Search

Master i sosialfag MST-CAN er en evidensbasert, intensiv, helhetlig og hjemmebasert behandlingsmetode for alvorlige og komplekse barnevernssaker der foreldrene utøver vold og omsorgssvikt. Denne studien presenterer foreldreperspektiver på MST-CAN; en viktig kilde til kunnskap, da det kan belyse andre sider av behandlingen enn de sidene som inkluderes når en behandling evalueres innenfor rammen av behandlingsmål og symptomreduksjon. Det har hittil ikke blitt gjennomført forskning som belyser brukerperspektivet i MST-CAN, og derfor er denne studien den første av sitt slag. Det ble gjennomført semistrukturerte intervjuer med 4 aleneforeldre og ett foreldrepar etter avsluttet behandling i MST-CAN. Materialet ble analysert med tematisk analyse. Funnene er diskutert i lys av teoriene terapeutisk allianse og salutogenese, samt forskning på MST-CAN og empirinær teori om selve behandlingsmodellen. Hovedfunn er at samtlige foreldre var positive og tilfredse med MST-CAN, hvor dette synes å være nært knyttet til en sterk terapeutisk allianse mellom foreldrene og terapeuten, faglig dyktige terapeuter, skreddersydd behandling med virksomme og effektive intervensjoner, samt høy tilgjengelighet og mye ressurser. Foreldrene opplevde at relasjonen til terapeuten skapte tillit og trygghet, hvor dette var avgjørende for å sette i gang og stå i endringsprosessen. Behandlingen i MST-CAN hjalp foreldrene til å mestre foreldrerollen og egen psykisk helse, hvor dette også hadde vedvart etter avslutning av behandling da informantene opplever at behandlingsmålene i dag er helt eller delvis oppnådd.

The main objective of this study was to gain insight into young people’s experiences with positive emotional relationships with staff in residential care. Because positive relationships have been shown to be of great importance for the outcomes of treatment, this study’s main objective was to obtain insight into what the young people found important in such relationships with staff members, and also how close they felt that these relations were. Eight young people living in a social pedagogy-based Norwegian treatment collective were interviewed regarding their emotional relationships with the treatment staff. Our findings reveal three dimensions of importance for the youths: emotional involvement from staff; an ability to put the youth in centre of attention: and finally an experience of subject-subject relations between staff and youths in an environment without use of physical restraint. These dimensions were in many ways connected to the fact that core staff live-in with the youth, and the resulting continuity and trust this engenders. The youths all reported that they had experienced emotional relations they characterised as containing love.