Search

Hovedbudskap: Hensikten med denne hurtigoversikten har vært å identifisere forskning som undersøker hvilke individuelle risikofaktorer som kan predikere sykehusinnleggelser, alvorlig sykdom og død etter smitte med Omikron-varianten av SARS-CoV-2. Hurtigoversikten er basert på litteratursøk i Medline, Embase og Cochranes covid-19 register. To forskere gikk gjennom søkeresultatene og valgte ut studier for inklusjon. Litteratursøket resulterte i 392 unike treff, men bare én studie tilfredsstilte inklusjonskriteriene. Den inkluderte studien var en svensk registerbasert studie som sammenliknet bekreftede tilfeller av covid-19 fra ulike faser av pandemien. Studien viste: • Etter omikron-smitte har uvaksinerte førstegangssmittede høyere risiko for alvorlig sykdom enn vaksinerte. Risiko for alvorlig sykdom ser ut til å avhenge av kjønn, alder og antall tilleggssykdommer (komorbiditet). Uvaksinerte menn i aldersgruppen 40-64 år med to eller flere tilleggssykdommer har ca. 12 prosent risiko for alvorlig sykdom. • Etter omikron-smitte er risiko for alvorlig covid-19 blant vaksinerte som er yngre enn 65 år lav for begge kjønn, selv for personer med tilleggssykdommer. • Etter omikron-smitte er risiko for alvorlig covid-19 forhøyet blant vaksinerte som er 65 år og eldre som også har èn eller flere tilleggssykdommer. Vi har ikke identifisert studier eller data som gjør det mulig å vurdere hvilke individuelle risikofaktorer og tilleggssykdommer som har størst innvirkning på risiko for alvorlig sykdom etter smitte med omikron-varianten av SARS-CoV-2. Key message: The purpose of this rapid synthesis was to identify research that examines which individual risk factors may predict hospitalization, serious illness, and death after infection with the Omicron variant of SARS-CoV-2. The rapid synthesis is based on a literature search in Medline, Embase and Cochrane's COVID-19 register. Two researchers independently reviewed the search results and selected studies for inclusion. The literature search resulted in 392 unique records, but only one study met the inclusion criteria. The included study used data from a Swedish registry-and compared confirmed cases of COVID-19 from different phases of the pandemic. The study showed that after infection with the Omicron variant: • Unvaccinated individuals who have not previously been infected with SARS-CoV-2 have a higher risk of serious illness than vaccinated people. Gender, age and number of comorbidities may increase the risk of serious illness. The risk of serious illness in unvaccinated in men aged 40-64 years with two or more comorbidities is 12 percent. • The risk of severe COVID-19 among vaccinated people younger than 65 years is low for men and women, even for people with comorbidities. • The risk of severe COVID-19 may be increased among vaccinated people above 65 years, but this only applies to people who also have one or more comorbidities. Only one study met inclusion criteria; there is a lack of data assessing which individual risk factors and comorbidities have the greatest impact on the risk of serious illness after infection with the omicron variant of SARS-CoV-2.

Hovedpunkter Epidemien • Antallet nye sykehusinnleggelser og overføringer til intensivavdeling for covid-19 sank fra uke 50, trolig som følge av nye tiltak innført i desember og at omikronvarianten overtok ved årsskiftet. Nedgangen stoppet på 117 innleggelser i uke 2 før økning til 140 innleggelser og 18 nye intensivoverføringer i uke 3. Denne økningen følger den store, omikrondrevne epidemibølgen som startet i uke 52 og som har økt raskt siden. • De fleste land i Europa opplever nå en kraftig bølge av epidemien som følge av omikronvarianten. Noen land er allerede over toppen. Bølgene har ført til mindre sykdomsbyrde og belastning enn tidligere bølger. • Så langt denne vinteren har det vært under hundre innleggelser i sykehus for influensa, og bare 0,5 % av analyserte prøver forrige uke var positive. Omikronvarianten • Omikronvarianten har større spredningsevne enn deltavarianten fordi viruset sammenliknet med deltavarianten har større iboende smittsomhet, større evne til å omgå kroppens immunforsvar og trolig kortere generasjonstid. • Omikronvarianten ser ut til å gi mindre alvorlig sykdom enn deltavarianten i alle aldersgrupper. Sammenliknet med deltavarianten er innleggelsesrisikoen ved omikronvarianten kanskje bare om lag tredel, risikoen for videre overføring til intensivavdeling er ytterligere redusert og oppholdstida i sykehus forkortet. Dette kan skyldes lavere iboende virulens, mer utbredt immunitet i befolkningen nå eller begge deler. • En undergruppe, BA.2, av omikronvarianten ser ut til å kunne forskyve undergruppe BA.1 og bli dominerende. Siden BA.2 har enda større spredningsevne, kan epidemien snart gå enda raskere. Det ser ikke ut til at BA.2 gir mer alvorlig sykdom eller påvirker vaksineeffekt (enn BA.1). Risikovurdering • Vi vurderer at den betydelige vinterbølgen av epidemien vil fortsette å øke i noen uker. Vi anslår basert på scenarier fra modellering at vinterbølgen vil kunne smitte tre-fire millioner mennesker, hvorav tolv-tretten tusen må på sykehus. Jo lenger tiltak beholdes, jo lenger varer epidemien. Nytten av tiltak er å redusere bølgetoppen, men bare i liten grad å redusere antall smittede til sammen. På toppen av bølgen i siste halvdel av februar eller første halvdel av mars kan det, avhengig av tiltaksnivå, bli 25 til 300 nye innleggelser og mellom 40 000 og 125 000 nye smittede per dag. Det kan bli 300 til 1000 samtidig inneliggende og under 175 samtidige pasienter på respirator. • Helsetjenesten og andre viktige funksjoner i samfunnet må ha planer for å håndtere flere pasienter og større sykefravær. • For barn er SARS-CoV-2-infeksjon svært lite farlig. • Det er uvanlig at vi langt ute i januar ennå ikke har sett starten av influensaepidemien. Epidemien kan fortsatt komme, men det er økende mulighet for at influensaepidemien blir liten også denne vinteren, men den kan likevel gi alvorlig sykdom hos noen. • Den internasjonale situasjonen er ustabil, og pandemien er i ulike faser i ulike deler av verden. Vaksinasjonsdekningen er fremdeles lav i mange land, noe som gjør framvekst av nye varianter sannsynlig. Den globale situasjonen krever også handling for å sikre nasjonal beredskap og kontroll framover. Håndtering • Problemet med epidemien nå er i hovedsak den akutte sykdomsbyrden og belastningen på sykehus og helsetjenesten i kommunene samt andre viktige og kritiske tjenester i samfunnet som følge av personellfravær. • Håndteringen av epidemien er nå mer kompleks enn tidligere. Spredningsevnen til omikronvarianten er så stor at en betydelig bremsing av epidemien vil kreve svært sterke tiltak over tid. • Flere forhold gir grunnlag for å endre håndteringen: o Spredningsevnen til omikron er så stor at en betydelig bremsing vil kreve svært sterke tiltak over tid. o Tiltaksbyrden er fortsatt betydelig. Tiltakene koster mye, innskrenker friheten og er på noen måter og for noen grupper sannsynligvis verre enn epidemien ville vært. o Sterk bremsing av epidemien forskyver problemet ut i tid; det er i lengden vanskelig å unngå å bli smittet o Vaksinasjonsprogrammet er så å si fullført, og vaksinasjon er tilgjengelig for alle voksne. o Mange har nå ganske fersk oppfriskningsdose og meget god beskyttelse mot alvorlig sykdom. For dem er det bedre å bli smittet nå enn senere. o Risikoen for alvorlig sykdom og død som følge av epidemien er mindre nå, særlig for vaksinerte, fordi omikronvarianten har mindre evne til å gi alvorlig sykdom. o Sykehusene er forberedt på å behandle et høyere antall nye pasienter med covid-19. Sykdomsforløpet blant de som legges inn er mildere (kortere liggetid, lavere andel på intensiv) • De fleste tiltakene mot epidemien kan nå trappes gradvis ned over kort tid uten at det i et lengre perspektiv gir betydelig økt sykdomsbyrde. Tiltakene med størst tiltaksbyrde for barn og unge bør fjernes først. • Epidemien må fortsatt overvåkes i Norge og ellers i verden nøye slik at en uheldig utvikling eller nye varianter kan oppdages tidlig og eventuelt legge grunnlag for å justere tiltakene dersom det skulle bli nødvendig. Overvåkingen må tilpasses de endrete rutiner for testing.

Rapporten inneholder Folkehelseinstituttets vurdering av status for covid-19-epidemien i Norge, prognose for utviklingen, vurdering av utfordringer i håndteringen av epidemien, vurdering av risiko og anbefalinger om smittevernstrategi. Formålet er å støtte Helse- og omsorgsdepartementet i dets strategiske valg i bekjempelsen av epidemien og kommunene i håndtering av epidemien. Rapporten følger mandatet FHI er tillagt i Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer og i smittevernloven. Vurderingene bygger på instituttets overvåking av epidemien, modellering av epidemiens spredning, kunnskap om viruset og sykdommen og smittevernfaglig kunnskap og erfaring.

Hovedbudskap Selv om den individuelle I november 2019 ble et menneske for første gang smittet med et virus fra et dyr på et dyremarked i Wuhan. Det ble starten på først en alvorlig lokal epidemi i Wuhan og siden en pandemi som nå har nådd Norge. Viruset, et hittil ukjent koronavirus, har siden fått navnet SARS-CoV-2 og sykdommen covid-19. Mye kunnskap er kommet til: Viruset spres i hovedsak med spyttdråper direkte i ansiktet eller via hender og gjenstander til ansiktet. Ingen var immune. Spredningspotensialet er moderat (R0 rundt 2,5), noe som tilsier at en epidemi vil ramme 40 - 70 % av befolkningen før den brenner ut. Sykdomsbildet er svært varierende og kan være: ikke merkbar infeksjon, forkjølelse, influensaliknende sykdom, lungebetennelse, akutt lungesvikt og død. Alle kan få alvorlig sykdom, men risikoen for å dø av sykdommen kan være over 1:10 hos de eldste, under 1:1000 hos unge voksne og under 1:10 000 hos barn. Selv om den individuelle alvorligheten er nokså lav, vil en ukontrollert epidemi gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke og titusener av sykehusinnleggelser. Da vil det ikke være kapasitet til å tilby intensivbehandling til alle som bør ha det. Epidemien må derfor bekjempes. Siden 12. mars har man forsøkt å slå ned en begynnende epidemi i Norge gjennom tradisjonelle smitteverntiltak pluss omfattende kontaktreduserende tiltak. Mye tyder på at epidemien er på retur. Tiltakene har imidlertid hatt store negative ringvirkninger. Det er derfor viktig med en nøye vurdering av veien videre. Valget av strategi og tiltak er vanskelig og må gjøres under stor usikkerhet. Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter, selv om de selvsagt baseres på det beste foreliggende kunnskapsgrunnlaget. Beslutninger med potensielt store ringvirkninger må tas under usikkerhet. Valget avgjøres i hovedsak i avveiningen mellom sykdomsbyrden (av covid-19-sykdom) og tiltaksbyrden, altså de negative ringvirkningene av tiltakene som iverksettes, herunder virkninger for virksomheter og individer, også virkninger for liv og helse. I tillegg påvirkes valget av en vurdering av gjennomførbarheten, aksept i befolkningen, økonomiske vurderinger og etikk. WHOs slagord for den globale covid-19-strategien er: To save lives, minimize disruption of society, and protect economies. Epidemiens utvikling vil påvirkes av smitteverntiltakene. Epidemien har foreløpig gitt relativt lav sykdomsbyrde i Norge, men tiltaksbyrden er betydelig. Strategien med tilhørende mål og tiltak må også de neste månedene justeres etter hvert som situasjonen, kunnskapen og risikovurderingen endres. Vi anbefaler nå for de nærmeste ukene: 1. Overvåkingen av og forskningen om epidemien og dens sykdomsbyrde må forsterkes slik at man får en god situasjonsforståelse, herunder flere detaljer om hvor og hvordan smittespredningen skjer i Norge, og gode prognoser som grunnlag for valg av strategi og tiltak. 2. Risikogruppene må defineres tydeligere basert på europeiske data 3. Helsetjenesten må fortsette å bygge kapasitet og planlegge for betydelig økt belastning. Samhandlingen mellom sykehus og kommuner og kommunenes samarbeid med statlige myndigheter må bedres. Helsetjenesten må ikke redusere sin ordinære aktivitet før det er absolutt nødvendig. Alle må sikres den behandling de trenger, uansett om de har covid-19 eller annen sykdom. 4. Norsk helsetjeneste og norske forskningsmiljøer bør initiere og delta i evaluering og forskning om virusets smittsomhet og smittemåter og om effekter av behandling og smitteverntiltak, herunder negative ringvirkninger for folkehelsen og samfunnet. 5. Selv om det fortsatt er usikkert hvor godt hvert enkelt av de kontaktreduserende tiltakene virker, bør man tidlig vurdere å avslutte tiltak med antatt liten eller usikker smitteverneffekt og stor tiltaksbyrde. Stengingen av barnehager, skoler og virksomheter med én-til-én-kontakt bør justeres og delvis eller helt forsøkes avsluttet samtidig som smittevernet ivaretas og overvåking av sykdom forsterkes. Store arrangementer og andre større samlinger av folk der folk står tett, bør fortsatt ikke forekomme, da dette er vist å kunne føre til utstrakt smittespredning dersom det allerede er smitte i befolkningen. 6. Tiltak for testing og isolering av smittede og oppsporing og oppfølging av deres nærkontakter må styrkes med tanke på at disse kan kompensere for kontaktreduserende tiltak som tas bort. Testkapasiteten må økes slik at flere personer med relevante symptomer kan testes. Dette vil også gi bedre kunnskap om epidemiens utvikling i befolkningen og dens fordeling i landet og i grupper av befolkningen. Alternativer til isolering i hjemmet bør etableres for dem som trenger det. 7. Samarbeidet med nordiske land og EU-land om overvåking, situasjonsforståelse, kunnskapsproduksjon, risikovurdering og strategivalg bør opprettholdes. 8. Responsen mot epidemien må være dynamisk og om nødvendig geografisk variert med mål om å ha et sett av tiltak som holder epidemien innenfor helsetjenestens kapasitetsgrense, men uten noen nullvisjon for smittespredningen. 9. Risikokommunikasjonen om denne epidemien må styrkes, og befolkningen må forberedes på at epidemien vil komme, og mange vil da bli syke og noen alvorlig syke. 10. Personer i gruppene med høyest risiko for alvorlig sykdom må i større grad få målrettede budskap og beskyttes mot smitte, om nødvendig med støtte fra frivillige organisasjoner og kommunene. Fullstendig isolasjon for denne gruppen anbefales ikke. 11. Det bør etableres et nasjonalt program for koordinert datainnsamling og datatilgang, forskningsbasert produksjon av kunnskap, systematisk utprøving av tiltak og endringer i tiltak, og vurdering av kunnskapsgrunnlaget for valgene av strategi og tiltak i det videre forløpet av epidemien, herunder vurdering av både sykdomsbyrde og tiltaksbyrde.

Hovedbudskap I november 2019 ble et menneske for første gang smittet med et virus fra et dyr på et dyremarked i Wuhan. Det ble starten på først en alvorlig lokal epidemi i Wuhan og siden en pandemi som nå har nådd Norge. Viruset, et hittil ukjent koronavirus, har siden fått navnet SARS-CoV-2 og sykdommen covid-19. Mye kunnskap er kommet til: Viruset spres i hovedsak med spyttdråper direkte i ansiktet eller via hender og gjenstander til ansiktet. både de syke og Ingen er immune. Spredningspotensialet er nokså lavt (R0 2–3), noe som tilsier at en epidemi vil ramme 40– 70 % av befolkningen før den brenner ut. Sykdomsbildet er svært varierende og kan være: ikke merkbar infeksjon, forkjølelse, influensaliknende sykdom, lungebetennelse, akutt lungesvikt og død. Alle kan få alvorlig sykdom, men risikoen for å dø av sykdommen kan være over 1:10 hos de eldste, under 1:1000 hos unge voksne og under 1:10 000 hos barn. Selv om den individuelle alvorligheten er nokså lav, vil en ukontrollert epidemi gi en samlet stor sykdomsbyrde med hundretusener av syke og titusener av sykehusinnleggelser. Da vil det ikke være kapasitet til å intensivbehandling til alle som bør ha det. Epidemien må derfor bekjempes. Det første tiltaket er å bedre hygienen i befolkningen slik at man ikke smittes via hendene eller ved at man blir hostet på. Det neste tiltaket å finne og isolere smittekildene. Utfordringen er at også smittede med få eller ingen symptomer i noen grad kan smitte andre. Disse smittekildene er ikke lett å finne. Derfor trengs et tredje tiltak, nemlig sporing av pasientenes kontakter og karantene av disse. Det er utfordrende å få til godt nok, og derfor trengs et siste tiltak, nemlig redusert kontakt mellom alle mennesker i befolkningen siden noen av dem kan være potensielle smittekilder uten å vite det. Tiltakene kan være alt fra råd om å holde avstand via stenginger av arrangementer og virksomheter til portforbud. Disse tiltakene kan samlet redusere spredningen av epidemien betydelig. De må likevel benyttes etter en strategi med klar målsetting. En viktig premiss er at bare høy nok befolkningsimmunitet kan gi en varig beskyttelse mot nye, store utbrudd. Immunitet i befolkningen oppnås gjennom vaksine eller gjennomgått sykdom. Valget av strategi og tiltak er vanskelig og må gjøres under stor usikkerhet. Det finnes ingen enkle løsninger, og alle strategier er eksperimenter. Beslutninger med potensielt store ringvirkninger må tas under usikkerhet, uansett hvem som tar dem. Vi beskriver to mulige strategier, kalt Brems og Undertrykk, og beskriver utfordringer og fordeler med hver av dem. Under Brems-strategien settes det inn tiltak for å bremse epidemiens spredning og holde den på lavt nivå – uten en høy topp – med omtrent RE = 1,3 slik at sykehusenes kapasitet holder tritt med epidemien. Som en konsekvens av epidemiens gang gjennomgår mange mennesker infeksjonen, de fleste uten problemer, og det bygges immunitet i befolkningen. Under Undertrykk-epidemien settes det inn tiltak for å kvele epidemien snarest og deretter holde viruset under kontroll med RE = 0,9 (eller lavere) og dermed utsette epidemien fram til vaksinasjon av en nødvendig andel (trolig minst 50 %) av befolkningen blir mulig tidligst i 2021, eller fram til en effektiv behandling blir tilgjengelig. Valget mellom disse strategiene avgjøres i hovedsak i avveiningen mellom sykdomsbyrden (av covid-19-sykdom) og tiltaksbyrden, altså de negative ringvirkningene av tiltakene som iverksettes, herunder virkninger for virksomheter og individer, også virkninger for liv og helse. Grovt sett fører Brems-strategien til moderat sykdomsbyrde og tiltaksbyrde mens Undertrykk-strategien fører til liten sykdomsbyrde, men stor tiltaksbyrde. I tillegg påvirkes valget av en vurdering av gjennomførbarheten, akseptabilitet i befolkningen, økonomiske vurderinger og etikk. Vi anbefaler at valget av strategi – Brems eller Undertrykk – for det videre forløpet utsettes én til tre uker. I denne perioden kan man: • skaffe bedre et bedre beslutningsgrunnlag, særlig kunnskap om effekten av tiltakene fra 12. mars, • utvikle nye verktøy for å optimalisere diagnostisering, isolering, smitteoppsporing og karantene, • analysere tiltaksbyrden, altså de negative ringvirkningene av tiltakene for samfunn, virksomheter, grupper av syke og individer, herunder konsekvenser for liv og helse, og • bygge bedre kapasitet i helsetjenesten. Vi anbefaler i mellomtiden at hvert enkelt av de kontaktreduserende tiltakene og reisetiltakene som ble satt i verk fra 12. mars, vurderes nøye på nytt. I den grad vi kan skjelne mellom hvert deltiltaks effekt, bør man optimalisere en tiltakspakke slik at man beholder de tiltakene som har tilstrekkelig effekt og trapper ned tiltak som har for store negative ringvirkninger for individer, virksomheter og samfunn i forhold til deres nytte.