Search

I denne oppgåva gjer eg ein økokritisk analyse av Kathleen Rani Hagens roman Grunnleggende plantediversitet (2018), og Erlend Loes roman Dyrene i Afrika (2018). Dei to romanane blir analyserte ut frå ein hypotese om at dei formidlar tankar rundt forholdet mellom menneske og natur. I Grunnleggende plantediversitet blir fokuset retta mot relasjonen mellom menneske og plantar, og eg ser romanen i lys av dei litterære kategoriane pastorale og post-pastorale. Deretter argumenterer eg for at det er tenleg å knytte romanen vidare opp mot Arne Næss sin djupøkologi. Romanen sin eg-person går gjennom ei utvikling som kan koplast opp mot Næss sine tankar om identifisering med naturen. Ei slik identifisering skapar sjølvrealisering for eg-personen, noko som inneber eit utvida sjølv, der naturen og alt anna liv blir omfatta. Vidare drøftar eg i kva grad ei slik sjølvrealisering kan skape endringar i måten menneske ser naturen på. I analysen av Dyrene i Afrika ser eg nærmare på korleis bruken av antropomorfismar og zoomorfismar fortel noko om korleis menneske og dyr blir skildra som framande for kvarandre. Dette ser eg deretter i lys av Timothy Morton sine tankar om korleis alle vesen er del av eit enormt nettverk, kalla the mesh. Måten Loes roman framhevar det mørke og satiriske knyter eg også opp mot Morton, og argumenterer for at litteratur som presenterer naturen gjennom mørke og sjokkerande skildringar, kan få oss til å sjå ting på ein annan måte. Avslutningsvis presenterer eg ei kort drøfting som ser nærmare på skjønnlitteraturen si evne til å formidle eit bodskap. Det er fleire moglege svar på denne problemstillinga, men begge dei to romanane kan potensielt seie noko om den gryande klimakrisa vi står overfor.

Oppgaven foretar en estetisk-teoretisk diskusjon av forholdet mellom Timothy Mortons økologiske estetikk Dark Ecology, og begrepet ambient poetics. I sentrum av diskusjonen står verk av kunstneren Olafur Eliasson fra den retrospektive utstillingen Verklighetsmaskiner som fant sted på Moderna Museet i Stockhom høsten 2015. Potensialet for økologisk bevisstgjøring innen kunsten undersøkes med utgangspunkt i Timothy Mortons økologiske estetikk og begrepet ambient poetics, i møtet med Olafur Eliassons kunstneriske praksis. Slik er oppgaven både en undersøkelse av Mortons økologiske estetikk i møtet med kunstverket, og en undersøkelse av det økologiske potensialet i Eliassons kunstneriske praksis. Det økologiske potensialet refererer her til hvordan økologi står sentralt i tilnærmingen til verket. Diskusjonen tar således utgangspunkt i et utvidet estetikk-begrep med vekt på økologi. Tesen er at ambient poetics som et retorisk verktøy kan åpne opp for økologiske aspekter ved Eliassons verker. Videre benyttes begrepet ikke-relasjonell estetikk for å kontekstualisere møtet mellom objekt-orientert økologisk estetikk, og tilskueren som medprodusent av verket. Oppgaven foretar og en øko-fenomenologisk tilnærming til Eliassons synestetiske installasjoner, og øko-fenomenologisk teori vurderes som et mulig bidrag til en økologisk estetikk.