Search

This study explores the pedagogical impacts of the infection control measures implemented in Norwegian kindergartens after the Covid-19 lockdown in the spring of 2020. The data is based on a survey study with three repeated measures following kindergartens from the first week of reopening in April, continuing until June. Reflexive thematic analysis is used in the analysis of data from answers to open questions. The themes generated were: (1) limited time to prepare, (2) concerns about the unknown, (3) structuring the kindergartens according to the guidelines, (4) securing a safe place for children within the new rules and routines; (5) closer relationships but reduced child democracy, (6) spending time more time outside and in nature, and (7) reduced collaboration and information flow. Framed by a crisis management perspective and the concepts of structural and process quality, we discuss what we can learn from the kindergartens’ experiences in the spring of 2020.

Until recently, little attention has been given to men’s surname choices in couples. By analysing men’s narratives, this study investigates the motivations and social implications of their choices. Drawing on historical and sociocultural perspectives, it demonstrates how men’s names are privileged in Norwegian culture compared to women’s names despite a high degree of gender equality. Men who break the norms want to make their own decisions. Overall, this research contributes to the broader discourse on gender equality by highlighting the transformative potential of seemingly small acts, such as name choices. It also contributes to socio-onomastics by highlighting surname choice as a meaningful and gendered activity.

Igennem et kvalitativt studie af en børnecentreret designproces i kulturskoleregi undersøger artiklen, hvordan brugen af den legende designmetode ’play probes’ kan være med til at afdække viden om børn og børns hverdagsliv, med henblik på at udvikle mere relevante og børnecentrerede kulturskoletilbud for børn og børnefamilier. Det er en generel udfordring, at de eksisterende kulturtilbud ofte kun når en smal gruppe af børn, og at mange børn slet ikke har mulighed for at deltage i børnekulturaktiviteterne. Kortlægningen og analysen af en børnecentreret udviklingsproces i kulturskoleprojektet ’Rammer der rummer’ viser, at brugen af play probes kan sikre, at tilbuddene bliver mere relevante ved at afspejle brugerne. Kulturtilbud, der er udviklet med inspiration fra børn, giver bedre mening for børnene, og samtidig sikres det, at det ikke kun er børnene, der skal tilpasse sig de voksnes opfattelse af børnekultur, men at de voksne også tilpasser sig børnenes kultur. English abstract We Have to Play to Make Better Cultural Activities for Children – With the Use of Play Probes as a Child-Centered Design Method Through a qualitative study of a child-centered design process in a cultural school setting, this article examines how the use of the playful design method “play probes” can help uncover knowledge about children and children’s everyday life, the aim being to develop more relevant and child-centered culture school activities for children and families. Generally, it is a challenge that existing activities often only reach a narrow group of children, and that many children cannot participate in the activities at all. The mapping and analysis of a child-centered development process in the project “Rammer der rummer” [“Frames that Contain“] shows how the use of play probes can make the activities more relevant when they reflect the users. When developed with respect for and inspiration from children, they make more sense to the children. Also, it is ensures that children do not just have to adapt to the adult understanding of children’s culture, but that the adults also adapt to it.

Artikkelen belyser hva som hadde betydning for at samiske ungdommer valgte å delta på samiske ungdomshelger arrangert av Samisk kirkeråd i perioden 2012–2017. ­Artikkelen bygger på et pilotprosjekt med intervjuer med tre samiske ungdommer som deltok på to eller flere ungdomshelger i denne perioden. Funnene vil i denne artikkelen bli drøftet i lys av ­personlige og faglige innenfra- og utenfraperspektiver på religioner og livssyn og anerkjennelse. Ungdommenes opplevelse av anerkjennelse av mangfoldige samiske identiteter og samiske språk blant lederne var av stor betydning for trivsel og for ønsket om å delta på lignende arrangement. Ledernes anerkjennelse står i sammenheng med deres innenfraperspektiver på samisk språk og samiske kulturtradisjoner og åndelige tradisjoner, noe som også kom til uttrykk innholdsmessig. Nøkkelord: Samisk trosopplæring, anerkjennelse, innenfraperspektiver, Samisk kirkeråd.

Denne artikkelen undersøker forståelser av mangfoldsbegrepet i barnehagelærerutdanningen. Vi spør hvilke forståelser av mangfold som finnes i styringsdokumentene for utdanningen, og hvilke mulige konsekvenser ulike mangfoldsforståelser kan ha for studentenes læringsutbytte. Det empiriske materialet er Forskrift om rammeplan for barnehagelærerutdanning (2012) og Nasjonale retningslinjer for barnehagelærerutdanningen (2018) på nasjonalt nivå, og program- og emneplaner på lokalt nivå. På bakgrunn av dokumentanalyser, drøfter vi hvorvidt mangfoldsbegrepet forstås som et upresist honnørord, eller om mangfoldsbegrepet presiseres og åpner opp for å inkludere et maktkritisk perspektiv. Analysen viser at styringsdokumentene både på nasjonalt og lokalt nivå bruker tolkningsrommet mangfoldsbegrepet gir til å vektlegge de dimensjonene som er mest sentrale innenfor de ulike kunnskapsområdene. Funnene tyder imidlertid på at styringsdokumentene primært fokuserer på positivt ladete ord knyttet til mangfold. Slik tolkes mangfold harmonisk uten at maktforskjeller, interseksjonelle perspektiver og konflikter tematiseres. Når mangfold ikke kobles til kritisk refleksjon og maktforhold, er en mulig konsekvens at fremtidige barnehagelærere blir blinde for urettferdige forskjeller på systemnivå og kun kobler mangfold til individer som er forskjellige.

Shared decision making is important to strengthen care for the individual patient, but requires that the problems can be identified, and that knowledge of good treatment exists. Communication skills are essential. Physiotherapy often unfolds in immediate and unpredictable interaction, where much is implicit, irrational, and vulnerable. This emphasizes sensuous attention and the common search for meaning. The article explores what physiotherapists can learn from artistic processes about communication skills that can strengthen the patient's opportunities to unfold and express themselves on their own terms. Theory of sensation, resonance, and ethics highlights the potential of aesthetic forms of knowledge to stimulate sensitivity to what is not directly accessible through rational concepts; the art of sensing, listening and understanding in mutual interaction that opens space. Such creative processes, in concrete interaction between actors, emphasize creative and democratic potentials in communication, relationship, and interaction. This competence can strengthen shared decision making in clinical physiotherapy, by daring to let oneself be controlled and to interact with the patient's expression in movements, tone, rhythm, and narrative, together with professional knowledge and practical skill competence. The patient's immediate co-creative contribution can then make the treatment feel significant and relevant, an invaluable efficient resource.

In this article, we illustrate how language awareness emerges and evolves through social interaction when students and teachers collaboratively construct beliefs, analyses and understandings of linguistic phenomena and the concept of language as such. The article is a case study of specific forms of manifestation of language awareness in a particular plurilingual context, focusing primarily on one particular student, and considering the ways in which he engages with language in the situated and evolving context of plurilingual language weeks in year 9. The study is based on an extensive selection of empirical data gathered as part of a larger research project investigating language awareness across educational levels, and revolves around student whose ways of manifesting language awareness in the eyes of the authors constituted a rich empirical point for several reasons: the emergent Danish which shapes his manifestations of language awareness in unexpected ways; the observable social origin of particular loci of metalinguistic attention and the ways in which his manifestations of language awareness are both grounded in, shaped by and ultimately shape his position in group work. We analyse each of these perspectives on our focal student’s manifestations of language awareness in three analytical steps, drawing on empirical classroom data in the form of student worksheets, notes and discussions in group work, as well as interview data. We conclude by discussing how the reflections of this three-step analysis affect our theoretical and empirical notion of language awareness as enacted and emergent in the classroom context.

Pakkeforløp for kreft, som ble innført i Norge i 2015, er standardiserte pasientforløp som har som målsetting å minimere ventetid og gjøre kreftbehandling mer forutsigbar og trygg for pasientene. Med pakkeforløpene ble det også innført en ny rolle i pasientforløpet; pakkeforløpskoordinatorer. Koordinatorene er som oftest sykepleiere eller sekretærer, som har ansvar for koordinering av møter, aktiviteter og oppgaver for pasienter og helsepersonell på tvers av ulike lokasjoner, inkludert på tvers av sykehus. Med bakgrunn i et prosjekt hvor vi evaluerte innføringen av pakkeforløp for kreft i Norge, tar vi i denne artikkelen utgangspunkt i kvalitative intervjuer med 15 pakkeforløpskoordinatorer fra fire sykehus. Vi undersøker hvilke typer arbeid pakkeforløpskoordinatorene gjør for å definere og utføre sine arbeidsoppgaver i pakkeforløpene. Vi har utviklet tre tema som beskriver koordinatorenes arbeid: 1) Forhandlinger om rolle, arbeidsoppgaver og ansvar, 2) Kreativ koordinering i nettverk og 3) Diskré kvalitetssikring. Med utgangspunkt i særlig Strauss’ begreper om synlig og usynlig arbeid, forhandling og artikulasjonsarbeid, peker vi på hvordan mye av koordinatorenes arbeid er usynlig, selv om det er helt sentralt arbeid for at pakkeforløpene skal kunne gjennomføres. Avslutningsvis stiller vi spørsmål om koordinatorene utfører sitt arbeid så godt, kreativt og fleksibelt, at det faktisk medvirker til at det blir usynlig – og dermed mindre verdsatt.

I denne artikkelen utforsker vi hvordan estetiske læringsprosesser kan bidra til endring i kunnskaps- og læringssyn i høyere utdanning. Det empiriske grunnlaget for artikkelen er kollektive autoetnografiske refleksjoner gjort i forbindelse med arbeid med samiske perspektiver i barnehagelærerutdanninga ved et norsk universitet. De autoetnografiske vignettene løfter fram erfaringene og læringsprosessene våre som undervisere, og setter dem i sammenheng med strukturelle, kulturelle og politiske faktorer. Analysene viser at estetiske læringsprosesser, gjennom å åpne for det uforutsette og gi rom for nye begynnelser, er særlig velegna for å stimulere demokratisering og dekolonisering. Dette kom til uttrykk i arbeidet gjennom emosjonelt engasjement, nedbrytning av asymmetriske maktrelasjoner, økt sjølrefleksjon og kunnskaps- og perspektivutvidelse. Samtidig belyser artikkelen hindre i arbeidet med å fremme slike prosesser i et akademia prega av nyliberalistiske føringer og målbarhetsidealer. ENGLISH ABSTRACT Providing Space for Emergences: Democratization and Decolonization through working with Aesthetic Learning Processes and Sámi Perspectives in Higher Education In this article, we explore how aesthetic learning processes may contribute towards enabling change in the outlook on knowledge and learning in higher education. The empirical point of departure is collaborative, auto-ethnographic reflections that were made in relation to a development project on Sámi perspectives in early childhood teacher education at a Norwegian university. The auto-ethnographic vignettes highlight our experiences and learning processes as teachers, and connect these to structural, cultural, and political factors. The analyses imply that aesthetic learning processes, through giving space for the unforeseen and enabling new beginnings, are particularly well-suited to stimulate democratization and decolonization. This potential of enabling change was expressed through the work with emotional engagement, deconstruction of asymmetric power relations, increased self-reflexivity and expansion of the understandings of knowledge and learning. At the same time, the article shed light to obstacles encountered when striving to promote such processes in an academic system entrenched in neoliberalist logics and ideals.

Temanummer: Med dette temanummeret som har fått tittelen Med et pedagogisk blikk på transspråking i barnehagen, inviterer deg til å lese spennende og oppdatert forskning på transspråking i barnehagen.

The context for this research is a collaboration that took place in 2021 between the general teacher education study program in arts and crafts at the NTNU Norwegian University of Science and Technology and the University College of Dance Art in Oslo, Norway. The higher dance education institution visited the general teacher education institution with the workshop KROM, an anagram for body and spaces in Norwegian. KROM was developed at Rom for dans (Dancespaces) and is a well-established workshop project that has been touring schools in Norway widely. The KROM workshop visiting the teacher education institution became an educational design research project guided by the question: How can a workshop collaboration with the topic “body and spaces” carried out by an educational design team from a primary and secondary teacher education institution and a higher dance education institution produce insights about aesthetic learning processes in arts and crafts? An educational design team consisting of six members from the two involved institutions designed, carried out, and researched the project. Central insights offered as an outcome of the collaboration are as follows: the quality of the collaboration in the design-team itself is of crucial importance; active connections to the traditions and pedagogies of the hosting subject, in this case arts and crafts, need to be made by the hosting teacher educators in order to support the teacher candidates’ learning; and, dance engages specifically the elements of body, space, embodied collaboration, and play in arts and crafts aesthetic learning processes.

This article proposes a new approach to medieval imagery. By taking as a case a relief carving showing a disembodied head, a headless body, a horse and foliage, it argues that this seemingly unintelligible motif can be interpreted based on an approach where the human elements do not dictate the reading alone, as in previous analyses, but that non-human components carry a meaning-driving function as well. The article points out how scholarly approaches to pre-modern imagery, by definition, are culturally conditioned and rooted in the conceptual framework of modernity. It argues that the tendency to understand decapitations and public executions as unilaterally negative cannot be applied to the Middle Ages. Implementing instead a step-by-step shift in the interpretative perspective, the article reaches an understanding of the relief as a representation of a deconstructed anthropomorphic knightly identity where the man and the horse represent the Christian self-sacrificing death, literally and/or morally.

Medierne spiller en afgørende rolle i forhold til at informere befolkningen om klimaforandringer. Forskningen peger imidlertid på, at dækningen af klimaet udgør en udfordring for nyhedsjournalistikken. Blandt andet medfører journalistikkens fokus på begivenheder, at dækningen i høj grad er bundet op på nøglebegivenheder, så som klimatopmøder. Denne artikel undersøger, om den daglige klimadækning også er begivenhedsstyret og bidrager derudover med ny viden om, hvad der kendetegner henholdsvis begivenhedsstyret og emnestyret klimajournalistik. Baseret på en kvantitativ indholdsanalyse af klimajournalistik i landsdækkende dagblade mellem 2018 og 2021 (n=367) viser analysen, at emnestyret klimajournalistik fylder en smule mere begivenhedsstyret, og at der er en forskel på de to typer journalistik. Hvor den begivenhedsstyrede klimajournalistik har mere fokus på politik, erhverv og politiske kilder, fylder artikler med mennesker i centrum og borgere som kilder mere i emnestyret klimajournalistik. Borgere er dog generelt underrepræsenterede i forhold til elitekilder. Artiklen konkluderes med en diskussion af definitionen af begivenhedsstyret journalistik og anbefalinger til en bredere klimadækning.

In many Western cultures, a shared surname symbolises unity within the nuclear family. In heterosexual couples, choices of surname often confirm a gendered hierarchy, as men usually keep their name and give it to their wife and children. In Norway, 13 % of the men break with this patronymic custom, and take the last name of their wife as a new surname or as a new middle name, hyphenate their names, or make new names. This means that 87 % of the men, compared to 41 % of the women, keep their names unchanged. In the article I show that surnames are filled with meanings connected to the creation and strengthening of the nuclear family. When men’s choices break with tradition, norms of family making and continuity of male lineage becomes visible. Women are often faced with the need to choose between name sharing with the birth family or with the nuclear family. It can be interpreted as part of women’s emotional labour. The stories from men who change names, indicate that some men share the emotional labour.

Det finnes i dag mange studier for oppfølging og veiledning av ph.d.-studenter, men tilsvarende få for mastergradsstudenter, til tross for at den store majoriteten av studenter avslutter utdanningen med nettopp mastergraden. Kartlegging viste at mange studenter er usikre på sin egen rolle i arbeidet med masteroppgaven. I tillegg har mange lav motivasjon og mestringstro. Vi har sett på hvordan veiledning og rammer kan gjøres bedre med små og enkle grep, blant annet ved å oppmuntre studentene til å jobbe med laboratoriearbeid, teori og skriving parallelt. De viktigste tiltakene som ble gjennomført, er aktiv bruk av læringsplattformen, bedre opplæring innen litteratursøk og mer øvelse i muntlig og skriftlig formidling. Resultatene viser at studentene ble mer drevet av indre motivasjon, føler mer eierskap og har økt mestringstro etter at tiltakene ble innført.

Integrationen af computationel tænkning (CT) i uddannelse bliver diskuteret på inter­nationalt nivå, og ’empowerment’ (på dansk: myndiggørelse) bliver ofte brugt som argument for hvorfor fremtidige generationer har brug for at kunne tænke compu­tationelt. I denne artikel rapporterer vi fra en litteraturundersøgelse om begrebet empowerment som det udfolder sig i forskningen omkring CT i uddannelse. Vi anvender et eksisterende kategoriseringsværktøj til at definere brugen af empowerment i relation til fem kategorier: ledelse, kritisk, demokratisk, funktionel og uddannelses­mæssig empowerment. Vores analyse påpeger flere begrænsninger i den nuværende forskningslitteratur. For det første bruges empowerment ofte i CT uddannelseslitteratur, men begrebet bliver sjældent defineret. Desuden fant analysen også at forståelsen af empowerment varierer betydeligt afhængig af hvilken geografisk region forskningen stammer fra. Dette kan betyde at empowerment som mål for CT i uddannelse kan være forskelligt fra region til region. Endelig fandt vores studie også at empowerment- kategorierne ’kritisk’ og ’ledelse’ er underrepræsenteret i den internationale CT uddannelses-litteratur, men er dog mere fremtrædende i forskning der stammer fra de nordiske lande. Vi afslutter denne undersøgelse med at foreslå en forskningsagenda der kan sikre en mere transparent forskningslitteratur i relation til empowerment og til CT i uddannelse for at støtte fremtidig forskning og igangværende politisk arbejde.

Resume Denne artikel undersøger pædagogers faglige fællesskab som et fænomen, der har betydning for udøvelsen af god pædagogik. Med afsæt i almenpædagogikken påstår vi, at der er pædagogiske grunde til at kultivere det pædagogfaglige fællesskab, fordi det er her, man kan støtte hinanden i at drage ansvar for den pædagogiske kvalitet. I det pædagogfagligt fællesskab bringes viden i spil, og handlinger og forståelser kvalificeres i mødet med andre forståelser, der åbner for flere nuancer, perspektiver og handlemuligheder i den pædagogiske praksis. I artiklen genbesøger vi empiri og forskningsmæssige erfaringer fra tidligere projekter, hvor vi – i samarbejde med pædagoger - har været optagede af at forstå og begrebssætte, hvad det vil sige at noget er pædagogisk, altså har en pædagogisk kvalitet og beskaffenhed. En genkommende pointe i dette arbejde har været, at det ikke kun er en særlig faglighed, der hører til det pædagogiske. Det er også et pædagogfagligt fællesskab, der kan tage vare på, at pædagogikken undersøges, udøves og udvikles på måder, hvor man støtter hinanden i at finde vej, men også i at holde fagligheden åben, så den kan forme sig i mødet med de altid konkrete og enestående situationer, man er midt i. Artiklen undersøger det pædagogfaglige fællesskab, dets karakter og betydning, med henblik på at udlægge, hvordan det kan forstås, begrundes og praktiseres. Abstract The community of professional practitioners in educational practice In previous research projects practitioners emphasized the significance of their communities of practitioners for the quality of pedagogical practice. In our current research we examine systematically how this experience of the importance of the community of practitioners can be understood and whether there are theoretical justifications for it. With our stand in general pedagogy (allgemeine Pädagogik) we argue, that the practices of upbringing, education and social pedagogy as such are oriented towards strong values. The translation of those general values in specific situations involves the combination of an analytical understanding of the situation and relevant interpretation of the values at stake. This process can be qualified in a community of professional practitioners. So, an epistemological position that is not unfamiliar in the theory of professions and the distinct stand of pedagogical practice as a value-related practice legitimize the role of the community of practitioners and encourages practitioners to cultivate it.

I denne artikkelen presenteres en studie som undersøker hvordan et kollegialt samarbeidsprosjekt formes og påvirkes av digital teknologi. Studien er et selvstudium gjort av fire lærerutdannere i barnehagelærerutdanningen fra tre forskjellige campuser, som samarbeidet digitalt om å utvikle egen undervisningspraksis. I studien ble erfaringene våre fra det digitale samarbeidet samlet i individuelle refleksjonslogger. Loggene ble analysert med tematisk analyse. Resultatene viser at de digitale plattformene ga en annen og en tettere tilgang til felles tekst som medførte at samskriving i sanntid fordret til refleksjoner, erfaringsdeling og faglige diskusjoner. Gjennom det digitale samarbeidet opplevde deltakerne at den digitale kompetansen deres ble utviklet, selv om digital kompetanse ikke var fokuset for utviklingsprosjektet. Arbeidsformen opplevdes fleksibel, men det var behov for jevnlige nettmøter for å opprettholde motivasjon og fremdrift. Konklusjonen er at kollegialt digitalt samarbeid kan bidra til utvikling av egen undervisnings- og forskningskompetanse og digital kompetanse samt styrke samarbeid uavhengig av geografi. For å stimulere til slikt samarbeid må utdanningsinstitusjoner prioritere og legge til rette for kollegialt utviklingsarbeid gjennom ressurstildeling og gode støttefunksjoner.

I denne artikkelen undersøker vi praksislæreres forståelse av sin rolle som lærerutdannere. Denne kvalitative studien er basert på analysen av 104 refleksjonsnotater fra praksislærere ved fem lærerutdanningsskoler i Norge. Deltagerne ble bedt om å reflektere over sin rolle som lærerutdannere. Under analyseprosessen kom vi fram til at deltagerne i studien forstår sin lærerutdannerrolle som (1) portvoktere for- og ivaretagere av lærerprofesjonen, (2) veiledere og (3) relasjonsbyggere og rollemodeller. Vi diskuterer studiens resultater i lys av teori og tidligere forskning samt reflekterer rundt de etiske overveielsene som kan ha påvirket studiens resultater. Studien kaster et kritisk blikk på betydningen av en større involvering av praksisfeltet i profesjonskvalifiseringen av lærerstudenter.

This essay explores the work of at artists from different generations who have dealt with restrained public spheres, counteracted by their work: Russian Ilya Kabakov (b. 1933), Czech Kateřina Šedá (b. 1977) and the collective digital platform Harabel in Albania. Many artists who worked within the Soviet Union were subjected to extremely deman­­ding conditions. All the same several found ways of collaborating in col­lec­tive strategies, as in the case of Ilya Kabakov, who ‘defected’ in 1989 in New York. In the west the reception of Kabakov´s art has to a large extent been reductionistic in the sense that it was initially culturally biased, tied directly to biography and nationality rather than understood as fundamentally multifaceted. Šedá’s situation is a very different one, working within a social and conceptual conception of art. She has repeatedly engaged a variety of local societies in combining city planning, daily life, politics and the private sphere in her art. In Albania a younger generation of artists has created communication networks across geographic boundaries with a main focus on digital platforms. The question the essay revolves around is the following: How does one conceive of artistic approaches to the collective in the aftermath of totalitarian systems?

Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan pasienter med Human papilloma virus (HPV)-positiv hode- halskreft lever med behandling og strålingsinduserte bivirkninger. Vi undersøkte hvordan behandlingen påvirker pasientenes erfaringer i tilknytning til intimitet, seksualitet på grunn av HPV-indusert diagnose. Denne kvalitative studien ble utført ved hjelp av halvstrukturerte dybdeintervjuer og tematisk analyse. Elleve pasienter ble inkludert, ett år eller mer etter å ha fullført strålebehandling. Funnene i studien deles inn i tre hovedtemaer; 1) Å få hode- og halskreft oppleves – ‘som et eksistensielt jordskjelv’ 2) Endringer knyttet til kropp, intimitet og seksualitet, og 3) Betydningen av å ha en HPV positiv diagnose. Kreftsykepleiere og annet helsepersonell må gi bedre informasjon om HPV og oppmuntre pasienter til å ta opp spørsmål om intimitet og seksualitet. Ved å erkjenne behovet for informasjon, kan vi bedre støtte pasientene med å mestre endringer etter kreftbehandling.

As art museum education practices get more ambitious in form and content, and to a higher degree inform the overall audience strategies, the need for a research framing is required. The art museum is facing new and high expectation from society and policy makers in terms of being a relevant social and democratic platform inclusive for everyone. To manifest the changes, the institution must draw on all the different museal knowledges, not least the one about the audience. There has been a history of professional hierarchy and knowledge hegemony inside the art museum, where the object-based knowledge has trumped the practice-based. An important reason for this imbalance has been the lack of adequate practice related research methods and a theoretical framing within art museum education. Research in art museum has to a large extent operated within the classical art historical field, but more and more museums are looking to and are drawing on other models outside the museum disciplines to develop new adequate research standards. One of the museums that have undergone a profound change much due to a change in how they think about practice and research, is Tate with research leader Emily Pringle in the lead. Inspired by models within the arts and school system, they have developed a practice-led research method. In this article I will reflect on how and why it is important for art museum educators to do research on their own practice, drawing on both the Tate model and my own experience from working at the National Museum for over ten years.

Diagrammatic art doing

Fra arbejdstegning til undervisningsmateriale. Designformidling som læringsproces

To casestudier

Med temanummeret spørger vi, hvordan den sansebårne erkendelse, der altid karakteriserer museumsoplevelsen, kan forhandles og reflekteres i akademisk, forskningsbaseret regi, og hvordan undervisning konkret kan knyttes an til eller vokse frem af samlinger og udstillinger. Hvad kendetegner museet som læringsrum? Hvordan kan universitetsundervisning omsættes i og næres af museets videns- og formidlingsformer? Hvilke typer forløb og samvær inviterer museerne til, og hvad kan i praksis lade sig gøre inden for de studieordningsmæssige rammer, universiteterne selv sætter? Er der kompetencer, som med fordel kan “trænes” i museumsregi? Knytter der sig særlige vidensformer til museumsinstitutionen, og hvilke metoder kan bringes i spil? At undervisning flyttes ind i museet udløser ikke i sig selv en recept på “den gode undervisning”. Den udvidede læringsramme og de mange erkendelsesveje, museerne åbner for, kræver proportionelt mere af dem, der tilrettelægger og etablerer udadvendte forløb. I visse tilfælde kan det skabe usikkerhed hos studerende, der ofte balancerer på en knivsæg i forhold til eksamenskrav, ECTS og tidsrammer. Det må undervisningen kunne imødekomme ved at kende og eksplicitere forløbets idé, mål og metode.

Brukermedvirkning i behandling er en lovfestet rett i Norge. Hvordan er helsepolitiske føringer implementert i praksis? Vi diskuterte medvirkning med brukere, pårørende og tjenesteytere i rus og psykisk helsevern i en norsk kommune og samarbeidende spesialisthelsetjenester. Data ble samlet fra to ulike arenaer. I tjeneste, bruker- og pårørendespesifikke grupper diskuterte deltakerne hvordan helsepolitiske føringer og et fragmentert tjenesteapparat satte ulike aktører opp mot hverandre og reduserte medvirkningen for alle. I mindre, tverrfaglige grupper som inkluderte brukere og pårørende, kom eksempler fram om tverrfaglig praksis som en arena for felles problemløsning. Artikkelen bidrar med teori, forskningsmetoder og praksis om tjenesteutvikling på lokalplan. Det er i denne konteksten brukere, pårørende og tjenesterepresentanter kan jobbe sammen for å realisere intensjonen i sentral helsepolitikk.

Den norske velferdsstaten er under press, spesielt på grunn av den forestående eldrebølgen. I denne artikkelen analyseres Meld. St. nr. 29 (2012–2013) «Morgendagens omsorg», for å belyse hvilke forventninger myndighetene har til pårørende som samprodusenter av omsorgstjenestene. Som metodisk verktøy brukes Bacchis kritiske diskursanalytiske metode kalt «What’s the problem represented to be». Analysen viser at stortingsmeldingen benytter en ansvarsdiskurs og en motivasjonsdiskurs i omtale av samarbeidet med lite vektlegging på innflytelse i tjenesteutformingen. Dette viser en ønsket samproduksjon som harmoniserer forholdet mellom tjenestene og pårørende, og som ikke nødvendigvis vil bidra til økt verdiskaping for pårørende og brukerne av omsorgstjenester. Det diskuteres til slutt hvordan denne formen for samproduksjon med pårørende kan påvirke både pårørendes identitet og tjenestenes forventinger, spesielt til kvinner som pårørende, og at dette kan bidra til økt ulikhet mellom kjønn og i levekår.

Dagens helsevesen er preget av stadig økende krav om standardisering av pasientbehandling på den ene siden og stadig økende krav om individualisering av pasientbehandling på den andre siden. Med utgangspunkt i en analyse av politisk diskurs, undersøker vi i denne artikkelen hvordan god pasientbehandling – uttrykt som individualisering og standardisering – blir til i politiske taler som omhandler innføring av pakkeforløp for kreft. Vi finner at det argumenteres for en form for individualisert standardisering hvor pasienten skal få det beste fra to verdener. Talene henter dermed argumenter fra begge diskurser for å kommunisere en mer overordnet helsepolitisk strategi hvor organisering og ikke mer penger lanseres som løsning på helsepolitiske utfordringer, eksemplifisert gjennom innføringen av pakkeforløp for kreft.

The healthcare system need our competence - why not use it? A qualitative study of Filipino nurses experience of their way to accreditation in Norway Healthcare professionals educated outside the EU/EEA are an important source of labor in the Norwegian healthcare system, where nurses and auxiliary nurses from the Philippines constitute the largest group. Complicated authority requirements are attached to accreditation in Norway. The study explores how Filipino nurses with three different approvals in the authorization process, experience the process of accreditation in Norway, using qualitative research interviews. The results show that nurses face challenges related to the authorization process in Norway, which they experience as unworthy, unfair, baffling and economically burdensome, but also with experiences of hope for good prospects. A predictable and a dignified authorization process for Filipino nurses should be developed, so that their knowledge and competence can be included and appreciated in the Norwegian health care services.

Dette essayet handler om mulige sammenhenger mellom barns trivsel i barnehagen og barns motstandshandlinger. Begrepet motstand er tatt inn i rammeplanen og handler blant annet om å løfte frem kritisk tenkning som en del av barns danningsprosesser. Min påstand er at det er sammenheng mellom det å yte motstand i barnehagen og barns trivsel. Der ansatte i barnehagen ønsker seg glade, fornøyde barn, som med iver deltar i lek og på ulike aktiviteter, kan det hende vi ikke gir motstanden den plassen den fortjener. Trygghet kan være et fundament motstand springer ut av. Men motstand kan også springe ut fra trange rammer for hva som kan sies og gjøres. I begge fall vil det påvirke muligheten for å trives i barnehagen. I dette essayet har jeg alliert meg med Hannah Arendts teoretiske perspektiver og lar en enkel hendelse fra barnehagen løpe som en rød tråd i sammenkoblingen av begrepene. Hendelsen er anonymisert, og den skrives i jeg-form fordi det synliggjør en av Arendts viktige poenger, at vi er vesener av enestående ulikhet fra begynnelse til slutt men alltid omgitt av våre like. Både når vi trives og når vi yter motstand. English abstract To thrive in the face of resistance This essay concerns the possible connection between the well-being and place of resistance for chil-dren in kindergarten. The phrase resistance is incorporated into the national pedagogical plan for kindergartens and, amongst other things, it highlights critical thinking as a part of children’s devel-opment. My claim is that there is a connection between resistance and the well-being of children in kindergarten. When employees in the kindergarten want happy children who actively and enthusiastically participate in play and activities, we might not give resistance the space it deserves or needs. The feeling of safety can be a foundation from where resistance can rise. However, resistance can also develop from strict rules regarding what you are allowed to say or do. In both cases it will affect the possibility of children thriving in kindergarten.In this essay I have worked with Hannah Arendt’s theoretical perspectives and throughout my text I’m using a single event taken from a kindergarten and connecting it to the different concepts described in my text. The boy in this event can be any boy, but the event is written from an I-perspective because it sheds light on one of Arendt’s important points, that we are beings with unique differences from beginning to end but are always surrounded by our equals. Both when we are thriving and when we are in opposition.

Blandt de kunstværker, der er kommissioneret til byens rum i de seneste år, er der en del eksempler på performative og procesorienterede kunstprojekter, der sætter fokus på det sociale liv det pågældende sted. De adskiller sig fra traditionelle værktyper med en statisk skulpturel konstruktion i det offentlige rum, for i stedet at forudsætte deltagelse af et aktivt publikum, som herved tildeles en betydningsfuld rolle i realiseringen af værket. Man kan sige, at kunsten har forandret sig fra at være objekt til at være begivenhed.

AIMS – First, to establish whether there are differences in alcohol-related sickness absence according to socioeconomic status and family situation among young employees in Norway. Second, if differences are found, to assess whether they can be attributed mainly to differences in drinking patterns.

Artiklen analyserer forestillinger om det gode liv, som de kom til udtryk i udvalgte sange og slogans på Tahrir-pladsen under den egyptiske revolution i 2011. Det gode liv forstås i denne artikel i kontekst af moderne forståelser om social orden og individets plads heri. I artiklen beskrives det, hvordan livet før revolutionen blev set som et kuet liv i ydmygelse, mens livet under revolutionen blev set som et stolt liv i handlen. Herfra konkluderes det, at omdrejningspunktet i forestillingerne om det gode liv, som de kom til udtryk i slogans og sange under den egyptiske revolution, er agens. The article analyses imaginaries of the good life as they were expressed in selected slogans and songs during the Egyptian revolution in 2011. In slogans and songs from the revolution, life before the revolution is described as a cowed life in humiliation whereas life during the revolution is described as a proud life where people can act on their own. From these descriptions, the article finds that agency is the focal point in the imaginaries of the good life as they were expressed in slogans and songs during the Egyptian revolution. Theoretically, the article takes its point of departure in theories of modernity and modern subjectivity formation. The article argues that the imaginaries of the good life expressed during the Egyptian revolution draws on global, modern imaginaries. These global imaginaries are, however, interpreted locally. By placing the Egyptian revolution and the slow social transformation it represents in a specific modern context, the article argues that it is indeed both possible and fruitful to analyze Egyptian social matters as belonging to the modern social order.