Search

Euvres de Louïze Labé Lionnoize (1555) er et av de djerveste verkene skrevet av en kvinne i den franske litteraturhistorien. Det er en liten bok som består av en feministisk tilegnelsesepistel, et allegorisk prosastykke, tre elegier og tjuefire sonetter etterfulgt av en rekke hyllingsdikt til ære for forfatteren. Dette er Louise Labés (152? – 1566) eneste verk, men like fullt et mesterverk, hvor kjærligheten står sentralt. Bak de knappe sidene skjuler det seg et mysterium: Hvordan klarte denne repslagerdatteren og -konen å bli Lyons største kvinnelige forfatter og poet på midten av 1500-tallet, en tid hvor det å utgi verket sitt som kvinne innebar å sette sitt gode navn og rykte på spill? Det er mye vi ikke vet om Labés biografi og verk. Vi vet verken hvordan det ble til, eller hvorfor Labé aldri utga noe mer enn dette verket. Har Louise Labé i det hele tatt eksistert som forfatter? Dette var spørsmålet den franske renessansespesialisten Mireille Huchon stilte seg i sin bok Louise Labé. Une créature de papier (Droz, 2006), som utkom noen få måneder etter at Labé stod på pensumet for den prestisjefylte opptaksprøven agrégation i 2005. Huchon mener å kunne bevise at Louise Labé ikke har skrevet verket, men at det i stedet er en konstruksjon skapt av noen av Lyons største poeter og andre diktere. Den Louise Labé som er kjent i litteraturhistorien, var egentlig kun en kurtisane som aldri skrev noe, hevder Huchon, og det verket vi har med å gjøre, er i virkeligheten et kunstig verk bestående av blant annet parodiske og paradoksale tekster. Huchons tese var utgangspunktet for en debatt i den franske litterære offentligheten, og har siden vært gjenstand for mange artikler. Vinteren 2019 ga hun ut boken Le Labérynthe (Droz), der hun fortsetter å stille spørsmål ved Labés forfatterstatus, men endrer store deler av argumentasjonen sin. I lys av de senere årenes debatt studerer jeg i denne oppgaven forfatterskapsproblematikken hos Louise Labé på hennes tid og i samtiden. Det gjør jeg gjennom å argumentere for at det finnes en sammenhengende kjærlighetspoetikk i Euvres som gjør det sannsynlig at det er et verk skrevet av én forfatter, og at denne forfatteren er en kvinne. Jeg tar utgangspunkt i forskeren Daniel Martins bok Signe(s) d’Amante. L’agencement des Evvres de Louïze Labé Lionnoize (Honoré Champion, 1999), der han argumenterer for at det i verket finnes en hemmelig arkitektur, eller en sinnrik måte å organisere tekstene på, som gir dem et ekstra betydningslag. Med det blotte øye vil nemlig Euvres kunne fortone seg som en samling tekster uten indre sammenheng, og det er til dels dette problemet Huchon (2006) bygger på når hun tillegger de ulike tekstene forskjellige forfattere. Martins bok gjør det mulig å argumentere for at Labé er en forfatter som er svært bevisst de mulighetene organiseringen av tekstene gir, og også reflekterer over sin egen litterære praksis. Det er med bakgrunn i denne overbevisningen at jeg undersøker forholdet mellom kjærlighet og uttrykk i Labés poetikk. For å kunne argumentere for at det finnes en poetikk, er det imidlertid nødvendig å sannsynliggjøre at Labé skrev sitt eget verk. I første kapittel av oppgaven presenterer jeg derfor argumentene for at det i Labés samtid fantes faktorer som kunne fremme et så sjeldent verk som Euvres, deriblant det spesielle miljøet i den humanistiske trykkeribyen Lyon og en vilje til å løfte frem kvinnelige forfattere. I det andre kapitlet undersøker jeg Euvres’ resepsjonshistorie og spesielt debatten som oppstod i kjølvannet av Louise Labé. Une créature de papier. Tredje kapittel er viet problemene ved Labés verk som Huchon bygger på, og inneholder et forsøk på å definere Labés poetikk. I fjerde og femte kapittel nærleser jeg Labés prosa og poesi med blikk for hvordan de fremstiller forholdet mellom kjærlighet og uttrykk. Jeg konkluderer med at verket forbinder disse på en så særegen måte at påstanden om at Labé ikke skulle være forfatteren av Euvres fremstår som mindre overbevisende, for verket hennes vitner om en gjennomtenkt poetikk.