Search

Paper 1 and 2 were based on the Tromsø Study, a population-based, prospective cohort study with repeated screenings for cardiovascular risk factors and follow-up with regard to disease incidence and mortality. Paper 3 was based on a local registry of consecutively patients with presumed ST-elevation myocardial infarction who had been given prehospital thrombolytic therapy, and then admitted to the University Hospital in Tromsø. In paper 1, we showed that a substantial part of the decline in coronary heart disease mortality in the young and middle-aged population was due to a decreased incidence of myocardial infarction. The study indicates that the population burden of coronary heart disease may be shifting towards women and elderly patients, suggesting that preventive gains have not penetrated equally throughout the population. The severity and case fatality of the disease, however, was declining in all groups. In paper 2, we found that age- and sex-adjusted incidence of total coronary heart disease decreased by 3% annually over 15 years of follow-up. The decrease was found primarily in reductions in out-of-hospital sudden cardiac death and hospitalized ST-elevation myocardial infarction. Reductions in serum cholesterol accounted for approximately one-third of the event decline, but decreases in smoking, blood pressure, and heart rate and increased physical activity all contributed. Increases in body mass index and diabetes mellitus were associated with modest increases in disease outcomes. Overall, risk factors accounted for 66% of the decline in incidence. Furthermore, the decline in event rates and the decline in case fatality each explained 50% of the decline in coronary heart disease mortality. This was partly explained by less severe disease in those afflicted, but also by a major improvement in treatment. In paper 3, we showed that ambulance clinicians with the support of hospital cardiologists could safely and effectively perform prehospital thrombolytic therapy. The implementation of this system was associated with significant reduction in time delays of reperfusion therapy, and reduction in post-infarct systolic heart failure, and high survival rates among ST-elevation myocardial infarction-patients suffering out-of hospital cardiac arrest.

Objective As the mortality and rate of obstructive coronary artery disease (CAD) is low in patients with unstable angina (UA), better pre-test selection criteria for acute coronary angiography (CAG) is warranted. We aimed to validate the current guidelines against other clinical variables as predictors of obstructive CAD in UA patients referred for acute CAG. Methods From 2005 to 2012, all CAGs performed at the University Hospital of North Norway, the sole provider of CAG in the region, were recorded in a registry. We included 979 admissions of UA in the primary catchment area to enable retrospective collection from patient hospital records. Obstructive CAD was defined as ≥50% stenosis and considered prognostically significant if found in the left main stem, proximal LAD or in all three main coronary arteries. Characteristics were analysed by logistic regression analysis. A score was developed using odds ratios from significant factors in a multivariable model. Results The overall rate of obstructive CAD was 45%, and the rate of prognostically significant CAD was 11%. The ACC/AHA and ESC guidelines had an area under the curve (AUC) of 0.58. Adding clinical information increased the AUC to 0.77 (95% CI 0.74-0.80). Applying the derived score, we found that 56% (n=546) of patients with a score of

Bakgrunn: Den vanligste årsaken til hjerteinfarkt er ruptur av et aterosklerotisk plakk som medfører trombedannelse og delvis eller total okklusjon av koronararterien. Hos 5-25% av infarktpasientene finner man likevel ingen påvisbar okklusjon eller stenose ved koronar angiografi. På bakgrunn av dette har betegnelsen Myocardial Infarction with Non-Obstructive Coronary Arteries (MINOCA) blitt etablert. Det finnes i nyere tid flere internasjonale studier som omhandler MINOCA, med det finnes derimot lite nasjonale data om temaet. Formålet med denne oppgaven er derfor å undersøke forekomsten av MINOCA hos pasienter med akutt hjerteinfarkt og som hadde indikasjon for invasiv koronar angiografi ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) Tromsø i perioden 01.01.2014-31.12.2018, samt undersøke hva som kjennetegnet de som hadde MINOCA. Materiale og metode: I en prospektiv kohortestudie har vi sett på forekomst av og kjennetegn ved MINOCA. Totalt 4585 pasienter diagnostisert med akutt hjerteinfarkt i henhold til den universelle definisjonen av hjerteinfarkt som gjennomgikk koronar angiografi i perioden 01.01.2014-31.12.2018, ble inkludert i studien. MINOCA ble definert som normale koronarkar (stenosegrad < 50 %) bedømt ved koronar angiografi. Pasienter som tidligere hadde vært revaskularisert med perkutan koronar intervensjon (PCI) og/eller koronar bypassoperasjon (CABG) samt pasienter med angiografisk koronarsykdom (stenosegrad ≥ 50 %), ble definert som MI-CAD (myocardial infarction due to coronary artery disease). Data ble hentet fra Nasjonalt register over hjerte- og karlidelser (HKR) og underliggende kvalitetsregistre. Resultater: Prevalensen av MINOCA var 7 % (n=299) i studiepopulasjonen. Sammenliknet med MI-CAD var MINOCA-pasienter signifikant (p

Bakgrunn: Ved akutt ST-elevasjons infarkt (STEMI) er tidligst mulig åpning av den okkluderte koronararterien (reperfusjon) dokumentert å være viktig for reduksjon av mortalitet og morbiditet (1,2). Behandlingsalternativene er enten primær percutan coronar intervensjon (PPCI) eller trombolytisk behandling. I vår helseregion er UNN Tromsø eneste senter som kan tilby PPCI. Store geografiske avstander, spredt befolkningsmønster og til dels utfordrende værforhold, gjør at PPCI ikke kan tilbys som primærbehandling til mer enn en liten del av befolkningen. Studier viser best utkomme og kraftig mortalitetsreduksjon hos STEMI pasienter der reperfusjon skjer innen de første 3 timer etter symptomdebut (1). Derfor er tidsfaktoren ved STEMI helt sentral. Nytten av prehospital trombolytisk behandling (PHT) er godt dokumentert og tidsbesparelsen sammenlignet med trombolytisk behandling på sykehus er vesentlig (3). Fra 1. April 2000 har PHT vært implementert som standard behandling ved antatt STEMI dersom tidsvinduet for PPCI overskrides i forhold til Europeiske retningslinjer (4,5). Retningslinjene sier at PHT skal gies innen 30 minutt, dersom pasient ikke kan nå til sykehus for PPCI innen 90 minutt fra det tidspunkt kompetent helsepersonell kommer til pasienten. Både sertifisert ambulansepersonell og leger utenfor sykehus kan gi trombolytisk behandling. Vel ti år etter innføringen av PHT i behandlingskjeden ved STEMI, i Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) sitt lokalsykehusområde, har vi gjennomgått pasientforløpene til 388 pasienter som fikk behandlingen. Vi har sammenliknet de første årene (2000-2005) med de senere år (2006-2011) for å se om den prehospitale strategi har ført til endringer i det klinsike forløp og hvilke prognostiske faktorer som er assosiert med dette. Materiale/metode: Studien er en retrospektiv gjennomgang av samtlige pasienter med antatt STEMI som har fått PHT styrt fra UNN Tromsø. Pasientene ble transportert direkte til UNN etter at behandlingen var igangsatt. Pasientene ble fortløpende registrert og vi har i tillegg gjennomgått UNN´s pasientprotokoller for å kontrollere at alle er identifisert og inkludert i vårt materiale. Resultat: Vi fant en betydelig mortalitetsreduksjon i den siste perioden (2006-2011) sammenliknet med den første (2000-2005). Tidsbruk før oppstart behandling, alder, hjertefunksjon og lokalisasjon av infarktet (fremre hjertevegg, nedre vegg eller bakre vegg) var sterke prognostiske faktorer for mortalitet. Vi så en reduksjon i infarktstørrelse, basert på ejeksjonsfraksjon (EF %) etter infarktet, toppverdier for troponin-T og andel av pasientene som utviklet q-infarkt i andre periode. Samtidig så vi en økning i andel pasienter som ble aniografert og fikk gjort PCI eller coronary artery bypass grafting (CABG) etter først å ha fått trombolytisk behandling. Systemforsinkelse, definert som tiden fra EKG blir tatt til PHT iverksettes er signifikant assosiert med dødelighet. Tidsbruk her overstiger anbefalinger i retningslinjene, og øker fra første til andre periode. Tidsbruk fra symptomdebut til PHT er redusert fra første til andre periode. Konklusjon: PHT er godt implementert i regionen, og vi ser en betydelig mortalitetsreduksjon blant STEMI pasienter som fikk denne behandlingen de senere år. Dette antas å kunne tilskrives blant annet redusert tidsbruk fra symptomdebut til behandling, samt økende fokus på farmakoinvasiv strategi. Vi bruker imidlertid fortsatt lengre tid på å administrere behandlingen enn det retningslinjene anbefaler (5), og må videre fokusere på å identifisere hvilke faktorer som skaper forsinkelser i behandingskjeden både pre- og inhospitalt. Totalt 13 pasienter fikk hjertestans i det prehospitale forløp, men alle disse hadde gjennomrettet bærende egensirkulasjon da de kom frem til sykehuset. Det at helsepersonell kommer raskt til for å behandle hjerteinfarkt har sannsynligvis berget mange liv.