Search

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Andelen eldre vil mot år 2050 øke og nesten fordobles, i tillegg til at vi vil oppleve en økende mangel på sykepleiere i årene som kommer. Vi har gjennom praksis i hjemmesykepleien sett at implementering av velferdsteknologi er i fokus, særlig i forbindelse med regjeringens stortingsmelding "Morgendagens Omsorg". Vi har flere ganger reflektert rundt hvordan dette kan påvirke vår omsorgsytelse som kommende sykepleiere, og vi synes derfor at velferdsteknologi i form teleomsorg kunne være et interessant tema for oppgaven. Problemstilling: "Hvilken påvirkning kan økt bruk av teleomsorg ha for omsorgsytelsen fra sykepleier til eldre pasienter i hjemmesykepleien?" Metode: Oppgaven er en litteraturstudie, hvor det er blitt benyttet eksisterende fagkunnskap, forskning og teori, samt egne erfaringer, for å besvare problemstillingen. Resultater: De ulike inkluderte forskningsartiklene hadde flere perspektiver rundt teleomsorg. Blant annet tok flere artikler opp dens påvirkning av psykososiale behov, som selvstendighet, livskvalitet, mestring og trygghet. I tillegg ble teleomsorgens nytteverdi, både hos sykepleier og pasient, påpekt i flere av artiklene. Selv om flere av disse funnene var positive til teleomsorgen, viste det seg i noen artikler at teleomsorgen også førte med seg utilsiktede utfall, som feilalarmer og unøyaktighet. Gjennom artiklenes funn kom det også frem at rollen til helsepersonellet ble påvirket av teleomsorgen, blant annet ved at den førte med seg nye oppgaver, mål og normer. Konklusjon: Teleomsorgens påvirkning på omsorgsytelsen varierer i ulike retninger. Den kan gi en upersonlig form for omsorg, men samtidig gi sykepleier mer informasjon og mulighet for tettere oppfølging. Teleomsorgen kan også hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv og gir pasienten mulighet til å bli mer selvstendig.

In this article, I discuss Knut Hamsun’s last book On Overgrown Paths [På gjengrodde Stier] (1949) from the perspective of a pathography, meaning an autobiography that focuses on a person’s illness and its consequences. Due to his actions during WWII, Hamsun was subjected to a psychiatric examination in 1947 and diagnosed as having permanently impaired mental faculties. Hamsun opposed this diagnosis, and the book both aims at demonstrating his mental ability and depicting his experience of being an unwilling patient. This article looks at how the autobiographical narrator reflects upon his experiences as a patient, and how the text contains a certain critique of the clinic and the patient-doctor relationship. It sheds light on how the motif of travel and quest is important for the narrator’s experience of being ill, and it concludes with a brief discussion of how medicine and literature are disciplines that may benefit from an interdisciplinary approach to studying both fiction and autobiographical literature.

Relationships have a tremendous impact on how people recover from schizophrenia. Previous research has focused on the role of clinicians in these supportive relationships, but the current study finds that these relationships can occur within the mental health system, the family, or out in the community. Regardless, it is very important for people in recovery to feel as if they are supported and cared for. In qualitative interviews, we examine the specific aspects that characterize other people's actions when helping in the recovery process. First, for both professionals and family members, being “there” and available seemed to help people in recovery. Secondly, people helped by doing more than was expected of them, sometimes by lending money or doing something extra to help out the person in recovery. Thirdly, people helped by doing something different than what was expected of them. For professionals, this might mean that they break a minor rule. These factors helped people in recovery feel like they wer...

Denne rapporten er utført på oppdrag fra Helsedirektoratet som et ledd i oppfølgningsarbeidet etter avslutningen av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Undersøkelsen er knyttet til den norske befolkningens holdninger, engasjement og åpenhet rundt psykisk helse og psykisk sykdom. Opptrappingsplanen ble vedtatt i Stortinget og iverksatt i 1999 som en tiårig satsning for å omstrukturere og styrke tjenestetilbudet for mennesker med psykiske lidelser. Rapporten konkluderer med at nærhet i relasjonen med andre er viktig for både engasjement og åpenhet. Folk er også i dag minst engasjert overfor den psykiske helsen i befolkningen som helhet, og viser størst engasjement overfor folk som står dem nær. Et klart flertall vil engasjere seg hvis familie eller venner får psykiske problemer. Av endringer fra 2007 ser vi en økning i engasjement overfor befolkningen generelt, men også en nedgang når det gjelder å være engasjert overfor sin egen psykiske helse. Forventningene om økt engasjement ble dermed kun delvis oppfylt. Det samme gjelder åpenhet. Viljen til åpenhet øker med nærheten til dem man åpner seg for. De fleste ønsker å være åpne om psykiske problemer overfor de nærmeste. Av endringer ser vi en litt større skepsis til å åpne seg overfor kolleger. Kvinner er mer engasjerte enn menn i forhold til psykiske helse. Folk som har kjent noen med psykiske problemer, eller selv har opplevd dette har et sterkere engasjement enn folk som ikke har denne erfaringen. Alder har betydning for ønske om åpenhet. Yngre mennesker er mindre åpne enn eldre, uavhengig av hvor nær relasjonen er. Folk bosatt i Oslo ønsker i mindre grad å åpne seg overfor sine kollegaer enn folk bosatt andre steder i landet. Folk ser jevnt over ut til å ha lite stigmatiserende holdninger overfor psykisk syke, slik vi måler det i denne undersøkelsen. Generelt sett har de også et positivt syn på mulighetene for å bli frisk igjen etter å ha fått psykiske problemer. Det ser også ut til at folk flest har et realistisk forhold til hva som kan kurere psykisk sykdom, selv om noen har stor tro på såkalte ”lettvinte” løsinger. De fleste gir oppslutning om behovet for å satse på det offentlige tjenesteapparatet. Et klart flertall mener også at man bør oppsøke hjelp hvis man får psykiske problemer, og det er ganske få som mener slike problemer er overdrevet. Folks holdninger viser seg å ha holdt seg relativt stabile siden sist undersøkelse ble gjennomført. Vi kan ikke avdekke noen dramatiske endringer i befolkningens syn på psykisk sykdom etter Opptrappingsplanens avslutning. Endringene analysene avdekker er at folk i litt større grad synes at det er flaut å ha psykiske problemer, men de stiller seg også litt mer positivt til mulighetene for å komme seg etter å ha vært psykisk syk og at man har mulighet til å påvirke sin egen psykiske helse. De mener i litt større grad at hjelpeapparatet bruker tilstrekkelig med ressurser og at betydningen av problemer med psykisk helse er overdrevet. De har også en sterkere tro på at hvis man får psykiske problemer så bør man løse dem selv. Kjønn viser seg å være en sentral variabel for å forklare stigmatiserende og optimistisk/”lettvinte” holdninger overfor mennesker med psykisk sykdom. Kvinner er, både i 2007 og 2012, mindre stigmatiserende i sine holdninger og har mindre tro på ”lettvinte” løsninger enn menn. Det samme gjelder utdanning. Tendensen er at jo lavere utdanning man har, jo mer stigmatiserende vil man være i sine holdninger overfor mennesker med psykisk sykdom. De med lav utdanning har også et mer lettvint syn på hvilke løsninger som hjelper. Alder slår ut som en viktig variabel for å forklare hvorfor noen synes problemer med psykisk helse er overdrevet. Unge mennesker ser mindre alvorlig på omfanget av psykiske problemer enn eldre, slike det måles her. Folk som ikke kjenner andre med psykiske problemer og ikke har opplevd det selv synes i større grad at slike problemer er overdrevet og har større tendens til å stigmatisere enn folk som har denne erfaringen.

A qualitative study of inpatients' perspectives on what it means to be involved in their own care, and providers' experiences with encouraging user involvement in care planning and service provision is reported. Twenty semi-structured interviews with inpatients, fourteen log reports from providers and sixteen sets of written minutes from staff meetings constitute the study data. Differences were found between inpatient and provider perspectives. Inpatients reported few opportunities to have meaningful input in the decision-making regarding their care, while providers reported difficulty engaging inpatients into discussions or care planning. Although participants described providers as nice, understanding and supportive, these qualities did not always translate into their feeling seen and heard as unique individuals. When experiencing difficulty in engaging inpatients in existing forms of treatment, providers reported being aware of few options for them to try in increasing user involvement. Such different perspectives will need to be addressed in future efforts to increase service user involvement in inpatient care.

I løpet av evalueringsperioden 2002 – 2008 har det vært en klar økning i andel kommuner som har en egen enhet for psykisk helsearbeid rettet mot voksne. Samtidig er det en nedgang i andelen kommuner som sier de har det psykiske helsearbeidet som en egen tjeneste innenfor en enhet med større ansvarsområde. Det er nå nesten ingen kommuner som sier at de har en integrert modell for psykisk helsearbeid, dvs. at arbeidet er fullstendig integrert i kommunens ordinære tjenesteapparat. For de kommunene som har psykisk helsearbeid organisert innenfor et større tjenesteområde har det de senere årene skjedd store endringer i hvor i kommuneorganisasjonen det psykiske helsearbeidet er plassert. Mens utviklingen tidligere gikk i retning av at arbeidet ble plassert innenfor enheter som primært driver med helsetjenester, viser tallene fra 2008 at en større del av kommunene igjen har lagt det psykiske helsearbeidet til pleie- og omsorgstjenesten. Fagmiljøet innen psykisk helsearbeid vurderes som bedre i 2008 enn seks år tidligere. Et klart flertall av kommunene mener at Opptrappingsplanen har bidratt til å styrke fagmiljøet. Det er små forskjeller i vurderingen av fagmiljøet mellom kommuner med ulik modell for organisering av det psykiske helsearbeidet. Kommuner med tjenesteorganisering har imidlertid en noe større tendens enn kommuner med egen enhet for psykisk helsearbeid til å mene at fagmiljøet blir for lite og at folk med kompetanse spres på ulike tjenester i kommuneorganisasjonen, snarere enn å samles i et sterkere faglig miljø.

User participation in the delivery and evaluation of mental health services has become an important policy element in the development of these services. An important area where user involvement could be especially useful concerns satisfaction with care, which has become considered an important indicator of service excellence. The overall aim of this study was to investigate user satisfaction with mental health services in a county in southern Sweden. The study design used persons with own experience from being a patient or a close relative to a patient as active participants in the data collection. A group of 20 persons with experience from being users or relatives to users were recruited and trained to be interviewers in the study. Together they performed 227 interviews focusing user satisfaction regarding both inpatient and outpatient care. The interview had one quantitative part and one qualitative part. The interviewers' experiences from participation in the project were evaluated through focus groups. In these groups, the topics were the interviewers' impression of the content of their interviews and their experience from being an interviewer. The analysis showed a high satisfaction with care in the quantitative part. In the qualitative part a significant dissatisfaction with many aspects of the care were expressed. The focus group evaluation largely supported the findings from the analyses of the dataset. Experiences of being user and interviewer were generally positive and perceived as rewarding.

Rapporten utgjør en del av underveisrapporteringen fra prosjektet "Brukermedvirkning: idealer og realiteter i et bottom-up perspektiv". Prosjektet startet opp i overgangen mellom 2003/2004, og skal sluttføres i 2006/2007. Prosjektet skal gjennomføres i to faser. I denne rapporten analyseres informasjon innhentet i første runde av intervjuer av mennesker med psykiske problemer og deres pårørende. Tema i dette prosjektet er brukermedvirkning, og prosjektet er iverksatt som ledd i den pågående evalueringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse. Brukermedvirkning er ansett som en sentral forutsetning for at behandling skal gi best mulig resultater, og det er fremhevet som et viktig virkemiddel i Opptrappingsplanen. Prosjektets hovedformål er å gi et brukerperspektiv på tjenesteapparatets arbeid med Opptrappingsplanen. Det overordnede spørsmålet er: Har Opptrappingsplanen ført til at brukerne involveres i utformingen av tjenestetilbudet innenfor psykisk helse, og gjøres dette på en måte som tilfredsstiller brukernes behov og ønsker? Prosjektet studerer både brukernes egne vurderinger av tjenestetilbudet og medvirkningen i utformingen av dette, og pårørendes møte med hjelpeapparatet. Pårørende betraktes på den ene side som kilde til informasjon om de hjelpetrengendes situasjon, og på den andre side som mennesker som har sin egen historie å fortelle. Mange pårørende tar del i og berøres av lidelsen når en de står nær blir syk, og sykdommen har til dels store konsekvenser også for dem. Slik sett er pårørende også brukere, med ønsker og behov i forhold til hjelpeapparatet. I rapporten stiller vi disse spørsmålene: • Hvordan opplever brukerne møtet med hjelpeapparatet? • Har brukerne fått delta i utformingen av sitt eget behandlingstilbud? • Hvordan vurderer brukerne samordningen av hjelpetilbudet, inkl. ansvarsgrupper? • Hvordan blir kravet om individuell plan ivaretatt? • Hvordan opplever pårørende at de blir ivaretatt av hjelpeapparatet? Rapporten redegjør for informasjon innhentet ved intervjuer med voksne brukere.