Search

Ytringsfriheten er en avgjørende forutsetning for et åpent og demokratisk samfunn. Debatter om ytringsfrihetens kår, grenser og utfordringer pågår imidlertid i hele verden, også her hjemme. Kvantitative studier og media etterlater et inntrykk av at unge har et svært restriktivt syn på ytringsfriheten. Vi vet imidlertid mindre om hva som eventuelt er årsakene til dette. Det finnes videre flere studier som tar for seg hvorfor unge ikke ytrer seg, men lite om hva som gjør at noen velger å bruke stemmen sin. I denne masteroppgaven vil jeg derfor undersøke følgende problemstilling: Hvordan forstår og opplever et utvalg organisasjonspolitisk engasjert ungdom på videregående trinn ytringsfriheten og hvordan trekker de grenser for denne? Gjennom seks kvalitative dybdeintervjuer finner jeg at elevene forstår ytringsfriheten som en rettighet, men først og fremst som et moralsk kompass. Ytringsfriheten omtales som en viktig forutsetning for eget engasjement, for demokratiet og for personlig frihet. Hensikten med ytringsfrihet knyttes i stor grad til vern av minoriteter og dette er videre viktig for hvordan de trekker grenser for den. Samtlige argumenterer for at ytringsfriheten må balanseres opp mot andre hensyn, og de argumenterer pliktetisk og konsekvensetisk for hvilke moralske hensyn en bør følge når en ytrer seg. Flere av elevene velger å ytre seg fordi de føler en plikt til å stå opp for andre og for å belyse ulike perspektiver. Flere i utvalget har opplevd situasjoner hvor deres legitimitet som deltakere er blitt forsøkt fratatt dem, og et funn i denne sammenheng er at de har ulike strategier som bidrar til at de likevel velger å bruke stemmen sin. En forutsetning for disse elevenes deltakelse er at samtlige tilhører minst ett trygt fellesskap hvor de får praktiske erfaringer med ytringsfriheten. Elevene er empatiske og nysgjerrige i sin tilnærming til sine medmennesker og ønsker å se ting fra andres perspektiv. Samtlige anser uenighet som noe positivt, men ønsker noen normer for samhandling, som sikrer at alle føler seg trygt ivaretatt og inkludert i klasserommet – og i demokratiet.

At Hamsun er opptatt av grensetematikk, er vel kjent. Han krysser, bryter, oppløser eller trekker opp nye grenser, både geografisk, sjangermessig og biografisk. Hamsuns I Æventyrland. Oplevet og drømt i Kaukasien (1903) er karakteristisk i så måte. Verket beskriver reisen gjennom Russland og Kaukasus, men samtidig følger vi også en reise inn i fortellerens indre natur. I boken finnes ingen reell grense mellom virkelighet og fantasi. Alt er blandet sammen med hamsunsk estetisk kløkt. Grenseperspektivet manifesterer seg i boken på en rekke nivåer. Geografisk, fordi han krysser Store Kaukasus, dernest hans utvisking av grensen mellom drøm og virkelighet i fremstillingen av seg selv som bokens jeg-person, mm. På Hamsuns tid var Sørkaukasus en del av Det russiske imperium og delt i guvernementer. Tbilisi var administrasjonssenter for hele Kaukasus og sete for tsarens stattholder. Guvernementsgrensene eksisterer ikke for Hamsun. Han trekker opp sine egne grenser mellom det han opplever som orientalsk og det han opplever som vestlig, både topografisk, religiøst og kulturelt. Han viser en åpenbar forkjærlighet for alt ikke-vestlig og ikke-kristent. Slik skaper han så å si sin egen «Orientalisme» i boken., It is common knowledge that Hamsun is concerned with border themes. He crosses, breaks, dissolves or draws new boundaries, both geographically, genre-wise and biographically. Hamsun’s In Wonderland. Experienced and dreamt in the Caucasus (1903) is characteristic in this respect. The work describes the journey through Russia and Caucasus, but at the same time we follow a journey into the narrator’s inner nature too. There is no real boundary between reality and fantasy in the book. Everything is mixed with Hamsunic aesthetic ingenuity. The border perspective manifests itself in the book on a number of levels. Geographically, since he crosses the Great Caucasus, then his blurring of the boundary between dream and reality in the portrayal of himself as the book’s first-person, etc. In Hamsun’s time the South Caucasus was part of the Russian Empire and divided into governorates. Tbilisi was the administrative centre of the entire Caucasus and the seat of the tsar’s governor. The governorate boundaries do not exist for Hamsun. He draws his own boundaries between what he experiences as Oriental and what he experiences as Western, both topographically, religiously and culturally. He shows an obvious love for everything non-Western and non-Christian. This is the way he creates so to speak his own “Orientalism" in the book.

The purpose of this thesis is to explore how the borders and boundaries of music therapy are negotiated within a Norwegian context and how this could be understood considering the development of the field. Through a hermeneutic approach, the data has been collected by conducting a focus group interview with music therapists and music health workers. The findings suggest that the borders are mostly porous, and that they have been shaped and shifted in correlation with the development of music therapy. The findings also indicate that collaboration between music therapists and music health workers is the ideal approach in the further development of the field. Masteroppgave i musikkterapi MUTP350 MAHF-MUTP MAHF-INMUT

Denne artikkelen er en etnografisk studie av profesjonsgrenser på arbeidsplassen – også kalt arbeidsplassjurisdiksjon. Mer spesifikt fokuserer artikkelen på grenser for diagnostikk, slik disse ble trukket mellom leger og sykepleiere på en norsk storbylegevakt. Sykepleierne var ansvarlige for å prioritere pasienter i legevaktens førstelinje, og arbeidet deres var formelt avgrenset fra legearbeidet både ved at de var påkrevd å bruke et prioriteringssystem, og ved at de ikke fikk lov til å diagnostisere pasienter. Samtidig viser analysen at disse grensene var preget av flertydighet, og at denne flertydigheten, i kombinasjon med andre faktorer, ga sykepleierne fleksibilitet til å prioritere pasienter på mer skjønnsmessig, «diagnostisk» vis. Fordi skjønnsbruken bidro til mer presis prioritering av pasienter, ble den også møtt med stor grad av uformell aksept blant ledelsen. Artikkelen bidrar til forskningen på arbeidsplassjurisdiksjon både ved å vise hvordan arbeidsplassens grenser kan være frikoblet fra jurisdiksjonsgrenser på makronivå, og ved å gi en detaljert analyse av flertydigheten, fleksibiliteten og mangfoldet i organisasjonsinterne profesjonsgrenser. This article is an ethnographic study of professional boundaries in the workplace, often referred to as workplace jurisdiction. Specifically, it focuses on the diagnostic boundaries drawn between physicians and nurses in a Norwegian emergency department. Here, nurses were responsible for prioritising patients in the frontline of the department. Their work was demarcated from that of physicians in that they were required both to use a formal system for priority setting and prohibited from diagnosing patients. However, the analysis shows that these boundaries were ambiguous and, furthermore, that this ambiguity, in combination with other factors, gave nurses flexibility to prioritise patients in a more discretionary, «diagnostic» manner. Because their use of discretion helped nurses prioritise patients more accurately, it was also met with a great degree of informal acceptance from management. The article contributes to research on workplace jurisdiction both by demonstrating how workplace boundaries can be decoupled from jurisdictional boundaries on a macro level, and by giving a detailed analysis of the ambiguity, flexibility and multiplicity of intra-organisational boundaries.

I ulike medier ser vi nesten daglig at personer med psykiske lidelser «står fram» og forteller sine historier. Det er imidlertid forsket lite på hvordan de som står fram med sine personlige historier i mediene selv erfarer eksponeringen. Ønsket er derfor at denne masteroppgaven skal være et bidrag til å tette et forskningshull. Jeg har benyttet kvalitativ metode og en eksplorerende tilnærming, og dybdeintervjuet ni personer som «har gitt psykisk sykdom et ansikt»; fire fra før kjente og fem fra før ukjente. I tillegg har jeg dybdeintervjuet fire journalister. De i utvalget som står fram i mediene, oppgir å være drevet av ønsket om å bekjempe tabuer og stigma og å hjelpe andre. De er overveiende fornøyde med medieoppslagene, men de fleste ser det som viktig å ikke være midt i en krise når de eksponeres i mediene. De er også selektive med hensyn til hvor, når og hos hvem de forteller sin historie. Særlig gjelder det de som er kjente personer fra før, men også de mer medievante, «ikke- kjente», er selektive. Journalistene i utvalget ser det som helt sentralt å ha med et «case» i saker om psykiske lidelser. De forteller at de strekker seg mye lenger enn ellers i slike saker og lar de som intervjues får lese/se oppslag i kontekst, ikke bare sitatsjekk – i tillegg til å «trygge» dem. Det ser ut til å være et overveiende godt samspill mellom de som står fram og journalistene, en av intervjupersonene kaller det et bytteforhold. Det gjelder å velge «rett» journalist til «rett» tid og til «rett» sted (medium).

Denne masteroppgaven tar sitt utgangspunkt i en observasjon av hvordan tidligere lesninger av Edward Hoppers kunst i stor grad kretser rundt begreper som fremmedgjøring, ensomhet og isolasjon, og stiller spørsmålet om det ennå finnes alternative vinklinger som kan være meningsfulle - er det mulig å analysere Hoppers verk uten å ha disse nevnte begrepene som et selvfølgelig utgangspunkt? Som et alternativt utgangspunkt er oppgaven sentrert rundt tre tekster av Georg Simmel: Brücke und Tur, Soziologie des Raumes, og Die Grossstädte und das Geistesleben, og mer spesifikt hvordan han omtaler, definerer og forklarer grenser i disse tekstene. Gjennom analyser av tre av Hoppers verk - Automat, New York Movie og New York Office - relateres Simmels grenser i første omgang til de spesifikke grensene som kan representeres i bildene, enten det er de rent fysisk og arkitektoniske, eller de psykologiske eller sosiologiske, som kan tolkes gjennom antydninger. Videre kan disse grensene deles inn i kategoriene konstruksjon og overskridelse, noe som også innebærer en vektlegging av betrakterens rolle. Selv om involvering av betrakteren i seg selv ikke er en nyhet i forbindelse med tolkninger av Hopper, argumenterer denne oppgaven for at den rollen betrakteren kan få når Simmels grensebegrep introduseres, er preget av flyt, kontinuitet og dialog, heller enn én bestemt og fastsatt mening - noe den tidligere vekten på fremmedgjøring, ensomhet og isolasjon står i fare for å representere.

«Mangfold» utgjør i dag et uttalt normativt og politisk ideal. Samtidig er forståelsene av mangfold ofte omgitt av tvetydighet og ambivalens. I denne avhandlingen rettes det derfor et kritisk blikk mot mangfoldsforståelser i det norske arbeidslivet. Jeg tematiserer mangfold som forholdet mellom likhet og forskjellighet i lys av hva Marianne Gullestad (2001) har kalt lik-hetens grenser, samt Georg Simmels (1950) sosiologi om «Den fremmede». Problemstillingen er som følger: Hvordan forstås likhet og forskjellighet i det norske arbeidslivet? Forstås mangfold som en byrde, eller en ressurs? Det analytiske fokuset rettes mot maktrelasjonen mellom majoritet og minoritet, og jeg ser spesielt på den betydningen «norskhet» får for forståelser av mangfold i arbeidslivet og hva det betyr å være «egnet». Oppgavens teoretiske fundament er tverrfaglig. Jeg henter innsikter fra den postkoloniale kulturanalysens vektlegging av hvordan maktrelasjoner og ulikhet naturaliseres i og gjennom kulturelle bestemte forestillinger om Oss og Dem, men gjør også bruk av perspektiver fra klassisk sosiologi, økonomisk teori og sosialpsykologisk forskning på stereotypier. Også politisk og normativ teori om anerkjennelse er vektlagt i analysen. Et viktig spørsmål som går igjen i avhandlingen er derfor hvordan man kan anerkjenne minoritetenes ressurser og samtidig unngå å reprodusere forestillinger om minoriteten som «kulturelt annerledes». I analysedel 1 ser jeg på mangfoldsforståelser i arbeidslivet ut fra foreliggende empiri på arbeidsgiveres beslutningsprosesser, strategier og praksiser i møtet med etnisk/«rasemessig» og religiøst mangfold. Empirien viser at det eksisterer en rekke grenser for mangfold i det norske arbeidslivet, og at det norske arbeidslivet har kommet til kort når det kommer til å anerkjenne og verdsette det mangfoldet som følger med en mer heterogen arbeidsstokk. Jeg legger særlig vekt på den ambivalensen som synes å prege arbeidsgiveres vurderinger av arbeidssøkere med synlig minoritetsbakgrunn, noe som resulterer i at arbeidsgivere ofte velger det kjente fremfor det ukjente. Mangfoldsledelse, og tilegnelsen av denne ledelsesfilosofien hos enkelte norske ledere og bedrifter, har riktignok ført til en viss utvidelse av «rommet for normalitet» i arbeidslivet, men analysen min viser at det fortsatt er forskjell på forskjeller, og at spesielt «ikke-vestlige innvandrere» fremdeles risikerer å bli fortolket som for forskjellige til å «passe inn» i bedriften. Spesielt utgjør faktiske eller forestilte forskjeller i tilknytning til språkkunnskaper og kultur vesentlige barrierer mot å ansette disse arbeidstakerne. Når mangfold fremheves som en ressurs synes det ofte å handle om at arbeidsstokken skal inneha et visst synlig mangfold, hvor hensikten er å vise frem en mer mangfoldig arbeidsstokk, snarere enn å anerkjenne de ressursene individer med flerkulturell bakgrunn potensielt bringer inn i bedriften. Som resultat av dette fortolkes arbeidstakere med ikke-vestlig bakgrunn ofte som ulike, i betydningen «avvikende» eller «mindre egnede», snarere enn som unike individer og ressurser. Alt i alt synes forestillingene som knytter seg til arbeidssøkernes synlige og kroppslige kjennetegn å gjøre at deres kompetanse blir «usynlig», og at de velges bort fordi de ikke oppfattes som «norske nok». Evnen til å signalisere tilslutning til diffuse ideer om «norskhet» gjøres derfor til et minoritetsspesifikt kompetansekrav som ikke-norsketniske arbeidssøkere må tilegne seg for å bli betraktet som likeverdige eller som ressurser. Først når koden for «norskhet» mestres åpnes det for at den flerkulturelle bakgrunnen kan betraktes som en tilleggsverdi. I analysedel 2 utfører jeg et casestudie av en organisasjon som arbeider med å fremme et eksplisitt ressursperspektiv på mangfold der enkeltindividets egenskaper som følge av en kompleks sammensetning av bakgrunn, erfaringer, personlighet og kompetanser – såkalt dybdemangfold – fremheves som en ressurs for arbeidslivet. JobbX bygger på en tydelig forståelse av strukturell diskriminering og rasisme, og en innsikt om at minoritetenes forutsetninger og behov må synliggjøres i forståelsene av mangfold i arbeidslivet, snarere enn å forstå mangfold fra et snevert majoritetsperspektiv. Casestudiet inkluderer også en kvalitativ intervjuundersøkelse av minoritetsungdommers egne subjektive erfaringer som «fremmede» i et norsk arbeidsliv, og gir derfor et viktig supplerende perspektiv til arbeidsgivernes forståelser. I det avsluttende kapitelet brukes casestudiet som utgangspunkt for å drøfte alternative forståelser av mangfold i arbeidslivet og hvordan disse kan videreformidles til norske arbeidsgivere. Jeg argumenterer for at ideene om mangfold må ta til seg innsikter om at likhet og forskjellighet opererer på ulike nivåer. Slik blir det mulig å forstå arbeidssøkere med synlig minoritetsbakgrunn som ikke enten like eller forskjellige, men begge deler samtidig. På denne måten blir det kanskje mulig å redde mangfoldsbegrepet ved at majoriteten avmajoriseres, og gjøres til en del av det mangfoldet som konstituerer det norske arbeidsfellesskapet. Arbeidssøkere med minoritetsbakgrunn har krav på å bli vurdert ut fra sin individuelle sammensetting av kompetanse, på lik linje med majoritetsarbeidssøkere, og derfor som individer, ikke kun som medlemmer av kategorier. Minoriteten består på lik linje som majoriteten av enkeltindivider som er både like og forskjellige på en og samme tid – kort sagt like og unike.

Grensen mellom Den tsjekkiske republikk og Østerrike har en lang og dramatisk historie. Etter revolusjonen i Tsjekkoslovakia 1989 og den påfølgende grenseåpningen, har tidligere tiders nasjonale konflikter kommet til overflaten. Til grunn for artikkelen ligger historisk-komparativ metode: sammenligning av trekk ved tsjekkisk og tysk-østerriksk nasjonalisme. Dette blir særlig gjort ved å studere ett enkelt case: landsbyen Gnadlersdorf/Hnanice, beliggende i Südmähren. Dette var tidligere en tysk-språklig landsby. Gjennom et nærmere blikk på denne landsbyen, gjenfinner vi mange av de politiske omveltninger som fantes på makronivå fra 1918 og fremover. Betydningen av de nasjonale identiteter på begge sider av grensen er likevel blitt tonet ned: den andre nasjonen på den andre siden av grensen er blitt en selvfølgelig nabo. Den dagsaktuelle situasjonen ved grensen er preget av ny normalitet: europeisering, der grensen i dag primært markerer en språkgrense.

Et sentralt stridsemne i den langvarig, og tilsynelatende evigvarende, konflikten mellom Israel, palestinerne og de omkringliggende arabiske landene er grensespørsmålet. Allerede før staten Israel ble opprettet i 1948 var det stor uenighet om hvilke grenser en eventuell jødisk stat skulle ha. I det berømte delingsvedtaket fra november 1947 foreslo FN at det britiske mandatområdet Palestina skulle deles og to nye stater, en jødisk og en palestinsk, skulle opprettes. Krigen som fulgte etter at Israel hadde erklært sin selvstendighet i mai 1948, førte imidlertid til at grensene ble helt annerledes enn det delingsresolusjonen hadde lagt opp til. Grensespørsmålet ble i 1956 igjen høyaktuelt da Israel angrep Egypt. I løpet av kort tid lyktes israelske styrker i å erobre hele Sinaihalvøya. Den israelske okkupasjonen ble kortvarig og statsminister David Ben-Gurions planer om å annektere halvøya måtte skrinlegges. Denne oppgaven ser på hvordan amerikanske myndigheter har stilt seg i spørsmålet om Israels skiftende grenser fra 1947 til 1957, med fokus på perioden rundt Israels opprettelse (1947-1949) og Suezkrisen (1956-1957).

Formål: Oppgavens intensjon er å løfte frem og tydeliggjøre humor som sosialt fenomen blant operasjonssykepleiere ut ifra et samhandlingsperspektiv. Ved å fokusere på humor har også temaer som kjønn og makt blitt synliggjort. Teoretisk forankring: Den overordnede teoretiske referanserammen er sosial samhandlings-teori representert ved den canadiske sosiologen Erving Goffman. I oppgaven bruker jeg noen utvalgte begreper som; teatermetaforen, samhandlingsordenes sui genereris, ansikt til ansikt samhandlinger, opptredener og roller, rammebegrepet, ritualer og det hellige selvet. I tillegg har jeg med perspektiver fra humorforskning, omsorg, kjønn og makt. Metode: Ut ifra oppgavens problemstilling og teoretiske referanseramme, har jeg valgt en kvalitativ tilnærming. Gjennom et feltarbeid har jeg fått mulighet til å studere humor blant operasjonssykepleiere slik den kommer til uttrykk gjennom deres daglige samhandlinger. Jeg var deltagende observatør i en operasjonsavdeling over en periode på seks uker. I tillegg har jeg utført tre intervjuer med operasjonssykepleiere fra et annet sykehus. Som analysemetode har jeg, i tillegg til Goffman, latt meg inspirere av Katrine Fangens tre fortolkningsstadier. Resultater: Undersøkelsen viser at humor brukes på ulike måter i ulike situasjoner. Videre at humor brukes noe forskjellig av kvinner og menn. Humorens grenser var et tema som gikk igjen. Jeg har valgt å analysere humor knyttet til tre temaer under overskriftene: • Operasjonssykepleie – en scene for kvinner? • Humorens grenser og rammer. • Humorens betydning og mening for samhandling. Konklusjon: Med humor som innfallsvinkel har jeg analysert operasjonssykepleieres samhandlinger. Gjennom dette arbeidet har jeg særlig blitt oppmerksom på hvordan humor blant operasjonssykepleiere er sammenvevet med kjønn og makt med hensyn til hvor, hvordan og når de bruker humor. Ved å anvende Goffmans begreper opplever jeg at humorens grenser synliggjøres gjennom de ulike reglene og rammene for adferd som gjelder, både ”frontstage”, som jeg tolker som operasjonsstua, og ”backstage”, som jeg tolker som vaktrommet. Nøkkelord: Operasjonssykepleiere, humor, samhandling, grenser, mening, omsorg, kjønn og makt.

”Territorialisering og grenser: Nasjonal og religiøs tilhørighet i Den autonome republikken Adsjaria” er basert på feltarbeid i Adsjaria, Georgia, i perioden desember 2003- juni 2004. Det er det første norske og et av svært få internasjonale antropologiske arbeid utført i landet. Adsjaria, innerst i Svartehavet, er et grenseland mellom Tyrkia og Georgia, kristendommen og islam. Flertallet av innbyggerne, adsjarerne, deler religion (islam) med tyrkerne men språk (georgisk) med georgierne, et resultat av en historisk skiftende tilhørighet. Etter 1991 har den geopolitiske konteksten for adsjarisk identifikasjon blitt radikalt endret. Dette skyldes for det første at kristendommen har fått en sentral betydning i Georgias postsovjetiske stats- og nasjonsbygging. For det andre skyldes det åpningen av den lenge stengte adsjarisk- tyrkiske grensen. Begge deler har bidratt til å problematisere kategorier for adsjarisk tilhørighet, nasjon, religion og region, samt relasjonen mellom disse. Adsjarias forhold til både Georgia og Tyrkia har blitt gjenstand for redefinisjon. Avhandlingen tar spesifikt for seg territorialisering, konstruksjon og signifikasjon av ulike fysiske og symbolske grenser. De fysiske grensene her går mellom Georgia/Adsjaria og Tyrkia og mellom Adsjaria og (resten av) Georgia. De symbolske går mellom islam og kristendommen, tyrkisk og georgisk, adsjarisk og tyrkisk, adsjarisk og georgisk. Det vises hvordan rivaliserende former for territorialisering kommer til uttrykk både på mikroplan, i religiøs praksis, språk, navngiving og arkitektur, og i større politiske prosesser. Det siste gjelder især begivenheter knyttet til den adsjariske revolusjonen i mai 2004.