Search

Supplementary Material 12

Supplementary Material 4

Supplementary Material 5

Supplementary Material 7

Supplementary Material 2

Supplementary Material 6

Supplementary Material 8

Supplementary Material 3

Supplementary Material 9

Fatigue is the most prevalent symptom among patients with sarcoidosis, and skeletal muscle dysfunction is a common clinical feature, making resistance training (RT) a recommended treatment strategy. Despite lacking knowledge regarding whether high-intensity RT will aggravate fatigue, low to moderate-intensity is routinely used even if the evidence for this protocol to improve muscle strength is inconclusive. This study aimed to investigate whether one single session of high-intensity RT induces a higher increase in fatigue than one single session of moderate-intensity RT. In this randomized crossover study, 41 patients with pulmonary sarcoidosis (age: 53 ± 11 yr) were recruited. They randomly performed one single session of high-intensity RT, 4 sets × 5 repetitions maximum (5RM), and one single session of moderate-intensity RT, 2 sets × 25 RM. Fatigue was assessed with the Visual Analogue Scale (0–100 mm) immediately before (T0), immediately after (T1) and 24 hours after (T2) each exercise session. Fatigue development from T0 to T1 was significantly lower after 5RM (−3 ± 18 mm) than after 25RM (5 ± 15 mm), p = 0.004. No difference was seen from T0 to T2 between 5RM (0 ± 17 mm) and 25RM (6 ± 18 mm), p = 0.147. The high-intensity 5RM session did not induce a larger increase in fatigue than the moderate-intensity 25RM session. RT appears feasible and safe in patients with pulmonary sarcoidosis irrespective of the intensity. Thus, the long-term effects of high-intensity RT on fatigue should be explored in a RT programme of longer duration.

Temporomandibulær dysfunksjon (TMD) er en samlebetegnelse for tilstander som kan gi symptomer fra kjeveledd og tyggemuskulatur (1, 2). De vanligste symptomene er smerter, endret bevegelsesmønster, funksjonsforstyrrelser (for eksempel problemer med å gape, tygge, gjespe, snakke og smile), leddlyder samt låsning og luksasjon av leddet (3). I tillegg opplever mange å ha øresus, nakkesmerter og hodepine. Bruk av kjeven innebærer aktiviteter der begge leddene brukes samtidig, som når vi spiser, drikker, gjesper, synger, kaster opp og ikke minst når vi må gape høyt hos tannlegen. I vår relasjonelle omgang med andre mennesker, for eksempel når vi snakker eller kysser noen, bruker vi også kjeven. Alle nevnte aktiviteter kan bli påvirket ved TMD. Videre vil smerte eller redusert bevegelsesutslag i et av kjeveleddene påvirke funksjonen i det andre leddet. Kjeveleddet er spesielt rent anatomisk, bygget opp med en leddskive (diskus) som deler leddet i to leddhuler (øvre og nedre del). Ved bevegelser av kjeven skjer det bevegelse i begge disse, dvs. mellom leddskiven og kondylen og mellom leddskiven og tinningbenet. I bakkant går leddskiven over i et retrodiskalt vev. Dette vevet er rikt innervert og har god blodgjennomstrømning samtidig som det er tøyelig nok til å tillate at leddskiven beveger seg både ved åpning og lukking av munnen (4-6). Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje og ”Diagnostic Criteria for TMD” (DC/TMD) viser til at flere av diagnosene som hører inn under TMD innebærer en forskyvning av leddskiven (2, 7). Den mest vanlige er at leddskiven forskyves fremover slik at denne ligger foran kjevebenshodet (kondylen) ved lukket munn. Dette kalles en fremre forskyvning eller anterior diskus displassering (ADD) og medfører forandringer i intraartikulære strukturer. Leddskiven kan enten gli tilbake (normaliseres) på kondylen når det gapes (anterior disc displacement with reduction - ADDwR) eller forbli liggende i forskjøvet posisjon dvs. uten normalisering (anterior disc displacement without reduction - ADDWOR).

Muskel-skjelettsykdommer er et stort helseproblem og den hyppigste årsaken til sykefravær og arbeidsuførhet globalt og i Norge. Muskel-skjelettsykdommer er også den vanligste diagnosegruppa hos avtalefysioterapeuter i primærhelsetjenesten, der hovedoppgaven til fysioterapeuter er bedring av pasientens funksjon. Plager og smerter i muskulatur og ledd er komplekse, og psykiske helseplager opptrer ofte samtidig og kan forsterke kroppslige plager og redusere funksjon. Formålet med studien var å undersøke hvordan ulike biopsykososiale faktorer var assosiert med egenopplevd redusert arbeidsevne hos muskel-skjelettpasienter i primærhelsetjenesten. Videre skulle studien undersøke hvorvidt pasientenes arbeidsevne og psykiske helseplager endres i fysioterapibehandling og hvilken betydning psykiske helseplager kan ha for endringen i arbeidsevne. Logistisk regresjonsanalyse ble brukt til å vise at det var fem faktorer i gitt rekkefølge som var assosiert med redusert egenopplevd arbeidsevne i den endelige modellen: psykiske helseplager, redusert daglig funksjonsnivå, tungt fysisk arbeid, smerteintensitet og bevegelsesfrykt. Parede t-tester ble tatt i bruk for å undersøke endring i arbeidsevne og psykiske helseplager: Tre måneder etter første konsultasjon med fysioterapi viste resultatene bedring i egenopplevd arbeidsevne og reduksjon i psykiske helseplager hos deltakerne. Over 30% av deltakerne hadde psykiske helseplager ved oppstart av fysioterapi. Hvor mye arbeidsevnen hadde forbedret seg etter tre måneder var lite påvirket av deltakernes psykiske helseplager før behandling. Deltakere med psykiske helseplager ved oppstart skåret betydelig lavere på arbeidsevne ved begge tidspunkt. Avtalefysioterapeuter er viktige aktører i det tverrfaglige samarbeidet mellom helse og arbeid for å øke arbeidsdeltakelse og arbeidsevne hos pasienter med muskel-skjelettplager. Pasientenes sammensatte helseutfordringer utfordrer avtalefysioterapeutene til å utvide sitt kunnskapsfelt og sine behandlingsmetoder. Mange forhold påvirker arbeidsevnen. Fysioterapeutene må derfor bruke bred biopsykososial tilnærming i møte med pasientenes helseplager og funksjon og støtte pasienten i å identifisere hva som fremmer og hva som hemmer arbeidsdeltakelse. Musculoskeletal diseases represent a major health problem and are the most common cause of sickness absence and incapacity for work globally and in Norway. Patients with musculoskeletal disorders also constitute the most common diagnose in primary health care physiotherapy, where physiotherapists primarily work to improve the patient's function. Muscle and joint ailments and pains are complex and mental health problems often occur simultaneously and can aggravate physical ailments and reduce function. The aim of the present study was, firstly, to investigate the association between multiple biopsychosocial risk factors and reduced self-rated work ability in musculoskeletal patients in primary health care physiotherapy. Secondly, the study should investigate whether patients' ability to work and their mental health problems change in physiotherapy treatment and to which degree mental health problems may affect the change in ability to work. Logistic regression analysis was used to show that there were five factors in a given order that were associated with reduced self-rated work ability in the final model: mental health problems, reduced daily level of activity, heavy physical work, pain intensity and fear avoidance beliefs. Paired t-tests were employed to investigate changes in work ability and mental health problems: Three months after the first physiotherapy consultation, the results showed an improvement in self-rated work ability and a reduction in mental health problems among the participants. Over 30% of the participants had mental health problems at the first consultation. The change in the ability to work after three months was little affected by the participants' mental health problems before treatment began. Participants with mental health problems previous to treatment scored significantly lower on work ability at both times. Physiotherapists in primary health care play a crucial role in the interdisciplinary collaboration between health and work when it comes to increasing work participation and work ability in patients with musculoskeletal disorders. The patients' complex health problems challenge the physiotherapists to expand their field of knowledge and their treatment methods. Many conditions affect the ability to work. Physiotherapists must therefore use a broad biopsychosocial approach in meeting patients' health problems and function and support the patient in identifying what promotes and what inhibits work participation.