Search

Digital bibliotekveiledning ble tatt i bruk av de fleste universitets- og høgskolebibliotek under den første nedstengningen som følge av koronapandemien mars 2020. Dette åpnet for at studentene på enkelt vis kunne dele innhold på sin skjerm. Målet med studien er å utforske hvordan skjermdelingen fungerer som et alternativ til den tradisjonelle ansikt-til-ansikt-veiledningen, hva som er særegent for toveisdeling, og det pedagogiske potensialet. Vi har anvendt et fenomenologisk perspektiv på bibliotekarer og studenters opplevelse av digital veiledning. Vi brukte kvalitative metoder, inkludert spørreskjemaer og intervjuer med både bibliotekarer og studenter, og dataene ble analysert gjennom temaanalyse. Ved å sammenligne digital veiledning med ansikt-til-ansikt-veiledning har vi sett at noe av det som er særegent med digital veiledning, er betydningen toveisdelingen kan ha for læring. Bibliotekaren får lettere innsikt i studentens ståsted og kunnskap, og det gjør at veiledningen enklere kan tilpasses og vurderes. Studentene føler trygghet og nærhet til bibliotekaren til tross for fysisk avstand. Aktiviteten som følger med toveisdelingen, åpner opp for gylne læringsøyeblikk. Digital bibliotekveiledning har preg både av en mester–lærling-modell ved hjelp av instruksjon – det at studenten gjentar handlingen – og av en handlings- og refleksjonsmodell ved at toveisdeling gir rom for å reflektere over aktivitet og kommunikasjon.

Bakgrunn: Et av hovedmålene i sykepleierutdanningen er at studenter lærer personsentrert og faglig målrettet kommunikasjon. For å forberede nye studenter på samtale med pasienter i praksisstudier har en sykepleierutdanning gjennomført en praktisk-pedagogisk intervensjon hvor førsteårsstudenter planlegger og gjennomfører informasjonsinnhenting om aktivitet i samtale med funksjonsfriske alderspensjonister. Studiens hensikt var å få kunnskap om studenterfaringer med intervensjonen.Metode: Kvalitativ evaluering med tematisk analyse av studenters skriftlige refleksjonsnotater.Resultater: Analysen brakte frem tre tema: Læring om samtaleverktøy og datainnhenting, Læring om egen kompetanse og Læring om profesjonalitet i fremtidig praksis. Intervensjonen førte til at studentene kjente seg forberedt til samtaler med pasienter.Konklusjon: Den praktisk-pedagogiske metoden tilrettelegger for meningsfull studentaktiv læring om personsentrert kommunikasjon og transformativ læring om et helserelatert tema. Mestringstro, oppgavemestring og å erkjenne læringsbehov ga motivasjon for mer læringsarbeid. Mer forskning kan gi kunnskap om den praktisk-pedagogiske metodens nytteverdi i sykepleierutdanningen samt i andre helse- og velferdsutdanninger.

Studentaktive læringsformer gir bedre læring enn passive og skjer ofte i mindre grupper, eksempelvis ved Peer Assisted Learning (PAL), hvor samarbeidslæring er et vesentlig element.Emnet Anatomi, fysiologi og biokjemi (AFB) ble høsten 2020 gjennomført digitalt, og studentene arbeidet derfor i digitale smågrupper i fagseminarer. Denne studien undersøker hvordan studentene opplevde digital samarbeidslæring, med fokus på hva som kjennetegner grupper som fungerer godt, og grupper som fungerer mindre godt. Hva er suksessfaktorer, og hva hindrer de digitale gruppene i å fungere godt?I denne tverrsnittstudien besvarte 230 (svarprosent 34) sykepleierstudenter et anonymt spørreskjema med åpne felt. Det ble utført tematisk innholdsanalyse av svarene. Suksessfaktorene: 1) lære av hverandre gjennom å dele kunnskap, 2) motivasjon og engasjement for faget, 3) positiv gruppedynamikk preget av trygghet, godt samarbeid og å være forberedt og 4) optimale rammefaktorer, som faste grupper og hensiktsmessig rollefordeling.Kjennetegn ved dårlig fungerende grupper: 1) manglende motivasjon og deltakelse; være dårlig forberedt og manglende læremotivasjon, 2) dysfunksjonell gruppedynamikk, som utrygghet og asymmetrisk bidrag i arbeidet, og 3) organisatoriske utfordringer med samarbeid i Zoom.I velfungerende grupper deler studentene kunnskap, slik at alle lærer av hverandre. Det oppleves derimot belastende å være i en gruppe med noen som ikke bidrar og er umotiverte.

Sammendrag Mange frafallsstudier av høyere utdanning er kvantitative analyser av omfattende bakgrunnsdata. Men for å få vite hvorfor studentene faktisk slutter, må vi spørre dem. Denne casestudien bidrar til den kvalitative frafallsforskningen ved å undersøke hvorfor studentene slutter på et tradisjonelt prestisjetungt studium som journalistutdanningen ved OsloMet – storbyuniversitetet. Materialet er kvalitative intervjuer med 15 av de 18 studentene som ikke fullførte første studieår i 2017/2018. Analysen viser at omtrent halvparten sluttet av grunner utenfor universitetets kontroll. Den andre halvparten sluttet hovedsakelig fordi studiet ikke var som de trodde; de var uforberedt på profesjonsperspektivet og syntes det ble det for mye og for utfordrende aktiv læring. Mange ønsket å skrive kreativt istedenfor å lage nyheter. Rotete organisering og nedgangstider i bransjen var supplerende, men ikke avgjørende årsaker. For å motvirke frafallet bør utdanningen allerede ved studiestart diskutere med studentene hvordan den prosessorienterte pedagogikken skiller seg fra den prestasjonskulturen mange er vant til fra skolen – og lærerne må følge opp dette i responsgruppene. Det er også viktig med tydelig informasjon om gangen i studieløpet, så studentene ser at det blir mer kreativ skriving etter hvert. I rekrutteringsmaterialet må utdanningen framheve at studentene først og fremst utdannes til rollen som nyhetsjournalist.

Sammendrag Bakgrunn: Studentaktiviserende undervisning er viktig for å oppnå god læring. I teambasert læring (TBL) aktiviseres studentene individuelt, gruppevis og i plenum under ledelse av faglærer. TBL er i liten grad prøvd ut og evaluert i medisinsk utdanning i Norge. Vi ville derfor undersøke hvorvidt TBL kan være egnet som undervisningsform i grunnutdanningen av leger. Materiale og metode: Vi arrangerte TBL i generell patologi for andreårs medisinstudenter i 2013 og 2014. TBL-sesjonen varte i tre timer og inkluderte individuell og gruppevis oppvarmingstest, gruppearbeid, plenumsdiskusjon og oppsummering fra faglærer. Svarene på oppgavene ble samlet inn for å sammenlikne individuelle og gruppevise prestasjoner på testene. Studentene ble også bedt om å evaluere undervisningen. Resultater: Gruppenes prestasjoner var bedre enn eller like gode som 84 % (2013) og 72 % (2014) av de individuelle prestasjonene. TBL ble av studentene oppfattet som en engasjerende og lærerik undervisningsform som egner seg til oppsummering og som tilbakemelding på eget kunnskapsnivå. Til tross for at tidsbruken ble beskrevet som unødvendig lang, var studentene tydelige på at TBL burde integreres i medisinstudiet. Fortolkning: Vi anbefaler TBL som undervisningsform i grunnutdanningen i medisin.