Search

Barns rett til deltakelse oppfattes som regel som en rett til å bli hørt og ha innflytelse i sin egen sak. I forskningsprosjektet ”Snakk med oss”. Profesjonsutøvelse og barns deltakelse, ser vi barns rett til deltakelse også som barns rett til profesjonell støtte i meningsarbeid, det vil si prosesser som bidrar til at barn skaper mening i det som skjer og i de utfordringene de står overfor. De situasjonene barn i barnevernet skal uttale seg om har oftest stor betydning i deres liv; det er situasjoner og sammenhenger som det er krevende å forstå. Med eksempler hentet fra prosjektet viser vi hvordan profesjonsutøvere i barnevernet kan delta i barnets meningsdannende prosesser. Formålet er å identifisere, konseptualisere og dermed aktualisere meningsarbeid som ett aspekt ved profesjonelle praksiser som involverer barn.

Master i familiebehandling Jeg har gjort en utforskende undersøkelse og intervjuet ni barn i alderen ni til tolv år om deres erfaring med oppvekst i to hjem. Å lytte til barnas fortellinger synes viktig for å få kjennskap til deres perspektiv for å skape økt kunnskap, forståelse og gode familiepraksiser framover. I et kapittel presenterer jeg nyere forskning om ”barns og unges opplevelse av samlivsbrudd”. I litteraturgjennomgang vises at det er gjort få nyere norske studier som snakker med barn mens de fortsatt er barn. Jeg har valgt et hverdagslivsteoretisk utgangspunkt og intervjuet barn med livsformsintervju. Barnas fortellinger gav et rikt materiale. Hvordan barna snakker om de ”nye” som kommer inn i familiene og innovative familiepraksiser, har vært temaer for analyse. Andre temaer har vært hvordan familiene ”gjør” overgangene mellom hjemmene, barnas innflytelse på sine familiers hverdagsliv og deres blikk på relasjonen mellom foreldre. Stort sett er det barnas erfaring med barn-voksen relasjonen som løftes fram, men vennearenaer omtales også i et kapittel. Jeg har analysert barnas posisjonering som deltager og aktør og utforsket hvilke fortellinger som gir opplevelse av selvagens, innovasjon og utvikling av foretrukne samhandlingsmønstre. Mer kjennskap til barnas meningskonstruksjon i en historisk og kulturell kontekst har vært en intensjon. For å belyse fenomenet teoretisk har jeg brukt Bronfenbrenners økologiske systemteori samt perspektiver og begreper fra narrativ teori. Barnas fortellinger kan fungere som et korrektiv til mer statiske forståelser av barns erfaringer etter skilsmissen.

Master i sosialt arbeid Denne studien tar for seg et relativt nytt og lite utforsket tema, nemlig fremstillinger av barn i mammablogger. Mammablogger kan forstås og utforskes som en slags personlig dagbok på Internett, hvor bloggeren deler fortellinger fra seg og sine barns hverdagsliv. Jeg har, gjennom et sosialkonstruksjonistisk perspektiv og inspirert av diskursteori, rettet fokus mot hvordan et utvalg av norske mammabloggere fremstiller sine barn. De ulike fremstillingene jeg har funnet er så analysert som uttrykk for dagsaktuelle diskurser og moderne konstruksjoner av barn og barndommens betydning i Norge i dag. Gjennom en empirinær tilnærming ble tre temaer valgt for en nærmere analyse: Fremstillinger av utviklingsbarnet, kjønnede fremstillinger av barn, og kommersielle fremstillinger av barn. Analysen av det første temaet viste hvordan barna i bloggene forstås på bakgrunn av det jeg beskriver som en autonomidiskurs, som en gjeldende barndomsdiskurs i dagens samfunn, hvor barna fremstilles som autonome subjekter med en medbestemmende og forhandlende rolle i eget liv. I de kjønnede fremstillingene av barna fant jeg uttrykk for hvordan en kjønnsstereotyp diskurs er til stede i samfunnet og får konsekvenser for hvordan vi forstår og posisjonerer oss selv og våre barn som «riktige» gutter og jenter. Under analysen av det siste temaet argumenterer jeg for hvordan fortellingene om barna, innenfor en kommersiell bloggdiskurs, kan forstås som en posisjonering av dem som forbrukere og markedsførere. Avslutningsvis diskuterer jeg noen mulige implikasjoner av mine resultater i en større samfunnsmessig sammenheng. Her peker jeg på hvordan det er en todeling i synet på barn, dels som autonome aktører som skal få medvirke i eget liv og anerkjennes på en mer likeverdig måte i samfunnet, dels som sårbare og umodne individer. De som samhandler med barn, må derfor ta en skjønnsmessig vurdering av barns rett til deltakelse versus deres behov for beskyttelse, noe jeg også fant uttrykt i bloggene. En anerkjennelse av barn som autonome aktører kan også forstås som at skillene mellom barn og voksne er i stadig «forhandling og reforhandling» i samfunnet. En forståelse av barn som forbrukere kan også sies å vise til denne forhandling samt hvordan barn innlemmes i de «voksnes verden». Den kjønnsstereotype diskurs blir så sett i forhold til en likestillingsdiskurs med konsekvenser for barns kjønnsskapende muligheter. This research project focuses on a relatively new and unexplored topic, namely representations of children in mommyblogs. Mommyblogs can be read and explored as a sort of personal diary on the web, where bloggers share stories of themselves and their children's everyday life. I have, through a socialconstructionist perspective and inspired by discourse theory, analyzed how a variety of Norwegian mommy bloggers portray their children. The various representations I have found were analyzed as expressions of current discourses and contemporary constructions of a childhood ideology seen in Norway today. Through an empirical approach I chose three topics for further analysis; Representations of the developing child, gender representations of children, and commercial representations of children. The analysis of the first theme showed how children in blogs are understood on the basis of what I describe as an autonomy discourse, as a current childhood discourse in today's society, where children are primarily perceived as autonomous individuals with a participative and negotiating role in their own lives. In the gendered representations of the children, I found expressions of how a gender stereotyped discourse is present in society and has an impact on how we understand and are positioning ourselves and our children as «correct» boys and girls. During the analysis of the last topic I argue that stories about children within a commercial blog discourse can be seen as positioning them as consumers and marketers. Finally, I discuss some possible implications of my results in a larger social context. Here I point to a dichotomy in viewing children partly as autonomous actors who shall participate in their own lives and be recognized on a more equal basis in society, and partly as vulnerable and immature beings in need of care and protection. Those who interact with children must therefore take a stand on the balance between children's right to participation versus their need for protection. This I also found expressed in the blogs. Recognition of children as autonomous actors follows from a tendency in today’s society where the divisions between children and adults are constantly being negotiated and renegotiated. An understanding of children as consumers may also be said to refer to this negotiation and how children are early becoming a part of the «adult world». The gender stereotyped discourse is then compared to a gender equality discourse both of which have consequences for the child’s potential for establishing its gender identity.

Master i sosialt arbeid Å samtale med barns som utsettes for omsorgssvikt byr på mange utfordringer og etiske dilemmaer. Kunnskap om hvorfor og hvordan man samtaler er viktig når man som barnevernsarbeider skal snakke med barn om det som i utgangspunkt er vanskelig å fortelle. Oppgavens overordnete mål er å undersøke hvordan barn forteller om sine vanskelige livssituasjoner i møte med en barnevernsarbeider, og hvordan barnevernsarbeideren gjennom sin interaksjon med barnet bidrar til å skape mening i barnas fortellinger. Til grunn for analysen ligger et sosialkonstruksjonistisk og et interaksjonistisk perspektiv. Ved hjelp av utvalgte analytiske begrep som diskurs, posisjoneringer, forhandlinger og definisjon av situasjonen har jeg vist hvordan barnevernsarbeiderens samhandling med barnet på ulike måter bidrar til å skape mening og sammenheng i barnas fortellinger. Materialet består av 65 transkriberte samtaler utført av barnevernsarbeidere i Oslo kommune. Samtalene foregår i all hovedsak mellom en barnevernsarbeider og et barn. Analysen konsentrerer seg om et utvalg på 12 samtaler med i alt 12 barn i alderen 4-11 år. Bakgrunn for utvalg av samtalene er alvorlig bekymring for barnas omsorgssituasjon på bakgrunn av foreldres voldsbruk mot barna eller mot barnets andre forelder, foreldres rusmisbruk, psykiske helse eller generelt manglende oppfølging av barna. Alle barna er hjemmeboende på det tidspunkt hvor samtalen avholdes, og barneverntjenesten har iverksatt undersøkelse eller har oppfølging av hjelpetiltak. Analysen viser at diskurser både muliggjør og begrenser barns fortellinger om omsorgssvikt. Å skape felles forståelse i samtalesituasjonen og å la barna innta posisjonen som forteller i historien er viktige bidrag for å skape mening og sammenheng i barns fortellinger. Når barn ikke vil, eller ikke kan fortelle, må barnevernsarbeideren legge sin egen agenda til side, lytte ut og sett ord på barnets motstand. Å lytte bak ordene kan gi et vendepunkt i samtalen.Viktige spørsmål å avklare før en samtale med et barn er: Hvilke dilemmaer står dette barnet i når det kommer til samtale, og hvilke muligheter har det til å fortelle? Funnet i denne studien viser også at det er viktig å være seg bevisst sitt mandat. Barnevernet er ikke etterforskere, men først og fremst utforskere av barns opplevelser - et sted midt i mellom politi og terapi. To talk with children who are exposed to neglect offers many challenges and ethical dilemmas. The knowledge about why and how conversations are important when the child welfare worker is talking with children about experiences that are difficult to communicate. The primary objective of the thesis is to describe and discuss how children talk about their difficult life situations interacting with a child care worker, and how child welfare workers through its interaction with the child helps to create meaning in their children's stories. The analysis is based on a social constructionist and interactional perspective. With the help of selected analytical concepts such as discourse, positioning, negotiations and definition of the situation, I have shown how the child welfare worker's interaction with the child in different ways helps to create meaning and coherence in children's stories. The thesis is a qualitative study, and its methodology is based on the analysis of 65 transcribed conversations conducted by child welfare workers in Oslo. The talks take place mainly between a child welfare worker and a child. The analysis concentrates on a sample of 12 conversations with a total of 12 children aged 4-11 years. The background for the selection of these talks is a serious concern for children's care situation, based on parental violence against children or against the child's other parent, parental substance abuse, mental health or general lack of support of the children. All the children are living at home at the time the conversation is held, and child welfare service has implemented investigation or follow-up assistance. The analysis shows that discourses both enable and restrict children's stories of neglect. To create a common understanding in an interview situation and to let the children take the position as storyteller are important in order to create meaning and coherence in children's stories. When children do not want or can not tell, the child welfare worker has to add its own agenda aside, listen and put words in the child's resistance. Listening behind the words can provide a turning point in the conversation. Important questions to ask before a conversation with a child is: What dilemmas have this child when it comes to meet you for the conversation, and what about the opportunities it has to tell? The findings in this study also shows that it is important for the child welfare workers to be aware of its mandate. Child welfare workers are not investigators, but first and foremost explorers of children's experiences - somewhere between the police and therapy.