Search

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Nordstøya i Harstad kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten. Vedlegg 3 og 4 går kort gjennom bosetningshistorie og tidligere arealbruk i området og den nordlige landsdelen ellers, med hovedvekt på utnyttelse av røsslyng til fôr.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Vågsøya i Ørlandet kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Utsetøya i Hitra kommune basert på en samlet vurdering av lokalitetens økologiske tilstand og verdi. Grunnlaget for disse verdiene ble fastlagt gjennom feltbefaring og intervjuer med grunneier og de som har beitedyr i området. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Skjøtselsplanen gir faglige anbefalinger for restaurering og skjøtsel av naturtypen av den sterkt trua naturtypen kystlynghei på Herøya i Hitra kommune. Den baserer seg på feltbefaring og intervjuer og er utviklet i samarbeid med grunneieren. Rapporten er delt inn i to hoveddeler. Første del gir en kort beskrivelse av naturtypen basert på faggrunnlaget for handlingsplan for naturtypen. Andre del er rettet mot den som skal utføre skjøtsel og forvaltningen, og omhandler naturgrunnlaget og dagens drift i området, samt beskrivelsen av konkrete restaurerings- og skjøtselstiltak innenfor lokaliteten.

Utgangspunktet for prosjektet var å undersøke potensialet for økt verdiskaping i kystsonen, med Nerlandsøy i Herøy kommune, Møre og Romsdal, som studieområde. Vi har lagt til rette for å etablere langtidsserier for ulike parametre som vi mener vil gi økt kunnskap om klimaendringer og påvirkning på økosystem og næringsutvikling i kystsonen. Arealbruksendringer: Jordbruksareal og utmarksareal er viktige naturressurser. God forvaltning og sikring av arealet er avgjørende for å beholde og øke verdiskapinga. Andre næringer har stor betydning for bosettinga på øya. Det betyr at Nerlandsøy er interessant å følge over tid når det gjelder forvaltning av arealene. Nerlandsøy er en velegna studielokalitet fordi det fortsatt er aktivt landbruk der og det er mulighet for fortsatt og økt matproduksjon fra landbruket. Store deler av fôret hentes fra beite i utmarka, noe som bidrar til lavere klimagassutslipp på det kjøttet som produseres når en tar hensyn til nye beregningsmåter for metanutslipp fra drøvtyggere. Kystlyngheia: På Nerlandsøy er det et helt spesielt og verdifullt og godt kartlagt kulturlandskap. Her har en mulighet til å følge utviklinga på areal som er skjøtsla gjennom rydding og brenning. Studiet viser blant annet, med Ystevika som eksempel, at kystlyngheiene påvirkes av ekstremvær som vintertørke. Biologisk mangfold – sammensetning av insektsamfunnet: Mengde og artssammensetning av insekter er en viktig indikator på tilstanden når det gjelder biodiversitet i et område. Vi har kartlagt insektsamfunnet på en lokalitet mellom Kvalsvika og Ystevika, i samarbeid med NINA. Jordsmonn og produksjonspotensiale: Jordsmonnet på Nerlandsøy er relativt næringsfattig, men enkelte steder gir morene og rasmateriale med gode sigevannsforhold fruktbar jord. Jordsmonnet er fattig på en del essensielle mikromineraler, noe lokaliteten har til felles med resten av kysten. Det betyr at det er behov for å finne alternativer til gjødsling som tilfører jorda mineraler og dermed også økt mineralinnhold i beitegras og vinterfôr. Dyrehelse: Varmere klima kan gi økt mulighet for planteproduksjon, men også problemer med skadegjørere og smitte som vi ikke har i dag. For husdyr vet vi at sjukdom kan bli et problem og forårsake tap og dårlig dyrevelferd og økt risiko for sjukdommer som kan smitte fra dyr til mennesker. Parasitter kan bli et problem når samme husdyrart beiter på samme areal år etter år, og et mildere klima kan gi større problemer. På Nerlandsøy var sauene behandla mot parasitter, likevel fant vi overraskende mye parasitter hos dyra. Videre kartlegging av parasittbelastning og planlegging av beitebruk for å redusere problemet er viktige spørsmål å følge opp over lengre tid. En annen «skummel» parasitt er skogflåtten, Ixodes ricinus, som trives bedre under varmere og våtere klima. Alle dyr er utsatt for flått og kan bli smitta med sjodoggbakterien A.phagocytophilum eller andre bakterier som kan gi alvorlig sjukdom hos dyr og mennesker. I et av beiteområda fant vi at alle lamma var smitta med sjodoggbakterien.

Lokal verdiskaping basert på utmarka i verdsarvområda Vestlandsk fjordlandskap kan ikkje sjåast isolert, men er tett knytt til heile samfunnsutviklinga på desse stadene. Det tradisjonelle landbruket i desse områda har skapt verdfulle naturgode som biologisk mangfald, opne turområde med høg rekreasjonsverdi, turstiar og anna. Fleire av desse naturgoda er viktige for reiselivsnæringa. Kulturlandskapet er også viktig for verdsarvstatusen i seg sjølv, ettersom dette er ein viktig del av kjerneverdiane til området (OUV). Utviklinga i landbruket gjer at tungdrivne areal også i verdsarvområda går ut av bruk. Opphøyr eller låg bruksintensitet går spesielt ut over utmarksressursane og dei seminaturlege naturtypane. Utmarka i Geirangerfjordområdet er særleg trua, da tradisjonell bruk med beiting, slått og hausting no i stor grad har teke slutt, og naturtypane gror att med buskar og kratt. Gjengroing fører til tap av variasjon, artar og økologiske funksjonar. Intensivering av landbruket vil også forringe naturverdiane og landskapskvalitetane. For at landbruket ikkje berre skal vere eit «kulisselandbruk», men vere del av eit berekraftig driftssystem, må tilgjengelege arealressursar på innmark og utmark nyttast til matproduksjon og andre livsviktige økosystemtenester. Gjeldande landbrukspolitikk, med mål om stordrift og effektivisering av matproduksjonen, er ei sterkare drivkraft enn dei tiltaka som er sett inn for å bremse og motverke at tungdrivne areal går ut av bruk i verdsarvområda. Den lokale turist- og reiselivsnæringa kan også hamne i noko av same marginaliserte situasjonen som landbruksnæringa fordi dei ikkje lenger er dei mest sentrale aktørane. Eksterne aktørar representert ved cruiseindustri, turbussar og storskala reisearrangørar er ofte i enda større grad premissleverandørar. Det trengs ei heilskapleg tilnærming for å løyse utfordringane. Ein prosess som forskyv maktbalansen frå eksterne aktørar innan masseturisme og i retning lokalt næringsliv og verdiskaping og som inkluderer innbyggjarane, krev nytenking, utvikling av nye forretningsmodellar og evne til gjennomføring gjennom demokratiske planprosessar. Av ulike konkrete verkemiddel som kan prøvast ut, men da helst som element i ein større endringsprosess, vil vi peike på særskilde landbrukspolitiske verkemiddel i retning sveitsisk modell, turistskatt, anna betaling for fellesgode og bygdeutviklingsprosjekt som kan gi auka tilflytting og ny næringsaktivitet. Dialog og partnarskapsbygging kan fremme ansvarleg medverknad. Forskingsbehova for verdsarvområda og tilsvarande område med store og unytta ressursar i utmarka er mange, og arbeidsgruppa si vurdering er summert og konkretisert i denne rapporten.

Evju, M. & Nybø, S. (red.), Framstad, E., Lyngstad, A., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Vandvik, V., Velle, L. G. & Aarrestad, P. A. 2018. Arealrepresentativ overvåking av terrestriske naturtyper. Indikatorer for økologisk tilstand. NINA Rapport 1478. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten foreslår nødvendig overvåking for å operasjonalisere «Fagsystem for god økologisk tilstand». Fastsetting av økologisk tilstand bygger på kunnskap om indikatorer som er relevante for økosystemenes struktur, funksjon og produktivitet. Eksisterende overvåking og fjernmåling vil være viktige, men ikke tilstrekkelige, datakilder og må suppleres med ny overvå-king. «Fagsystem for god økologisk tilstand» framhever at etablering av arealrepresentativ over-våking sammen med økosystembasert overvåking er nødvendig for å fastsette økologisk tilstand og utviklingen i denne over tid. «Arealrepresentativ kartlegging og overvåking av naturtyper» (AKO) er et forslag til opplegg for å frambringe nasjonal statistikk for naturtyper (etter Natur i Norge) for fastlands-Norge (Strand 2016). Her diskuteres ulike muligheter og begrensninger ved bruk av det foreslåtte AKO-programmet som plattform for innsamling av data om indikatorer for økologisk tilstand. Det fore-slås et sett med variabler som bør registreres i en pilot av AKO, fortrinnsvis i 2018. Variablene er knyttet til arter og artsmengder (planter), samt strukturvariabler (dekning og høyde av ulike vegetasjonssjikt). Totalt foreslås 38 indikatorer for økologisk tilstand basert på tilleggsregistreringer i AKO. Av disse er 26 avledet fra variabler som registreres i felt (artssammensetning, dekning og høyde av ulike sjikt, spor av smågnagere), ni indikatorer er basert på registreringer identiske med Landsskog-takseringens (LSK) registreringer og tre kan avledes fra naturtypeinformasjon som registreres som standard i AKO. Det foreslås 13 indikatorer for skog (hvorav ni LSK-registreringer), 15 indi-katorer for fjell, 17 for våtmark (inkludert sju LSK-registreringer) og 20 for semi-naturlig mark. I tillegg anbefales innsamling av insekter på et utvalg flater. Sammenhengen mellom indikatorene, de sju egenskapene som karakteriserer økologisk tilstand, og følsomhet for påvirkningsfaktorer, er beskrevet. Vi anbefaler at alle relevante indikatorer for skog registreres i AKO. Referanse- og grenseverdier for indikatorer som inngår i denne rapporten, utvikles i et parallelt prosjekt. Verdi-ene må testes i et pilotprosjekt og utvikles og forbedres over tid. Hvilket rutenett som er best egnet for arealrepresentativt utvalg av overvåkingsflater for indika-torer for økologisk tilstand, er vurdert. SSBs rutenett anbefales, i tråd med anbefalingen for AKO for øvrig, fordi det gjør det fleksibelt å endre utvalgsstørrelser etter tilgjengelige ressurser og behov. Eventuelle utvidelser av overvåkingsopplegget, f.eks. i gitte fylker eller økosystemer, er lett å gjennomføre og kostnadseffektivt sammenlignet med andre rutenett. For å få tilstrekkelig god geografisk oppløsning og presis statistikk for indikatorer for økologisk tilstand er det behov for et stort antall overvåkingsflater. Vi diskuterer dette, men understreker samtidig at det er viktig å komme i gang med arealrepresentativ overvåking, som har vært an-befalt etablert siden midten av 1990-tallet. Vi anbefaler at data fra overvåkingen skal gjøres tilgjengelig gjennom offentlige databaser, slik at datasettene skal kunne kombineres med annen overvåking og fjernmåling for en best mulig samlet vurdering av økologisk tilstand, men også for at data skal kunne benyttes i andre viten-skapelige analyser. Strengt hemmelighold av AKO-flatenes lokalisering anses som problema-tisk. Før arealrepresentativ overvåking av indikatorer for økologisk tilstand gjennom AKO etableres over hele landet, anbefales å teste de foreslåtte variablene i en pilot. Dette vil gi mulighet til å vurdere tidsbruk, kostnader og forbedrede registreringsmetoder. Når metodikk er fastsatt, bør det vurderes om noen av variablene som ligger til grunn for indikatorer for økologisk tilstand også burde registreres i ordinær NiN-kartlegging, Dette vil bidra til at NiN-kartleggingen kan benyttes til å vurdere økologisk tilstand på lokal skala.

Töpper, J., Velle, L.G. & Vandvik, V. 2018. Utvikling av metodikk for økologisk tilstandsvurdering basert på indikatorverdier etter Ellenberg og Grime (revidert utgave). NINA Rapport 1529b. Norsk institutt for naturforskning. Naturforvaltningen trenger gode indikatorer for å vurdere naturens økologiske tilstand. Slike indikatorer er ofte basert på tilstedeværelse eller fravær av en eller noen indikatorarter eller på andre enkeltkildedata. Imidlertid kan indikatorer for økologisk tilstand basert på data fra flere arter eller hele artssammensetninger være mer robuste, mer generelle og enklere å vurdere enn indikatorer basert på enkeltart eller enkeltkildedata. Dette er spesielt relevant når flere arter kollektivt bidrar til en økologisk funksjon, har samme respons på en påvirkningsfaktor, eller når det ikke er noen eller bare noen få arter som kan være effektive indikatorer, dvs. at de både forekommer med høy nok frekvens når systemet er i en god økologisk tilstand og at de samtidig er tilstrekkelig følsomme for forverring i tilstanden. I denne rapporten har vi utviklet en metodikk for økologisk tilstandsvurdering basert på to slike typer indikatorverdier; Ellenbergs indikatorverdier for miljøforhold og Grimes indikatorverdier for miljøstress, forstyrrelser og konkurranse. Vi har undersøkt om plantearters indikatorverdier i Ellenberg- og Grime-systemet kan benyttes til å utvikle indikatorer for å vurdere økologisk tilstand i ulike naturtyper. Metoden tar utgangspunkt i en referansetilstand for hver enkelt naturtype, basert på de generaliserte artslistedatasettene for karplanter og moser i Natur i Norge (NiN 2.1). Artenes tilstedeværelse og mengdeforhold i disse artslistene kombineres med artenes indikatorverdier (data fra litteraturen) og veide gjennomsnitt regnes ut for hver indikator i Ellenberg- og Grime-systemet for hver av naturtypene. Disse veide gjennomsnittene og fordelingene rundt dem utgjør forventede indikatorverdier for naturtypen i god økologisk tilstand, og disse kan brukes som en referanse for data fra feltundersøkelser eller overvåkning. Vi har undersøkt to metoder for å sette grenseverdier for om en naturtype er i god eller dårlig tilstand: i) ved å teste om et datasett fra en feltundersøkelse av plantesammensetningen faller innenfor eller utenfor et konfidensintervall for referansefordelingen, og ii) ved å beregne prosent overlapp mellom fordelingen til datasettet fra feltundersøkelsen og referansefordelingen. Resultatene viser at artssammensetningsbaserte indikatorer, her representert ved Ellenberg- og Grime-systemene, kan brukes i økologisk tilstandsvurdering. Det er likevel noen utfordringer knyttet til utviklingen av metodikken: i) Det finnes påfallende få feltdatasett fra natur i dårlig tilstand, noe som gjør det vanskelig å validere metodikken, og gjør at vi ikke kan sette empirisk baserte grenseverdier for hvilke konfidensintervaller og/eller prosent overlapp som representerer god tilstand. ii) De generaliserte artslistedatasettene er ikke oppdatert i forhold til dagens natur-typeinndeling i NiN 2.1, noe som også vil påvirke referanseverdiene. iii) For å operasjonalisere disse indikatorene vil det være nødvendig med et utviklingsarbeid for å fastslå hvilke Ellenberg- Grime- og andre typer indikatorer som vil kunne være gode (det vil si tilstrekkelig sensitive og presise) indikatorer for forskjellige naturtyper og naturtypenivåer, og hva grenseverdiene bør være i hvert enkelt tilfelle. iv) Vi trenger sannsynligvis regionaliserte artslister og grenseverdier, i hvert fall for noen naturtyper og indikatorer. Töpper, J., Velle, L.G. & Vandvik, V. 2018. Developing a method for assessment of ecological state based on indicator values after Ellenberg and Grime (revised edition). NINA Report 1529b. Norwegian Institute for Nature Research. Nature conservation and management need good metrics for assessing the ecological state and condition of ecosystems. Such indicators are often based on the presence or absence of one or a few indicator species, or on other single-source data. However, indicators for ecological state or condition based on data from multiple species or entire species compositions can be more robust, more general, and easier to assess than indicators based on single species or single-source data. This is particularly relevant when several species collectively contribute to an eco-logical function, have the same response to a driver, or when there are no or only a few species that can be efficient indicators (i.e. they both occur with a high enough frequency when the system is in a good ecological state and at the same time are sufficiently sensitive to deterioration in the state). In this report, we have developed a methodology for ecological condition assessment based on two types of indicators; Ellenbergs indicator values for environmental conditions, and Grimes indicator values for stress, disturbance and competition. We have investigated whether the plant indicator values in the Ellenberg system and Grime system can be used to develop indicators to assess ecological state in Norwegian ecosystem types. The method makes use of data on the reference-state species composition for each ecosystem type, based on the generalized species list data for plants and bryophytes in Nature in Norway (NiN 2.1). The species presence and abundances in these species lists are combined with the species indicator values (data from the literature) and a community-weighted average is calculated for each indicator variable and ecosystem type. These weighted averages and the distributions around them represent expected indicator values for ecosystem types in good ecological condition and can be used as a reference against which to compare data from field surveys. We examine two approaches for setting quantitative limits for good ecological condition: i) testing whether a data set from a field survey falls within or outside a confidence interval for the refer-ence distribution, and ii) by calculating percent overlap between the distribution of the data sets from the field survey and the reference distribution. Our results show that species composition-based indicators, represented here by Ellenberg and Grime, can be used in assessing ecological condition. However, there remain some challenges in developing the methodology: i) There are strikingly few field data sets available from nature in poor ecological state, making it difficult to validate the methodology and preventing us from setting empirically-based limits for good condition in terms of confidence intervals and / or percent overlap. ii) The generalized species list data sets are not updated with respect to NiN 2.1, which will affect the reference values. iii) To operationalize these indicators, methodological development will be necessary. First, to determine which Ellenberg- and Grime indicators, and other types of species indicator values, that could provide good indicators of good ecological state (i.e. be both sensitive and precise) for different ecosystem types, and second, for setting limits for good condition for these indicators. iv) We probably need regionalized species lists and limit values, at least for some nature types and indicators.

Nybø, S., Evju, M., Framstad, E., Lyngstad, A., Pedersen, C., Sickel, H., Sverdrup-Thygeson, A., Töpper, J., Vandvik, V., Velle, L.G. & Aarrestad, P.A. 2018. Operasjonalisering av fagsystem for økologisk tilstand for terrestriske økosystemer. Forslag til referanse- og grenseverdier for indikatorer som er klare eller nesten klare til bruk. NINA Rapport 1536. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten er et ledd i å utvikle et fagsystem for fastsetting av økologisk tilstand. Hovedformålet med rapporten har vært å utvikle forslag til referanse- og grenseverdier for god tilstand for indikatorer som er klare eller nesten klare til bruk. Etter at forslaget til fagsystem for fastsetting av økologisk tilstand ble sluttført av Ekspertrådet sommeren 2017, har EU-kommisjonen kommet med forslag til et analytisk rammeverk for å kartlegge økosystemer og deres tilstand. Forslaget har store likheter med Ekspertrådets forslag, der DPSIR-rammeverket («drivers-, pressure-, state-, impact-, responses») legges til grunn for å velge indikatorer for henholdsvis påvirkninger («pressures») og økologisk tilstand («state»). EU-kommisjonen foreslår imidlertid å bruke indikatorenes verdi i 2010 som referanseverdi. Foreliggende rapport omtaler hvorfor vi mener dette er problematisk. Ekspertrådets rapport la det konseptuelle grunnlaget for å fastsette referanse- og grenseverdier for god tilstand for den enkelte indikator. Denne rapporten omtaler hvordan vi har tilnærmet oss fastsetting av disse verdiene i praksis. Vi foreslår at den skalerte nedre grenseverdien for god tilstand er 0,6 for å harmonisere praksisen med vannforskriften. Vi har også pekt på faglige argumenter for å benytte denne grenseverdien. I de tilfellene der NiN-beskrivelsesvariabler inngår i indikatorsettet, er forslaget til referanse- og grenseverdier knyttet opp til skillet mellom ulike trinn i disse variablene. Det er gjort et betydelig utviklingsarbeid knyttet til å utvikle referanse- og grenseverdier for et utvalg karplanteindekser. Resultatene foreligger i egen rapport, men hovedfunnene inngår i denne rapporten. Videre er det for semi-naturlig mark gjort en rekke dataanalyser for å vurdere referanse- og grenseverdier. Noen indikatorer vil bli benyttet i flere hovedøkosystemer. Disse er omtalt i eget kapittel. Indikatorer knyttet til kun ett økosystem, er omtalt i egne kapitler. Vi har foreslått referanse- og grenseverdier for 6 indikatorer i fjell, 10 i skog, 2 i våtmark og 4 i semi-naturlig mark som vi mener er klare for uttesting i en pilot, dvs. indikatoren har relevante datakilder. Den begrensede mengden operasjonelle indikatorer skyldes mangel på overvåkingsdata, men også manglende forståelse av hva indikatorens verdi bør være i referansetilstanden. Hvis arealrepresentativ naturovervåking (ANO) blir etablert, vil man i tillegg få minst 14 indikatorer i fjell, 4 i skog, 6 i våtmark og 14 i semi-naturlig mark. Det er foreslått referanse- og grenseverdier for en del av disse indikatorene. For våtmark og semi-naturlig mark må man vurdere hvorvidt man får tilstrekkelig med lokaliteter, og dermed data, gjennom etablering av ANO. Dette fordi noen naturtyper i disse hovedøkosystemene har lav forekomst og lite areal. Indikatorer basert på andre datakilder kan også utvikles gjennom egne prosjekter. Disse er omtalt i rapporten. Det er bl.a. behov for egne utviklingsprosjekter der man vurderer potensialet til fjernmålingsdata. ANO vil kunne bli en viktig kilde til bakkesannheter for fjernmålingsdata. De foreslåtte indikatorene, inklusive de som framkommer ved etablering av ANO, vil danne et godt utgangspunkt for videre arbeid. De foreslåtte indikatorene for fjell og skog (inkl. ANO) vil trolig være tilstrekkelig for å vurdere økologisk tilstand på en grov skala. For semi-naturlig mark og våtmark er datamangelen stor, og det kan bli utfordrende å fastsette økologisk tilstand også på grov skala. Som Ekspertrådets rapport påpekte, vil det være nødvendig å ta i bruk kostnadseffektive overvåkingsmetoder for å få et tilstrekkelig datagrunnlag, f.eks. LIDAR og annen fjernmåling. Arbeidet med å utvikle referanse- og grenseverdier for indikatorer er faglig utfordrende. Verdiene som er foreslått i denne rapporten, må derfor sees på som et forslag som må testes og utvikles over tid i takt med økende kunnskap og bedre datasett. Man må også søke å utvikle flere relevante indikatorer i takt med ny kunnskap. Neste steg i arbeidet med å utvikle fagsystemet vil være å teste de foreslåtte referanse- og grenseverdiene på datasett fra et pilotområde i henholdsvis arktisk, terrestrisk og marint miljø. Testene vil bli utført med reelle data, og indikatorverdier og beregningsmåter kan bli justert i henhold til ny kunnskap. I tillegg bør flere indikatorer utvikles til å bli operasjonelle. Dette er indikatorer der data finnes, eller som vil bli samlet inn gjennom ANO, men der man trenger utviklingsprosjekter for å kunne fastsette grense- og referanseverdier.

Det er i alt registrert 678 lokaliteter med verdifulle kulturlandskap i Norge i naturbase, der verdien er definert av i alt 13 ulike kriterier. Biologisk mangfold et av de viktigste kriteriene sammen med innholdet av kulturminner. I prosjektet er det utviklet ny metodikk for fastsetting av verdi for biologisk mangfold gjennom en mer etterprøvbar metode, som i stor grad følger de samme prinsippene som er utviklet for å fastsette verdi av Naturtyper av Nasjonal forvaltingsinteresse (NNF). Metodikken er prøvd ut i de to verdifulle ulturlandskapslokalitetene Skuløy/ Haramsøy, ytre og Dyrkorn, begge i Møre og Romsdal. Lokaliteten i Skuløy/ Haramsøy ble klassifisert til «Svært verdifullt» for biologisk mangfold, mens den i Dyrkorn ble klassifisert til «Mindre verdifullt»

Det er utviklet en tilstandsindikator for gjengroing og identifisert indikator arter som kan egne seg for naturtypen kystlynghei i Åpent lavland i naturindeks for Norge. Gjengroing med tresjikt er beregnet ut fra fjernmålingsdata (flyfoto). Det er pekt ut indikatorarter knyttet til lyngheisyklusen, nord-sør gradienten og nitrogenberikelse. I tillegg er det vurdert hvordan NIN kartlegging og handlingsplan for kystlynghei kan bidra med data til Naturindeks.

Rapporten gir en oversikt over eksisterende kunnskap om kystlyngheilokaliteter i Nord-Trøndelag og resultater fra supplerende ny kartlegging i kommunene Vikna, Nærøy og Flatanger © Bioforsk