Search

I denne artikkelen utforsker jeg vurderinger av retur fra ståstedet til polske migranter som befinner seg i prekære livssituasjoner i Norge. Det primære empiriske grunnlaget er kvalitative intervjuer med åtte polske migranter, som på intervjutidspunktet stod uten lønnsarbeid og uten tilgang til offentlige velferdsytelser. Gjennom å benytte begreper og perspektiver fra institusjonell etnografi, utfordrer artikkelen institusjonelle forståelser om polske migranter som mobil og midlertidig arbeidskraft i Norge. Artikkelen belyser også hvordan disse institusjonelle forståelsene settes i spill og drar veksler på intervjuer med 12 ansatte i Nav. I artikkelen argumenterer jeg for at polske migranter i prekære livssituasjoner opplever vurderinger av retur som komplekse. Vurderingene har både økonomiske, sosiale og emosjonelle dimensjoner. Retur anses derfor ikke nødvendigvis som et enkelt alternativ, på tross av en svært utfordrende livssituasjon i Norge. Deres erfaringer og vurderinger står i kontrast til institusjonaliserte forestillinger av EØS-mobilitet, som tar utgangspunkt i kortsiktig profittmaksimering og mobilitet som mulighetsgivende for migrantene. Jeg argumenterer for at disse forestillingene av polske migranter og deres forutsetninger for retur virker objektiverende, og at de usynliggjør polske migranter som «hele mennesker».