Search

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Styringsgruppen for Trafikklyssystemet satte sammen en ekspertgruppe for å vurdere og gi råd om faglig vurdering av naturfaglige kriterier som kan brukes til å vekte laksebestander i Trafikklyssystemet. Gruppens vurderinger og anbefalinger presenteres i denne rapporten. Vi har vurdert 1) ulike former for vekting i de smoltmodellene som brukes i dag, og 2) vekting ved bruk av tilleggskriterier for å vektlegge den luseinduserte dødeligheten i spesielt sårbare eller viktige bestander. Vår anbefaling er å vekte hver bestand likt i smoltmodellene, det vil si at estimatet for lakselusindusert dødelighet for hvert produksjonsområde fra hver smoltmodell regnes ut som et vanlig gjennomsnitt av dødelighetsestimatene for enkeltbestandene. Videre anbefaler vi å bruke tilleggskriterier for å vurdere hvordan spesielt sårbare eller viktige bestander vil bli påvirket. Vi anbefaler bruk av tilleggskriterier etter et system der det for hvert produksjonsområde hvert år gjøres (1) en vurdering av om heterogenitet mellom bestander i lakselusindusert dødelighet innen produksjonsområdet gjør at spesielt viktige eller sårbare bestander har høyere dødelighet enn klassifiseringen av produksjonsområdet skulle tilsi, og (2) en vekting ved fareklasser som angir fare for tilleggsbelastning fra lus på villaksbestandene ut fra hvor stor effekt dødeligheten har på tilstanden til viktige og sårbare bestander i området, hvor sårbare disse bestandene er for denne dødeligheten, samt vernehensyn ut fra ordningen med nasjonale laksevassdrag. Fareklasse etter en tredelt skala (liten, middels, eller stor) angir fare for tilleggsbelastning fra lus på villaksbestandene. Dette kan betraktes som vekting av tilleggsbelastning på laksebestandene som kan påvirke endelig fargelegging i Trafikklyssystemet. Det anbefalte systemet for vekting av laksebestander er basert på å ivareta laksebestandene ut fra naturfaglige kriterier. En vekting som anbefalt her vil detaljere kunnskapene om biologiske effekter på sårbare bestander og innebære at disse bestandene og deres status kan bli hensyntatt i Trafikklyssystemet. Videre vil det bli en bedre kobling mellom forvaltningssystemene basert på Kvalitetsnormen for villaks, nasjonale laksevassdrag, som begge ivaretar naturfaglige kriterier, og Trafikklyssystemet, og altså en bedre kobling mellom de tre forskriftene knyttet til disse. Kvalitetsnormen for villaks er en forskrift under Naturmangfoldloven og er utformet slik at den gjenspeiler formålet med både denne loven og Lakse- og innlandsfiskloven, der formålet er bevaring og bærekraftig bruk av laksebestandene. I dag er det slik at Trafikklyssystemet kan komme i konflikt med Kvalitetsnormen under Naturmangfoldloven. Eksempelvis kan et område få gult lys og ingen krav om endring av produksjon, og samtidig kan det være elver der som ikke når Kvalitetsnormen på grunn av lakselus. Videre er det eksempler på at nasjonale laksevassdrag, underlagt vern fra egen forskrift, likevel har høy lakselusindusert dødelighet i områder med høy oppdrettsaktivitet. Lakselus fra oppdrett har medført betydelige bestandseffekter i form av redusert innsig av gytelaks fra havet og redusert høstbart overskudd i de mest oppdrettsintensive områdene i Norge. Noen laksebestander er så påvirket at de anses som kritisk truet. Et årlig tap i innsiget av laks til Norge på grunn av lakselus ble beregnet til 29 000-50 000 laks per år for perioden 2010-2014, og 2018 og 2019. Det er mange bestander, særlig i Vest-Norge, som over mange år har blitt sterkt påvirket av lakselus. Vekting med bruk av tilleggskriterier som anbefalt i denne rapporten vil gjøre at tilstand og sårbarhet i norske laksebestander bedre kan ivaretas i Trafikklyssystemet.

Ugedal, O., Næsje, T.F., Saksgård, L.M., Saksgård, R. & Thorstad, E.B. 2021. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva. Samlerapport for 2016-2020. NINA Rapport 2018. Norsk institutt for naturforskning. Alta kraftverk ble bygget over flere år og satt i drift i 1987. I den forbindelse er det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva siden 1981. Formålet har vært å undersøke i hvilken grad utbyggingen har påvirket laksebestanden, finne årsakene til endringer og foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene har også hatt som formål å danne et faglig grunnlag for å fastsette et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Det endelige manøvreringsreglementet forelå i 2010. I perioden 2016-2020 har de fiskebiologiske undersøkelsene hatt følgende innhold: •Ungfiskundersøkelser av laks i øvre og nedre deler av Altaelva. •Energetikk og vinteroverleving hos ungfisk av laks i øvre deler av elva. •Registrering av alder og vekst for laks gjennom analyser av skjellprøver samlet inn iulike deler av elva. •Analyse av fangststatistikk fra ulike deler av elva. •Undersøke utviklingen i bestandene av gytelaks i elva ved registrering av gytegroper. •Estimering av produksjon av presmolt av laks ved undersøkelser om våren i Sautso. I denne rapporten oppsummeres resultater fra undersøkelser av laks i perioden 2016-2020, og disse sammenliknes med tidligere års resultater. Særlig vektlegges utviklingen av laksebestanden i Sautso, som er den øverste delen av lakseførende strekning nærmest kraftverket. Effekter av det endelige manøvreringsreglementet blir vurdert, og ulike avbøtende tiltak for å bedre lakseproduksjonen i Sautso diskuteres. Laksungers vekst etter kraftutbygging Etter reguleringen har laksungenes vekst i Sautso avtatt på forsommeren, trolig på grunn av lavere vanntemperatur, men økt senere i vekstsesongen. I gjennomsnitt har reguleringen derfor bare ført til små årlige endringer i laksungenes vekst i Sautso. I 2002-2020 var laksungene gjennomsnittlig lengre i mars-mai enn tidligere (1981-1997). Vi vet ikke om dette skyldes kraftreguleringen eller andre forhold, som for eksempel klimaendring. Både før og etter kraftutbyggingen har laksesmolten i Sautso gjennomsnittlig vært yngre og hatt større kroppslengde enn lengre ned i elva. Dette forholdet har ikke blitt endret med nytt manøvreringsreglement. Resultatene tyder på at reguleringen ikke har påvirket laksens smoltalder og smoltlengde i Sautso negativt. Tetthet og alderssammensetning av laksunger etter kraftutbygging Etter kraftutbyggingen har utviklingen i ungfisktetthet, 1+ og eldre individer samlet, vært ganske lik på to undersøkelsesstasjoner i Sautso. Fra 1985 til 1991 ble ungfisktettheten halvert sammenliknet med før utbyggingen. Fra 1992 til 1996 var tetthetene enda lavere (redusert med ca. 78 % sammenlignet med før utbyggingen). Den negative utviklingen etter kraftutbyggingen skyldes trolig forhold relatert til bygging og drift av kraftverket. Fra 1997 til 2000 økte tetthetene noe, mens i 2001 var det en markert økning. Denne skyldes trolig at antall gytelaks økte da fang og slipp ble innført under sportsfisket. Fra og med 2002 har den samlede tettheten av eldre laksunger (1+ - 4+) på stasjonen nærmest kraftverksutløpet fremdeles vært lavere enn før utbyggingen, mens tettheten på stasjonen lengre ned i Sautso har vært relativt lik eller høyere enn før utbyggingen, med unntak av to svært svake årsklasser i Sautso. Årsklassen som klekket i 2019 var svært svak, og det ble bare registrert et fåtall lakseyngel på elfiskestasjonene dette året. Dette ble bekreftet av at tettheten av 1+ var svært lav året etter. En mulig årsak kan være et utfall i kraftverket i juli 2019 som kan ha gitt omfattende strandingsdødelighet av yngel. På samme måte var årsklassen som klekket i 2010 svært svak allerede på yngelstadiet, men vi kjenner ikke årsaken til dette. I midtre deler av elva har det vært en økning av ungfisktetthet i hele undersøkelsesperioden sett under ett (fra 1981). Det var en negativ utvikling i Sandia og Jøra i 1985-1987, som samsvarte med utviklingen i Sautso. Dette kan skyldes at også ungfisken i Sandia og Jøra ble negativt påvirket av byggingen av dammen og kraftverket, som startet i 1985. Den videre utviklingen avviker imidlertid klart mellom Sautso og resten av elva, ved at tettheten av laksunger i midtre deler av elva økte slik at i tetthetene i perioden 1989-2020, med få unntak, var like høy eller høyere enn før utbyggingen. Basert på tettheten av laksunger på elfiskesta-sjonene har den gjennomsnittlig tettheten av eldre ungfisk i de midtre deler av elva (stasjonene A6-A12) vært på samme nivå i 2011-2020 som i tiårsperioden før (2001-2010). Undersøkelsesstasjoner i nedre deler av Altaelva er mer påvirket av sedimenttilførsel, og oppvekstområder for store laksunger færre. Årsaken til og konsekvensene av dette bør undersøkes nærmere. Hvis vi ser bort fra de to svake årsklassene som klekket i 2010 og 2019, har tettheten av ettåringer (1+) i Sautso gjennomgående vært like høy som i de andre delene av elva i hele perioden 1998-2020, mens tettheten av to-åringer (2+) har vært noe lavere og tettheten av tre-åringer (3+) har vært vesentlig lavere. Dette tyder på at overlevelsen hos eldre laksunger er lavere i Sautso enn i andre deler av elva, at smoltproduksjonen dermed også er lavere, og at dette medfører redusert tilbakevandring av gytefisk sammenlignet med forholdene før utbyggingen. Sammenlikninger av forholdet mellom tetthetene av 1+ og av samme årsklasse som 2+ på lokaliteter i Sautso og de midtre deler av elva tyder også på at den årlige dødeligheten er betydelig større i Sautso. Resultatene samsvarer med en tidligere merkestudie som viste høyere vinterdødelighet hos laksunger i Sautso enn lengre ned i elva. Samlet sett tyder resultatene på at produksjonen av laksesmolt i Sautso fremdeles er vesentlig redusert som følge av kraftutbyggingen. Vinterenergetikk hos laksunger i Sautso Økt dødelighet av laksunger om vinteren har vært en av hovedhypotesene for å forklare redusert smoltproduksjon i Sautso etter regulering. Undersøkelser har sannsynliggjort at denne vinterdødeligheten er energiavhengig slik at det er en overdødelighet av laksunger på grunn av dårlig fysiologisk kondisjon, det vil si lavt innhold av totalt fett og lagringsfett, om vinteren. Laboratorieforsøk har vist at det er sannsynlig at redusert isdekke i øvre deler av Altaelva som følge av regulering, har bidratt til nedgangen i produksjon av laksunger i denne delen av elva. Forandringer i energiinnhold, som et mål på fysiologisk kondisjon, hos laksunger gjennom vinteren ble undersøkt i Tørmenen og Banas i Sautso i 2002-2020. De eldste laksungene (tre år og eldre) hadde et høyere energiinnhold enn toåringene, både om høsten og senvinteren. Laksunger fra Tørmenen hadde høyere energiinnhold enn de fra Banas med samme alder. I alle vintre var det en nedgang i energiinnholdet hos fisk fra oktober/november til mars/april, både i Tørmenen og i Banas. Det var ingen samvariasjon mellom energiinnhold og energitap hos laksunger i samme år fra Banas og Tørmenen. Disse resultatene tyder på at laksungenes energistatus i de to delene av Sautso, i alle fall delvis, påvirkes av ulike faktorer. Både energiinnhold på senvin-teren og beregnet energitap gjennom vinteren kan imidlertid påvirkes av at fiskene med lavest fettinnhold og energiinnhold kan ha dødd i løpet av vinteren og dermed ikke registreres om våren. Forskjeller i energiavhengig dødelighet mellom Tørmenen og Banas kan derfor være en medvirkende årsak til manglende samvariasjon i energiinnhold og energitap mellom de to områdene. Banas er noe mindre påvirket av økt vanntemperatur og redusert islegging etter kraft-utbyggingen sammenlignet med Tørmenen, som ligger nærmere kraftverket. Isforholdene i Sautso har variert mellom vintre, men det nye manøvreringsregimet har ført til økt islegging. Dokumentasjon av isdekkets utbredelse og varighet har vært mangelfull i mange av de siste årene, slik at indirekte mål og modellerte mål på isforholdene er brukt i dataanalysene. Disse målene kan være usikre med hensyn til de virkelige isforholdene i Sautso. Vi fant en positiv sammenheng mellom energitap hos treårige og eldre laksunger samlet inn på stasjonen i Tørmenen og antall dager med sarr om vinteren ved Banas mo-dellert med en ismodell. Dette kan tyde på at energibruken er større i vintre med varierende isforhold, men så langt tyder våre resultater på at det ikke er noen klare enkle sammenhenger mellom fysiologisk kondisjon hos laksungene og indirekte mål på isforholdene i Sautso. I Banas var det en positiv utvikling i fiskens energiinnhold i løpet av undersøkelsesperioden både på senhøsten og i mars/april. Dette tyder på at variasjoner i andre faktorer enn islegging også påvirker fiskens energistatus. Vintrene 2008-2010 var energimessig sett blant de mest ugunstige vintrene for laksungene i løpet av perioden 2002-2020. Det er sannsynlig at energinivåene disse vintrene var så lave at det har forekommet betydelig energiavhengig dødelighet. Etter 2010 har det vært en liten økning i energistatus, men i fire av de fem siste vintrene har energiinnholdet i månedsskiftet mars/april vært lavere enn i mange tidligere år, og det er sannsynlig at det har vært økt energiavhengig dødelighet hos laksunger også disse vintrene. Resultatene viser at miljøforholdene om vinteren fremdeles er ugunstige for laksunger i Sautso, også med det nye manøvreringsregimet. Tetthet av presmolt Presmolt er laksunger som sannsynligvis vandrer ut som smolt samme år. I 2003 og 2004 var tettheten av presmolt to til fire ganger lavere i Sautso enn lenger ned i elva. Undersøkelser fra og med 2005 tyder på at produksjonen av presmolt i Sautso er variabel, og at tetthetene i mange år har vært noe lavere enn den var rundt midten av 2000-tallet. Det har vært en svak negativ, men ikke signifikant, utvikling i tetthet av presmolt i løpet av perioden 2005-2019. Voksen laks I Altaelva samlet har det vært en økning i rapporterte fangster av smålaks (< 4 kg) i perioden 1974-2020, mens fangstene av storlaks (≥ 4 kg) ikke har endret seg (verken økning eller reduksjon) i tidsperioden sett under ett. Fangstene av laks totalt i Altaelva synes ikke å ha blitt redusert etter kraftutbyggingen. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks (≥ 4 kg) ble redusert i perioden 1980-2020. I de andre sonene var det ingen endringer i fangsten av storlaks. Før utbyggingen (1980-1986) ble gjennomsnittlig 16 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 13-22 %). Etter utbyggingen (1991-2020) ble gjennom-snittlig 6 % av storlaksen fanget i Sautso (variasjon 4-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. Når det gjelder smålaks (< 4 kg) så var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2020. Fangstene av smålaks har samlet sett økt i de andre sonene av elva slik at i forhold til de andre sonene, så har det vært en relativ nedgang i smålaksfangstene i Sautso. Andelen av smålaksen fanget i Sautso før utbyggingen (1980-1986) var gjennomsnittlig 12 % (variasjon 8-20 %). Etter utbyggingen (1991-2020) var gjennomsnittet 6 % (variasjon 3-10 %). Gjennomsnittet har ikke økt i perioden 2001-2020. I de siste fem årene (2016-2020) har antall registrerte gytegroper i hele Altaelva avtatt fra 3435 i 2016 til 1843 i 2020. Nedgangen de siste årene samsvarer med at fangsten av storlaks har avtatt. Det totale antallet var lavt fram til og med 2001, med færre enn 1600 gyte-groper registrert årlig i hele elva. Antallet gytegroper økte utover 2000-tallet, og i årene 2005-2008 ble det hvert år registrert flere enn 4000 gytegroper, og toppåret var 2008 med totalt 5166 gytegroper. De siste 12 årene har det årlige antallet stort sett variert mellom 2000 og 3000 groper. Antallet registrert i 2020 var det laveste siden 2004. I de siste fem årene har antall gytegroper i Sautso avtatt fra 267 i 2016 til 181 i 2020. Antallet gytegroper i Sautso ble fordoblet fra 1996 og 1997 (henholdsvis 59 og 72 gytegroper) til 1999-2001 (om lag 140 gytegroper per år). Denne økningen skyldtes trolig innføring av fang og slipp fiske i denne sonen, noe som førte til at så godt som all storlaks ble gjenutsatt fra og med 1998. Etter det har det blitt registrert flere enn 200 gytegroper hvert år i Sautso med unntak av i 2011, 2018 og 2020. Toppåret var 2002 med totalt 434 gytegroper. Andelen gytegroper i Sautso av totalen i elva har variert fra 6 % til 14 % med et gjennomsnitt på 9 % i perioden 1999-2020, Det har ikke vært noen endringi denne andelen over tid. Utviklingen i andel gytegroper i Sautso samsvarer med utviklingen av fangster av storlaks. Resultatene tyder på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt i forhold til laksebestanden i resten av elva på 2000-tallet. Resultatene stemmer med undersøkelsene av ungfisk og presmolt, som også tyder på at produksjonen av laks i Sautso fremdeles er redusert som følge av kraftutbyggingen. Utviklingen i fangster av laks Altaelva i perioden 1993-2020 har blitt sammenliknet med utviklingen i Repparfjordelva, Lakselva i Porsanger og Stabburselva, som er de tre nærmeste større laksevassdragene i Finnmark. Sammenlikningen tyder på at fangstene av mellom- og storlaks i Altaelva har vært relativt sett dårligere enn i disse tre andre vassdragene de siste seks-sju årene, mens fangstene var relativt sett bedre i tiårsperioden før det. Det kan være flere mulige årsaker til denne utviklingen, men sannsynligvis har den relativt dårligere utviklingen i Altaelva de senere årene sammenheng med andre faktorer enn kraftutbyggingen. Rømt oppdrettslaks Analyser av skjell fra sportsfiskefangster har påvist rømt oppdrettslaks i elva de aller fleste årene siden 1989. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster fra sportsfiske har avtatt og var lav (≤ 0,6 %) de siste fem årene. Andelen rømt oppdrettslaks i fangster under prøvefiske og stamfiske om høsten har vanligvis vært betydelig høyere enn i sportsfiskefangstene samme år, men har også avtatt de siste fem årene (≤ 3,2 %). Bestandsstatus laks Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har klassifisert Altaelva etter kvalitetsnormen for laks. Laksebestanden viste svært god kvalitet med hensyn til gytebestandsmål og høstingspoten-sial, noe som betyr at bestanden nådde gytebestandsmålet og hadde et normalt høstbart overskudd i perioden 2010-2014. Imidlertid viste klassifiseringen moderat kvalitet for genetisk integritet i denne perioden. Dette betyr at det ble funnet innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaks fra Altaelva. Samlet klassifisering av laksebestanden i Altaelva etter kvalitetsnormen ble dermed moderat kvalitet. Oppdaterte data viser at laksebestanden i Altavassdraget har hatt svært god status med hensyn til oppnåelse av gytebestandsmål og høstings-potensial også i 2015-2019. Det har også blitt foretatt en oppdatert status på genetisk integritet i 2020, og i denne oppdateringen står Altaelva fremdeles kategorisert i kategorien moderat. Vurdering av nytt manøvreringsreglement Det var ventet at forholdene for oppvekst og overlevelse av ungfisk i Sautso skulle forbedres med etablering av et nytt tappemønster for de to inntakene i kraftverksdammen. Det nye tappemønstret gjør at det blir mer islegging om vinteren i området nedstrøms kraftverksutløpet. Dødeligheten til eldre laksunger synes fremdeles å være større i Sautso enn i de midtre deler av elva. Dette gjør sannsynligvis at produksjonen av laksesmolt fremdeles er mindre per arealenhet i Sautso enn i andre deler av elva med sammenliknbare habitatforhold. Utviklingen i fangstandel av voksen laks og andel gytegroper tyder også på at laksebestanden i Sautso verken har økt eller avtatt relativt til laksebestanden i resten av elva utover 2000-tallet. Økt islegging som følge av endret manøvrering, synes derfor ikke å kunne kompen-sere for den reduserte ungfiskproduksjonen i Sautso etter kraftverksreguleringen. Avbøtende tiltak Vi har vurdert tre mulige avbøtende tiltak: habitattiltak, kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks, og predatorkontroll. Det mest aktuelle habitattiltaket synes å være utlegging av steingrupper på elvestrekningen mellom Sautsovann og Banas for å bedre laksungenes oppvekstområder. Det bør imidlertid gjennomføres en nærmere utredning av hvordan et slikt tiltak skal utformes for å ha lengst mulig varighet. En bør også vurdere nødvendig størrelse på området eller områdene med steinutlegg for at det skal kunne få en effekt av betydning for ungfiskproduksjon i Sautso. Basert på situasjonen i Sautso og mulige uheldige genetiske konsekvenser for villaksbestanden i Altaelva og nabovassdrag, anbefaler vi at det ikke igangsettes kultivering ved planting av rogn eller utsetting av klekkeriprodusert laks i Altaelva. Hvis det blir aktuelt å forsøke utfisking av harr og/eller gjedde bør det gjennomføres både forundersøkelser og oppfølgende undersøkelser for å undersøke resultatet av utfiskingen og konsekvensene for lakseproduksjonen. Avskyting av fiskender for å redusere predasjon på laksunger bør ikke gjennomføres uten å gjøre nærmere undersøkelser for å verifiseres om det har en mulig positiv effekt på laksebestanden. Videre bør ekspertise på slike fuglebestander vurdere om det er forvaltningsmessig forsvarlig, hvis slike tiltak vurderes gjennomført.

Thorstad, E.B. & Rybråten, S. 2021. Forvaltning av laks. NINA Rapport 1968. Norsk institutt for naturforskning. Laks er en viktig naturressurs i Norge, og Norge har ansvar for en stor andel av laksen rundt Nord-Atlanteren. Formålet med denne rapporten er å beskrive forvaltningen av laks, hvem som utfører den og hvordan kunnskap om laks brukes i dagens lakseforvaltning. I rapporten beskrives det hvordan lakseforvaltningen er bygd opp. Det beskrives hvordan laksefisket forvaltes, hvem som har rett til å fiske, hvordan fiskeregler bestemmes, og hvordan fangststatistikken fra sjølaksefisket og elvefisket samles og brukes. Videre beskrives det hvordan laksebestander vurderes i forhold til om de når gytebestandsmål og har et høstbart overskudd. Villaksen har en egen kvalitetsnorm under naturmangfoldloven som bestandene vurderes etter, og denne er også beskrevet. Det øverste ansvaret for lakseforvaltningen er det klima- og miljøministeren og Klima- og miljødepartementet som har. Miljødirektoratet ligger under departementet og har fått ansvar for å gjennomføre lakseforvaltningen og regjeringens politikk på området. Samtidig påvirkes laksen av aktiviteter og lover som ligger under andre departement. Lakseoppdrett er en stor næring som i stor grad påvirker villaksen med rømt oppdrettslaks, lakselus og andre sykdomsorganismer. Produksjon av vannkraft, annen bruk av vann fra vassdragene, veibygging, jernbaneutbygging og sikring mot flom er aktiviteter som påvirker laksen og vassdrag og sjøområder der laksen lever. Offentlig forvaltning er knyttet til lover og forskrifter. Viktige lover for forvaltning av laks, og som berører laksens leveområder og miljø, er beskrevet. Noen av disse er lakse- og innlandsfiskloven, naturmangfoldloven, akvakulturloven, vannressursloven og plan- og bygningsloven. Flere internasjonale avtaler er også viktige for forvaltningen av laks. Av stor betydning er Norges tilslutning til NASCO, Den nordatlantiske laksevernorganisasjonen. At Norge følger EUs vanndirektiv har også betydning for laksebestandene. Forvaltning av laks foregår dermed på flere nivå, fra internasjonalt til lokalt, og er et mangfoldig system.

Ugedal, O., Saksgård, L.M., Næsje, T.F. & Thorstad, E.B. 2020. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva i 2019. NINA Rapport 1832. Norsk institutt for naturforskning. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Stortinget vedtok å utbygge elva for kraftproduksjon i 1978, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Omfattende fiskebiologiske undersøkelser er gjennomført for å dokumentere endringer i laksebestanden, finne årsaker til endringene og foreslå kompensasjonstiltak. Undersøkelsene i 2019 var en videreføring av tidligere års undersøkelser. Feltarbeid og datainnsamling var i hovedsak uforandret fra tidligere, og bestod av: 1) undersøkelser av bestanden av laksunger, 2) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon, 3) registrering av fangster og skjellanalyser av voksen laks, 4) gytegroptelling, og 5) undersøkelser av tettheten av presmolt i Sautso om våren. Gjennomsnittlig tetthet av ungfisk eldre enn årsyngel ble beregnet til henholdsvis 81 og 34 laksunger per 100 m2 på stasjonene i Tørmenen og Svartfossen i Sautso, basert på elektrisk fiske i august og september 2019. Data ble korrigert for ulike vannføringsforhold under fisket. For stasjonen i Tørmenen var tettheten høyere i 2019 enn i 2018, mens den var lavere for stasjonen i Svartfossen. I de siste ti årene har tettheten vært like høy eller høyere enn før kraftutbyggingen på stasjonen i Tørmenen, mens tettheten i Svartfossen i de aller fleste av disse årene har vært lavere enn før utbyggingen. For de andre hovedstasjonene i elva, var tettheten i Gargia og Mikkeli lavere i 2019 enn i 2018, men høyere enn året før i Sorrisniva og Gabo. På disse fire stasjonene har tettheten av eldre laksunger i de aller fleste av de siste ti årene vært høyere enn før kraftutbyggingen. Det ble registrert svært få årsyngel av laks ved elfiske i Sautso i 2019. Dette tyder på at denne årsklassen i Sautso kan bli fåtallig. Det er usikkerheter knyttet til i hvor stor grad elfiske på få stasjoner i ei stor elv som Altaelva kan fange opp variasjoner i årsklassestyrke basert på fangst av yngel, slik at forekomst og tetthet av denne årsklassen som ett-åringer i 2020 vil gi sikrere svar på om dette er tilfelle. Vi kjenner ingen åpenbare årsaker til at rekrutteringen av laks skulle ha sviktet i Sautso dette året. Energiinnholdet til eldre laksunger (to- og tre-åringer) fra Tørmenen i Sautso i begynnelsen av april 2019 var lavere enn i 2018, og lavere enn i flere tidligere år. Resultatene tyder på at vinteren 2018/2019 var energimessig mindre gunstig enn mange andre vintre de siste årene. Presmolt er laksunger som sannsynligvis skal vandre ut i havet førstkommende vår (laks-unger ≥ 12 cm). I Tørmenen i Sautso ble tettheten av presmolt laks i begynnelsen av april 2019 beregnet til 7,9 individ per 100 m2. Dette var høyere enn i 2018. Det har tilsynelatende vært en negativ, men ikke signifikant, utvikling i tetthet av presmolt i Tørmenen i løpet av undersøkelsesperioden 2005-2019. Kraftreguleringen medførte en redusert tetthet av laksunger i Sautso, sannsynligvis av flere årsaker. En viktig årsak antas å være at reguleringen påvirker temperatur- og isforholdene. Et nytt tappemønster fra reguleringsmagasinet ble igangsatt fra 2002 og har medført økt islegging om vinteren nedstrøms kraftverksutløpet. Varigheten og omfanget av isdekket er fremdeles vesentlig mindre enn før regulering. Alderssammensetningen i ungfiskbestanden og tidligere merkeundersøkelser tyder på at det fortsatt er større dødelighet hos eldre laks-unger i Sautso enn i de midtre deler av elva. Smoltproduksjonen synes fortsatt redusert i Sautso, til tross for den økte isleggingen. I 2019 ble det i hele Altaelva rapportert fangst av 2041 laks med totalvekt 11 750 kg (inkludert laks som ble sluppet etter fangst). Av disse var 1107 smålaks (grilse, < 4 kg), 931 stor-laks (≥ 4 kg) og 3 laks uten opplysning om vekt ved fangst. Vurdert ut fra både antall og vekt var 2019 et godt under middels år med hensyn til fangst av både storlaks og smålaks sammenliknet med hele perioden 1974-2019. Praktisering av fang og slipp fiske ved at laksen settes ut i elva etter at de er fanget, har hatt et økende omfang siden 1995. I 2019 ble 319 storlaks og 151 smålaks sluppet ut etter fangst, noe som utgjorde 34 % av storlaksen og 14 % av smålaksen som ble fanget. Gjennomsnittsvekt for storlaks fanget i 2019 var 10,4 kg og for smålaks 1,9 kg. Gjennomsnittsvekta for både smålaks og storlaks var innenfor det som har vært vanlig de senere årene. I 2019 ble det fanget 11 laks som var 20 kg eller større. I 2019 ble det analysert skjellprøver fra 504 laks fanget i sportsfisket, og av disse kunne sjøalderen bestemmes for 488 villaks. Av disse var 98 % førstegangsgytende laks hvorav 44% var én-sjø-vinter laks, 7 % to-sjø-vinter laks, 45 % tre-sjø-vinter laks og 0,8 % fire-sjø-vinter laks. Åtte laks (1,6 %) hadde med stor sikkerhet gytt tidligere, mens for tre laks (0,6 %) var det vanskelig å avgjøre om fisken hadde gytt tidligere eller ikke. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks i Sautso ble redusert i perioden 1980-2019. I de andre sonene var det enten ingen endringer i fangsten av storlaks, eller en økning (Raipas). Når det gjelder smålaks, var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2019. Dette er imidlertid den eneste sonen hvor fangstene av smålaks ikke har økt, slik at i forhold til de andre sonene har det vært en negativ utvikling også i smålaksfangstene i Sautso. Antall gytegroper registrert i 2019 var 2747. Dette var 177 flere gytegroper enn i 2018. Antall gytegroper avtok i Raipas og Jøra fra 2018 til 2019, mens antallet økte i de tre øverste sonene av elva. Økningen var størst i Sandia, der det ble registrert 264 flere gytegroper i 2019. I Sautso ble det registrert 253 gytegroper i 2019. Dette var 67 flere gytegroper enn i 2018. Antallet gytegroper i Sautso har økt vesentlig siden 1996-1997, med toppår i 2002 (434 gytegroper) og 2006 (397 gytegroper). Både utviklingen i andel gytegroper og fangster av laks i Sautso tyder på at laksebestanden i Sautso ikke har endret seg vesentlig (verken økning eller reduksjon) relativt til laksebestanden i resten av elva de siste 20 årene.

Havn, T.B., Solem, Ø., Kraabøl, M., Ulvan, E.M., Holthe, E., Puffer, M., Thorstad, E.B. & Økland, F. 2018. Vandring hos sjøørret i Driva etter etablering av fiskesperre. NINA Rapport 1416. Norsk institutt for naturforskning. Laksebestanden i Driva har vært smittet med parasitten Gyrodactylus salaris siden midten av 1970-tallet. I forbindelse med planlagte utryddelsestiltak mot parasitten er det ved Snøvassfossan etablert ei fiskesperre som skal stoppe oppvandring av all fisk. Formålet med denne langtidssperra er å hindre framtidig produksjon av laks oppstrøms sperra. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger smoltifiserer og vandrer ut, vil vassdragsavsnittene oppstrøms sperra bli fri for både for verter og parasitter. Etter at smitteforekomst i øvre og midtre deler av vassdraget er fjernet gjennom sanering, vil det gjennomføres kjemisk behandling i de nedre delene av vassdraget. Fiskesperra vil bli fjernet så snart Driva og øvrige deler av smitteregionen er friskmeldt. Siden sjøørret ikke er langtidsvert for Gyrodactylus salaris vil det i tiltaksperioden gjennomføres en rekke bevaringstiltak for å sikre en livskraftig bestand av sjøørret i Driva. Ett av tiltakene er å flytte sjøørret over fiskesperra slik at den kan ta i bruk områdene ovenfor. Vassdragsavsnittene oppstrøms sperra utgjør omtrent 70 % av anadrom strekning, og det er derfor viktig at sjøørret som flyttes opp tåler håndteringen og vandrer opp til de tilgjengelige gyteområdene. Siden sjø-ørretbestanden i Driva har en høy andel flergangsgytere, er det også viktig at utvandrende sjø-ørret overlever passering av sperrestedet etter endt gyting. Formålet med prosjektet var derfor å (1) undersøke atferd og overlevelse hos nedvandrende støing over sperra, og (2) kartlegge oppvandring, overlevelse og fordeling i vassdraget oppstrøms fiskesperra hos oppflyttet sjøørret. I mai 2017 ble 29 støinger av sjøørret og seks støinger av laks fanget på sportsfiskeutstyr ovenfor sperra, radiomerket og gjenutsatt. I september 2017 ble 44 oppvandrende sjøørret fanget i fisketrappa ved sperra, radiomerket og satt ut enten rett oppstrøms sperra (18 individer) eller ved Romfo bru (26 individer). Fiskens atferd, fordeling, passering av sperra og utvandring ble registrert av fem automatiske loggestasjoner plassert ved sperra og andre strategiske steder i vassdraget. I tillegg ble fiskens posisjon i elva registrert ved noen manuelle peilinger ved bruk av bil, inkludert i gytetida. Alle støingene som passerte fiskesperra under utvandring om våren overlevde på kort sikt. Langtidsoverlevelsen var også høy, siden 76 % av sjøørreten returnerte til elva etter sjøopphold på 57-116 dager. Noen av de oppvandrende fiskene passerte sperra etter gyting om høsten, men på grunn av en begrenset studieperiode og batteriliv på radiosenderne er det vanskelig å gi et presist estimat på overlevelse hos disse. Selv om overlevelsen hos radiomerket fisk under nedvandring var høy, viser funn av annen død fisk på sperrerista at det forekommer en viss dødelighet. Trolig vil jevnlig rensing av rista for trær, kvist og annet materiale redusere denne dødeligheten. All sjøørret som ble flyttet opp overlevde håndtering og merking, men de hadde forholdsvis korte vandringsavstander videre oppover i vassdraget. Mesteparten fordelte seg på kjente gyteplasser opp til Grensehølen nedstrøms Gråura. Lengste vandringsavstand oppstrøms fra utsettingsstedet var 26 kilometer og ble registrert for seks fisker som oppholdt seg ved Detlia i gytetida. Enkelte av fiskene vandret betydelig kortere, og åtte fisker ble værende i området like oppstrøms fiskesperra. I tillegg vandret to fisk nedstrøms over fiskesperra før gytetiden, og eventuell gyting var derfor trolig nedenfor sperra. Årsaker til at fiskene vandret kort kan være at de ble flyttet over sperra sent i sesongen, og at vannføringen og temperaturen var lav og varierte lite frem til gyting. I tillegg kan håndteringen i forbindelse med oppflytning og radiomerking føre til kortere vandringsavstand. Imidlertid var det en tendens til at fisk som ble satt ut på Romfo vandret lengre fra utsettingsstedet enn de som ble satt ut rett ovenfor sperra. Flytting av fisk et stykke oppstrøms sperra kan dermed bidra til en bedre fordeling av gytefisk over et større område.

Berntsen, H.H., Sandlund, O.T., Ugedal, O., Thorstad, E., Fiske, P., Urdal, K., Skaala, Ø,. Fjeldheim, P.T., Skoglund, H., Florø-Larsen, B., Muladal, R., og Uglem, I. 2018. Pukkellaks i Norge, 2017. NINA Rapport 1571. Norsk institutt for naturforskning. Sommeren 2017 kom det inn meldinger om fanget pukkellaks fra elver over hele Norge til NINA og andre fagmiljøer som arbeider med laksefisk. Det ble snart klart at antall meldinger langt overskred det som har vært vanlig i tidligere år. Dette førte også til at pukkellaks ble viet spesiell oppmerksomhet ved drivtellinger i lakseelvene og kameraregistreringer i fisketrapper. Det ble også satt i gang rettet utfisking av pukkellaks i noen elver. Totalt ble 6390 pukkellaks registrert fanget i Norge i løpet av 2017. Av disse ble 3439 registrert fanget under sportsfisket i elv, og 282 under sportsfisket i sjøen. I tillegg ble 215 fanget under sjølaksefiske med kilenot/krokgarn og 2454 fisk ble fanget under ekstraordinært uttaksfiske (2433 i elv og 21 i sjø/elveutløp). Totalt ble det registrert pukkellaks i 263 elver. I tillegg til fangstene av pukkellaks ble det også registrert til sammen nær 5000 fisk ved drivtellinger eller kameraregistreringer i 61 elver. Fangsten av pukkellaks i 2017 strakk seg fra 1. juni til 2. september. Median fangstdato for hele landet var 26. juli (det vil si at halvparten av fangstene ble registrert før denne datoen og halvparten etter). Den første registrerte fangsten av pukkellaks i elv ble gjort i Neidenelva i Finnmark (1. juni), mens den første fangsten av pukkellaks i sjøen ble gjort i Vadsø i Finnmark den 21. juni. Fra og med 1. juli ble det registrert pukkellaks i alle fylker med kystlinje, fra Finnmark i nord til Østfold i sør-øst. Fangsttidspunktet for pukkellaks var uavhengig av elvas beliggenhet i en nord-sør gradient, slik at pukkellaksen ble fanget innenfor samme tidsrom i elver helt nord og helt sør i landet. Imidlertid er dette basert på en fangstrapportering som ikke kom i gang før starten av juli, noe som kan ha maskert en nord-sørforskjell i fangsttidspunkt. Av pukkellaksen som ble registrert ble det oppgitt kjønn på 1406 individer, hvorav 592 var hunner og 814 var hanner. Hannfisken utgjorde altså ca. 58 % av den kjønnsbestemte fisken. Kjønnsbestemmelsen var delvis gjort ved å åpne fisken, og delvis på bakgrunn av ytre karaktertrekk. Omtrent alle fisk som ble åpnet ble vurdert til å være klare til å gyte i 2017. Gytende fisk ble observert i mange elver i løpet av høsten 2017 og utgytt pukkellaks ble fanget mellom 8. august og 30. august. Disse observasjonene kan tyde på at gytingen skjedde i løpet av august måned i alle fylker fra Finnmark og sørover. Undersøkelser fra september 2017 til mai 2018 i Daleelva, Ekso og Straume (Vosso) i Hordaland, Stordalselva i Trøndelag, Jølstra i Sogn og Fjordane, samt flere finnmarkselver viste at pukkellaksen på flere steder i Norge i 2017 klarte å gjennomføre vellykket gyting. Undersøkelsene i disse elvene dokumenterte forekomst av rogn, plommesekkyngel og yngel med oppbrukt plommesekk og med smoltliknende farge og utseende. Gytegroper av pukkellaks ble funnet fra brakkvannssona utenfor elveoset og opp til 5 kilometer fra elvemunningen. I alle elvene var yngelen ca. 30 mm lang og befant seg gjerne fra 10 cm eller dypere ned i grusen. I flere tilfeller lå pukkellaksen sine gytegroper under gytegropene til sjøørret. I Jølstra ble det også funnet fjærmygglarver og hoppekreps i magen på pukkellaksyngelen, noe som viser at yngelen kan ta til seg næring i elva før den vandrer ut.

Ugedal, O., Saksgård, L.M., Næsje, T.F. & Thorstad, E.B. 2017. Fiskebiologiske undersøkelser i Altaelva 2016. – NINA Kortrapport 74. 44 s. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Stortinget vedtok å utbygge elva for kraftproduksjon i 1978, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Omfattende fiskebiologiske undersøkelser er gjennomført for å dokumentere endringer i laksebestanden, finne årsaker til endringene og foreslå kompensasjonstiltak. Undersøkelsene skulle også danne grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for kraftverket, som ble vedtatt i 2010. Undersøkelsene i 2016 var en videreføring av tidligere års undersøkelser. Feltarbeid og datainnsamling var i hovedsak uforandret fra foregående år, og besto av følgende deler: 1) undersøkelser av bestanden av laksunger, 2) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon, 3) registrering av fangster og skjellanalyser av voksen laks, 4) telling av gytegro-per, og 5) undersøkelser av tettheten av presmolt i Sautso om våren. Basert på el-fiske i september og oktober 2016 ble ungfisktetthet, korrigert for ulike vannføringsforhold under el-fisket, beregnet til henholdsvis 25 og 40 laksunger per 100 m2 på hovedstasjonene i Tørmenen og Svartfossen i Sautso, hvor årsyngel ikke inkludert. Dette var lavere enn i 2015 for begge stasjonene. For de andre hovedstasjonene i elva (Gabo, Mikkeli, Gargia, Sorrisniva) var korrigert ungfisktetthet høyere i 2016 enn i 2015, med unntak av i Gargia. Energiinnholdet til eldre laksunger (to- og tre-åringer) fra Tørmenen i Sautso var senvinteren 2016 lavere enn i 2012-2015. Energimessig sett synes den siste vinteren å ha vært mindre gunstig for laksunger på denne stasjonen enn de foregående vintrene. Presmolt er de laksungene som sannsynligvis skal vandre ut i havet førstkommende vår. I Tørmenen i Sautso ble tettheten av presmolt laks (laksunger ≥ 12 cm) i slutten av mars 2016 beregnet til 5,5 individ per 100 m2, noe som var lavere enn i 2015. Kraftreguleringen medførte en redusert tetthet av laksunger i Sautso, sannsynligvis av flere årsaker. En viktig årsak antas å være at reguleringen påvirker temperatur- og isforholdene. Et nytt tappemønster fra reguleringsmagasinet ble igangsatt fra 2002 og har medført økt islegging om vinteren nedstrøms kraftverksutløpet. Varigheten og omfanget av isdekket er fremdeles vesentlig mindre enn før regulering. Alderssammensetningen i ungfiskbestanden og tidligere merkeundersøkelser tyder på at det fortsatt er større dødelighet hos eldre laks-unger i Sautso enn i de midtre deler av elva. Smoltproduksjonen synes fortsatt redusert i Sautso, til tross for den økte isleggingen. I 2016 ble det rapportert fanget 3010 laks med totalvekt 13 880 kg (inkludert laks som ble sluppet etter fangst), hvorav 1921 var smålaks (grilse < 4 kg) og 1089 storlaks (≥ 4 kg). Antallsmessig var 2016 et over middels år med hensyn til fangst av smålaks og under middels år med hensyn til fangst av storlaks hvis vi sammenlikner med hele perioden 1974-2016. Vektmessig var totalfangsten i 2016 noe under middels. Praktisering av fang og slipp fiske ved at laksen settes ut i elva etter at de er fanget, har hatt et økende omfang siden 1995. I 2016 ble 333 storlaks og 256 smålaks sluppet ut etter fangst, noe som utgjorde 33 % av storlaksen og 13 % av smålaksen som ble fanget i 2016. Gjennomsnittsvekt for storlaks fanget i 2016 var 9,5 kg og for smålaks 1,9 kg. For storlaks var gjennomsnittsvekta innenfor det som har vært vanlig de senere årene. Gjennomsnittsvekta for smålaks var av de laveste i perioden 1996-2016. I 2016 ble det fanget 11 laks som var 20 kg eller større. I 2016 ble det analysert skjellprøver fra 897 laks fanget i sportsfisket, og av disse kunne sjøalderen bestemmes for 873 villaks. Av disse var 95 % førstegangsgytende laks hvorav 54% var én-sjø-vinter laks, 15 % to-sjø-vinter laks, 23 % tre-sjø-vinter laks og 3 % fire-sjø-vinter laks. Tjuefire individer (3 %) hadde med stor sikkerhet gytt tidligere, mens for 18 individer (2 %) var det vanskelig å avgjøre om fisken hadde gytt tidligere eller ikke. I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks i Sautso ble redusert i perioden 1980-2016. I de andre sonene var det enten ingen endringer i fangsten av storlaks, eller en økning (Raipas). Når det gjelder smålaks, var det ingen endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2016. Dette er imidlertid den eneste sonen hvor fangstene av smålaks ikke har økt, slik at i forhold til de andre sonene har det vært en negativ utvikling også i smålaksfangstene i Sautso. Antall gytegroper registrert i 2016 var 3435. Dette var om lag 620 flere gytegroper enn i 2015. Det var en økning i Sandia, Vina, Jøra og Raipas sammenliknet med 2015, men en nedgang i Sautso. I Sautso ble det registrert 267 gytegroper i 2016. Dette var 120 færre enn i 2015. Antallet gytegroper i Sautso har økt vesentlig siden 1996-1997, med toppår i 2002 (434 gytegroper) og 2006 (397 gytegroper). Verken utviklingen i andel gytegroper eller fangster av laks i Sautso tyder på at laksebestanden i Sautso har økt relativt til laksebestanden i resten av elva de siste 16 årene.

Ulvan, E.M., Bremset, G., Aronsen, T., Thorstad, E.B., Solem, Ø., Økland, F., Havn, T. B. 2015. Oppvandring og fordeling av laks i Osenvassdraget i Molde kommune: Resultater fra undersøkelser i 2014. - NINA Rapport 1184. 34 s. Hovedmålet med prosjektet var å undersøke oppvandringstidspunkt, fordeling og vand-ringsmønster hos villaks og rømt oppdrettslaks i Osenvassdraget, som er et middels stort vassdrag med stryk og innsjøer. Delmålene med prosjektet var å: • Undersøke i hvilken grad og når rømt oppdrettslaks vandrer opp i Oselva • Sammenligne tidspunkt for oppvandring til rømt oppdrettslaks og villaks i elva og hvor de oppholder seg i gytetida • Sammenligne om mulige vandringshindre (stryk og laksetrapp) påvirker oppvand-ringen til rømt oppdrettslaks og villaks • Undersøke mulige effekter av innsjøer på fordeling av rømt oppdrettslaks og villaks • Beregne bestandsstørrelse av villaks og rømt oppdrettslaks i Oselva Undersøkelsen ble gjennomført ved å fange voksen laks med stang i nedre deler av Oselva og kastenot i sjøen ved munningen av vassdraget. Laksen ble deretter merket med radiosendere. Fem loggestasjoner ble installert i vassdraget for å registrere vandringen til radiomerket laks, fra like oppstrøms saltvannssonen og til det øverste vannet i den lakse-førende strekningen. Radiomerket laks ble automatisk registret når de passerte loggesta-sjonene. Det ble i 2014 fanget svært få rømte oppdrettslaks i Osenvassdraget. Andelene rømt opp-dretts laks var 3 % (2 av 59) i sportsfisket, 0 % (0 av 106) i lysfiske og 9 % (4 av 44) i overvåkingsfiske om høsten. Ved å slå sammen fangstene fra overvåkningsfisket og lysfis-ket blir andelen oppdrettslaks i Osenvassdraget om høsten 2,7 %. Også under fisket for å radiomerke laks ble det fanget få rømte oppdrettslaks (3 %, 3 av totalt 100). Dette til tross for en svært omfattende fiskeinnsats for å øke antallet merkede oppdrettslaks. Det var derfor ikke mulig å svare på spørsmålene relatert til rømt oppdrettslaks med hensyn på oppvand-ringstidspunkt, passering av vandringshindre og bruk av innsjøene. Det er likevel verd å bemerke at ingen av de tre radiomerkede rømte oppdrettslaksene vandret gjennom Osvat-net, men holdt seg i nedre deler av elva. Antallet radiomerkede oppdrettslaks var også for lavt til å beregne bestandsstørrelse av rømt oppdrettslaks i vassdraget. I denne rapporten har vi derfor fokusert på villaksen og dens vandringsmønster og bestandsstørrelse i vass-draget. Det ble funnet forskjell i vandringshastighet og andel av radiomerket villaks registrert i Oselva mellom individer fanget med stang og individer fanget med kastenot. Den radio-merkede villaksen fanget med stang brukte kortere tid (ca. 10 dager) til fra merking til første registrering ved nederste dataloggestasjon enn villaksen som ble fanget med kaste-not (ca. 20 dager). Det var også en større andel av den radiomerkede villaksen fanget med stang (88 %) som ble registrert i vassdraget, enn av villaksen fanget med kastenot (53 %). Radiomerket villaks fanget med kastenot brukte kortere tid fra merking til første registrering ved dataloggestasjonen nederst i vassdraget jo senere i sesongen de ble merket. Villaks som ble merket senere i sesongen, brukte imidlertid lengre tid fra nederste dataloggestasjon til dataloggestasjonen like nedstrøms Osvatnet, enn de som ble merket tidligere. Merketids-punkt påvirket dermed vandringshastigheten i nedre del av elva forskjellig fra vandringshas-tigheten fra sjø til elv. Osvatnet fungerte ikke som vandringshinder på den radiomerkede villaksen i Osenvassdra-get i 2014. Radiomerket villaks brukte i gjennomsnitt 29 timer (minimum 10 minutter og mak-simum 392 timer) på å vandre gjennom det 3,9 km lange Osvatnet. Den radiomerkede vill-aksen tilbrakte ikke lengre tid (gjennomsnitt 198 timer) ved laksetrappa enn ved de andre dataloggestasjonene. Villaksen som passerte laksetrappa passerte på vannføringer mellom 1,1 og 8,0 m3/s, noe som tyder på at laksetrappa kan fungere som et vandringshinder på høye vannføringer. Basert på merking og gjenfangst (Petersen metoden) ble størrelsen på gytebestanden av laks i Osenvassdraget i 2014 beregnet til å være rundt 1400. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hovedmålene for denne rapporten er 1) å oppsummere kunnskapen om ålens utbredelse innen og mellom norske vassdrag, 2) vurdere vannkraftreguleringers påvirkning på ålens livssyklus og forekomst og 3) vurdere mulige avbøtende tiltak for å opprettholde og øke ålebestanden. Rapporten er basert på en litteraturoppsummering av norske og utenlandske undersøkelser, analyser og presentasjon av registreringer av ål i NINAs fiskedatabase samt analyser av elfiskeresultater fra 13 kalkede vassdrag i Agder og Rogaland

Bakgrunnen for denne undersøkelsen var at de siste kjente observasjoner av ål i Sira-vassdraget var fra tidlig på 1990-tallet, og det ble stilt spørsmål om ålen som art hadde forsvunnet fra vassdraget. Formålene med prosjektet var å undersøke og vurdere: 1. Tilstand for ål i Siravassdraget. Fiske etter ål ved el-fiske, ruser, teiner og markliner ble gjennomført for å undersøke om og eventuelt hvor det finnes ål i vassdraget. 2. Om det er sannsynlig at vassdraget er så forsuringspåvirket at det har bidratt til en tilbakegang av ål i vassdraget. 3. Om det er mulig å fange oppvandrende ål i åleledere montert ved dammen i utløpet av Lundevatnet. 4. Om det er mulig å finne løsninger ved Åna-Sira kraftverk slik at i) oppvandrende ål kommer forbi kraftverksutløpet, minstevannføringsløpet med redusert vannføring og dammen ved Lundevatnet, og ii) nedvandrende ål finner veien forbi kraftverket og ut i sjøen igjen uten å utsettes for dødelighet og skader i turbinene. Undersøkelsen viste at det fortsatt er ål i vassdraget, og ål ble fanget både nederst i Sira og i Lundevatnet. Til sammen ble det fanget 35 ål i Sira nedenfor dammen ved Lundevat-net og 46 ål i Lundevatnet. Vi vet ikke hvor stor tettheten av ål i vassdraget var tidligere, men antar at den generelle tilbakegangen av ålebestanden i Europa har bidratt til en tilbakegang også i Siravassdra-get. Ålebestanden i vassdraget er trolig også begrenset av sur vannkvalitet, men forsu-ringen har i likhet med andre vassdrag på Sørlandet ikke medført at bestanden er utryddet. Forsuringsfølsomhet til ål er generelt dårlig dokumentert, men ål kan bli negativt påvirket av forsuring, selv om de påvirkes i mindre grad enn laks. Eventuell kalking kan ha en posi-tiv effekt på tettheten av ål i Siravassdraget. I Sira nedenfor Lundevatnet var fangstene av ål gode i Langhølen, nær elvemunningen, mens bare fire ål ble fanget lengre opp mot dammen ved utløpet av Lundevatnet. Det kan derfor være grunnlag for å vurdere om det er vanskelige forhold for oppvandring av ål ulike steder på strekningen mellom Langhølen og utløpet av Lundevatnet. Denne elvestrek-ningen har redusert vannføring siden det meste av vannet føres gjennom Åna-Sira kraft-verk. Dammen ved utløpet av Lundevatnet kan tenkes å forvanske og eventuelt redusere opp-vandringen av ål, men synes ikke å være et totalt vandringshinder siden det ble fanget ål i Lundevatnet. Det ble ikke fanget ål i ålelederne montert ved dammen. Dette kan skyldes at det var lite ål i området ved ålelederne, og eventuelt at de få individene som eventuelt var i området ikke var motivert for oppvandring, eller at de ikke fant inngangen til ålelederne. Blankål som vandrer nedover vassdraget på vei til sjøen igjen føres sannsynligvis gjennom kraftverksturbinene ved Åna-Sira kraftverk, siden mesteparten av vannet føres gjennom kraftverket og det ikke finnes omløpsmulighet ved dammen unntatt under flommer som overstiger kraftverkets slukeevne og vann renner over dammen. Selv under flom kan en stor andel av ålen føres gjennom kraftverket hvis kun en liten andel av vannet renner over dammen og resten går gjennom kraftverket. Dødeligheten og skadefrekvensen for ål som føres gjennom kraftverksturbinene er ikke kjent, men det må påregnes at i alle fall en andel av ålen ikke overlever. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Undersøkelsene i Namsfjorden og Namsenvassdraget er en videreføring av undersøkelser som ble påbegynt i 2012, og videreføres i 2014. Denne rapporten er derfor en framdrifts-rapport fra undersøkelsene. Hovedmålsettingen med undersøkelsene er å skaffe kunn-skap slik at man kan gjøre sikrere beregninger av den reelle andelen rømt oppdrettslaks i lakseelver. De ulike delmålene har vært å:  Vurdere sikkerheten i dagens metoder for beregning av andel oppdrettslaks i gyte-bestander av villaks.  Sammenligne bitevillighet og fangsteffektivitet for oppdrettslaks og villaks i elva.  Sammenligne vandringsmønsteret til oppdrettslaks og villaks i elva.  Sammenligne fordeling og atferd til oppdrettslaks og villaks i gytetida.  Sammenligne antall oppdrettslaks som fanges i fjordsystemet med antall som vandrer opp i nærliggende elver.  Undersøke tidspunktet for innvandring til fjorden av villaks og oppdrettslaks.  Bedre grunnlaget for målrettet oppfisking av oppdrettslaks i elva. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Namsfjorden ble undersøkt med fangst av laks i to doble kilenøter fra 16.05. til 10.09.2013. Maskevidden som ble benyttet (58 mm) medfører fangst av få laks mindre enn ca. 57 cm totallengde, og små laks var derfor un-derrepresentert i fangstene. I kilenøtene ble det totalt fanget 1046 villaks, 65 rømt oppdrettslaks, 6 kultiverte laks og 15 laks med usikkert opphav. Rømt oppdrettslaks vandret senere inn Namsfjorden enn villak-sen. Villaks ble hovedsakelig fanget mellom 27.05. og 11.08., mens rømt oppdrettslaks ble hovedsakelig fanget mellom 29.07. og 18.07. Blant villaksen var 14 % smålaks (< 66 cm), 64 % mellomlaks (66-88 cm) og 22 % storlaks (> 88 cm). Blant oppdrettslaksen var 11 % smålaks, 78 % mellomlaks og 11 % storlaks. Lengden til ensjøvinter villaks varierte mellom 52 og 73 cm (gjennomsnitt 62 cm), mens lengden til tosjøvinterlaks varierte mellom 57 og 101 cm (gjennomsnitt 76 cm), og lengde-fordelingen til tresjøvinterlaks varierte fra 66 til 114 cm (gjennomsnitt 88 cm). Det var til dels stort overlapp i lengden til sjøvinterårsklassene, hvor 43 % av tosjøvinterlaksen hadde lengder som lå innenfor lengdefordelingen til ensjøvinterlaks, mens 92 % av tresjøvinter-laksen hadde lengder som lå innenfor lengdefordelingen til tosjøvinterlaks. Namsen, Namsenvassdraget, Namsfjorden, Nord-Trøndelag, villaks, rømt oppdrettslaks, kilenotfangst, atferd, radiotelemetri, fangst per innsats, stangfiske, gytetid © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Vi undersøkte atferd og spredning av rømt oppdrettslaks og villaks i Namsen og andre elver i Midt-Norge i 2012. Hovedmålsettingen var å skaffe kunnskap slik at man kan gjøre sikrere beregninger av den reelle andelen rømt oppdrettslaks i lakseelver. De ulike delmålene var å:  Vurdere sikkerheten i dagens metoder for beregning av andel oppdrettslaks i gytebe-stander av villaks.  Sammenligne bitevillighet og fangsteffektivitet for oppdrettslaks og villaks i elva.  Sammenligne vandringsmønsteret til oppdrettslaks og villaks i elva.  Sammenligne fordeling av oppdrettslaks og villaks i gytetida.  Sammenligne andel oppdrettslaks som fanges i fjordsystemet med andel som vandrer opp i nærliggende elver.  Bedre grunnlaget for målrettet oppfisking av oppdrettslaks i elva. Rømt oppdrettslaks og villaks ble fanget i kilenøter i Namsfjorden og ved Vikna og merket med ra-diosender eller Lea-merke festet under ryggfinnen. I Namsfjorden ble 43 rømt oppdrettslaks og 74 villaks merket med radiosender og 83 villaks med Lea-merke. Ved Vikna ble 24 rømt oppdrettslaks merket med radiosender. For den radiomerkede laksen ble vandringer og oppholdssted registrert ved hjelp av to automatiske radiologgestasjoner ved Steinan og Lilleøen i Namsen (12 og 19 km oppstrøms fra elvemunning), og ved manuell peiling langs Namsenvassdraget fra bil annenhver uke fra 4. juli til etter gyteperioden i november. I tillegg ble gjenfangster av merket laks i sjø og el-ver registrert. Under overvåkingsfisket med stang i oktober og november i Namsenvassdraget ble fangstinnsats og fangst av rømt oppdrettslaks og villaks registrert, og biologiske data ble samlet inn for fangete oppdrettslaks (12) og et utvalg av villaksen (30). Villaksen kom tidligere inn Namsfjorden enn den rømte oppdrettslaksen, som hovedsakelig ble fanget i kilenøter i slutten av juli og august i 2012. Andelen rømt oppdrettslaks i det ordinære kile-notfisket fra 10. juni til 28. juli var lavt (0,7 %). Beskatningsraten for radiomerket villaks i Namsenvassdraget var 34-36 %, mens den for radiomer-ket rømt oppdrettslaks var 19-25 %. Det meste av oppdrettslaksen som vandret opp i Namsen-vassdraget ble radiomerket i august og var derfor tilgjengelig for sportsfiske (01. juni – 31. august, med start 15. mai i Bjøra) i kortere tid enn villaksen siden sportsfisket varte kun til slutten av august. Dette kan være en årsak til at beskatningsraten for oppdrettslaksen var lavere enn for villaksen. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Storelva har vært fullkalket siden 1996. Kalkingen har ikke gitt den forventede økningen i fangst av laks. Vassdraget avviker således fra erfaringene man har fra andre kalka elver på Sørlandet. Flere hypoteser er tidligere vurdert. Av disse står aluminium (Al) i brakkvann (BV) sterkest. Giftigheten i surt vann skyldes Al. Kalking har som kjemisk mål at Al skal avgiftes (omdannes fra giftige til ufarlige former). Når avgiftet og/eller humusbundet Al fra ferskvann (FV) kommer i kontakt med saltvann (SV) dannes det på nytt giftige former i BV. Selv om smolt som holdes i bur i BV akkumulerer Al på gjellene, har det har ikke vært mulig å kople dette til responser (effekter målt som endring i gjeller, blodsalter og dødelighet) som kunne forklare lav overlevelse fra smolt til voksen laks. Tidligere er det gjort observasjoner som kan tyde på at smoltvandring påvirkes negativt av Al i BV. Forsøkene i 2007 hadde som hovedmål å belyse effekter av Al på smoltvandring i BV. Resultatene viser at smoltvandringen stanset opp tilnærmet umiddelbart etter at smolten kom inn i 4-6 ppt saltholdighet i BV. Mesteparten av smolten forble i dette BV-området i > 4 uker. Et lite antall smolt vandret mot saltere vann. Vandringshastigheten var unormalt lav i det mest Al-belastende vannet, økte med avtagende belastning og var høy når saltinnholdet var høyt. Fisk eksponert i bur innenfor samme område akkumulerte betydelige mengder aluminium på gjellene. Resultatet tyder på at aluminium i BV hemmer utvandring og således kan påvirke overlevelse fra smolt til voksen laks. Direktoratet for naturforvaltning (DN)

Fangsten av laks i Storelva i Holt er lavere enn forventet. Flere hypoteser er forkastet. De senere årene har fokus vært på: vil aluminium i brakkvann kunne hemme smoltens utvandring fra elv til hav? I 2007 og 2008 er smoltvandringsundersøkelser gjennomført i fjordsystemet utenfor Storelva i Holt. Vandringsatferd er her knyttet opp mot tilførsel av aluminium fra elv til sjøvann, mobilisering av ”giftige” Al-former i brakkvann og akkumulering av Al på gjeller til fisk eksponert i bur. Resultatene er deretter knyttet opp mot den variasjon i vandringsatferd som påvises innen og mellom år. Begge årene var det sterke tendenser til at smolt som opplevde aluminium i svakt brakkvann fikk en endret vandringsatferd. Aluminium i brakkvann kan således være årsaken til redusert overlevelse fra smolt til voksen laks. Storelva has been limed since 1996, but the expected increase in salmon catches following liming has not occurred. A program starting in 2003 concluded that the cause was not conditions within the river. There is no clear reason why seawater survival of salmon should be reduced in salmon from this river relative to neighboring rivers. Based on this we assumed that the cause might be found within the estuary. ... Direktoratet for naturforvaltning (DN)

Innsiget av laks til Norge var historisk lavt i 2010, selv om det var en liten økning fra 2009. Den mest markante endringen i status for laksebestandene fra 2009 til 2010 er at fangsten er redusert så mye gjennom reguleringer, at gytebestandsmålene (som skal sikre fullrekruttering av laks i elvene) er nådd i de fleste bestandene. Overbeskatning på norsk laks har etter de siste reguleringene blitt liten. Et unntak er Tanavassdraget, der en spesielt negativ bestandsutvikling trolig bare kan knyttes til overbeskatning. Lakselus og rømt oppdrettslaks framstår per 2010 som ikke-stabiliserte og eksistensielle trusler mot norsk laks. Disse trusselfaktorene er trolig viktige årsaker til spesielt lavt innsig av laks og dårlig måloppnåelse i mange bestander på deler av Vestlandet. Beskatningen på bestandene i denne regionen er svært lav, og mange av vassdragene og fjordene er stengt for fiske. Det er nødvendig å gjennomføre betydelige tiltak for å redusere effekten av lakselus og rømt oppdrettslaks om bestandene på deler av Vestlandet ikke skal gå tapt.

Thorstad, E.B., Foldvik, A., Bjørnå, T., Lo, H. & Stensli, J.H. 2010. Tåler sjøørret fra Vefsna håndtering i forbindelse med bevaringstiltak? Undersøkelse av vandringer og overlevelse ved bruk av radiotelemetri. - NINA Rapport 550. 25 s. I forbindelse med planlagt kjemisk behandling av Vefsna for å bekjempe G. salaris, er oppvandring av laksefisk sperret i Laksforsen ved at fisketrappa er stengt. Samtidig gjennomføres tiltak for å bevare sjøørretbestanden. Dette går ut på å fange kjønnsmoden sjøørret, genteste og saltbehandle dem og sette dem ut igjen i vassdraget ovenfor Laks-forsen, slik at de kan gyte i områder som ikke skal kjemisk behandles. På denne måten kan bestanden av sjøørret opprettholdes. Formålet med prosjektet var å undersøke om sjøørreten som ble sluppet ut ovenfor trappa i Laksforsen overlevde, og om de oppholdt seg ovenfor, eller slapp seg nedover i vassdra-get igjen forbi Laksforsen. Dette ble gjort ved å radiomerke sjøørret ved Laksforsen, slik at overlevelse og atferd etter håndtering og utsetting kunne undersøkes. Halvparten av den merkede fisken ble satt ut like ovenfor Laksforsen (n = 20), mens resten ble transportert med bil og satt ut 9 km lengre opp, ovenfor Fellingsforsen (n = 19). Overlevelsen for merket sjøørret var 97 eller 100 % etter flyttingen. En fisk flyttet seg ikke mellom peilinger, og det kunne ikke verifiseres om den gytte i området der den ble sluppet, om den hadde mistet senderen, eller om den var død. De øvrige var verifisert i live basert på at de hadde forflyttet seg mellom peilinger. Ingen fisk slapp seg nedover i vassdraget igjen i forhold til utsettingsstedet og de spredte seg over store strekninger ovenfor avsperringen før gyteperioden (opp til 27 km fra utset-tingsstedet). Det var ingen forskjell i vandringsavstand fra utsettingsstedet mellom fisk satt ut ovenfor Laksforsen og Fellingsforsen. Sjøørret satt ut ovenfor Fellingsforsen ble imidlertid registrert lenger opp i vassdraget, tilsynelatende fordi de ble satt ut lenger opp. Oppvandringen startet raskt etter utsetting for de fleste individene. I løpet av de seks første dagene etter utset-ting var øverste registrerte posisjon i forhold til utsettingsstedet gjennomsnittlig 5,9 km opp-strøms (variasjonsbredde 0-25 km). Hvis de merkede fiskene er representative for all sjøørret som flyttes opp i vassdraget, kan bevaringstiltaket karakteriseres som vellykket i forhold til at overlevelsen er høy, og sjøør-reten ikke flytter seg nedover i vassdraget igjen, men forblir i vassdraget ovenfor avsper-ringen og kan potensielt gyte over store strekninger. Norge, Nordland fylke, Mosjøen kommune, Grane kommune, Hattfjelldal kommune, Vefsna, Laksforsen, Fellingsforsen sjøørret, sjøaure, Salmo trutta, håndtering, Gyrodactylus salaris, bevaringstiltak, radiomerking, telemetri

Gunnbjørn Bremset, Eva B. Thorstad, Peder Fiske, Roar A. Lund og Tor G. Heggberget. Mer storlaks i Namsenvassdraget. Vurdering av fiskeforsterkende tiltak - NINA Rapport 286. 57 s. På oppdrag av Namsenvassdragets Grunneierforening (NVGF) er det gjort en vurdering av ulike fiskeforsterkende tiltak som er egnet i Namsenvassdraget for å styrke laksebestandene generelt og innslaget av storlaks spesielt. De fiskeforsterkende tiltakene som er viet størst oppmerksomhet i denne rapporten er fiskekultivering, fiskereguleringer i fjord og vassdrag, tiltak mot rømt oppdrettlaks og ulike former for habitatrestaurering og biotopjustering. Namsenvassdraget har hatt og har fremdeles tallrike laksebestander. De stedegne laksestammene er likevel sårbare for genetisk innblanding av rømt oppdrettslaks og smitterisiko fra nærliggende vassdrag med Gyrodactylus salaris. Det viktigste tiltaket for å sikre laksebestandene er å hindre innførsel av Gyrodactylus salaris og andre fremmede organismer som kan skade laksebestandene i vassdraget. Funksjonelle fisketrapper er svært viktige for å opprettholde en høy lakseproduksjon i vassdraget. Spesielt stor betydning for lakseproduksjon og laksefiske i store deler av vassdraget har fisketrappene i Sanddøla, der det forventes en fortsatt økning i lakseoppvandring og produksjon av laksesmolt i årene som kommer. Tiltak som regulering av laksefisket i vassdraget, redusert sjølaksefiske i Namsenfjorden og habitatrestaurering vil bidra til både økt lakseproduksjon og et mer attraktivt elvefiske. Dette forutsetter at aktuelle tiltak prøves ut og evalueres, og at bare de som viser seg å ha tilsiktet effekt tas i bruk. Det synes vanskeligere å øke andelen storlaks enn å øke den samlete lakseproduksjonen i vassdraget. Imidlertid vurderes det som viktigere å øke mengden storlaks enn å øke andelen storlaks i gytebestandene. De fleste aktuelle tiltak forventes å øke mengden storlaks i takt med økningen i samlet lakseproduksjon. Skreddersydde, prognosebaserte sesongkvoter er det enkelttiltak som er best egnet for å forhindre overbeskatning og skjev beskatning av villaks, og som vil sikre en bærekraftig lakseforvaltning på lang sikt. Det er trolig mulig å øke lakseproduksjon gjennom habitatrestaurering og enkelte former for biotopjusterende tiltak i Namsenvassdraget. De viktigste enkelttiltakene er å bevare kantvegetasjonen og unngå at flomsikringstiltak utføres på en måte som skader lakseproduksjon. Det er mulig å redusere innslaget av rømt oppdrettslaks i Namsenvassdraget gjennom målrettete tiltak både i fjordsystemet og i vassdraget. De mest hensiktsmessige tiltakene synes å være et utvidet kilenotfiske i Namsenfjorden og sorteringsfiske etter oppdrettslaks ved elvemunningen og i nedre deler av Namsen. I tillegg til de generelle fiskeforsterkende tiltak er det enkelte tiltak som forventes å gi en større økning i mengden storlaks enn smålaks og mellomlaks. Dette gjelder i første rekke fiskebegrensninger tidlig i oppvandringsperioden og strengere begrensninger på uttak av storlaks enn mindre laks. Aktuelle tiltak i vassdraget kan være lavere døgnkvoter og valdkvoter tidlig enn sent i sesongen, samt lavere personlige døgnkvoter på storlaks og innføring av valdbaserte kvoter på storlaks. En utsettelse av starten av fiskesesongen i fjord og vassdrag med én til to uker er en effektiv måte for å redusere beskatningen av villaks. Dette vil i tillegg spare en god del tidligoppvandrende, storvokst laks. En generell forskyving av fiskesesongen vil gi samme gevinst for tidligoppvandrende laks, men vil samtidig gi større samlet fangst av laks inkludert rømt oppdrettslaks enn utsettelse av fiskestart. Namsen, laks, produksjon, fiskeforsterkende tiltak, trusselfaktorer

Ugedal, O., Thorstad, E. B., Næsje, T. F., Saksgård, L., Reinertsen, H. R., Fiske, P., Hvidsten, N. A. og Blom, H. H. 2006. Biologiske undersøkelser i Altaelva 2005. NINA Rapport 177. 52 pp. Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Elva har en storvokst laksestamme, og en unik kultur og historie knyttet til laksefisket. Stortinget vedtok å utbygge og regulere elva for kraftproduksjon i 1978. Byggingen av kraftverksdammen ble igangsatt i 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Det er gjennomført omfattende fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget siden 1981. Formålet med undersøkelsene har vært å dokumentere eventuelle endringer i laksebestanden, finne årsaker til eventuelle endringer og å foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene skal også danne et faglig grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Undersøkelsene i Altaelva i 2005 var en videreføring av foregående års undersøkelser. Feltarbeide og datainnsamling på de langsiktige undersøkelsene var i hovedsak uforandret fra foregående år og besto av følgende hoveddeler: 1) undersøkelser av begroing, 2) under-søkelser av bestanden av laksunger, 3) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon om vinteren, 4) registrering av fangster, fangstinnsats og skjellanalyser av voksen laks, 5) telling av gytegroper og gytelaks, og 6) smoltundersøkelser. Innsamling av laksunger ble foretatt på ti stasjoner i elva, inkludert to nye (fra 2002) stasjoner i Sautso. Disse to stasjonene ble tatt inn i undersøkelsene for bedre å kunne vurdere eventuelle effekter på laks-unger av endret vintermanøvrering av kraftverket. Innsamling av alger og moser (begroing) i elveleiet ble foretatt på fire stasjoner. I forbindelse med det ordinære sportsfisket ble spørreskjema sendt ut til alle fiskerne som fikk tildelt fiskekort. Det ble også samlet inn og analysert skjellprøver av fisk fanget i sportsfisket. I tillegg ble fangstene av laks undersøkt ved hjelp av fangstoppgaver innrapportert til Alta Laksefiskeri Interessentskap. Antallet gytegroper ble undersøkt i hele elva ved tellinger fra helikopter, og antallet gytelaks i Sautso ble talt ved hjelp av dykkere som drev i overflaten av elva. Våren 2003 ble det også startet smoltundersøkelser i elva. Målsetningen med disse undersøkelsene var å estimere smoltproduksjonen i Sautsosonen og sammenlikne denne med produksjonen i øvrige deler av elva, samt vurdere mulig asynkron smoltutvandring fra Sautsosonen sammenlignet med resten av elva. Begroing av alger og moser Registrerte begroinger like nedstrøms utløpet fra kraft-stasjonen (Svartfossen og Øvre Tørmenen) i perioden februar - mai i 2005 varierte fra 5 til 22 gram aske-fri tørrvekt m-2, det vil si av samme størrelser som ble registrert i 2004 (2-37 gram askefri tørrvekt m-2). Maksimum biomasser i vinter/vår-perioden ved de to stasjonene i Sautso i 2005 var henholdsvis 13 og 22 gram askefri tørrvekt m-2. Til sammenlikning varierte tilsvarende maksimum ved Svartfossen i 1995 - 1999 fra 100 - 200 gram askefri tørrvekt m-2 og ved Øvre Tørmenen fra 110 - 293 gram askefri tørrvekt m-2. De kvantitative algestudiene i 2005 bekrefter en ved-varende endring i algesammensetningen fra 2000. Kiselalgen Didymosphaenia geminata har overtatt som totalt dominerende art, og Microspora amoena som var dominerende art i perioder med stor algevekst i vinterperioden, registreres nå kun i et mindre antall i vinterperioden. Arten finnes i elva allerede tidlig i februar, men den klarer ikke lenger å dominere begroingene. Den vanligste grønnalgen i sein vårperiode er nå Ulothrix zonata, men heller ikke denne arten utvikler større bestander. Det totale materialet fra undersøkelsene i perioden 1995 - 2005 tyder på at etableringen av inntaksmagasin og derved oppdemming av landområder oppstrøms kraftverket kan ha gitt en eutrofieringseffekt på grunn av utvasking av næringssalter av jordsmonn og plantemateriale. Dette førte frem til 2000 - 2001 til relativt store algebiomasser dominert av M. amoena i vår-perioden med liten vannføring i det ikke isbelagte området like nedstrøms kraftstasjonen. Fra 2001 er det imidlertid registret reduserte begroinger, og M. amoena er ikke lenger dominerende art i vårperioden. Tetthet og aldersfordeling av laksunger I 2005 ble korrigert ungfisktetthet (≥ 1+) på de to hoved-stasjonene i Sautso, Tørmenen og Svartfossen, beregnet til henholdsvis omlag 60 og 20 laksunger pr. 100 m2. Dette var noe høyere enn i 2004 for Tørmenen, men vesentlig lavere enn i 2004 for Svartfossen. For de andre hovedstasjonene i elva (Gabo, Mikkeli, Gargia, Sorrisniva) var korrigert ungfisktetthet høyere i 2005 enn i 2004. På de to hovedstasjonene i Sautso og på den ene stasjonen i Sandia (Mikkeli) har utviklingen i ungfisktetthet vært ikke-lineær i løpet av perioden 1981 - 2005. På disse tre stasjonene har ungfisktettheten først avtatt for deretter å øke. På de tre andre hovedstasjonene (Sorrisniva, Gargia og Gabo) har det vært en signifikant lineær økning av ungfisktetthet i undersøkelsesperioden sett under ett, og denne økningen har vært mest markant på stasjonen ved Gargia. Den negative utviklingen i tetthet av laksunger i Sautso i årene etter kraftutbyggingen antas å skyldes forhold relatert til drift og/eller bygging av Alta kraftverk. I 2001 ble det registrert en markert økning av ungfisktetthet på de to hovedstasjonene i Sautso. Denne økningen i tetthet kan sannsynligvis knyttes til økt rekruttering som følge av fang og slipp fiske av voksen laks i sonen. Siden 2001 har ungfisktettheten vært sammenliknbar med situasjonen på starten av 1980-tallet eller bedre for stasjonen ved Tørmenen. Tettheten av laksunger på stasjonen ved Svartfossen har imidlertid vært lavere enn tettheten på starten av 1980-tallet de fire siste årene. Overlevelsen hos eldre laksunger synes mindre i Sautso enn i øvrige deler av elva.

Thorstad, E. B., Sandlund, O. T., Heggberget, T. G., Finstad, A., Museth, J., Berger, H. M., Hesthagen, T., Berg, O. K. 2006. Ørekyt i Namsenvassdraget: Utbredelse, spredningsrisiko og tiltak. - NINA Rapport 155. 69 s. Undersøkelser i Namsenvassdraget i 2005 viste at ørekyt forekommer i tette bestander i innsjøer og flyer øverst i vassdraget. I Otersjøen øverst i Sanddøla har ørekyt forekommet i solide bestander siden 1960-tallet. I Tunnsjøen og i Namsvatnet ble arten først registrert på 1990-tallet. Kartleggingen i 2005 viste at ørekyt hadde spredt seg fra Tunnsjøen til Tunnsjøflyan, men ikke videre ned Tunnsjøelva. Videre hadde ørekyt spredt seg 1-2 km fra Namsvatnet til Kariflyan øverst i Namsen. Ørekyt ble ikke funnet andre steder i hovedelva Namsen. Ørekyt ble heller ikke funnet i Sanddøla annet enn i utløpet av Otersjøen. Årsaken til at ørekyta ikke har spredd seg nedstrøms fra Otersjøen er trolig Sanddølas jevne fall med sammenhengende stryk og fosser over en strekning på ca 50 km ned til Formofoss. Både Tunnsjøelva og Namsen har også kortere tøffe strekninger, men forekomsten av kulper og terskelbassenger øker risikoen for at ørekyta skal klare å spre seg nedstrøms til områder med namsblank og anadrom laks innen noen år eller tiår.Namsblankbestanden ser ut til å ha gått sterkt tilbake senere år, noe som gjør at bestanden er mer sårbar for negative effekter av ørekyt. Formålene med denne undersøkelsen var å: • Kartlegge forekomst og spredning av ørekyt i Namsenvassdraget. • Kartlegge aktuelle spredningsveier for ørekyt i vassdraget. • Framskaffe referansedata for namsblank og aure, blant annet om bestandstetthet, alder og vekst, før ørekyta sprer seg og etablerer seg i de sentrale delene av vassdraget. • Kartlegge fysiske og hydrologiske forhold som har betydning for etablering og spredning av ørekyt. • Utføre en analyse av risiko for spredning av ørekyt til de ulike vassdragsavsnitt. • Utføre en risikoanalyse av de effekter ørekyt vil ha på eksisterende fiskearter og biologisk mangfold med spesiell fokus på namsblank. • Foreslå tiltak for å forsinke eller hindre videre spredning av ørekyt. Forekomsten av ørekyt og bestander av namsblank, aure og røye i de øvre delene av Namsenvassdraget ble kartlagt sommeren og høsten 2005 ved hjelp av el-fiske og fiske med garn og teiner. Fisket foregikk i fire hovedområder: 1) øvre Namsen ut fra Namsvatn inkludert Kariflyan og Storflyan 2) Namsen fra Namsskogan ved Snåsamoen til Aunfoss 3) Tunnsjøen, Tunnsjøflyan og Tunnsjøelva 4) Sanddøla fra Otersjøen til Bergfossen © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Fiske, P., Lund, R.A., Thorstad, E.B., Heggberget, T.G. & Østborg, G. 2006. Rømt opp-drettslaks i Salvassdraget i 2004 og 2005. - NINA Rapport 172. 13 s. Skjellanalyser av henholdsvis 63 og 101 rømte oppdrettslaks fanget i Salvassdraget i 2004 og 2005 tyder på at disse trolig stammer fra flere ulike rømmingsepisoder og ikke fra et fåtall større rømminger. Denne konklusjonen ble trukket på bakgrunn av at det hvert år var stor spredning i tilbakeberegnet kroppslengde ved rømming (kroppslengde ved rømming kunne beregnes for henholdsvis 83 % og 90 % av oppdrettslaksen fanget i 2004 og 2005). Av laks fanget i sportsfiske i Salvassdraget i 2004 var 20 % rømt oppdrettslaks (37 oppdrettslaks, 149 villaks og 3 usikre), mens i overvåkingsfisket om høsten var 50 % rømt oppdrettslaks (12 oppdrettslaks, 12 villaks og 1 usikker). Av laks fanget i sportsfiske i Salvassdraget i 2005 var 13 % rømt oppdrettslaks (18 oppdrettslaks, 120 villaks), mens i overvåkingsfisket om høsten var 35 % rømt oppdrettslaks (17 oppdrettslaks, 32 villaks). I 2005 ble skjellprøver fra 85 laks fra sorteringsfisket med kilenot i Salvatnet analysert, og 80 % av disse var rømt oppdrettslaks (68 oppdrettslaks, 16 villaks og 1 usikker). En høy andel rømt oppdrettslaks fanget i sorteringsfisket tyder på at fangster med kilenot i Salvatnet for å plukke ut rømt oppdrettslaks kan være en god metode for å begrense innslaget av rømt oppdrettslaks i Salvassdraget. Av 39 rømte oppdrettslaks som ble åpnet, ble det hos 36 (92 %) registrert sammenvoksninger i bukhulen som følge av vaksinering. Norge, Nord-Trøndelag, Fosnes og Nærøy - laks, villaks og rømt oppdrettslaks, overvåkingsrapport

Altaelva er ei av Norges beste elver for sportsfiske etter laks. Elva har en storvokst laksestamme, og en unik kultur og historie knyttet til laksefisket. Stortinget vedtok å utbygge og regulere elva for kraftproduksjon i 1978. Byggingen av kraftverksdammen ble igangsatt i 1983, og Alta kraftverk ble satt i drift i 1987. Det er gjennomført omfattende fiskebiologiske undersøkelser i vassdraget siden 1981. Formålet med undersøkelsene har vært å dokumentere eventuelle endringer i lakse- bestanden, finne årsaker til eventuelle endringer og å foreslå mulige kompensasjonstiltak. Undersøkelsene skal også danne et faglig grunnlag for å tilrå et endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Undersøkelsene i Altaelva i 2004 var en videreføring av foregående års undersøkelser. Feltarbeid og datainnsamling på de langsiktige undersøkelsene var i hovedsak uforandret fra foregående år, og besto av følgende hoved - deler: 1) undersøkelser av begroing, 2) undersøkelser av bestanden av laksunger, 3) undersøkelse av laksungenes fysiologiske kondisjon om vinteren, 4) undersøkelser av bunndyrfauna og ernæring hos laksunger, 5) registrering av fangster og fangstinnsats, og skjellanalyser av voksen laks, og 6) telling av gytegroper og gytelaks. Innsamling av laksunger ble foretatt på ti stasjoner i elva, inkludert to nye (fra 2002) stasjoner i Sautso. Disse to stasjonene ble tatt inn i undersøkelsene for bedre å kunne vurdere eventuelle effekter på laksunger av endret vintermanøvrering av kraftverket. På fem av stasjonene ble det også samlet inn bunndyr. Innsamling av alger og moser (begroing) i elveleiet ble foretatt på fire stasjoner. I forbindelse med det ordinære sportsfisket ble spørreskjema sendt ut til alle fiskerne som fikk tildelt fiskekort. Det ble også samlet inn og analysert skjell - prøver av fisk fanget i sportsfisket. I tillegg ble fangstene av laks undersøkt ved hjelp av fangstoppgaver inn- rapportert til Alta Laksefiskeri Interessentskap. Antallet gytegroper ble undersøkt i hele elva ved tellinger fra helikopter, og antallet gytelaks i Sautso ble talt ved hjelp av dykkere som drev i overflaten av elva. I tillegg ble det vintrene 2002-2004 gjennomført undersøkelser av drivfauna i elva. Målsettingen med undersøkelsene av drivfauna var å vurdere om laksungene har dårligere tilgang på drivfauna på åpne elvestrekninger sammenliknet med islagte. Våren 2003 ble det også star - tet smoltundersøkelser i elva. Målsetningen med disse undersøkelsene var å estimere smoltproduksjonen i Sautsosonen og sammenlikne denne med produksjonen i øvrige deler av elva, samt vurdere mulig asynkron smoltifisering fra Sautsosonen sammenlignet med resten av elva. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Næsje, T. F., Fiske, P., Forseth, T., Thorstad, E. B., Ugedal, O., Finstad, A. G., Hvidsten, N. A., Jensen, A. J. og Saksgård, L. 2005. Biologiske undersøkelser i Altaelva. Faglig oppsummering og kommentarer til forslag om varig manøvreringsreglement. NINA Rapport 80. 99 s. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har fått i oppdrag av Statkraft Energi AS å utarbeide biologisk fagrapport til søknad om endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Hensikten med rapporten er å: 1) Oppsummere resultater fra Altaelva i prøveperioden 2002-05, og der det er nødvendig trekke inn resultater fra tidligere år; 2) vurdere laksens utvikling i Altaelva i forhold til uregulerte referansevassdrag; og 3) gi faglige kommentarer til Statkraft Energi AS sitt forslag til endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Faglige kommentarer til foreslåtte manøvreringsreglement NINAs mandat er å gi fiskefaglige vurderinger av det foreslåtte manøvreringsreglementet for Alta kraftverk, med spesielt fokus på produksjon av laks. Generelt Følgende anbefalinger er generelle og uavhengig av manøvreringsperiodene: • I det midlertidige reglementet har manøvreringen skjedd i samråd med en fiskesakkyndig i et manøvreringsråd. Denne ordningen er fjernet i forslaget til varig reglement. Hvis det endelige manøvreringsreglementet gir rom for ulike fortolkninger og/eller gir rom for ulike kjørestrategier av kraftverket, vil et manøvreringsråd bedre mulighetene til å ivareta de fiskebiologiske interessene. • Forslaget til varig manøvreringsreglement er utformet slik at det kan gi rom for ulike tolkninger. For at reglementet skal bli entydig anbefales det at utform-ingen blir mer presis. • Minste vannføringer, maksimum vannføringer og begrensninger på opp- og nedkjøring må komme klart fram av reglementet og klart defineres for alle deler av de tre periodene. Perioder hvor det ikke er noen begrensninger må også komme klart fram. I forslaget til varig reglement er dette til dels uklart og mangler for enkelte perioder. • Reglementet bør stadfeste at prosedyrer for manøvrering av kraftverket ved uforutsette uhell skal utarbeides i samråd med fiskesakkyndig. Vinter- og vårperioden Ut fra et fiskefagliglig synspunkt bør manøvreringen i vinterperioden etterstrebe størst mulig grad av islegging i Sautso samtidig som vannføringen holdes stabil og høy i hele lakseførende strekning. Ved å benytte en minstevannføring på 20 m3/s ved Kista i hele vinterperioden i stedet for 10 m3/s deler av perioden, er det mulig å bedre isleggingsforholdene i Sautso samtidig som de gode produksjonsforholdene for laks i nedenforliggende områder opprettholdes. Økt vannføring ved tømming av reguleringsmagasinet kan medføre en markant reduksjon i vannføring før vårflommen. Markante reduksjoner i vannføringen på slutten av vinterperioden og begynnelsen av vårperioden skjer i fiskens mest sårbare periode og er potensielt uheldig for laksungene. En slik manøvrering kan medføre økt stress for laksungene og fare for innestenging og stranding. Tappestrategier som medfører tidligere isfrie områder nedfor Sautso enn tilfellet ville være under naturlige forhold, kan også ha en negativ virkning på laks- ungenes overlevelse som følge av fysiologiske og atferdsmessige endringer på grunn av økt lys og økt predasjon fra fugl. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Både laksefangster og lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var lavere i 2021 enn noen gang tidligere registrert (basert på dataserie som startet i 1980). Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv, og redusert fiske har mer enn kompensert for tilbakegangen av andre årsaker. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel, og for å redusere risiko for skade på villaks er det behov for nasjonale og internasjonale tiltak. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

I denne rapporten oppsummerer vi kunnskap om predasjon på laks, og vurderer hvilke effekter predasjon kan ha på laksebestander. Hovedkonklusjonene er at: • I laksebestander som når gytebestandsmålene er det usannsynlig at predasjon fra en vanlig samlevende predator vil drive bestandene til svært lave nivåer eller utryddelse. • I en laksebestand som er sterkt redusert på grunn av stor ekstra dødelighet, for eksempel ved overbeskatning eller stor dødelighet fra lakselus, kan predasjon ytterligere redusere laksebestanden og gjøre gjenoppbygging av bestanden svært vanskelig. • Predatorkontroll er svært vanskelig, og det finnes få eksempler på gode resultater – i alle fall over tid. • En laksebestand kan raskt reduseres til lav tetthet gjennom overfiske og andre menneskeskapte påvirkninger, men når laksebestanden først har blitt redusert kan økt naturlig dødelighet fra predasjon gjøre det mye mer krevende å bygge opp laksebestanden enn det var å redusere den. Det er stor risiko for at bestander som er sterkt redusert forblir ved et svært lavt nivå blant annet på grunn av effekter av naturlig predasjon. Selv når årsaken til at de gikk tilbake blir redusert eller fjernet, så har svært reduserte bestander vist seg vanskelige å gjenoppbygge. Vi gir derfor følgende føre var baserte råd til forvaltningen: o La ikke laksebestander reduseres til lave nivå, og fjern årsakene til at bestandene blir redusert så tidlig som mulig. o Det bør gjøres tidlige og relativt små forvaltningstiltak som har som mål å holde laksen i vassdraget trygt over mulige vippepunkt, heller enn å måtte gjøre store og kostbare tiltak senere.

Villaksen sliter fortsatt, til tross for mange gode tiltak. Økt dødelighet på grunn av lakselus er en viktig årsak. Det er også lyspunkter for laksen. Noen trusler er sterkt redusert på grunn av effektive tiltak, som sur nedbør og parasitten Gyrodactylus salaris. Disse truslene medførte tap av laks i mange elver, men i de fleste er laksen tilbake og i økning. Overbeskatning foregår i liten grad, på grunn av effektiv regulering av fisket. Til tross for bedring på viktige områder, er antallet norsk laks i havet mer enn halvert siden 1980-tallet. Også i 2019 var antallet gytefisk som kom tilbake fra havet lavt. Særlig har det vært en nedgang på Vestlandet og i Midt-Norge. Negativ påvirkning fra lakseoppdrett er en viktig årsak. Generelt lav overlevelse i havet har også bidratt. I takt med at laksebestander har blitt redusert, så har laksefisket blir betydelig redusert eller stengt. Rømt oppdrettslaks og lakselus er de største truslene mot laks. Lakselus medfører økt dødelighet hos villaks over stadig større deler av landet. Antallet laksebestander som vurderes som kritisk truet på grunn av lakselus har økt. Kraftregulering og andre fysiske inngrep er også trusler mot laks. Det er mulig å gjøre mange flere tiltak for å bedre forholdene for laks i regulerte elver. Pukkellaks er en økende trussel, der tiltak og kunnskap om effekter er mangelfulle. Infeksjoner knyttet til lakseoppdrett er også en stor trussel, med mangelfulle tiltak og lite kunnskap.

Anon. 2020. Bestandsvise råd om beskatning av laks for perioden 2021-2025. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 13, 33 s. Formålet med rapporten er å gi råd om beskatning av laks for 198 bestander for årene 2021-2025. Rådene er gitt ut fra bestandsstatusen til de enkelte laksebestandene, basert på vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2015-2018. Vurderinger av oppnåelse av målene ble presentert i en tidligere rapport, mens beskatningsrådene er gitt her. Rådene er basert på en antagelse om at lakseinnsiget fra havet i perioden rådene er gitt for (2021-2025) blir tilnærmet lik vurderingsperioden (2015-2018). Dette behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle, men det mangler kunnskap til å utarbeide gode prognoser for lakseinnsiget. Vi har imidlertid tatt hensyn til fare for at innsiget blir redusert på grunn av redusert smoltproduksjon på grunn av lav rekruttering (dvs. på grunn av dårlig oppnåelse av gytebestandsmål), og fare for at innsiget blir redusert som en følge av redusert sjøoverlevelse på grunn av økende smittepress fra lakselus. Oppdaterte råd basert på måloppnåelse for perioden 2016-2019 kommer i juni 2020, når måloppnåelsen for 2019 har blitt vurdert. Rådene skal være en del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet når nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2021 skal vedtas. Rådene er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er bare biologiske forhold som er vurdert.

Anon. 2019. Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 7, 150 s. Tilstanden for 430 norske sjøørretbestander har blitt klassifisert. Bare 20 % av bestandene ble vurdert til å være i god eller svært god tilstand (85 bestander). Nesten halvparten av bestandene var i dårlig eller svært dårlig tilstand (208 bestander). De øvrige 137 bestandene var i moderattilstand. Den klart største negative påvirkningen på sjøørreten var lakselus, som påvirket svært mange av de vurderte bestandene. Vannkraftregulering og landbruk hadde også en stor negativ effekt på mange bestandene. Deretter kom samferdsel og fangst som viktige påvirkninger.

Anon. 2018. Status for norske laksebestander i 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 11, 122 s. Mengden villaks er redusert, og antallet laks som kommer fra havet er mer enn halvert de siste tretti årene. I 2017 kom ca. 530 000 laks fra havet, noe som var en økning fra året før, men fortsatt lavt. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som kan fiskes har blitt mye mindre, og delvis borte. På grunn av nedgangen i mengden laks har fisket blitt betydelig redusert. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra 1500 tonn til 500-600 tonn i løpet av de siste tretti årene. På grunn av redusert fiske har antallet laks som gyter i elvene økt de senere årene. I 2017 var det nok gytefisk i de fleste elvene til at elvenes naturlige kapasitet til å produsere laksunger ble utnyttet. Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak. Reduserte laksebestander skyldes både menneskeskapte påvirkninger og at laksen har lav overlevelse i sjøen. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaksen. Andelen rømt oppdrettslaks i elvene har blitt redusert, og risiko for ytterligere skade er redusert fra svært høy til høy. Kunnskap om effekter av infeksjoner knyttet til oppdrett er dårlig. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør og pukkellaks er andre store trusler mot villaks, men risiko for ytterligere skade er mindre enn for trusler knyttet til fiskeoppdrett. Vannkraftregulering og andre inngrep har en betydelig negativ påvirkning, men skadeomfanget vil trolig ikke øke. Flere tiltak kan gjøres for å redusere effekten av disse to faktorene. Sur nedbør har på grunn av kalking og reduserte utslipp liten risiko for ytterligere skade. Laksebestandene i Sør-Norge har økt på grunn av den omfattende kalkingen. Parasitten Gyrodactylus salaris er en stadig mindre trussel mot villaks. Antall elver med kjent forekomst av parasitten er redusert fra femti til sju. Etter vellykkede utryddelsesaksjoner har laksebestander blitt gjenoppbygd i tidligere smittede vassdrag. Faren for spredning er redusert. Sjøørret har hatt relativt stabile bestander på Østlandet og Sørlandet, men har gått sterkt tilbake på Vestlandet, i Trøndelag og mange vassdrag i Nordland. Jordbruksaktivitet, fysiske inngrep i vassdragene og lakselus ser i dag ut til å være de alvorligste menneskeskapte påvirkningene.

En kvalitetsnorm for villaks ble vedtatt under Naturmangfoldloven i 2013. Kvalitetsnormen er en standard som alle laksebestander bør nå. Formålet er å bidra til at bestander ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet, må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (nådd gytebestandsmål) og ha et normalt høstbart overskudd. Til sammen har 148 bestander blitt vurdert etter kvalitetsnormen (hvorav 104 er tidligere vurdert men revidert i denne rapporten, og 44 nye er vurdert i denne rapporten). Bare 29 bestander (20 %) hadde god kvalitet eller svært god kvalitet, som er kravet for å nå standarden etter kvalitetsnormen. Det vil si at 119 bestander (80 %) ikke nådde normens mål om minst god kvalitet. Av disse hadde 42 bestander (28 %) moderat kvalitet og 77 bestander (52 %) dårlig eller svært dårlig kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens bestander i Sør-Trøndelag, Troms og Hordaland hadde dårligst kvalitet. De fleste bestandene nådde gytebestandsmålet. Årsaken til at mange bestander likevel ikke hadde god nok kvalitet etter normen var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når en bestand ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket den negativt. En tredel av laksebestandene (48 bestander) hadde en så stor genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (49 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (51 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Som følge av at norske laksebestander har blitt redusert i løpet av de siste tiårene har det blitt vanligere å gjenutsette laks i forbindelse med sportsfiske. Noen av disse gjenutsatte laksene er rapportert å gjenfanges, men omfanget av dette har hittil ikke vært dokumentert i detalj i norske elver. Slik gjenfangst kan tenkes å beskatte forskjellige deler av en populasjon ulikt, være problematisk i forhold til etiske aspekter og i forhold til populasjonsestimater og overbeskatning knyttet til forvaltning. For å undersøke omfanget av gjenfangst av gjenutsatt laks i sportsfiske, og hvordan gjenfangster fordeler seg på populasjoner, ble det i 2012 og 2013 merket totalt 478 laks under det ordinære sportsfisket i syv norske elver, fra Lakselv i nord til Otra i sør. Resultatene viste at gjenfangstraten av laks varierte mellom 0-39 % i de ulike elvene i denne perioden. I gjennomsnitt var gjenfangsten 18 % i 2012 og 13 % i 2013. Beregnet merketap viste at gjenfangsten kan ha vært underestimert med 2.5 % og 0.3 % i henholdsvis 2012 og 2013. Den dokumenterte dødeligheten i forbindelse med undersøkelsen var 2.5 %. Sammen med lav dødelighet, var høy gjenfangstandel i enkelte elver en indikasjon på at de potensielt negative effektene av gjenutsetting av laks ikke overstiger det som tidligere er antatt. Det kom frem fra modellering at det bare var signifikant korrelasjon mellom gjenfangst og tidspunkt for gjenutsetting, det vil si at laksene som ble merket og gjenutsatt tidlig i fiskesesongen hadde størst sannsynlighet for å bli gjenfanget. Imidlertid viste en korrelasjonsanalyse at dette ikke var helt uavhengig av andre faktorer, inkludert kroppslengde, kjønn og posisjon, og ved modellutvelgelse ble det derfor demonstrert at gjenfangsten ble best forklart ved en kombinasjon av flere faktorer. Ingen laks ble gjenfanget mer enn én gang, trolig fordi gjenutsatt laks var mindre bitevillig i en periode etter merking, og at det derfor ikke var tilstrekkelig med tid til at de kunne bli gjenfanget flere ganger i løpet av fiskesesongen. Det ble ikke påvist forskjellige gjenfangstrater mellom de ulike størrelsesgruppene av laks, eller mellom hunn- og hannlaks. Gjenfangst relativ til fangstposisjoner kunne til en viss grad knyttes til hvor det ble merket flest laks og fisketrykk i områder av elvene. Videre så var det en lineær sammenheng mellom antall gjenfangster og antall merkede gjenutsatte laks som var tilgjengelige for gjenfangst gjennom hele sesongen over begge år. Det kan derfor tenkes at prediktive modeller for gjenfangst i stor grad kan basere seg på antall laks som har blitt gjenutsatt. Det kom frem at gjenfangsten av gjenutsatt laks må kunne anses å være betydelig i enkelte elver og områder. Som følge av at den største laksen ofte vandrer først opp i elvene og dermed i større grad fanges tidlig i fiskesesongen, kan disse fiskene potensielt kunne påvirkes mer av fang og slipp i elvene enn mindre laks siden de da har større sjanse for å gjenfanges. Sammenhengen mellom faktorer som kan tenkes å påvirke gjenfangst, og om gjenfanget laks er utsatt for en større belastning enn de som ikke gjenfanges, bør derfor undersøkes nærmere i senere studier.

Anon. 2016. Status for norske laksebestander i 2016. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9, 190 s. Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 522 000 laks, noe som var en liten økning fra året før. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2015. Betydelig redusert fiske i sjøen og elvene har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Redusert mengde villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske, er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, ble vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt, og var viktige årsaker til at bare 22 % av 104 vurderte laksebestander hadde god nok kvalitet til å nå kvalitetsnormen for villaks. Rømt oppdrettslaks framstår generelt som den største trusselen mot norske laksebestander, ved at den utgjør den største påvirkningen og den største risikoen for ytterligere reduksjon og tap av bestander. Lakselus framstår også som en ikke-stabilisert bestandstrussel. Vannkraftreguleringer, sur nedbør, fysiske inngrep og den innførte parasitten Gyrodactylus salaris framstår som stabiliserte trusler, med lavere risiko for ytterlige tap. Nye undersøkelser har vist at mange villaksbestander allerede er genetisk påvirket av oppdrettslaks. Samtidig vedvarer tilførsel av rømt oppdrettslaks til gytebestandene. Også i 2015 var nivået av rømt oppdrettlaks for høyt i mange elver (middels eller høyt innslag i 22 % av undersøkte bestander). I tillegg til at villaksen endres genetisk på grunn av innkrysning av oppdrettslaks, viser mange undersøkelser at produksjon og overlevelse av villaks vil reduseres på grunn av slik innkrysning.

I 2013 ble det i statsråd vedtatt en kvalitetsnorm for villaks under Naturmangfoldloven. Formålet er å bidra til at ville bestander skal ivaretas og gjenoppbygges til en størrelse og sammensetning som sikrer mangfold innenfor arten og utnytter laksens produksjons- og høstingsmuligheter. Nor-men er retningsgivende for myndighetenes forvaltning. For at en laksebestand skal nå målet om tilstrekkelig god kvalitet så må den ikke være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks eller andre menneskelige påvirkninger, den må ha nok gytefisk (ha nådd gytebestandsmålet), og den må ha et normalt høstbart overskudd. I denne rapporten er 104 norske laksebestander vurdert etter kvalitetsnormen. Av disse hadde 23 bestander (22 %) god eller svært god kvalitet, 29 bestander (28 %) moderat kvalitet og halvparten dårlig eller svært dårlig kvalitet. Det vil si at 81 bestander (78 %) ikke nådde kvalitets-normens mål om minst god kvalitet. Laksebestandene i Rogaland og Nord-Trøndelag hadde best kvalitet, mens de i Hordaland, Sør-Trøndelag og Troms hadde dårligst kvalitet. De aller fleste bestandene nådde gytebestandsmålene, slik at årsaken til at mange bestan-der ikke nådde god kvalitet var at de var genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks og/eller ikke hadde et normalt høstbart overskudd. Når bestander ikke har et normalt høstbart overskudd tyder det på at menneskeskapte faktorer i vassdraget eller sjøen har påvirket dem negativt. Vitenskapsrå-det vil i 2016 analysere hvilke faktorer som har påvirket disse bestandene. En tredel av villaksbestandene (33 bestander) var så genetisk påvirket av rømt oppdretts-laks at de ble klassifisert til å ha svært dårlig eller dårlig kvalitet. Ytterligere en tredel (35 bestander) ble klassifisert til moderat kvalitet på grunn av genetisk påvirkning av oppdrettslaks. Bare en tredel av bestandene (36 bestander) hadde ikke genetiske spor av rømt oppdrettslaks.

Anon. 2015. Råd om beskatning av laks og sjøørret for perioden 2016 til 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 7, 138 s. Formålet med denne rapporten er å gi råd om beskatning av laks for årene 2016-2018 basert på bestandsvise vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2010-2013. Den bestandsvise vurderingene av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål ble gjort i en tidligere rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (Anon. 2014a,b), mens beskatningsrådene er gitt her. I tillegg til at det er gitt bestandsvise beskatningsråd er det også gitt råd om beskatning av laks på fjordnivå og kystnivå. Det er gitt råd om beskatning på sjøørret kun på et overordnet nivå. Rådene skal være del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet, som skal vedta nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2016. Beskatningsrådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. Når det gjelder beskatning så gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning kun råd for ulike bestander og regioner, og ikke om fordeling mellom ulike aktører som fisker på de ulike bestandene.

Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 475 000 laks, og var dermed på et lavt nivå for åttende år på rad. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2014. Det var likevel nok gytefisk i de fleste elvene, og 84 % av de vurderte laksebestandene nådde forvaltningsmålet. Dette skyldes hovedsakelig en betydelig redusert beskatning, både i sjøen og elvene, som har kompensert for tilbakegangen. Det er nå nesten ikke overbeskatning av laksebestandene i Norge, med unntak av Tanavassdraget. Reduserte villaksbestander har medført at det høstbare overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske er betydelig redusert. Det reduserte lakseinnsiget skyldes delvis at laksen har redusert overlevelse i sjøen, som også er observert i andre land. Det er imidlertid flere regionale forskjeller som viser at lokale og regionale faktorer i stor grad påvirker villaksbestandene. Siden 1989 har lakseinnsiget til Sør-Norge økt, primært på grunn av kalking. I Vest-Norge og Midt-Norge har det gått tilbake, mens det i Nord-Norge har vært stabilt med unntak av Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og overbeskatning er eneste kjente påvirkning. Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Nordland har hatt en avvikende negativ trend i lakseinnsiget de senere år. Påvirkninger fra lakseoppdrett er trolig en viktig årsak til spesielt lavt innsig av villaks til mange vassdrag på Vestlandet, selv om flere naturlige og menneskeskapte faktorer har medvirket. Det er rimelig å anta at smittepress fra lakselus bidro vesentlig til reduserte bestander i elvene i Trondheimsfjorden i 2013 og 2014. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår generelt som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk villaks. Problemet med lakselus ser ut til å øke i utbredelse, og det er fare for at smittepress fra lakselus kan redusere lakseinnsiget i flere områder i årene som kommer. Lakselus er også et betydelig problem for sjøørret. Reduserte bestander og stort smittepress fra lakselus har gjort at vitenskapsrådet anbefaler at det ikke lengre bør fiskes etter sjøørret fra bestander i ytre fjordstrøk og langs kysten fra Ryfylke i Rogaland til Vikna i Nord-Trøndelag.

Det mest framtredende utviklingstrekket i 2013 var den kraftige reduksjonen i lakseinnsiget og dermed reduksjon av det høstbare overskuddet i mange elver i Sør-Trøndelag og Nordland, særlig rundt Trondheimsfjorden. I Sør-Trøndelag sank det høstbare overskuddet fra 38 % i 2012 til 12 % i 2013. Det er rimelig å anta at lakselusrelatert dødelighet kan ha bidratt vesentlig til redusert innsig av laks til Trondheimsfjorden i 2013. Det totale innsiget av laks til kysten av Norge har vært på et lavt nivå i de siste sju årene, og var enda lavere i 2013 enn i 2012. Innsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2013. Det er regionale forskjeller i utvikling av lakseinnsiget. Siden 1989 har lakseinnsiget økt til Sør-Norge primært på grunn av kalking, gått tilbake i Vest-Norge og Midt-Norge og vært stabilt i Nord-Norge unntatt Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og det er ingen andre kjente påvirkninger enn overbeskatning. Redusert lakseinnsig har medført en betydelig reduksjon i det høstbare overskuddet i mange bestander. Til tross for redusert innsig nådde markant flere laksebestander gytebestandsmålene i 2010-2013 enn tidligere, og forvaltningsmålene var nådd eller sannsynligvis nådd for 79 % av vurderte bestander. En viktig årsak til at det har vært nok gytefisk i mange elver er betydelig redusert beskatning i sjø og elv. Hvis en bestand er redusert på grunn av andre påvirkninger enn fiske, kan redusert fiske kompensere for en tilbakegang og maskere dårlig bestandsstatus. For første gang er bestandsstatus vurdert med utgangspunkt i at en sunn bestand både skal nå gytebestandsmålet og ha et normalt overskudd av laks som kan fiskes. Bare 36 % av bestandene hadde god eller svært god bestandsstatus etter en slik vurdering (andeler veid med gytebestandsmål). Det var størst andel bestander med god eller svært god bestandsstatus i Rogaland, fulgt av Finnmark (uten Tanavassdraget) og Nord-Trøndelag. Det var størst andel bestander med svært dårlig status i Hordaland, fulgt av Agder og Møre og Romsdal. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk laks. Infeksjonspresset fra lakselus var spesielt høyt i deler av landet i 2011 og 2012.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og forskningsinstitutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. I denne temarapporten gis en oppsummering av kunnskapsgrunnlaget for hvordan lakselus påvirker sjøvandrende laksefisk, fra respons hos enkeltindivider i laboratorieforsøk til effekter på grupper av fisk i naturen og på bestandsnivå. Oppsummeringen er basert på publiserte enkeltundersøkelser, internasjonale oppsummeringsartikler, resultater fra nasjonale overvåkingsserier og kunnskap om bestandsdynamikk hos laksefisk. Samlet sett er det sannsynliggjort gjennom vitenskapelige undersøkelser at lakselus fra oppdrett har gitt bestandseffekter i form av redusert innsig av gytelaks fra havet og redusert høstbart overskudd i de mest oppdrettsintensive områdene i Norge. Dette er basert på omfattende undersøkelser av individuelle effekter av lakselus på livsfunksjon (fysiologiske og patologiske effekter) hos laksefisk, metaanalyser av feltforsøk som sammenligner marin vekst og overlevelse hos grupper av laksesmolt med og uten medikamentell beskyttelse mot lakselus, sannsynliggjøring av bestandseffekter fra overvåking av infeksjonsnivå hos villfisk kombinert med etablerte tålegrenser, samt dokumentasjon av bestandseffekter ved analyser av fangststatistikk og lakseinnsig. Vedvarende høyt smittpress fra lakselus kan sammen med andre påvirkningsfaktorer true laksebestanders eksistens, særlig når overlevelsesforholdene i havet er så dårlige som de generelt har vært i de siste 20-30 år. Smittepresset mot særlig sjøørret, men også sjørøye, har vært og er fremdeles høyt i oppdrettsintensive kystområder og fjorder langs store deler av norskekysten. Disse artene drar på grunn av sitt levevis i mindre grad nytte av våravlusing i oppdrettsanleggene, som er spesielt rettet mot å redusere smittepresset mot laksesmolt om våren. Det er å forvente at disse belastningene gir betydelige bestandseffekter og reduserer både høstbart overskudd og rekruttering hos sjøørret og sjørøye i oppdrettsintensive kystområder. Mulighetene for gode estimater og analyser av bestandseffekter er begrenset av at overvåkingen av villfisk, til tross for et omfattende program, ikke har tilstrekkelig geografisk og tidsmessig oppløsning. Videre er det en betydelig utfordring at viktige data fra oppdrettsaktiviteten er vanskelig tilgjengelig. Det er essensielt for analyser av bestandseffekter at nåtidige og historiske data for hvilke lokaliteter som er brukt til oppdrett, antall oppdrettsfisk i disse lokalitetene og infeksjonsnivåer på oppdrettsfisken, blir gjort tilgjengelig.

Anon. 2012. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4b, 599 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 220 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2012. Status for norske laksebestander i 2012. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4, 103 s.

Anon. 2012. Status for norske laksebestander i 2012. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 4, 103 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangst og innsig av laks I 2011 ble det rapportert fanget 173 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 696 tonn. I tillegg ble 14 300 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Summen av avlivet og gjenutsatt laks er anslått til 758 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge (innsiget) er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). Trendanalyser viser at reduksjonen er signifikant både fra 1983 til 2011 og fra 1989 (etter at drivgarnfisket ble stoppet) til 2011. Fra 1983-1986 til 2008-2011 er innsiget redusert med 56 %. Det er i hovedsak innsiget av smålaks (< 3 kg) som er redusert, mens det ikke har vært noen signifikant endring i innsiget av mellom- og storlaks, landet og perioden sett under ett. I følge beregningene kom ca 500 000 villaks tilbake fra havet i 2011, inkludert de som ble fanget i fiske (ca 45 % av innsiget ble fanget og avlivet i sjø eller elv). De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009 og 2011. I 2011 var det imidlertid en betydelig økning i innsiget av mellomlaks til Østlandet, Sørlandet og Vestlandet (sør for Hustadvika i Møre og Romsdal). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Samlet antall laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2011. Trendanalyser for perioden fra 1980-tallet og fram til i dag viser at region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane) utmerker seg med en spesielt stor tilbakegang i lakseinnsiget, både etter 1983 og etter 1989 (se figur 6). Imidlertid var det en klar økning i innsiget av mellomlaks til Vestlandet i 2011, og innsiget av laks større enn 3 kg var det største som er registrert siden 1990. En slik økning fra ett år til et annet gir imidlertid ikke store utslag i de langsiktige trendanalysene. Også i region Midt-Norge (Stad-Vesterålen) har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet (med det laveste innsiget for hele perioden i 2011), men ingen endringer for mellomlaks og storlaks. I region Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endringer i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, mens innsiget av mellom- og storlaks har økt. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget av smålaks til Nord-Norge etter 1980-tallet, og ingen økning i innsiget av mellom- og storlaks. Forskjellene i trender for innsiget til Nord-Norge med og uten Tana understreker den særlig negative utviklingen for laks i Tana. I Sør-Norge (Østfold til og med Rogaland) har det ikke vært noen signifikant trend i lakseinnsiget fra 1980-tallet og fram til i dag. I 2011 var imidlertid innsiget av laks større enn 3 kg dobbelt så stort som de senere årene, og trenden etter 1989 viser en nær signifikant økning for laks større enn 3 kg i Sør-Norge. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for smoltårsklassene fra 2009 og 2010, men overlevelsen var fortsatt blant de laveste siden 1980-tallet. En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2010, var svært små. Fra og med 2006-årsklassene av smolt ser det ut til at overlevelsen har vært større for tosjøvinterlaks enn ensjøvinterlaks, noe som tyder på at laksen har utsatt kjønnsmodningen ett år og/eller at større laks har hatt bedre overlevelse enn tidligere år. Rømt oppdrettslaks I 2011 ble det produsert ca 987 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er foreløpig rapportert at 365 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2011, som er en økning for tredje år på rad fra det laveste nivået i tidsseriene i 2008. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2011 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 4 %, noe som er det laveste innslaget i hele tidsserien. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 12 %. I de siste tretten årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens det var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. I 2011 var innslaget av rømt oppdrettslaks generelt lavere i prøver sør for Stad enn tidligere år, mens innslaget var høyere nord for Stad enn tidligere år. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes straks om bestandenes genetiske integritet skal sikres. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 227 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009-2011. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestandene (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). Forvaltningsmålet for en bestand er nådd når det i gjennomsnitt i måleperioden er minst 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd. For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2011. Gjennomsnittlig veid (med gytebestandsmål) måloppnåelse for alle vurderte bestander var 84 % for 2009-2011 og 87 % for 2011 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2011 i forhold til årene før, med økning i antall bestander hvor forvaltningsmålet ble nådd (figur 3). I hovedsak kan bedringen fra perioden 2006-2009 til 2009-2011 tilskrives strengere reguleringer av fisket, men et betydelig høyere innsig av mellomlaks til Sør-Norge og Vest-Norge i 2011 bidro svært mye til bedre måloppnåelse i mange bestander i disse regionene. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for perioden 2009-2011, blir det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning for 59 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 15 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 41 % av bestandene. I 49 bestander var det usikkert om målene ble nådd, mens måloppnåelsen ble vurdert som sannsynligvis eller sikkert for dårlig i 52 bestander, tilsvarende 29 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert betydelig eller svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2011 alene, ble ytebestandsmålene nådd i 64 % av bestandene (figur 3). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009-2011 er gitt i figur 4. Måloppnåelsen var god i alle fylkene som hadde økning i innsiget av mellomlaks i 2011. Oppnåelsen var dårligst i Finnmark inkludert Tana, men dette styres i stor grad av den negative situasjonen i Tana, slik at for Finnmark uten Tana var måloppnåelsen god. Det var en generell bedring i måloppnåelsen i alle fylker (marginalt i Troms og Sør-Trøndelag) fra 2010 til 2011. Totalbeskatningen (i % av innsiget) i 2011 varierte mye, fra gjennomsnittlig 8 % beskatning av bestandene i Hordaland til 57 % i Finnmark. Overbeskatning og høstbart overskudd Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Det ble i 2011 estimert overbeskatning (figur 5) for 48 (25 %) av de vurderte bestandene (totalt 189 bestander). Overbeskatningen ble vurdert som liten (< 10 %) i 15 bestander, moderat (10-30 %) i 20 bestander og stor (> 30 %) i 13 bestander. Overbeskatningen var moderat i Finnmark (inklusive Tana), og liten eller ingen i Finnmark uten Tana og i de andre fylkene. Fra 2010 til 2011 ble overbeskatningen redusert eller borte i deler av landet (Vest- og Sør-Norge) hvor innsiget av mellomlaks økte mye fra 2010 til 2011. Overbeskatning, slik vitenskapsrådet har definert det, betyr ikke nødvendigvis at beskatning i seg selv er en viktig trusselfaktor. I mange tilfeller kan innsiget være redusert av andre årsaker, og overbeskatning kan estimeres også der beskatningen er lav eller svært lav, slik det var i mange av de overbeskattede bestandene i 2011. I 31 av de 48 bestandene med overbeskatning var det i 2011 neppe et høstbart overskudd i det hele tatt (estimert innsig var mindre enn eller svært nær gytebestandsmålet). Når innsiget er så lite er det sannsynlig at bestandene er redusert av andre årsaker. Dermed var det 17 bestander (9 %) som ble klassifisert som overbeskattet og som samtidig i utgangspunktet hadde et høstbart overskudd. Overbestatning generelt, men med unntak for bestandene i Tanavassdraget, vurderes ikke lengre av vitenskapsrådet som en betydelig trussel mot laksebestandene i Norge. Samlet utviklingsbeskrivelse Det mest markante utviklingstrekket i 2011 var en betydelig økning i innsiget av mellomlaks til regionene Sør-Norge og Vest-Norge. Dette ga god oppnåelse av gytebestandsmålene i nesten alle bestander sør for Hustadvika i Møre og Romsdal, og full oppnåelse i Hordaland. Det store innsiget av mellomlaks (dominert av tosjøvinterlaks), og estimatene som viser at økningen i innsig av slik laks fra 2010 til 2011 var minst like stor i Vest-Norge som i Sør-Norge, tilsier at lakselus og andre påvirkningsfaktorer fra oppdrett ikke synes å ha virket sterkt på sjøoverlevelsen til smolt fra mange av vassdragene i region Vest-Norge i 2009. Det store innsiget av mellomlaks kan primært knyttes til en storskala bedring i overlevelsesvilkår i havet, og ble også registrert i Sverige, Frankrike, England og Wales, Nord-Irland og Skottland. Det kan ikke utelukkes at lakselus medførte dødelighet for utvandrende smolt også i 2009, særlig for smolt fra bestander som har sen utvandring fra vassdragene og lang vandringsveg ut til kysten i de mest oppdrettsintensive områdene. I et lengre tidsperspektiv er trenden fortsatt at utviklingen i innsig av laks er avvikende dårlig i region Vest-Norge (figur 6). Vitenskapsrådets tidligere konklusjon om at trusselfaktorer fra lakseoppdrett er særlig viktige årsaker til den avvikende langsiktige trenden med lavt innsig og dårlig måloppnåelse på deler av Vestlandet, endres ikke av ett enkelt år med bedre innsig av en aldersklasse. Vitenskapsrådets konklusjon er fortsatt at det er nødvendig å gjennomføre betydelige tiltak for å redusere effekten av trusselfaktorene fra lakseoppdrett.

Anon. 2011. Prognoser for lakseinnsig, regnbueørret og klimaendringer: utfordringer for forvaltningen. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 45 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har fått i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) å 1) gjøre rede for utfordringer i forbindelse med regulering av fisket; adaptiv forvaltning og prognoser og vurdere midtsesongevaluering som alternativ, 2) vurdere hva prognoser for klimaendringer kan medføre av utfordringer for lakseforvaltningen, og 3) vurdere utfordringer knyttet til regnbueørret i naturen. Prognoser for lakseinnsig og adaptiv forvaltning Basert på en gjennomgang av ulike prognoseverktøy konkluderer Vitenskapelig råd for lakseforvaltning med at de eksisterende prognosemodellene for innsig av laks har for stor usikkerhet og for lav prediktiv verdi til at de bør brukes som sentralt element i det faglige grunnlaget for fiskereguleringene, selv om de kan brukes som støtte for retningen og nivåene på reguleringene. Slik den best utviklede modellen (utviklet av ICES arbeidsgruppe) er bygd opp, vil den ikke kunne forutsi større endringer i produktivitet på grunn av store og raske endringer i sjøoverlevelsen. Mer adaptive forvaltningsmodeller basert på utvidet kunnskapsinnhenting fra fiskeriene framstår som et godt alternativ. Vitenskapsrådet anbefaler at det utredes videre hvordan kilenotstasjoner langs ytre kyst, midtsesongevaluering i både sjø- og elvefisket og sentral innrapportering fra tellesystemer for oppvandring i vassdrag kan brukes som grunnlag for justering av beskatningstrykk underveis i fiskesesongen, og hvordan ettersesongevalueringer basert på slik informasjon kan inngå i rådgivingen for fiskereguleringene. Grunnlaget for adaptiv forvaltning kan bedres dersom det etableres rapporteringssystemer som sikrer at fangsstatistikken blir raskere tilgjengelig enn i dag. Klimaendringer Kimaforhold påvirker alle faser av laksens liv gjennom endringer i temperaturforhold, nedbørsforhold, vannkvalitet, andre miljøfaktorer og økosystemer. Kunnskapen om hvordan ulike klimafaktorer påvirker laks i ferskvannsfasen er omfattende, mens det finnes mindre kunnskap om den marine fasen. Det finnes per i dag ikke gode prognoser eller scenario for framtidsutviklingen av laksebestandene som inkluderer klimaeffekter i marin fase. Selv om mange av trekkene hos laks som påvirkes av klimavariable i ferskvann og sjøen er plastiske og kan endres raskt som respons på miljøendringer, så har mange av trekkene også arvelige komponenter som kan endres gjennom seleksjon. De største usikkerhetene i å forutsi effekter av klimaendringer er knyttet til lite kunnskap om hvordan klimaendringene på lengre sikt vil medføre genetiske og økologiske tilpasning hos de ulike laksebestandene. Siden laksebestander er genetisk forskjellige, og dessuten vil oppleve ulike klimaendringer, er det sannsynlig at ulike bestander vil respondere ulikt på klimaendringer. Som en føre-var-tilnærming bør det legges vekt på ta vare på genetisk variasjon og genetiske tilpasninger, og minimere introduksjoner som kan redusere bestandenes genetiske variasjon og integritet og dermed deres evne til raskt å tilpasse seg miljøendringer. Innslaget av rømt oppdrettslaks kan bidra til å gjøre villaksbestandene mindre robuste til å møte klimaendringer ved forringelse av deres genetiske variasjon og integritet. Utsettinger av klekkeriprodusert laks kan i noen tilfeller også redusere bestandenes evne til å tilpasse seg miljøendringer. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har oppsummert føre-var-baserte råd om tilpasninger av lakseforvaltningen til klimaendringer: 1. Tyngdepunktet for utbredelsen av laks vil trolig forskyves nordover slik at Norge i enda større grad enn i dag vil forvalte en stor del av verdens laksebestander, og at ansvaret for å ta vare på arten i enda større grad kommer til å hvile på Norge. 2. Økt dødelighet i sjøen som et resultat av klimaendringer er en utfordring for forvaltningen fordi det er vanskelig å sette inn målrettede tiltak. Forvaltningsstrategier som maksimerer naturlig smoltproduksjonen i ferskvann vil imidlertid bidra til å styrke laksebestander, selv om hovedproblemet for bestanden skulle være i sjøfasen. Sterke smoltårsklasser bidrar til at flere gytefisk kommer tilbake, og i perioder med lav sjøoverlevelse er det viktigere enn noen gang å styrke bestandene i ferskvann. 3. Langtidsutviklingen i laksebestandene vil i stor grad avhenge av bestandenes tilpasningsevne. Det er derfor avgjørende at bestandenes genetiske integritet og genetiske variasjon bevares slik at råmateriale for evolusjonær endring bevares. Klimaendringene forsterker således betydningen av at: a. Innblandingen av rømt oppdrettsfisk reduseres til ikke-skadelige nivå, b. kultiveringsutsettinger kommer innenfor trygge genetiske, økologiske og sykdomsmessige rammer, og c. den effektive bestandsstørrelsen holdes nær maksimum gjennom reguleringer av fiske og andre tiltak som sikrer tilstrekkelig antall gytefisk, samt at variasjonen i livshistorie opprettholdes. 4. I regulerte vassdrag bør det fokuseres på strategier for bruk av de nye vannressursene (økt nedbør i deler av landet) som kommer laksen til gode. Dette er særlig aktuelt i de mange vilkårsrevisjonene som sannsynligvis kommer opp i årene som kommer. Tiltak knyttet til vannføring, men også fysiske tiltak i vassdragene, bør både ha økt produksjon og bevaring av livshistorievariasjon som mål. 5. Gytebestandsmålene bør justeres opp i takt med mulig økt bærekapasitet i vassdragene. 6. Problemområdene knyttet til infeksjonspress fra lakselus i oppdrett (kortere generasjonstid - større produksjon av lakselus) vil utvides nordover i takt med tidligere og økt oppvarming av fjordområdene og kysten. Dette bør tas hensyn i arealplanleggingen i lakseoppdrett. 7. Tålegrensen for lakselus, i form av antall lakselus per smolt, vil reduseres der smoltstørrelsen avtar som følge av økt vekst og lavere smolalder. Dette vil ha betydning for grenseverdier for lakselus i lakseoppdrett. Mindre smolt vil også svømme saktere ut fjordene og påvirke tidspunkt og varighet for tiltak i oppdrett. Tidligere smoltutvandring kan også gjøre at tidspunkt for tiltak bør justeres. Regnbueørret Regnbueørret er en stillehavslaks. Gjennom utsettinger i til sportsfiskeformål og rømminger fra både kultiveringsanlegg og akvakultur er arten spredt til nær samtlige kontinent, og også til Norge. I dag foregår det en liten produksjon av regnbueørret i ferskvann, og en betydelig produksjon i sjøen (til sammen 75 000 tonn i 2009). Hovedproduksjonen foregår i Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal og Nordland. For perioden 1993-2010 ble det rapportert om rømming av ca 10 000-300 000 fisk årlig. Regnbueørret er kategorisert som en høyrisiko art i norsk svarteliste for innførte arter, fordi den som invaderende art er vurdert å kunne ha negative effekter på naturlig biologisk mangfold. Regnbueørret kan påvirke stedegne arter gjennom konkurranse om næring, gyte- og oppveksthabitat, predasjon, oppgraving av gytegroper, hybridisering og overføring av sykdommer og parasitter. Siden ørret og laks gyter sent om høsten og regnbueørreten normalt gyter om våren, er det fare for at regnbueørret graver opp egg som er gytt foregående høst. Det er kjent fra krysningsforsøk at regnbueørret kan hybridisere og få levedyktig avkom med ørret og laks, men det vurderes som lite sannsynlig at slik hybridisering skal forekomme under naturlige forhold. Flytting av fisk er den viktigste spredningsmåten for infektive organsimer hos fisk. Det er få kjente introduksjoner av infeksjoner som følge av innførslene av regnbueørret til Europa. En videre flytting av regnbueørret innen Europa kan bidra til å spre infektive organismer. Et eksempel er spredningen av Gyrodactylus salaris til Drammenselva og Lierelva, som trolig kan forklares med rømt smittet regnbueørret fra oppdrettsanlegg. Per mai 2011 er G. salaris utryddet fra alle infiserte regnbueørretanlegg i Norge. Rømt regnbueørret kan ha til dels høye nivå av lakselus. Det er rimelig å anta at rømt regnbueørret i enkelte år kan gi et vesentlig bidrag til produksjonen av lakseluslarver i områder med mye rømt regnbueørret. I løpet av de siste tiår har produksjonen av regnbueørret økt betydelig i norske oppdrettsanlegg. Dette har ført til en betydelig økning i antall rømte fisk, og mange vandrer opp i elvene. Regnbueørret har en rekke biologiske likhetstrekk med norske stedegne arter av laksefisk. Så langt er det få eksempler på naturlig rekruttering i norske elver, og den rømte fisken synes i liten grad å konkurrere med stedegen fisk. Imidlertid er rømt fisk en kilde til overføring av patogener og parasitter, noe som er en trussel mot stedegne arter. Ved et vedvarende høyt antall rømte fisk er det en økende fare for at regnbueørret etablerer seg i norske vassdrag, siden sannsynligheten for etablering øker med med økende antall regnbueørret som over flere år vandrer opp i den samme elva. Videre har avkom som stammer fra naturlig reproduksjon trolig økt evne til etablering. Dermed kan det bygges opp en selvreproduserende bestand, som igjen kan fungere som en kilde til spredning og en rekke nyetableringer. Det finnes en rekke eksempler fra andre innførte arter hvor lang tids tilstedeværelse uten reproduksjon har blitt etterfulgt av vellykket reproduksjon og rask spredning og kolonisering over større områder. Regnbueørreten kan dessuten være sjøvandrende, og har derfor et stort potensiale for spredning langs kysten. Om regnbueørret etablerer seg i norske vassdrag vil det få betydelige negative konsekvenser for opprinnelig fauna, og særlig for sjøvandrende laksefisk, som vil konkurrere med regnbueørret.

Anon. 2011. Kvalitetsnormer for laks – anbefalinger til system for klassifisering av villaksbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 105 s. Bakgrunn Vitenskapelig råd for lakseforvaltning fikk i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN) å utrede det faglige grunnlaget for kvalitetsnormer for laks. Vitenskapsrådet ble bedt om å foreta en naturfaglig vurdering til gytebestandsmål og bestandenes genetiske integritet som kvalitetsnormer for villaks, samt til valg av måleparametre og grenseverdier for menneskeskapte påvirkninger. Vurderingene skal ta utgangspunkt i målsettingene i St.prp. nr. 32, samt til Lakse- og innlandsfiskloven, som henviser til Naturmangfoldloven. På grunn av kort tidsfrist og faglig kompleksitet ble påvirkningsfaktorene vurdert enkeltvis i denne omgang, selv om mange av faktorene samvirker. Kvalitetsnormene St.prp. nr. 32 og Lakse- og innlandsfiskloven henviser til bevaring, utnyttelse av produksjonskapasitet og forvaltning for økt produksjon og nytte for samfunn, rettighetshavere og allmennhet. Kvalitetsnormene må således både ta bevaringsbiologiske hensyn og ta hensyn til bærekraftig bruk. I forslag til kvalitetsnormer er derfor langsiktige bevaringsbiologiske hensyn lagt i bunn, og vurderinger knyttet til bærekraftig bruk og økt avkastning er benyttet etter at bevaringsaspektet er tatt hensyn til. Vitenskapsrådet mener at en femdelt skala med gruppene Svært god, God, Moderat, Dårlig og Svært dårlig er nyansert og håndterbart i forhold til plassering av de enkelte bestandene i henhold til de to kvalitetsnormene gytebestandsmål og genetisk integritet. Når en bestand for én av de to kvalitetsnormene er klassifisert som Moderat, Dårlig eller Svært dårlig er det fare for at normen ikke er nådd. Grensen for om kvalitetsnormen for laks ikke er nådd eller ikke går således mellom God og Moderat. Avvik fra oppnåelse av gytebestandsmål (GBM) er i utgangspunktet en godt egnet parameter for beskrivelse av status i laksebestander. En fordel er at den ikke tar utgangspunkt i endring i bestandsstørrelse over tid, men til avvik fra bærekapasiteten til vassdraget. Endringer i oppnåelse av gytebestandsmål vil gjenspeile endringer i laksebestandene som skjer både i ferskvann, fjord eller havmiljø. Av bevaringsbiologiske årsaker foreslås det at bestandene deles inn i forhold til bestandsstørrelse, med ulike grenseverdier for store, små og svært små bestander. Vitenskapsrådets forslag til grenseverdier for de fem klassene for gjennomsnittlig oppnåelse av GBM målt over gjennomsnittlige generasjonstider (minimum fem år) for henholdsvis store, små og svært små bestander er som følger: GBM > 250 hunner: Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse < 50 50-69 70-79 80-90 > 90 GBM 25-250 Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse < 60 60-69 70-89 90-95 > 95 GBM < 25 hunner: Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Gjennomsnittlig prosentvis måloppnåelse - - 90 Vitenskapsrådet foreslår videre at oppnåelse av gytebestandsmål og klassifisering av beskatningsnivå i forhold til definert normalbeskatning kombineres i et todimensjonalt system for endelig fastsettelse av kvalitetsnorm gytebestandsmål (vist her for store bestander): Beskatningsnivå i % av normalt (korrigert for ikke utnyttet potensial) Oppnåelse av gytebestandsmål i % (trunkert på 100 %) Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god < 50 50-69 70-79 80-90 > 90 Normalt > 90 Redusert 80-89 Lavt 60-79 Svært lavt < 60 Vitenskapsrådet anbefaler å bruke generasjonstiden i bestandene som utgangspunkt for måleperioden som gytebestandsmåloppnåelse skal måles over. Generasjonstiden i norske laksebestander varierer i hovedsak mellom tre og åtte år. En tre års måleperiode framstår som for kort i forhold til svingninger i naturlige produksjonsforhold. Det anbefales derfor at gjennomsnittlig generasjonstid brukes som måleperiode, men at fem år settes som minimum. Kvalitetsnorm for genetisk integritet vurderes på flere ulike måter og med ulike måleparametre, hvorav det er gitt kvantitative grenseverdier for rømt oppdrettslaks, mens de andre foreløpig bare er gitt kvalitative grenser, dels basert på mer skjønnsmessige vurderinger: Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Artshybridisering (med aure) Artshybrider blant gytefisk Funn av diploid avkom av artshybrider Funn av triploid avkom av artshybrider Registrert flere ganger Registrert men sjelden Ikke registrert Innblanding av rømt oppdrettslaks (innenartshybridisering) % oppdrett 1989-dd > 20 9,1-20 3,1-9 1-3 < 1 Endret seleksjon Selektiv fangst Betydelige dokumenterte endringer i livshistorie/ Bestandsstruktur Endring i livshistorie/ bestandsstruktur dokumentert Endring sannsynlig ut fra fangstregime Ikke dokumentert/ lite sannsynlig Ikke dokumentert/ ikke sannsynlig Endret seleksjon grunnet miljøendringer Betydelige dokumenterte endringer i livshistorie/ bestandsstruktur Endring i livshistorie/ bestandsstruktur dokumentert Endring sannsynlig ut fra miljøendring Ikke observert/lite sannsynlig Ikke observert/ikke sannsynlig Samlet kvalitetsnorm for genetisk integritet er basert på at dårligste klassifisering er styrende. Innslag av rømt oppdrettsfisk i bestandene foreslås beregnet ut fra et gjennomsnitt, fra 1989 til dags dato, av andel rømt oppdrettslaks i sportsfisket om sommeren og i en høstprøve før gyting. En genetisk markør som kan avsløre at tilsynelatende villfisk har oppdrettsbakgrunn er under utarbeidelse, og kan gi et betydelig mer presist anslag for faktiske genetiske endringer og mulige effekter enn vurderinger av prosent rømt oppdrettslaks i gytebestanden. I framtida bør derfor kvalitetsnorm for genetisk itegritet baseres på en slik markør. Fiskeutsettinger, redusert bestandsstørrelse og variasjoner i bestandsstørrelse kan også påvirke genetisk integritet og mangfold, og disse faktorene er inkludert som tilleggskriterium i kvalitetsnorm GBM (se ovenfor). Vitenskapsrådet anbefaler at de to kvalitetsnormene gytebestandsmål og genetisk integritet kombineres i en samlet kvalitetsnorm. Vi foreslår at dette gjøres ved å anse de to kvalitetsnormene som to dimensjoner av klassifisering (akser). Når disse kombineres bør den dårligste av de to vurderingene være styrende for den samlede kvalitetsnormen, slik at for eksempel der en av de to kvalitetsnormene er klassifisert som svært dårlig så blir bestanden samlet klassifisert som svært dårlig, uavhengig av klassifiseringen langs den andre aksen. Samlet kvalitetsnorm for laks blir således: GBM og beskatning Genetisk integritet Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Svært dårlig Dårlig Moderat God Svært god Menneskeskapte påvirkningsfaktorer Det faglige grunnlaget for og forslag til måleparametre og grenseverdier for påvirkningsfaktorene Gyrodactylus salaris, ulike vannkvalitetsparametre, rømt oppdrettslaks, fremmede fiskearter (regnbueørret og pukkellaks), lakselus, vassdragsinngrep og overbeskatning diskuteres og presenteres i rapporten. Infeksjonssykdommer, klima, andre fremmede fiskearter, menneskepåvirket predasjonstrykk og miljøforhold i havet er påvirkningsfaktorer som beskrives og diskuteres, men som av ulike grunner ikke er gitt grenseverdier. Påvirkningefaktorene deles inn i de fire klassene Stor påvirkning, Moderat påvirkning, Liten påvirkning og Ingen påvirkning. Som for kvalitetsnormene forslås det at grensen for påvirkning er overskredet når påvirkningen er Moderat eller Stor. Grenseverdier for de fleste av de menneskeskapte påvirkningsfaktorene er indirekte eller direkte knyttet til kvalitetsnormene. Klassifisering av påvirkningsfaktorene bør derfor i utgangspunktet basere seg på samme måleperiode som kvalitetsnormene.

Anon. 2011. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3b, 566 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 210 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3.

Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3, 285 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangster og innsig av laks I 2010 ble det rapportert fanget ca 177 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 642 tonn. I tillegg ble ca 15 000 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Fangsten inkludert gjenutsatt laks var 699 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). I følge beregningene kom 480 000 villaks tilbake fra havet i 2010, inkludert de som ble fanget i fiske (37 % av innsiget ble fanget i sjø eller elv). Lakseinnsiget er beregnet for hvert år siden 1983. Innsiget av smålaks har hatt en negativ utvikling i hele perioden, mens det ikke har vært noen reduksjon i innsiget av mellom- og storlaks, landet sett under ett. De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009. Det var en liten økning i 2010, men innsiget av smålaks var fortsatt lavt (sjette dårligste år siden 1983). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Antallet laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2010. Sannsynligvis har det vært for lite gytelaks i elvene til at bestandene har vært fullrekruttert i mange av årene etter 1983. Vest-Norge utmerker seg med en svært stor tilbakegang i lakseinnsiget, spesielt fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag, og med en reduksjon i innsiget av både smålaks, mellomlaks og storlaks. Også i Midt-Norge har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, men ikke av mellomlaks og storlaks. I Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endinger i lakseinnsiget etter 1980-tallet. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget til Nord-Norge etter 1980-tallet, noe som påpeker en spesielt negativ utvikling for laksen i Tana. I Sør-Norge har det ikke vært noen endring i lakseinnsiget fra 1980- tallet og fram til i dag. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for 2009-årgangen (som kom tilbake som ensjøvinterlaks i 2010). En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2009 var svært små. Sammenhengene mellom det fysiske og biologiske miljøet i havet er kompleks, og det er sannsynligvis flere faktorer i tillegg til dårlig mattilgang som har medvirket til redusert vekst og overlevelse. Laksesmoltens sjøoverlevelse kan reduseres av påvirkninger i ferskvann som reduserer smoltkvaliteten (for eksempel forurensing), genetisk integritet (innblanding av rømt oppdrettsfisk), og infeksjon av lakselus eller andre sykdommer. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom betydningen av storskala forhold i havet, og mer lokale forhold. Dårlig mattilgang i havet gjør det enda viktigere å redusere andre negative påvirkninger som laksen opplever under utvandringen i elv og gjennom fjord for å øke laksens sjanse for å vokse og overleve. Laksen i Tanavassdraget Tanavassdraget er grensevassdrag mellom Norge og Finland, og er Norges største og ett av verdens største laksevassdrag. Det består av mange sidevassdrag og har mange ulike laksebestander. Den årlige fangsten er den høyeste i et enkeltstående vassdrag i hele laksens utbredelsesområde, og har i enkelte år utgjort over 20 % av all elvefangst i Europa. Gjennomsnittlig årlig fangst av laks var 130 tonn i 1972-2010, med et maksimum på 250 tonn. De siste årene har fangstene vært lave. Sesongen 2009 var den svakeste, med en totalfangst på 64 tonn (27 tonn i Norge, 37 tonn i Finland). Fangsten økte til 87 tonn i 2010 (40 tonn i Norge, 47 tonn i Finland). Total beskatning for laks hjemhørende i øvre deler kan være så høy som 90 %. Laksen ser ut til å ha gått tapt på 300 km elvestrekninger i øvre deler (24 % av vassdragets opprinnelige lakseførende strekning). Overbeskatning er den eneste kjente negative påvirkningen i vassdraget, og den negative bestandsutviklingen skyldes sannsynligvis ene og alene overbeskatning. Vitenskapsrådet er svært bekymret for utviklingen og anbefaler at beskatningen reduseres svært mye. Sjøørret Fangstutviklingen for sjøørret har siden slutten av 90-tallet vært svært forskjellig i tre hovedområder av landet; i) Skagerakkysten, ii) Vestlandet og Trøndelag og iii) Nord-Norge. På Skagerrakkysten har fangstene vært noenlunde stabile i denne perioden, med unntak av Vest- Agder, som har hatt om lag 35 % nedgang de siste fem årene. På Vestlandet og i Trøndelag har fangstene i samme periode blitt betydelig redusert. I Nord-Norge har fangstene økt de siste årene. Vi kjenner ikke årsakene til tilbakegangen i sjøørretbestandene i flere regioner. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene på Vestlandet og Trøndelag er knyttet til forhold i sjøen, inkludert lakselus, økosystemendringer og fiskesykdommer. Økosystemendringer i sjøen kan delvis skyldes klimaendringer, som igjen påvirker forekomster av dyreplankton og en rekke fiskearter. Aktuelle faktorer kan virke forskjellig i ulike deler av landet, og samme årsak behøver ikke å gjelde for de ulike regionene. Det er et åpenbart et kunnskaps- og tiltaksbehov i forhold til tilbakegangen av sjøørreten i flere regioner. Lakselus regnes som den største, kjente trusselen mot sjøørret, spesielt i områder og regioner med høy oppdrettsvirksomhet. Det er stor sannsynlighet for at lakselus har en bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av kysten fra Rogaland til Nordland. Sjørøye Sjørøye finnes i Nordland, Troms og Finnmark. Utover 2000-tallet har det generelt vært en markert nedgang i fangsten av sjørøye. Sjørøya har hatt en svakere fangstutvikling enn sjøørret og laks i alle de tre fylkene etter årtusenskiftet. De innsjøbaserte bestandene klarer seg noe bedre enn de elvebaserte bestandene. Overvåkingsdata viser at de innsjøbaserte bestandene har lavere beskatningstrykk enn de elvebaserte, og tilgangen til innsjøer som habitat for gyting og ungfisk vil redusere graden av konkurranse med laks og sjøørret. Den ulike utviklingen for sjørøya og sjøørreten kan reflektere at dette er to arter med noe ulike miljøpreferanser. Sjørøya er mer orientert mot kaldt vann og kan i et klimaperspektiv tape noe i konkurranse med sjøørreten, som er en art som kan få en konkurransefordel når vanntemperaturen stiger. Lakselusa kan potensielt være en negativ faktor også for sjørøye, men siden de vanligvis oppholder seg kortere tid i sjøen enn sjøørreten, regnes sjørøya for å være mindre utsatt for lakselusangrep. Totalt sett er situasjonen til sjørøya uavklart. Det mangler tidsserier med gode overvåkingsdata fra indeksvassdrag, og det bør etableres en langsiktig overvåkning av flere og forskjellige typer vassdrag. Den generelle kunnskapen om sjørøye- og sjøørretbestandene er mye dårligere enn for laksebestandene. Trusselfaktorer Vitenskapsrådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre tiltak. Det skilles mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne laksebestander i smittede vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. Rømt oppdrettslaks I 2010 ble det produsert ca 916 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er rapportert at ca 255 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2010, det vil si nesten 1,5 ganger flere laks enn det totale antall villaks fanget i sjø- og elvefisket. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen I 2009 og 2010 ble for få lokaliteter undersøkt til å gi et estimat for innslag av rømt oppdrettslaks i sjøfiske. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2010 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 8 %. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 13 %. I de siste tolv årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens dette innslaget var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. Hvis de siste ti års resultater framskrives, tilsier modellberegninger at vi hundre år fram i tid kan få en situasjon hvor laksebestandenes genetiske sammensetning er betydelig forandret over hele landet. Lakselus Over 350 millioner oppdrettslaks og mange millioner regnbueørret står i merdene langs norskekysten, og disse bærer sannsynligvis mellom 300-500 millioner lakselus, noe som er langt over det som vurderes som et bærekraftig nivå for ville laksefisk. Biomassen av oppdrettsfisk, og dermed tilgjengelige verter for lakselus, er fordoblet siden 2002. Samtidig har det tillatte antallet lus per fisk vært uendret, og det er grunn til å hevde at antall lakselus har økt i takt med produksjonsøkningen av oppdrettsfisk. Utvikling av resistens og multiresistens mot behandlingsmidler hos lus er svært bekymringsfull. Lusesituasjonen i oppdrettsanlegg langs norskekysten per mars 2011 er på omtrent samme nivå som samme tid i 2010, målt i antall lus per oppdrettsfisk. I henhold til Havforskningsinstituttet var det moderat til stor risiko for at lakselus hadde bestandsregulerende effekter på vill laksefisk langs store deler av norskekysten i 2010, med størst risiko for sjøørret. Det har vært konkludert at mye av laksesmolten kan i 2010 kan ha sluppet unna det verste infeksjonspresset i de undersøkte fjordene, men at sent utvandrende laksesmolt spesielt fra Hordaland og Ryfylke, kan ha fått en høyere infeksjon. Vitenskapsrådet påpeker at med den utviklingen som ble observert for smittepress våren 2010, med en rask økning både i lusemengdene på oppdrettsfisk og i infeksjonene på sjøørret i ytre deler av mange fjordsystemer, så bør man i samsvar med føre-var-prinsippet være forsiktig med å konkludere at gjennomførte tiltak for å redusere smittepresset har vært tilstrekkelig både i omfang og varighet i de siste årene. Usikkerhet i tidspunkt for smoltutvandring og postsmoltens vandringshastighet gjennom fjordene tilsier at det er vaskelig å trekke sikre konklusjoner uten en betydelig bedre overvåking. Situasjonen til laksesmolten kan bli like alvorlig som på slutten av 1990-tallet, og som for sjøørreten i 2010, dersom det igjen blir høyere sjøtemperaturer om vinteren og våren, eller hvis lusemidlene fortsetter å miste sin effektivitet. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning påpeker at tiltak som er gjennomført i oppdrettsanlegg neppe er tilstrekkelig til å nå et bærekraftig nivå av lakselus, slik det er definert både av vitenskapsrådet og Havforskningsinstituttet. Målet om at sykdom i oppdrett ikke skal ha en bestandsregulerende effekt på villfisk er langt fra nådd i deler av landet, og spesielt for sjøørret. Det beste tiltaket på lang sikt er smitteatskillelse ved at lakselus og andre smittestoffer ikke kan komme inn i eller ut fra oppdrettsanlegg. Dette vil gi langt bedre kontroll på lakselus og andre sykdommer, og følgelig bedre situasjonen for ville laksefisk. Gyrodactylus salaris Parasitten Gyrodactylus salaris regnes som en av de største truslene mot norske laksebestander. Gjennomsnittlig dødelighet blant laksunger i undersøkte vassdrag er 86 %, med opptil 99 % dødelighet i de verst berørte bestandene. Forekomsten av G.salaris i Norge samsvarer med kjent innførsel av laksefisk og videre spredning av parasitten med flytting av fisk eller naturlig vandring. G. salaris-typer som er dødelige for laks, er påvist i 48 norske vassdrag. I Numedalsvassdraget forekommer i tillegg en ikke-dødelig type på røye. Per mai 2011 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, 3 vassdrag er under friskmelding, mens 24 vassdrag er infisert med G. salaris eller har usikker smittestatus. Etter at utryddelsestiltak er fullført, blir laksunger vanligvis undersøkt i fem år før et vassdrag friskmeldes. Totalt har 23 vassdrag blitt friskmeldt etter bruk av rotenon, som er en gift som dreper all fisk på smittet strekning. Følgelig dør også G. salaris, som ikke kan overleve frittlevende eller på andre dyregrupper. I to tidligere friskmeldte vassdrag kom parasitten tilbake, trolig på grunn av smitte fra nærliggende vassdrag. Regionene som har høyest prioritet for behandling er Vefsn-regionen, Rauma-regionen og Driva-regionen. I Vefsnregionen planlegges utryddelsestiltak i 2011 og 2012, som blir det mest kompliserte og kostnadskrevende utryddelsestiltaket i Norge til nå, fordi det er påvist G. salaris på røye i to innsjøer av en type som er dødelig for laks. For å utvikle et alternativ til rotenonbehandlinger pågår det et FoU-prosjekt i Lærdalselva for å videreutvikle aluminiumssulfat (AlS)-metoden, der målet er å utrydde G. salaris uten å ta livet av lakseungene. Metoden skal benyttes i et utryddelsestiltak i Lærdalselva i 2011 og 2012. Andre sykdommer hos laks Det gjennomføres svært få systematiske undersøkelser med hensyn på infeksjoner og sykdommer hos ville laksefisk, og dermed er grunnlaget for å vurdere helsesituasjonen svært begrenset. I løpet av de siste 10 år har det blitt oppdaget flere nye sykdommer hos norsk villaks. Flere av disse synes å øke i forekomst og har stedvis påviselig negativ effekt på bestandene. Flere endringer i laksens leveområder gir grunn til å hevde at smittepresset mot villaks har økt betydelig for en rekke infektive agens i de siste 20-30 år. Særlig har smittepresset fra infektive organismer som er oppformert hos oppdrettslaks økt. Mange millioner oppdrettslaks i anlegg blir syke hvert år av ulike infeksjonssykdommer, særlig virussykdommer, men også bakterie- og parasittsykdommer. Det er sannsynlig at de mange sykdomsutbruddene har resultert i et økt smittepress mot villaks. Infeksjonene kan medføre dødelighet, eller påvirke veksten hos villaks slik at disse blir mindre og magrere enn normalt. En svekkelse av villaksen kan også føre til at den er mer sårbar for andre påvirkninger. Fysiske og kjemiske endringer i miljøet, som for eksempel økt vanntemperatur ved klimaendringer og visse vassdragsreguleringer, kan også bidra til økt smittepress og sykdomsforekomst. Parasittær nyresyke (PKD) er for eksempel en sykdom som utvikles ved høye vanntemperaturer, og det er grunn til å forvente at sykdommen blir vanligere i årene som kommer og flere steder få negative effekter på laksefiskbestander. Vanntilstand og vannkvalitet Forringet vannkvalitet vil påvirke laks. Høye doser av et kjemikalium kan drepe laks. Ikkedødelige doser kan ha en betydelig bestandseffekt ved å redusere smoltens evne til å overleve i saltvann ved å svekke evnen til å opprettholde saltbalanse i kroppen, og ved å påvirke atferd (fluktrespons, vandringsevne) og immunrespons. Smolt med svekket sjøoverlevelse vil samtidig være mer sårbar ovenfor andre påvirkninger, som for eksempel lakselus. Vanndirektivet (VD) krever at vannkvalitet vurderes for hver vannforekomst og at tiltak gjennomføres for å oppnå minst god økologisk status. Det er en risiko for at god økologisk status ikke vil bli nådd innen 2021 i ca 70 % av elveforekomstene (n = 8616) i Norge (figur 3). De mest relevante truslene for norsk laks er forsuring, tungmetaller, eutrofiering og organiske miljøgifter, herunder pesticider. Forsuring skyldes normalt langtransporterte forurensinger og har en regional effekt, mens andre forurensinger ofte skyldes lokale utslipp. Laksefisk overvåkes i enkelte vannkvalitetsprogram, men inngår normalt ikke i mer tradisjonell vannkvalitetsovervåking. Dette gjør det vanskelig å knytte fiskestatus til vannkjemisk status. Forsuring skyldes utslipp av svovel (SO4) og nitrogen (NOx) til luft. Forringet vannkvalitet som følge av sur nedbør skyldes mobilisering av aluminium (Al), hvor giftighet for fisk knyttes til labile former av Al (LAl). Utslippene må reduseres ytterligere hvis mange laksebestander i Sør-Norge skal overleve uten kjemiske tiltak som kalking. Andre elver i Norge vil i dag kunne ha svak laksebestand som følge av manglende tiltak. Det antas at mer enn 50 vassdrag har et forsuringsproblem. Det er igangsatt kjemiske tiltak i 21 elver. I syv av disse er det behov for en forbedring av tiltakene. Kalking er planlagt igangsatt i ytterligere seks elver. Det foreligger ikke planer om tiltak i de resterende (n > 30) vassdragene. I hvilken grad laks i disse elvene påvirkes av surt vann er ukjent på grunn av manglende overvåking. Norge kan deles i tre regioner med hensyn til forsuring; områdene fra Trøndelag og nordover er upåvirket, områdene i deler av Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland har stor variasjon innenfor regionen, mens Agder-fylkene er forsuret. I dag er det ikke kjent om norsk laks påvirkes av miljøgifter. Vi vet at dette er årsak til svake laksebestander andre steder i Europa, og antar at miljøgifter også kan påvirke norske laksebestander negativt. Tungmetaller kan stamme fra gruver, industri, være langtransportert eller skyldes annen type aktivitet, for eksempel veibygging i områder med sulfidholdig berggrunn. Det er i liten grad avklart om nåværende tilførsler av tungmetaller har påvirker laks fordi dagens vannkjemiske grenseverdier ikke er forankret i relevante biologiske responser. Vassdragsreguleringer Om lag 30 % av de norske lakselvene er regulerte, og mange av de store og kjente elvene er i ulik grad regulert for kraftproduksjon. I 2004 ble det beregnet at fangstene av laks i vassdrag med vassdragsreguleringer som påvirkningsfaktor utgjorde 42 % av all laks fanget i Norge. Et utviklingstrekk i kraftbransjen er den økende graden av effektkjøring av kraftverk, ved at kraftproduksjonen, og dermed vannføringen gjennom kraftverkene, varierer innenfor korte tidsintervall. Dette kan innebære raskere og hyppigere endringer i vannføring nedstrøms kraftverkene, med potensielle negative effekter på laksefisk. Dersom effektkjøring får økt omfang uten at forhold for laksefisk blir tilstrekkelig tatt hensyn til, tilsier dagens kunnskap om potensielle effekter (stranding av fisk, redusert produksjon osv.) at effektkjøring forsterkes som trusselfaktor for laks i regulerte vassdrag. Et annet utviklingstrekk innen kraftbransjen som kan ha betydning for laksefisk er den storstilte utbyggingen av mikro-, mini- og småkraftverk (opp til 10 MW). Det er grunn til bekymring for sum-effektene av små kraftverk som drenerer til vassdrag med viktige bestander av laksefisk. Fordi utbyggingen av små kraftverk (mikro til små) skjer raskt og har et stort omfang, er det etter vitenskapsrådets vurdering viktig å følge denne utviklingen nøye framover. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 210 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009 og 2010. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestanden (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2010. Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Gjennomsnittlig måloppnåelse for alle vurderte bestander var 80 % for 2009-2010 og 86 % for 2010 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2010 i forhold til årene før, og det er nå gitt færre råd om redusert beskatning (figur 4). Bedringen er betydelig fra perioden 2006-2009 til 2010, og er særlig stor fra 2009 til 2010 (figur 4). I hovedsak kan bedringen tilskrives strengere reguleringer av fiske, men et noe høyere innsig av laks i 2010 bidrar også til bedre måloppnåelse i mange bestander. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for 2009 og 2010, ble det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning enn i 2010 for 52 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 24 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 42 % av bestandene. Dette innebærer at beskatningen ble vurdert til å ha vært for høy i 58 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert fra moderat til svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2010 alene, ble forvaltningsmålet ikke nådd i ca 30 % av bestandene (figur 4). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009 og 2010 er gitt i figur 5. Analysert på fylkesbasis var gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålene særlig god i Sør-Trøndelag og Rogaland, dårlig i Finnmark og Agderfylkene og svært dårlig i Hordaland. Totalbeskatningen (i % av innsiget) varierte mye, fra gjennomsnittlig 20 % beskatning på bestandene i Hordaland til 58 % i Finnmark. I 36 av bestandene var det i 2010 sannsynligvis ikke et høstbart overskudd i det hele tatt (figur 6). I tillegg var det usikkert om det var et høstbart overskudd i ytterligere seks bestander. I 23 % av bestandene var altså det estimerte innsiget mindre enn gytebestandsmålet, eller svært nær gytebestandsmålet. I tillegg til det klare regionale mønsteret med bestander uten høstbart overskudd i de stengte vassdragene i Hordaland, ser vi nesten bare bestander uten høstbart overskudd i små vassdrag hvor gytebestanden er dominert av smålaks. Dette kan knyttes til at innsiget av smålaks har vært særlig lavt i de senere årene, og det er et generelt mønster med dårligere måloppnåelse i vassdrag med mye små gytefisk.

Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene.

Anon. 2010. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2b, 516 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 227 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s.

Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s. Hovedformålene med denne rapporten fra Vitenskapsrådet for lakseforvaltning er 1) å foreta en regionvis vurdering av laksebestander, og 2) på bakgrunn av dette gi føre-var-baserte råd om beskatningsnivå i ulike bestander og regioner med bakgrunn i bestandssituasjonen til de enkelte bestander som inngår i fisket i regionen. Formålene er definert i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). I tillegg inneholder rapporten kapitler om ulike tema for å beskrive status for norske laksebestander i form av utviklingstrekk og trusselfaktorer, som blant annet rømt oppdrettslaks, lakselus, Gyrodactylus salaris, forsuring og vassdragsreguleringer. Rapporten inneholder også et eget kapittel om sjørøye og sjøørret. Vitenskapsrådet har imidlertid hatt som førsteprioritet å gi råd om beskatningsnivå i årets rapport, og andre viktige tema er derfor dekket i varierende grad. Råd, analyser og vurderinger i rapporten er gjort innenfor rammene av NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation) sine retningslinjer for føre-var tilnærmingen, ICES (International Council for the Exploration of the Sea) sine tilrådninger, samt vedtatte nasjonale målsettinger for lakseforvaltning i henhold til føringene i St.prp. nr. 32 (Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder). Rådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. I de 180 vassdragene der det er utarbeidet gytebestandsmål, er råd om beskatningsnivå basert på vurdering av måloppnåelse i forhold til gytebestandsmål i perioden 2005-2008, samt for 2008 separat i den grad tiltak har bedret situasjonen. Den offisielle fangststatistikken, sammen med beskatningsrater, er benyttet til å beregne gytebestandenes størrelse og i hvilken grad gytebestandsmålet er nådd i hvert enkelt vassdrag. For å ta hensyn til usikkerheten som finnes både i estimatet for gytebestandsstørrelse og gytebestandsmål, ble simuleringer benyttet. Gjennom simuleringer ble det estimert en gjennomsnittlig sannsynlighet for oppnåelse av gytebestandsmål i de siste fire år (og 2008 separat), samt en gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmål, for hvert av vassdragene. For noen vassdrag ble det benyttet alternative metoder for å vurdere oppnåelse av gytebestandsmål, som for eksempel vassdrag som er stengt for fiske, eller vassdrag med svært lave eller variable fangster på grunn av variable fiskeforhold. For de om lag 250 vassdragene der det ennå ikke er fastsatt gytebestandsmål, ble bestandsstatus vurdert ut fra miljøforvaltningens kategoriseringssystem for anadrom laksefisk, og det ble vurdert i hvilken grad bestandene beskattes i sjøfisket. Fangstene av laks i disse 250 vassdragene utgjorde mindre enn 5 % av fangsten av laks i vassdrag i Norge i 2008. Informasjon om beskatningsrater finnes bare for et fåtall norske laksebestander. For vassdragene der det foreligger kunnskap om beskatningsrater, ble denne informasjonen brukt i de vassdragsvise simuleringene av gytebestandsstørrelse og gytebestandsmål. For øvrige bestander ble det utviklet et system for å fastsette beskatningsrater for ulike kategorier vassdrag, ut fra vassdragenes størrelse (små, mellomstore og store vassdrag) og en vurdering av om det var lav, middels, høy eller ukjent beskatning i vassdraget i de aktuelle årene (2005-2008). Beskatningsraten ble satt høyest for smålaks, og lavere for mellomlaks og storlaks. Beskatningsrater for de ulike kategoriene vassdrag og størrelsesgruppene av laks ble satt ut fra en analyse av eksisterende estimater av beskatningsrater i ulike laksevassdrag. Hvert vassdrag ble gitt ett av fire faste formulerte beskatningsråd (råd 1-4), basert på kriterier i forhold til oppnåelse av gytebestandsmålet. De fire ulike formuleringene av råd varierte fra råd 1 “beskatningen for denne bestanden framstår som bærekraftig og det er ikke nødvendig med ytterligere tiltak for å redusere beskatningen”, til råd 4 “beskatningen for denne bestanden er langt utenfor bærekraftige rammer og beskatningen bør reduseres svært mye for å sikre oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål”. For vassdrag med svært mangelfull fangststatistikk, kan ikke Vitenskapsrådet anbefale fangst i det hele tatt fordi vi mangler essensiell informasjon om bestandene. I tillegg ble det gjort en vurdering av risikoen for tap av levedyktighet i bestandene ved en eventuell overbeskatning ut fra bestandsstørrelse og andre trusselfaktorer (i henhold til forvaltningens kategoriseringssystem). Små bestander og bestander utsatt for andre sterke trussler er særlig sårbare for overbeskatning. Det finnes lite kunnskap om hvor mye de enkelte laksebestandene beskattes i sjøfiske. Det ble derfor vurdert hvor utsatt de ulike bestandene er for redskap som brukes i sjøfisket ut fra størrelsesfordelingen av laks i bestandene. Laks mindre enn 1,5 kg går i høy grad gjennom kilenøter og krokgarn, og beskattes i mindre grad i sjøfisket enn større laks. Vi brukte gjennomsnittstørrelsen blant smålaks (< 3 kg) til å estimere andelen fisk under 1,5 kg i hver bestand. Dette er altså en vurdering av hvor utsatt de ulike bestandene er for sjølaksefiske, og ikke en vurdering av beskatningstrykket i sjøen. Det er utarbeidet en egen vedleggsrapport som beskriver hvert enkelt vassdrag i form av størrelse på gytebestandsmålet, sannsynlighet for oppnåelse og prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålet de siste fire år, hvilke beskatningsrater som ble brukt i simuleringer, samt hvor stor andel av bestanden som er utsatt for sjølaksefiske. Her gis det også konkrete råd om beskatning for hvert enkelt vassdrag. Beskatningsnivå i fjordsystem, fjordregioner og kystregioner ble også vurdert, og det ble gitt konkrete råd om sjøbeskatning for de ulike områdene. Regioninndelingen følger lakseforvaltningens inndeling av Norge i 23 fjord- og kystregioner. I denne rapporten er flere av fjordregionene ytterligere inndelt i ulike fjordsystemer, og det er i disse tilfellene gitt vurderinger av beskatningsnivået både for de enkelte fjordsystemene og for regionen samlet. I vurderingene av beskatningsnivå i fjordsystem og fjordregioner ble i utgangspunktet de samme prinsippene brukt som i vurderinger av enkeltbestander, hvor det ut fra sannsynlighet for oppnåelse av gytebestandsmål, samt prosentvis oppnåelse av gytebestandsmål i tilhørende vassdrag, ble vurdert i hvilken grad beskatningen er bærekraftig eller ikke. Som for de enkelte vassdragene, ble det også for fjordsystemene og fjordregionene utarbeidet fire faste formuleringer med vurdering av beskatningen i området, samt tilhørende beskatningsråd. Hvilken vurdering og hvilket råd som ble gitt for hvert område var basert på kriterier i forhold til oppnåelse av gytebestandsmål. En semi-kvantitativ indeks for sårbarhetsvurdering ble i tillegg utviklet for fjordsystem og fjordregioner, og indeksen er basert på antall tilhørende vassdrag med råd om redusert beskatning, antall stengte vassdrag, antall nasjonale laksevassdrag som er truet, sårbare eller reduserte, innslaget av rømt oppdrettslaks og infeksjonspresset fra lakselus. Sårbarhetsindeksen ble benyttet til å justere beskatningsvurderingen for området, slik at områder som ble vurdert som sårbare ut fra disse kriteriene fikk en mer restriktiv beskatningsvurdering enn ut vurderingen av oppnåelse av gytebestandsmål alene. For fjordregioner som ble inndelt i flere ulike fjordsystem, er det gitt vurderinger av beskatningsnivået både for det enkelte fjordsystem og for regionen samlet, mens råd om beskatning bare er gitt for de enkelte fjordsystemene hver for seg, og ikke for regionen samlet. I kystregionene inngår i stor grad laks fra vassdrag som tilhører flere ulike regioner. For hver enkelt kystregion er det derfor gjort en vurdering av hvilke regioner laksen som inngår i fisket hovedsakelig kommer fra. Deretter er beskatningsvurderingene for disse regionene oppsummert og brukt som grunnlag for en beskatningsvurdering av den aktuelle kystregionen. Tilhørende beskatningsråd ble også gitt. Ut fra føre-var-hensyn ble den svakeste regionen med bestander som inngår i fisket, mest vektlagt. Av de 180 vassdragene med gytebestandsmål har 56 fått råd 1 (beskatningen fremstår som bærekraftig), 34 har fått råd 2 (beskatningen bør reduseres moderat), 34 har fått råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) og 29 har fått råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye). 97 av 153, eller 63 % av bestandene har således fått råd om redusert beskatning. Ti av vassdragene med gytebestandsmål var infisert av G. salaris, og det ble derfor ikke gitt noe beskatningsråd til disse, i syv av vassdragene var det for mangelfull informasjon til å kunne gi noe råd og ti av vassdragene var stengt for fiske etter villaks i 2008. Det ble også gitt separate beskatningsråd for fem sidevassdrag i Tanavassdraget, og alle fikk råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye). For 37 fjordområder (det vil si fjorder, eller fjordregioner dersom regionen ikke består av flere fjorder) ga vi råd 1 (beskatningen fremstår som bærekraftig) for 11 fjordområder, råd 2 (beskatningen bør reduseres moderat) for åtte, råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) for fem og råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye) for ni. Det vil altså si at 22 av 33, eller 67 % av fjordområdene har fått råd om redusert beskatning. I tillegg var vi ikke i stand til å gi standardiserte råd for fire av fjordområdene fordi de ikke hadde vassdrag med gytebestandsmål. For de ti kystregionene ga vi råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) for fire og råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye) for seks regioner.

Anon. 2009. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1b, 357 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de 180 norske laksevassdragene det er satt et gytebestandsmål for. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s.