Search

Strand, O., Gundersen, V., Thomassen, J., Andersen, R., Rauset, G. R., Romtveit, L., Mossing, A., Bøthun, S.W. & Ruud, A. 2019. GPS villreinprosjektet i Setesdal-Ryfylke. Avbøtende tiltak. NINA Rapport 1457. Norsk institutt for naturforskning. Prosjektet i SR (Setesdal Ryfylke villreinområde) er en videreføring av GPS merkeprosjektet som ble sluttført i 2011. Prosjektet er organisert gjennom en styringsgruppe som blant annet definerer målsettinger, skaffer finansiering og følger opp det faglige arbeidet. Villreinsenteret Sør har hatt sekretariatet, mens NINA har fagansvaret. Prosjektet i SR har hatt hovedfokus på involvering av og dialog mellom aktørene i området, for å forankre kunnskapen i bedre arealforvaltning (fysiske tiltak, lovreguleringer) og bestandsforvaltning av villreinen. Anbefalingene i denne rapporten bygger på flere typer kunnskap, blant annet fra GPS-merking av villrein, registreringer av menneskelig ferdsel og trafikk, og kunnskap ervervet fra aktørene i dialogseminarene. Prosjektets hovedmålsetting er «å skaffe kunnskap som gjennom forvaltning og tiltak kan bidra til å øke reinens arealbruk. Det ligger ikke i det planlagte prosjektets mandat å skulle innføre nye tiltak, pålegg eller endrete forvaltningsregimer. Men det vil være en naturlig oppgave å foreslå tiltak som kan bidra til at den overordnede målsetningen om at økt arealbruk oppnås». I dette lå det en forutsetning om å videreføre GPS-merking av reinen i området for fortløpende dokumentasjon av arealbruk og trekk. I tillegg ønsket man å samle inn mer data på ferdsel og bruk av området, både langs veger og stier, og rundt turisthyttene. Det ble tidlig bestemt at ferdselsregistreringene skal konsentreres til noen utvalgte fokusområder. Med dette bakteppet foreslo styringsgruppa å arbeide videre med fire ulike temaer: 1) Bestandsforvaltning og økt tetthet av villrein i sørområdet, 2) Hvordan øke trekkaktiviteten nord-sør og øst-vest i Setesdal-Ryfylke (SR)?, 3) Betydningen av vegen Brokke-Suleskard (Fv45/337/987), og 4) Ferdsel i SR, konflikter med villrein og avbøtende tiltak. Det ble videre besluttet å opprette tre arbeidsgrupper som til sammen dekker disse fire temaene. Arbeidsgruppene har hatt løpende møter gjennom prosjektperioden. Vi har gjennomført tre dialogseminar for å utrede mulige avbøtende tiltak, herunder også begrensninger, konflikter og ansvarsforhold. Alle arbeidsgruppene deltok på dialogseminarene. Målet var å definere avbøtende tiltak for de tre fokusområdene, Blåsjøområdet, vegen Brokke-Suleskard og Bestandsforvaltning, inkludert prioritering av tiltakene etter vurdering av mulig effekt og mulighet for gjennomføring. Resultatene fra dialogseminarene er gjengitt i rapporten. Vi har i alt merket 58 reinsdyr med GPS i løpet av hele prosjektperioden fra 2006, inkludert 13 voksne bukker. GPS-merking, datahåndtering og innsynsløsning for GPS-data er gjennomført etter standard prosedyre. Data fra den siste perioden viser mye av de samme mønstrene på arealbruk og trekk som beskrevet i sluttrapporten fra 2011, men med flere detaljer fra de viktigste fokusområdene. Det er gjennomført registreringer av ferdsel i Blåsjøområdet, på vegen inn til Store Urevatn og i området rundt vegen Brokke-Suleskard. Dataene er innsamlet ved bruk av automatiske tellere på stier (fottur) og skiløyper (Hovden), samt ved tellinger på veger (biler, syklister), spørreundersøkelser med skjema (Øyuvsbu, vegen inn til Store Urevatn), biltellinger og registrering av parkerte biler (vegen Brokke-Suleskard), og GPS sporlogger (Store Urevatn). Resultater og diskusjon av resultatene er inngående presentert i rapporten, og det er gitt noen viktige anbefalinger som kan bedre reinens arealbruk og trekkmuligheter i området. I SR er målet å øke arealbruken gjennom kontrollert økning av bestanden. Forvaltningsmålet skiller mellom delbestander i nord og i sør. Det er også et mål å øke slaktevekter og å holde kalveproduksjonen på et rimelig høyt og stabilt nivå. Med dagens overvåking er det betydelige utfordringer med å evaluere graden av måloppnåelse og vi anbefaler derfor at forvaltningen forsøker å gjennomføre vintertellinger. Når det gjelder arealforvaltningen har forvaltningen i SR betydelige utfordringer med å skjerme allerede marginale trekkpassasjer mot ytterligere menneskelig ferdsel. Villreinområdet er sterkt fragmentert av vassdragsutbygginger. Oppdemte magasin har stengt tradisjonelle trekkveier for villrein, og skapt trange trekkpassasjer. I tillegg gir anleggsveger økt ferdsel inn i kjerneområdene for villrein, med bil og sykkel. Fremtidige tiltak handler om å legge forholdene til rette for en robust utvikling som kan håndtere endringer i ferdsel og bruk. I Blåsjøområdet har Blåsjømagasinet og en rekke andre utbygginger og veger skapt marginale trekkpassasjer for villreinen. Ferdsel i forbindelse med turisthytta Storsteinen og vegen inn til Store Urevatn hindrer reinen i å bruke den trange trekkpassasjen på østsiden av Blåsjø. Vegen Brokke-Suleskard: Turistvegen over fjellet utgjør en trekkbarriere for villreinen. Ved å flytte Øyuvsbu med tilhørende stinett og p-plass, kan ferdsel kanaliseres til mindre sårbare områder, og skape en mer robust situasjon for både turisme/ferdsel og villrein.

Rapporten sammanfattar elva olika undersökningar som studerat effekter av vindkraftparker och kraftledningar på renar, i Sverige och Norge. Olika projekt har gett till synes motstridiga resultat. Vid två av de undersökta vindkraftsparkerna i Sverige och i en ny studie från Norge har man funnit att renar har reducerat sin användning av områden som ligger 3–5 kilometer från vindkraftparker. En studie i Sverige och tre undersökningar i Norge har inte dokumenterat någon reducerad habitatanvändning i närområdet till de undersökta vindkraftparkerna. Rapportförfattarna förklarar varför det har blivit olika resultat från respektive undersökning. Rapportförfattarna ger sina rekommendationer om framtida forskning och diskuterar hur traditionelkunskap bör integreras i framtida undersökningar.

Nilsen, E. B. og Strand, O. 2017. Populasjonsdynamiske utfordringer knyttet til fragmentering av villreinfjellet. - NINA Temahefte 70. 51 s. Norge har et særlig ansvar for bevaring av den ville europeiske villreinen. I løpet av de siste 50 årene har forvaltningen av denne arten endret seg mye. Generelt har forvaltningen gått fra å være et enkelt system med hovedfokus på bestandsforvaltning, til å fokusere på forvaltning av landskap og arealer. Forvaltningen av villrein har derfor blitt langt mer kompleks og involverer i dag et stort spekter av ulike brukergrupper og samfunnsinteresser. Denne utviklingen skyldes ikke minst en gradvis erkjennelse av at tiltakende fragmentering av villreinens leveområder har medført tap av beitearealer, forringelse av habitater gjennom kontinuerlige forstyrrelser og etablering av barrierer som hindrer reinsdyras naturlige vandringer mellom viktige funksjonsområder. Effekter av tekniske inngrep og forstyrrelser på villreinens atferd og arealbruk har fått betydelig oppmerksomhet innenfor forskning og forvaltning i mange år, og er etterhvert godt dokumentert. Konsekvensene av arealtap og fragmentering for villreinstammenes bæreevne og bestandsdynamikk er i langt mindre grad kartlagt og undersøkt. En av grunnene til dette har vært at vi så langt har manglet bestandsdynamiske modeller og data som tillater estimering av bestandsstørrelse og vitale rater (fødsels- og dødsrater) i villreinbestandene. Hovedhensikten med arbeidet som oppsummeres her har vært å utvikle et kunnskaps og modellgrunnlag for en bedre forståelse av bestandsmessige effekter av habitatfragmentering. Vi har tatt utgangspunkt i data som har vært samlet inn i forbindelse med overvåkningsprogrammet for hjortevilt og har utviklet et sett med bestandsdynamiske modeller, hvor vitale rater og bestandsstørrelsen kan estimeres ved hjelp av avanserte statistiske modeller. Ved hjelp av disse modellene viser vi for det første at viktige parametere for bestandsvekst (fødselsrater og dødelighet) kan estimeres på en robust måte. Likeledes viser vi at bestandsstørrelsen kan estimeres ved hjelp av modeller som utnytter den samla informasjonen som finnes i overvåkningsdataene. Utviklingen av modellene har vært en omfattende prosess som har betydelig framtidig nytteverdi for å forstå endringer i villreinbestandenes bestandsdynamikk, inkludert potensielle effekter av klimaendringer og ytterlig fragmentering av leveområdene. Ulike FoU- prosjekter har framskaffet solid dokumentasjon på villreinens arealbruk og hvordan ulike tekniske inngrep og forstyrrelser i forbindelse med disse har medført en fragmentering av villreinens leveområder. Vi advarer mot en utvikling hvor dagens villreinområder deles opp ytterligere. Konkret gjelder dette både Setesdal Vesthei, Hardangervidda, Nordfjella, Rondane og Snøhetta. I alle disse områdene står de lokale villreinstammene i fare for, eller er i ferd med å bli, delt inn i delbestander. Gjennom ulike eksempler fra de respektive villreinområdene viser vi også at ulykker som medfører plutselig og uventa dødelighet kan ha stor innvirkning i små og fragmenterte bestander. Man er i dag avhengig av å ha tilgang til presise overvåkningsdata og et fleksibelt forvaltningssystem for å møte disse utfordringene. GPS-merking av villrein har ført til økt kunnskap om villreinens arealbruk og gitt oss mulighet til utvikling av modeller som beskriver habitatets egnethet eller verdi for villrein til ulike årstider. Disse modellene viser som forventet at fragmenteringsprosessene har medført en skjevfordeling i kvaliteten på ulike årstidsbeiter. Resultatene fra disse undersøkelsene, og populasjonsmodellene som er utviklet gjør det for første gang mulig å undersøke i hvilken grad fragmenteringen av villreinens leveområder har hatt påvisbare effekter på bestandenes bæreevne. Ved å kombinere habitategnethetsmodeller med tidsserieanalyser basert på overvåkningsdata viser vi hvordan modellert habitategnethet gir en god beskrivelse på områdenes bæreevne. Infrastruktur og forstyrrelser påvirker habitategnetheten i de ulike bestandene i ulik omfang, og er derfor med på å avgjøre de enkelte områdenes estimerte bæreevne. Bestandsforvaltningen av villrein bygger på prinsipper for adaptiv forvaltning, og det har blitt utviklet relativt klare målsetninger som ligger nedfelt i bestandsplaner som lages med fem års mellomrom for de respektive områdene. Måloppnåelsen overvåkes gjennom data som samles i overvåkningsprogrammet for hjortevilt. Tilsvarende målsetninger og overvåkning av måloppnåelsen i forvaltningen av villreinens leveområder er ennå ikke utviklet og vi anbefaler derfor at man ser på mulighetene for å utvikle dette i forbindelse med en kommende kvalitetsnorm for villrein. Vi diskuterer også behovet for en styrket overvåkning av villreinbestandene og fordelene med at vi har utviklet et bestandsdynamisk verktøy som tillater mer robust estimering av bestandsstørrelse og for første gang også overlevelse og reproduktive rater. Vi ser dette som særlig viktig med tanke på synkende kondisjonsindekser i enkelte bestander og resultater fra helseovervåkningen som indikerer økt utbredelse av enkelte sykdommer (klauvråte) og bekymringsfullt høye parastittbelstaningsnivåer på Hardangervidda. Bevaringen av villreinens leveområder er i dag nasjonal politikk med målsetning om å oppnå større og mer sammenhengende leveområder for villrein. Avslutningsvis diskuterer vi derfor utfordringene knyttet til dette og anbefaler at forvaltningen oppretter såkalte fokusområder for arealforvaltningen. Målsetningen for forvaltningen av disse områdene bør defineres presist og følges opp gjennom overvåkning innenfor rammene av adaptiv forvaltning. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Gundersen. V., Strand, O., Flemsæter, F, Nerhoel, I., Thanem, A. og Wold, L. C. 2016. Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen. Effekter på villrein, ferdsel og lokalsamfunn etter åtte års forskning - NINA Rapport 1313. 54 s. Snøheimvegen er en 14 km lang grusveg som går fra Hjerkinn til Snøheim, gjennom tidligere Hjerkinn skytefelt og inn i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Snøheimvegen innehar ulike verdier og funksjoner i samfunnet og er omdiskutert i forhold til villrein og vern. Vegen inngår som et viktig element i alle de prosesser og aktiviteter som i dag foregår i tidligere Hjerkinn skytefelt. Siden 2009 har det pågått forskningsprosjekter knyttet til villreinens arealbruk og menneskelig ferdsel i Snøhetta villreinområde. Snøheimvegen med omkringliggende områder har hatt spesielt stort fokus i disse prosjektene, både fordi forslaget om å fjerne Snøheimvegen har vakt stort engasjement og fordi vegen går gjennom et veldig viktig trekkområde for villreinen. Snøheimvegen var åpen for sivil biltrafikk til og med 2011. Som ledd i et pågående forskningsprosjekt ble det fra 2012 prøvd ut et regime der biltrafikk ble erstattet med kjøring med skyttelbuss. Prosjektet er unikt i den forstand at man meget sjelden har mulighet til å teste effekter av denne type forvaltningstiltak. I NINA Temahefte 51 «Horisont Snøhetta» fra 2013 ble det vurdert tre scenarier for Snøheimvegen: 1) Snøheimvegen fjernes og renatureres 2) Snøheimvegen beholdes, men det legges betydelige begrensninger på bruk 3) Snøheimvegen holdes åpen for fri ferdsel. Den gang ble alternativ 2 anbefalt. Vi betraktet dette alternativet som en potensiell vinn-vinn situasjon, der både villreinens behov og lokal bruk, friluftsliv og turisme kunne bli tilgodesett. I denne rapporten vurderer vi alternativ 2, skyttelbussregime på Snøheimvegen etter fem års drift, opp mot alternativ 3, vegen holdes åpen for fri ferdsel. Alternativ 1 er selvfølgelig ikke mulig å teste ut i praksis, så her bygger vurderingene på predikasjoner. Klima- og miljødepartementet skal i løpet av 2017 legge fram forslag til endelig avgjørelse om Snøheimvegen skal bestå eller ikke og eventuelt under hvilket forvaltningsregime dette skal skje. Denne rapporten utgjør det faglige beslutningsgrunnlaget for avgjørelsen. Mandatet er å dokumentere og analysere effekter av skyttelbussregimet på Snøheimvegen i perioden 2012-2016, og sammenligne dette med privatbilregimet som var i perioden 2009-2012. Hovedrapporten for hele overvåkingsprosjektet 2013-2017 vil foreligge i 2017/2018, og vil være langt mer omfattende og gå i dybden på alle de målsettinger som ble definert i prosjektbeskrivelsen. Villreinen er sterkt presset av ferdsel og bruk i Snøhetta- og Hjerkinnområdet. Dette gjelder spesielt i siste halvdel av sommeren og utover høsten, i den tiden det er mye folk langs vegen og mye villrein som skal krysse vegen. Det er området mellom Svånålegeret og nasjonalparkgrensa (ca. 1 km øst for Snøheim) som utgjør den viktigste trekkorridoren for villrein forbi Snøheimvegen. Snøheimvegen og ferdsel på den vil kunne stoppe villreintrekket i området. Det er mange eksempler på ødelagte trekk i villreinområder i Sør-Norge, også i nærområdet på Hjerkinn. Det veldokumenterte tidligere trekket videre østover til Knutshø og Rondane har opphørt på grunn av barriereeffekten av vei og jernbane. Trekket videre vestover over Dalsida/Aursjøen/Torbuda-len er heller ikke i bruk som følge av vannkraftutbygginger. Det er denne barriereeffekten man vil unngå å få på Hjerkinnplatået. Villreinen er helt avhengig av å krysse over Snøheimvegen (og Stroplsjødalen) for å komme til de gode vinterbeitene på østsiden av Snøhettemassivet. Trekket her er viktig for å opprettholde rotasjonstrekket rundt Snøhettamassivet slik at villreinens funksjonelle bruk av landskapet i villreinområdet (kalving, sommerbeite, vinterbeite) kan bevares. Forvaltningen kan til en viss grad håndtere folk i tid og rom (dette er vanskeligere med villrein!), og mulige løsninger på arealbruksutfordringene ble skissert i «Horisont Snøhetta». De foreslåtte forvaltningstiltakene bygger på prinsippet om å legge til rette for attraksjoner og turer som folk etterspør i randområdene, kanalisere og konsentrere de besøkende til de minst problematiske områder for villreinen og skjerme helt de viktigste funksjonsområdene for villrein. Trafikk og ferdsel inn i området fra E6 vil alltid være stor og kan øke betraktelig i framtiden. Det er derfor viktig at forvaltningstiltakene evner å ta høyde for både økt bruk og nye brukerformer i framtiden. Tiltakene er todelte: 1) Kanalisere folk med å legge til rette for gode turer og attraksjoner i randsonen (f.eks. viewpoint Snøhetta, Moskusstien, Pilegrimsleden) og 2) å frakte de som skal langt inn i fjellet (les Snøhetta) med buss forbi den problematiske trekkvegen. På denne måten kan forvaltningen kontrollere en stor del av den totale ferdselen i området, og løsningen forventes også å være robust i forhold til fremtidige endringer i ferdsel (både økt bruk og nye brukere). I 2013 ble det satt opp en rekke hypoteser for hva forvaltningen ønsket å teste som mulige effekter av skyttelbussregimet på villrein og ferdsel. Etter åtte år med datainnsamling på villrein, ferdsel og lokalsamfunn viser analysene noen klare trekk som svar på de hypoteser som ble definert. Villreinen har benyttet trekkområdene inn på Hjerkinnplatået hvert år, selv om forløpet varierer noe mellom år med hensyn på tidspunkt og trekkrute. Reinen trakk over Snøheimvegen med privatbilregime (alternativ 3) og med skyttelbussregime (alternativ 2). Skyttelbussregimet gir likevel en langt mer robust situasjon for å håndtere de besøkende og kontrollere ferdsel i villreinens trekkområde. Den totale ferdselen inn Snøheimvegen med privatbil eller buss har vært tilnærmet stabil i alle årene i perioden 2009-2016, ca. 10000 personer. Tiltaket med skyttelbuss har med andre ord verken medført en betydelig reduksjon eller økning i antall besøkende inn Snøheimvegen. De største endringene i ferdselsmønster som er påvist er knyttet til toppturer på Snøhetta. Ferdselen til Snøhetta økte markant i 2012, samme år som turisthytta Snøheim åpnet og det ble innført skyttelbuss. Viewpoint Snøhetta har hatt stor og økende trafikk siden åpningen i 2011. For mange av de andre ferdselsindikatorene i området (automatiske tellere, spørreundersøkelser, overnattingsstatistikk fra DNTs turisthytter, observasjonsstudier, bompenger osv.) viser tallene seg å være relativt stabile over tid. Ferdselsmønsteret til de reisende inn Snøheimvegen, både med bil og buss, er kartlagt ved hjelp GPS-loggere. Disse datasettene viser at skyttelbusstiltaket fungerer etter planen når det gjelder målet med å unngå ferdsel og opphold i den viktige trekk-korridoren for villrein. Med privatbilre-gime får man parkering og opphold i sårbare trekkområder, mens skyttelbussen frakter folk forbi. Vi ser imidlertid en uheldig trend der bruk av Snøheimvegen av gående og syklister samt bilkjøring utenom busstidene øker. Når det gjelder lokalbefolkningen er tallet for de som bruker skyt-telbussen økende, og det er også en forsiktig aksept for tiltaket generelt i lokalbefolkningen. Vi konkluderer med at skyttelbussregimet ser ut til å fungere tilfredsstillende med tanke på målet om å bevare villreinens trekk og arealbruk i tidligere Hjerkinn skytefelt, og at det ikke er tilrådelig å reversere tiltakene med skyttelbussregime. Denne konklusjonen bygger også i stor grad på at det er vanskelig eller umulig å finne gode alternativer. Snøhetta og de andre 2000 meters toppene i området, samt turisthyttene Snøheim og Reinheim, vil alltid trekke mye folk som nødven-digvis må krysse villreintrekket i området. Både forslaget om å tilbakeføre Snøheimvegen til natur (renaturering) og forslaget om å beholde vegen med fri ferdsel, inkludert kjøring med privatbil langs vegen, vil med stor sannsynlighet øke barriereeffekten for villrein langs aksen Hjerkinn-Snøheim og vil ikke gi en robust løsning med hensyn til eventuell økning i bruk, nye bruksformer og mulighet for økt lokal næringsutvikling. Vi har imidlertid to viktige bekymringer som forvaltningen må kunne håndtere i framtiden for at løsningen med skyttelbussregime på Snøheimvegen skal være robust: For det første må det sikres en stabil drift av skyttelbussen i overskuelig framtid. Dette vil si at for eksempel eierforhold til vegen, utgifter til vegvedlikehold og drift av bussen må være helt avklart, og stabil finansiering må sikres. Hvis man får en situasjon der skyttelbussen blir nedlagt vil man fort havne tilbake til det verste scenariet (alternativ 3) for villreinen i området. Ukontrollert ferdsel i terrengene mellom Hjerkinn og Snøheim/Reinheim vil da raskt kunne stoppe villrein-trekket. For det andre er det viktig at antall gående og syklister langs Snøheimvegen, samt bilkjøring utenom busstidene holdes på et lavt nivå, slik at villreintrekket ikke forstyrres unødig. Denne trafikken er lite forutsigbar i framtiden (jfr. fremveksten av el-sykler), og det kan fort etablere seg en praksis av bruk som kommer i konflikt med villreinen. Dersom annen ferdsel langs vegen blir for stor, vil det dermed kunne undergrave regimet og stoppe villreintrekket. Vi ser allerede i dag at reinen i området har en helt annen atferd i turistsesongen august-september enn senere på høsten med lite ferdsel. Vi kan ikke tilskrive hele denne effekten som et resultat av ferdsel, men ferdsel er en svært viktig forklaringsvariabel for den pressete situasjonen reinen har i området. Dette vil si at med dagens ferdselsnivå på Snøheimvegen (og i Stroplsjødalen) er villreintrekket truet i turistsesongen. Vi har også analyser som viser hvordan reinens tilbøyelighet for å krysse stier/veger henger nært sammen med ferdselsintensiteten på det tidspunktet den skal krysse. Begge disse resultatene fra forskningen tilsier at vi vil anbefale at annen bruk av Snøheimvegen holdes på dagens nivå eller reduseres i framtiden. Avslutningsvis vil vi peke på at det er helt avgjørende at fremtidige beslutningsprosesser bygger på forutsigbarhet, gjennomsiktighet og god kommunikasjon mellom alle involverte parter og interessegrupper i området. Dette kan for eksempel gjøres gjennom årlige dialog og evaluerings-møter som involverer alle de viktige aktørene i området. En vinn–vinn situasjon for bruks- og verneinteresser oppnås ikke gjennom ambisiøse målsetninger alene. Målet om og viljen til å oppnå felles nytte må også institusjonaliseres og vises i beslutningene som tas. Gundersen. V., Strand, O., Flemsæter, F, Nerhoel, I., Thanem, A. and Wold, L. C. 2016. Scientific knowledge about different scenarios of the Snøheim road. Effects on wild reindeer, recreation and local residents after eight year of research. - NINA Rapport 1313. 54 p. The Snøheim road is a 14 km long gravel road that runs from Hjerkinn to Snøheim, a large tourist cabin that re-opened in 2012. From Snøheim, the frequently visited mountain Snøhetta can be ascended on a daytrip. Both Snøheim and Snøhetta is situated within Dovrefjell-Sunndalsfjella National Park. The area between Hjerkinn and Snøheim is a very important winter foraging area and migration corridor for the vulnerable wild reindeer population of the region. On their way to their winter habitat, the reindeer have to cross the Snøheim road during the tourist season. Several examples exist where wild reindeer migration routes have been cut off, severely reducing the reindeer habitats available, also in the Hjerkinn area. Further migratory constrains are thus important to avoid and an area of concern within the national, regional and local reindeer management. Within an ongoing research project, investigating wild reindeer habitat use and human activity in the Hjerkinn area, data from GPS collared wild reindeer, information on recreational use of the area and knowledge of the reindeer and the area’s importance to local inhabitants have been gathered since 2009. Up until 2012, private cars were allowed at the Snøheim road, when this regime got replaced by shuttle bus transportation of visitors into the area. In this report, we document and analyze the effect of the two different transportation alternatives along the Snøheim road, and look closer at the effect these alternatives had on the wild reindeer migration route and the satisfaction of local users and visiting tourist. The last alternative of removing the road and re-vegetate the area are discussed in the report, but only based on predictions. The main question is how to manage people in such way that the migration route of the Hjerkinn wild reindeer is not disturbed above an acceptable level, while simultaneously facilitating good nature experiences. In the frame of adaptive management, a set of different measurements have been implemented in the area, to concentrate people in areas where the wild reindeer are less disturbed (fringe areas), and avoid activity in vulnerable reindeer areas. The overall goal of the management is to create a robust situation able to meet future challenges caused by intensified use, new groups of tourists, new activities and development of a local nature-based tourism economy. In this report we conclude that the shuttle bus regime, the way it works today, is the best solution for future management of the Snøheim road. The migration route has been used by the wild reideer each year during the period, and few differences are found between the years. The shut-tle bus regime will contribute to a more robust situation than will the alternative with private cars and also a situation if the road got removed and re-natured. We conclude that it is crucial for the management to have control over the visitors in the area due to expected future changes. A prerequisite for the shuttle bus regime is firstly, to secure that bus shuttle will be carried out every year in foreseeable future, and secondly, that all other use of the Snøheim road (e.g. hikers, bicyclist, cars with license) is reduced. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Strand, O., Jordhøy, P., Panzacchi, M. & Van Moorter, B. 2015. Veger og villrein. Oppsummering – overvåking av Rv7 over Hardangervidda. - NINA Rapport 1121. 47 s. + vedlegg. Hardangervidda er Norges største villreinområde og huser følgelig også vår største villreinstamme. Rv7 krysser Hardangervidda og har en negativ effekt på villrein ved at betydelige arealer rundt og nord for vegen ikke lenger brukes av villrein. Rv7 er også en barriere for reinens vandringsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella villreinområde. Effektene som vegen har på villrein kan tilskrives to ulike men dels samvirkende forhold. For det første skaper forstyrrelsene av vegen og menneskelig aktivitet i nærområdene til vegen en unnvikelseseffekt og bidrar til tap av beiteområder. Dernest bidrar vegen og trafikk på denne til at Rv7 i dag framstår som en fullstendig barriere for villreinens vandringsmuligheter mellom Hardangervidda og Nordfjella. Effektene som Rv7 har på villrein har vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet over lengre tid og Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) fremmet i 2002 forslag om at vegen vinterstenges av hensyn til villrein. Den framtidige driften av vegen ble behandlet i Stortinget i 2003. Det ble da besluttet at vegen skal vinterbrøytes, men at den kan stenges for kortere perioder dersom hensynet til villrein tilsier det. Siden den tid har det vært etablert et samarbeid mellom Statens vegvesen Vegdirektoratet og Miljødirektoratet om driften av denne vegen vinterstid. Det er også gjennomført et FoU-prosjekt hvor en studerte effektene av Rv7 på villrein. FoU-arbeidet ble avsluttet i 2006, men datainnsamling har vært videreført i form at et overvåkingsopplegg der villreinens arealbruk er dokumentert ved hjelp av såkalte GPS-sendere. Norsk institutt for naturforskning har hatt ansvar for innsamling av GPS-data. Målsetningen med denne rapporten er å oppsummere data og erfaringer fra overvåkingen, og evaluere ordningen med midlertidig stenging. Vi er også bedt om å gi anbefalinger for framtidige forbedringer av overvåking og gjennomføring av driftsregimet. Betydningen av veger som kilde til forstyrrelser og som barriere for ville dyrs arealbruk og vandringsmuligheter er godt dokumentert i den vitenskapelige litteraturen. Tilsvarende er effektene av veger på villrein i Norge nå dokumentert i flere vitenskapelige arbeider som har brukt GPSdata samlet inn i ulike villreinområder de seinere åra. Analyser av materialet fra Hardangervidda har bidratt til at vi i dag har bedre kunnskap om hvordan ulike faktorer, naturlige og menneskeskapte, påvirker reinens bruk av dette store fjellområdet. Dette materialet er brukt sammen med tilsvarende data fra en rekke andre villreinområder (Setesdal austhei, Setesdal vesthei, Nordfjella, Blefjell, Rondane sør og nord, Knutshø og Snøhetta). Resultatene er presentert i flere vitenskapelige arbeider som tester effektene av tekniske inngrep og menneskelige forstyrrelser på villrein. Samtlige arbeider har gjenkjent effekter av veger og de samvirkende effektene som veger har sammen med annen infrastruktur (eks. hyttefelter, rekreasjonsfasiliteter) som den viktigste negative menneskeskapte (antropogene) faktoren i forhold til villreinens arealbruk. Ordningen med midlertidig stenging av Rv7 er et kompromiss mellom hensynet til samferdsel og villrein og er ikke å betrakte hverken som et rendyrket eksperiment eller en ordning som sikrer reinen en naturlig bruk av nærområdene til Rv7. Så langt har Rv7 vært stengt to ganger av hensyn til villreinen. Vi har ikke sterkt nok empirisk grunnlag til å konkludere hvorvidt midlertidig stenging vil ha en positiv effekt på reinens vandringsmuligheter og krysning av Rv7. Data som ble samlet inn i forbindelse med at vegen ble stengt i januar 2015 gir sterke indikasjoner på at stengningen hadde en positiv effekt ved at de aktuelle flokkene oppholdt seg tett ved Rv7 i flere dager. Erfaringene fra denne episoden viser samtidig at flokkene lett lar seg skremme vekk fra området i forbindelse med brøyting av vegen og kiting. Vi har imidlertid fått betydelig erfaring med driften av regimet. Den omfattende innsamlingen av GPS-data på Hardangervidda og i andre villreinområder har gitt et uvurderlig datasett som har tilført oss ny kunnskap om reinens habitatbruk og effekter av veier og annen infrastruktur i Norge. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

I perioden 2009 t.o.m. 2013 har vi studert reinens arealbruk i Rondane. Målsetningen for pro-sjektet har vært å framskaffe data som gir en reell dokumentasjon på reinens arealbruk, samt å framskaffe kunnskap om brukere av disse fjellområdene og betydningen som ferdsel og antro-pogen påvirkning har på reinens arealbruk og vandringsmuligheter i området. Prosjektet dekker hele Rondane villreinområde, og omfatter det vi benevner som Rondane Nord og Rondane Sør, med Fv 27 som grensen mellom dem. Ved prosjektstart ble det pekt på flere tematiske og geo-grafiske områder (fokusområder) hvor prosjektet fikk i oppdrag å framskaffe mer kunnskap om reinens arealbruk. For å besvare prosjektets problemstillinger på en tilfredsstillende måte har vi inkludert et relativt omfattende og mangfoldig datasett, inklusiv ferdselsdata, kulturhistoriske data, lokalkunnskap, data fra overvåkningsprogrammet for hjortevilt, GPS-data fra de radio-merka reinsdyra, samt ulike geografiske datasett som har vært brukt for å modellere reinens arealbruk og habitatvalg. Dataserier som strekker seg tilbake til 1950-tallet viser at antall reinsdyr i Rondane har variert mye over tid, og at det har vært til dels store lokale variasjoner i dyretallet. I prosjektperioden har det vært en stabil bestand i sørområdet, men en avtagende og relativt liten bestand i nordområ-det. Overvåkningsdata og tellinger av bestanden viser at dyretallet i sørområdet nå samsvarer med målsetningen i gjeldende driftsplan, men at antall reinsdyr i nordområdet er mindre enn målsetningen. Modellering av reinens optimale arealbruk viser at Rondane har mye egnet vinterhabitat sam-menlignet med andre norske villreinområder. De beste vinteroppholdsområdene finnes i Ron-dane nord og i den nordlige delen av Rondane sør. Analysene viser også at Rondane har mindre forekomst av gode sommerhabitater sammenlignet med andre norske villreinområder, og at de beste sommerbeitenefinnes i den midtre og nordlige delen av Rondane sør. Vi har også model-lert reinens habitatpreferanser i kalvingsperioden. Disse viser lignende resultater som modellene for sommerbeite. Spesifikke habitatmodeller for vintersesongen i Rondane nord viser redusert bruk av områder innenfor 15 km fra private hytter og DNT-hytter og opp til 3 km fra veger. Reinsdyra viser ingen tydelig årstidsavhengig bruk av leveområdet i Rondane, og det er registrert relativt små forflytninger innen området. Tidligere har vi sett betydelige forflytninger mellom de midtre og sørøstlige deler av Rondane. Prosjektet har dokumentert betydningen av områdene rundt Fv 27 og Spranget/Store-Ula som trekkområde for rein i det langstrakte leveområdet i Ron-dane. Disse trekkområdene har vært lite brukt de siste åra, noe som også er dokumentert gjen-nom GPS-undersøkelsene. Analyser av GPS-data støtter disse observasjonene. Analyser av reinens bevegelser på tvers av veiene i Rondane (Rv 27, Fv 385, Rv 219) bekrefter at reinsdyra unngår nærområdene til disse vegene, og at det er 68 % lavere sannsynlighet for at reinsdyra krysser vegene sammenlignet med landskapet forøvrig. Nasjonalpark, villrein, habitatvalg, ferdsel, menneskelig forstyr-relse, arealbruk, Wild reindeer, habitat use, human disturbance, tourism, national park Reindeer habitat use and habitat selection was studied in the period 2009 to 2014 in the Rondane wild reindeer areas. Project aims and research tasks was first to document reindeer habitat use in Rondane and also to document human use and tourism in these mountain areas and also to understand the impact of human use and anthropogenic factors on reindeer habitat use and migration in the Rondane area. Project aims and research tasks were developed in a process involving different stakeholders in the area. Because of this process, the project’s steering board was able to point at several thematic and geographic focal areas where the project was commissioned to obtain more knowledge regarding reindeer habitat use and migration possibilities. In order to respond to project issues in a satisfactory manner we have included several comprehensive and diverse sets of data, including: historical data, local knowledge, data on the intensity of use of hiking trails, data from the national monitoring program for reindeer, GPS data from radio-collared reindeer and a variety of environmental data sets used in models of reindeer habitat selection. The number of reindeer in Rondane has been surveyed annually since 1950. In the southern part of the management area reindeer numbers have been relatively stable after a period of planned and systematic restocking lasting until the early 1980’s. The number of reindeer has fluctuated more in the northern management area, and the population here is now smaller than the target population size set in the current management plan. Habitat selection models show that the Rondane area contains a large proportion of suitable winter-habitat compared to other wild reindeer ranges in Norway. In particular, the most optimal winter-habitat covers a large proportion of the northern parts of Rondane and in an area directly south of the Fv 27. This in contrast to summer habitats which is both less common and has a much lower suitability compared to other reindeer areas. According to the model, the best summer ranges are located in the northern part of Rondane north, and in the middle of the southern range. We have estimated habitat preferences also for the calving season, and the results are comparable to those described for summer. Specific habitat models built for Rondane north in winter shows that avoidance of private cottages and cabins DNT can be detected up to 15 km, and that the roads avoidance can be detected up to 3 km. GPS data show that reindeer in Rondane perform no or very little seasonal movements due to habitat fragmentation, which confines the herds in the same areas in all seasons. In support of these observations, we have conducted detailed analyses on the permeability of the roads. The results showed a strong avoidance of areas near roads for most animals, and a 68 % lower probability of moving across roads, relative to movements far from roads. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Strand, O., Flemsæter, F., Gundersen, V. & Rønningen, K. 2013. Horisont Snøhetta. - NINA Temahefte 51. 99 s. En tverrfaglig sammensatt forskergruppe har i en fireårsperiode studert villrein, ferdsel og samfunnsforhold i Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark og tilgrensende villreinarealer. En viktig del av prosjektet er å se området i en større regional sammenheng, og det er gjennomført tilsvarende datainnsamling i Knutshø og Rondane villreinområder. Tidligere Hjerkinn skytefelt og Snøheimvegen fra Hjerkinn til Snøheim har hatt et spesielt fokus i prosjektet, og Snøheimvegen utgjør ett av 13 fokusområder med spesielle problemstillinger. Målsettingen har vært å lage et presist og godt forankret kunnskapsgrunnlag for framtidige beslutninger knyttet til infrastruktur, bruk og vern av Dovrefjell–Sunndalsfjella. Det er benyttet et bredt spekter av metoder, inkludert innsamling av GPS-data fra radiomerka villrein, GPS-data som beskriver menneskelig arealbruk, intervjuer, spørreundersøkelser, observasjonsstudier av ferdsel og tellere for å registrere bruksintensitet, og det er gjennomført modelleringer, analyser og vurderinger på tvers av de ulike datasettene. Dette har gjort oss i stand til både å angi mer presist hvilke effekter inngrep, bruk og ferdsel har og har hatt på villreinbestanden i Dovrefjell–Sunndalsfjella, samtidig som det har gitt oss grunnlag for å vurdere hva et «godt styresett» av området innebærer for både villrein og folk. Det finnes ikke enkle løsninger for å oppnå det vi betegner som en «robust vinn–vinn-situasjon», men den er samtidig helt avgjørende for høy måloppnåelse og lav konfliktgrad i videre forvaltning av Dovrefjell–Sunndalsfjella. Nasjonalt initierte utbygginger som E6 og jernbane over Dovrefjell og vannkraftutbygginger langs aksen Dalsida–Torbudalen har stengt villreinens trekkmuligheter mellom viktige funksjonsområder. Det å gjenåpne sesongtrekket mellom sommerbeiter i vest og vinterbeiter i øst er et overordnet mål, og det er viktig at potensielle trekkområder skjermes mot nye irreversible utbygginger som kan hindre en framtidig gjenåpning av trekket. En gjenåpning av det regionale trekket vil potensielt kunne løse flere av utfordringene knyttet til arealpress i de andre fokusområdene. Villreinen i Snøhetta øst har opprettholdt et rotasjonstrekk rundt Snøhetta som en form for suboptimalt sesongtrekk. Dette fører til at reinen årlig må krysse de to mest brukte ferdselsårene i området – Snøheimvegen og den T-merka stien gjennom Stroplsjødalen. Selv om dette trekket fortsatt er intakt, gir dataene klare indikasjoner på at trekket kan opphøre eller forsinkes med ytterligere økning i ferdselsintensitet. Vi har gjennomført en analyse av stiintensitet og krysning av rein på tvers av villreinområder og identifisert to terskelnivåer: mer enn 30 personer per dag på sti gjør det vanskeligere for reinen å krysse stien, og mer enn 220 personer gir full barriere. Etablering av turistforeningshytta nye Snøheim i 2012 innebærer økt ferdsel og press på området framover, og dette ligger et premiss for de rådene vi har gitt. I dette perspektivet er vår konklusjon at den beste kombinerte løsningen for villrein og folk vil være at Snøheimvegen består, med et strengt regime for reguleringer av ferdsel gjennom skyttelbuss, og et bredt sett av tiltak og virkemidler for å håndtere ferdselen. En forutsetning for denne anbefalingen er at håndteringen av ferdsel ved hjelp av skyttelbuss blir nedfelt i langsiktige planer og bestemmelser, slik at man unngår omkamper og revurderinger. Det forutsetter også at restriksjonene på bruk av vegen blir effektive, og at bruken av Snøheim tilrettelegges på en slik måte at det ikke etableres ferdsel som hindrer reinens trekkmuligheter rundt Snøhettamassivet eller berører kalvingsområdene. Det må også iverksettes en overvåking for å følge trafikkutviklingen ut fra Snøheim. Bussregimet må vurderes på nytt dersom det viser seg at det ikke fungerer etter forutsetningene. Rapporten gir også detaljerte beskrivelser av de andre fokusområdene, inkludert forslag til mål, indikatorer, standard og tiltak for videre styring av områdene. Vi etterlyser en aktiv forvaltning som tar mål av seg å håndtere de besøkende til området. Dette må skje med langsiktige strategiske valg for hele området og gjennom detaljert målstyring av tiltak i fokusområdene. Prosessene vi iakttar på Dovrefjell speiler et stadig økende arealpress på norsk utmark og naturområder. Selv om det er villreinen som utgjør det formelle utgangspunktet for vernet i nasjonalparken, er villreinen bare én av mange komponenter. Det vi kaller «det hele fjellet» inkluderer natur, villrein, folk og alt som gjør at Dovrefjell–Sunndalsfjella er det fjellet det er og kan være. Fjellet er aldri mer verdt enn det folk bestemmer at det skal være verdt, og videre utvikling må bygge på bruk, opplevelser og å gi inntekter til bygdene rundt. Med en stadig mer desentralisert forvaltning er utfordringen knyttet til å balansere nasjonale og europeiske målsettinger om bevaring av villreinens leveområder, samtidig som man ivaretar brukernes behov og lokale interesser. Vi konkluderer med at dette er mulig, men beslutningsprosessen må bygge på forutsigbarhet og gjennomsiktighet. En vinn–vinn-situasjon for bruks- og verneinteresser oppnås ikke gjennom ambisiøse målsetninger alene. Målet om og viljen til å oppnå felles nytte må også institusjonaliseres og vises i alle beslutninger som tas. I denne rapporten diskuterer vi og gir anbefalinger om hvordan en slik robust vinn–vinnsituasjon kan oppnås. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Det er store variasjoner innenfor Dovrefjell - Sunndalsfjella området på alle de parameterne vi har målt i prosjektet, og dette er detaljert oppsummert i to delrapporter og sammenstilt her. Vi har brukt ulik metodikk for å måle ferdsel i FoU prosjektet, blant annet spørreskjema, automa-tiske tellere, GPS enheter og observasjoner i felt. Til sammen er det gjennomført 12 spørre-undersøkelser, mer enn 150 000 personer er telt på til sammen 33 lokaliteter, mer enn 800 tu-rer er GPS logget i Hjerkinnområdet og over 100 observasjonsdøgn er gjennomført i ulike fo-kusområder og lokaliteter. Området deler seg inn i typiske turistlokaliteter i Hjerkinnområdet, mens lokaliteter med lokal bruk og dagsturlokaliteter for hyttefolk har tyngdepunktet i midtre og vestlige deler av studieom-rådet. Dette forklarer mye av arealbruk og intensitet på ferdselen i området, og også viktige karaktertrekk på hvem det er som bruker områdene. Lokalbefolkning er ofte gjengangere og ferdes ofte utenfor merka stisystem og høster ofte av naturen med jakt, fiske, plukking og san-king. Hyttefolket, og spesielt de med hytter nede i bygda, har sine faste utfartssteder i enkelte lokaliteter, mens turistene er knyttet til lokaliteter med spesielle attraksjoner, god tilrettelegging og som har lett tilgang med bil eller annen kommunikasjon. Ferdsel i Dovrefjell - Sunndalsfjella nasjonalpark er samlet sett på et lavt nivå når vi sammen-ligner internasjonale verneområder, og også på et lavt nivå når vi ser på antall besøk per arealenhet i forhold til andre norske nasjonalparker. Ferdselen er svært ujevnt fordelt og Hjer-kinnplatået som dekker 10 % av arealet, står alene for mer enn 70 % av alle besøk. Vi vurderer at besøkstallene vil øke fremover, spesielt i Hjerkinnområdet. Det er derfor viktig at myndighe-ter og forvaltning legger opp til en aktiv forvaltning av området, ved å bygge ut infrastruktur og strategier for å ta i mot de besøkende, slik at man unngår uheldige konsekvenser samtidig som de besøkende får gode opplevelser. Selv om besøkstallene jevnt over er lave i Dovrefjell - Sunndalsfjella området, viser resultatene fra GPS merka villrein at ferdselsintensitet på stinettet har effekter i form av arealunnvikelse og trekkbarrierer. Det har derfor vært en overordnet målsetting i prosjektet å se på hvordan varia-sjoner i intensitet i områder og langs sti påvirker villreinens arealbruk og trekk. Registreringene er av de mest omfattende som er gjennomført i verneområder i Norge og Nor-den, og gir et godt utgangspunkt for forvaltningen til å utøve en aktiv fremtidsrettet forvaltning. Datagrunnlaget som er nærmere gjort rede for i dokumentasjonsrapportene gir også et godt utgangspunkt for å følge utviklingen videre. Det er spesielt viktig å arbeide for å videreføre tidsserier på utvalgte automatiske tellere og det er viktig å se utviklingstrend blant de besøken-de ved å gjenta noen av spørreundersøkelsene om noen år. I tillegg kan det være nødvendig med tilleggsdata i enkelte av fokusområdene der avbøtende tiltak settes inn. spørreundersøkelse, friluftsliv, nasjonalpark, Snøhetta, GPS, automatiske tellere, villrein, Dovre, outdoor recreation, nationalpark, Automatic counter, wild reindeer, survey, Oppland The outdoor use of the Dovrefjell-Sunndalsfjella area is diverse, both in type of use, over time and along the spatial scale in the area. Data from the monitoring project are described in detail in two documentation reports and a synthesis of this is presented here. We have used different methods to measure and monitor the use of the area; surveys, automatic counters, GPS tracking and field observations. Altogether 12 surveys have been carried out, more than 150 000 individuals have been counted, more than 800 trips have been tracked by GPS and more than 100 days of field observations have been carried out in focal areas. Measurements in 33 localities and 14 focal areas describe the overall characteristics of the area. In the eastern part of the area, Hjerkinn plateau, content typical tourist localities. Many of them visit the area for first time. Local people and also cabin owners dominate the use of localities in the middle and western part of the study area. These patterns describe much of the spatial and temporal use, and also the characteristics of the users in each part of the area. For example local people repeatedly use the same locality, and use the terrain freely without infrastructure and do activities like hiking, hunting, fishing, picking berries and look after the herd. The cabin owners have their favorite localities for hiking, and tourists are connected to localities with special attractions, good facilities and/or localities with easy access by car or public transport. The intensity of use in the study area is in general at low level compared with other international protection areas. We have estimated 17 visitors / km² within the Dovrefjell-Sunndalsfjella national park during the summer. This is a low number of visitors compared to other national parks in Norway. The Hjerkinn plateau covered abot 10 % of the study area, and this area alone compromise more than 70 % of all visits. Based on different assumptions we expect the visitor number to increase for the future. It is crucial important to have an active management based on responsible visitor strategies and development of infrastructure to meet these future challenges. Despite dispersed use of the study area, the use may still have negative impact on the wild reindeer population. An overall purpose for the project have been to prove the intensity of use on marked paths, unmarked paths and also the dispersed use outside paths, to compare these data with data from GPS collared wild reindeer. This monitoring project is one of the most comprehensive for outdoor recreation in mountain areas in Norway and in the Nordic. The data will be important for decision making and management of the area, to balance recreational uses and nature experiences towards negative impact this use have on other values in the protected area. The results presented in this report make an excellent fundament for wise knowledge based management for the future. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Gundersen, V., Olsson, T., Strand, O., Mackay, M., Panzacchi, M. & B.van Moorter 2013. Nordfjella villreinområde – konsekvens av planforslag for villrein, friluftsliv og reiseliv - NINA Rapport 956. 71 s. Styringsgruppa for Regional plan for Nordfjella har utarbeidet et forslag til et plankart med retningslinjer datert 29.01.2013. Oppdraget har gått ut på å vurdere konsekvenser av dette planforslaget for villrein, ferdsel og reiseliv i forhold til Miljøverndepartements oppdrag (jfr. oppdragsbrev datert 12.04. 2007), i forhold til villreinens leveområder (Strand m.fl. 2011) og i forhold til planprosjektets egne målsettinger. Gjeldende plankart fra 1998 har vært et viktig referansegrunnlag for planforslaget, og planforslaget har kun mindre grenseendringer i forhold til dette. Oppdraget har gått ut på å vurdere konsekvenser for hele villreinområdet i Nordfjella, inkludert Raudafjell, men det er satt inn mest innsats mot en vurdering av fokusområdene. I tillegg har oppdragsgiver ønsket et spesielt fokus på bremmen rundt Hallingskarvet i Hol kommune og Kvammadalen langs nasjonal turistveg i Aurland kommune. Til sammen er det 7 fokusområder, med forskjellige problemstillinger. For hvert fokusområde har vi gitt en vurdering av områdets verdi og virkningen/omfanget av planen. Til sammen gir disse to delene konsekvens. Vi har gitt en fyldig presentasjon av kunnskapsgrunnlaget for Nordfjella, og vi har gjort en del nye analyser for å svare på oppdraget. Nordfjella har en ferdsel som er svært ujevnt fordelt, både på areal og gjennom året. Sommeren har størst utfart, og helgeutfarten er stor utover høsten, enten dette er syklister Rallarvegen, fotturister utfra hytter eller i forbindelse med jakt. I forhold til barriereeffekter av stier og veger viser materialet fra flere villreinområder at reinen begynner å få problemer med å krysse stien når det er flere enn 30 personer som passerer på stien i løpet av om dagen. Er det flere enn 220 passeringer om dagen vil reinen ikke krysse og det er full barriereeffekt. Det er relativt få stier som har en intensitet over 30 personer om dagen i Nordfjella, og dette er i all hovedsak tilknyttet DNT merkede stier langs aksen i mitdområdet, Finse-Geitryggen-Iungsdalen-Breistølen. Områdene lenger vest har en lav ferdselsintensitet sammenlignet med de midtre områder og også områdene i øst. I øst er ferdselen fordelt på et stort antall umerkede stier og tråkk, i tillegg til de merkede stiene og grusvegene. Vurderingen viser at planen på en god måte ivaretar villreinens interesser. De fleste fokusområder innehar kun små endringer siden 1998 planen, og innebærer heller en utvidelse enn en innsnevring av villreinområdet. I tillegg er retningslinjene mer håndfaste i planforslaget enn de var 1998 planen. Trekkvegene for villrein over Rallarvegen og Geitryggen er gitt høyest verdi, og retningslinjene i den nye planen vil ikke endre ferdselsbildet vesentlig i disse områder. Over Rallarvegen er det et villreintrekk til tross for stor ferdsel, mens trekket er mer marginalt på Geitryggen. I begge områdene er det særs viktig at ferdselen overvåkes. Åpning av Rallarvegen 1. juni antas å ha minimal effekt på ferdselsintensiteten langs vegen i juni. Kongshellerområdet må sees i sammenheng med Geitryggen, og får høy verdi på grunn av ferdsel med over 30 personer enkelte dager i et sårbart trekkområde. Grensene i planutkastet for Rallarvegen, Geitryggen og Kongshelleren ivaretar villreinens interesser på en god måte. Det å ta ut Kvammadalen fra villreinområdet og utvikle område med skianlegg og hytter, ev også gondol, vil medføre en negativ konsekvens for villrein med at vinterferdselen inn i fjellet vil kunne øke i området lengst i vest. Viktige avbøtende tiltak vil være å opprette tilbud om oppkjørte løyper nede i dalen og i utkanten av villreinområdet. Villreinen viser en arealunnvikelse fra vinterbeiteområdene i bremmen rundt Hallingskarvet, og dette skyldes antagelig stor ferdsel. Det er vanskelig å se for seg tiltak som skal kunne «stenge» fjellet for ferdsel i dette pressområdet. En aktiv forvaltning som håndterer ferdsel med å kanalisere og konsentrere ferdsel til ønskete områder, vil ha langt større effekt på villreinen enn at ferdselen utvikler seg mer eller mindre tilfeldig i området. En fragmentert soneinndeling som foreslått i planutkastet vil kunne vanskeliggjøre muligheten for å lage helhetlige planer for stier og løyper og annen tilrettelegging i området. En mer enhetlig sone, i første rekke som randsone, vil åpne opp for en mer helhetlige planer for å håndtere ferdsel. Det viktige her er å legge skiløyper og annen tilrettelegging langs med Hallingskarvet i ytterkantene og samtidig etablere minst mulig tilrettelegging på tvers inn mot foten av Hallingskarvet. Utvidelse av Hemsedal skisenter med de forutsetningene som er skissert i vurderingen antas å ha marginale effekter på villrein. Selve utbyggingsarealet er begrenset til et endefjell, og det antas at ferdselen inn i området øst for Fanitullvegen ikke vil øke nevneverdig med mindre man tilrettelegger for dette. Villreinen viser arealunnvikelse til området, og har gjort dette lenge, selv om det er rike vinterbeiter der. Det skal lite forstyrrelse til for at reinen unnviker området, og det vil kreve unødig sterke restriksjoner på ferdsel i et område som er så viktig for friluftsliv og turisme. Økt tilrettelegging og bruk av områdene rundt Fanitullvegen vinterstid vurderes imidlertid å ha uheldige konsekvenser for villreinen. De to andre fokusområdene, Gravdalsområdet og Viddalsdammen, har relativt beskjeden ferdsel og bruk i dag. Planforslaget innebærer en arealutvidelse i forhold til 1998 planen. Områdene er sårbare for økning i ferdsel, som kan forandre status raskt. Det viktigste tiltaket er å begrense ferdsel langs anleggsvegene, og områdene bør overvåkes for ferdsel. Hovedkonklusjonen er at planforslaget ivaretar interesser knyttet til villrein, friluftsliv og reiseliv på en tilfredsstillende måte. Vurderingen har synliggjort kritiske områder for trekk og utveksling av villrein i områdene langs Rallarvegen/Bergensbanen, og områdene Geitryggen og Kongshelleren. Områdene vest for Fv 243 utgjør viktige arealer for villrein, har liten ferdsel i dag, og en ferdselsøkning her vil ha negative konsekvenser for villrein. Vinterbeiteområdene i øst utgjør randområder med store interesser knyttet til friluftsliv og reiseliv. Rapporten foreslår noen endringer i retningslinjene i planforslaget, og det er viktig at man følger opp med en overvåkingsplan for ferdsel i fokusområdene. Gundersen, V., Olsson, T., Strand, O., Mackay, M., Panzacchi, M. & B.van Moorter. 2013. Nordfjella wild reindeer range – an environmental impact assessment (EIA) for wild reindeer, outdoor recreation and tourism of a preliminary plan for wild reindeer management - NINA Rapport 956. 71 s. The report is carrying out an environmental impact assessment (EIA) in connection with work of a regional plan for wild reindeer in Nordfjella national reindeer range. The question is whether the plans suggested borders, zones and directions fit with the overall goal of wild reindeer management initiated by the Ministry of the Environment and biological/ecological knowledge of the reindeer use and migration in the area. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Villreinens leveområder har gjennomgått store endringer de siste 100 åra. I løpet av dette tidsrommet har vi også endret sammensetningen på økosystemet som villreinen er en del av. De store rovdyra ble som en følge av jakt og skuddpremieordninger sterkt desimert på slutten av 1800 tallet. Dette var situasjonen gjennom store deler av forrige århundre og det var først etter lang tids fredning at rovdyra igjen har fått en plass i norsk fauna. Betydningen av disse endringene for villreinstammene er på mange måter et åpent spørsmål og vi savner kunnskap både om rollen dagens rovdyrbestander har i forhold til villrein, og hvilken betydning fraværet av rovdyr har hatt for villreinstammene. På samme vis savner vi kunnskap om hvordan reetablerte rovdyrbestander vil påvirke forvaltningen av villreinstammene i områder som Blefjell, som har forholdsvis små alpine vinterbeitearealer. Fordelingen mellom arealer over/under skoggrensa er henholdsvis 53 og 47 %, og er blant de forvaltningsområdene for villrein som har størst, prosentvis areal under skoggrensa. Utgangspunktet for denne rapporten er at villreinbestanden i Blefjell nesten ble halvert fra ønsket størrelse i løpet av et par år i perioden 2004-2006 utan at en kan forklare årsaken(e). Villreinutvalget innførte jaktstopp i 3 år, og i denne perioden var det en lav tilvekst, bortsett frå ett år med null vekst. Bestandsutviklingen hos rein kan påvirkes av mange faktorer; både menneskeskapte (eksempelvis vei og biltrafikk, friluftsliv og hyttebygging, vannkraftutbygging, kraftledninger, jakt), samt insektstress, klima og emigrasjon/ immigrasjon. I Blefjell er det ikke bygd nye veier eller kraftledninger siden dagens villreinstamme ble etablert på 1970-tallet, og det har heller ikke vært ny vannkraftutbygging. Når det gjelder hyttebygging har kun vært fortetting i etablerte områder i sør-øst (bl.a. Fagerfjell, Gvelven, Hauk) hvor villreinen ikke har hatt tilhold de siste 20 årene. Når det gjelder rovdyr så ligger Blefjell forholdsvis langt utenom de områdene som Stortinget har bestemt skal kunne ha ynglende ulv og bjørn. Dette betyr imidlertid ikke at det kan være ulv utenfor ulvesonen. I forhold til jerv er det ingen målsetning at det i dette område skal være yngling av arten, og jerv er så vidt en kjenner til heller ikke observert i området på flere år. Dette betyr at det kun er kongeørn og gaupe som kan være potensielle predatorer i området. På bakgrunn av data fra Scandlynxprosjektet er det vist at hanngauper i Buskerud og Telemark i snitt bruker et «kjerneområde» på 750 km2 og hunngauper 400 km2. Det vil følgelig være et begrenset antall gauper som potensielt kan drepe villrein i Blefjell og de andre tilgrensende villreinområdene, og villreinområdene utgjør en brøkdel av gaupenes revir. Prosjektet fulgte i perioden 2006-2011 i alt 13 forskjellige gauper med tilhold i nærheten av Norefjell-Reinsjøfjell, Blefjell og Brattefjell- Vindeggen. I løpet av 2265 døgn med intensiv byttedyrsøk ble det funnet 355 byttedyr; 123 rådyr, 98 sau og 30 hjort og én villreinkalv. Det er ingen tvil om at gaupe kan drepe villrein. Gitt dagens situasjon med et stort antall alternative byttedyr som sau, hjort og rådyr tilgjengelig, synes villrein ikke å være et viktig byttedyr for gaupe. Generelt er det lite sannsynlig at noen av de store rovdyrene kan holdes ansvarlig for omfattende villreinpredasjon med dagens situasjon. Når det gjelder predasjon fra kongeørn er det et mer åpent spørsmål som bør utredes nærmere. En liten bestand av rein vil imidlertid være påvirket av tilfeldigheter. Det kan tenkes at det er et sett av årsaker, inklusive predasjon fra gaupe, som er årsaken til at bestanden i Blefjell ikke har hatt den utvikling som teoretisk sett ville vært naturlig. The habitats that wild reindeer occupy have undergone extensive changes during the last 100 years. During this period we have also altered the structure of the ecosystems that they occupy. The large predators were virtually exterminated by the early 20th century due to hunting which was driven by bounty payments. This situation persisted for most of the 20th century, and it was only after decades of protection that large predators have begun to return to Norwegian ecosystems. The effects of these changes are not totally clear as we have lacked knowledge about the impacts of the present populations of predators on the wild reindeer and of the effect of their long absence. This also implies that there has been much discussion about how the present recovered populations of large predators influence reindeer management in areas like Blefjell, having relatively small winter grazing pastures above treeline in the alpine tundra zone. The area distribution above/beneath the treeline is 53 and 47%, respectively, and is among those wild reindeer management areas with such a high percentage of the winter grazing areas below the treeline. The background for this report is that the wild reindeer population in Blefjell was nearly reduced by 50% of its size within a couple of years during the period 2004-2006. The management authorities for Blefjell could not explain the failure of the population to increase and imposed hunting ban for three years, and a low population increase took place except from one year with zero increase. There are several factors that can influence on how a wild reindeer population develops. These include anthropogenic factors (e.g. roads and traffic, disturbance from recreation and second home development, hydroelectric development, power lines and hunting) and factors such as insect stress, climate and emigration/immigration. In Blefjell no new roads or power lines have been constructed since the reindeer population there was established in the 1970s. Neither have there been any activities to produce more hydroelectric power. Regarding recreation and second home development more cabins have only been built in already established recreational areas in the south-east (like Fagerfjell, Gvelven, Hauk), areas the reindeer has avoided to use during the last 20 years. When it comes to predators, Blefjell is far from the management zones established by the parliament for wolves and bears, and there is also no ambition to allow wolverines to reproduce in the area. No wolverines have been documented in the area for several years. This only leaves Eurasian lynx and golden eagles as potential predators. Based on telemetry data collected within the region (counties of Buskerud and Telemark) by the Scandlynx project it is estimated that adult male and adult female lynx use around 750 km2 and 400 km2 , respectively. Combing this scale with their territorial nature implies that there will therefore be potentially very few individual lynx within the Blefjell area at any given time, as well as the other wild reindeer management areas (Norefjell-Reinsjøfjell and Brattefjell-Vindeggen). During the period 2006-2011 the project followed 13 different lynx in the proximity of Norefjell-Reinsjøfjell, Blefjell and Brattefjell-Vindeggen wild reindeer populations. In the course of 2265 telemetry days with intensive efforts to identify and validate kills occurring at clusters of locations a total of 355 prey items were found. These included 123 roe deer, 98 sheep, 30 red deer and only 1 wild reindeer calf. While there is no doubt that lynx can kill wild reindeer, given the present densities of alternative prey it is clear that wild reindeer do not constitute a preferred prey. It is therefore unlikely that any of the large mammalian carnivores can be responsible for extensive predation on wild reindeer in the region. It is much less clear concerning the predation potential from golden eagles, a factor that deserves future investigation. A small population of reindeer will always be exposed to stochastic events, and it is possible to imagine that a set of different factors could all contribute to the fact that the population has not increased as it could have from a theoretical point of view. In order to determine what is influencing the Blefjell population it is therefore desirable to examine a range of factors. With respect to future research on wild reindeer and predators in general, there are several questions that deserves a closer look. From a “big picture” perspective it is desirable to look at the ecological role of large predators and how the general absence of predation has influenced wild reindeer populations. There also seems to be a need to conduct more studies on calf mortality to determine the extent of predation from a range of carnivores and golden eagles. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Wold, L. C., Gundersen, V., Nerhoel, I., Strand, O. Panzacchi, M., Dokk. J. G. & O. Andersen. 2012. Friluftsliv og turisme i Nordfjella villreinområde - NINA Rapport 850. 37 s. Rapporten oppsummerer resultater fra undersøkelser som ble gjennomført av bruk og ferdsel i Nordfjella villreinområde sommeren 2010 og vinteren 2011. Det er lagt vekt på enkel visuell fremstilling i kart og figurer. Beskrivelsene av ferdsel omfatter volum av besøkende, romlig fordeling i terrenget og også karakteristikker av typiske brukere. I tillegg rettes det fokus mot aktuelle forvaltningsløsninger som ivaretar interesser knyttet til ferdsel og villrein. Nordfjella villreinområde er på mange måter et typisk fjellområde i Sør-Norge når det gjelder friluftsliv, turisme og lokal bruk. Store hytteområder og turistsentra er lokalisert i randsonene til området, spesielt i Hallingdal, og genererer på ulikt vis trafikk inn i fjellet. Viktige attraksjoner er Hallingskarvet nasjonalpark og Aurlandsdalen, og som sammen med Finse stasjon gir en sterkt kanalisert trafikk langs T-merka stier i området. Vi har estimert at over 80 % av alle turene i Nordfjella foregår langs merka stier. I tillegg har Rallarvegen 25 000 syklister som sykler hele eller deler av strekningen Haugastøl – Myrdal i løpet av noen hektiske sommeruker. Data fra de automatiske tellerne viser at bruken av stiene er ekstremt dynamisk over tid, og viktige variable for å forklare bruksintensitet er dag-natt, hverdag-helg, høysesong-lavsesong og værforhold. Rallarvegen er et godt eksempel på sykliske svingninger i ferdselen, mellom dag og natt, og mellom hverdag og helg utover høsten. Vi observerte også at stien fra Prestholtseter til Hallingskarvet hadde om lag 20 % av alle sommerpasseringer på en og samme solskinnsdag. For hele området sett under ett har områdene i vest lav grad av tilrettelegging og få folk i sommersesongen, mens spesielt midtområde med T-merka stier har høyest intensitet. Også vintertrafikken er knyttet til stikka og oppkjørte skiløyper, og volumet er i stor grad knyttet til helger og ferietid etter vinterferien. Lokal bruk er ofte forbundet til tradisjoner innen jakt, fiske, oppsyn med husdyr og seter. Lokalbefolkningen er i mindre grad knyttet til merka stier. Majoriteten av de som besøker Nordfjella ønsker god tilrettelegging i form av T-merka stier, kart og informasjon, samt overnattingsmuligheter. Et fåtall overnatter i telt. Vi har identifisert segmenter av de besøkende som etterspør langt mer tilrettelegging og informasjon i utvalgte områder, samtidig som andre ønsker at område har et villmarkspreg. Det er slik i Nordfjella som i andre fjellområder i Sør-Norge at det er utlendingene som i særlig grad ønsker at området skal ha et villmarkspreg, motsatt, nordmenn og lokalbefolkningen ønsker sterkere tilrettelegging i form av stimerking, informasjon og overnattingsmuligheter. Rapporten avslutter med beskrivelser av forholdet mellom ferdsel og villrein i utvalgte fokusområder spesifisert i Strand m. fl. (2011). NØKKELORD : friluftsliv, målstyrt forvaltning, Nasjonalpark, verneområde, villmark, villrein, outdoor recreation, adaptiv management, National Park, protection, wilderness, wild reindeer

Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Langvatn, R., Holmstrøm, F., Solem, M. I., Eriksen, R., Astrup, R. & Ueno M. 2012. Hjortevilt 1991-2011 – Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. – NINA Rapport 885. 156 s. Overvåkingsprogrammet for hjortevilt blir gjennomført på oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN), og NINA har hatt ansvaret for gjennomføringen av programmet siden oppstarten i 1991 og fram til i dag. Datamaterialet som er samlet inn i løpet av disse 21 åra representerer en unik mulighet til å følge sentrale utviklingstrender i bestandsstørrelse, kondisjons- og reproduksjonsmål hos elg, hjort og villrein innen utvalgte overvåkingsregioner. Overvåkingen gjennomføres i detalj innenfor 17 forskjellige overvåkingsområder (7 for elg, 3 for hjort, 7 for villrein) fra Svalbard i nord til Vest-Agder i sør, der kjever, slaktevekter og andre data samles fra skutte individer, og kalveproduksjon og bestandsstruktur estimeres i villreinbestandene. I tillegg gjennomføres det en mer ekstensiv overvåking av bestandstetthet, avskytning og kalverekruttering basert på jegerrapporter. Denne rapporten er en oppsummering av utviklingstrendene i overvåkingsperioden 1991-2011, med spesiell fokus på utviklingen i den siste kontraktsperioden, 2007-2011. I løpet av perioden 1991-2011 har det i Norge vært en generell økning i avskytningen av hjort og nedgang i avskytningen av villrein, mens avskytning av elg har holdt seg relativt stabil (variert rundt gjennomsnittet). Den samme utvikling kan spores i antallet individer drept i trafikken for elg og hjort. På regionalt nivå har tettheten og avskytningen av elg stort sett økt i bestandene fra Sør- Trøndelag til Finnmark, mens den har sunket fra Buskerud til Vest-Agder. I Oppland og i fylkene lenger øst, har trenden vært mer stabil. I samme periode har det vært en generell nedgang i kalverekrutteringsratene estimert fra sett elg i de fleste fylkene. Nedgangen har vært spesielt tydelig fra Buskerud til Vest-Agder. Til tross for vesentlig nedgang i bestandstetthet, er rekrutteringsratene fortsatt lave i disse fylkene. Motsatt finner vi fortsatt høye rater i Østfold og i fylkene fra Sør-Trøndelag til Finnmark. Den samlede bestandsstørrelsen og avskytningen av villrein er dominert av bestanden på Hardangervidda. I inneværende overvåkningsperiode har bestandsstørrelsen på Hardangervidda vært lav men i vekst. Tilsvarende utviklingstrender finner vi i Setesdal Ryfylke og i Forolhogna og jaktuttaket fra overvåkingsområdene er følgelig økende ved utgangen av siste overvåkingsperiode. I de 17 villreinområdene på fastlandet som ikke inngår i overvåkingsprogrammet for villrein, har det vært en nedgang i jaktuttaket på omkring 25 % i perioden 1991-2011. Avskytningen av hjort har økt systematisk i alle fylker med hjortejakt i perioden 1991-2011 og har i hele perioden vært dominert av fylkene fra Rogaland til Sør-Trøndelag. De siste åra har imidlertid veksten vært størst i de nye hjorteområdene på Sørlandet og Østlandet. I 2011 var det for første gang på lenge en nedgang i avskytningen i alle de dominerende hjortefylkene, utenom i Hordaland. Den samme utviklingen finner vi i antallet hjort påkjørt og drept i trafikken siden 2008, noe som antyder at den samlede bestanden av hjort nå er på vei ned. Innenfor overvåkingsområdene har bestandsutviklingen for de aktuelle hjorteviltartene vært i samsvar med den mer generelle utviklingen på regionalt nivå. Overvåkingsbestandene for elg i Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Hedmark har vært økende eller relativ stabile i perioden 1991-2011, mens bestandene i Oppland, Vestfold/Telemark og Vest-Agder har vært synkende. I den samme perioden har det vært en generell nedgang i slaktevekter og/eller rekrutteringsrater i alle områdene, utenom i Oppland og delvis i Troms. Fruktbarhetsratene fra eggstokkanalysene viser til dels det samme mønsteret, men i tillegg finner vi en positiv utvikling i flere områder. Det sprikende resultatet tilskrives i en viss grad jaktseleksjon og analysetekniske problemer.

Strand, O., Jordhøy, P., Mossing, A., Knudsen, P. A., Nesse, L., Skjerdal, H., Panzacchi, M., Andersen, R. & Gundersen, V. 2011. Villreinen i Nordfjella. Status og leveområde. NINA Rapport 634. 71 s. + vedlegg. Nordfjella har tidlegare inngått i eit større leveområde for villrein som truleg strekte seg frå Jotunheimen i nord og over Hardangervidda til Setesdalsheiane i sør. I dei siste 150 åra har fragmentering av leveområda ført til at dette biletet har endra seg, og leveområda er i dag langt meir oppdelte og står fram som dels sjølvstendige einingar. Dei omfattande fangstanlegga på austsida av Hardangerjøkulen dokumenterer at det tidlegare har vore omfattande utveksling av rein mellom Nordfjella og Hardangervidda. Områdevise endringar i dyra sin arealbruk har vi også dokumentasjon på frå nyare tid, då villreinstammen på Hardangervidda brukte Nordfjella som vinterbeite. Også i seinare år har vi dokumentasjon på dynamisk områdebruk hjå desse villreinstammene, mellom anna har dyr frå dei nordlege delane av Nordfjella teke i bruk område sør for Rv 50 og i Hallingskarvet. Etter 2005 har vi også dokumentert at dyr frå Nordfjella har brukar område som administrativt ligg under Hardangervidda. Dette viser at reinstammene på Hardangervidda og i Nordfjella har funksjonsområde som i dag ligg utanfor dei administrative grensene for villreinområda. Dette reiser store utmaningar for både bestands- og arealforvaltinga. I høve til forvalting av areala er det særs viktig å sjå betydinga av dei noverande trekkorridorane både innan og mellom desse villreinområda. Dei regionale arealplanane må difor ta omsyn til at desse villreinstammene har funksjonsområde som ligg utanfor dei administrative grensene for villreinområdet. Fokusområdet ved Finse og Rv 7 på Hardangervidda er viktige i høve til dette, og utviklinga her er av stor betyding for i kva grad reinen skal ha tilgong til desse områda i framtida. I høve til framtidige klimaendringar vil truleg trongen for alternative beiteområde auke, og såleis blir slike trekkorridorar stadig viktigare. Reinen sitt skifte av årstidsbeite fører til relativt små lokale forflyttingar i Nordfjella, og den geografiske avstanden mellom årstidsbeita er relativt liten her i høve til det vi har sett i andre delar av Langfjella. Resultata frå Nordfjella syner at dyra over lengre tid har ein vekselbruk mellom ulike delar av villreinområdet. Data frå dei GPS-merka dyra viser at det i dag er betydelege barrierar som påverkar reinen sine moglegheiter til fritt å vandre mellom dei ulike delane av villreinområdet. Det same datasettet har også bekrefta at reinen brukar tunneltak over både veg og jernbane som trekk- og beiteområde. På same tid har vi også sett betydinga av at anna aktivitet kan verka uroande i slike område, både ved Finse/Rallarvegen og Geitryggen. Datasettet frå Nordfjella viser såleis både den avbøtande effekten ein oppnår med tunellar, men samstundes også utmaningane med å avgrense etableringa av annan infrastruktur og aktivitetar ved slike trekkpassasjar. Nordfjella er eit fragmentert villreinområde. Infrastruktur og den markerte topografien i området bidreg til at det er fleire tronge trekkorridorar som er av stor betyding for villreinen sin tilgong til viktige funksjons- og beiteområde. I rapporten finst ei detaljert skildring av fleire slike ”fokusområde”. Desse utgjer særskilte utmaningar for arealforvaltinga her. Døme på slike er Geitryggen, Finsetunellen, Gravdalsområdet, Kongshellerområdet, områda ved Viddalsdammen og dei austlege vinterbeiteområda. Fleire fokusområde står fram som tydeleg påverka av menneskeleg aktivitet og er såleis lite tilgjengelege trekkområde for reinen. Andre område, som Gravdalsområdet, er intakte men sårbare område, med viktige funksjonar for aust–vesttrekket i denne delen av Nordfjella. Dei austlege vinterbeiteområda blir lite nytta, trass i at dei er rike på beitelav. Tettleiken av hytter og uroing her er ei mogleg forklaring på dette. Vi manglar gode datasett som viser utbreiinga og bruken av merka skiløyper i dette området. Slike data bør skaffast, då dette vil vera eit viktig bidrag til auka kunnskap og betra forvalting av desse viktige beiteområda. På grunnlag av tilgjengelege data som omfattar lokal røynslekunnskap, kulturhistoriske data, oppsynsrapportar, beitekart og GPS-data frå radiomerka reinsdyr, har vi trekt opp ei ytre grense for reinen sitt biologiske leveområde i Nordfjella. Grensa er skildra konkret og visualisert på kommunevise kart. Det er eit overordna poeng at grensa mot Hardangervidda blir oppfatta som ei administrativ grense, då dei to villreinstammane her har overlappande og sams bruks- og funksjonsområde. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Solberg, E. J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C. M., Holmstrøm, F., Solem, M. I., Eriksen, R. & Astrup, R. 2010. Hjortevilt 2009 – Årsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 584. 77 s. Denne rapporten er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ved NINA, og er utarbeidet i henhold til kontrakt med oppdragsgiver, Direktoratet for naturforvaltning (DN). I rapporten viser vi utviklingen i bestandskondisjon (slaktevekt, fruktbarhet og rekrutteringsrater) og til dels bestandsstruktur og bestandstetthet for elg, hjort og villrein i de 17 overvåkingsområdene for hjortevilt i Norge. I tillegg rapporterer vi den nasjonale og regionale utviklingen i fellingsstatistikk og antall viltpåkjørsler for elg, hjort, rein og rådyr, samt sett elg- og sett hjort-registreringer fram til 2009. I årets rapport presenterer vi også en oversikt over utviklingen i beitetilbud av og beitetrykk på trær og busker som beites av elg og hjort i perioden 2005-2008, og variasjonen i rekruttering av de samme artene i perioden 1994-2008. Beitetreovervåkingen er gjennomført i samarbeid med Landsskogtakseringen ved Norsk institutt for skog og landskap. Resultatene antyder at det samlede antallet hjortevilt økte ytterligere fra 2008 til 2009. Aldri tidligere er det felt flere elg, hjort og villrein samlet sett som under høsten 2009. Økningen skyldes i all hovedsak økt avskytning av hjort, mens antallet felte elg og rein var tilnærmet uforandret. Også antallet hjortevilt drept i trafikken økte fra jaktåret 2007-08 til 2008-09. I jaktåret 2008-09 ble det påkjørt og drept 7 487 hjortevilt. En grov estimering antyder at det var omkring 450 000 hjortevilt i Norge vinteren 2008, hvorav mest hjort og rådyr (≈300 000). Den samlede bestanden av villrein var drøye 30 000 i 2009 og tilnærmet uforandret fra året før. I alle overvåkingsområdene er det nå nært samsvar mellom bestandsstørrelse og bestandsmålet, med unntak for Hardangervidda og Setesdal Ryfylke. I sistnevnte områder er bestandene fortsatt under bestandsmålet, men økende. I de samme områdene har bestandskondisjonen økt de siste 20 årene, til tross for en svak nedgang i antall kalv pr. 100 simler i 2009. I de andre områdene er rekrutteringsratene stabilt høye eller i tilbakegang. Årsaken til denne tilbakegangen er uklar, men jaktrelaterte mekanismer kan være involvert og bør undersøkes. I overvåkingsområdet på Svalbard var det på ny vekst i bestanden i 2009 etter at den kollapset i 2008. I samsvar med dette ble det registrert over gjennomsnittlig kalveproduksjon og svært lav dødelighet, målt som antall kadaver. Som et resultat av antallet dyr i bestanden fortsatt høy i overvåkingsområdet i forhold til det langsiktige gjennomsnittet. I overvåkingsregionene for hjort var slaktevektene for kalv og åringsdyr i 2009 stort sett lavere enn det langsiktige gjennomsnittet. Dette er i samsvar med en synkende trend i alle regionene siden 1990- tallet og skyldes sannsynligvis økende fødekonkurranse som følge av høy og økende bestandstetthet. I samsvar med dette finner vi også at andelen 2-årige koller som har vært drektige er redusert i overvåkingsperioden i Hordaland og i Sogn og Fjordane. I Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag er trenden mer stabil eller svakt økende som følge av høyere drektighetsrater de to siste årene. For å unngå ytterligere fall i bestandskondisjonen tror vi det er nødvendig å hindre ytterligere bestandsvekst og endog redusere tettheten i enkelte områder. Resultatene fra sett hjort antyder ingen vesentlig bestandsvekst for hjort de to siste årene, men antallet kommuner med gode sett hjort data er fortsatt for få til å kunne si noe entydig om bestandstrendene i hele landet. Bestandsovervåking, Elg, Hjort, Hjorteviltforvaltning, Norge, rådyr, villrein, hjortevilt, ungulate management, moose, Norway, population monitoring, red deer, reindeer, roe deer

Thomassen, J., Strand, O., Gundersen, V., Fangel, K., Næss, C., Eide, N.E., Rønningen, K., Flemsæter, F., Ydse, H., Sørensen, R. & Skorem, J. 2009. FoU-prosjekt knyttet til villrein, ferdsel og inngrep i Snøhettaområdet. Dialogseminar på Norsk Villreinsenter Nord 22. – 24. april 2009. - NINA Rapport 481. 99 s. Dialogseminaret samlet en rekke sentrale brukere og interessenter i Snøhetta villreinområde. Seminaret var todelt, første del besto av flere foredrag hvor eksisterende kunnskap om en del sentrale tema ble presentert og diskutert. Hensikten var å etablere en plattform for seminarets dialogdel. Andre del, dialogen, foregikk etter en velutprøvd metode (Adaptive Environmental Assessment and Management – AEAM) hvor deltakerne jobbet med utvalgte tema i grupper. I forkant av seminaret var det utarbeidet en liste med potensielle tema (Verdsatte Økosystem Komponenter – VØK) og drivere som kunne tenkes å påvirke disse. Seminardeltakerne valgte hvilke tema og hvilke drivere som var viktigst i forbindelse med villrein, ferdsel og inngrep i området. VØK Villrein med tre ulike forvaltningsregimer av Snøheimvegen som drivere var forhåndsbestemt (Drivere: Snøheim A: Snøheimvegen fjernes og restaureres til ”opprinnelig” natur; Snøheim B: Snøheimvegen er åpen, men bare for skyttelbuss og til næringsbruk; Snøheim C: Snøheimvegen er åpen for sivil trafikk i perioden 1. juli – 1. oktober. Stenges i perioder under pågående saneringsarbeider og under villreinjakta). I tillegg ble følgende VØKer gitt prioritet: Næringsutvikling og lokalsamfunn; Internasjonal turisme; Tilgjengelighet – uberørthet; Friluftsliv; Primærnæring; og Moskus. En rekke drivere ble også valgt og koblet mot VØKene. Når en driver ”treffer” en VØK kan en effekt oppstå, og det ble laget 9 årsak – virkningskart som forklarer sammenhengene mellom ulike drivere og VØKene. Dialogen omkring villrein resulterte også i formuleringen av en rekke virkningshypoteser, vurderinger og anbefalinger om kunnskapsbehov. Anbefalingene danner grunnlaget for hva som bør være innholdet i FoU-prosjektet. Brukerne av området kan ha forskjellige interesser, motiver og mål for hvordan Snøhettaområdet skal benyttes i framtida. Dialogprosessen og deltakerne fikk rikelig med tid til å belyse sine verdigrunnlag og å gjøre vurderinger om man har tilstrekkelig kunnskap eller om det er kunnskapsmangel i forhold til å kunne forklare de effektene ferdsel og inngrep antas å ha på de aktuelle drivere og VØKer. Målfokusert kunnskap fra Snøhettaområdet vil kunne bidra til et enda bedre beslutningsgrunnlag, og slik også kunne bidra til å dempe konflikter. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Jordhøy, P. & Strand, O. 2009. Lufsjåtangen og Dagalitangen på Hardangervidda. Kunnskap og utfordringar i høve til villreintrekk og mennesksleg arealbruk. NINA Rapport 412. 77 s. + vedlegg. Buskerud fylkeskommune (koordinator) ynskjer å få utarbeidd ei villreinfagleg utgreiing om tangeproblematikken på Lufsjåtangen og Dagalitangen i samband med fylkesdelplanen for Hardangervidda. Hovudmålet med Fylkesdelplanen er å koma fram til ein langsiktig og heilheitleg strategi for bruk av areal som er viktige leveområde for villreinen, eller som påverkar villreinen sine leveområde. Prosjektet sine mål er å klarleggje fylgjande problemstillingar: 1. Kva betyr Lufsjåtangen og Dagalitangen som delar av leveområdet for villreinen på Hardangervidda ut frå naturgjevne tilhøve? 2. Kva er avgrensande faktorar for villreinen sin bruk av tangane? 3. Kva tiltak må eventuelt gjerast for at området skal bli betre tilgjengeleg for villreinen? 4. Kostnads- og nytteverdiar av eventuelle tiltak Villreinen sin historikk og status på Hardangervidda, herunder dei austlege tangane, er etter måten godt kjent gjennom skriftlege arbeid, overvaking og teljingar. Mykje kunnskap er publisert om eit vidt spekter av tema, frå beitestudiar til bestandsdynamikk og habitatbruk. Dei austlege delane av Hardangervidda har normalt lite snø og is og det er her ein finn dei viktige vinterbeiteområda. Tilgang på godt vinterbeite er vurdert å vere den viktigaste avgrensinga for storleiken på bestanden. Lufsjåtangen har betydelege vinterbeiteressursar, og utgjer saman med Dagalitangen ein potensielt viktig vinterbeitereserve for reinen på Hardangervidda. Det store tal fangstgroper på Austvidda og konsentrasjonen av desse, er den største som finns i Noreg sør for Jotunheimen. Storparten av fangstgropene ligg i høgdelaget 1200-1400 moh og er hovudsakeleg steinmura groper. Hovudretninga på desse gropene er i dei sentrale delane av Austvidda orientert aust-vest og speglar hovudretninga i reinen sitt forflyttingsmønster og hovudtrekka. Innfallspartiet mot Lufsjåtangen har særskilt stor førekomst av groper. Likeså er det ein god del fangstgroper på tangehalsen til Dagalifjell. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Solberg, E.J., Strand, O., Veiberg, V., Andersen, R., Heim, M., Rolandsen, C.M., Holmstrøm, F. & SOlem, M.I. 2009. Hjortevilt 2008. Årsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 477. 69 s. Denne rapporten er en framdriftsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ved NINA, og er utarbeidet i henhold til kontrakt fra oppdragsgiver, Direktoratet for naturforvaltning (DN). I rapporten viser vi utviklingen i bestandskondisjon (slaktevekt, fruktbarhet og rekrutteringsrater) og til dels bestandsstruktur og bestandstetthet for elg, hjort og villrein i de 17 overvåkingsområdene for hjortevilt i Norge. I tillegg rapporterer vi den nasjonale og regionale utviklingen i fellingsstatistikk og antall viltpåkjørsler for elg, hjort, rein og rådyr, samt sett elg- og sett hjort-registreringer fram til 2008. Resultatene antyder at det samlede antallet hjortevilt økte ytterligere fra 2007 til 2008. Aldri tidligere er det felt flere elg, hjort og villrein samlet sett som under høsten 2008. Økningen skyldes i all hovedsak økt avskytning av hjort, mens antallet felte elg og rein var tilnærmet uforandret. Også antallet hjortevilt drept i trafikken økte fra jaktåret 2006-07 til 2007-08, og for første gang ble det registrert mer enn 7000 hjortevilt drept av bil og tog. En grov estimering antyder at det var drøye 400 000 hjortevilt i Norge vinteren 2008, hvorav mest hjort og rådyr (250 000-300 000). Av det samlede antallet utgjør villreinen den laveste bestanden (ca. 33 000). Minimumstelling-ene antyder at totalantallet rein i 2008 var tilnærmet uforandret fra året før. I alle overvå-kingsområdene er det nå nært samsvar mellom bestandsstørrelse og bestandsmålet, med unntak for Hardangervidda og Setesdal Ryfylkeheiene. I sistnevnte områder er bestanden fortsatt under bestandsmålet etter kraftig reduksjon i bestandstetthet siden midt på 1990-tallet. I takt med bestandsreduksjonen har det også vært en vesentlig økning i rekrutteringsrater (kalv pr. 100 simler og ungdyr), spesielt i Setesdal Ryfylkeheiene. I de andre områdene er rekrutteringsratene mer stabilt høye eller i tilbakegang. Årsaken til denne tilbakegangen, til tross for relativt stabile bestandstettheter, er ikke kjent, men jaktrelaterte mekanismer kan være involvert og bør undersøkes. I overvåkingsområdet på Svalbard var det ny kollaps i bestandsstørrelsen i 2008, etter omfat-tende dødelighet i løpet av vinteren og lav rekruttering av kalv påfølgende sommer. Dette er den første virkelige kollapsen siden 2002 og skyldes sannsynligvis vanskelige is- og snøforhold kombinert med høy bestandstetthet. Til tross for en nedgang på mer enn 30 %, er bestanden i overvåkingsområdet likevel høy i forhold til det langsiktige gjennomsnittet. Dette skyldes generelt høyere bestandsvekst de siste årene, noe som er satt i sammenheng med økt temperatur med mulig konsekvenser for tilvekst og tilgang på beiteplanter sommer og vinter. I overvåkingsregionene for hjort var slaktevektene i 2008 lave i forhold til det langsiktige gjen-nomsnittet. Dette er et konsistent mønster i alle regionene og skyldes sannsynligvis økende fødekonkurranse som følge av høy og økende bestandstetthet. I samsvar med dette finner vi også at andelen 2-årige koller som har vært drektige er redusert i overvåkingsperioden i Hor-daland og i Sogn og Fjordane, men i mindre grad i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Data fra sett hjort-overvåkingen antyder imidlertid ingen dramatiske fall i rekrutteringsratene de siste 5-6 årene. For å unngå ytterligere fall i bestandskondisjonen tror vi likevel det er nødvendig å hindre ytterligere bestandsvekst og endog redusere tettheten i enkelte områder. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Jordhøy, P. og Strand, O. 2008. Villreinen i Fjellheimen. Status og sårbare habitat. – NINA Rapport 411. 50 s. Målsetjinga med dette arbeidet er å få samla og oppsummert kjent kunnskap om reinen og tilhøyrande leveområde i Fjellheimen. Ut frå dette skal ein kunne peike på sårbare habitat, kva som utgjer dei sterkaste menneskeskipa begrensingane og kva tiltak ein må gjere for at desse skal bli minst moglege. Fjellheimen består av store fjellparti sør for Sognefjorden og strekkjer seg frå Fresvik i aust til Masfjorden i vest. Dette kystnære fjellområdet er svært snørikt, men ned-børsmengden avtek sterkt austover. Vinterbeitene representerer dirfor berre ca. 10 % av beitene totalt sett, mens sommarbeitene er rikt utbreidd. Einskilde lavkledte ryggar finns mellom anna ut mot Nærøyfjorden og Stalheim. Fjellandskapet er kupert og reinen finner mange gode funksjonskvalitetar, mellom anna snøfonner til vern mot insekt i dei varmaste periodene om sommeren. Det er også mange snøleier med frisk vegetasjon sommeren igjennom. Fangstanlegg og dyregraver viser at dette har vore villreintraktar frå gammalt av. Særskilt interessant er eit stort massefangstanlegg ved Fresviksbreen. Dyregravane si plassering fortel at reinen i hovudsak nyttar dei same trekkvegane i dag som i gamal tid. Bestanden tel i dag ikring 500 vinterdyr. Vinterbeitene er naturleg utbreidd i dei mest nedbørfattige områdene i aust og sør-aust. Generelt kan ein seie at lavbeita i den austlege delen er svært flekkvis fordelt og inngår i ei blanding av grøntbeiter og lavbeiter. Røynslene frå lokale observasjonar tilseier at reinen kan beite ned lavmatta i eit avgrensa område nokså snøgt, for så å flytte til andre område med rikare lavførekomst. Såleis kan det sjå ut som her er korte beiterotasjonsperiodar på grunn av flekkvis og marginal førekomst av lav. Grøntbeitet har rik førekomst i store delar av Fjellheimen villreinområde, særleg innan områder med dalar og botnar der det er lausmassar og god grobotn for vegetasjon. Høg nedbør saman med variert topografi er og sjølvsagt andre viktige faktorar for den gode grøntbeiteproduksjonen her og gjer at tilgangen på proteinrikt beite er god sommaren og hausten igjennom. Mellom inste delen av Eksingedalen og Myrkdalen er det eit fjellband (Blåeggi og omegn) der reinen kan trekke nord-sør mellom Vikafjellet og ”Volafjellet”. Denne korridoren er svært viktig for utveksling av dyr mellom områda her. Aust-vesttrekket over Vikafjellvegen er og svært viktig for bestanden som heilheit. Eit svært sentralt trekk om vinteren er til dømes trekkorridoren over tunnelltaket mellom Valanipa og Sopandefjellet (tunnellen bygd i 1982). I tillegg er aust-vesttrekket sør for Skjelingavatnet svært viktig. Røynsla med reinen sitt val av kalvingsland tilseier at desse funksjonsområda kan flytta seg noko over tid. Dei siste 10 åra har området ikring Store Muravatnet vore mykje nytta til kalvingsland. Slaktevektene i Fjellheimen tyder at dyra sin kondisjon er god og stabil. For simle 2år+ (nytta som den mest representative kategorien når det gjeld kondisjonsmål) ligg gjennomsnittleg slaktevekt på den øvre del av skalaen for norske villreinbestandar. Reinen i Fjellheimen er døme på ein bestand i eit kystnært fjellandskap som trass i svært marginale vinterbeite er vital og i godt hald. Gamle fangstminne av stort mangfald tyder og på at det har vore god bestand her jamvel i tidlegare tider. Gunstig topografi og stadvis svært gode barmarksbeite (vekstbeite), med lang beitesesong og godt tilpassa bestandsstorleik, bidreg nok til bestanden sin gode kvalitet. Reinen er og har vore ein nøkkelart i Fjellheimen i det meste av perioden etter siste istid Dei tyngste inngrepa i Fjellheimen er forårsaka av kraftutbygging, veg- og hytteutbygging. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bevanger, K., Jordhøy, P., Reimers, E. & Strand, O. 2007. Reetablering av villreintrekk over Aursjømagasinet, Lesja og Nesset kommuner. Et kunnskapsgrunnlag. - NINA Rapport 266. 58 s. Statkraft Energi A/S har på bakgrunn av innspill i tilknyting til revisjonsdokumentet vedrørende Aurautbyggingen, initiert et utredningsarbeid som skal klarlegge forutsetningene for konkrete viltfremmende tiltak i form av en terskel ved Gåsbuosen i Aursjømagasinet for å bedre mulighetene for utveksling av dyr mellom nord og sør (Øst- og Vestområdet). Rapporten gjør rede for - på bakgrunn av historisk og nåtidig kunnskap - hvordan reinen benytter Snøhettaområdet i tid og rom. Endringer av villreintrekket mellom Øst- og Vestområdet i Snøhetta antas særlig å ha bakgrunn i etablering av barrierer samt store fluktuasjoner i antall rein. I løpet av de siste 50 årene har det også skjedd betydelige endringer i menneskelig påvirkning av Snøhettaområdet. Årsakene til at reinen har redusert bruken av enkelte områder og at noen gamle trekkpassasjer har gått ut av bruk er derfor flere, og mulig samvirkende faktorer. Ved å bygge kunstige, smale landtunger (terskelarmer) fra hver side ved Gåsbuosen, vil det kunne motivere for ny trekktradisjon på sikt. En optimal løsning vil være å binde sammen de to terskelarmene med en overgang som ligger over HRV (856 moh.). En slik løsning antas å gi størst insitament for dyrene til å trekke over dalføret også om høsten når bukkene farter mye under brunsten og under høst-trekket for øvrig. Under vårtrekket er magasinet sjelden fullt og med tanke på tilrettelegging kun for denne perioden (trekk vår og forsommer), vil det være kanskje være tilstrekkelig med ters-kelarmer som ligger under HRV, f.eks. på 853 moh. På bakgrunn av foreløpige beregninger vil små justeringer av terskelens beliggenhet, bredde og høyde kunne gi store utslag i forhold til massebehov det er snakk om. Ved å ta utgangspunkt i en terskel der toppen ligger over HRV indikerer svært foreløpige beregninger et massebehov på nordsiden som ligger i størrelsesorden 75 000 m3 og på sørsiden 100 000-125 000 m3. Totalt kostnadsoverslag for 200 000 m3 blir 20-30 mill. kr avhengig av om massene hentes lokalt eller tas fra steinbrudd. Et alternaiv med terskel på 853 moh. vil ha et massebehov i størrelsesorden 30 000- 35 000 m3, noe som reduserer kostnadene til 4-6 mill. kr. Ut fra en generell betraktning synes det ikke å være spesielle forhold som tilsier at prosjektet rent teknisk ikke vil være gjennomførbart. Når effektene av en eventuell terskel i forhold til rein skal evalueres, er det viktig samtidig å se på effekter av andre forstyrrende elementer. Disse ”andre forstyrrende elementene” kan ha avgjørende be-tydning for hvilken barrierereduserende effekt det eventuelt kan være å bygge en terskel. En hovedkonklusjon er at den potensielle barrierereduserende effekten av en terskel ved Gåsbuo-sen for villrein er noe usikker, og at den vil være avhengig av flere faktorer og at det samtidig må tas i bruk andre reguleringsverktøy som kontrollerer øvrige aktiviteter som kan skape unnvikelseseffekter hos reinen. Det finnes generelt lite kunnskap om i hvilken utstrekning det er mulig å reetablere gamle villreintrekk som har gått ut av bruk som følge av naturinngrep eller menneskelig forstyrrelse, og få studier har analysert effekter på reinbestander både før, under og etter naturinngrep. Det foreslås derfor at det settes i gang et større, integrert undersøkelsesopplegg der flere aktører bidrar med finansiering for å fremskaffe data om reinens bevegelsesmønster både i tilknytning til Aursjøen og andre deler av Snøhettaområdet. Ut fra en kost/nytte-betraktning vil det være langt mer lønnsomt enn et prosjekt som isolert ser på Aursjøområdet. Ettersom effekter av en eventuell terskeletablering også må fanges opp, betyr det at et slikt prosjekt bør ha en tidshorisont på minimum 6 år. villrein, Aursjøen, Lesja, Oppland, restaurering av trekk reindeer, Aursjøen, Lesja, Oppland, migratory corridor, restauration

Strand, O., Bevanger, K. & Falldorf, T. 2006. Reinens bruk av Hardangervidda. Sluttrapport fra Rv7-prosjektet. - NINA Rapport 131. 67 s. Rapporten oppsummerer NINAs forskningsaktivitet i forbindelse med riksveg 7 (Rv7) over Hardangervidda. Prosjektet har vært gjennomført i nært samarbeid med andre forskningsprosjekter og synergieffekten av de ulike aktivitetene har vært betydelig. Prosjektets hovedmål har vært å studere betydningen av Rv7 for villreinen på Hardangervidda. For å løse denne oppgaven er i alt 37 rein utstyrt med telemetrihalsbånd med GPS-enhet, og på bakgrunn av dette har det vært mulig å studere deres områdebruk i betydelig detalj over en femårsperiode. I og med at reinsdyr i stor utstrekning opptrer i flokk, kan det antas at en på denne måten har hatt oversikt over 70-80 % av totalstammen. Reinen er kjent for å ha en ekstensiv bruk av sine leveområder og det er derfor viktig å se dyrenes bruk av Hardangervidda i et lengre tidsperspektiv. Over tid er det tydelig at områdebruken har nær sammenheng med størrelsen på bestanden og tilgangen til mat. Eksempelvis er det dokumentert at stammen har utvidet arealbruken om vinteren når bestanden har oversteget ca. 15 000 individer. Antall villrein på Hardangervidda har variert mye i løpet av de siste 50 år, og bestanden har gjennomgått minst to perioder med overbeiting, først på 1960-tallet og sist på slutten av 1970-tallet. Bestandsforvaltningen har hatt som mål å redusere veksten i bestanden ut fra ønsket om å restituere beiter og øke kondisjonen hos dyrene. Forskning som har vært gjennomført indikerer at en langt på veg har lyktes med dette, og NINAs kartlegging av vinterbeitene indikerer en økning i lavbiomassen på Hardangervidda med ca. 80 % i perioden 1983-2003. For å undersøke reinens bruk av Hardangervidda generelt, og i nærområdene til Rv7 spesielt, er det etablert et arealdekkekart basert på fjernmålingskilder. Ved hjelp av bilder fra LANDSAT 5 og en terrengmodell har det lyktes å dele inn arealdekket i 9 vegetasjonsklasser/ arealdekketyper med en nøyaktighet på ca. 80 %. Disse beregningene viser at det er betydelige gradienter i vegetasjonsfordeling og -kvalitet innen området. Vinterbeitene er for eksempel dominerende i de østligste områdene, mens det i sørvest er mindre vegetasjon, og et større innslag av sommer– eller barmarksbeiter. Når det gjelder nærområdene til Rv7 spesielt, så viser kartleggingen at områdene rundt Hardangerjøkulen er særlig rike på snøleier, og at de trolig har en viktig funksjon som sommerbeiter. Områdene nord for Rv7 er også viktige som utvekslingsområde for reinen, og som avlastningsbeiter i år med vanskelige snøforhold. Langsmed, og sør for Rv7, finnes en større andel vinterbeiter, slik at området som påvirkes av Rv7 også inneholder beiter som er av verdi for reinen vinterstid. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Fjellreven Alopex lagopus er kritisk truet i Fennoskandia. Det er iverksatt overvåking, ulike be-varingstiltak samt forskning for å forklare den vedvarende tilbakegangen i Norge, Sverige og Finland. Denne rapporten oppsummerer status for FOU prosjekter knyttet til bevaringsbiologi på fjellrev ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). Gjennom det nasjonale overvåknings-programmet, og overvåking utført i Sverige, ble det til sammen registrert 8 ynglinger i 2006, 5 av disse var i Finnmark, mens 3 var i Sverige. Det lave antallet ynglinger er som forventet og kan forklares med at det var lite smågangere helt nord til Troms. Genetiske profiler av samtlige ekskrementer innsamlet i Norge dokumenterte 15 forskjellige individer i Nord-Norge. I Sør-Norge ble det registrert 8 individer. Disse var enten rømte farmrever, eller blanding mellom vill rev og farmrev (”hybrider”). Det reises derfor tvil om hvorvidt disse kan klassifiseres som opp-rinnelige ville fjellrever og om det finnes fjellrev tilbake i Sør-Norge. En videre utredning av si-tuasjonen i Sør-Norge bør være blant prioriterte oppgaver for 2007. I Børgefjell, Nordland ble det etablert utvidet kartlegging og registrering av fjellrev og rødrev på lik linje med det man gjør i Sverige. Børgefjell er således etablert som et viktig kontrollområde for forsøkene med rødre-vavskytning og støtteforing som utføres av det svenske SEFALO+-prosjektet og for rødrev-kontrolltiltakene i prosjektet ”Fjellrev i Finnmark”. På Sæterfjellet avlsstasjon ble det født et kull med 6 valper i 2006. Fire av disse, en hann og tre tisper, gikk inn i avlsprogrammet. Det ble dannet et nytt par ved å splitte opp et eksisteren-de par som ikke hadde fått valper. De to hannvalpene som ble satt ut på Saltfjellet i oktober måned hadde tilhold på hiet de ble satt ut på og benyttet fôrautomaten i avtagende grad den første måneden. De er ikke registret på fôrautomaten etter oktober måned. Utsettingen er et ledd i utprøving av ulikemetoder for tilbakeføringa av dyr til naturen. Resultatet vil evalueres til sommeren når vi får overblikk over hvordan de utsatte dyrene klarer seg gjennom vinteren og om de etablerer seg i området. For å øke antall par, tilflyt av genetisk variasjon, samt å utnytte potensialet i avlsstamme og avlsstasjonen bedre, er det behov for to nye hannvalper til avlsprogrammet i 2007. Resultatene av en omfattende landskapsøkologiske analyse (GIS) ut-ført i samarbeid med andre Fennoskandiske forskere og institusjoner, viser at sannsynligheten for yngling i naturen avhenger av både miljøfaktorer og demografiske faktorer. Resultatene vi-ser at fjellreven er truet av et samspill av mange faktorer. Økt konkurranse og predasjon fra rødrev Vulpes vulpes hindrer bruk av lavereliggende hi i produktive områder. Lav bestandstett-het fører til liten spreding og kontakt mellom aktive hi og fjellområder. På bakgrunn av dette bør bevaringsinnsats og planmessig utsetting fokusere på områder med en høy tilgang til gode hi, og der muligheten for kontakt med andre bestander er stor. De største og viktigste fjellrevom-rådene i Fennoskandia omfatter både Norge, Sverige og Finland. Dette understreker betyd-ningen av samarbeid på tvers av landegrensene både med hensyn til forskning og forvaltning. fjellrev i Norge, Finse, Børgefjell, Alopex lagopus, avlsprosjektet, genetikk, GIS, bevaringsbiologi, demografi, : Arctic fox in Norway, Finse, Børgefjell, Alopex lagopus, captive breeding programme, genetics, GIS, conservation biology, demographics © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Solberg, E.J., Langvatn, R., Andersen, R., Strand, O., Heim, M., Jordhøy, P., Holmstrøm, P og Solem, M.I. 2006. Egenevaluering av overvåkingsprogrammet for hjortevilt. Fremtidig overvåking sett i lys av 15 års erfaring. - NINA Rapport 156. 43 s. Denne rapporten er en kort egenevaluering av overvåkingsprogrammet for hjortevilt etter 15 års erfaring. Overvåkingsprogrammet ble etablert på oppdrag fra Direktoratet for naturforvalt-ning i 1991 og omfatter elg, hjort og villrein. Overvåkingen gjennomføres årlig basert på stan-dardisert metodikk i 7 områder for henholdsvis elg og villrein og i 3 områder for hjort. Overvå-kingsområdene dekker en rekke kommuner hvor det til dels finnes tilsvarende type overvåkingsdata fra flere år før 1991. I hovedsak er overvåkingen av elg og hjort basert på materiale innsamlet fra individer skutt under jakta, mens villreinovervåkingen også innbefatter årlige tellinger med påfølgende estimering av kalveproduksjon og bestandsstruktur. Generelt sett er det vår formening at hjorteviltprogrammet fungerer godt både organisatorisk og operativt i de fleste områdene. I enkelte overvåkingskommuner for elg og hjort, hvor motivasjo-nen for deltakelse har vært lavere og/eller kommunen har vært av mindre representativ betyd-ning, er overvåkingen avsluttet. For framtiden finner vi det viktig å fokusere innsatsen til kommuner med høy motivasjon og lengre tidsrekker. Samtidig finner vi det tilrådelig å endre noe på hvilke elementer som inngår i overvåkingen: I elgdelen er det vår vurdering at nytten av de årli-ge ovarieanalysene er for lav i forhold til kostnadene, og at innsamlingsfrekvensen av den grunn bør reduseres. Tilsvarende bør kjeve- og vektinnsamlingen i villreindelen fokuseres til områder hvor motivasjonen og muligheten for effektiv innsamling er høy. Midlene som frigjøres bør benyttes til å styrke andre deler av programmet eller innlemme nye elementer. I elgdelen og villreindelen er det ønskelig å innlemme beite- og vegetasjonsanalyser i den løpende overvåkingen. På det viset kan vi bedre forutsi utviklingen i elgens og reinens bestandskondisjon og samtidig overvåke konsekvensene av dagens høye hjortevilttettheter på vegetasjon og annen biodiversitet. I første omgang er det ønskelig med et pilotprosjekt for metodeutvikling og praktisk tilpasning, men på sikt bør det gjennomføres vegetasjonsovervåking i to eller flere overvåkingsområder for hver av artene. For å styrke kvaliteten, effektiviteten og kontinuiteten i overvåkingsprogrammet anbefaler vi at så mye som mulig av analysene i programmet legges til en institusjon med høy vitenskapelig kompetansen og erfaring. Dagens praksis er at deler av arbeidet gjennomføres lokalt, men med varierende resultat. For å opprettholde den nødvendige kompetansen og samtidig reduserer mulige feil som oppstår ved at mange personer deltar i prosessen, er det viktig at en høy andel av overvåkingsmaterialet bearbeides og analyseres ved samme laboratorium/institusjon. Dette sikrer dessuten at eventuelle forbedringer av rutiner og metodikk raskt kan implementeres for alle tre artene © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Landa, A., Strand, O., Kvaløy, K., van Dijk, J., Eide, N., Herfindal, I., Linnell, J. og Andersen, R. 2005. Bevaringsbiologi – Fjellrev i NINA 2005 - NINA Rapport 102. 31 s. Fjellrev Alopex lagopus er en av de mest utrydningstruede pattedyr i Norge og det er stort behov for kunnskap både om direkte og underliggende årsaker til fjellrevens tilbakegang så vel som mulige tiltak. ”Overvåkningsprosjektet”, ”GIS-analyser”, ”Fjellrev på Finse”, ”Genetikk på fjellrev” og ”Avlsprosjektet”, er alle integrerte delprosjekter i et fellesprosjekt – ”Bevaringsbiologi – fjellrev” ved NINA. Overvåkningsprosjektet rapporteres årlig i en egen overvåkningsrapport, mens denne rapporten gir en oppsummering av status og resultater fra de øvrige delprosjektene. Det er framsatt mange teorier om årsakene til tilbakegangen i fjellrevbestanden, og det er klart at når en isolert bestand først har blitt liten så forsterkes sannsynligheten for at bestanden dør ut. Sårbarheten til dagens små fjellrevbestander illustreres godt i demografiske data fra undersøkelser av fjellrev på Snøhetta og Hardangervidda. Disse viser hvor sterkt syklusene i smågnagerbestandene påvirker dødeligheten både på voksne og unge fjellrever. Dersom bestan-den blir for liten kan dette ha kritisk betydning, og tilfeldigheter kan avgjøre om det blir mange nok igjen til å ”svare” på neste topp i smågnagerbestanden. For å unngå demografiske og genetiske problemer som følge av små og isolerte bestander er avl i fangenskap en metode som er benyttet med hell for mange utrydningstruede arter. Samtidig vil avlsdyr som er hentet fra ville bestander utgjøre en buffer mot tap av genetisk variasjon dersom en bestand skulle dø ut. Etableringen av den nye avlsstasjonen for fjellrev på Sæterfjellet i Oppdal i 2005 er gjort med bakgrunn i dette. Stasjonen som ligger i et naturlig fjellrev-terreng, har kapasitet til å huse 8 par rever i hver sin 2,5 daa store innhegning. Første trinn i prosjektet er å bygge opp et tilstrekkelig antall avlsdyr og få til en god avl i fangenskap. Neste trinn vil være å etablere gode metoder for tilbakeføring av dyr til naturen, der blant annet tilleggsforing gjennom den første vinteren er et aktuelt tiltak. Til sammen er det nå 5 par med viltfangede rever i prosjektet (4 par i avlsstasjonen på Sæterfjellet og 1 par på Langedrag) som potensielt kan få valper. Åtte rever (3 voksne og ett kull født på Langedrag) er faset ut av avlslinja da de viser klare indikasjoner på å være oppblandet med farmrevsgener. Disse kom inn i prosjektet via innfanging av valper fra Finse på Hardangervidda. Det nasjonale overvåkningsprogrammet som ble etablert i 2003 er under utvikling og gir en lø-pende tilstandsrapport om situasjonen for fjellrevbestanden i Norge. Det ble dokumentert eller antatt 21 ynglinger av fjellrev i 2005, men det var små kull og stor dødelighet blant valpene. GIS-analysene som er under utførelse vil kunne gi en bedre oversikt over kvaliteten til de ulike fjellrevhabitatene, hvor innsatsen i registrering og overvåkning bør styres, og hvor det er mest realistisk å kunne reetablere bestander fjellrev i forbindelse med avlsprosjektet. Norge, fjellrev, Alopex lagopus, bevaringsbiologi, avlsprogram, Norway, Arctic fox, Alopex lagopus, conservation biology, captive breeding

Bevanger, K., Falldorf, T. og Strand, O. 2005. Rv7-tunneler på Hardangervidda. Effekter for villrein. - NINA Rapport 106. 40 s. På oppdrag fra Statens vegvesen har NINA laget en utredning for å belyse hvilken betydning en eventuell bygging av miljøtunneler langs deler Rv7 over Hardangervidda vil få for villreinen. En kunnskapsstatus om rein og effekter av menneskeskapte forstyrrelser og inngrep, barriere-effekter og tilrettelagte kryssingsmuligheter (korridorer) av vei er gitt på bakgrunn av tilgjengelig litteratur. Villreinens bruk av Hardangervidda generelt og nærområdene til Rv7 spesielt er diskutert, og det er redegjort for historisk, så vel som nåtidig kunnskap om hvordan reinen har krysset fra de sørlige områdene på vidda til Nordfjella, og vice versa. Effekten av miljøtunneler og deres plasseringer er vurdert i forhold til omfang og type av menneskelig ferdsel og andre faktorer som antas å virke inn på villreinens bruk av områdene, så som brøytekarakteristikk av ulike veistrekninger, forstyrrelsesgrad langs ulike deler av veien gjennom året, samt historisk og nåtidig kunnskap (inklusive kunnskap fra radioinstrumenterte rein i det såkalte ”GPS-prosjektet” som NINA utfører på oppdrag fra Vegdirektoratet) om reinens bruk av områdene. En hovedkonklusjon er at den potensielle barrierereduserende effekten av miljøtunneler for villrein er usikker, og avhengig av annen aktivitet i området. Hvis det etableres tunneler av tilstrekkelig lengde langs optimale terrengavsnitt for reinen, samtidig som det tas i bruk andre reguleringsverktøy som kontrollerer øvrige aktiviteter som kan skape unnvikelseseffekter, an-tas miljøtunneler å kunne gi en ønsket barrierereduserende effekt. Bevanger, K., Falldorf, T. and Strand, O. 2005. Highway 7 tunnels on Hardangervidda. Effects on wild reindeer - NINA Rapport 106. 40 pp. In response to plans to establish environmental tunnels along parts of Rv7 across Hardanger-vidda, NINA has, on contract from the National Road Authority, prepared an appraisal to con-sider the consequences tunnel building will have for wild reindeer. Following a comprehensive literature review we have prepared a state-of-knowledge analysis on the effects of human dis-turbance and interventions, barrier effects and guided road crossing points (corridors). Further, the wild reindeer's use of Hardangervidda is reviewed in general, and that of areas near Rv7 in particular. Historical as well as current data on how reindeer have crossed from the southern areas of the Hardangervidda to Nordfjella, and vice versa, are reviewed. The scale and type of human traffic in the area is discussed in the light of plans for environmental tunnels aimed at reducing barrier effects for reindeer. The positioning of tunnels is considered in relation to other factors which are considered to affect the wild reindeer's use of these areas. This is in the first instance the background of snow clearing activity levels required on the various road sections, and the degree of disturbance on different parts of the road through the year, together with his-torical and modern knowledge (including knowledge from an ongoing GPS telemetry project) of the reindeers' use of the terrain. A main conclusion is that the potential barrier-reducing effect of environmental tunnels is uncertain, and will be dependent on other activity in the area. How-ever, if tunnels of sufficient length are constructed along the most optimal sections of terrain for reindeer, together with the adoption of other tools for regulating other activities which cause avoidance activities in reindeer, it can be expected that environmental tunnels will have the de-sired barrier reducing effect. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.