Search

Mattisson, J., Stien, J., Kleven, O. & Stien, A. 2022. Predasjonsstudier av kongeørn i Trøndelag. NINA rapport 2203. Norsk institutt for naturforskning Det har i de siste årene blitt stadig mer fokus på kongeørn som skadevolder på frittgående husdyr, som sau og tamrein. Sammenliknet med de andre store rovdyrene er kunnskapen om kongeørn mer begrenset. Kongeørn er både en predator og en åtseleter og anses som en føde-generalist. Tidligere studier av dietten til kongeørn er hovedsakelig basert på registrering av byttedyr i reir, eller ved hjelp av viltkamera ved reir. Studiene er derfor begrenset til hekkende individer i hekkeperioden fram til ungene forlater reiret på sommeren. Hoveddelen av dietten til hekkende kongeørn er småvilt, framfor alt rype og hare, men sau og rein forekommer også i dietten i de fleste områder. Byttedyrregistreringer ved hjelp av GPS-sendere og kluster-metodikk har blitt brukt på alle de store landlevende rovdyra i Skandinavia, men har ikke blitt benyttet på kongeørn tidligere. Med denne metodikken kan man samle data på diett også for ikke-hekkende ørner, både territorielle og ikke-territorielle. På denne måten kan man lettere fastslå om byttet er drept av ørn eller ikke. I denne rapporten har vi brukt GPS-data fra tre territorielle og tre ikke-territorielle kongeørner for å se om det var mulig å studere diett og beregne individuell drapstakt på lam og reinkalv hos kongeørn med denne metodikken. Vi har også benyttet DNA-analyser av ørnefjær funnet ved byttedyrrester og fra GPS-merket individer for å identifisere ulike individer som har besøkt de samme byttedyrene. Metodikken fungerte også for kongeørn og basert på antall byttedyr funnet på kluster var en stor andel av dietten hos kongeørn småvilt (70%), der hare og rype var de vanligste byttedyrene. Blant klauvdyr var sau (15%) og reinsdyr (9%) vanligst, men vi fant også at kongeørna hadde spist på elg og rådyr. To tredjedeler av sau- og reinkadavrene som ble funnet på klustrene var sannsynligvis drept av de GPS-merkede ørnene, mens en tredjedel var kadaver som ørnene ikke selv hadde drept. Med et unntak var alle kongeørndrepte sau og rein lam eller kalv, unntaket var en voksen reinsimle. Alle de seks kongeørnene vi gjennomførte klustersøk på drepte en eller flere reinkalver eller ett eller flere lam. Det var stor variasjon mellom individene med hensyn på hvor mange reinkalver eller lam de drepte. Det var også stor variasjon mellom ulike år for de samme individene. Dessverre har vi totalt sett relativt lite data fra få individer og fra et begrenset område, noe som gjør det vanskelig å trekke generelle konklusjoner om kongeørnens drapstakt på sau og rein. DNA-analysene av fjær viste at flere av byttedyrene til de territorielle kongeørnene også var besøkt av deres partner, noe som antyder at par kan operere sammen. Dette er en adferd som er av betydning i vurderingen av det samlede preda-sjonspresset fra territorielle kongeørnpar. Dette studiet demonstrerer at bruk av GPS-merkede ørner og klustersøk kan brukes til å estimere både diett og predasjonsrater hos territorielle og ikke-territorielle kongeørn. Metoden kan i teorien brukes året rundt, men i Norge blir bruken foreløpig begrenset av at batteriene til GPS- senderne, som typisk lades av et solcellepanel, har begrenset kapasitet om vinteren. Ved bruk av kluster til å registrere byttedyr vil ikke byttedyr som tas med i sin helhet til reiret eller svelges hele, f.eks. smågnagere, fanges opp i særlig grad, mens slike byttedyr vil fanges opp ved bruk av byttedyrundersøkelser og viltkamera ved reir. Kluster-metodikken vil også dokumentere ka-daver som hekkende ørner spiser av, men som de ikke tar med til reiret. Studier på reir vil risikere å underestimere betydningen av større byttedyr som klauvdyr og bruk av åtsler, mens kluster-metodikken vil risikere å underestimere andelen mindre byttedyr i dietten. Funn av kadaver på kluster vil også oftere gi svar på om byttet er drept av ørn eller ikke, da drepte dyr vil være relativt ferske. Mattisson, J., Stien, J., Kleven, O. & Stien, A. 2022. Predation studies of Golden Eagles in Trøndelag, Norway. NINA Report 2203. Norwegian Institute for Nature Research. Depredation on semi-domestic reindeer and free ranging domestic sheep is a main source of human-wildlife conflict in Norway. There has recently been an increasing focus on golden eagle as a predator of livestock, however unlike the other large carnivores there is little knowledge about its role. Golden eagle is a generalist feeder and is both a predator and a scavenger. Earlier diet studies are mostly based on prey collected at nests and/ or registration of food brought to nests by adults and are therefore limited to breeding individuals between spring and late summer during the chick rearing period. These studies indicate that breeding individuals have a diet consisting mostly of small game, mainly ptarmigan and hare. Sheep and semi-domestic reindeer are also found in the majority of studies. Prey registration using the cluster method has been used for all terrestrial large carnivore species in Scandinavia except for golden eagle. The advantage of this method is that it is possible to collect information about the diet of non-breeding individu-als, both territorial and non-territorial individuals, and assess more robustly whether large prey is killed by golden eagle or not. In this report we have used GPS-data from three territorial and three non-territorial golden eagles to seen whether it is possible to use the cluster method to study the diet of golden eagle and to estimate individual golden eagle kill rates for sheep and reindeer. We have also used DNA-analyses of golden eagle feathers collected at prey-remains and from GPS-marked individuals to identify unique individuals that have visited the same prey. The results indicate that the cluster method is applicable for diet studies of golden eagle. Based on the frequency of prey found at clusters a large proportion (70%) of the diet consisted of small game, mostly ptarmigan and hare. Among livestock and wild cervids the most common prey were sheep (15%) and reindeer (9%), however we found that golden eagle also ate moose and roe deer. Two thirds of the sheep and semi-domestic reindeer carcasses found at clusters were most likely killed by the GPS-marked individuals, while a third of carcasses were not killed by these individuals. All but one sheep and reindeer killed by golden eagle were young animals, less than one year old. The exception was an adult female reindeer. For all GPS-marked individuals, we found at least one or more sheep and/ or reindeer carcasses that were killed by golden eagle, however there was a large between- individual variation and a large between-year variation within individuals. Unfortunately, we have too little data to estimate average kill rates on sheep and reindeer. DNA-analyses of eagle feathers indicated that for territorial pairs, both individuals often visited the same prey, suggesting that they share food resources to some ex-tent. This knowledge is relevant to assessing the total predation pressure on prey from territorial golden eagle. In this report, we show that the cluster method can be used to estimate both diet and predation rates of territorial and non-territorial golden eagle. In theory, the method can be used year-round, however in Norway, the time-period is restricted to the summer months due to the limitation of solar powered battery charging for the GPS devices. When using the cluster method, small prey that are swallowed whole are likely to be underestimated. However, while nest studies capture the small prey component more accurately, they will likely underestimate the proportion of large prey. Large prey is too heavy to be carried to the nest and identifying meat from nest observation studies is challenging while prey item collection will not reveal these items as meat will be con-sumed and digested. The cluster method is therefore an appropriate method to document the consumption of large prey and can often indicate whether the prey has been killed by golden eagle.

Jacobsen, K.-O., Nygård, T., Johnsen, T.V., Kleven, O., Stien, A., Systad, G.H. & Halley, D. 2022. Kongeørn i Vest-Finnmark 2001-2021. Oppsummering av resultatene fra et langtidsstudium. NINA Rapport 2107. Norsk institutt for naturforskning. Dette prosjektet startet i 2001 på bakgrunn av de store innrapporterte rovdyrtapene i Finnmark ved årtusenskiftet, og kongeørna ble i denne sammenhengen beskyldt for å være en av artene som gjorde mest skade på reinflokkene. Det var behov for mer kunnskap om artens status i Finnmark, og prosjektet hadde som hovedmål å avklare grunnleggende bestands-, trekk- og næringsforhold. Det opprinnelige prosjektet ble avsluttet i 2005, men studiene har fortsatt siden 2006 i form av et utvidet prosjekt hvor også kystlokaliteter ble inkludert i en periode. Senere ble 15 territorier i studieområdet i Karasjok og Porsanger en del av intensiv overvåking av kongeørn i Norge. Dette langtidsstudiet over 20 år har tilført mye ny kunnskap om kongeørna i Finnmark. Bestandsestimatet for hele fylket er rundt tre ganger høyere enn før vi startet, noe som kan skyldes økt kartlegging og ikke reell bestandsøkning. Videre vet vi mye mer om hva de voksne kongeørnene bringer av byttedyr eller kadaver til reiret, og som ungene blir fóret med. De unge kongeørnene trekker i stor grad sørover i Fennoskandia de første vintrene, men returnerer hver vår. Vi har også avdekket at noen av de voksne ørnene også forlater landsdelen på vinteren, men vi vet ikke omfanget av dette. Vi har fått gode data om hekkesuksessen til kongeørna, og en del om hva som påvirker dette. I tillegg vet vi mer om hekkebiologien til arten i Finnmark. Til slutt har DNA-analysene gitt oss unik kunnskap om årlig voksenoverlevelse, samt noe om forflytninger og nyetableringer av kjente individer. Jacobsen, K.-O., Nygård, T., Johnsen, T.V., Kleven, O., Stien, A., Systad, G.H. & Halley, D. 2022. Golden Eagle in Finnmark 2001-2021. Summary of results from a long-term study. NINA Report 2107. Norwegian Institute for Nature Research. This project started in 2001 on the basis of the large reported predator losses in Finnmark at the turn of the millennium. In this context, the Golden Eagle was accused of being one of the species that did the most damage to the reindeer herds. There was a need for more knowledge about the species' status in Finnmark, and the project had the main focus on population size, migration and diet. The original project was completed in 2005, but the studies have continued since 2006 in the form of an extended project where coastal sites were also included for a period. Later, 15 territories in the study area in Karasjok and Porsanger became part of intensive monitoring of Golden Eagles in Norway. This long-term study over 20 years has added a lot of new knowledge about the Golden Eagle in Finnmark. The population estimate for the entire county is around three times higher than before we started, which is a result of increased mapping and not a real population increase. Furthermore, we know much more about what the adult Golden Eagles bring of prey or carcasses to the nest, and which the young are fed. Most of the young Golden Eagles migrate south in Fennoscandia in the first winters, but return every spring. We have also discovered that some of the adult eagles also leave the region in the winter, but we do not know the extent of this. We have received good data about the breeding success of the Golden Eagle, and something about what affects this. In addition, we know more about the breeding biology of the species in Finnmark. Finally, the DNA analyzes have given us unique knowledge about annual adult survival, as well as something about movements and new establishments of known individuals.

The diet and prey handling of a breeding pair of the golden eagle (Aquila chrysaetos) in Oppland County, Norway, was analysed with video monitoring of prey deliveries at the nest during the ten weeks that the nestling stayed in the nest. The study was conducted in a year with regional low abundance of microtine rodents and willow grouse (Lagopus lagopus). A total of 71 prey items was recorded delivered at the nest, 43 items of these were identified to species level and 26 to genus. One prey was only identified as a bird, and one prey was not identified at all. The most common prey were birds (68%). In terms of number of prey delivered, thrush (Turdus sp.) (41%), mountain hare (Lepus timidus) (27%), and willow grouse (20%) were the most numerous species. Mountain hare was the most important prey (67%), while thrush and willow grouse made 7% and 20% of total delivered biomass, respectively. Only one microtine rodent was delivered at the nest. No deliveries of sheep (Ovis aries), parts of a sheep, or other livestock was recorded at the nest. The male delivered most prey items (57%), of which the largest proportion was birds (69%). The nestling started to feed unassisted at an age of 41 days, and fed unassisted on birds earlier than on mammalian prey, in contrast to what found in previous studies. Deliveries of mountain hare and willow grouse declined throughout the season, while deliveries of thrushes increased. My study suggests that the golden eagle’s strategy when hunting willow grouse is win-shift, while the strategy on thrushes is win-stay. My study, as other studies based on video monitoring, has revealed a larger proportion of small prey species in the diet of the golden eagle, which is in contrast to studies based exclusively on prey remains and pellets. The high proportion of thrushes recorded indicates their importance in the golden eagles diet, especially in years with low abundance of other prey species. In consistence with other studies on the diet of golden eagle, mountain hare and willow grouse were the most important prey species in terms of biomass delivered. Diett og byttedyrseleksjonen til et par hekkende kongeørn (Aquila chrysaetos) i Oppland, Norge, ble analysert ved videoovervåkning av byttedyrleveringer, gjennom de ti ukene ungen var på reiret. Studien ble gjort i et år med regional lav tetthet av microtine smågnagere og lirype (Lagopus lagopus). Til sammen ble 71 byttedyr filmet levert på reiret, hvorav 43 byttedyr ble identifisert ned til art, og 26 til slekt. Et bytte ble bare bestemt som fugl, mens et byttedyr ikke ble identifisert. Det mest vanlige byttedyret var fugler (68%). I antall byttedyr levert til reiret var trost (Turdus sp.) (41%), hare (Lepus timidus) (27%) og rype (20%) de mest tallrike artene. Hare var det viktigste byttedyret (67%), mens trost og rype utgjorde henholdsvis 7% og 20% av den leverte biomassen. Bare en smågnagere ble levert til reiret. Det ble ikke registrert sau (Ovis aries), spor av sau eller andre husdyr levert på reiret. Hannen overleverte flest byttedyr (57%), hvorav fugler (69%) utgjorde den største andelen. Ungen spiste selvstendig først etter 41 dager, å spiste fugler selvstendig tidligere enn pattedyr, dette i motsetning til hva som er funnet i tidligere studier. Overleveringer av hare og rype avtok utover i sesongen, mens leveringer av trost økte. Min studie foreslår at kongeørn jakter med en win-shift strategi på lirype, og en win-stay strategi på trostefugl. Min studie som andre studier basert på kameraovervåkning, har avslørte en større andel små byttedyr i dietten til kongeørn, noe som er i uoverensstemmelse med studier basert på kun pellets og byttedyrrester. Den høye andelen trost i dietten indikerer også denne artens viktighet som byttedyr for kongeørn, særlig i år med lave tettheter av andre viktige byttedyr. I overenstemmelse med andre studier på kongeørndiett ble hare, og rype de viktigste byttedyrene i form av biomasse levert. M-NF