active adults remain at their activity level may be more successful if they foster support from family and friends and increase their confidence in overcoming psychological barriers. While the results regarding social support seems to vary a bit between socio-demographic subgroups, the finding concerning self-efficacy for psychological barriers seems to apply across subgroups. Results for the psychosocial influences also seem to apply, irrespective of variations in self-reports of psychological health and general self-perceptions of health as well as BMI score.

Bakgrunn: Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og helse er godt dokumentert i vitenskapelige artikler. Fysisk inaktivitet er et økende problem i alle aldersgrupper og en risikofaktor for redusert helse. Av de som rapporterer å være regelmessig fysisk aktive, trener stadig flere på et treningssenter. I dag er cirka 800 000 voksne mennesker over 18 år medlem på et treningssenter i Norge. Til tross for den kraftige økningen i treningssenterbransjen, eksisterer det begrenset forskningsbasert kunnskap om de som velger å være fysisk aktive på et treningssenter. Det finnes svært få vitenskapelige studier i forhold til de ulike treningskonseptene som er vanlige i denne bransjen, både når det gjelder individuell trening og gruppetrening. Ingen publiserte studier har vurdert effekten av psykologiske variabler som livskvalitet, selvopplevd helse og treningsmotivasjon på de samme treningskonseptene. Problemstilling: Å undersøke om 12 ukers styrketrening tre økter i uka blant tidligere ikke regelmessig trente overvektige kvinner i alderen 18 – 65 år førte til endringer i livskvalitet, selvopplevd helse og treningsmotivasjon. Metode: Denne masteroppgaven var en del av doktorgradsprosjektet: ”BodyPump og personlig trening – endringer i muskelstyrke og kroppssammensetning”. Det var et enkeltblindet, randomisert kontrollert intervensjonsstudie, hvor 144 kvinner i alderen 39.9 (10.53) år ble randomisert til en av følgende grupper; A (BodyPump), B (personlig trener), C (treningsveiledning) eller D (kontroll). Deltagerne ble testet ved baseline og etter avsluttet intervensjon. Spørsmålene for å besvare denne oppgavens problemstilling, inkludert livskvalitet, selvopplevd helse og treningsmotivasjon ble hentet fra spørreskjemaer som tidligere er validert og reliabilitetstestet for liknende populasjoner. Dataene ble analysert med enveis ANOVA og uparret t – test. Resultater: Nitti av 144 deltagere fullførte studien. Resultatene ble rapportert som completers og signifikansnivået ble satt til p < 0.05. Gjennomsnittlig treningstilslutning for treningsgruppene (A – C) var 26 av totalt 36 treningstimer. Deltagerne i gruppe B (personlig trener) hadde signifikant høyere oppmøte enn deltagerne i de to andre treningsgruppene (A og C). Treningsgruppene (B og C) viste signifikant bedre resultat 4 sammenlignet med kontrollgruppen (D) på et av spørsmålene knyttet til selvopplevd helse (p=0.03). De andre spørsmålene knyttet til livskvalitet og selvopplevd helse ga ingen signifikant endring. Alle treningsgruppene (A – C) viste en signifikant endring for treningsmotivasjon (gruppe A (BodyPump) (p=0.09), gruppe B (Personlig Trener) (p=0.01) og gruppe C (Treningsveiledning) (p=0.01)) sammenlignet med kontrollgruppen (D). Konklusjon: Studien viste en liten, signifikant positiv effekt for utfallsmålene selvopplevd helse og treningsmotivasjon i treningsgruppene (A – C), men ingen signifikant effekt for utfallsmålet livskvalitet. Det er behov for flere studier med større populasjon for å sikrere kunne evaluere effekten av livskvalitet, selvopplevd helse og treningsmotivasjon.

Masteroppgave folkehelsevitenskap, 2013 Det er funnet en sammenheng mellom unge menneskers deltakelse i idrett og fysisk aktivitet, og deres mentale helse. Det er imidlertid en begrenset mengde forskning som har undersøkt hvordan idrett og fysisk aktivitet kan påvirke psykisk helse, og hvilke mekanismer som kan være involvert. Det meste av forskningen har også vært kvantitativ i orientering, selv om bruk av kvalitative undersøkelser har større potensiale til å belyse slike mekanismer på en god måte. Alle barn og unge tilbringer et betydelig antall timer i kroppsøving i skolen, men denne konteksten er lite utforsket med tanke på den mulige påvirkningen den kan ha på utvikling av mental helse. Hovedformålet med denne studien var å fylle disse hullene ved å beskrive og forstå hvordan kroppsøvingslærere arbeider med unge mennesker, og hvilke implikasjoner det kan ha for utviklingen av mental helse hos ungdom. Studien fokuserte på sosiale prosesser og interaksjoner mellom lærere og elever, og ble utført innen kroppsøvingskonteksten i den videregående skole. Den overordnede problemstilling var "Hvordan jobber kroppsøvingslærere med unge mennesker, og hva er konsekvensene for de unges utvikling av mental helse"? En rekke sensibiliserende konsepter var veiledende i forskningen, og en ‘grounded theory’ tilnærming ble brukt ved gjennomgang av litteratur og analyse av studiens funn. For å kunne forstå og beskrive kroppsøvingslærernes og elevenes opplevelser av de sosiale prosessene som foregår i kroppsøvingsundervisningen, og hvordan disse opplevelsene kan påvirke utviklingen av mental helse, ble flere kvalitative datainnsamlingsmetoder anvendt. En videregående skole i en relativt stor norsk by var settingen for studien. Data ble generert gjennom observasjon i kroppsøvingsundervisning, intervjuer med kroppsøvingslærere og fokusgrupper med elever. Studien har identifisert en rekke sosiale prosesser, som finner sted i kroppsøvings- undervisningen, som involverer kroppsøvingslærere og studenter, og som hadde potensiale til å påvirke utviklingen av mental helse hos ungdom, både positivt og negativt. Kroppsøvingslærernes aktivitetsvalg, deres måter å kommunisere med elevene på, elevtallet og varigheten av faget per uke, samt rammene for undervisningen viste seg å være kritiske faktorer i forbindelse med dette. Studien konkluderte med at kroppsøvingslærernes tilnærminger, og måter å arbeide med unge mennesker på, fører til at ungdom enten trives i og opplever at kroppsøvingsfaget underbygger faktorer relatert til deres mentale helse, som for eksempel selvoppfatning og resiliens, eller til at de opplever misnøye og ubehag i kroppsøvingsundervisningen, noe som gjør det mindre sannsynlig at de vil bygge et positivt selvbilde, og øker deres sårbarhet. Disse prosessene produserte til sammen en bestemt type sosialt klima som var enten støttende, eller undergravende i elevenes utvikling av mental helse. Imidlertid ble det også konkludert med at lærerne opplever rammene og arbeidsvilkårene sine som påvirkningsfaktorer for hvordan de arbeider med, og samhandler med elever. Dette forklarer hvorfor de ikke, til en hver tid og for alle elever, kan skape et sosialt klima som er støttende med tanke på utvikling av mental helse hos elevene. Avslutningsvis, hvis målet er å styrke kroppsøvingsfaget som en mental helsefremmende arena, som det i norske helse- og skolepolitiske dokumenter antydes å skulle være, foreslår denne studien en rekke mulige tiltak.

Bachelor i folkehelse med vekt på fysisk aktivitet, 2012 Problemstilling: Hvilke motiver har kvinner og menn for å være fysisk aktive? Teori: Tidligere forskning blir presentert og sentrale begreper blir avklart. Metode: Kvantitativ metode, med spørreskjema Resultat og diskusjon: Menn og kvinner har ulike motiver for å være fysisk aktive. Kvinner vektlegger helse mer enn menn og menn synes det er mer viktig med konkurranse, muskler og at det skal være gøy. Men hvorfor er det slik? Kvinner og menn er ulike og påvirkes av ulike faktorer. De fleste i undersøkelsen lever opp til anbefalingene som er gitt for fysisk aktivitet og de fleste trener av eget ønske eller fordi de alltid har vært aktive med familie. Konklusjon: Menn og kvinner har ulike motiver for å være fysisk aktive. Kvinner vektlegger helsefordeler og forebygging av sykdom i større grad enn menn. De viktigste motivene for menn handler om konkurranse og et ønske om større muskler. Begge kjønn vektlegger motivet om at trening skal være gøy/morsomt.

The cross-sectional data confirmed the high CVD risk in this group as shown by the low level of PA, low peak oxygen uptake, and high prevalence of the metabolic syndrome, obesity and insulin resistance, especially among taxi drivers. The intervention significantly increased both the short- and long-term PA level. Although social support for PA and outcome expectancies increased significantly, the factors mediating the change in PA could not be identified. The intervention improved peak oxygen uptake, insulin and C-peptide concentrations, BMI and waist circumference in the intervention group compared with the control group. The prevalence of the metabolic syndrome and related factors did not differ between the groups at follow-up 1. Increased PA level was associated with beneficial changes in plasma insulin concentration after adjusting for waist circumference. Conclusions Levels of PA and CRF are low, and risk factors for CVD are high among Pakistani immigrant men living in Oslo, Norway. An SCT based multicomponent PA programme with Pakistani immigrant men beneficially influenced the PA level both in the short- and long-term, and may thereby reduce their long-term risk of developing T2D and CVD.

I denne studien utforskes et av Oslos aktivitetstiltak for eldre, 60pluss. Helsefremmende arbeid gjennom fysisk og sosial aktivitet for friske, inaktive eldre er valgt som tema i denne oppgaven. Vi står i dag overfor utfordringer knyttet til endringer i den demografiske utviklingen. At vi lever lenger er et resultat av blant annet bedrede levekår og et godt helsevesen, men i den offentlige debatten ser utfordringene ut til å overskygge det faktum at et aldrende samfunn er et resultat av en positiv utvikling. Verdens helseorganisasjon ønsker gjennom handlingsprogrammet «Active Aging» å sette lys på funksjonell uavhengighet som omhandler hvordan eldre kan leve selvstendig i samfunnet lengst mulig. Denne oppgaven ønsker å løfte frem et konkret aktivitetstiltak, og spør om hvordan medlemmene av 60pluss opplever og erfarer at aktivitetene de deltar i har betydning for egen helse og livssituasjon. Sammenhengen mellom fysisk/sosial aktivitet og helse er relativt godt dokumentert, men det finnes lite kunnskap om 60pluss og hvilke konkrete faktorer som kan bidra til god helse for deltagerne i dette tiltaket. Som metodisk tilnærming ble det foretatt tre fokusgruppeintervju med totalt 20 deltagere. Alle informantene var over 60år, pensjonister og aktive turgåere i tiltaket 60pluss. Observasjon ble gjennomført som en supplerende forskningsmetode. Oppgavens teoretiske fundament omfatter primært en modell basert på konseptet om tilgang til ressurser (ressursmodellen), men temaet knyttes også til modellen ICF (International classification of functioning, disability and health). Disse to modellene identifiserer determinanter som påvirker eldres atferd og helse, og ses i sammenheng med studiens funn. Funn i studien viser at muligheten til å engasjere seg i aktiviteter som består av uforpliktende fysisk og sosial aktivitet, aktivitet som fremmer trivsel og glede, som består av faste avtaler ukentlig, som tilrettelegger for variasjon i funksjonsnivå, som fremmer sosial tilhørighet og sosiale relasjoner og med et fokus på integrering i nærmiljøet er faktorer som påvirker deltagernes helse og livssituasjon. Denne kunnskapen kan være nyttig for utøvelse av helsefremmende tiltak rettet mot eldre i andre kommuner. In this study I have chosen to study one of Oslo’s activity initiatives for the elderly, 60plus. The subject of this assignment is health promoting work through physical and social activity aimed at healthy, inactive elders. Today we are facing challenges related to changes in the demographic development. The fact that we live longer is a result of improved conditions of living and a good health service, but in public debate the challenges seem to overshadow the fact that an aging society is a result of a positive development. Through a programme of action called «Active Aging», The World Health Organization wishes to shed light on the term functional independency, concerning how elderly can live independently in society for as long as possible. This assignment wishes to focus on one particular activity initiative, and seeks to find out how the members of 60plus experience their partaking in the activities having an influence on their own health and situation of life. The relation between physical/social activity and health is relatively well documented, but there is little knowledge of 60plus and what specific factors can contribute to good health for the participants of this initiative. As a methodical approach, three focus group interviews were carried out, with a total of 20 participants. All of the informants were above the age of 60, pensioners and active members of the 60plus initiative. Observation was carried out as a supplementary research method. The theoretical fundament of the assignment is primarily based on the resource model – a model based on the concept of access to resources, but the subject is also related to the ICF-model (International classification of functioning, disability and health). These two models identify determinants affecting the behavior and health of elders, and are seen in relation with the results of this study. Results of this study show that the possibility to commit oneself to activities including nonbinding physical and social activity, activities promoting well-being and pleasure consisting of weekly, regular activities, promoting social relations and a sense of social belonging, with a focus on integration in the local community are all factors which affect the participants’ health and situation of life. This knowledge can be useful when health promoting initiatives aimed towards the elderly are put into practice in other municipalities. Key words: Functional independency, physical activity, social activity, health, aging

Bacheloroppgave i folkehelse med vekt på fysisk aktivitet 2012. Problemområde: Mennesker i hele verden, og spesielt i den vestlige verden, er generelt for lite i fysisk aktivitet. Nordmenn ligger på toppen i Europa, i forhold til det å sitte for mye stille. Dette er en medvirkende årsak til at forekomsten av livsstilssykdommer og psykiske lidelser øker i høy hastighet (Folkehelseinstituttet, s.a.). Problemstilling: Hvordan kan friluftsliv og fjellturer være med på å forbedre helsen hos mennesker i Norge? Begrepsavklaring: Begrepene friluftsliv, tradisjonelt og moderne friluftsliv, helse, psykisk helse, og fysisk helse defineres. Teori: I teoridelen har jeg valgt å begynne med et teoretisk perspektiv på menneskets behov for natur. Deretter ser på sammenhengen mellom friluftsliv og helse, og til slutt litt historie om hvordan mennesker i Norge begynte med friluftsliv. Metode: Metodedelen begynner med en innføring i begge aktuelle metoder. Deretter har jeg begrunnet mitt valg av metode og hvordan arbeidet med metoden har foregått. Resultat: Fjellturer og friluftsliv kan ha en positiv effekt som forebyggende og behandlende, i forhold til den fysiske og psykiske helse. Den friske luften, stillheten og roen er med på å skape en harmoni som får det mentale i kroppen til å slappe av. Overskuddslagrene fylles opp av energi, og kroppens bevegelser er mer naturlige i variert natur enn på asfalterte og betonglagte fortau og gater.

Samandrag Bakgrunn Fleire undersøkingar dokumenterer at regelmessig fysisk aktivitet er viktig for barn og unge si utvikling og fysiske, psykiske og sosiale helse (Mutrie & Parfitt, 1998, Ommundsen, 2000). For at helsa til barn og unge skal ivaretakast på kort og lang sikt, er rådet at barn bør vere i fysisk aktivitet i minimum 60 minutt kvar dag (Helsedirektoratet 2011). Føremålet med prosjektet Føremålet med prosjektet var å kartleggje haldningar, læringsutbytte og erfaringar blant dei involverte: SFO-leiaren, SFO-tilsette, instruktørane og foreldre/føresette knytte til fysisk aktivitet som satsingsområde i SFO. Skuleåret 2010/11 hadde SFO ved Bratteberg skule fysisk aktivitet som satsingsområde. Elevane i 1. klasse fikk tilbod om 60 min organisert fysisk aktivitet ein dag i veka i SFO-tida, under leiing av idrettsstudentar frå Høgskulen i Volda. Eit av måla med prosjektet har vore å skape engasjement for fysisk aktivitet i SFO og auke kompetansen til dei tilsette. Metode Både kvalitativ og kvantitativ metode vart nytta i studien. SFO-leiaren, SFO-tilsette og instruktørar vart intervjua. Spørjeskjema vart sendt ut til foreldre/føresette til deltakande barn. Konklusjon Undersøkinga peikar i retning av positive haldningar, godt læringsutbytte og gode erfaringar blant dei involverte. Som konsekvens av dette prosjektet kan ein rapportere om fleire positive ringverknader knytte til SFO som ein fysisk aktiv arena. Det vert t.d. meldt om meir- og betre struktur i SFO, auka trivsel blant barn og vaksne, auka kompetanse kring fysisk aktivitet og kosthald. Ein kartlegg også forbetringspotensial med tanke på kvaliteten på det som blir tilbydd. Det gjeld både planlegging, kompetanseheving, planar og meir. Med tanke på storleiken på utvalet skal ein vere varsame med å trekkje sikre slutningar og generalisere ut ifrå resultata i denne undersøkinga. Nøkkelord: barn, fysisk aktivitet, SFO, kompetanseheving.

Hensikt: Hensikten med denne studien var å undersøke 1) hvilken sammenheng det er mellom autonomistøtte og behovstilfredsstillelse, 2) hvilke sammenhenger er det mellom behovstilfredsstillelse og motivasjonelle variabler (autonom motivasjon, kontrollert motivasjon og oppfattet kompetanse), 3) hvilke sammenhenger er det mellom motivasjonelle variabler, fysisk aktivitet, og psykologiske variabler, 4) hvilke sammenhenger er det mellom fysisk aktivitet, psykologiske variabler, og generell helse. Samtlige problemstillinger og hypoteser i undersøkelsen gjelder for pasienter med type 2-diabetes og hjerte- og karsykdom. Studien er forankret i selvbestemmelsesteorien (Deci & Ryan, 2000). Metode: Deltakerne er rekruttert fra EXCADI studien og består av pasienter med type 2-diabetes og hjerte- og karsykdom. 67 deltakere i alderen 49 til 81 år besvarte spørreskjema som inkluderte bl.a. selvrapportert autonomistøtte (HCCQ), behovstilfredsstillelse (BPNES), motivasjon for selvregulerende behandling (TSRQ), oppfattet kompetanse (PCS), selvvurdert helse (SF-36, Femia, Zarit & Johansson, 2001), og psykologiske variabler (SVS, PANA, SWLS, DDS). Resultat: 1) Resultatene vist en positiv signifikant sammenheng mellom autonomistøtte og behovstilfredsstillelse. 2) Det var en positiv signifikant sammenheng mellom behovstilfredsstillelse og autonom motivasjon, og mellom behovstilfredsstillelse oppfattet kompetanse. Resultatene viste en negativ signifikant sammenheng mellom behovstilfredsstillelse og kontrollert motivasjon. 3) Det ble vist en positiv signifikant sammenheng mellom autonom motivasjon og: fysisk aktivitet, subjektivt velvære, vitalitet, men ikke diabeteslivkvalitet. Resultatene viste en negativ signifikant sammenheng mellom kontrollert motivasjon og; subjektivt velvære, samt diabeteslivskvalitet. Det ble ikke vist en negativ sammenheng mellom kontrollert motivasjon og; fysisk aktivitet, og vitalitet. En positiv signifikant sammenheng ble vist mellom oppfattet kompetanse og; fysisk aktivitet, subjektivt velvære, og vitalitet. Det ble ikke vist en positiv sammenheng mellom oppfattet kompetanse og diabeteslivskvalitet. En positiv signifikant sammenheng ble vist mellom fysisk aktivitet og subjektivt velvære, samt mellom fysisk aktivitet og vitalitet. Fysisk aktivitet viste en negativ sammenheng med diabeteslivskvalitet. Til slutt ble de indirekte sammenhengene i hypotesemodellen analysert ved bootstrapping. Resultatene viste at 9 av 27 indirekte relasjoner var signifikante. Konklusjon: Resultatene viser at det er viktig at helseteamet legger til rette for et autonomistøttende miljø som tilfredsstiller de grunnleggende psykologiske behovene. Behovstilfredsstillelse har en positiv sammenheng med pasientenes grad av autonom motivasjon for fysisk aktivitet og deres selvoppfattede kompetanse. Autonom motivasjon og selvoppfattet kompetanse er assosiert med pasientenes fysiske aktivitet (innsats og kvalitet), subjektivt velvære og vitalitet, mens kontrollert motivasjon er signifikant negativt korrelert med diabeteslivskvalitet. Til slutt, fysisk aktivitet, subjektivt velvære, vitalitet og diabeteslivskvalitet var alle signifikant korrelert i forventede retninger med pasientenes generelle helse.

Bakgrunn: Å være i fysisk aktivitet (FA) og ha god fysisk form (FF) kan redusere risikoen for å utvikle det metabolske syndrom (MetS), og er viktig for behandlingen av MetS. Sørasiatiske innvandrere i vestlige land syntes å ha et lavt FA-nivå og dårlig FF, samtidig som det har blitt funnet høy forekomst av MetS blant denne gruppen innvandrere. Det finnes ikke objektive data om FA eller FF blant norsk-pakistanere eller andre sørasiatiske innvandrere i Norge. Det er også mangel på studier som har undersøkt forekomsten av MetS blant norsk-pakistanere eller andre sørasiatiske innvandrere i Norge. Hensikt: Hensikten med denne studien er å beskrive objektivt målt FA-nivå, FF og forekomst av MetS, samt undersøke sammenhengen mellom FA, og FF, med MetS, blant norsk-pakistanske menn fra Oslo-området. Metode: Denne studien er en tverrsnittsundersøkelse, og en delstudie av studien Fysisk aktivitet og minoritetshelse. Utvalget bestod av 150 norsk-pakistanske menn i aldersgruppen 25 – 59 år. Deltagernes FA-nivå ble objektivt målt ved bruk av akselerometer. Fysisk form, definert som aerob kapasitet, ble målt ved direkte måling av maksimalt oksygenopptak (VO2-maks). Forekomsten av MetS ble målt ved bruk av det internasjonale diabetesforbundet sin definisjon av MetS. Resultater: Gjennomsnittlig totalt FA-nivå var 311 (SD=133) tellinger . min-1 . dag-1. Kun 4,2 % av deltagerne hadde et FA-nivå som tilfredsstilte anbefalingene for FA. Gjennomsnittlig VO2-maks var 34 (SD=4) ml·kg-1·min-1. Halvparten av deltagerne hadde MetS, 81,3 % av deltagerne hadde forhøyet livvidde, og 74 % av deltagere ble definert som insulinresistente. Deltagerne med MetS hadde signifikant lavere FF sammenlignet med de uten MetS (p=0,008). Det var en invers sammenheng mellom deltagernes FA-nivå og livvidde (P=0,015) og insulin (P=0,03), og deltagernes FF og livvidde (P=0,001) og insulin (P=0,04). Konklusjon: Studiens deltagere hadde lavt FA-nivå, dårlig FF og høy forekomst av MetS. De som hadde MetS hadde lavere FF sammenlignet med de uten MetS, og det var et inverst forhold mellom både FA, og FF, og forekomst av abdominal fedme og insulinresistens.

En kombinert studie, med innhenting av både kvalitative og kvantitative data. Har som formål å få innsikt i hvordan friluftsliv oppleves blant mennesker som er til behandling for sykelig fedme ved en behandlingssinstitusjon. Begrunnelse for valg av tema: Overvekt og fedme er et økende problem over hele verden, og WHO omtaler dette som en epidemi som må behandles og forebygges. Overvekt og fedme gir forringet livskvalitet for den enkelte og har en betydelig samfunnskostnad med tanke på tapt arbeidskapasitet og sykdomsbehandling. Behovet for å finne behandlingstiltak som fungerer, øker i tråd med utviklingen av problemet. Konservativ behandling har varig livsstilsendring som mål og retter seg mot forhold som kosthold, aktivitet og motivasjon for atferdsendring. Siden alle mennesker er forskjellige, ser vi det som viktig at den enkelte finner aktiviteter han/hun trives med, for at aktiviteten skal bli en varig del av livsstilen. Mange positive helsegevinster inntreffer ved å drive friluftsliv. Friluftsliv kan innebære både tilstedeværelse i naturlige miljøer og fysisk aktivitet, og således tenkes å virke positivt for hele mennesket, fysisk og mentalt. Vi har latt oss inspirere av hermeneutisk fenomenologi, og forsøkt å se overvektsproblematikken helhetlig og fra deltagernes perspektiv. Hensikt og problemstilling: Vi ønsker med denne studien å se på hvordan friluftsliv oppleves blant mennesker som er til behandling for sykelig fedme. I tillegg vil vi få innsikt i hvordan friluftslivsaktiviteter egner seg som en del av behandlingen, og om slike aktiviteter kan inspirere deltagerne til å drive friluftsliv i tiden fremover. Metode: Resultatene i studien baseres på spørreskjemaundersøkelse og kvalitative intervjuer med deltagere ved en behandlingsinstitusjon for sykelig fedme. I forkant av undersøkelsene gjennomførte vi et utvalg friluftslivsaktiviteter med behandlingsgruppen, som en integrert del i behandlingen. Resultater og konklusjon: Deltagerne rapporterte at de ønsket friluftsliv som en del av behandlingen. Under intervjuene kom det frem at friluftslivsøkta ble opplevd positivt, gjennom at økta styrket det sosiale samholdet, ga rom for mestring, opplevdes som avkoblende og restituerende og fungerte som en inspirasjon til å drive friluftsliv i tiden fremover. Det ser også ut til at friluftsliv innebærer fysisk aktivitet, noe som er vesentlig i ulike konservative behandlingsformer. Ut fra våre resultater ser det ut til at friluftsliv kan bidra positivt på flere måter som en del av et behandlingsforløp for mennesker med sykelig fedme, dersom det tilrettelegges godt for behandlingsgruppen. Abstract Background: Obesity is an increasing problem worldwide, and WHO stresses the need for developing new methods for treatment and prevention. Obesity can lead to a decrease in quality of life for the individual, and represents a large cost to society in terms of lost labor and the need for health care. Conservative treatment is a relatively new method, which focuses on physical activity, diet and mental training, and its goal is to achieve a lasting change in lifestyle. All people are different and, if the activity is supposed to be an abiding part of the new lifestyle, it is of great importance that everyone finds activities they enjoy. One kind of activity can be outdoor activities, which usually take place in a natural environment and include some form of exercise. These two factors have been connected with positive health benefits, both physical and psychological. In this study we have been inspired by hermeneutic phenomenology, and we have tried to see the problem with obesity in a holistic view, from the participants’ perspectives. Objectives: Our aim is to present valuable information about how a group of people, who are undergoing a conservative treatment for obesity, experience outdoor life as an integrated part of the treatment. In addition we want to gain knowledge about how outdoor life can inspire the participants to continue similar activities after the treatment is finished. Methods: The participants in this study were a group of people in treatment for severe obesity, and we used questionnaires and qualitative interviews to collect our data. Before our enquiries, we implemented with the participants an outdoor life session with different types of activities in a natural environment. Results and conclusions: The participants reported that they wanted outdoor life integrated in the treatment. The results from the interviews imply that the participants gained positive experiences through the outdoor life session. The session strengthened social relationships and gave the participants a feeling of physical and psychological restoration. The session also inspired the participants in planning more outdoor life in the future. Outdoor life also includes physical activity which is an important part of the treatment. Our results show that outdoor life can contribute in a positive way as an integrated part of conservative treatment for severe obesity. However, adjusting the outdoor life activities to the specific group seems to be crucial.

Med utgangspunkt i bekymring for de helsemessige konsekvensene av inaktivitet i den vestlige verden, er arbeidsplassen sett på som en passende arena for å øke det fysiske aktivitetsnivået i Norge gjennom Stortingsmelding nr. 16 (2002-2003), Handlingsplan for fysisk aktivitet 2005-2009 og §3.4 i den reviderte arbeidsmiljøloven. Til tross for planene og lovendringene har vi ikke sett overbevisende resultater fra tiltak med fysisk aktivitet på arbeidsplassen hva gjelder reduksjon i sykefraværet, verken i Norge eller andre steder. Det har vært interesse for å vurdere hvor store kostnadene forbundet med helsevariabler på jobb egentlig er, og for bedrifter i Norge vil de mest aktuelle utfallsmålene være sykefravær og sykenærvær (redusert yteevne på jobb som følge av helsevariabel). Sistnevnte har fått økt oppmerksomhet innen forskning de senere år og er vurdert som den dyreste helserelaterte kostnadsdriveren for bedrifter. Denne oppgaven belyser sammenhengen mellom helsevariablene fysisk inaktivitet, overvekt/fedme, hypertensjon (høyt blodtrykk), diabetes mellitus type 2 og koronar hjertesykdom, og kostnadsvariablene sykefravær og sykenærvær. Bakgrunnen for valg av helsevariablene er at fysisk inaktivitet er risikofaktor for utvikling av samtlige og at fysisk aktivitet både forebygger og virker kurativt på dem. Belysning av de nevnte sammenhengene ble gjort med en litteraturstudie. Studier som vurderte assosiasjon mellom en eller flere av de nevnte helserisikoene/helsetilstandene, og sykefravær og sykenærvær i reell tid eller prosent, ble identifisert via strukturert søk i PubMed samt gjennomgang av aktuelle artiklers referanselister og ”related items” i PubMed. 20 artikler ble identifisert i databasesøket, hvorav 12 gjensto etter vurdering i forhold til inklusjonskrav. Ytterligere fire artikler ble funnet ved hjelp av nevnte gjennomgang av referanselister. Totalt 16 tverrsnittstudier ble inkludert. Disse ble vurdert i henhold til STROBE statement og en kvalitetsvurdering som plasserte studiene i kategoriene lav, middels eller høy kvalitet Resultatene etter gjennomgang av artiklene viste at fysisk inaktivitet, hypertensjon og overvekt (BMI 25-29,9) som enkelvariabler ikke ga en tydelig sammenheng med økning i sykefravær eller sykenærvær. Det gjorde imidlertid fedme (BMI˃ 30), diabetes mellitus type 2 og koronar hjertesykdom, noe som tilsier signifikant større kostnader ved å ha arbeidstagere med disse tilstandene. Den største sammenhengen med sykefravær og sykenærvær fantes allikevel ved flere samtidige helserisikoer eller helsetilstander hos samme individ, uavhengig av hvilke. Dette ga en signifikant økende trend i sykefravær og sykenærvær, noe som er interessant med tanke på stor prevalens av individer med flere helserisikoer eller helsetilstander i de inkluderte studiene. Det var imidlertid ikke mulig å angi gjennomsnittstall 4 for funnene siden det ble brukt ulike måleinstrumenter og til dels ulike definisjoner av helserisiko/helsetilstand. Av samme grunn bør funnene vurderes som tendenser snarere enn reelle angivelser av tapt tid. I et bedriftsøkonomisk perspektiv tilsier funnene at det kan være en god investering å unngå økning av antall risikofaktorer og helsetilstander blant individer med lav helserisiko, og tiltak med fysisk aktivitet er det naturlige valget på grunn av den nære sammenhengen med alle de omtalte helsevariablene. Såkalte omfattende helsefremmende helsetiltak (comprehensive health promotion programs) har vist å gi god kost-nytte i litteraturen på området, og kan være et utgangspunkt for bedrifter og forskere som ønsker å vurdere økonomisk effekt av bedrifters investeringer i helse.

Master i samfunnsernæring Universitetet i Oslo, avdeling for ernæringsvitenskap, gjennomførte i perioden 2007-2009 prosjektet HEIA – mat og aktivitet for god helse – en skolebasert intervensjon hvor målet var å fremme en sunn vektutvikling blant barn i overgangen til ungdomsalder. På bakgrunn av prosessevalueringsdata fra HEIA-prosjektet på 6. trinn ble det undersøkt hvilke foreldre som svarte på prosessevalueringen, samt i hvilken grad tiltakene nådde frem og hvordan de ble likt av elevene med og uten samtykke til å delta i prosjektet og deres foreldre. Videre ble det undersøkt om det var demografiske og sosioøkonomiske forskjeller med hensyn til hvordan tiltakene nådde frem og ble likt. Prosessdata ble samlet inn via prestrukturerte spørreskjemaer. Det var 64 prosent (n = 360) av foreldrene som deltok i prosjektet som svarte på prosessevalueringen. Tiltakene nådde i stor grad frem til elevene, og de likte tiltakene og prosjektet godt. Foreldrenes kjennskap til elevtiltakene og deres mottakelse av faktaarkene varierte noe, men de var positive til å motta faktaark og til prosjektet generelt. Guttenes foreldre hadde dårligere kjennskap til elevtiltakene, samtidig som de likte faktaarkene godt. Tiltak som lignet mest på tradisjonelle skoleaktiviteter nådde ut til flest elever, mens tiltak med en praktisk tilnærming ble best likt. Men hensyn til nye tiltak må disse finne en bedre balanse mellom å nå ut til mange elever og samtidig bli godt likt. Det er også behov for å fokusere på hvordan tiltak kan nå ut til flere foreldre, og da spesielt gutteforeldre