Search

Stokke, S., Arnemo, J. M., Söderberg, A. & Kraabøl, M. Skadeskyting av rovvilt – Begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering. – NINA Rapport 838. 48 s. Det siste tiåret har det vært en økning i uttak av rovdyr. Samtidig har interessen for rovvilt-jakt vært stigende og antall lisensjegere har økt tilsvarende. I forbindelse med rovviltjakta har det forekommet skadeskytinger som har fått mye medieomtale, og det er stilt spørsmål om skadeskytingsomfanget er akseptabelt eller ikke. Det meste som finnes av undersøkelser om skadeskyting stammer fra elgjakta. Imidlertid er opplysningene i disse rapportene mangelfulle slik at det er umulig å sammenligne tall for andelen skadeskutte dyr. Tall for skadeskytingsomfang i tilgjengelige undersøkelser varierer fra 1 til 15 % for hjortevilt (primært elg). Nyere obduksjonsrapporter for skutte ulver sannsynliggjør at skadeskytingsandelen for ulv er vesentlig høyere enn for hjortevilt. Et grunnleggende problem i diskusjonen rundt "skadeskyting", er at vi mangler en entydig definisjon av begrepet. Det er heller ikke definert i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst, selv om en hel paragraf omtaler skadeskyting. Flere har imidlertid lansert ulike definisjoner av skadeskyting, som etter vår oppfatning ikke konkretiserer problemet i tilstrekkelig grad. I denne rapporten presenterer vi en helt ny og multidisiplinær tilnærming til en universell definisjon av begrepet skadeskyting, som er i tråd med §1 i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst om at jakta ikke skal påføre viltet unødig lidelse. Vi har gjennom mange år samlet detaljert informasjon fra jakt på elg, bjørn, gaupe, ulv og rev. Dette er gjort via spørreskjema som jegerne selv fyller ut. Datasettet muliggjør for førs-te gang en evaluering av dyrevelferdsmessige parametere (drepeeffekt, fluktstrekninger, organpenetreringer etc.) for disse artene. Etter som konkrete tall for skadeskytingsomfanget er meget vanskelig å oppdrive, anvender vi i stedet jegernes egne opplysninger fra rappor-terte fellinger til å oppnå et indirekte estimat for skadeskytingsomfanget for rovdyr. Det betyr at vi evaluerer kvaliteten til fellingene ved å se på fluktstrekningene etter påskyting i et dyrevelferdsmessig perspektiv. På denne måten får vi et kvalitativt mål på hvilke arter som er mest utsatt for skadeskyting. Samme tilnærming anvender vi for å sannsynliggjøre situasjoner som mest trolig kan føre til skadeskyting ved jaktutøvelsen (frekvensfordelinger av for eksempel skuddvinkler, skuddhold, fluktstrekninger etc.). For å forstå skadeskytingsproblematikken og våre data er det nødvendig å ha kunnskaper om sårballistikk og komparativ fysiologi. Ved hjelp av denne tverrfaglige tilnærmingen viser vi at den gjennomsnittlige fluktstrekningen et dyr klarer å tilbakelegge etter at begge lunger er perforert med ett sideskudd, avhenger av kroppsstørrelse. En voksen elg vil i gjennomsnitt tilbakelegge 65 meter mens en voksen bjørn faller etter 33 meter, som igjen er tre ganger lengre enn det en gaupe klarer. Som forventet ut fra sårballistisk teori gikk elgkalvene like langt som voksne bjørner for like organpenetreringer etter som de har tilnærmet lik kroppsmasse. Den minste arten, rødreven, klarte i snitt å bevege seg 3 meter etter treff, men oppviste ofte en ”knall og fall”-effekt, som forventet. Vi betegner disse flukts-trekningene som de normalt forventede for de respektive artene ved et godt treff.

J. E. Swenson, Arnemo, J. M., Bellemain, E., Brunberg, S., Dahle, B., Drageset, O.-M., Hustad, H., Katajisto, J., Kindberg, J., Nerheim, E., Solberg, K. H., Segerström, P., Støen, O.-G., Söderberg, A. & Zedrosser, A. 2005. Rovvilt og Samfunn (RoSa) –Det skandinaviske bjørneprosjektet. Oversikt over gjennomførte aktiviteter; Sluttrapport til Norges forskningsråd – NINA Rapport 31. 24 pp. Denne rapporten sammenfatter Det skandinaviske bjørneprosjektets resultater fra perioden 2000-2004. Resultatene som er mest relevante for Norges forskningsråds prosjekt ”Rovvilt og Samfunn (RoSa)” er som følger. 1) En analyse av spredning hos unge bjørner av begge kjønn viste tetthetsavhengighet. Det er første gang dette er vist hos bjørn. Flere vandrer ut, og de går lengre, når tettheten er lav. Vi har også modellert bjørnens potensielle utbredelse i Skandinavia. 2) Våre resultater bekrefter det vi har funnet tidligere; at dødeligheten hos år-sunger øker etter at voksne hanner dør. En fordobling av dødeligheten hos voksne hanner var forbundet med en dobling av dødeligheten hos årsunger. Vi dokumenterte at de tre forutset-ningene for seksuelt selektert ungedrap forekommer hos brunbjørn, og binner har flere strate-gier for å unngå ungedrap. 3) En test av 7 metoder viste at individbestemmelse fra DNA i ekskrementer innsamlet over store områder og bruk av programmet MARK var en god metode for å estimere bestandsstørrelse. I tillegg er bjørneobservasjoner fra elgjegere, korrigert for innsats, en god metode for bestandsovervåking. 4) Som forventet har jakten sannsynligvis stabilisert bjørnebestanden i Dalarna, mens bestanden i Gävleborg fortsatt øker. Grunnen kan være at jakttrykket sannsynligvis er lavere i Gävleborg, hvor bjørnen har ankommet relativt ny-lig. I tillegg har vi funnet at størrelsen på leveområder minsker med økende bestandstetthet, at binner sannsynligvis hevder revir, enten enkeltvis eller som grupper av beslektede binner, at mødre beholder små ettåringer ett år til for at de kan bli større som toåringer, og at binner be-gynner å bli uproduktive rundt en alder på 28-29 år. Binner velger partnere for parring som er nærme, store, eldre og har høyere genetisk variasjon. Ettåringenes størrelse er avhengig av morens størrelse, kullstørrelse, fødetilgang og bestandstetthet, mens størrelsen hos voksne binner er avhengig av fødetilgang før kjønnsmodning og kanskje bestandstetthet. Den skandi-naviske bjørnen har god genetisk variasjon, men den sørligste bestanden har relativt få repro-duserende individer og liten innvandring fra nord, noe som kan være negativt for den genetiske variasjonen på sikt. Bjørn er en effektiv predator på elgkalver, men ikke på voksne elg. For-holdet elg:bjørn er viktig for å forutse effektene av bjørnepredasjon på en elgbestand. For at jakten på skadebjørner skal være vellykket, må den komme i gang umiddelbart etter at sauene er drept. Det er likevel ikke påvist noe forhold mellom felling av skadebjørn og tap året etter. brunbjørn, Ursus arctos, forvaltning, økologi, atferd, Brown bear, Ursus arctos, management, ecology, behaviour