Search

Havn, T.B., Solem, Ø., Kraabøl, M., Ulvan, E.M., Holthe, E., Puffer, M., Thorstad, E.B. & Økland, F. 2018. Vandring hos sjøørret i Driva etter etablering av fiskesperre. NINA Rapport 1416. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestanden i Driva har vært smittet med parasitten Gyrodactylus salaris siden midten av 1970-tallet. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er det ved Snøvassfossan etablert ei fiskesperre som skal stoppe oppvandring av all fisk. Formålet med denne langtidssperra er å hindre framtidig produksjon av laks oppstrøms sperra. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger smoltifiserer og vandrer ut, vil vassdragsavsnittene oppstrøms sperra bli fri for både for verter og parasitter. Etter at smitteforekomst i øvre og midtre deler av vassdraget er fjernet gjennom sanering, vil det gjennomføres kjemisk behandling i de nedre delene av vassdraget. Fiskesperra vil bli fjernet så snart Driva og øvrige deler av smitteregionen er friskmeldt. Siden sjøørret ikke er langtidsvert for Gyrodactylus salaris vil det i tiltaksperioden gjennomføres en rekke bevaringstiltak for å sikre en livskraftig bestand av sjøørret i Driva. Ett av tiltakene er å flytte sjøørret over fiskesperra slik at den kan ta i bruk områdene ovenfor. Vassdragsavsnittene oppstrøms sperra utgjør omtrent 70 % av anadrom strekning, og det er derfor viktig at sjøørret som flyttes opp tåler håndteringen og vandrer opp til de tilgjengelige gyteområdene. Siden sjø-ørretbestanden i Driva har en høy andel flergangsgytere, er det også viktig at utvandrende sjø-ørret overlever passering av sperrestedet etter endt gyting. Formålet med prosjektet var derfor å (1) undersøke atferd og overlevelse hos nedvandrende støing over sperra, og (2) kartlegge oppvandring, overlevelse og fordeling i vassdraget oppstrøms fiskesperra hos oppflyttet sjøørret. I mai 2017 ble 29 støinger av sjøørret og seks støinger av laks fanget på sportsfiskeutstyr ovenfor sperra, radiomerket og gjenutsatt. I september 2017 ble 44 oppvandrende sjøørret fanget i fisketrappa ved sperra, radiomerket og satt ut enten rett oppstrøms sperra (18 individer) eller ved Romfo bru (26 individer). Fiskens atferd, fordeling, passering av sperra og utvandring ble registrert av fem automatiske loggestasjoner plassert ved sperra og andre strategiske steder i vassdraget. I tillegg ble fiskens posisjon i elva registrert ved noen manuelle peilinger ved bruk av bil, inkludert i gytetida. Alle støingene som passerte fiskesperra under utvandring om våren overlevde på kort sikt. Langtidsoverlevelsen var også høy, siden 76 % av sjøørreten returnerte til elva etter sjøopphold på 57-116 dager. Noen av de oppvandrende fiskene passerte sperra etter gyting om høsten, men på grunn av en begrenset studieperiode og batteriliv på radiosenderne er det vanskelig å gi et presist estimat på overlevelse hos disse. Selv om overlevelsen hos radiomerket fisk under nedvandring var høy, viser funn av annen død fisk på sperrerista at det forekommer en viss dødelighet. Trolig vil jevnlig rensing av rista for trær, kvist og annet materiale redusere denne dødeligheten. All sjøørret som ble flyttet opp overlevde håndtering og merking, men de hadde forholdsvis korte vandringsavstander videre oppover i vassdraget. Mesteparten fordelte seg på kjente gyteplasser opp til Grensehølen nedstrøms Gråura. Lengste vandringsavstand oppstrøms fra utsettingsstedet var 26 kilometer og ble registrert for seks fisker som oppholdt seg ved Detlia i gytetida. Enkelte av fiskene vandret betydelig kortere, og åtte fisker ble værende i området like oppstrøms fiskesperra. I tillegg vandret to fisk nedstrøms over fiskesperra før gytetiden, og eventuell gyting var derfor trolig nedenfor sperra. Årsaker til at fiskene vandret kort kan være at de ble flyttet over sperra sent i sesongen, og at vannføringen og temperaturen var lav og varierte lite frem til gyting. I tillegg kan håndteringen i forbindelse med oppflytning og radiomerking føre til kortere vandringsavstand. Imidlertid var det en tendens til at fisk som ble satt ut på Romfo vandret lengre fra utsettingsstedet enn de som ble satt ut rett ovenfor sperra. Flytting av fisk et stykke oppstrøms sperra kan dermed bidra til en bedre fordeling av gytefisk over et større område.

Thorstad, E.B., Todd, C.D., Bjørn, P.A., Gargan, P.G., Vollset, K.W., Halttunen, E., Kålås, S., Uglem, I., Berg, M. & Finstad, B. 2014. Effekter av lakselus på sjøørret - en litteraturoppsummering. NINA Rapport 1071, 1-144. Lakselus er en ekstern parasitt på laksefisk i sjøen. Oppdrettslaks kan også være verter for lakselus, og åpne merder med oppdrettslaks bidrar derfor til økt produksjon av lakselus i kystområdene. Formålet med denne rapporten er å oppsummere kunnskap om effekter av lakselus på sjøørret basert på gjennomgang av internasjonale vitenskapelige publikasjoner i journaler og bøker med fagfellevurdering (peer-review). Referanser til såkalt “grå litteratur”, som tekniske rapporter, er i liten grad inkludert. Undersøkelsene som er gjennomgått omfatter alt fra laboratorie- og feltundersøkelser av effekter på individuelle fisk til undersøkelser av bestandseffekter. Lakselus spiser vertsfiskens slim, skinn og vev og forårsaker sår og vevsskader. Laboratorie- og feltundersøkelser har vist at lakselus kan forårsake ubalanse i fiskens osmoregulering (dvs. saltregulering), fysiologisk stress, anemi, redusert appetitt og vekst, økt sårbarhet for sekundære infeksjoner, redusert sykdomsmotstand og økt risiko for dødelighet hos individer av sjøørret. Sjøørret i oppdrettsfrie områder har generelt lave nivå av lakselus. I oppdrettsintensive områder varierer nivået betydelig mellom ulike undersøkelser og områder, fra lave nivå sammenlignbart med oppdrettsfrie områder til så høye nivå at de innebærer en risiko for betydelig økt dødelighet forårsaket av lakselus. Flere undersøkelser har vist høyere lakselusnivå på vill sjøørret nær oppdrettsanlegg sammenlignet med lengre unna. Dette er spesielt fremtredende i områder nærmere oppdrettsanlegg enn 30 km. Blant laksefisk er sjøørret særlig sårbar for lakselus fordi de oppholder seg nær kysten under hele sjøoppholdet, i samme type områder som oppdrettsanleggene gjerne er lokalisert. Basert på undersøkelsene som er gjennomgått kan det konkluderes med at lakseoppdrett medfører økt mengde lakselus i sjøen, og at til tross for tiltak som rutinemessig gjennomføres av fiskeoppdrettsindustrien så har ville sjøørretbestander i intensive oppdrettsområder blitt negativt påvirket av lakselus ved redusert vekst og økt dødelighet i sjøen. Reduksjonen i ville sjøørretbestander på grunn av lakselus kan i de fleste tilfeller ikke tallfestes på grunn av mangel på omfattende overvåkingsdata og undersøkelser av bestandseffekter. Bestandseffekter av lakselus har blitt kvantifisert hos laks ved å sammenligne vekst og overlevelse i sjøen hos grupper av utsatt fisk som har blitt kjemisk beskyttet mot lakselus med ubeskyttede kontrollfisk. Det finnes få slike undersøkelser hos sjøørret, men resultatene for laks tyder på en potensiell reduksjon i antall gytefisk på 12-29 % på grunn av lakselus i oppdrettsintensive områder. Undersøkelser hos laks representerer trolig minimumsestimat for dødelighet hos sjøørret ved de samme lokalitetene, fordi laksesmolt vandrer raskt gjennom kystnære områder på vei til oppvekstområdene i havet, mens sjøørreten forblir i de kystnære områdene under hele sjøoppholdet. Lakselus medfører ikke økt fare for at ørret skal utryddes som art, men lakselus kan endre livshistoriestrategien hos sjøørreten. Siden bare en del av ørreten vandrer til sjøen, vil redusert vekst og overlevelse redusere fordelene med sjøvandring, og kan dermed resultere i seleksjon mot sjøvandring i områder med høye lusenivå. I ekstreme tilfeller kan slik seleksjon medføre at livshistoriestrategien med sjøvandring forsvinner lokalt. Bestander som utnytter små bekker og elver med ustabile miljøforhold i deler av året, og som dermed er avhengige av å være i sjøen for å overleve gjennom slike perioder, er spesielt sårbare. Bestander i større vassdrag med stabile forhold for ørret gjennom året har mindre risiko for tap av ørreten. En betydelig reduksjon eller tap av sjøvandrende individer kan imidlertid medføre (1) redusert framtidig rekruttering, og (2) redusert eller tapt høstbart overskudd av ørret for fiske. Tap av vekstmuligheter for ørret i sjøen og redusert rekruttering til gyting kan totalt sett medføre redusert produksjon av ørret, og at det blir færre storvokste individ som gjerne er målet for fiskere. Slike store individ bidrar i tillegg med betydelige bidrag til eggdeponering i bestanden. Effekter av lakselus kan også medføre endret genetisk sammensetning og diversitet blant sjøørret, samt at sjøørretbestander kan endres til å bli mer ferskvannsstasjonære. Overvåking av ville bestander tyder på at slike endringer allerede har skjedd i noen vassdrag i oppdrettsintensive områder. Det finnes imidlertid få omfattende langtidsstudier av sjøørretbestander og undersøkelser av bestandseffekter av lakselus, så kunnskapen om dette er mangelfull. Hovedtema for denne rapporten er effekter av lakselus på sjøørret, men sjøørretbestander påvirkes også av andre menneskeskapte påvirkninger. Det er lokal og regional variasjon i betydningen av ulike påvirkningsfaktorer, og status for sjøørreten varierer innen utbredelsesområdet. Andre menneskeskapte påvirkningsfaktorer inkluderer klimaeffekter, forurensing, overfiske, og sykdommer forårsaket av virus, bakterier, sopp og andre parasitter. Noen av disse påvirkningene kan knyttes til økt oppdrettsaktivitet, vannkraftproduksjon og andre elvereguleringer, vandringshindre og habitatendringer. Effekter av vekselvirkninger mellom to eller flere slike påvirkningsfaktorer kan være komplekse og uforutsigbare. For sjøørretbestander som er utsatt for negative menneskeskapte påvirkninger både i ferskvann og sjøen, er det behov for koordinerte tiltak. Det er et godt kunnskapsgrunnlag om effekter av lakselus på individuelle sjøørret, og de viktigste kunnskapsbehovene er knyttet til effekter på bestandsnivå. Tallfesting av reduksjon av ville sjøørretbestander på grunn av økt dødelighet og redusert vekst (og dermed fekunditet) bør være et prioritert forskningsområde. For bedre å forstå bestandseffekter, er det behov for mer detaljert og omfattende kunnskap om sjøørretens vandringsatferd i sjøen, hvilke områder i sjøen de benytter og sårbarhet for lakselusinfestasjon. Sammenlignet med laks er sjøørretbestander relativt dårlig undersøkt, overvåket og kartlagt. Dermed er status for sjøørreten og basiskunnskap om hvilke menneskeskapte faktorer som påvirker dem for mange vassdrag ikke godt nok kjent. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Thorstad, E.B., Larsen, B.M., Finstad, B., Hesthagen, T., Hvidsten, N.A., Johnsen, B.O., Næsje, T.F. & Sandlund, O.T. 2011. Kunnskapsoppsummering om ål og forslag til overvåkingssystem i norske vassdrag. - NINA Rapport 661. 69 s. Bakgrunn og metoder Ålen gyter i Sargassohavet og har vandringer til oppvekstområder i ferskvann, brakkvann og saltvann i Europa og områdene rundt Middelhavet. Bestanden av ål er i dramatisk tilbakegang i hele Europa, og rekrutteringen av glassål er i dag kun 1-9 % av nivået på 1970-tallet. Den europeiske ålen antas å tilhøre en felles bestand, noe som betyr at faktorer som påvirker bestanden i andre deler av Europa også vil påvirke bestanden i Norge, og omvendt. At ulike vassdrag ikke har egne bestander av ål, og at avkom ikke nødvendigvis vender tilbake til foreldrenes oppvekstplass, har som konsekvens at arten bør forvaltes som en samlet bestand. Ålen er ført opp i Norsk Rødliste 2010, kategorisert som kritisk truet. I denne rapporten presenteres et forslag til overvåking av ål i norske vassdrag, etter oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). Norsk og internasjonal litteratur er benyttet som kunnskapsgrunnlag. En oversikt over norsk litteratur er inkludert, og det er gjort en oppsummering av kunnskap om ål i Norge. For kartlegging av aktuelle overvåkingslokaliteter har vi også hatt samtaler med representanter fra Fylkesmennenes miljøvernavdelinger, og en rekke andre personer med kunnskap om ål og ålefangst i norske vassdrag. Ålen har fått liten oppmerksomhet i Norge i forhold til mange andre land, og det er gjort få undersøkelser av ålen her til lands. Det finnes ingen oversikt over omfanget av ålefangst i ferskvann, men dette fisket har lange tradisjoner og omfattet både kommersiell fangst og fiske til eget bruk. Norge ligger i utkanten av ålens utbredelsesområde, og har trolig hatt mindre tettheter enn de beste områdene i Sør-Europa, Mellom-Europa og på de britiske øyer. Avkastningen i form av årlig utvandring av blankål varierer mellom 0,1 og 10 kg/ha i noen få undersøkte norske vassdrag. Med ålens sterke tilbakegang i Europa, er sannsynligvis andelen norsk ål i totalbestanden økende, og dermed også dens viktighet for den totale produksjonen av ål. Forslag til overvåkingssystem Forslaget til overvåkingssystem for ål er utarbeidet på grunnlag av biologiske, metodiske og økonomiske vurderinger. Siden det i dag ikke foregår overvåking av ål i norske vassdrag, anbefaler vi å etablere overvåking med kjente metoder. Framtidig kunnskap om andre metoder kan endre en slik prioritering, og det er behov for å sette av ressurser til utprøving og testing av nye overvåkingsmetoder. Flere av ålens livsstadier kan overvåkes i vassdragene; åleyngel under oppvandring (rekruttering), gulål, eller blankål under utvandring. Overvåking av hvert av de tre livsstadiene innebærer både fordeler og ulemper. Et nasjonalt overvåkingssystem bør omfatte både oppvandrende yngel og utvandrende blankål for å kunne avdekke endringer i rekrutteringen til vassdrag, samt endringer i oppvekstforhold og produksjon. Dette bør suppleres med overvåking av gulålstadiet, fordi kostnadseffektive metoder for overvåking av gulål innebærer at flere vassdrag kan overvåkes innenfor begrensede ressurser. På grunn av den store spredningen i ålens alder, som blant annet kan påvirkes av leveforholdene, er det viktig å samle inn data for aldersfordeling. Kjønnsfordelingen er også sannsynligvis bestemt av miljøforholdene. Vekst- og kjønnsfordeling i de ulike vassdragene må overvåkes for å kunne avdekke potensielle endringer i miljøforholdene og bestandssammensetningen over tid.

Thorstad, E.B., Foldvik, A., Bjørnå, T., Lo, H. & Stensli, J.H. 2010. Tåler sjøørret fra Vefsna håndtering i forbindelse med bevaringstiltak? Undersøkelse av vandringer og overlevelse ved bruk av radiotelemetri. - NINA Rapport 550. 25 s. I forbindelse med planlagt kjemisk behandling av Vefsna for å bekjempe G. salaris, er oppvandring av laksefisk sperret i Laksforsen ved at fisketrappa er stengt. Samtidig gjennomføres tiltak for å bevare sjøørretbestanden. Dette går ut på å fange kjønnsmoden sjøørret, genteste og saltbehandle dem og sette dem ut igjen i vassdraget ovenfor Laks-forsen, slik at de kan gyte i områder som ikke skal kjemisk behandles. På denne måten kan bestanden av sjøørret opprettholdes. Formålet med prosjektet var å undersøke om sjøørreten som ble sluppet ut ovenfor trappa i Laksforsen overlevde, og om de oppholdt seg ovenfor, eller slapp seg nedover i vassdra-get igjen forbi Laksforsen. Dette ble gjort ved å radiomerke sjøørret ved Laksforsen, slik at overlevelse og atferd etter håndtering og utsetting kunne undersøkes. Halvparten av den merkede fisken ble satt ut like ovenfor Laksforsen (n = 20), mens resten ble transportert med bil og satt ut 9 km lengre opp, ovenfor Fellingsforsen (n = 19). Overlevelsen for merket sjøørret var 97 eller 100 % etter flyttingen. En fisk flyttet seg ikke mellom peilinger, og det kunne ikke verifiseres om den gytte i området der den ble sluppet, om den hadde mistet senderen, eller om den var død. De øvrige var verifisert i live basert på at de hadde forflyttet seg mellom peilinger. Ingen fisk slapp seg nedover i vassdraget igjen i forhold til utsettingsstedet og de spredte seg over store strekninger ovenfor avsperringen før gyteperioden (opp til 27 km fra utset-tingsstedet). Det var ingen forskjell i vandringsavstand fra utsettingsstedet mellom fisk satt ut ovenfor Laksforsen og Fellingsforsen. Sjøørret satt ut ovenfor Fellingsforsen ble imidlertid registrert lenger opp i vassdraget, tilsynelatende fordi de ble satt ut lenger opp. Oppvandringen startet raskt etter utsetting for de fleste individene. I løpet av de seks første dagene etter utset-ting var øverste registrerte posisjon i forhold til utsettingsstedet gjennomsnittlig 5,9 km opp-strøms (variasjonsbredde 0-25 km). Hvis de merkede fiskene er representative for all sjøørret som flyttes opp i vassdraget, kan bevaringstiltaket karakteriseres som vellykket i forhold til at overlevelsen er høy, og sjøør-reten ikke flytter seg nedover i vassdraget igjen, men forblir i vassdraget ovenfor avsper-ringen og kan potensielt gyte over store strekninger. Norge, Nordland fylke, Mosjøen kommune, Grane kommune, Hattfjelldal kommune, Vefsna, Laksforsen, Fellingsforsen sjøørret, sjøaure, Salmo trutta, håndtering, Gyrodactylus salaris, bevaringstiltak, radiomerking, telemetri

Ugedal, O., Thorstad, E.B., Saksgård, L. & Næsje, T.F. 2008. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva 2007 - NINA Rapport 370. 55 s. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Stortinget vedtok å utbygge og regulere elva for kraftproduksjon i 1978. Byggingen av kraftverksdammen ble igangsatt i 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Det er gjennomført omfattende fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget siden 1981. Formålet har vært å dokumentere eventuelle endringer i laksebestanden, finne årsaker til eventuelle endringer og å foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Undersøkelsene i 2007 var en videreføring av foregående års undersøkelser. Feltarbeide og datainnsamling var i hovedsak uforandret fra foregående år, og besto av følgende deler: 1) undersøkelser av bestanden av laksunger, 2) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon, 3) registrering av fangster, fangstinnsats og skjellanalyser av voksen laks, 4) telling av gytegroper og gytelaks, og 5) undersøkelser av tettheten av presmolt om våren. Innsamling av laksunger ble foretatt på ti stasjoner. Tettheten av presmolt ble sammenliknet mellom tre større områder, ett i Sautso, ett i VIna ved Gargia og ett i Jøra ved Sorrisniva. I forbindelse med det ordinære sportsfisket ble spørreskjema sendt ut til alle fiskerne som fikk tildelt fiskekort. Det ble også samlet inn og analysert skjellprøver av fisk fanget i sportsfisket. I tillegg ble fangstene av laks undersøkt ved hjelp av fangstoppgaver innrapportert til Alta Laksefiskeri Interessentskap. Antallet gytegroper ble undersøkt i hele elva ved tellinger fra helikopter, og antallet gytelaks i Sautso ble registrert av dykkere som drev i overflaten. Tetthet og aldersfordeling av laksunger I 2007 ble korrigert ungfisktetthet på de to hovedstasjonene i Sautso, Tørmenen og Svartfossen, beregnet til henholdsvis omlag 80 og 60 laksunger per 100 m2. Dette var om lag samme tetthet som i 2006 for begge stasjonene. For de andre hovedstasjonene i elva (Gabo, Mikkeli, Gargia, Sorrisniva) var korrigert ungfisktetthet høyere i 2007 enn i 2006 med unntak av Gabo, hvor tettheten var lavere i 2007. kraftregulering, Altaelva, Finnmark, laks, laksefangster, ungfisktetthet, vinterdødelighet, livshistorie, gyting

Hay, C.J., Næsje, T.F. & Thorstad, E.B. 2008. Fish populations, gill net catches and gill net selectivity in the Kunene River, Namibia. - NINA Report 325. 98 pp. The Kunene River The Kunene River originates near Huambo in Angola, from where it flows in a southerly direction towards Namibia. The catchment area is 107000 km2. In Angola, the upper reaches are relatively steep, while the middle sections form floodplain habitats. Once the river reaches Ruacana in Namibia, it turns west towards the sea, forming the border between Angola and Namibia for a distance of approximately 340 km. Floodplains are absent along the Namibian section. Objective The objective of this report is to provide baseline information about the fish resources in the Kunene River to form the biological foundation for recommendations for a sustainable management. Based on fish survey data from the period 1994-2004, the fish resources are described through studies of species diversity, relative importance of the different species, life history parameters, catch per unit effort and gill net selectivity. Methods Fish were collected at 18 locations with gill nets and seven other sampling methods (collectively called “other gears”), such as seine nets, cast nets, electrofishing apparatus and rotenone. The gill nets (22-150 mm mesh size) were used to survey open, deep-water habitats in the main stream near the shore and in deep backwater areas. Other gears targeted mainly small species and juveniles in shallow, vegetated and rocky habitats. Ten surveys were carried out in the period 1994-2004. A total of 16959 fish were caught, of which 6862 with multi-filament gill nets and 10097 with other gears. The most important species were identified by using an index of relative importance (IRI), which is a measure of the relative abundance or commonness of the species based on number and mass of individuals in the catches, as well as their frequency of occurrence. Results A total of 50 fish species were identified, of which four were marine species. In addition, Synodontis spp., an unknown freshwater species, an unknown marine species and Gobii-dae spp. were recorded. The families represented with the highest number of species were the Cyprinidae and Cichlidae, with 14 and 12 species, respectively. Southern Africa, Namibia, Kunene River fish populations, life history, CPUE, gill net selectivity, fish surveys, management of fisheries, fish diversity

Thorstad, E.B., Hay, C.J., Økland, F., Nickanor, N. & Næsje, T.F. 2007. Spatial behaviour and management of greenhead tilapia (Oreochromis macrochir) in the Zambezi River, Namibia. - NINA Report 287. 26 pp. The large cichlids in the Upper Zambezi River are valuable species in commercial and subsistence fisheries, and are popular among recreational anglers. However, reports of reduced catches are a major concern for the management authorities. To be able to develop local and regional management strategies, information on fish movements and habitat use is fundamental. The aim of this study was, therefore, to provide information on behaviour and habitat use of one of the most important cichlids, the greenhead tilapia (Oreochromis macrochir). Twenty-two greenhead tilapia (body length 25-44 cm) were captured and radio tagged 27- 60 km downstream from Katima Mulilo, Namibia, during 18-25 November 2003. They were subsequently tracked on average every 3.3 day (a total of 74 tracking surveys) during a period of rising water level (1 December - 28 March), high water level (29 March - 2 May) and decreasing water level (3 May - 5 August). Five transmitters were returned from local fishermen, giving a minimum exploitation rate of 23% during the study. Total distance moved by individuals during the study was on average 4,076 m (range 334- 19,666 m). Mean distance moved between tracking surveys was 100 m (range 14-518 m), and did not differ among periods. Home ranges were relatively small, with a 50% probability of localisation within an average area of 0.5 km2 and a 95% probability of localisation within an average area of 3.1 km2. Home range size did not differ among periods. The length of the river stretch used was on average 2,554 m (range 171-13,697 m). The fish utilised permanently water covered areas only (42% of the fish), alternated between permanently and temporarily water covered areas (50% of the fish), or utilised only temporarily water covered areas (8% of the fish). During rising water, 42% of the fish utilised temporarily flooded areas, during high water 40% and during decreasing water 50%. The proportion of fixes in temporarily flooded areas did not differ among periods. During the study, 67% of the fish were recorded in the main channel of the river, 63% in side channels, 63% in backwaters, 63% in swamps, 25% on the floodplain and 8% in the mouth of backwaters. (Note that percentages add up to more than hundred because some fish are recorded in more than one habitat type.) The fish were recorded in different positions related to vegetation; 83% of the fish were recorded at no vegetation (> 5 m away from vegetation), 75% near vegetation (≤ 5 m away from vegetation) and 83% inside/under vegetation. Only one fish was never recorded near or inside/under vegetation. Water depth where the fish were recorded varied between 0.3 and 12.7 m, and was on average 4.2 m. The fish were mainly associated with sandy substratum; 92% of the fish were recorded on sandy substratum, 58% on clay and 50% on muddy, soft bottom. Total width of the river where the fish were positioned varied between 30 and 2,000 m, and was on average 322 m. Distance to nearest shore varied between 1 and 1000 m, and was on average 51 m. Southern Africa, Namibia, Caprivi, Upper Zambezi River, Cichlidae, greenhead tilapia, Oreochromis macrochir, telemetry, radio tagging, tracking, movements, home range, habitat use, exploitation, flood plain, behaviour, management, fishery, catch-and-release angling, NINA Rapport

Thorstad, E.B., Uglem, I., Økland, F., Finstad, B., Sivertsgård, R. & Jensen, A.J. 2007. Påvirker vannføringen i Eira fjordvandringen av postsmolt laks? Telemetriundersøkelser i 2002, 2004 og 2006. - NINA Rapport 253. 40 s. Vann har blitt ført bort fra Auravassdraget etter kraftutbygginger, og ferskvannstilførselen via elva Eira til Eresfjorden innerst i Romsdalsfjorden er redusert. Høy vannføring i elva ved smoltutvandring kan øke sjøoverlevelsen for postsmolt laks. I 2006 ble det forventet høy og tilnærmet naturlig vannføring i Auravassdraget på grunn av rehabilitering og nedtapping av Aursjødammen. Utvandring av postsmolt laks i Eresfjorden og Langfjorden ble derfor undersøkt for å kartlegge vandringshastigheter og overlevelse ved høy og tilnærmet naturlig vannføring, slik det var under uregulerte forhold. Resultater fra tidligere undersøkelser av smoltutvandring (2002 og 2004) ble inkludert som en referanse for vandringshastigheter og overlevelse ved regulert vannføring, og for å kunne evaluere mulige effekter av redusert vannføring i forbindelse med kraftreguleringen. Undersøkelsene ble gjennomført ved å merke smolt fra settefiskanlegget (60 smolt i 2006, 71 i 2004 og 25 i 2002) og vill smolt fra Eira (43 smolt i 2004) med akustiske sendere. Fisken ble sluppet i fjorden ved munningen av Eira. Overlevelse og vandringshastighet ble undersøkt ved at merket fisk ble registrert når de passerte automatiske lyttebøyer ytterst i Eresfjorden og Langfjorden. Vannføringen i Eira i mai og juni 2006 ble ikke så høy som forventet, og var maksimum 54 m3/s. Overlevelse og vandringshastighet kunne derfor ikke sammenlignes mellom regulerte forhold (2002 og 2004) og “uregulerte” forhold (2006) som planlagt. Vannføring ved slipp av akustisk merket smolt varierte mellom 19 og 75 m3/s for de tre årene sett under ett. Analyser av effekter av vannføring på overlevelse er basert på vannføringer mellom 19 og 69 m3/s på grunn av lavt antall fisk satt ut på den høyeste vannføringen. Det var ingen sammenheng mellom vannføring i Eira på slippdato og overlevelse av utsatt postsmolt fra slipp til registrering ytterst i Eresfjorden eller ytterst i Langfjorden. Det var heller ingen sammenheng mellom overlevelse og gjennomsnittlig vannføring de siste tre, seks og ni dagene før slipp. Overlevelsen varierte betydelig mellom slippdatoer, noe som tyder på at flere faktorer påvirker overlevelse av postsmolt i første fase av sjøvandringen. Overlevelse under første del av sjøvandringen var relativt lav, noe som illustrerer at dette er en spesielt kritisk fase av laksens sjøopphold. Overlevelsen fra slipp til registrering ytterst i Eresfjorden varierte mellom 55 og 58 % mellom ulike grupper og år, og fra slipp til registrering ytterst i Langfjorden mellom 28 og 35 %. Postsmolten som overlevde til ytterst i Langfjorden i 2006 var større enn de som ikke overlevde. Det samme ble funnet for vill postsmolt i 2004, men ikke for utsatt postsmolt i 2004. Resultatene tyder på at økt postsmoltstørrelse kan ha en positiv effekt på overlevelsen i tidlig sjøfase. Norge, Møre og Romsdal, Eresfjord, laks, smolt, postsmolt, Salmo salar, akustisk telemetri, fjordvandring, vannføring

Gunnbjørn Bremset, Eva B. Thorstad, Peder Fiske, Roar A. Lund og Tor G. Heggberget. Mer storlaks i Namsenvassdraget. Vurdering av fiskeforsterkende tiltak - NINA Rapport 286. 57 s. På oppdrag av Namsenvassdragets Grunneierforening (NVGF) er det gjort en vurdering av ulike fiskeforsterkende tiltak som er egnet i Namsenvassdraget for å styrke laksebestandene generelt og innslaget av storlaks spesielt. De fiskeforsterkende tiltakene som er viet størst oppmerksomhet i denne rapporten er fiskekultivering, fiskereguleringer i fjord og vassdrag, tiltak mot rømt oppdrettlaks og ulike former for habitatrestaurering og biotopjustering. Namsenvassdraget har hatt og har fremdeles tallrike laksebestander. De stedegne laksestammene er likevel sårbare for genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks og smitterisiko fra nærliggende vassdrag med Gyrodactylus salaris. Det viktigste tiltaket for å sikre laksebestandene er å hindre innførsel av Gyrodactylus salaris og andre fremmede organismer som kan skade laksebestandene i vassdraget. Funksjonelle fisketrapper er svært viktige for å opprettholde en høy lakseproduksjon i vassdraget. Spesielt stor betydning for lakseproduksjon og laksefiske i store deler av vassdraget har fisketrappene i Sanddøla, der det forventes en fortsatt økning i lakseoppvandring og produksjon av laksesmolt i årene som kommer. Tiltak som regulering av laksefisket i vassdraget, redusert sjølaksefiske i Namsenfjorden og habitatrestaurering vil bidra til både økt lakseproduksjon og et mer attraktivt elvefiske. Dette forutsetter at aktuelle tiltak prøves ut og evalueres, og at bare de som viser seg å ha tilsiktet effekt tas i bruk. Det synes vanskeligere å øke andelen storlaks enn å øke den samlete lakseproduksjonen i vassdraget. Imidlertid vurderes det som viktigere å øke mengden storlaks enn å øke andelen storlaks i gytebestandene. De fleste aktuelle tiltak forventes å øke mengden storlaks i takt med økningen i samlet lakseproduksjon. Skreddersydde, prognosebaserte sesongkvoter er det enkelttiltak som er best egnet for å forhindre overbeskatning og skjev beskatning av villaks, og som vil sikre en bærekraftig lakseforvaltning på lang sikt. Det er trolig mulig å øke lakseproduksjon gjennom habitatrestaurering og enkelte former for biotopjusterende tiltak i Namsenvassdraget. De viktigste enkelttiltakene er å bevare kantvegetasjonen og unngå at flomsikringstiltak utføres på en måte som skader lakseproduksjon. Det er mulig å redusere innslaget av rømt oppdrettslaks i Namsenvassdraget gjennom målrettete tiltak både i fjordsystemet og i vassdraget. De mest hensiktsmessige tiltakene synes å være et utvidet kilenotfiske i Namsenfjorden og sorteringsfiske etter oppdrettslaks ved elvemunningen og i nedre deler av Namsen. I tillegg til de generelle fiskeforsterkende tiltak er det enkelte tiltak som forventes å gi en større økning i mengden storlaks enn smålaks og mellomlaks. Dette gjelder i første rekke fiskebegrensninger tidlig i oppvandringsperioden og strengere begrensninger på uttak av storlaks enn mindre laks. Aktuelle tiltak i vassdraget kan være lavere døgnkvoter og valdkvoter tidlig enn sent i sesongen, samt lavere personlige døgnkvoter på storlaks og innføring av valdbaserte kvoter på storlaks. En utsettelse av starten av fiskesesongen i fjord og vassdrag med én til to uker er en effektiv måte for å redusere beskatningen av villaks. Dette vil i tillegg spare en god del tidligoppvandrende, storvokst laks. En generell forskyving av fiskesesongen vil gi samme gevinst for tidligoppvandrende laks, men vil samtidig gi større samlet fangst av laks inkludert rømt oppdrettslaks enn utsettelse av fiskestart. Namsen, laks, produksjon, fiskeforsterkende tiltak, trusselfaktorer

Fiske, P., Lund, R.A., Thorstad, E.B., Heggberget, T.G. & Østborg, G. 2006. Rømt opp-drettslaks i Salvassdraget i 2004 og 2005. - NINA Rapport 172. 13 s. Skjellanalyser av henholdsvis 63 og 101 rømte oppdrettslaks fanget i Salvassdraget i 2004 og 2005 tyder på at disse trolig stammer fra flere ulike rømmingsepisoder og ikke fra et fåtall større rømminger. Denne konklusjonen ble trukket på bakgrunn av at det hvert år var stor spredning i tilbakeberegnet kroppslengde ved rømming (kroppslengde ved rømming kunne beregnes for henholdsvis 83 % og 90 % av oppdrettslaksen fanget i 2004 og 2005). Av laks fanget i sportsfiske i Salvassdraget i 2004 var 20 % rømt oppdrettslaks (37 oppdrettslaks, 149 villaks og 3 usikre), mens i overvåkingsfisket om høsten var 50 % rømt oppdrettslaks (12 oppdrettslaks, 12 villaks og 1 usikker). Av laks fanget i sportsfiske i Salvassdraget i 2005 var 13 % rømt oppdrettslaks (18 oppdrettslaks, 120 villaks), mens i overvåkingsfisket om høsten var 35 % rømt oppdrettslaks (17 oppdrettslaks, 32 villaks). I 2005 ble skjellprøver fra 85 laks fra sorteringsfisket med kilenot i Salvatnet analysert, og 80 % av disse var rømt oppdrettslaks (68 oppdrettslaks, 16 villaks og 1 usikker). En høy andel rømt oppdrettslaks fanget i sorteringsfisket tyder på at fangster med kilenot i Salvatnet for å plukke ut rømt oppdrettslaks kan være en god metode for å begrense innslaget av rømt oppdrettslaks i Salvassdraget. Av 39 rømte oppdrettslaks som ble åpnet, ble det hos 36 (92 %) registrert sammenvoksninger i bukhulen som følge av vaksinering. Norge, Nord-Trøndelag, Fosnes og Nærøy - laks, villaks og rømt oppdrettslaks, overvåkingsrapport

Cowley, P.D., Kerwath, S., Næsje, T.F., Childs, A.-R., Gillespie, L.D., Leggitt, C., Thorstad, E.B. and Økland, F. 2006. Space use patterns and movements of juvenile dusky kob Argyrosomus japonicus in the Great Fish Estuary (South Africa): implications for management. - NINA Report 119. 32 pp. The space use patterns and horizontal movements of juvenile dusky kob Argyrosomus japonicus, an important fishery species, were studied in the Great Fish Estuary in South Africa (33º 29’ 28’’ S and 27º 13’ 06’’ E) were studied with an array of 11 moored data-logging acoustic receivers (Vemco VR2s). Twenty nine individuals (307 – 400 mm TL) were captured using hook and line methods, surgically equipped with acoustic transmitters, and then released at their catch site within the estuary. Data on 25 individuals was subsequently analysed for up to 195 days (3 March – 14 September 2004). Tagged fish made extensive use of the estuary from the mouth to between 6.4 and 10.3 km upstream. All fish were recorded throughout the lower 5 km of the estuary. Collectively, the tagged fish spent approximately equal proportions of time at each of the seven VR2s located between 0.5 and 6.5 km from the mouth. Periods of limited movements (stationary behaviour) were mostly short and restricted to between 3 and 18 hours. Fifteen fish undertook sea trips with a mean duration of 3.5 days, while four individuals made excursions into freshwater (mean duration = 7.3 days). Observations of daily movements over an arbitrarily chosen one-week period revealed three behavioural patterns (i) stationary behaviour, (ii) one longitudinal excursion either up or down the estuary, and (iii) two longitudinal rhythmic excursions up and down the estuary. The ultimate fate of the fish at the end of the 195 day study period revealed that 16 (64%) left the estuary and never returned; five (20%) were alive and still in the estuary and four (16%) were captured in the fishery during the study period. A comparison between spatial trends in the distribution of fish and angling effort revealed that juvenile dusky kob were most susceptible to capture by recreational boat anglers (p < 0.05), while no significant correlations were observed for recreational and subsistence shore angling effort. The dependence on nursery habitat areas and their vulnerability to capture in estuaries can result in reduced catches in coastal and offshore areas. This study emphasizes the importance of establishing estuarine protected areas as a fisheries management objective to assist with the rebuilding of depleted fish stocks such as dusky kob. acoustic telemetry, movement behaviour, argyrosomus japonicus, area use, fisheries management