Search

"Forstår du meg egentlig? En mixed method-studie om forståelse og observasjoner vi gjør med personer med demens i musikkterapi, og om disse stemmer overens med brukerperspektivet" utforsker hva ansatte ved et dagsenter for personer med demens og musikkterapeuten observerer i musikkterapien, og sammenligner dette med personen med demens sin egne opplevelse. Problemstillingen for denne studien er: "I hvilken grad vi har en forståelse av personer med demens opplevelse av å delta i en musikkterapigruppe?". Forskningsspørsmålet i studien er: "I hvilken grad er det sammenheng mellom musikkterapeut/ansatt sine observasjoner og deltakerens opplevelse av musikkterapien?" Og "hvilke forskjeller kommer til uttrykk i materialet?". En mixed methods metode ble brukt med et triangulerings design. Dataene ble generert ved hjelp av både "Music in Dementia Assessment Scale (Midas)", som ble fylt ut av de ansatte og musikkterapeut, og semistrukturerte intervju med tre deltakere. Denne kombinasjonen ble utført to ganger. De innsamlede dataene blir presentert som en single case series og er triangulert hver for seg, før det gjennomføres en overordnet triangulering. Selv om dette er et lite studie viser resultatene at det er noe grad av likhet forståelsen for hvordan mennesker med demens opplever å delta i musikkterapigruppene. Resultatene viser også at ved å sammenligne ansatte og musikkterapeut sine besvarelser kommer man ofte nærmere det riktige svaret enn ved bare enten ansatt eller musikkterapeut sin egen observasjon. Det å lytte til personer med demens og gjennomføre intervjuer med dem er ikke bare mulig, men gir også dyp innsikt som denne forskningen har vist. Tverrfaglig samarbeid har vist seg å øke nivået av forståelse av personer med demens. Denne forskningen understreker behovet for mer oppmerksomhet og forskning på personer med demens, musikkterapi og tverrfaglige perspektiver for å videreutvikle og forbedre behandlingen for personer med demens. "Do you really understand me? A mixed method study of the understanding and observations we do with people with dementia in music therapy, and whether it corresponds with the user perspective" explores the observation of employees in a day care centre for people with dementia and the music therapist, and the experience of people with dementia in music therapy. The research question of this study is, "To what extent do we have an understanding of people with dementia's experiences of participating in a music therapy group?". The sub questions of the study are, "To what extent is there correspondence between the music therapist and employees observations, and the participant's experience of music therapy?" and "What differences are reflected in the material?". A mixed methods method was used with a triangulation design. The data was generated using both the "Music in Dementia Assessment Scale (MiDAS)" which was filled in by the employees and the music therapist, and semi-structured interviews with the three participants. This combination was carried out twice. The collected data is presented as a single case series and are triangulated separately, before there is an overarching triangulation. Though this is a small study, the results show that there are some correspondences in the degree of understanding how people with dementia experience participation in a music therapy group. Also the results show that by comparing their results, the non-music therapy staff and the music therapist often get closer to the correct answer than they do with only their own observations. Listening to people with dementia, and conducting interviews with them is not only possible, but also provides deep insight, as this research has shown. Interdisciplinary collaboration has proven to increase the level of understanding people with dementia. This research highlights the need for more attention and research in people with dementia, music therapy and compliance perspectives to further develop and improve care for people with dementia. Master i Musikkterapi MAHF-INMUT MUTP350

This dissertation examines the impact that the materiality of institutions has on patients and staff. Fieldwork has been carried out at five district psychiatric centres (Distriktspsykiatriske sentra, DPS) that were originally built as tuberculosis institutions. The patients’ and employees’ experiences of being present in the physical and social space of these institutions has been examined, interpreted and reflected upon. The paper provides knowledge about the significance institutions’ materiality and inner life has on the informants, and how the informants influence the materiality. Background Mental health care has moved away from institutions and towards the local community. The treatment district psychiatric centres offer is limited to short term stays. Norwegian health policy stresses the user’s perspective and the coping perspective as necessary preconditions for undergoing change. At the same time the need for specialist training is emphasized. On the one hand there is a wish for a transformation that requires change in the understanding, recognition and treatment of persons with mental health problems. On the other hand the wish for further specialization and closer commitment to existing medical standards is highlighted. This implies an ambiguity that is both distancing itself from the belief that specialists know the patients’ needs best, parallel with maintaining the role and importance of the expert. The role of today’s institutions for the mentally ill within this ambiguous picture is thus an underlying issue in my discussion. The primary aim of the dissertation is to contribute to building knowledge of the reciprocity and interaction between materiality and people within mental health care. At the same time the research will show that an institution does not exist independently of its history, including the health policies and knowledge that prevailed when the institutions were formed. Theory The theoretical starting point of the dissertation is the work of the Norwegian architect Christian Norberg-Schulz, and that of the French historian, philosopher and epistemologist Michel Foucault. The former represents a phenomenological approach to the link between the importance of public places and people’s self-awareness. Foucault looks at different institutions’ material, mental and social space as representational of the power- and knowledge relationship. This relationship makes patients and employees both disciplined by others and self-disciplined. Methodology The dissertation is grounded in a reflective research tradition referred to as ‘multisited fieldwork’. Data has been gathered through participant observation in five DPS. The observations led to different approaches and sources like interviews, photography and documentary analysis. These sources provided information about today’s practice within mental health care, in addition to insights into the practices of tuberculosis treatment in the first half of the 20th century. The analysis of the data involves repetitive text analysis. This resulted in identification of the following key themes addressing the relation between people and materiality, here entitled: 1) “To get away to recover,” 2) “To feel at home on the way home,” 3) “History in novelty,” and 4) “The obvious medication.” The interpretation has moved from looking closely at phenomena to abstraction. This demonstrates that DPS’ are parts of an extended context relating to history and politics. Findings The research confirms that institutions affect people’s lived experiences to a considerable extent. In relation to the patients, institutions become places attracting them when they are ill. Location and materiality shield and protect them from the outside world. This research demonstrates that patients think rest is an important part of their recovery process. Small rooms and homelike atmospheres contribute to relaxation and recovering. Conditions relating to consideration and caring comprise what encourages health. In relation to the employees, institutions become places where they can adjust to a new and active treatment ideology. ‘New’ is interpreted as a further specialization within the medical perspective. The employees use the rooms as a way of distinguishing themselves from the patients. They work towards disposing of the traditions from the era of tuberculosis. The research shows that employees’ understanding of ‘active treatment’ is in conflict with the patients’ need for rest in homelike atmospheres. Other key findings show that the institutions represent an authoritarian understanding of mental problems as illnesses. This understanding of illness is related to the view of contagious illnesses in the early 20th century. This view seems to be ingrained in today’s institutions. Remote locations, guardrooms, and medicine dosage systems are important elements that support this view. This shows that the understanding, recognition and treatment of tuberculosis can be regarded as a general medical way of thinking that is still present in today’s practice. The findings demonstrate that medicine as a discipline has great influence on patients, employees and the local community. The discipline protests against trends toward decentralisation, user perspectives and the coping perspective. Discussion The theoretical basis of the dissertation is merged with a discussion of the empirical findings. The findings are examined using Norberg-Schulz’ reflections on the meaning of places, and Foucault’s power-knowledge perspective. I show how institutions become places where patients can live when illness alienates them from their homes and local communities. To dwell in an institution becomes an important way to promote health. However, I also question whether patients are bond to the institutions because of their illness, and whether the institutions’ role in a powerknowledge network traps them into an understanding of illness that prevents recovery. Furthermore I examine the significance of tradition. I look at how practices relating to tuberculosis can provide places, hence people, with a more distinctive identity that can result in patients more readily finding their own place in society. In this respect I show how a lack of tradition on the other hand can cause poor health. Through a power-knowledge perspective I discuss how the history of tuberculosis can construct understandings of mental problems involving disciplined and self-disciplined strategies and techniques. In addition I question whether the history of tuberculosis is ingrained in the walls of the institutions and may prevent new ways of understanding mental health. Avhandlingen gir kunnskap om den betydning institusjonens materialitet og indre liv har for informantene og hvordan de påvirker det bygde sted. Ved å gjøre feltarbeid i fem distriktspsykiatriske sentra (DPS), som opprinnelig var bygget som tuberkulosehjem, har pasienters og ansattes erfaringer med å være til stede i institusjonenes fysiske og sosiale rom blitt utforsket, tolket og reflektert over. Bakgrunn Psykisk helsevern har beveget seg bort fra institusjonene og ut i lokalsamfunnet. Døgnbehandling i DPS’ene er begrenset til korttidsopphold. Norsk helsepolitikk fremmer mestringsperspektivet og brukerperspektivet som vesentlige elementer i de endringer som finner sted og på samme tid understrekes behovet for spesialiserte tjenester. På den ene side ønskes en kulturell snuoperasjon som innebærer et skifte i hvordan forstå, beskrive og behandle mennesker med psykiske lidelser, på den andre siden understrekes ønsket om en ytterligere spesialisering og tettere tilknytning til det eksisterende medisinske fagområdet. Dette innebærer en tvetydighet som både tar avstand fra en tenkning hvor fagfolk vet best hva pasientene trenger, men som samtidig opprettholder ekspertens rolle. Den plass dagens institusjoner for psykisk lidende har i dette tvetydige bildet er derfor et underliggende poeng. Studiens hovedhensikt er å bidra til kunnskapsutvikling om gjensidigheten mellom materialitet og mennesker i psykisk helsevern, og på samme tid vise at den enkelte institusjon ikke eksisterer uavhengig av historien og den helsepolitikk og kunnskap som førte til at bygningene ble reist. Teori Studiens teoretiske utgangspunkt er utvalgte tekster av den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz og den franske idéhistoriker og epistemolog Michel Foucault. Førstnevntes arbeider representerer en fenomenologisk tenkning om steders allmennmenneskelige betydning for menneskers selvforståelse. I Foucaults arbeider er det spesielt maktforhold i institusjoner og hvordan mennesker disiplineres og selvdisiplineres som er omdreiningspunktet. Metode Avhandlingen tar utgangspunkt i en reflekterende forskningstradisjon hvor data er samlet inn gjennom deltakende observasjonsstudier i fem DPS’er – såkalt ”multisited fieldwork”. Observasjonsstudiene ledet til flere metoder og kilder som intervju, fotografering, og dokumentanalyse. Kildene gir informasjon om dagens praksis innen psykisk helsevern og tuberkulosepraksisen i første halvdel av 1900-tallet. Bearbeiding av datamaterialet har handlet om gjentatte tekstlesninger som resulterte i følgende hovedtemaer knyttet til forholdet mellom mennesker og materialitet: 1) Å komme bort for å få det bedre, 2) Å føle seg hjemme på vei hjem, 3) Historien i det nye og 4) De selvfølgelige medikamentene. Tolkningen har beveget seg fra det fenomennære til en samfunnskontekst, og tydeliggjør at DPS’ene inngår i en utvidet sammenheng knyttet til historie og politikk. Funn Arbeidet dokumenterer at institusjonene preger personenes liv på en gjennomgripende måte selv om pasientene kun er der på korttidsopphold (maksimum tre måneder). For pasientene innebærer det at de tiltrekkes av stedene når de føler seg syke, og at stedenes beliggenhet og materialitet verner og beskytter dem fra omverdenen. Det dokumenteres at pasientene mener at hvile er et viktig ledd i behandlingsprosessen, og at små rom og en hjemlig atmosfære bidrar til at de slapper av og kommer seg. Forhold som kan knyttes til nestekjærlighetstanken inngår i det som fremmer helse. For de ansatte får institusjonen betydning som et sted hvor de skal tilpasse seg en ny og aktiv behandlingsideologi. Det nye tolkes som ytterligere spesialisering innen det medisinske perspektivet og de ansatte bruker rommene på en måte som opprettholder skillene mellom dem og pasientene. Arbeidet viser at ansattes forståelse av ”aktiv behandling” er på kollisjonskurs med pasientenes behov for hvile i en hjemlig atmosfære. Derfor arbeider de ansatte også med å kvitte seg med tradisjoner fra tuberkulosens tid. Sentrale funn viser at institusjonene representerer en overordnet forståelse av psykiske lidelser som sykdommer. Sykdomsforståelsen har sitt slektskap med hvordan man forsto smittsomme sykdommer tidlig på 1900-tallet og synes å sitte i veggene i dagens institusjoner. Beliggenheten utenfor allfarvei, vaktrommene og medisindosetten får betydning som understøttende faktorer i denne tenkningen. På den måten representerer forståelse, beskrivelse og behandling av tuberkuløse en generell, medisinsk tenkning som er gjenkjennelig i dagens praksis. Funnene viser at den medisinske fagdisiplin har stor makt over pasienter, ansatte og nabolag og vanskeliggjør gjennomføringen av det politiske idégrunnlaget som handler om desentralisering, brukermedvirkning og mestring. Diskusjon Avhandlingens teoretiske utgangspunkt bringes inn i en diskusjon med empirien. Funnene drøftes med Norberg-Schulz’ tenkning om steders allmennmenneskelige betydning og med Foucaults kunnskaps- og maktperspektiv. Her viser jeg hvordan disse korttidsinstitusjonene blir steder hvor pasientene kan bo når de ved sykdom føler seg fremmede i sine egne hjem og nabolag. Å bo i institusjoner blir betydningsfullt og vil fremme helse. Men jeg stiller også spørsmål om pasienter knytter seg til institusjoner nettopp fordi de er syke, og om institusjonene inngår i et kunnskaps- og maktnettverk som holder pasientene fast i en sykdomsforståelse og dermed hindrer dem i å komme seg. Videre diskuterer jeg tradisjoners allmennmenneskelige betydning. Jeg drøfter hvordan praksisen i tuberkulosetiden kan gi stedene, og dermed menneskene, en tydeligere identitet som gjør at pasientene finner fotfeste. På den måten viser jeg derved at tradisjonsløshet i motsatt fall kan gi dårlig helse. I et kunnskaps- og maktperspektiv diskuterer jeg hvordan tuberkulosehistorien kan konstruere forståelser av psykisk lidende på bakgrunn av disiplinerende og selvdisiplinerende strategier og teknikker. Jeg stiller også spørsmål ved om tuberkulosehistorien kan sitte i veggene og protestere mot nye måter å forstå psykiske lidelser på.