Search

Målet for redningsaksjonen er å reetablere Vossolaksen som en selvreproduserende og høstbar bestand som ikke er genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks. Med grunnlag i en omfattende dokumentasjon av bestandssituasjon og trusselfaktorer tok miljøforvaltningen i 2010 initiativ til en redningsaksjon for Vossolaksen i perioden 2010-2020. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeid mellom forskning, forvaltning, lokale interessenter og flere næringsaktører, spesielt fiskeoppdrettsnæringen gjennom Vossolauget og kraftprodusenten Eviny (BKK). Et første tiltak var å bygge opp gytebestanden ved å sette ut smolt produsert ved Voss klekkeri med opphav fra genbanken. Dette fungerte forutsatt at smolten ble slept ut fjordene i en tank eller merd før slipp. Laks som returnerte fra disse slepene sikret at gytebestandsmålet ble nådd i minst 8 av årene i perioden 2011-2021. Dette har ført til økt gyting, økte tettheter av ungfisk og økt antall utvandrende smolt fra og med årene 2014/2015. Det viktigste målet for redningsaksjonen var at gytebestandsmålet skulle nås med naturlig rekruttert laks innen 2020 dvs. uten bruk av bidrag fra kultivert smolt slept ut fjordene. Resultatene tilsier at ca. 25 til 50 % av denne målsettingen er oppnådd de siste fem årene (2017-2021). Gytebestandsmålet for naturlig rekruttert laks er derfor ikke nådd. Kraftproduksjon og andre inngrep i vassdraget påvirker bestanden. De bidrar til redusert produksjon av laksesmolt, men ser ikke ut til å ha et omfang som kan være til hinder for å reetablere laksestammen. Estimatene tilsier at det årlig vandrer ut minst 30000 smolt fra Vossovassdraget. En forholdsvis lav sjøoverlevelse på cirka 3 prosent ville være nok til å sikre gytebestandsmålet. Resultatene viser imidlertid at den reelle sjøoverlevelsen for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget er unormalt lav, dvs. rundt 1 % eller lavere. Lav sjøoverlevelse er også dokumentert for naboelvene Daleelva, Ekso og Modalselva. Mye smolt blir spist av annen fisk under smoltutvandringen i vassdraget og særlig i innsjøene (Vangsvatnet og Evangervatnet), men også på strekningen Bolstadfjorden-Straume. I hvor stor grad denne predasjonen avviker fra en naturlig tilstand er usikkert. Predasjon er en velkjent og naturlig årsak til tap av laksesmolt. Denne problemstillingen vil bli nærmere belyst i et pågående prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Når smolten har forlatt vassdraget venter en stor utfordring i form av en kompleks fjordvandring med mulig samvirkende effekter av predasjon, aluminium (forsuring) og lakselus. En langtidsserie basert på 88 forsøksgrupper i årene 2000-2019 viser at laksesmolt som gis fôr som beskytter mot lakselus har en større gjenfangst som voksne laks, men at denne effekten har blitt svakere over tid. Dette skyldes mest sannsynlig resistensutvikling hos lusen. Samtidig har man siden 2009 funnet en klar sammenheng mellom lusetrykk målt som antall lus på sjøaure ved Herdla og hvor mange voksne laks som gjenfanges fra forsøksgruppene. Samlet peker disse forsøkene på et klart behov for å redusere lusemengden i smoltens utvandringsrute for å lykkes med reetableringsarbeidet. Etter at slepene som planlagt opphørte fra og med 2020 vil bidraget fra klekkerismolt fases ut. Dette er nødvendig for å reetablere en naturlig gytende laksebestand. Målet er at Vossolaksen vil tilpasses de naturgitte forholdene ved naturlig seleksjon gjennom hele livssyklusen og er vanlig framgangsmåte når en laksestamme skal reetableres i naturen. For at strategien skal lykkes viser resultatene et klart behov for mer effektive tiltak rettet mot lakselus. Genetiske undersøkninger viser at laksebestanden i Vossovassdraget og omkringliggende bestander er sterkt påvirket av innkrysning av rømt oppdrettslaks. For å sikre en sterk og levedyktig bestand vil det være viktig å forhindre ytterligere påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Tiltak for å unngå rømming og å ta ut rømt oppdrettslaks fra bestanden vil være viktig. Laksebestandene i regionen er genetisk forskjellige, men både innkrysning av rømt oppdrettslaks og utsetting av kultivert fisk kan føre til unaturlig stor genetisk utveksling og bryte ned lokal genetisk tilpasning. I senere år har det blitt benyttet molekylærgenetiske metoder for å estimere effektivt antall gytelaks i Vossovassdraget og denne metoden sammen med estimat av innkrysning av rømt oppdrettslaks vil være nyttige verktøy for å overvåke bestandsutviklingen. I tillegg til å redusere effektene av lakselus og rømt fisk, er det behov for tiltak både i vassdraget og i fjordene som kan øke antallet smolt som forlater vassdraget, og klarer vandringen ut til beiteområdene i havet. Foreliggende kunnskapsstatus gir et godt faglig grunnlag for prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å sikre Vossolaksen.

Målet for redningsaksjonen er å reetablere Vossolaksen som en selvreproduserende og høstbar bestand som ikke er genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks. Med grunnlag i en omfattende dokumentasjon av bestandssituasjon og trusselfaktorer tok miljøforvaltningen i 2010 initiativ til en redningsaksjon for Vossolaksen i perioden 2010-2020. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeid mellom forskning, forvaltning, lokale interessenter og flere næringsaktører, spesielt fiskeoppdrettsnæringen gjennom Vossolauget og kraftprodusenten Eviny (BKK). Et første tiltak var å bygge opp gytebestanden ved å sette ut smolt produsert ved Voss klekkeri med opphav fra genbanken. Dette fungerte forutsatt at smolten ble slept ut fjordene i en tank eller merd før slipp. Laks som returnerte fra disse slepene sikret at gytebestandsmålet ble nådd i minst 8 av årene i perioden 2011-2021. Dette har ført til økt gyting, økte tettheter av ungfisk og økt antall utvandrende smolt fra og med årene 2014/2015. Det viktigste målet for redningsaksjonen var at gytebestandsmålet skulle nås med naturlig rekruttert laks innen 2020 dvs. uten bruk av bidrag fra kultivert smolt slept ut fjordene. Resultatene tilsier at ca. 25 til 50 % av denne målsettingen er oppnådd de siste fem årene (2017-2021). Gytebestandsmålet for naturlig rekruttert laks er derfor ikke nådd. Kraftproduksjon og andre inngrep i vassdraget påvirker bestanden. De bidrar til redusert produksjon av laksesmolt, men ser ikke ut til å ha et omfang som kan være til hinder for å reetablere laksestammen. Estimatene tilsier at det årlig vandrer ut minst 30000 smolt fra Vossovassdraget. En forholdsvis lav sjøoverlevelse på cirka 3 prosent ville være nok til å sikre gytebestandsmålet. Resultatene viser imidlertid at den reelle sjøoverlevelsen for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget er unormalt lav, dvs. rundt 1 % eller lavere. Lav sjøoverlevelse er også dokumentert for naboelvene Daleelva, Ekso og Modalselva. Mye smolt blir spist av annen fisk under smoltutvandringen i vassdraget og særlig i innsjøene (Vangsvatnet og Evangervatnet), men også på strekningen Bolstadfjorden-Straume. I hvor stor grad denne predasjonen avviker fra en naturlig tilstand er usikkert. Predasjon er en velkjent og naturlig årsak til tap av laksesmolt. Denne problemstillingen vil bli nærmere belyst i et pågående prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Når smolten har forlatt vassdraget venter en stor utfordring i form av en kompleks fjordvandring med mulig samvirkende effekter av predasjon, aluminium (forsuring) og lakselus. En langtidsserie basert på 88 forsøksgrupper i årene 2000-2019 viser at laksesmolt som gis fôr som beskytter mot lakselus har en større gjenfangst som voksne laks, men at denne effekten har blitt svakere over tid. Dette skyldes mest sannsynlig resistensutvikling hos lusen. Samtidig har man siden 2009 funnet en klar sammenheng mellom lusetrykk målt som antall lus på sjøaure ved Herdla og hvor mange voksne laks som gjenfanges fra forsøksgruppene. Samlet peker disse forsøkene på et klart behov for å redusere lusemengden i smoltens utvandringsrute for å lykkes med reetableringsarbeidet. Etter at slepene som planlagt opphørte fra og med 2020 vil bidraget fra klekkerismolt fases ut. Dette er nødvendig for å reetablere en naturlig gytende laksebestand. Målet er at Vossolaksen vil tilpasses de naturgitte forholdene ved naturlig seleksjon gjennom hele livssyklusen og er vanlig framgangsmåte når en laksestamme skal reetableres i naturen. For at strategien skal lykkes viser resultatene et klart behov for mer effektive tiltak rettet mot lakselus. Genetiske undersøkninger viser at laksebestanden i Vossovassdraget og omkringliggende bestander er sterkt påvirket av innkrysning av rømt oppdrettslaks. For å sikre en sterk og levedyktig bestand vil det være viktig å forhindre ytterligere påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Tiltak for å unngå rømming og å ta ut rømt oppdrettslaks fra bestanden vil være viktig. Laksebestandene i regionen er genetisk forskjellige, men både innkrysning av rømt oppdrettslaks og utsetting av kultivert fisk kan føre til unaturlig stor genetisk utveksling og bryte ned lokal genetisk tilpasning. I senere år har det blitt benyttet molekylærgenetiske metoder for å estimere effektivt antall gytelaks i Vossovassdraget og denne metoden sammen med estimat av innkrysning av rømt oppdrettslaks vil være nyttige verktøy for å overvåke bestandsutviklingen. I tillegg til å redusere effektene av lakselus og rømt fisk, er det behov for tiltak både i vassdraget og i fjordene som kan øke antallet smolt som forlater vassdraget, og klarer vandringen ut til beiteområdene i havet. Foreliggende kunnskapsstatus gir et godt faglig grunnlag for prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å sikre Vossolaksen. publishedVersion

Prosjektet med å styrke bestanden av laks i Eidfjordvassdraget har pågått over fire år med forsøkssmolt som har blitt slept og satt ut i fjordsystemet i 2015–2018, og med tre år med utsettingsforsøk i vassdraget i 2017–2019. Forsøkene har hatt som mål å gi informasjon om forskjeller i sjøoverlevelse mellom år, effekter av lakselus og skulle også være et virkemiddel for å bygge opp gytebestanden i Eidfjordvassdraget. I tillegg skulle en fremskaffe grunnlag for å vurdere ulike utsettingsstrategier og evaluere om smolten fra områdene oppstrøms Tveitofoss klarte utvandringen. Merking av villsmolt har vært utført for å få mer kunnskap om utvandring, utvandringstidspunkt og sjøoverlevelse. Et betydelig antall smolt er merket med PIT-merker og det er lagt ut PIT‐antenner i vassdraget for å registrere tilbakevandret laks. Samlet tilbakevandring har vært svært lav med kun 45 laks som stammer fra slepene, i hovedsak fra slepene i 2015 og i 2018. Det har i perioden ikke blitt registrert tilbakevandret fisk som stammer fra forsøkene der smolt har blitt sluppet i vassdraget, verken settefisk eller merket villsmolt. Det ser ut som at antennene i vassdraget fungerer godt og at de registrerer en relativt høy andel av den tilbakevandrende fisken. Registreringer på antennene i årene fremover vil gi mer informasjon om gjeldende problemstillinger. publishedVersion

Dåsånavassdraget er en sideelv til Otra, og var en del av det opprinnelige utbredelsesområdet til den relikte laksen bleke før den forsvant fra vassdragsavsnittet som følge av forsuring. I perioden 20142018 har det årlig blitt plantet ut om lag 100 000 blekerogn for å reetablere bleka i vassdraget. En markert økning i fangsten av bleke i rusefiske i perioden 2016 til 2019 viser at en del av bleka som stammer fra rognpantingen vandrer ut i Dåsvatnet. Basert på fangstene i Dåsvatnet er det rimelig å anta at bleke som stammer fra rognplantingen i årene 2013-2018 vil gi opphav til kjønnsmoden hofisk fra og med høsten 2019 og fram til ca år 2024. For at reetableringen skal lykkes er en avhengig av at bleka i denne perioden klarer overgangen til naturlig reproduksjon. Ved en første gyting i 2019 vil ungfisk kunne påvises ved elektrisk fiske fra og med 2019 og en kan forvente å registrere naturlig rekruttert bleke i rusefiske fra og med 2021 eller 2022. I motsetning til fangstene av bleke i storrusa i Dåsvatnet er fangsten av bleke på elektrisk fiske på rennende vann påfallende lave. Dette illustreres ved at det høsten 2019 ble fanget 246 bleke og 2255 aure på rusefiske, mens det bare ble innfanget en bleke og 91 aure på stasjonsnettet for elektrisk fiske. I tillegg ble det tatt fire bleker ved kvalitativt elektrisk fiske. Årsakene til de lave tetthetene på elvestrekningene er ikke kjent, men flere forhold kan bidra til bl.a. at bleka vandrer inn i Dåsvatnet, naturlig lav produksjonskapasitet, lav fangbarhet ved elektrisk fiske og forsuring. I Dåsånavassdraget var forsuring et problem i 2019. Alle stasjoner viste kraftige til moderate forsuringsskader på bunndyrsamfunnet. Felles for stasjonene med ulik tilstand på vår- og høstprøver var at vårprøvene viste dårligst forsuringstilstand. Kalking av Dåsåna ble startet opp med innsjøkalking av Dåsvatn i 2013, og det er bygget to kalkdoserere i Dåsåna som ble satt i drift januar 2018. Forsuringssituasjonen og effekten av kalkingen vil bli fulgt opp i årene fremover gjennom det nyetablerte stasjonsnettet i Dåsåna. Det er ingen tegn på organisk belastning i Dåsånavassdraget. I Otra ovenfor Brokke Kraftverk er det ingen antydning til forsuringsproblemer eller organisk forurensing. På strekningen mellom Brokke Kraftverk og bassenget ved Rysstad indikerer forsuringsindeks 2 «dårlig» til «moderat» økologisk tilstand, dvs. kraftige forsuringsproblemer. ASPTindeksen indikerer «god» økologisk tilstand i 2019, men har tidligere år indikert «dårlig» økologisk tilstand. Rett nedstrøms Brokke kan gassovermetning i vannet tilsynelatende ha påvirket faunen på tilsvarende måte som forsuring, selv om skade i forbindelse med sure episoder ikke kan utelukkes. I restfeltet nedenfor Tjurrmodammen er det i 2019 ingen antydninger til forsuringsproblemer eller organisk belastning, men den ene stasjonen øverst i restfeltet viser «moderat» økologisk tilstand og tegn til organisk belastning. Ved Herpelandsåni som renner inn i restfeltet forekommer det kraftig forsuring og «svært dårlig» økologisk tilstand, men organisk belastning er ikke et problem her. Lokaliteten nedstrøms Hekni kraftverk (St. 14) viser i 2019 et forsuringsskadet bunndyrsamfunn med økologisk tilstand som varierer fra «dårlig» om våren til «moderat» om høsten. For lokalitetene nedstrøms Byglandsfjorden i 2019 viser både stasjon 15 og stasjon 16 tegn til sterk forsuring. Disse stasjonene har vist moderate forsuringsskader på flere tidspunkt tidligere, men det er usikkert på om dette skyldes forsuring eller at begge lokalitetene har sakteflytende vann og dermed lite egnet bunnsubstrat for bunndyrundersøkelser. Også ASPT-verdiene har variert kraftig på denne lokaliteten, og viser for 2019 kun organisk belastning ved stasjon 16.

Økte nedbørsmengder har ført til større flomskaderisiko og behov for bedre flomrisikohåndtering. Samtidig skal miljøtilstand i vassdrag forbedres. Med tradisjonelle metoder medfører flomsikring imidlertid ofte en reduksjon av miljøtilstand. Samfunnet etterspør en bærekraftig, multifunksjonell klimatilpasning som ikke går på bekostning av naturen. Dette FoU-prosjektet skal fremskaffe metoder som ivaretar både bedre flomsikring og miljøtilstand i vassdrag. I fire case-vassdrag ble det samlet inn data og utviklet scenarier for flomsikring og miljøtiltak. Arbeidet inkluderer samarbeid med lokalbefolkning og kommuner i case-vassdragene (Aurlandselva, Flåmselva, Nausta, Storelva i Brekke). Prosjektet pågår i perioden 2017-2021 og er finansiert av NVE, med bidrag fra Fylkeskommunen og Fylkesmannen i Vestland. Arbeidet blir gjennomført av NORCE LFI (Bergen) og BOKU IWHW (Wien). Statusrapporten inneholder et sammendrag av foreløpige resultater, status april 2020. Det har blitt fremskaffet ny kunnskap om hvordan elver har blitt dannet i postglasiale landskap og hvordan dette påvirker flomrisikohåndtering, miljøtilstand og -tiltak. Dette arbeidet danner grunnlaget for et nytt modellverktøy til kartlegging og håndtering av erosjonsrisiko ved flom. Det vises hvordan elverestaurering kan brukes som aktivt tiltak for å redusere flomskaderisiko. I rammen av prosjektet ble det utviklet metoder for en mer miljøvennlig erosjonssikring, samt sedimentforvaltning. Flere miljøvennlige flomsikringstiltak sammenstilles i en katalog. Det har blitt samlet inn en rekke biologiske og abiotiske data som grunnlag for løsningsscenarier i casevassdragene. Løsningsscenariene gir mulighet å sammenligne muligheter og effekter i en konkret kontekst og det har blitt valgt tiltak som kan bli aktuelle til å bedre økologisk tilstand i henhold til vannforskriften. Resultatene vil kunne supplere og forbedre dagens flomrisikohåndtering og bidra til en mer bærekraftig, naturbasert klimatilpasning. En sluttrapport skal leveres 2021. publishedVersion

Som en følge av Eidfjord Nord reguleringen ble vannføringen i Bjoreio i Eidfjordvassdraget redusert. I det opprinnelige manøvreringsreglementet for reguleringen ble det gitt et krav om å opprettholde en minstevannføring på 12 m³/s i Vøringfossen i perioden 1. juni-15. september. Det ble ikke gitt krav om minstevannføring resten av året, og lave vannføringer har vært ansett som en flaskehals for bestandene av laks og sjøaure i vassdraget. For å bedre situasjonen for fiskebestandene har det etter tillatelse fra NVE vært prøvd ut midlertidige endringer i manøvreringsreglement i vassdraget fra 2007. Disse har hatt som formål å flytte noe av minstevannføringen fra sommersesongen til perioder med lite vann resten av året. Det er åpnet for vilkårsrevisjon av Eidfjord Nord reguleringen, og for å styrke det faglige grunnlaget for arbeidet med revisjon er det utført en kartlegging av habitatforholdene og av vanndekt areal i Bjoreio. Bjoreio har en forholdvis bratt fallgradient (2,9 %), og elven er dominert av elveklassene stryk og kvitstryk. Elvebunnen er preget av storsteinet bunnsubstrat, dominert av blokk (76 % dekningsgrad) og stein (18 %), og med lavt innslag av grus (< 3 %). Skjulmålinger av elvebunnen tilsier av skjulforhold for ungfisk er middels til gode i store deler av vassdraget. Gjennomsnitt av vektet skjul fra skjulmålingene var 7,1. Det er forholdvis lite tilgjengelig gytesubstrat (0,7 % av elvearealet), men det finnes gytemuligheter på små partier og «lommer» der det finnes egnet grus og stein spredt i elven. Gytemulighetene kan totalt sett klassifiseres som lite til middels, og gytehabitat synes å være den største habitatflaskehalsen for fiskeproduksjon i vassdraget. Det anbefales at gyteområdet ved Steinberg bru hølen vedlikeholdes, og at en forsøker å legge ut gytegrus ved Kløvahølen. Vanndekt areal på den lakseførende elvestrekningen i Bjoreio ble kartlagt ved bruk av drone ved fem ulike tidspunkt og vannføringer. Vanndekt areal ble beregnet å være 83 531 m2 ved laveste vannføring (1,2 m3/s ved målested Blåsteinen) og 120 782 m2 ved høyeste vannføring (12,1 m3/s ved målested Høl). Målingene viser at vanndekt areal øker forholdvis raskt i intervallet 1-3 m3/s, for deretter å flate ut ved økende vannføringer. Basert på en modell tilpasset sammenhengen, ble vanndekt areal beregnet å øke med 12,4 % når vannføringen øker fra 1 til 2 m3/s, og med 1,2 % når vannføringen økte fra 11 til 12 m3/s. Kurveforeløpet er ikke kjent for vannføringer lavere enn 1 m3/s, men det kan antas at kurven vil bli brattere ved lavere vannføringer og at en stadig større del av elvearealet da tørrlegges. Kartleggingen av vanndekt areal tilsier at det er et potensial for å øke ungfiskproduksjon i vassdraget ved å øke vannføringen i vinterperioden. Effekten forventes være størst ved å øke vannføringen i perioden da tilsiget ellers er lavt, og effekten vil trolig vil avta når vannføringer overstiger om lag 2-3 m3/s. Hvor stort vannvolum som bør slippes og ønsket vannføringsmål på den lakseførende strekningen bør ses i sammenheng med tilgjengelig vannvolum for slipp. En høyere vannføring kan enten økes ved å øke vannslippet om vinteren, eller ved at den tilgjengelige vannmengden slippes fleksibelt avhengig av det øvrige tilsiget i vassdraget. En reduksjon i vannføring fra 12 til 11 m3/s synes å ha liten effekt på vanndekt areal, og tilsier at positive effekten ved å øke vannføringen vinterstid vil overstige den negative effekten av å redusere minstevannføringen sommerstid.

Høsten 2019 utførte LFI gytefisktellinger av laks og sjøaure i syv elver hvor BKK er vassdragsregulant; Tyssevassdraget i Samnanger, Daleelva i Vaksdal, Ekso, Teigdalselva i Vossovassdraget, Modalselva, Matreelva og Haugsdalselva. Høsten 2019 var nedbørsfattig, noe som førte til at vannføringene var lav og at observasjonsforholdene generelt var gode for drivtellinger. Det ble registret fra 9 -255 gytefisk av laks og fra 33 – 915 sjøaure i de aktuelle vassdragene. Daleelva hadde den største gytebestanden av både laks og sjøaure. Gytebestandene av laks i Daleelva var dominert av fettfinneklippet fisk som stammer fra utsettinger av settesmolt fra klekkeriet, og disse utgjorde 63 % av gytebestanden. I de fleste elvene har gytebestandene blitt overvåket årlig i en årrekke, og i enkelte av vassdragene siden 1991. Utviklingen i gytebestandene varierer mellom elvene, men i de fleste elvene er nivået på gytebestandene av både laks og sjøaure forholdvis likt som i de foregående årene.

Prosjektet med å styrke bestanden av laks i Eidfjordvassdraget har pågått over fire år med forsøkssmolt som har blitt slept og satt ut i fjordsystemet i 2015–2018, og med tre år med utsettingsforsøk i vassdraget i 2017–2019. Forsøkene har hatt som mål å gi informasjon om forskjeller i sjøoverlevelse mellom år, effekter av lakselus og skulle også være et virkemiddel for å bygge opp gytebestanden i Eidfjordvassdraget. I tillegg skulle en fremskaffe grunnlag for å vurdere ulike utsettingsstrategier og evaluere om smolten fra områdene oppstrøms Tveitofoss klarte utvandringen. Merking av villsmolt har vært utført for å få mer kunnskap om utvandring, utvandringstidspunkt og sjøoverlevelse. Et betydelig antall smolt er merket med PIT-merker og det er lagt ut PIT‐antenner i vassdraget for å registrere tilbakevandret laks. Samlet tilbakevandring har vært svært lav med kun 45 laks som stammer fra slepene, i hovedsak fra slepene i 2015 og i 2018. Det har i perioden ikke blitt registrert tilbakevandret fisk som stammer fra forsøkene der smolt har blitt sluppet i vassdraget, verken settefisk eller merket villsmolt. Det ser ut som at antennene i vassdraget fungerer godt og at de registrerer en relativt høy andel av den tilbakevandrende fisken. Registreringer på antennene i årene fremover vil gi mer informasjon om gjeldende problemstillinger.

Tapping av kaldt bunnvann fra Sysenmagasinet for å opprettholde minstevannføringen i Vøringsfossen har ført til lavere temperaturer og dårligere oppvekstsvilkår for laks og sjøaure i Bjoreio. Som et tiltak for å øke vanntemperaturen, og dermed bedre vekst og rekrutteringsforholdene for fisk i vassdraget har regulanten endret tappemønsteret ved å erstatte noe av tappingen av kaldt bunnvann fra Sysendammen med varmere vann fra inntakene/sperredammene ved Isdal og Bjoreio. Etter etableringen av Leiro kraftverk, som utnytter vannet som tappes fra Sysendammen for kraftproduksjon, og Storlia kraftverk som utnytter fallet fra inntaket i Bjoreio ved Storlia og inn i Sysenmagasinet, kommer tiltaket med temperturmanøvrering i konflikt med potensialet for kraftproduksjon. Som et grunnlag for å vurdere alternative fremtidige tappealternativer har NORCE LFI utredet effekten av hvordan ulike temperaturforhold påvirker fiskebestandene i vassdraget. En analyse av data fra fiskebiologiske undersøkelser utført i perioden 2004-2019 viser at vanntemperatur, målt som gjennomsnittstemperatur i perioden juli – august, påvirker både vekst og tetthet av ensomrig (0+) sjøaure i Bjoreio. Rekrutteringen av laks har i store deler av perioden vært begrenset av lav gytebestand, men det er også en signifikant sammenheng mellom temperatur og vekst hos ensomrig laks. Dette viser at temperaturforholdene om sommeren i den første vekstsesongen er viktig for årsklassestyrke og rekruttering hos ungfisk. Videre viser ungfiskdataene at fiskestørrelsen hos alle aldersgrupper av både laks og sjøaure har blitt redusert over perioden 20042019. Denne reduksjonen i vekst gjenspeiler en tilsvarende reduksjon i vanntemperatur om sommeren i samme tidsperiode, og skyldes trolig endringer i tappemønster. Det har samlet blitt tappet mindre vann fra lukene i Isdal og Bjoreio slippunkt i perioden etter at Leiro kraftverk ble satt i drift i 2011, og lavere vanntemperatur gjenspeiler sannsynligvis et økt bidrag av kaldt bunnvann fra Sysendammen i siste del av perioden. For å vurdere effekten av alternative tappemønstre, ble det utviklet en individbasert modell for å modellere vekst, smoltalder og overlevelse hos laks som en funksjon av vanntemperatur i Bjoreio. Det ble benyttet temperaturdata for ulike scenarioer for tapping utviklet av Multiconsult. Scenarioene inkluderte simulerte temperaturer for ulike tappemønster/vannføringer fra Isdal, Bjoreio slippunkt og Sysen for to ulike år (2014 og 2016). Resultatene fra modelleringen tilsier at det har liten effekt på vekst, smoltalder og overlevelse om hvorvidt vannslippet (2 m3/s) tappes fra Isdøla eller Bjoreio slippunkt, eller er fordelt på begge slippstedene, men større effekt av å øke bidraget av kaldt vann fra Sysedammen. Det siste scenariet resulterer i lavere vekst og økt smoltalder, og som følge av dette en 15-16 % reduksjon i smoltproduksjon sammenliknet med scenariet med slipp av vann fra både Isdal og Bjoreio slippunkt. Resultatene viser at tiltaket med å erstatte kaldt bunnvann med varmere vann fra Isdal og Bjoreio slippunkt har en effekt på rekruttering, vekst og smoltalder, og dermed fiskeproduksjonen i Bjoreio. Laksebestanden i vassdraget er fortsatt lav og sårbar, og vannslippet vurderes som et viktig tiltak for å bedre oppvekstforholdene for fisk i vassdraget. Effekten av tiltaket synes ikke å være avhengig av om hele eller deler av vannes slippes fra Isdal eller Bjoreio slippunkt, men styres av hvor stort bidrag disse to slippstedene har totalt i forhold til volumet av kaldt bunnvann som tappes ut fra Sysendammen. Veksten hos ungfisk var også vesentlig bedre i begynnelsen undersøkelsesperioden da vannslippet fra Isdal og Bjoreio slippunkt var større (om lag 4,5 m3/s), og tilsier også at det er et større potensial for å øke effekten av tiltaket sammenliknet med nivået de senere årene.

Laksebestanden i Eidfjordvassdraget gikk kraftig tilbake på 1990-tallet, og har over lang tid vært kritisk lav. Vassdragsreguleringene på slutten av 1970-tallet har resultert i endringer i vannføring og temperaturforhold i vassdraget, og har hatt negative effekter på fiskebestandene i Bjoreio. Siden starten av 2000-tallet har det blitt gjennomført en rekke tiltak for å bedre bestandssituasjonen for laks og sjøaure. Viktige tiltak inkluderer slipp av vann fra Sysenmagasinet for å øke vintervannføring, slipp av vann fra Isdal og Bjoreio sperredam ved Storlia for å øke sommertemperaturen, og utplanting av lakserogn fra genbanken. I perioden 2015-2019 er det også utført forsøk hvor klekkerismolt har blitt satt ut i vassdraget og/eller slept fra Eidfjordvassdraget og sluppet lenger ute i Hardangerfjorden. Bestandsstatus Gytefisktellinger viser at både lakse- og sjøaurebestanden i vassdraget økte i årene etter 2010, og gytebestandsmål for laks har vært nådd i flere av de senere årene. Det har imidlertid ikke vært et stabilt høstbart overskudd, og laksebestanden har hatt en tilbakegang de siste tre årene. Sjøaurebestanden kan karakteriseres som god. Ved gytefisktellinger i 2019 ble det registrert 103 laks og 1478 sjøaure. Ungfiskregistreringer Det foreligger data for ungfisktettheter fra Bjoreio og Eio fra 1999-2019. Det er en signifikant økning i tetthetene av både ensomrige (0+) og eldre (>0+) lakseunger i begge vassdragsavsnittene. Tetthetene av aureunger i Eio og Bjoreio har generelt vært noe høyere enn for laks, og har vært forholdvis stabile gjennom perioden. I Veig har tetthetene av lakseunger vært svært lave i perioden 2008-2019 da det foreligger data. Tetthetene av aureunger i Veig har vært lave, men høyere enn for laks. Rognplanting, kultivering og PIT-forsøk med utvandrende smolt Det har årlig blitt utført rognplanting av lakseegg på elvestrekningen ovenfor Tveitofossen, dvs. ovenfor anadrom strekning. Opptak av klekkebokser viser at eggoverlevelsen har vært gjennomgående god, og elektrisk fiske tidligere år viser at rognpantingen har bidratt til rekruttering, men at tetthetene er lave. Elektrisk fiske etter smolt indikerer at smoltproduksjonene på området er vesentlig lavere enn på den lakseførende elvestrekningen, og trolig lavere enn den forventete produksjonskapasiteten på strekningen. Forsøk med PIT-merking av både villsmolt og klekkerismolt våren 2017, 2018 og 2019 indikerer at smolten som vandrer ned Tveitofossen har vesentlig høyere dødelighet (fra 50- 90 %) enn smolt satt ut på den anadrome elvestrekingen nedenfor Tveitofossen. Dette kan skyldes at smolten blir skadd ved vandring ned fossefallet i Tveitofossen. I årene 2015-2018 har det blitt utført et forsøk med å slepe klekkerismolt fra Eidfjordvassdraget og ut deler av Hardangerfjorden før de ble sluppet. Et utvalg av disse ble PIT-merket, og totalt er 45 av disse registrert av PIT-antennene i vassdraget i perioden 2016-2019. I tillegg ble det under gytefisktellingene i 2017, 2018 og 2019 registrert henholdsvis 21, 13 og 13 fettfinneklippet laks som utgjorde fra 3-13 % av gytebestanden. Dette viser at slepeforsøkene så langt har bidratt til gytebestanden, men bidraget kan karakteriseres som begrenset. Det forventes at det vil komme tilbake flere årsklasser med gytefisk fra smoltforsøkene i 2020 og de kommende årene. Vintervannføring og stranding av gytegroper Undersøkelser av gytegroper på senvinteren viser at det forekommer høy dødelighet i gytegroper som utsettes for stranding og tørrlegging ved lave vannstander. Den gjennomsnittlige 5 eggoverlevelsen har variert fra 54-92 % i perioden 2004-2020, og er i hovedsak styrt av vannstanden i løpet av inkubasjonstiden. For å motvirke stranding av gytegroper har det blitt sluppet vann fra Sysendammen i perioder om vinteren. Vannslippet utgjør en betydelig del av vannføringen på den anadrome strekningen i Bjoreio, spesie... publishedVersion

Flere studier har påpekt mangel på skjul for ungfisk som en flaskehals for fiskeproduksjon for laks og sjøaure i Suldaslågen. En årsak er sterk begroing av mose som følge av lav naturlig sedimenttransport samt reduserte flommer og vassdragsdynamikk som følge av kraftregulering. I rammen av denne studien ble det testet om rensing av elvebunnen ved ripping er en egnet metode for å øke skjul for ungfisk. Det ble valgt 5 testområder og to referanseområder. Områdene ble rippet 9. og 10. oktober 2019. Det ble hovedsakelig funnet vel egnete løsmasser i sedimentet som var dominert av rullestein (10-50 cm). Skjultilgang ble 3-4-doblet gjennom rippingen. I snitt økte vektet skjul fra 3.4 til 12.2. Ungfisktettheter økte deretter, men det er for tidlig å kvantifisere en endring i ungfisktetthet. Basert på resultatene og da særlig funn av vel egnete masser, samt erfaringer i lignende elver, anbefales stor skala ripping av Suldalslågen som tiltak for å øke skjultilgang og ungfiskproduksjon for laks og sjøaure.

I årene 2007-2019 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i følgende seks regulerte vassdrag i Hardanger; Sima, Osavassdraget (Austdøla og Norddøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Denne rapporten er årsrapport for undersøkelser foretatt i 2019, og omfatter gytefisktellinger, ungfiskundersøkelser og temperaturforhold. Gytebestandene av laks har vært gjennomgående lave i undersøkelsesperioden (

Flere studier har påpekt mangel på skjul for ungfisk som en flaskehals for fiskeproduksjon for laks og sjøaure i Suldaslågen. En årsak er sterk begroing av mose som følge av lav naturlig sedimenttransport samt reduserte flommer og vassdragsdynamikk som følge av kraftregulering. I rammen av denne studien ble det testet om rensing av elvebunnen ved ripping er en egnet metode for å øke skjul for ungfisk. Det ble valgt 5 testområder og to referanseområder. Områdene ble rippet 9. og 10. oktober 2019. Det ble hovedsakelig funnet vel egnete løsmasser i sedimentet som var dominert av rullestein (10-50 cm). Skjultilgang ble 3-4-doblet gjennom rippingen. I snitt økte vektet skjul fra 3.4 til 12.2. Ungfisktettheter økte deretter, men det er for tidlig å kvantifisere en endring i ungfisktetthet. Basert på resultatene og da særlig funn av vel egnete masser, samt erfaringer i lignende elver, anbefales stor skala ripping av Suldalslågen som tiltak for å øke skjultilgang og ungfiskproduksjon for laks og sjøaure. publishedVersion

Høsten 2019 utførte LFI gytefisktellinger av laks og sjøaure i syv elver hvor BKK er vassdragsregulant; Tyssevassdraget i Samnanger, Daleelva i Vaksdal, Ekso, Teigdalselva i Vossovassdraget, Modalselva, Matreelva og Haugsdalselva. Høsten 2019 var nedbørsfattig, noe som førte til at vannføringene var lav og at observasjonsforholdene generelt var gode for drivtellinger. Det ble registret fra 9 -255 gytefisk av laks og fra 33 – 915 sjøaure i de aktuelle vassdragene. Daleelva hadde den største gytebestanden av både laks og sjøaure. Gytebestandene av laks i Daleelva var dominert av fettfinneklippet fisk som stammer fra utsettinger av settesmolt fra klekkeriet, og disse utgjorde 63 % av gytebestanden. I de fleste elvene har gytebestandene blitt overvåket årlig i en årrekke, og i enkelte av vassdragene siden 1991. Utviklingen i gytebestandene varierer mellom elvene, men i de fleste elvene er nivået på gytebestandene av både laks og sjøaure forholdvis likt som i de foregående årene. publishedVersion

Tapping av kaldt bunnvann fra Sysenmagasinet for å opprettholde minstevannføringen i Vøringsfossen har ført til lavere temperaturer og dårligere oppvekstsvilkår for laks og sjøaure i Bjoreio. Som et tiltak for å øke vanntemperaturen, og dermed bedre vekst og rekrutteringsforholdene for fisk i vassdraget har regulanten endret tappemønsteret ved å erstatte noe av tappingen av kaldt bunnvann fra Sysendammen med varmere vann fra inntakene/sperredammene ved Isdal og Bjoreio. Etter etableringen av Leiro kraftverk, som utnytter vannet som tappes fra Sysendammen for kraftproduksjon, og Storlia kraftverk som utnytter fallet fra inntaket i Bjoreio ved Storlia og inn i Sysenmagasinet, kommer tiltaket med temperturmanøvrering i konflikt med potensialet for kraftproduksjon. Som et grunnlag for å vurdere alternative fremtidige tappealternativer har NORCE LFI utredet effekten av hvordan ulike temperaturforhold påvirker fiskebestandene i vassdraget. En analyse av data fra fiskebiologiske undersøkelser utført i perioden 2004-2019 viser at vanntemperatur, målt som gjennomsnittstemperatur i perioden juli – august, påvirker både vekst og tetthet av ensomrig (0+) sjøaure i Bjoreio. Rekrutteringen av laks har i store deler av perioden vært begrenset av lav gytebestand, men det er også en signifikant sammenheng mellom temperatur og vekst hos ensomrig laks. Dette viser at temperaturforholdene om sommeren i den første vekstsesongen er viktig for årsklassestyrke og rekruttering hos ungfisk. Videre viser ungfiskdataene at fiskestørrelsen hos alle aldersgrupper av både laks og sjøaure har blitt redusert over perioden 20042019. Denne reduksjonen i vekst gjenspeiler en tilsvarende reduksjon i vanntemperatur om sommeren i samme tidsperiode, og skyldes trolig endringer i tappemønster. Det har samlet blitt tappet mindre vann fra lukene i Isdal og Bjoreio slippunkt i perioden etter at Leiro kraftverk ble satt i drift i 2011, og lavere vanntemperatur gjenspeiler sannsynligvis et økt bidrag av kaldt bunnvann fra Sysendammen i siste del av perioden. For å vurdere effekten av alternative tappemønstre, ble det utviklet en individbasert modell for å modellere vekst, smoltalder og overlevelse hos laks som en funksjon av vanntemperatur i Bjoreio. Det ble benyttet temperaturdata for ulike scenarioer for tapping utviklet av Multiconsult. Scenarioene inkluderte simulerte temperaturer for ulike tappemønster/vannføringer fra Isdal, Bjoreio slippunkt og Sysen for to ulike år (2014 og 2016). Resultatene fra modelleringen tilsier at det har liten effekt på vekst, smoltalder og overlevelse om hvorvidt vannslippet (2 m3/s) tappes fra Isdøla eller Bjoreio slippunkt, eller er fordelt på begge slippstedene, men større effekt av å øke bidraget av kaldt vann fra Sysedammen. Det siste scenariet resulterer i lavere vekst og økt smoltalder, og som følge av dette en 15-16 % reduksjon i smoltproduksjon sammenliknet med scenariet med slipp av vann fra både Isdal og Bjoreio slippunkt. Resultatene viser at tiltaket med å erstatte kaldt bunnvann med varmere vann fra Isdal og Bjoreio slippunkt har en effekt på rekruttering, vekst og smoltalder, og dermed fiskeproduksjonen i Bjoreio. Laksebestanden i vassdraget er fortsatt lav og sårbar, og vannslippet vurderes som et viktig tiltak for å bedre oppvekstforholdene for fisk i vassdraget. Effekten av tiltaket synes ikke å være avhengig av om hele eller deler av vannes slippes fra Isdal eller Bjoreio slippunkt, men styres av hvor stort bidrag disse to slippstedene har totalt i forhold til volumet av kaldt bunnvann som tappes ut fra Sysendammen. Veksten hos ungfisk var også vesentlig bedre i begynnelsen undersøkelsesperioden da vannslippet fra Isdal og Bjoreio slippunkt var større (om lag 4,5 m3/s), og tilsier også at det er et større potensial for å øke effekten av tiltaket sammenliknet med nivået de senere årene. publishedVersion

Som en følge av Eidfjord Nord reguleringen ble vannføringen i Bjoreio i Eidfjordvassdraget redusert. I det opprinnelige manøvreringsreglementet for reguleringen ble det gitt et krav om å opprettholde en minstevannføring på 12 m³/s i Vøringfossen i perioden 1. juni-15. september. Det ble ikke gitt krav om minstevannføring resten av året, og lave vannføringer har vært ansett som en flaskehals for bestandene av laks og sjøaure i vassdraget. For å bedre situasjonen for fiskebestandene har det etter tillatelse fra NVE vært prøvd ut midlertidige endringer i manøvreringsreglement i vassdraget fra 2007. Disse har hatt som formål å flytte noe av minstevannføringen fra sommersesongen til perioder med lite vann resten av året. Det er åpnet for vilkårsrevisjon av Eidfjord Nord reguleringen, og for å styrke det faglige grunnlaget for arbeidet med revisjon er det utført en kartlegging av habitatforholdene og av vanndekt areal i Bjoreio. Bjoreio har en forholdvis bratt fallgradient (2,9 %), og elven er dominert av elveklassene stryk og kvitstryk. Elvebunnen er preget av storsteinet bunnsubstrat, dominert av blokk (76 % dekningsgrad) og stein (18 %), og med lavt innslag av grus (< 3 %). Skjulmålinger av elvebunnen tilsier av skjulforhold for ungfisk er middels til gode i store deler av vassdraget. Gjennomsnitt av vektet skjul fra skjulmålingene var 7,1. Det er forholdvis lite tilgjengelig gytesubstrat (0,7 % av elvearealet), men det finnes gytemuligheter på små partier og «lommer» der det finnes egnet grus og stein spredt i elven. Gytemulighetene kan totalt sett klassifiseres som lite til middels, og gytehabitat synes å være den største habitatflaskehalsen for fiskeproduksjon i vassdraget. Det anbefales at gyteområdet ved Steinberg bru hølen vedlikeholdes, og at en forsøker å legge ut gytegrus ved Kløvahølen. Vanndekt areal på den lakseførende elvestrekningen i Bjoreio ble kartlagt ved bruk av drone ved fem ulike tidspunkt og vannføringer. Vanndekt areal ble beregnet å være 83 531 m2 ved laveste vannføring (1,2 m3/s ved målested Blåsteinen) og 120 782 m2 ved høyeste vannføring (12,1 m3/s ved målested Høl). Målingene viser at vanndekt areal øker forholdvis raskt i intervallet 1-3 m3/s, for deretter å flate ut ved økende vannføringer. Basert på en modell tilpasset sammenhengen, ble vanndekt areal beregnet å øke med 12,4 % når vannføringen øker fra 1 til 2 m3/s, og med 1,2 % når vannføringen økte fra 11 til 12 m3/s. Kurveforeløpet er ikke kjent for vannføringer lavere enn 1 m3/s, men det kan antas at kurven vil bli brattere ved lavere vannføringer og at en stadig større del av elvearealet da tørrlegges. Kartleggingen av vanndekt areal tilsier at det er et potensial for å øke ungfiskproduksjon i vassdraget ved å øke vannføringen i vinterperioden. Effekten forventes være størst ved å øke vannføringen i perioden da tilsiget ellers er lavt, og effekten vil trolig vil avta når vannføringer overstiger om lag 2-3 m3/s. Hvor stort vannvolum som bør slippes og ønsket vannføringsmål på den lakseførende strekningen bør ses i sammenheng med tilgjengelig vannvolum for slipp. En høyere vannføring kan enten økes ved å øke vannslippet om vinteren, eller ved at den tilgjengelige vannmengden slippes fleksibelt avhengig av det øvrige tilsiget i vassdraget. En reduksjon i vannføring fra 12 til 11 m3/s synes å ha liten effekt på vanndekt areal, og tilsier at positive effekten ved å øke vannføringen vinterstid vil overstige den negative effekten av å redusere minstevannføringen sommerstid. publishedVersion

Denne veilederen gir råd om aktuelle utredninger og tiltak for å avbøte økologiske effekter av kraftreguleringer på elveøkosystem i norske vassdrag. Mange av undersøkelsene som her foreslås vil således danne kunnskapsgrunnlaget for å vurdere tiltak til å nå miljømålene i vannkraftpåvirkede vannforekomster. Veilederen er bygget opp fra to utgangspunkt: 1. Kraftreguleringstype og 2. Miljøpåvirkingen. Med dette blir det mulig å velge passende utredningsmetoder og tiltak både basert på reguleringstype og beliggenhet i vassdraget (for eksempel nedenfor et elvekraftverk) eller basert på en aktuell miljømessig problemstilling (for eksempel redusert fiskevandring). Vi anbefaler en rekke utredningsmetoder som både kan brukes til å kartlegge påvirkninger og til å kontrollere effekt av tiltak. Veilederen lenker dessuten til andre eksisterende veiledere og håndbøker, deriblant EUs CISveiledere, klassifiseringsveileder vannforskriften, vannforvaltningsveileder, miljødesignhåndboken og tiltakshåndboken. publishedVersion

Som en del av det pågående miljøsamarbeidet mellom BKK og Uni Research Miljø LFI (heretter kalt LFI) ble det i perioden 2006-2011 gjennomført et samordnet prosjekt for de seks "BKK-elvene" der LFI jevnlig har oppdrag. Dette gjaldt Matreelva, Modalselva, Ekso, Daleelva, Teigdalselva og Bolstadelva. Prosjektet har hatt navnet: «Livet i vassdragene (LIV)» og har hatt følgende målsettinger: 1) opparbeide langsiktige tidsserier i de seks regulerte elvene som grunnlag for miljøstatus og langsiktig forskning 2) studere bestandsregulerende mekanismer hos laks- og sjøaurebestander 3) videreutvikle tiltak for å styrke rekrutteringen til fiskebestander i regulerte vassdrag 4) etablere de utvalgte elvene som nasjonale referansevassdrag med tanke på forskning og forvaltning av laksefisk LFI har bidratt med kompetanse om ferskvannsbiologi, mens BKK har bidratt med sin ekspertise innen hydrologi og hydraulikk. Metodisk har arbeidet for LFI bestått i tre målepunkt per år: - Gytefisktellinger om høsten - Undersøkelser av gytegroper om vinteren - Undersøkelser av ungfiskbestanden om høsten BKK har bidratt i prosjektet med følgende karakterisering av hydrologiske og hydrauliske forhold i det enkelte vassdrag: - Middelverdier med avvik for månedlig vannføring før og etter regulering - Vannføring med døgnoppløsning for det enkelte vassdrag i prosjektperioden - Simulering av hydrauliske forhold på utvalgte elvestrekninger - Utarbeidelse av ulike typer kartverk for det enkelte vassdrag, inkludert standard oversiktskart - Bruk og tilrettelegging av GIS-utstyr for kartlegging I tillegg til disse undersøkelsene ble det enkelte vassdrag kartlagt etter hovedprinsippene i «Håndbok for miljødesign i regulerte vassdrag» (Forseth & Harby 2013) for å kunne utarbeide forslag til ulike tiltak som kan bedre forholdene for fisken i vassdraget. Dette arbeidet for Matreelva er gjengitt i Gabrielsen et al. (2011) og i Stenseth et al. (2010). For å få videreført de langsiktige tidsseriene i perioden 2011-2016 har det vært utført oppfølgende fiskebiologiske undersøkelser. I denne rapporten gjengis de viktigste resultatene for perioden 20052010 og nye resultater for perioden 2011 - 2016. publishedVersion

Høsten 2019 ble det planlagt utfisking av rømt oppdrettslaks i 20 vassdrag i Sogn og Fjordane, Hordaland og Østfold etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). I tre av vassdragene (Vikja, Årøyelva og Daleelva i Høyanger) ble utfisking organisert i et eget prosjekt, ettersom disse elvene ble pålagt ekstra oppfølging etter en rømmingshendelse ved Slakteriet Brekke AS sin lokalitet Instefjord i Gulen kommune høsten 2019. Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Arbeidet omfattet kartlegging av rømt oppdrettsfisk i gytebestandene gjennom drivtelling, og utfisking ved bruk av harpun og not. I tillegg ble det utført utfisking med stangfiske i samarbeid med lokale grunneierlag og/eller fiskerlag i 13 av elvene. Det ble fanget oppdrettsfisk i 18 av de 20 vassdragene. Totalt ble det tatt ut 710 oppdrettsfisk, hvorav 701 oppdrettslaks og 9 regnbueaure. Av disse ble 648 fisket ut av lokalt organiserte uttaksgrupper (grunneierlag/lokale fiskerlag) med stang eller ved utsortering i fisketrapp, 43 ble tatt ut av prosjektgruppen ved snorkling og bruk av harpun, mens 17 laks tatt i kilenot driftet i regi av OURO i fjordsystemet utenfor Vossovassdraget. Noe av fangstene (177 oppdrettslaks og 1 regnbueaure) ble tatt i de tre vassdragene (Vikja, Årøyelva og Daleelva i Høyanger) hvor utfisking ble utført som en del av pålagt oppfølging etter rømmingen fra Slakteriet Brekke AS sin lokalitet Instefjord i Sognefjorden. Det ble tatt ut rømt oppdrettsfisk med størrelse fra 0,6-7,9 kg (gjennomsnitt 2,8 kg). Det foreligger informasjon om kjønnsmodning for 152 av fiskene, hvorav 21 % var kjønnsmoden. De øvrige fiskene var umodne, og dermed ikke gyteklare høsten 2019. For mange av fiskene som er fanget med stangfiske lokalt mangler det informasjon om kjønnsmodning, men det er sannsynlig at mange av disse er umodne, og at andelen umodne fisk totalt sett er høyere. Stangfiske er ofte konsentrert i nedre del av elvene og i elveosen ved utløp i sjø, som også er det området hvor umodne rømt fisk ofte oppholder seg. Uttak med harpun, not og garn utføres i hovedsak på gyteplassene oppe i elven, hvor en finner den rømte oppdrettsfisken som er kjønnsmoden og gyteklar. Ved utfisking ble det avlivet til sammen 23 villaks som ble feilaktig bestemt som oppdrettslaks, eller som følge av skader oppstått under fiske. Basert på resultater fra drivtellinger ble andelen rømt oppdrettslaks i gytebestandene før utfisking beregnet å være > 10 % i fem av elvene (Rosendalselvene, Opo, Steinsdalselva, Vikja og Årøyelva), 410 % i tre elver (Etneelva, Frugardselva og Daleelva i Høyanger), og < 4 % i åtte elver (Eidselva, Nausta, Daleelva i Vaksdal, Storelva i Arna, Tysseelva, Eidfjordvassdraget, Jondalselva og Uskedalselva). Med to unntak (Frugardselva og Opo) ble innslaget redusert til < 4 % etter utfisking. I fire av elvene var det ikke mulig å få tilstrekkelige data til å beregne andelen oppdrettslaks ved drivtelling (Gaula, Vossovassdraget, Oselva og Glomma). Resultatene viser at flere av elvene hadde et betydelig økt innslag av rømt oppdrettslaks sammenlignet med foregående år. Økningen var i hovedsak blank, og tilsynelatende nylig rømt fisk, og kan relateres til kjente rømmingstilfeller (Instefjord), men trolig er det også bidrag fra andre og ukjente rømmingskilder. Resultatet viser at andelen rømt oppdrettslaks ble betydelig redusert i flere av de aktuelle elvene, og dermed bidro utfiskingen til å redusere risikoen for genetisk påvirkning på bestandene av villaks. publishedVersion

Denne veilederen gir råd om aktuelle utredninger og tiltak for å avbøte økologiske effekter av kraftreguleringer på elveøkosystem i norske vassdrag. Mange av undersøkelsene som her foreslås vil således danne kunnskapsgrunnlaget for å vurdere tiltak til å nå miljømålene i vannkraftpåvirkede vannforekomster. Veilederen er bygget opp fra to utgangspunkt: 1. Kraftreguleringstype og 2. Miljøpåvirkingen. Med dette blir det mulig å velge passende utredningsmetoder og tiltak både basert på reguleringstype og beliggenhet i vassdraget (for eksempel nedenfor et elvekraftverk) eller basert på en aktuell miljømessig problemstilling (for eksempel redusert fiskevandring). Vi anbefaler en rekke utredningsmetoder som både kan brukes til å kartlegge påvirkninger og til å kontrollere effekt av tiltak. Veilederen lenker dessuten til andre eksisterende veiledere og håndbøker, deriblant EUs CISveiledere, klassifiseringsveileder vannforskriften, vannforvaltningsveileder, miljødesignhåndboken og tiltakshåndboken.

Økte nedbørsmengder har ført til større flomskaderisiko og behov for bedre flomrisikohåndtering. Samtidig skal miljøtilstand i vassdrag forbedres. Med tradisjonelle metoder medfører flomsikring imidlertid ofte en reduksjon av miljøtilstand. Samfunnet etterspør en bærekraftig, multifunksjonell klimatilpasning som ikke går på bekostning av naturen. Dette FoU-prosjektet skal fremskaffe metoder som ivaretar både bedre flomsikring og miljøtilstand i vassdrag. I fire case-vassdrag ble det samlet inn data og utviklet scenarier for flomsikring og miljøtiltak. Arbeidet inkluderer samarbeid med lokalbefolkning og kommuner i case-vassdragene (Aurlandselva, Flåmselva, Nausta, Storelva i Brekke). Prosjektet pågår i perioden 2017-2021 og er finansiert av NVE, med bidrag fra Fylkeskommunen og Fylkesmannen i Vestland. Arbeidet blir gjennomført av NORCE LFI (Bergen) og BOKU IWHW (Wien). Statusrapporten inneholder et sammendrag av foreløpige resultater, status april 2020. Det har blitt fremskaffet ny kunnskap om hvordan elver har blitt dannet i postglasiale landskap og hvordan dette påvirker flomrisikohåndtering, miljøtilstand og -tiltak. Dette arbeidet danner grunnlaget for et nytt modellverktøy til kartlegging og håndtering av erosjonsrisiko ved flom. Det vises hvordan elverestaurering kan brukes som aktivt tiltak for å redusere flomskaderisiko. I rammen av prosjektet ble det utviklet metoder for en mer miljøvennlig erosjonssikring, samt sedimentforvaltning. Flere miljøvennlige flomsikringstiltak sammenstilles i en katalog. Det har blitt samlet inn en rekke biologiske og abiotiske data som grunnlag for løsningsscenarier i casevassdragene. Løsningsscenariene gir mulighet å sammenligne muligheter og effekter i en konkret kontekst og det har blitt valgt tiltak som kan bli aktuelle til å bedre økologisk tilstand i henhold til vannforskriften. Resultatene vil kunne supplere og forbedre dagens flomrisikohåndtering og bidra til en mer bærekraftig, naturbasert klimatilpasning. En sluttrapport skal leveres 2021.

Som en del av det pågående miljøsamarbeidet mellom BKK og Uni Research Miljø LFI (heretter kalt LFI) ble det i perioden 2006-2011 gjennomført et samordnet prosjekt for de seks "BKK-elvene" der LFI jevnlig har oppdrag. Dette gjaldt Matreelva, Modalselva, Ekso, Daleelva, Teigdalselva og Bolstadelva. Prosjektet har hatt navnet: «Livet i vassdragene (LIV)» og har hatt følgende målsettinger: 1) opparbeide langsiktige tidsserier i de seks regulerte elvene som grunnlag for miljøstatus og langsiktig forskning 2) studere bestandsregulerende mekanismer hos laks- og sjøaurebestander 3) videreutvikle tiltak for å styrke rekrutteringen til fiskebestander i regulerte vassdrag 4) etablere de utvalgte elvene som nasjonale referansevassdrag med tanke på forskning og forvaltning av laksefisk LFI har bidratt med kompetanse om ferskvannsbiologi, mens BKK har bidratt med sin ekspertise innen hydrologi og hydraulikk. Metodisk har arbeidet for LFI bestått i tre målepunkt per år: - Gytefisktellinger om høsten - Undersøkelser av gytegroper om vinteren - Undersøkelser av ungfiskbestanden om høsten BKK har bidratt i prosjektet med følgende karakterisering av hydrologiske og hydrauliske forhold i det enkelte vassdrag: - Middelverdier med avvik for månedlig vannføring før og etter regulering - Vannføring med døgnoppløsning for det enkelte vassdrag i prosjektperioden - Simulering av hydrauliske forhold på utvalgte elvestrekninger - Utarbeidelse av ulike typer kartverk for det enkelte vassdrag, inkludert standard oversiktskart - Bruk og tilrettelegging av GIS-utstyr for kartlegging I tillegg til disse undersøkelsene ble det enkelte vassdrag kartlagt etter hovedprinsippene i «Håndbok for miljødesign i regulerte vassdrag» (Forseth & Harby 2013) for å kunne utarbeide forslag til ulike tiltak som kan bedre forholdene for fisken i vassdraget. Dette arbeidet for Matreelva er gjengitt i Gabrielsen et al. (2011) og i Stenseth et al. (2010). For å få videreført de langsiktige tidsseriene i perioden 2011-2016 har det vært utført oppfølgende fiskebiologiske undersøkelser. I denne rapporten gjengis de viktigste resultatene for perioden 20052010 og nye resultater for perioden 2011 - 2016.

I årene 2007-2019 er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i følgende seks regulerte vassdrag i Hardanger; Sima, Osavassdraget (Austdøla og Norddøla), Jondalselva, Øyreselva, Austrepollelva og Bondhuselva. Denne rapporten er årsrapport for undersøkelser foretatt i 2019, og omfatter gytefisktellinger, ungfiskundersøkelser og temperaturforhold. Gytebestandene av laks har vært gjennomgående lave i undersøkelsesperioden (

Den 16. september 2019 meldte Slakteriet Brekke AS fra til Fiskeridirektoratet om en rømmingshendelse fra sin lokalitet 13654 Instefjord i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Opptelling tilsa at det dreide seg om ca. 17 200 laks med en snittvekt på 3,8 kg. For å redusere eventuell skadepåvirkning fra den rømte laksen på de ville laksebestandene i regionen, påla Fiskeridirektoratet Slakteriet Brekke AS å få utført overvåking og uttak av rømt oppdrettslaks i 16 lakseførende vassdrag i Sognefjorden. Hensikten var å sikre at det ikke skulle stå fisk fra rømmingen i elvene i gyteperioden. På bakgrunn av dette fikk LFI NORCE i oppdrag av Slakteriet Brekke AS å utføre overvåking og uttak i de aktuelle elvene. Oppdraget ble utført i samarbeid med Rådgivende Biologer AS. I tillegg åpnet Fylkesmannen for utfisking av rømt oppdrettslaks for lokale fiskerettshavere i seks av de aktuelle vassdragene. Skjellprøver fra dette fisket er analysert av Rådgivende Biologer AS. Ved snorkling ble det registrert rømt oppdrettslaks i 10 av de 16 elvene som ble undersøkt. Totalt ble det fisket ut til sammen 226 rømte oppdrettslaks. Blant disse ble 20 tatt ut med harpun og not i forbindelse med snorkling utført av LFI, mens 206 ble tatt ut ved uttaksfiske utført lokalt med stang og garn. Flest rømte laks ble registrert i tilknytning til de større vassdragene som lå nærmest rømmingslokaliteten, som i Vikja, Daleelva i Høyanger og Bøelva. Det ble imidlertid også registrert rømt fisk i vassdrag helt i indre deler av fjordsystemet, inkludert Årdalselva, Lærdalselva, Flåmselva og Aurlandselva. Basert på størrelsesfordeling, morfologi og vekstmønster fra skjellanalyser ble 216 av de totalt 226 rømte oppdrettslaksene som ble tatt ut vurdert å stamme fra rømmingen ved Brekke Slakteri AS, fire ble vurdert å ha mulig opphav fra rømmingen, mens seks av fiskene sannsynligvis hadde opphav fra andre rømmingskilder. Til tross for en forholdvis stor spredning av fisk til ulike vassdrag, var forekomsten av rømte fisk fra Slakteriet Brekke AS i vassdragene i hovedsak konsentrert til elvemunningene og de nedre delene av elvene. Få ble funnet på gyteområdene til villaksen lenger opp i elvene. Dette skyldes sannsynligvis at få av den rømte fisken fra Slakteriet Brekke AS var gytemoden inneværende år, og at fisken derfor hadde lav motivasjon for å vandre opp i elvene høsten 2019. Ved gjenfangstfiske i sjø ble det fanget 5468 laks. Det ble også fanget en ukjent mengde rømt oppdrettslaks i fjordsystemet som ikke er rapportert, og særlig i tilknytning til utløpet av Høyanger kraftverk. I tillegg ble det utover høsten fanget rømt oppdrettslaks med samme størrelse og vekstmønster i Gaula, Nausta, Osenvassdraget og Eidselva, noe som tilsier at den rømte laksen også spredte seg til vassdrag utenfor Sognefjorden. Totalt sett viser resultatene at den rømte laksen fra Brekke Slakteri AS spredte seg til mange elver i, og trolig også langs kysten utenfor Sognefjorden høsten 2019. Fisken oppholdt seg i stor grad nær elveosene og vandret i liten grad opp i elvene. Det så ut til å være lite kjønnsmodning blant fisken. Dette tilsier at den rømte fisken i liten grad bidro til gyting i elvene høsten 2019. Det er derfor grunn til å tro at fisken fra rømmingen i denne omgangen hadde en begrenset påvirkning i form av genetisk innblanding i villaksbestandene i regionene. Det er imidlertid mulig at fisk fra rømmingen vil kunne overleve et opphold i sjøen for så å komme tilbake for å gyte i vassdragene de kommende årene. Dermed vil den kunne ha en effekt på lengre sikt. publishedVersion

Den 16. september 2019 meldte Slakteriet Brekke AS fra til Fiskeridirektoratet om en rømmingshendelse fra sin lokalitet 13654 Instefjord i Gulen kommune i Sogn og Fjordane. Opptelling tilsa at det dreide seg om ca. 17 200 laks med en snittvekt på 3,8 kg. For å redusere eventuell skadepåvirkning fra den rømte laksen på de ville laksebestandene i regionen, påla Fiskeridirektoratet Slakteriet Brekke AS å få utført overvåking og uttak av rømt oppdrettslaks i 16 lakseførende vassdrag i Sognefjorden. Hensikten var å sikre at det ikke skulle stå fisk fra rømmingen i elvene i gyteperioden. På bakgrunn av dette fikk LFI NORCE i oppdrag av Slakteriet Brekke AS å utføre overvåking og uttak i de aktuelle elvene. Oppdraget ble utført i samarbeid med Rådgivende Biologer AS. I tillegg åpnet Fylkesmannen for utfisking av rømt oppdrettslaks for lokale fiskerettshavere i seks av de aktuelle vassdragene. Skjellprøver fra dette fisket er analysert av Rådgivende Biologer AS. Ved snorkling ble det registrert rømt oppdrettslaks i 10 av de 16 elvene som ble undersøkt. Totalt ble det fisket ut til sammen 226 rømte oppdrettslaks. Blant disse ble 20 tatt ut med harpun og not i forbindelse med snorkling utført av LFI, mens 206 ble tatt ut ved uttaksfiske utført lokalt med stang og garn. Flest rømte laks ble registrert i tilknytning til de større vassdragene som lå nærmest rømmingslokaliteten, som i Vikja, Daleelva i Høyanger og Bøelva. Det ble imidlertid også registrert rømt fisk i vassdrag helt i indre deler av fjordsystemet, inkludert Årdalselva, Lærdalselva, Flåmselva og Aurlandselva. Basert på størrelsesfordeling, morfologi og vekstmønster fra skjellanalyser ble 216 av de totalt 226 rømte oppdrettslaksene som ble tatt ut vurdert å stamme fra rømmingen ved Brekke Slakteri AS, fire ble vurdert å ha mulig opphav fra rømmingen, mens seks av fiskene sannsynligvis hadde opphav fra andre rømmingskilder. Til tross for en forholdvis stor spredning av fisk til ulike vassdrag, var forekomsten av rømte fisk fra Slakteriet Brekke AS i vassdragene i hovedsak konsentrert til elvemunningene og de nedre delene av elvene. Få ble funnet på gyteområdene til villaksen lenger opp i elvene. Dette skyldes sannsynligvis at få av den rømte fisken fra Slakteriet Brekke AS var gytemoden inneværende år, og at fisken derfor hadde lav motivasjon for å vandre opp i elvene høsten 2019. Ved gjenfangstfiske i sjø ble det fanget 5468 laks. Det ble også fanget en ukjent mengde rømt oppdrettslaks i fjordsystemet som ikke er rapportert, og særlig i tilknytning til utløpet av Høyanger kraftverk. I tillegg ble det utover høsten fanget rømt oppdrettslaks med samme størrelse og vekstmønster i Gaula, Nausta, Osenvassdraget og Eidselva, noe som tilsier at den rømte laksen også spredte seg til vassdrag utenfor Sognefjorden. Totalt sett viser resultatene at den rømte laksen fra Brekke Slakteri AS spredte seg til mange elver i, og trolig også langs kysten utenfor Sognefjorden høsten 2019. Fisken oppholdt seg i stor grad nær elveosene og vandret i liten grad opp i elvene. Det så ut til å være lite kjønnsmodning blant fisken. Dette tilsier at den rømte fisken i liten grad bidro til gyting i elvene høsten 2019. Det er derfor grunn til å tro at fisken fra rømmingen i denne omgangen hadde en begrenset påvirkning i form av genetisk innblanding i villaksbestandene i regionene. Det er imidlertid mulig at fisk fra rømmingen vil kunne overleve et opphold i sjøen for så å komme tilbake for å gyte i vassdragene de kommende årene. Dermed vil den kunne ha en effekt på lengre sikt.

Dåsånavassdraget er en sideelv til Otra, og var en del av det opprinnelige utbredelsesområdet til den relikte laksen bleke før den forsvant fra vassdragsavsnittet som følge av forsuring. I perioden 20142018 har det årlig blitt plantet ut om lag 100 000 blekerogn for å reetablere bleka i vassdraget. En markert økning i fangsten av bleke i rusefiske i perioden 2016 til 2019 viser at en del av bleka som stammer fra rognpantingen vandrer ut i Dåsvatnet. Basert på fangstene i Dåsvatnet er det rimelig å anta at bleke som stammer fra rognplantingen i årene 2013-2018 vil gi opphav til kjønnsmoden hofisk fra og med høsten 2019 og fram til ca år 2024. For at reetableringen skal lykkes er en avhengig av at bleka i denne perioden klarer overgangen til naturlig reproduksjon. Ved en første gyting i 2019 vil ungfisk kunne påvises ved elektrisk fiske fra og med 2019 og en kan forvente å registrere naturlig rekruttert bleke i rusefiske fra og med 2021 eller 2022. I motsetning til fangstene av bleke i storrusa i Dåsvatnet er fangsten av bleke på elektrisk fiske på rennende vann påfallende lave. Dette illustreres ved at det høsten 2019 ble fanget 246 bleke og 2255 aure på rusefiske, mens det bare ble innfanget en bleke og 91 aure på stasjonsnettet for elektrisk fiske. I tillegg ble det tatt fire bleker ved kvalitativt elektrisk fiske. Årsakene til de lave tetthetene på elvestrekningene er ikke kjent, men flere forhold kan bidra til bl.a. at bleka vandrer inn i Dåsvatnet, naturlig lav produksjonskapasitet, lav fangbarhet ved elektrisk fiske og forsuring. I Dåsånavassdraget var forsuring et problem i 2019. Alle stasjoner viste kraftige til moderate forsuringsskader på bunndyrsamfunnet. Felles for stasjonene med ulik tilstand på vår- og høstprøver var at vårprøvene viste dårligst forsuringstilstand. Kalking av Dåsåna ble startet opp med innsjøkalking av Dåsvatn i 2013, og det er bygget to kalkdoserere i Dåsåna som ble satt i drift januar 2018. Forsuringssituasjonen og effekten av kalkingen vil bli fulgt opp i årene fremover gjennom det nyetablerte stasjonsnettet i Dåsåna. Det er ingen tegn på organisk belastning i Dåsånavassdraget. I Otra ovenfor Brokke Kraftverk er det ingen antydning til forsuringsproblemer eller organisk forurensing. På strekningen mellom Brokke Kraftverk og bassenget ved Rysstad indikerer forsuringsindeks 2 «dårlig» til «moderat» økologisk tilstand, dvs. kraftige forsuringsproblemer. ASPTindeksen indikerer «god» økologisk tilstand i 2019, men har tidligere år indikert «dårlig» økologisk tilstand. Rett nedstrøms Brokke kan gassovermetning i vannet tilsynelatende ha påvirket faunen på tilsvarende måte som forsuring, selv om skade i forbindelse med sure episoder ikke kan utelukkes. I restfeltet nedenfor Tjurrmodammen er det i 2019 ingen antydninger til forsuringsproblemer eller organisk belastning, men den ene stasjonen øverst i restfeltet viser «moderat» økologisk tilstand og tegn til organisk belastning. Ved Herpelandsåni som renner inn i restfeltet forekommer det kraftig forsuring og «svært dårlig» økologisk tilstand, men organisk belastning er ikke et problem her. Lokaliteten nedstrøms Hekni kraftverk (St. 14) viser i 2019 et forsuringsskadet bunndyrsamfunn med økologisk tilstand som varierer fra «dårlig» om våren til «moderat» om høsten. For lokalitetene nedstrøms Byglandsfjorden i 2019 viser både stasjon 15 og stasjon 16 tegn til sterk forsuring. Disse stasjonene har vist moderate forsuringsskader på flere tidspunkt tidligere, men det er usikkert på om dette skyldes forsuring eller at begge lokalitetene har sakteflytende vann og dermed lite egnet bunnsubstrat for bunndyrundersøkelser. Også ASPT-verdiene har variert kraftig på denne lokaliteten, og viser for 2019 kun organisk belastning ved stasjon 16. publishedVersion

Utdrag: Årøyelva er kjent for å være en god lakseelv med en betydelig andel storvokst laks, og har status som nasjonalt laksevassdrag. For å øke kunnskapsstatusen om laksebestanden og effekten av vassdragsreguleringene i vassdraget har det blitt utført fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget i perioden 2014 – 2018. Undersøkelsene omfatter drivtellinger av gytefisk, ungfiskregistreringer, habitatkartlegging og genetiske undersøkelser av laksebestanden for å undersøke påvirkning av kultivering. Ved drivtellinger i Årøyelva utført om høsten i årene 2014 – 2018 har det blitt registrert fra 334-399 laks. I tillegg har det blitt registrert fra 12-81 sjøaure og fra 1-21 rømte oppdrettslaks. Gytebestanden av laks har i alle årene vært dominert av mellomlaks og storlaks, der andelene storlaks (dvs. > 7 kg) har utgjort fra 45-56 % av gytebestanden. Innslaget av kultivert (fettfinnklippet) laks i gytebestanden har variert mellom 31-63 %. Gytebestanden av laks kan karakteriseres som svært god, og har vært om lag 10 ganger høyere enn det oppgitte gytebestandsmålet. Sjøaurebestanden kan imidlertid karakteriseres som fåtallig og svak.

I de siste tiårene har situasjonen vært kritisk og uavklart for mange lakse‐ og sjøaurebestander på Vestlandet. Dette gjelder særlig for bestandene i Hardangerfjorden, hvor de fleste viktige laksevassdrag har vært stengt for laksefiske siden årtusenskiftet. I denne rapporten analyseres tilstand og utvikling basert på gytefisktellinger i 56 Vestlandselver som er gjennomført av LFI NORCE i perioden 2004‐2018. Det ble funnet signifikante forskjeller i innsig av laks mellom ulike fjordsystem. Innsiget i forhold til elvestørrelsen/areal var lavest i elvene i Hardangerfjorden, og høyest i elvene i Ryfylke. Elvene i de indre delene av fjordsystemene har lavere innsig av laks per hektar elveareal sammenliknet med elver med kortere avstand til kysten. Et sannsynlig bidrag til denne situasjonen er at laksesmolt fra de indre elvene har en lengre oppholdstid i fjordene og dermed utsettes for økt dødelighet som følge av høyere infeksjonspress fra lakselus. Dette illustreres ved at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden, mens innsiget av laks i Etneelva, lengre ute i fjordsystemet, er høyere og mer på nivå med elver i Ryfylke. Unntaket fra dette romlige mønsteret finner vi i Ryfylke hvor det er mindre forskjell i elvenes avstand til kysten. Resultatene viser en generell økning i innsiget av laks til Vestlandselvene i perioden 2011‐2018 sammenliknet med perioden 2004‐2010. Årsaken til denne endringen er trolig bedrede forhold for vekst og overlevelse i havområdene. Til tross for denne økningen er innsiget fortsatt lavt i et historisk perspektiv, og flere av de aktuelle elvene i Hardanger er fortsatt stengt for fiske og har fortsatt ikke et høstbart overskudd. Sjøaurebestandene synes å ha større lokale og regionale forskjeller i utviklingstrend sammenliknet med laks. Totalt sett var det klart flere elver som hadde en negativ enn positiv utvikling i sjøaureinnsig i løpet av perioden. I Hardangerfjorden har det blitt registrert en økning i sjøaurebestandene i flere av de indre vassdragene, og Eidfjordvassdraget og Sima peker seg ut ved å ha de mest markerte økningene i sjøaurebestandene i hele datasettet. I vassdragene i midtre og ytre del av Hardangerfjorden er sjøaurebestandene generelt lavere, og har enten hatt en negativ utvikling (bla. Hattebergselva og Omvikedalselva), eller vært stabilt lave gjennom undersøkelsesperioden. Fra 2010 har elvene i området fra Øystese til Guddal vært stengt for fiske etter sjøaure som følge av lave bestander, og så langt er det lite som tyder på at bestandene har tatt seg opp i dette området etter fredningstiltaket. I Nordhordland ble det registret en klar nedadgående utvikling i sjøaurebestandene. I Sognefjorden ble det observert en økning i flere av sjøaurebestandene i første del av perioden med et toppår i 2014, før de igjen gikk tilbake i årene frem til 2018. I perioden 2004‐2018 da tellingene har foregått, har sjøoverlevelse og innsig av både laks og sjøaure i mange av Vestlandselvene trolig har vært på et lavt nivå historisk sett. Kunnskapen om den historiske utviklingen i enkelt‐elver er imidlertid ofte fraværende eller lav på grunn av manglende data. Ut fra fangstdata og andre observasjoner er det imidlertid på det rene at mange av vassdragene på Vestlandet hadde langt større bestander på 70‐, 80‐ og tidlig 90‐tallet. Det pågående program for drivtellinger som dekker over 50 Vestlandselver er derfor en viktig metode for å følge den framtidige bestandsutviklingen for laksebestandene både på elv‐ og regionsnivå. publishedVersion

Utdrag: Høsten 2018 utførte LFI NORCE, i samarbeid med Rådgivende Biologer AS, utfisking av rømt oppdrettslaks i 29 vassdrag i Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Østfold etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Forekomst av oppdrettsfisk ble kartlagt ved snorkling/drivtelling, og tatt ut med harpun og not. I noen av elvene ble det også fisket ut oppdrettslaks ved stangfiske av lokale grunneierlag/fiskerlag etter ordinær fiskesesong. Totalt ble det høsten 2018 fisket ut 247 oppdrettsfisk fra de aktuelle vassdragene. Resultatene viser at utfiskingen bidro til en betydelig reduksjon av rømt oppdrettslaks i gytebestandene i flere av elvene. I noen av elvene var også forekomsten av rømt oppdrettslaks i utgangspunktet lav. Basert på erfaringene fra gjennomføringen er det gitt anbefalinger om videre arbeid med uttak av rømt oppdrettslaks. publishedVersion

I de siste tiårene har situasjonen vært kritisk og uavklart for mange lakse‐ og sjøaurebestander på Vestlandet. Dette gjelder særlig for bestandene i Hardangerfjorden, hvor de fleste viktige laksevassdrag har vært stengt for laksefiske siden årtusenskiftet. I denne rapporten analyseres tilstand og utvikling basert på gytefisktellinger i 56 Vestlandselver som er gjennomført av LFI NORCE i perioden 2004‐2018. Det ble funnet signifikante forskjeller i innsig av laks mellom ulike fjordsystem. Innsiget i forhold til elvestørrelsen/areal var lavest i elvene i Hardangerfjorden, og høyest i elvene i Ryfylke. Elvene i de indre delene av fjordsystemene har lavere innsig av laks per hektar elveareal sammenliknet med elver med kortere avstand til kysten. Et sannsynlig bidrag til denne situasjonen er at laksesmolt fra de indre elvene har en lengre oppholdstid i fjordene og dermed utsettes for økt dødelighet som følge av høyere infeksjonspress fra lakselus. Dette illustreres ved at tettheten av laks er vedvarende lavere i elvene i indre og midtre deler av Hardangerfjorden, mens innsiget av laks i Etneelva, lengre ute i fjordsystemet, er høyere og mer på nivå med elver i Ryfylke. Unntaket fra dette romlige mønsteret finner vi i Ryfylke hvor det er mindre forskjell i elvenes avstand til kysten. Resultatene viser en generell økning i innsiget av laks til Vestlandselvene i perioden 2011‐2018 sammenliknet med perioden 2004‐2010. Årsaken til denne endringen er trolig bedrede forhold for vekst og overlevelse i havområdene. Til tross for denne økningen er innsiget fortsatt lavt i et historisk perspektiv, og flere av de aktuelle elvene i Hardanger er fortsatt stengt for fiske og har fortsatt ikke et høstbart overskudd. Sjøaurebestandene synes å ha større lokale og regionale forskjeller i utviklingstrend sammenliknet med laks. Totalt sett var det klart flere elver som hadde en negativ enn positiv utvikling i sjøaureinnsig i løpet av perioden. I Hardangerfjorden har det blitt registrert en økning i sjøaurebestandene i flere av de indre vassdragene, og Eidfjordvassdraget og Sima peker seg ut ved å ha de mest markerte økningene i sjøaurebestandene i hele datasettet. I vassdragene i midtre og ytre del av Hardangerfjorden er sjøaurebestandene generelt lavere, og har enten hatt en negativ utvikling (bla. Hattebergselva og Omvikedalselva), eller vært stabilt lave gjennom undersøkelsesperioden. Fra 2010 har elvene i området fra Øystese til Guddal vært stengt for fiske etter sjøaure som følge av lave bestander, og så langt er det lite som tyder på at bestandene har tatt seg opp i dette området etter fredningstiltaket. I Nordhordland ble det registret en klar nedadgående utvikling i sjøaurebestandene. I Sognefjorden ble det observert en økning i flere av sjøaurebestandene i første del av perioden med et toppår i 2014, før de igjen gikk tilbake i årene frem til 2018. I perioden 2004‐2018 da tellingene har foregått, har sjøoverlevelse og innsig av både laks og sjøaure i mange av Vestlandselvene trolig har vært på et lavt nivå historisk sett. Kunnskapen om den historiske utviklingen i enkelt‐elver er imidlertid ofte fraværende eller lav på grunn av manglende data. Ut fra fangstdata og andre observasjoner er det imidlertid på det rene at mange av vassdragene på Vestlandet hadde langt større bestander på 70‐, 80‐ og tidlig 90‐tallet. Det pågående program for drivtellinger som dekker over 50 Vestlandselver er derfor en viktig metode for å følge den framtidige bestandsutviklingen for laksebestandene både på elv‐ og regionsnivå.

Utdrag: Årøyelva er kjent for å være en god lakseelv med en betydelig andel storvokst laks, og har status som nasjonalt laksevassdrag. For å øke kunnskapsstatusen om laksebestanden og effekten av vassdragsreguleringene i vassdraget har det blitt utført fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget i perioden 2014 – 2018. Undersøkelsene omfatter drivtellinger av gytefisk, ungfiskregistreringer, habitatkartlegging og genetiske undersøkelser av laksebestanden for å undersøke påvirkning av kultivering. Ved drivtellinger i Årøyelva utført om høsten i årene 2014 – 2018 har det blitt registrert fra 334-399 laks. I tillegg har det blitt registrert fra 12-81 sjøaure og fra 1-21 rømte oppdrettslaks. Gytebestanden av laks har i alle årene vært dominert av mellomlaks og storlaks, der andelene storlaks (dvs. > 7 kg) har utgjort fra 45-56 % av gytebestanden. Innslaget av kultivert (fettfinnklippet) laks i gytebestanden har variert mellom 31-63 %. Gytebestanden av laks kan karakteriseres som svært god, og har vært om lag 10 ganger høyere enn det oppgitte gytebestandsmålet. Sjøaurebestanden kan imidlertid karakteriseres som fåtallig og svak. publishedVersion

Utdrag: Høsten 2018 utførte LFI NORCE, i samarbeid med Rådgivende Biologer AS, utfisking av rømt oppdrettslaks i 29 vassdrag i Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland og Østfold etter avtale med oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO). Hensikten var å redusere risiko for genetisk påvirkning på ville laksebestander ved å fjerne rømt oppdrettsfisk fra vassdragene. Forekomst av oppdrettsfisk ble kartlagt ved snorkling/drivtelling, og tatt ut med harpun og not. I noen av elvene ble det også fisket ut oppdrettslaks ved stangfiske av lokale grunneierlag/fiskerlag etter ordinær fiskesesong. Totalt ble det høsten 2018 fisket ut 247 oppdrettsfisk fra de aktuelle vassdragene. Resultatene viser at utfiskingen bidro til en betydelig reduksjon av rømt oppdrettslaks i gytebestandene i flere av elvene. I noen av elvene var også forekomsten av rømt oppdrettslaks i utgangspunktet lav. Basert på erfaringene fra gjennomføringen er det gitt anbefalinger om videre arbeid med uttak av rømt oppdrettslaks.