Search

HVL sin skriftserie, rapport Fremmede bartrær er utbredt i Vestland fylke, og flere arter representerer en høy økologisk risiko fordi de har stor evne til å spre seg ut i og påvirke stedegne naturtyper og arter. Statsforvalteren i Vestland har ansvar for forvaltning av slike arter på ulike måter, både gjennom å behandle søknader om forskrifts-regulert utplanting av fremmede bartrær, og gjennom å utføre tiltak som skal stanse spredning av fremmede arter med høy økologisk risiko. Imidlertid mangler kunnskap om hvilke faktorer som er viktige for spredning av fremmede bartrearter i fylket, og videre hvilke deler av fylket det klimatisk sett er mulig for disse artene å etablere seg i. Forskingsprosjektet SITKA, gjennomført ved Høgskulen på Vestlandet, har samlet kunnskap som er relevant for disse spørsmålene. I denne rapporten presenteres resultater fra dette prosjektet, som kan styrke kunnskapsgrunnlaget for forvaltningen av fremmede bartrær i Vestland. Det første kapittelet i rapporten har lokalt fokus, og peker på hvilke faktorer som kan gjøre at fremmede bartre sprer seg raskere noen steder enn andre. Detaljerte studier av to forekomster av sitkagran (Picea sitchensis) i Askvoll kommune viste at spredningshastighet de kommende tiårene avgjøres av kongleproduksjon. Stor kongleproduksjon økte spredning mye mer enn høy etablering og overlevelse av frøspredte trær. Det å fjerne trærne som produserer flest kongler er derfor et svært effektivt lokalt tiltak for å begrense spredning av sitkagran. Samtidig viste undersøkelser rundt 57 plantefelt av sitkagran, lutzgran (Picea x lutzii) og arter i lerk-slekta (Larix spp.) at det var stor forskjell i hvor mottakelige ulike naturtyper er for invasjon av frøspredte trær. Strandeng, boreal hei, kystlynghei, semi-naturlig myr, sanddynemark og semi-naturlig eng er rødlistede naturtyper som var blant de mest mottakelige for spredning av sitkagran, lutzgran eller lerk-slekta. Anbefalingene fra dette kapittelet er: • For å begrense spredning av sitkagran er det mer effektivt å fjerne trær som produserer mye kongler (redusere kongleproduksjonen), enn å motvirke etablering, overlevelse eller vekst—gjennom for eksempel beiting. • Sitkagrantrær som har den største kongleproduksjonen—ofte de som står alene, i godt lys—bør ryddes først. • Blant lokaliteter med sitkagran, bør de med størst kongleproduksjon ryddes først (gitt at andre egenskaper er like, f.eks. antall plantede trær, naturtyper). • For sitka- og lutzgran bør rydding prioriteres og nyplanting ikke tillates i nærheten av naturtypene T12 Strandeng, T31 Boreal hei, T34 Kystlynghei eller V9 Semi-naturlig myr. • For lerk-arter bør rydding prioriteres og nyplanting ikke tillates i nærheten av naturtypene T32 Semi-naturlig eng og T34 Kystlynghei. • Ved overvåking bør man fordele innsatsen utfra etableringssannsynlighet i ulike naturtyper. • For å vurdere spredningsrisikoen i ulike naturtyper må man må ta høyde for at disse har vært eksponert for spredning i ulik grad. Det andre kapittelet i rapporten har regionalt fokus, og viser hvordan klimatiske forhold, altså variasjon på en grovere skala, påvirker forekomst og spredning av fremmede bartrær over lenger tid. Modeller viste at sitkagran trives best nær kysten sør i fylket, men at arten tolererer klimaforhold mye lenger inn i landet enn kystbeltet der den finnes i dag. Vestamerikansk hemlokk (Tsuga heterophylla) trives klimamessig like godt i indre fjordstrøk som på kysten. Det er med andre ord få klimatiske hindringer for at disse to artene kan spre seg innover og etablere seg i mer kontinentale deler av fylket. Modellene viste også at klimaendringer kan komme til å øke andelen av fylket som er egnet for artene drastisk, men størrelsen på økningen er avhengig av hvor store klimaendringene blir. Anbefalingene fra dette kapittelet er: • Sitkagran og vestamerikansk hemlokk som forekommer i eller nær de indre delene av fylket som har egnet klima bør fjernes, for å hindre at artene får regionalt fotfeste. • Forvaltningen bør være forberedt på at klimaendringer kan åpne for spredning i store deler av fylket som ikke er egnet for artene i dag. • Klimatisk egnethet bør legges til grunn for en forvaltning av artene som er langsiktig, både når det gjelder fjerning og eventuell nyplanting.

Aim Climate and land use are key determinants of biodiversity, with past and ongoing changes posing serious threats to global ecosystems. Unlike most other organism groups, plant species can possess dormant life-history stages such as soil seed banks, which may help plant communities to resist or at least postpone the detrimental impact of global changes. This study investigates the potential for soil seed banks to achieve this.Location Europe.Time period 1978-2014.Major taxa studied Flowering plants.Methods Using a space-for-time/warming approach, we study plant species richness and composition in the herb layer and the soil seed bank in 2,796 community plots from 54 datasets in managed grasslands, forests and intermediate, successional habitats across a climate gradient.Results Soil seed banks held more species than the herb layer, being compositionally similar across habitats. Species richness was lower in forests and successional habitats compared to grasslands, with annual temperature range more important than mean annual temperature for determining richness. Climate and land-use effects were generally less pronounced when plant community richness included seed bank species richness, while there was no clear effect of land use and climate on compositional similarity between the seed bank and the herb layer.Main conclusions High seed bank diversity and compositional similarity between the herb layer and seed bank plant communities may provide a potentially important functional buffer against the impact of ongoing environmental changes on plant communities. This capacity could, however, be threatened by climate warming. Dormant life-history stages can therefore be important sources of diversity in changing environments, potentially underpinning already observed time-lags in plant community responses to global change. However, as soil seed banks themselves appear, albeit less, vulnerable to the same changes, their potential to buffer change can only be temporary, and major community shifts may still be expected.

Restaureringa av kulturlandskapet i det freda kulturmiljøet på Kaupanger Hovedgård starta i 2008. Målet var å reetablere det opphavelege, opne landskapspreget som området hadde før Skogfrøverket etablerte granfrøplantasjar her i 1960-åra. Utviklingsplanen skildrar ei vidareutvikling av denne restaureringa av kulturlandskapet rundt Kaupanger stavkyrkje i det vi kallar «Opplevingslandskap Kaupanger». Planen tek utgangspunkt i eit levande jordbrukslandskap og foreslår tiltak som kan betre den økologiske tilstanden i kulturlandskapet, og styrkje leveområda til ville pollinerande insekt. Planen har ei heilskapleg tilnærming til kulturminne, kulturlandskap og berekraftig utvikling og presenterer ei rekkje tiltak som støttar biologisk mangfald. Målet er at Opplevingslandskap Kaupanger skal bli eit føregangsprosjekt for berekraftig kulturmiljøforvaltning, og at erfaringane herifrå kan overførast til andre, liknande område. Del 1 av utviklingsplanen er ei fagleg tilråding om korleis kulturlandskapet kan restaurerast og vidare skjøttast for å auke det biologiske mangfaldet. Det er skildra tiltak i artsrike slåttemarker, i produksjonslandskapet, og i landskapet som heilskap. Aktivitetane skal integrerast i ei aktiv og moderne landbruksdrift. Oversikt over kostnader knytt til restaurerings- og skjøtselstiltak er vist i eit vedlegg til utviklingsplanen. Dette kan reviderast ved behov. Del 2 av utviklingsplanen skildrar strategiar og moglege tiltak for formidling av verdiane i kulturlandskapet. Planen legg vekt på tiltak som fremjar læring og oppleving av både kulturhistorie, biologisk mangfald og praktisk restaurering og skjøtsel. Realisering av tiltaka i planen kviler på støtte frå og tett dialog med forvaltninga over tid. Dei første åra vil restaureringstiltak vere sentrale. Men for å oppretthalde og utvikle det levande, opne og artsrike kulturlandskapet over tid, krevst det langsiktig satsing på faste skjøtselsrutinar, med dei kostnadane det medfører. Støtte til utvikling av formidlingstiltak vil elles vere viktig for at eitt breitt publikum skal kunne ta ut meirverdien i Opplevingslandskap Kaupanger.

Ettertrykk fra Blyttia er tillatt såfremt kilde oppgis. Ved ettertrykk av enkeltbilder og tegninger må det innhentes tillatelse fra fotograf/tegner på forhånd. Private gardens represent important green infrastructure and include a range of habitats (e.g. lawns, flowerbeds and greenbelts), but little focus has been paid to the role of their spontaneously occurring flora for biodiversity. We recorded the occurrence of wild grasses, herbs, ferns and horsetails in four Western Norwegian private gardens in 2020. A total of 131 species (50–90 per garden) included 12 tree species, four ferns and horsetails, 16 graminoids and 93 herbs including 26 annuals and biennals. 47 species occurred in three gardens and 21 in all four. The species included many ubiquist, weedy species, as well as typical hay-meadow species. We argue that wild species in gardens should be considered as more than weeds, and that they represent a resource for ornamental and aesthetical purposes. Used this way they can substitute the use of problematic, invasive alien horticultural plants. We particularly draw focus to the hay-meadow species and argue that turning speciespoor lawns into more varied wildflower habitats will add an aesthetical element to a garden, support a wealth of flowering plants and pollinators, and moreover reduce the maintenance workload for the garden owner.

Skriftserien ved Høgskulen på Vestlandet, HVL-notat Notatet inneheld råd for restaurering av to naturtypelokalitetar i Tynjadalen, Lærdal kommune, i samband med etablering av røyrgate i Tynjadalen kraftverk. Kort samanfatta rår vi til at ein avgrensar inngrepa mest mogleg og unngår å skade kulturminne og store gamle tre. Køyring, sprenging av stor stein og andre inngrep må haldast på eit minimum. Toppjord må skiljast frå undergrunnsmassar og lagrast i låge ranker i kortast mogleg tid, slik at frø og plantar overlever og spirer raskt i dei restaurerte områda. Toppjorda skal leggast tilbake på toppen, over undergrunnsmassane. Det er viktig at toppjorda ikkje blir komprimert, men vert lagt tynt og «luftig» utover. Det skal ikkje tilførast jord eller frø utanfrå. Overskot av undergrunnsmassane må køyrast vekk, resten kan mellombels lagrast lokalt. Sluttarronderinga må gjerast slik at ein i størst mogleg grad attskaper den opphavlege topografien. Massane må leggast tilbake litt ujamt rundt og på gata så ho skil seg minst mogleg frå terrenget rundt. Fotodokumentasjon kan vere ei god støtte til dette.

Kontakt knut.rydgren@hisf.no for evt. tilgang til artikkelen som pdf. Opprinnelig publisert pa Science Direct, doi:10.1016/j.ecoleng.2010.07.005

I denne rapporten oppsummerer vi de viktigste resultatene fra prosjektet “Steintipper i fjellet”. I prosjektet har vi i tidsrommet 2008–2010 undersøkt vegetasjonssammensetningen på 19 steintipper og omgivelsene til disse tippene på Vestlandet. Vi har i tillegg benyttet oss av tidligere innsamlete data fra 1990-tallet for fem av disse steintippene. Vi har undersøkt hvilke faktorer som betyr mest for å forklare forskjeller i vegetasjonen mellom steintipper og deres omgivelser. Vi har også undersøkt hvor raskt vegetasjonen på steintippene endrer seg (suksesjonshastigheten), og hvilken retning denne vegetasjonsendringen tar

Kontakt knut.rydgren@hisf.no for evt. tilgang til artikkelen som pdf. Opprinnelig publisert på Science Direct, doi:10.1016/j.ecoleng.2010.07.005

Series of dissertations submitted to the Faculty of Mathematics and Natural Sciences, University of Oslo, Nr. 834. Omfatter avhandlingen uten artiklene som den bygger på. Artikkelen fra Journal of Vegetation Science har egen innførsel i Brage. This thesis presents a study of vegetation and plant population dynamics in a local vegetation–environment context, and examines the importance of management regimes for the maintenance of grassland species. In the modern, changing landscape, semi-natural grasslands are declining, followed by changes in species composition and a huge biodiversity loss at regional as well as international level. Moreover, the remaining grasslands often receive different management than the traditional regime. ‘Novel’ grasslands like road verges, on the other hand, steadily increase, and they have been suggested as refuges for declining grassland species, given appropriate management. I surveyed the vegetation–environment relationships of aboveground vegetation and seed bank. Moreover, I studied management effects on vegetation dynamics as well as on population dynamics of Pimpinella saxifraga. This low-growing perennial species is considered an indicator of semi-natural grasslands. Road verges and pastures shared many species. The aboveground vegetation varied gradually along the most important gradient; the management history, whereas other significant environmental factors did not separate the two habitats. The seed bank response to environmental factors resembled the response in aboveground vegetation, but at a coarser scale. For both aboveground vegetation and seed bank, I found that the environmental relationships depended on the scale of observation. The ambiguous effect of management and lack of directional change in species composition indicated considerable resistance to changes in management. The vegetation’s large proportion of perennial species may on one hand have contributed to fine scale dynamics, but their long life span probably slowed down the vegetation dynamics, in our study reinforced by high drought frequency acting as a resetting mechanism for succession. The study of P. saxifraga population dynamics revealed that considerable management effects were buffered through life-history trade-offs. The present road verge management prevented seedling production, but the species nevertheless managed relatively well, due to the ‘mosaic’ management of the road verges (ranging from twice cutting via one cutting to no cutting in different distances from the road bed). This spatially fine-scaled variation in management generated a trade-off between fertility and survival, thus creating source-sink dynamics for the species. This exemplifies the unique potential of this novel ecosystem to maintain semi-natural grassland species.