Search

Eksisterende internasjonal litteratur skisserer kroppsøvingsfaget som en særlig sårbar arena for elever som befinner seg utenfor det tradisjonelle binære kjønnssystemet, og at kroppsøvingslærere i mange tilfeller mangler kunnskap på hvordan å imøtekomme transelever i faget (Müller & Bölkhe, 2021; Devís-Devís et al., 2018a; Neary & McBride, 2021; Fergusson & Russell, 2022; Drury et al., 2022; Fuentes-Miguel et al., 2022). I norsk kontekst er temaet fraværende i forskningslitteraturen. Samtidig understrekes det et behov for å innhente mer kunnskap på hvordan kroppsøvingen kan bli en mer inkluderende og støttende arena for alle kjønn, og bidra til å støtte og bygge elevenes identitet og selvbilde (Kultur- og likestillingsdepartementet, 2023; Müller & Bölkhe, 2021). Denne studien omhandler transpersoners egne erfaringer fra kroppsøvingen på norsk ungdomsskole og videregående skole. Studiet har til hensikt å fremme transpersoners stemmer, å skaffe forståelse for kroppsøvingsfagets begrensninger, muligheter og potensiale for inkludering og utvikling av transelever. Videre belyser studiet hvordan transpersonenes opplevelser fra faget påvirket deres selvbilde, (kjønns)identitet, og deres forhold til fysisk aktivitet i etterkant av endt skoleløp. Studiet baseres på et kvalitativt forskningsdesign, og tar utgangspunkt i kunnskap innhentet fra retrospektive dybdeintervju med syv transpersoner i alderen 18-26 år. De empiriske funnene diskuteres i lys av eksisterende forskningslitteratur, i tillegg til skeiv teori, med hovedfokus på konseptet om heteronormativitet, skeiv pedagogikk og Judith Butlers (1990) teori om kjønnsperformativitet. Studiets hovedfunn viser at kroppsøvingsfaget delvis reproduserte heteronormative strukturer og praksiser, gjennom en binær garderobeløsning, kjønnsdelte aktiviteter, forventninger tilknyttet kjønn og manglende kunnskap, aksept og imøtekommelse av transpersonene. Videre trigget fagets synlige og observerbare karakter transpersonenes kroppsdysfori, der særlig garderobesituasjonen skapte følelser av angst og frustrasjon, og ble en stadig påminnelse for informantenes følelse av annerledeshet og utenforskap. Ved flere tilfeller ble dette faktorer som ble avgjørende for informantenes manglende deltakelse i faget. Samtidig avslørte analysen evnen kroppsøvingsfaget har til å utvikle transpersonenes selvbilde og (kjønns)identitet gjennom ulike faktorer. Dette synes også å ha hatt en positiv innvirkning på transpersonenes forhold til fysisk aktivitet i etterkant av endt skoletid. Til slutt tydeliggjør studiet behovet for å anerkjenne og ta hensyn til heterogeniteten blant transpersoner, ettersom informantene rapporterer om ulike behov og opplevelser. Existing international literature outlines the subject of physical education (PE) as a particularly vulnerable subject for students who are outside the traditional binary gender system, and that PE teachers in many cases lack knowledge of how to accommodate trans students in the subject (Müller & Bölkhe, 2021; Devís-Devís et al., 2018a; Neary & McBride, 2021; Fergusson & Russell, 2022; Drury et al., 2022; Fuentes-Miguel et al., 2022). In the Norwegian context, the topic is absent from the research literature. At the same time, there is a need to obtain more knowledge on how physical education can become a more inclusive and supportive arena for all genders, and contribute to supporting and building the students' identity and self-image (Ministry of Culture and Equality, 2023; Müller & Bölkhe, 2021). This study explores transgender people’s experiences of physical education (PE) within the Norwegian secondary and upper secondary school. The study aims to promote transgender people’s voices, and to gain an understanding of the subject’s challenges, opportunities, and potential for the inclusion and development of gender diverse students. Furthermore, the study sheds light on how experiences from PE affect trans people’s self-image, (gender) identity and attitudes towards physical activity after they have left school. The study is based on a qualitative research design and knowledge obtained from retrospective semi-structured in-depth interviews with seven trans people aged 18-26. The concept of heteronormativity, queer pedagogy, and Judith Butler’s (1990) theory of gender performativity, in addition to existing research literature, are used to discuss the empirical findings. The study’s main findings shows that PE partially reproduced heteronormative structures through binary changing rooms, gender-segregated activities, gendered expectations and lack of knowledge, acceptance, and accommodation of trans people. Furthermore, the subject’s visibility and focus on the body triggered body dysphoria amongst the trans people. In particular, the changing room situation was an arena that promoted feelings of anxiety and frustration and became a constant reminder for the participants’ sense of outsiderness. In several cases, these factors became decisive for the participants’ lack of participation in the subject. At the same time the analysis revealed PE’s ability to develop trans people’s self-image and (gender) identity. This also seemed to have positively impacted trans people’s attitudes towards physical activity after finishing school. Finally, the study clarifies the need to recognize heterogeneity among trans people, as the participants report different needs and experiences.