Search

I 2022 vart fiskefella i Etneelva sett i drift 19. april og registreringa pågjekk til 12. november. Det var noko redusert fangseffektivitet i løpet av sesongen pga høg vassføring. I tilsaman 12 driftsdøgn (6% av driftstida) var fangsten i fella redusert pga mykje vatn. Tilsvarande reduksjon i fangsteffektivitet hadde vi også i 2021 (9%), 2020 (5%) og 2019 (5%). Fyrste villaks blei registrert i veke 17 og fyrste rømling i veke 24. I alt vart 4063 fiskar handtert på fella i 2022, mot 3746 i 2021, 5093 i 2020 og 2693 i 2019. Av dei registrerte fiskane var 2042 villaks,1916 sjøaure, 51 forskingsfisk, 1 pukkellaks og 53 rømte laks. I 2022 hadde 50% av villaksen vandra opp pr. veke 28, fire veker tidlegare enn rømlingane. Som tidlegare år dominerte storlaksen tidleg i oppvandringa medan terten dominerte i slutten av oppvandringsforløpet. For rømlingane registrert på fella varierte storleiken frå 0,85 kg til 9,2 kg, med ei overvekt av individ på 3,0 til 4,0 kg. Skjellkontrollen stadfesta oppdrettsbakgrunn til alle dei registrerte oppdrettslaksane. Av dei 53 registrerte rømlingane på fella, var 47% kjønnsmodne og 49% umodne. Gjennom uttaksfisket om hausten nedstraums fella i sone 1 og 2, vart det fanga 33 oppdrettslaksar. Av dei vart 3 (9%) klassifisert som modne, 25 (76%) vart klassifisert som umodne og 5 (15%) vart ikkje modningsbestemt. Frå sportsfisket blei det rapportert inn 17 oppdrettslaksar nedstraums fella, og ein regnbogeaure oppstraums. Av dei 17 rapporterte rømlingane nedstraums, vart seks verifisert ved skjellkontroll. For dei 11 andre vart det ikkje teke skjellprøve. Det vart heller ikkje teke skjellprøve frå regnbogeauren fanga oppstraums fella, men det vart lagt ved eit foto ved rapporteringa som stadfesta at dette var ein rømling. I dei resterande skjellprøvane frå sportsfisket nedstraums fella, blei det ikkje oppdaga fleire rømlingar. I skjellmaterialet av villaks teke i fiskefella er det heller ikkje funne fleire rømlingar. Basert på registreringane i fiskefella og rapporteringar av sportsfisket i Elveguiden, er andel rømt fisk i 2022 redusert frå 2,5 % til

I 2021 vart fiskefella i Etneelva satt i drift 9. april og registreringa pågjekk til 18. november. Det var noko redusert fangseffektivitet i løpet av sesongen pga høg vassføring. I tilsaman 21 driftsdøgn (9% av driftstida) var fangsten i fella redusert pga mykje vatn. Rømt og vill fisk i Etneelva 2021 - Resultat frå den nasjonale forskningsplatforma i Etne

I 2014 ble et nytt nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i vassdrag utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Dette overvåkingsprogrammet bygger på tidligere overvåking som ble etablert i 1989. Det overordnete målet for programmet er å øke både kvantitet og kvalitet på overvåkningsdata som gir grunnlag for å estimere prosentandel rømt oppdrettslaks i vassdrag. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser utført i 2020. publishedVersion

I 2020 vart fiskefella i Etneelva satt i drift 14. april og registreringa pågjekk til 13. november. Det var noko redusert fangseffektivitet i slutten av mai og i starten av november pga høg vassføring, og i tilsaman 7,5 driftsdøgn og 5 netter (5 % av driftstida) var fella i praksis ikkje i drift. Tilsvarande reduksjon i fangsteffektivitet hadde vi også i 2019 (5 %), 2018 (5 %) og 2017 (6 %). Fyrste villaks blei registrert i veke 18 og fyrste rømling i veke 25. I alt vart 5093 fiskar handtert på fella i 2020, mot 2693 i 2019. Av dei registrerte fiskane var 2772 villaks, 1921 sjøaure, 386 forskingsfisk og 19 rømte laks. I 2020 var 50% av villaksen registrert i veke 29. Som tidlegare år dominerte storlaksen tidleg i oppvandringa medan terten dominerte i slutten av oppvandringsforløpet. Den rømte laksen kom fire veker seinare enn villaksen. For rømlingane registrert på fella varierte storleiken frå 1,7-7,2 kg, med hovudtyngda på 2-3 kg og 4-5kg. Skjellkontrollen stadfesta oppdrettsbakgrunn til alle dei registrerte oppdrettslaksane. I 2020 vart eit tilfeldig utval av 25% av all laks klassifisert fenotypisk som villaks kontrollert, ved vekstmønster på skjellprøve. Av dei 693 kontrollerte, fenotypisk ville, var eitt individ (0,14 %) feilklassifisert. Av dei 19 registrerte rømlingane på fella, var 58 % kjønnsmodne og 42 % umodne. Gjennom uttaksfisket om hausten nedstraums fella på sone 1 og 2, vart det fanga 19 oppdrettslaksar. Av dei vart 18 (95 %) klassifisert som umodne og 1 (5 %) vart ikkje kjønnsbestemt. Frå sportsfisket blei det rapportert fire oppdrettslaksar, av desse vart to fanga nedstraums fella, men ein av desse viste seg ved skjellkontroll å vera villaks. Sidan det ikkje vart levert skjellprøvar av dei to potensielle rømlingane som var fanga oppstraums fella, var det ikkje muleg å verifisera klassifiseringa av desse. Av totalt 20 bekrefta rømlingar på fella, blei 95% av desse effektivt fjerna og andelen rømlingar i gytebestanden vart redusert frå 0,7% til 0,04% utan korreksjon for uttak i sportsfisket. Rundt 10 personar var i større eller mindre grad engasjert på fella og Havforskingsinstituttet sitt budsjett for drifta var ca 4 mill kroner med tillegg på 0,5 mill kroner frå OURO.

publishedVersion

I 2014 ble et nytt nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i vassdrag utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Dette overvåkingsprogrammet bygger på tidligere overvåking som ble etablert i 1989. Det overordnete målet for programmet er å øke både kvantitet og kvalitet på overvåkningsdata som gir grunnlag for å estimere prosentandel rømt oppdrettslaks i vassdrag. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser utført i 2019.

publishedVersion

I 2018 vart fiskefella i Etneelva sett i drift 16. mars og registreringa pågjekk til 10. november. Det var noko redusert effektivitet på grunn av høg vassføring i periodar mellom 15. september til 17. oktober, og til saman ca 13 av 262 driftsdøgn (5%) var fella i praksis ikkje i funksjon. Til samanlikning hadde fella i 2017 redusert drift i 11dagar (6 %) og i 13 dagar i 2016. Fyrste villaks og rømlingar vart registrert i veke 17 (siste veka i april). I alt vart 2473 fiskar handtert på fella i 2018, mot 3047 i 2017. Av dei registrerte fiskane i 2018 var 1596 villaks, 796 sjøaure og 81 rømt oppdrettsfisk, mot høvesvis 1965 villaks, 1002 sjøaure og 75 rømte laks og 3 rømte regnbogeaurar i 2017. I 2018 var 50% av villaksen registrert i veke 31 og sjøauren veke 28. Som tidlegare år, dominerer storlaksen tidleg i oppvandringa medan terten dominerer i slutten av oppvandringsforløpet. Den rømte laksen låg om lag 2 veker etter. For rømlingane som vart registrert på fella, varierte storleik frå 0,4 til 9,7 kg, med hovudtyngde frå 3,0 til 5,5 kg. Skjellkontrollen stadfesta oppdrettsbakgrunn til alle dei registrerte oppdrettslaksane. I 2018 vart også all laks som var klassifisert fenotypisk som villaks, kontrollert med vekstmønster på skjellprøve. Av dei 1596 kontrollerte, fenotypisk ville, var 2 individ (0,1 %) feilklassifisert. Av dei 81 registrerte rømlingane på fella, var 55 (68 %) klassifisert som kjønnsmodne og 26 (32 %) som umodne. Gjennom uttaksfisket om hausten nedstraums fella på sone 1 og 2, vart det fanga 29 rømlingar mot 27 i 2017. Av dei 29, vart 26 (90 %) klassifisert som umodne og 10 % var ubestemt. Fangsteffektiviteten på fella vart målt ved tre ulike metodar; i) kontroll av «merka» og umerka fisk gjennom det ordinære sportsfisket i perioden 15. juni til 15. august, ii) gjennom stamfisket om hausten, iii) gjennom gytefiskteljinga utført av dykkarar frå NORCE (tidlegare Uni-Research). Av 140 rapporterte laksar i sportsfisket i 2018, var 135 rapportert merka. Det gir ein fangsteffektivitet på 96% mot 97% i 2017. I sportsfisket vart det rapportert 1 rømt fisk ovanfor fella, dvs ein fangsteffektivitet på over 99 % mot 96% i både 2017 og 2016. I stamfisket var 52 av 60 (87 %) av fisken merka. Under gytefiskteljing gjennomført av NORCE to veker etter at fella var demontert, vart det observert 7 rømlingar ovanfor fella. Av desse vart 3 avliva. Det betyr at av totalt 88 rømlingar vart 81 (92 %) fjerna på fella, og andel rømt laks vart redusert frå 5,5 % til

Berntsen, H.H., Sandlund, O.T., Ugedal, O., Thorstad, E., Fiske, P., Urdal, K., Skaala, Ø,. Fjeldheim, P.T., Skoglund, H., Florø-Larsen, B., Muladal, R., og Uglem, I. 2018. Pukkellaks i Norge, 2017. NINA Rapport 1571. Norsk institutt for naturforskning. Sommeren 2017 kom det inn meldinger om fanget pukkellaks fra elver over hele Norge til NINA og andre fagmiljøer som arbeider med laksefisk. Det ble snart klart at antall meldinger langt overskred det som har vært vanlig i tidligere år. Dette førte også til at pukkellaks ble viet spesiell oppmerksomhet ved drivtellinger i lakseelvene og kameraregistreringer i fisketrapper. Det ble også satt i gang rettet utfisking av pukkellaks i noen elver. Totalt ble 6390 pukkellaks registrert fanget i Norge i løpet av 2017. Av disse ble 3439 registrert fanget under sportsfisket i elv, og 282 under sportsfisket i sjøen. I tillegg ble 215 fanget under sjølaksefiske med kilenot/krokgarn og 2454 fisk ble fanget under ekstraordinært uttaksfiske (2433 i elv og 21 i sjø/elveutløp). Totalt ble det registrert pukkellaks i 263 elver. I tillegg til fangstene av pukkellaks ble det også registrert til sammen nær 5000 fisk ved drivtellinger eller kameraregistreringer i 61 elver. Fangsten av pukkellaks i 2017 strakk seg fra 1. juni til 2. september. Median fangstdato for hele landet var 26. juli (det vil si at halvparten av fangstene ble registrert før denne datoen og halvparten etter). Den første registrerte fangsten av pukkellaks i elv ble gjort i Neidenelva i Finnmark (1. juni), mens den første fangsten av pukkellaks i sjøen ble gjort i Vadsø i Finnmark den 21. juni. Fra og med 1. juli ble det registrert pukkellaks i alle fylker med kystlinje, fra Finnmark i nord til Østfold i sør-øst. Fangsttidspunktet for pukkellaks var uavhengig av elvas beliggenhet i en nord-sør gradient, slik at pukkellaksen ble fanget innenfor samme tidsrom i elver helt nord og helt sør i landet. Imidlertid er dette basert på en fangstrapportering som ikke kom i gang før starten av juli, noe som kan ha maskert en nord-sørforskjell i fangsttidspunkt. Av pukkellaksen som ble registrert ble det oppgitt kjønn på 1406 individer, hvorav 592 var hunner og 814 var hanner. Hannfisken utgjorde altså ca. 58 % av den kjønnsbestemte fisken. Kjønnsbestemmelsen var delvis gjort ved å åpne fisken, og delvis på bakgrunn av ytre karaktertrekk. Omtrent alle fisk som ble åpnet ble vurdert til å være klare til å gyte i 2017. Gytende fisk ble observert i mange elver i løpet av høsten 2017 og utgytt pukkellaks ble fanget mellom 8. august og 30. august. Disse observasjonene kan tyde på at gytingen skjedde i løpet av august måned i alle fylker fra Finnmark og sørover. Undersøkelser fra september 2017 til mai 2018 i Daleelva, Ekso og Straume (Vosso) i Hordaland, Stordalselva i Trøndelag, Jølstra i Sogn og Fjordane, samt flere finnmarkselver viste at pukkellaksen på flere steder i Norge i 2017 klarte å gjennomføre vellykket gyting. Undersøkelsene i disse elvene dokumenterte forekomst av rogn, plommesekkyngel og yngel med oppbrukt plommesekk og med smoltliknende farge og utseende. Gytegroper av pukkellaks ble funnet fra brakkvannssona utenfor elveoset og opp til 5 kilometer fra elvemunningen. I alle elvene var yngelen ca. 30 mm lang og befant seg gjerne fra 10 cm eller dypere ned i grusen. I flere tilfeller lå pukkellaksen sine gytegroper under gytegropene til sjøørret. I Jølstra ble det også funnet fjærmygglarver og hoppekreps i magen på pukkellaksyngelen, noe som viser at yngelen kan ta til seg næring i elva før den vandrer ut.

I perioden 2010-2013 foregikk det et større forskningsprosjekt på ørret og næringskjeden til ørret i det vassdragsregulerte elve-innsjø økosystemet Tokkeåi og Bandak i Telemark. Prosjektet var knyttet til en villkårsrevisjon for Tokke/Vinje reguleringen. Ørretens områdebruk og vandringer var imidlertid i liten grad undersøkt. Våren 2014 ble et forskningsprosjekt ved bruk av akustisk telemetri på ørret og storørret i Bandak og Tokkeåi satt i gang. Juni 2014 ble 31 akustiske loggere fordelt i et dekkende nettverk. Det ble plassert tre loggere på det antatt viktige oppvekstområdet på deltaflaten ved innløp Tokkeåi. Fra kanten av deltaflaten og utover i innsjøen ble det plassert loggere for å kontrollere utvandring fra deltaområdet til hovedbassenget (25 loggere ut til Lauvvik) og ved utløp Bandak (tre loggere ved Skarperudstrømmen). Loggerne fanger opp akustiske signaler kontinuerlig. August 2014 ble det utlagt 13 loggere i Tokkeåi (og en i Dalaåi) opp til Helvetesfossen (4.7 km) som er oppvandringshinder. Målet var å merke (vha. implantering av akustisk sender i bukhulen) 50 ørret, 25 ‘vanlig’ fisk fra 300g-1kg fra deltaflaten og 25 større individer over 1 kilo. Det viste seg å være svært krevende å fange større ørret. Fra august til desember ble 23 ørret (5-point summary; minimum: 313, Q25: 400, median: 480, Q75: 600, maksimum: 1350 g) fanget og merket på deltaflaten (lokalt kalt deltafisk) og to pelagiske ørreter, men kun en stor (hhv. 700g og 2.7 kg). Fisk ble fanget med ulike redskaper, fra alt av sportsfiskeutstyr til garn og rusefiske. De hydroakustiske merkene (V9 og V9P fra Vemco Division, AMIRIX Systems Inc, Halifax Canada) sender et lydsignal hvert 2 min (tilfeldig innenfor 90-180 sek) med en estimert batterivarighet på hhv. 900 og 512 dager. Merket til større fisker var utstyrt med dybdesensor (V9P). I begynnelsen av desember ble første dataserie innhentet i felt, dvs. de først merkede individene hadde i underkant av 4 måneder med data. Det var nær full overlevelse av merkede individer. Kun ett individ har enten utstøtt merket eller må antas død 41 dager etter merking, ettersom merket ikke har flyttet seg. Data viste at det var 22 aktive individer innenfor området dekket av loggere der 19 av disse i all hovedsak har oppholdt seg på eller ved deltaflaten. Det er 2 individer som vandret ut av Bandak, som ikke har kommet tilbake. Det var stor individuell variasjon i vandringsmønster (hjemmeområde 5- point summary; minimum: 0.31, Q25: 0.66, median: 0.76, Q75: 1.17, maksimum: 2.34 km2) og vandringslengder utover høsten (5-point summary; minimum: 13, Q25: 166, median: 264, Q75: 370, maksimum: 711 km). Deltafisken har sterk tilknytning til deltaflaten, men ikke nødvendigvis til Tokkeåi. Ti av individene har gytt, men bare syv av disse i Tokkeåi. Tre av gytefiskene har foretatt en lang gytevandring, forlatt deltaområdet og krysset Bandak (27 km lang innsjø) med relativt stor svømmehastighet (43 ± 11.5 cm/sek). Deretter vandret de tilbake til deltaflaten etter endt gyting. De to pelagiske fiskene har en omfattende vertikal habitatbruk, og begge fiskene har vært dypere enn 70 meter (hhv. 74 og 76.1 m som er maksimum dybdesensor kan registrere). Disse to individene bruker også mye større deler av Bandak enn deltafisken (deltafisk; 0.85 ± 0.39 km2, pelagisk; 2.06 ± 0.25 km2). Et individ bruker både deltaflaten og pelagialen og regnes som pelagisk fisk. Det ble ikke funnet noen signifikante forskjeller på natt og dagvandring (dag resp. natt satt til 12 timer), men data antyder noe mindre aktivitet på de mørkeste timene på nattestid. Akustisk telemetri med merkesignal hvert 2 min, gir svært mye data og kan være vanskelig å tolke. En standard metodikk angir at hvert individ før videre analyser bør posisjonsbestemmes til gjennomsnittlig posisjon (satt som senter for aktivitet) over 30 min intervaller. Her ble betydning av å sette gjennomsnittlig posisjon over ulike tidsintervaller også undersøkt (3, 10, 30, 90, 270, 720 min). Tidsintervall hadde vesentlig innvirkning på resultater, med økende beregnet vandringslengde ved minkende tidsintervall. Disse forskjellene ser imidlertid i hovedsak å være knyttet til tekniskmetodiske forhold, og indikerer rom for tekniske forbedringer. Som en ny analysemetodikk, ble alle data her videre importert til et G Som en ny analysemetodikk, ble alle data her videre importert til et GIS system (ArcGIS) for 3D analyser med stor vekt på relevant visuell fremvisning. I en 3D modell av innsjøen med fiskens vandringer i 3D, indikerte analysene klare sesongvise variasjoner i habitatbruk, særlig dybdebruk hos pelagisk fisk, med økende bruk av dypområder senere på året. Vandringsadferd for brunørret i elv-innsjø økosystemer er ikke tidligere undersøkt på aktuelle tid-rom skala. Derfor finnes det relativt lite informasjon om vandringer til brunørret mellom elv og innsjø, og særlig for større ørret. Resultatene her viser stor individuell variasjon i arealbruk, at de fleste individer er relativt stasjonære, men også at enkeltindivider kunne vandre over overraskende store områder og bruke hele dette relativt store elv-innsjø økosystemet.