Search

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) fikk i oppdrag av Arbeids- og velferdsdirektoratet å evaluere og følge prosessene som har foregått ved opprettelsen av fire fagutviklingsstillinger, ved fire NAV kontor i Norge. Fagutviklingsstillingene ble opprettet i 2009 og finansiert som et forsøk i HUSK-prosjektet (Høgskole- og universitetssosialkontor). HUSK-forsøket har hatt som målsetting å skape et bedre og likeverdig samarbeid mellom forskere, undervisere, praktikere og brukere, for å skape bedre tjenester. AFIs datainnsamling har i hovedsak skjedd i 2011, men vi har også hatt et kort besøk i samtlige case 2012. Dette er en sluttrapport fra prosjektet.

Kvalifiseringsprogrammet (KVP) skal bidra til bedre arbeidsmarkedstilknytning og levekår for personer som står langt fra arbeidsmarkedet og er en del av regjeringens tiltak mot fattigdom. Denne første rapporten fra evalueringen av KVP er i all hovedsak basert på kvalitative caseundersøkelser på et tidlig tidspunkt av iverksettingen av programmet. I programmets første fase har de som arbeider med KVP i NAV opplevd mye usikkerhet og frustrasjon, men også å få til bedre løsninger for brukere. Rapporten peker på flere utfordringer for den videre utviklingen av programmet, blant annet å organisere programmet slik at NAVs breddekompetanse utnyttes i tråd med KVPs intensjon.

Deltakerne i denne undersøkelsen er svært forskjellige. Både når det gjelder alder, kjønn, etnisitet, arbeidserfaring og utdanning har de svært ulike kjennetegn. Til tross for stor variasjon er det en overvekt av fremmedspråklige og menn. Halvparten av deltakerne er under 36 år. Det er også en overvekt av deltakere med utdannelse på videregående skolenivå eller lavere, noe som er på linje med befolkningen forøvrig. Et flertall av dem som har deltatt i undersøkelsen var svært fornøyde med hjelpen de hadde fått i Kvalifiseringsprogrammet. De fleste opplevde i stor grad at de selv hadde fått bestemme hvilke tiltak de skulle delta på, og mange hadde Steen, Arild Henriktet på tiltak de på forhånd hadde ønsket seg. Det viktigste for mange var å søke jobber eller å få prøvd seg i ordinær jobb enten gjennom praksisplass eller på annen måte. Mange oppga imidlertid også andre forhold av betydning som at de lærte seg å sosialisere med folk igjen og møtte folk i samme situasjon, eller de satte pris på å komme seg opp om morgenen og komme inn i en rutine igjen. Flertallet av deltakerne trodde at det mest sannsynlige utfallet av tiltaket ville være at de kom i jobb. Et overveldende flertall mente at tiltaket i hvert fall økte muligheten for å få jobb. Et stort flertall mente også at de hadde fått mer kunnskap og kompetanse som følge av tiltaket, og at de også hadde fått nyttig arbeidserfaring. Så godt som alle opplevde at tiltaket virket positivt for dem. Deltakerne opplevde at tiltaket også hadde andre positive effekter, både relatert til helse og livsstil. De fleste oppga at tiltaket bidro til en mer meningsfull tilværelse og bedret deres evne til å omgås andre. De hadde også fått mer tro på egne evner og muligheter, og de hadde fått bedre økonomi.

Den foreliggende rapporten er basert på en gjennomgang av nyere skandinavisk faglitteratur på området arbeidsintegrering og psykiske lidelser, samt innhenting av erfaringsbasert praktisk kunnskap hos utvalgte lokale aktører og prosjekter i to norske regioner. Det er et mål med denne kunnskapsstatusen å få fram gode eksempler for metoder og tiltak som bidrar til arbeidsrettet rehabilitering, og drøfte disse i lys av sentrale perspektiver og modeller.

”Medarbeider med brukererfaring” (MB-prosjektet) går ut på at tidligere brukere i psykiatrien får en spesielt tilrettelagt ettårig utdanning, som skal sette dem i stand til å få arbeid innen tjenesteapparatet for psykisk helse, og benytte egne erfaringer til å hjelpe brukere av disse tjenestene. Hittil er det blitt utdannet to årskull. Av første kullet som var ferdig i desember 2006, fikk de fleste øremerkete midlertidige deltidsstillinger, lønnet med folketrygdens grunnbeløp. I tillegg til jobb har tiltaket også bidratt til bedre livskvalitet hos dem som deltok. Hos de fleste studentene sto ønsket om å få en vanlig jobb sterkt, samtidig som framtidige jobbmuligheter har vært usikre. Prosjektets to første år bar preg av prøving og feiling. For å sikre at de som har fullført studiet skal kunne anvende sin utdanning til å få en jobb de ønsker og mestrer, bør tiltaket utvikle bedre metoder og rutiner for oppfølging, både av studenter som er på arbeidspraksis, og av dem som har fullført studiet og fått midlertidige stillinger. For å sikre et tilstrekkelig antall arbeidsplasser både for disse og framtidige kull, må samarbeidet med potensielle arbeidsgivere forbedres. Et institusjonalisert og mer forpliktende samarbeid med arbeidsgivere betyr også at arbeidslivet gis større innflytelse og medvirknings¬muligheter, for eksempel av MB-utdanningen og på hvor mange som skal rekrutteres.

Rapporten er en del av Norges Forskningsråds evaluering av sykehusreformen. Den dreier seg om brukerinvolvering i helseforetakene gjennom brukerutvalg, og er basert på telefonintervjuer med brukerrepresentanter og ansatte fra til sammen 13 forskjellige utøvende helseforetak fordelt på alle de fem helseregionene. Rapporten viser en støtte til tanken om at helsetjenesten har nytte av å få inn brukernes perspektiver, både hos brukerrepresentanter og representanter for helseforetakene. Brukerutvalgene har satt på dagsorden sider ved helsetjenestens virksomhet som er særlig viktig for mennesker som har langvarig og hyppig kontakt med flere deler av helsetjenesten og hjelpeapparatet. Brukerutvalgenes kanaler til helseforetakene går først og fremst via helseforetakenes ledelse, og utvalgenes inngrep med den kliniske virksomheten er svakere.

Notatet presenterer to forståelser av arbeidslinja, en effektivitetsorientert forståelse og en rettferdighetsorientert. Den ser på institusjonelle og organisatoriske kjennetegn ved disse forståelsene, tar for seg underliggende kunnskaps- og handlingsforståelser og diskuterer forskjeller og likheter mellom forståelsene. Notatet tar utgangspunkt i offentlige utredninger og aktuelle politiske dokumenter, og hevder at arbeidslinja, slik den nå meisles ut i Bondevik II-regjeringens proposisjon om Ny arbeids- og velferdsforvaltning, og i den rødgrønne Stoltenberg-regjeringens stortingsmelding om virkemidler, befinner seg innenfor en rettferdighetsorientert forståelse. Dette bryter med den utbredte forståelsen av at moderniseringen av offentlig forvaltning befinner seg innenfor en ensidig effektivitetskontekst, hvor new public management-reformer og økonomisme har hegemoni.