Search

Jevnlig dukker tidligere straffedømte opp i media. Artiklene strekker seg rundt de dømtes hverdagsliv, meningsytringer og deres egne historier. Mange av dem har mye på hjertet, og jeg skal innrømme at jeg ofte finner slike artikler interessante. Det er nå gått 16 år siden en av de største forbrytelsene i norsk kriminalhistorie fant sted på Orderud gård. Tre personer ble brutalt myrdet, og fire personer ble dømt for medvirkning til drapene. Gjennom årene har de fire jevnlig dukket opp i ulike medier. Vi har fulgt dem gjennom rettssak og soning, men også i livet etterpå. Jeg vil i min oppgave fokusere på én av dem, nærmere bestemt Veronica Orderud. I likhet med de tre andre siktede ble Orderud i 2002 dømt i lagmannsretten for medvirkning til overlagt drap. Saken har fra dag én blitt fulgt av et stort pressekorps, og Veronica fikk tidlig en sentral rolle i avisene. ”Saken ble også et melodrama basert på siktedes følelser, smil og tårer, kjærlighet og hat, på aktørenes ansiktsuttrykk og atferd” (Røssland m.fl. 2006:30). Det stormet rundt Veronica Orderud under og etter rettssaken. 13. mai i år kom nyheten om at Veronica og Per Orderud skilles. Ekteparet meldte nyheten via en pressemelding, og mediene plasserte raskt nyheten på topp – både på front på nett og på papiravisenes forsider. 14. januar i år ble Veronica Orderud, med et stort pressekorps på slep, løslatt etter tolv år i fengsel. I årene før løslatelsen har vi kunnet lese om Veronicas studier, Veronicas kreftsykdom, Veronica på spinningsykkelen og så videre. Flere har satt spørsmålstegn ved disse artiklene. Er ikke hun trippeldrapsdømt? Hvorfor sitter hun på spinningsykkelen og smiler i Se og Hør? Jeg begynte å reflektere over fremstillingen av straffedømte generelt. En journalistkollega spurte meg her om dagen: Hvorfor skal NOKAS-ranere havne på Trygdekontoret i beste sendetid? Hvorfor skal Erling Havnå bli en slags autoritet man hører på? De samme spørsmålene kunne kanskje vært stilt om Veronica Orderud. Har media gjort henne til en kjendis i etterkant av trippeldrapet? Blir det stadig mer akseptert at straffedømte alminneliggjøres i såkalte ”koseintervjuer”? Og for å sette det litt på spissen: Kan man om noen år – med Utøya-hendelsen på avstand – risikere å lese ”Hjemme hos”-reportasjer med Anders Behring Breivik? Dette er interessante spørsmål å knytte opp mot pressens oppfatninger av samfunnsoppdraget. For å besvare spørsmålene må man ta for seg eventuelle endringer i medias fremstilling av de ulike straffedømte. Det er det jeg akter å gjøre i denne oppgaven – med Veronica Orderud som utgangspunkt.