Search

Svenning, M-A. 2023. Reisaelva. Bestandsstatus og flaskehalser for produksjon av anadrome laksefisk, med hovedvekt på laks. NINA Rapport 2227. Norsk institutt for naturforskning Reisaelva nådde ikke gytebestandsmålet i årene 2018-2021, og nådde bare så vidt gytebestandsmålet i 2022, til tross for fiskeforbudet. Situasjonen for Reisalaksen er derfor kritisk. Mangel på gytefisk er trolig også hovedårsaken til at resultatene fra elektrofisket viser lavere tetthet av laksunger de siste årene. En sammenstilling av gytefisktellingene og fangstrapportene indikerer at fangstraten på laks har vært svært høy, samt at opp mot 80-85 % av storlaksen har vært gjenutsatt. Vi anbefaler derfor at det skaffes til veie gode estimater av mengden oppvandrende laks og at fangstrapportene kvalitetssikres. Hvis ikke, må beskatningen av laks reduseres kraftig de kommende årene. Telling av oppvandrende laks bør gjennomføres ved bruk av sonar, kombinert med bruk av videoovervåking i korte perioder for å skille mellom arter av samme størrelse (smålaks, sjøørret og pukkellaks). Dersom tellingen og fangstrapporteringen sikres, vil dette også gi grunnlag for å kvalitetssikre eventuelle drivtellinger på senhøsten. Bruk av sonar/video vil også kunne avdekke eventuell oppvandring av pukkellaks. Sjøørretbestanden er i rimelig god forfatning og det kan trolig fortsatt åpnes for fiske etter sjøørret. Sjørøyebestanden har gått kraftig tilbake de siste 15-20 årene og det ble innført forbud mot fiske etter sjørøye i 2022. Vi anbefaler at forbudet videreføres de nærmeste årene. Andelen steinulke versus laksunger i elektrofiskefangstene har avtatt fra nærmere 80 % i 1990 til ca. 10-20 % de siste 15 årene. Det er likevel uvisst om tettheten av steinulke har avtatt. Det er også uvisst om årlig tilvekst hos laksungene har endret seg i denne perioden. Vi foreslår at tidligere innsamlet materiale av disse artene brukes til å estimere eventuelle årlige endringer i tetthet av steinulke, samt eventuell endring i årlig tilvekst hos laksunger. En undersøkelse i 1990 konkluderte med at Reisaelva har stor tilgang på gyteplasser for laks, mens oppvekstområdene var begrenset til mindre enn halvparten av elvestrekningen. Det er nå lansert bedre metoder for å diagnostisere oppvekstområdene til laksefisk. Det bør derfor vurderes å foreta en ny undersøkelse for å kvantifisere størrelsen og egnetheten på oppvekstområdene i vassdraget. Dette kan alternativt gjennomføres ved å prioritere oppfølgingen på 36 tidligere undersøkte elektrofiskelokaliteter. Selv om tettheten av laksunger ser ut til å avhenge direkte av mengden gytelaks i Reisaelva, kan det ikke utelukkes at svært lav vannstand på senvinteren (april), også kan ha medvirket til lavere tetthet av årsyngel. Utsetting av temperaturloggere på ulike dyp på enkelte gyteplasser om høsten, kan avdekke om vannstanden påfølgende senvinter kan føre til tørrlegging og dermed økt dødelighet på rogna. Dersom temperaturmålingene skal sammenlignes med vannstandsmålingene fra Svartfossberget (for å kartlegge historisk vannstand på senvinteren), må dette gjøres i samarbeid med NVE-Nord. I perioden fra juni til oktober kjører om lag 1000 elvebåter årlig opp Reisaelva, hvorav ca. 60 % utgjøres av lokale fiskere og brukere av vassdraget, mens de øvrige 40 % skyldes transport av turister. Det er uvisst hvorvidt elvebåttrafikken har negativ innvirkning på laksefiskene i elva. Vi foreslår at det settes ut undervannskamera (video) like nedenfor Sieimma, i et område der det normalt samles mye laks. Dette vil forhåpentligvis gi kunnskap om eventuell endret adferd hos laksen når elvebåtene passerer. Innslaget av oppdrettslaks har minket i Reisaelva de senere årene og påvirkningen fra oppdrettslaks representerer neppe noen vesentlig flaskehals lenger for produksjonen av villaks.

Svenning, M-A., Langeland, K. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2022. Fiskefaglige undersøkelser på anadrom strekning i Barduelva 2019-2021. NINA rapport 2122. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet har pålagt Statkraft Energi AS å gjennomføre en undersøkelse/utredning etter miljødesignmetodikken for å kartlegge reguleringseffektene på anadrom strekning i Barduelva og avdekke eventuelle flaskehalser for produksjonen av anadrom laksefisk. De fleste gytefiskene observeres helt øverst i Barduelva, og i de fleste årene er det tilstrekkelig med gytefisk for å deponere minst 2 egg/m2 i denne elvestrekningen. Dersom hele elva vurderes som produksjonsområde ble gytebestandsmålet oppnådd i et av de tre årene, men dersom produksjonsområdet reduseres med en tredjedel blir gytebestandsmålet oppnådd alle tre årene. Vi vurderer derfor ikke mangel på gytefisk som en viktig flaskehals i Barduelva. Til tross for dette viser registreringen av ungfisk, både ved tradisjonelt strandnært testelfiske og ved bruk av elfiskebåt, at tettheten av laksunger er lav i Barduelva. Dette er i samsvar med at mangel på gode skjulområder og egnet bunnsubstrat ble identifisert som en av flaksehalsene for fiskeproduksjonen i Barduelva. Det er imidlertid de store og hyppige variasjonene i vannføring gjennom store deler av året, med påfølgende hyppige tørrlegginger av viktige leveområder for ungfisk, som utgjør den viktigste flaksehalsen for fiskeproduksjonen i elva. Det ligger i dag ingen andre krav til driften av Bardufoss kraftverk enn at det skal sikres en minstevannføring på 2 m3/s om sommeren og 0,3 m3/s om vinteren. Dette innebærer at kraftverket kan driftes fritt innenfor et vannføringsintervall fra 96 m3/s (full last) ned til henholdsvis 2 eller 0,3 m3/s. Statkraft etterstreber imidlertid å praktisere en selvpålagt minstevannføring på 11 m3/s, men våre analyser viser at lavere vannføringer enn dette likevel inntreffer relativt hyppig. Analysene av vannføringsdata viser at det er store varia-sjoner i vannføringen gjennom døgnet i store deler av året, bortsett fra periodene der snøsmel-ting og store regnflommer bidrar til tapping av vann gjennom inntaksdammen til Bardufoss kraft-verk. I tillegg til at vannføringen kan variere mye gjennom døgnet, kan store endringer i vannføring skje svært hurtig, dvs. i løpet av noen få minutter. De beste oppvekstområdene for ungfisk, dvs. områder med middels til god tilgang på skjul, er i stor grad de samme områdene som utsettes for tørrlegging når vannføringen nedstrøms kraftverket minker. Selv om Statkraft forsøker å unngå vannføringer under 11 m3/s, viser kartleggingen vår at viktige leveområder for ungfisk blir tørrlagt hver gang vannføringen faller under 40 m3/s. I og med at slike tørrlegginger inntrer opptil flere ganger i døgnet, og gjennom store deler av året, blir tilgangen på gode leveområder og faren for stranding av yngel en helt avgjørende flaksehals for produksjonen av anadrom fisk i Barduelva. Vannføringsregimet ved Bardufoss kraftverk, spesielt de hurtige endringene ved moderate til lave vannføringer, er derfor etter vår mening den viktigste flaskehalsen for ungfiskproduksjonen i Barduelva. Det finnes ingen fly-fotoserier (norge-i-bilder) som viser elvearealet nedenfor Bardufoss kraftverk ved vannføringer lavere enn 37 m3/s. For å kunne beregne elvearealet ved lavere vannføringer enn dette, har vi derfor antatt en noenlunde lineær sammenheng mellom elveareal og vannføring, basert på fire fotoserier ved vannføringer på 37, 69, 92 og 150 m3/s. Sammenhengen mellom elveareal og vannføringer lavere enn 37 m3/s er derfor noe usikre. I tillegg er oppløsningen på lagrede driftsdata for Bardufoss kraftverk, og for tapping fra luker i inntaksdam, for lav til å foreta grundige analyser av hvor raskt vannføringen - og dermed vannstanden – vil endres ved lastreduksjoner i kraftverket. For å påvise en mer pålitelig sammenheng mellom driftspraksis med raske endringer i vannføring, vannstand og vanndekte arealer, anbefaler vi at det iverksettes nye målinger som kan belyse behov og eventuelle muligheter for mykere overganger ved regulering av produksjonen i kraftverket.

Svenning, M-A., Diserud, O. & Karlsson, S. 2021. Innkryssing av rømt oppdrettslaks ovenfor og nedenfor Målselvfossen. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til kvalitetsnormen for ville bestander av atlantisk laks er laksebestanden i Målselva klassifisert som svært god for kvalitetselementet gytebestandsmåloppnåelse og høstbart overskudd, mens den er vurdert som svært dårlig for kvalitetselementet genetisk integritet, dvs. ut fra grad av genetisk innkryssing av rømt oppdrettslaks. Fra utløpet i Malangen er det ca. 40 km naturlig anadrom strekning til Målselvfossen. I 1910 ble det etablert en laksetrapp langs fossen som førte til at anadrom fisk kan vandre flere titalls km lenger oppover i vassdraget, og det fanges nå flere laks ovenfor fossen enn nedenfor fossen. Innslaget av rømt oppdrettslaks har vært vesentlig lavere i fangstene ovenfor laksetrappa sammenliknet med nedenfor laksetrappa. Det har derfor blitt stilt spørsmål om hvorvidt denne forskjellen også innebærer at laks som vandrer opp trappa for å gyte ovenfor fossen har lavere akkumulert innkryssing av rømt oppdrettslaks sammenliknet med laks som gyter nedenfor fossen. I dette prosjektet har vi undersøkt innkryssing av rømt oppdrettslaks i voksen laks som ble fanget ovenfor og nedenfor Målselvfossen sent i fiskesesongen 2019. I alt undersøkte vi 60 laks fanget ovenfor fossen og 62 laks fanget nedenfor fossen fra gyteåret 2012, samt 62 og 61 laks fanget henholdsvis ovenfor og nedenfor fossen fra gyteåret 2013. Vi observerte en generelt høy og signifikant grad av innkryssing på 4,3 % for 2012 gyteårsklassen og på 6,7 % for 2013 gyteårsklassen, men det var ingen signifikant forskjell i innkryssing mellom laks fanget nedenfor og ovenfor Målselvfossen. Graden av innkryssing ble estimert til å være høyere ovenfor fossen (5,3 %) enn nedenfor fossen (3,5 %) i gyteårsklassen fra 2012, mens den var lavere ovenfor fossen (5,8 %) enn nedenfor fossen (7,5 %) i gyteårsklassen fra 2013. En eventuell forskjell i akkumulert innkryssing mellom laks som gyter ovenfor fossen og laks som gyter nedenfor fossen vil forutsette at den voksne laksen vandrer tilbake til det samme området der den ble født (lokal ‘homing’). Hel- og halvsøsken innen begge gyteårsklassene ble derfor identifisert, for å avkrefte/bekrefte om disse søskenparene i overveiende grad bestod av individer fanget innen samme område. De genetiske analysene viste imidlertid at søskenpar bestod av individer som var fanget i både samme område og i ulike områder og med like andeler. Ut fra analysene av to de to gyteårsklassene konkluderer vi derfor med at det ikke er noen forskjell i grad av akkumulert innkryssing av rømt oppdrettslaks nedenfor og ovenfor Målselvfossen, og at det ikke finner sted en betydelig genetisk strukturering av laks ved tilbakevending av voksen gytelaks til områder nedenfor eller ovenfor fossen avhengig av hvor de er født. Det er viktig å presisere at vi i dette prosjektet ikke har undersøkt om det skjer en større grad av innkryssing nedenfor Målselvfossen enn ovenfor Målselvfossen, men om det har blitt akkumulert en høyere grad av innkryssing i gytebestanden nedenfor eller ovenfor fossen. Videre har vi vist at estimatene av innkryssing i hele bestanden i Målselvvassdraget ikke forventes å være påvirket av om skjellprøvene som blir analysert kommer fra voksen laks fanget nedenfor eller ovenfor fossen, noe som indikerer at laksen i Målselvvassdraget kan forvaltes som én bestand. For å avdekke om rømt oppdrettslaks faktisk har hatt større gytesuksess nedenfor versus ovenfor Målselvfossen må en estimere innkryssing i årsyngel (i stedet for voksen laks) fanget ovenfor og nedenfor fossen, dvs. hos individer som er gytt og klekket i samme område som de blir fanget.

Svenning, M-A. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2021. Fiskefaglige undersøkelser i Divielva og Målselva i 2019 og 2020. NINA rapport 2002. Norsk institutt for naturforskning. Miljødirektoratet har pålagt Troms Kraft Produksjon AS og Statkraft Energi AS å gjennomføre en undersøkelse/utredning etter miljødesignmetodikken for å kartlegge reguleringseffektene på anadrom strekning i Divielva og avdekke eventuelle flaskehalser for produksjonen av anadrom laksefisk i Divielva. Pålegget omfattet også ungfiskundersøkelser i Målselva. Registreringene av skjul, beskrivelser av bunnsubstrat, klassifisering av mesohabitat og tilgang og romlig fordeling av gyteområder, samt vurderingene av sammenhengen mellom vannføring og vanndekt areal, viste at Divielva tilbyr både gode gyteforhold og gode oppveksthabitater for ungfisk av laks (og ørret). De registrerte tetthetene av ungfisk og antatt årlig forekomst av gytefisk sammenfaller med disse funnene, og sammenlignet med mange andre nord-norske elver er ung-fisktetthetene relativt høye i Divielva. Vi fant imidlertid lavere tetthet av laksunger nedenfor enn ovenfor kraftverksutløpet, og vi fant også indikasjoner på at laksunger nedstrøms kraftverksut-løpet vokser dårligere enn laksunger som ble fanget ovenfor den regulerte strekningen i Divielva, og også dårligere enn laksunger fanget i Målselva. Driften av Dividalen kraftverk medfører at ‘varmt’ bunnvann fra Devddesjávri utgjør en stor andel av vintervannføringen i Divielva nedstrøms kraftverksutløpet. Dette medfører at elva sjelden, og kun i korte perioder, islegges i løpet av vinteren. Basert på undersøkelser og resultater fra Alta-elva antar vi at manglende isdekke langs store deler av Divielva (nedstrøms kraftverksutløpet), trolig fører til lavere årlig tilvekst og økt vinterdødelighet hos laksungene. Vi anser derfor mang-lende isdekke som en flaskehals for fiskeproduksjonen i Divielva, noe som medfører at produk-sjonspotensialet for den regulerte elvestrekningen ikke utnyttes optimalt. Selv om manglende isdekke trolig er en avgjørende flaskehals for ungfiskproduksjonen, ser vi ingen umiddelbare tiltak som kan bidra til å avbøte de negative effektene. I andre regulerte elver der manglende islegging har vært et problem, har dette i stor grad vært knyttet til store variasjo-ner i vannføring. Et mulig tiltak har da vært å holde stabil vannføring under perioder med sterk kulde for å sikre etablering av isdekke. Årsaken til manglende isdekke i Divielva skyldes imidlertid ikke store variasjoner i vannføring, men at stabilt varmt utløpsvann varmer opp elvevannet og hindrer isdannelse nedstrøms kraftverksutløpet. Omfanget av problemet har ikke blitt kartlagt gjennom denne undersøkelsen, og derfor har vi heller ikke kunnet sammenholde driften av kraft-verket med isleggingen i elva. Vi forslår at det utføres en flerårig kartlegging av isforholdene langs den lakseførende og regu-lerte strekningen i Divielva, slik at dette kan gi grunnlag for å påvise hvordan driftstilpasninger av kraftverket kan bidra til større grad av islegging i elva.

Gjelland, K.Ø., Bækkelie, K.A., Brabrand, Å., Kristoffersen, R., Svenning, M., Eloranta, A., Pettersen, O., Saksgård, R. Solberg, I., & Sandlund, O.T. 2020. Overvåking av fisk i store innsjøer – FIST 2018. NINA Rapport 1749. Norsk institutt for naturforskning. De sju innsjøene Mjøsa, Krøderen, Møsvatn (i Sør-Norge), og Altevatnet, Takvatnet, Stuorajávri og Iešjávri (i Nord-Norge) ble prøvefisket i august-september 2018. Målsettingen med FIST-prosjektet er 1) å utvikle kostnadseffektive metoder for overvåking av fiskebestanden i store innsjøer, og 2) å framskaffe grunnlag for klassifisering av økologisk tilstand i disse innsjøene med fisk som kvalitetselement. Feltmetodene var en kombinasjon av bunngarnfiske med nordiske oversiktsgarn, pelagisk partrål og hydroakustisk registrering (ekkolodd) av pelagisk fisk, fiske med flytegarn i tre av innsjøene, samt forsøk med elektrisk båt-elfiske i Mjøsa. Innsatsen med nordiske bunngarn var, med unntak av i Mjøsa, 60 garn- netter per innsjø, med fiske på fire stasjoner ned til største dyp eller til rundt 50 m. I Mjøsa ble antall stasjoner økt til seks, som tilsvarer en samlet innsats på 90 garnnetter. Prøvefisket i de åpne vannmassene ble gjennomført med pelagisk partrål i seks av de sju innsjøene. Iešjávri ligger så uveisomt til at utstyr for tråling ikke kan transporteres inn, så der ble det fisket med nordiske pelagiske oversiktsgarn (‘flytegarn’) i stedet for trål. I Altevatnet og Stuorajávri ble det også fisket med flytegarn i tillegg til trålingen. Trålfangstene gir en variasjon i fiskens størrelse som rimer bedre med størrelsessammensetningen observert på ekkolodd, og gir typisk større innslag av liten fisk enn det som blir fanget på garn. I de røyedominerte og svært næringsfattige innsjøene undersøkt i 2018 gav imidlertid trålingen for små fangster til at den pelagiske delen av bestandene kan gis en god vurdering. Det vil være behov for en nærmere vurdering av om det i de mest næringsfattige innsjøene for eksempel er behov for en større innsats med flytegarnserier (med stort areal per maskevidde) dersom det er ønskelig å skaffe et godt materiale av pelagisk fisk. Feltarbeid på store innsjøer stiller store krav til HMS, både generelt fordi været kan gi grov sjø, og især med tråling og ekkoloddkjøring som må foregå i mørket. Det gjennomføres årlig sikker jobbanalyse foran feltarbeidet i FIST-prosjektet. Ekkoloddregistreringene gir estimater på absolutte tettheter, og gir i tillegg verdifull informasjon om størrelsessammensetningen i det pelagiske fiskesamfunnet. En viktig del av metodeutviklingen i FIST har vært å forbedre modellene for forholdet mellom fiskens lengde og dens ekkostyrke (TS). På bakgrunn av erfaringene i 2015-2018, ser vi nå ut til å ha nådd en ligning som gir tilfredsstillende beskrivelse av størrelsesfordelingen i fiskesamfunnet. Det er imidlertid viktig å følge dette opp med sammenligning av fangst og ekkostyrkefordeling i flere innsjøer, samt også med TS-eksperimenter med enkeltfisk med kjent lengde der dette er mulig å få til. Mjøsa er Norges største innsjø (369,5 km2) og er regulert 3,61 m. Innsjøen er dyp (453 m) og med bratte strender, slik at bare vel 20 % av arealet er grunnere enn 20 m. Vannkvaliteten i innsjøen har gjennomgått store endringer siden Mjøsaksjonen, som startet på slutten av 1970-tallet for å redusere tilførslene av næringssalter og organisk stoff. Fiskesamfunnet i Mjøsa omfatter 20 fiskearter. Prøvefisket med bunngarn skjedde på de samme fire stasjonene i Ringsaker- og Furnesfjorden som ble benyttet ved undersøkelsene 1978-80, og supplert med to stasjoner ved Tangen, lenger sør i innsjøen. Fisket med trål skjedde i tre områder: Furnesfjorden, Ringsakerfjorden og i hovedbassenget sør for Helgøya. Båt-elfisket ble gjennomført i Ringsaker- og Furnesfjorden. Ekkoloddregistreringene skjedde over hele innsjøen, med en dekningsgrad på 7,8. Det ble fanget i alt 16 fiskearter: 13 i bunngarna, 14 i båt-elfisket og fem i trålen. I bunngarnfangstene var det flest hork, abbor, krøkle, sik og lagesild. Båt-elfisket fanget flest hork, mort og ørekyt, og med langt større effektivitet i mørke enn i dagslys, og det skaffer effektivt en rask oversikt over hvilke fiskearter som finnes i strandsona i innsjøen. Trålfangstene ble totalt dominert av krøkle, med over 98 % av totalt antall fisk i fangsten, og det ble også fanget lagesild, sik, niøye og aure i trålen. Fordelingen av fiskearter i bunngarnfangstene varierte mellom de seks prøvefiskestasjonene, men hork og abbor var mest tallrike på alle stasjoner. Artene fordelte seg ulikt i dypet langs bunnen. Mens mort lever i strandsona, forekommer både hork, sik og abbor på alle dyp ned til 50 m. Krøkle, lagesild og lake ble bare fanget dypere enn 15 m. Data fra ekkolodd og trålfangster viser at biomassen av fisk i de åpne vannmassene var ca. 15,4 kg/ha. Av dette var 12,5 kg krøkle, 2,4 kg sik og 0,6 kg lagesild. Det er ikke store endringer i fiskesamfunnet langs bunnen i Mjøsa siden 1979, men i de åpne vannmassene er det store endringer. Den totale biomassen er minst like stor som tidligere, men det har vært en sterk forskyvning bort fra sik og lagesild mot krøkle, dvs. mot en økt dominans av mindre fisk. Økologisk tilstand for fisk i de åpne vannmassene i forhold til eutrofiering er svært god. Krøderen er en moderat stor (ca. 44 km2) og dyp (130 m) innsjø som er regulert 2,6 m. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, hele 49 % < 20 m. Dette fører til at innsjøarealet er ca. 23 % mindre ved LRV enn ved HRV. Innsjøen er relativt næringsfattig, med siktedyp ca. 6 m. Fiskesamfunnet består av åtte arter, hvorav gjedde har kommet inn i første del av 1990-tallet. Vårt prøvefiske fanget seks av artene. Karuss og trepigga stingsild manglet i våre fangster. Med prøvefiske i bunn-nære områder under termoklinen og ned mot 50 m dyp fanget vi derimot røye, som har manglet ved tidligere runder med prøvefiske i Krøderen. Røya hadde langsom vekst og var kjønnsmoden fra 10 cm størrelse, og det er grunn til å tro at Krøderen har en egen småvokst form av røye som lever utelukkende i profundalsona. Abbor var den dominerende arten bunngarnfangstene med 76 % av antall fisk, mens sik utgjorde 17,5 %. De øvrige artene utgjorde alle mindre enn 3 %. Abbor var konsentrert til strandsona, mens røye bare ble fanget dypere enn 15 m. Trålfangstene bestod nesten 98 % av sik, i tillegg til noen få abbor, ei gjedde og én aure. Fangstene av sik i bunngarna var dominert av fisk større enn 19 cm, mens fangstene i de åpne vannmassene var dominert av fisk mellom 5 og 15 cm. Vekstmønster og kjønnsmodning hos siken kan tyde på at det forekommer to ulike økologiske sikformer. Biomassen av sik i de åpne vannmassene er beregnet til ca. 18 kg/ha. I forhold til eutrofiering er fiskesamfunnet i de åpne vannmassene i svært god tilstand. Endringene i fiskesamfunnet etter at gjedda kom inn fører imidlertid til at NEFI-indeksen gir moderat tilstand. Spesielt har forekomsten av aure endret seg fra vanlig til sjelden i prøvegarnfangstene, men også for sik og abbor har fangstene målt som CPUE gått ned. Møsvatn er et stort (78,4 km2 ved HRV) reguleringsmagasin etablert ved neddemming av flere tidligere innsjøer. Magasinet er relativt grunt (68,5 m maksimum dyp), og med en reguleringshøyde på 18,5 m blir nærmere 60 % av arealet tørrlagt ved LRV. Innsjøen er næringsfattig, med siktedyp >10 m. Fiskesamfunnet består av aure, røye og ørekyt, den siste etablert på 1990-tallet. I bunngarnfangstene i strandsona var det flest ørekyt, deretter aure, mens røye dominerte på dypere vann. I trålen ble det tatt røye både nær overflata og på dypere vann, mens all aure ble fanget nær overflata. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene er 2,9 kg/ha, fordelt på omtrent like mye aure og røye. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene svært god. Forekomsten av den introduserte ørekyta gjør imidlertid at samlet tilstand for fiskesamfunnet ikke blir bedre enn god, mens den harde reguleringen fører til at Møsvatn er en sterkt modifisert vannforekomst. Sammenlignet med tidligere prøvefiske ser artssammensetningen i fiskebestandene i Møsvatn ut til å ha endret seg lite siden ørekyta etablerte seg. Altevatnet er en stor (ca. 80 km2 ved HRV) og relativt dyp (111 m) regulert innsjø. Innsjøbassenget har relativt store grunne områder, slik at 73 % av arealet ved HRV er grunnere enn 20 m. Reguleringshøyden er 16,2 m. Vannet er svært næringsfattig, og siktedypet er vel 8,5 m. Fiskesamfunnet består av seks arter, hvorav ørekyt kan være er introdusert av mennesker. Vårt prøvefiske fanget røye, aure, lake og ørekyt, mens gjedde og abbor er så sjelden etter reguleringen at de i liten grad fanges. Fangstene i bunngarn var dominert av røye, med 87 % av antall fisk. I fangstene langs bunnen dominerte røye mindre enn 15 cm på dypt vann (>15 m), men det var ingen klare tegn til en vekststagnasjon ved 10-15 cm som er typisk for småvokste profundalformer av røye. I strandsona fordelte røya seg på alle lengdegrupper. I trålen ble det bare fanget tre røyer, mens flytegarna fanget 21 røyer. Disse fiskene var mellom 10 og 34 cm (i gjennomsnitt 20 cm og 137 g). Beregnet biomasse av fisk (bare røye) i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fisk i de åpne vannmassene i Altevatnet svært god. Den kraftige reguleringen betyr likevel at innsjøen er en sterkt modifisert vannforekomst. Reguleringen har blant annet ført til at abbor og gjedde, som forekom naturlig i innsjøen, i dag stort sett bare finnes i sørøstenden av vatnet (Gamasområdet). Takvatnet har et areal på 15,2 km2 og et største dyp på vel 80 m. Innsjøen er uregulert og med svært næringsfattig vann, med et siktedyp på mer enn 12 m. Fiskesamfunnet består av tre arter, røye, aure og trepigga stingsild, de to siste er satt ut i hhv. 1930 og 1950. I bunngarnfisket ble det fanget 237 fisk, hvorav 110 var trepigga stingsild, 79 røye og 52 aure. Trålen fanget ingen fisk. Røya i fangstene fordelte seg på alle lengdegrupper mellom 5 og over 40 cm, med alder fra ett til 12 år. Nesten all aure i fangstene var mindre enn 25 cm og yngre enn fem år. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var svært lav, bare 0,12 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Ettersom to av de tre fiskeartene i innsjøen er introdusert for mindre enn 100 år siden, er imidlertid fiskesamfunnet svært langt unna en referansetilstand. Stuorajávri har et areal på 21 km2, og med et største dyp på 30 m grunnest av de innsjøene som ble undersøkt i 2018. Vannet er uregulert og næringsfattig, med et siktedyp på 6,25 m. Fiskesamfunnet omfatter sju arter, hvorav bl.a. sik, abbor og gjedde er blant de som vandret inn fra øst etter istida. I bunngarnfangstene ble det fanget seks arter, med abbor som dominerende (72 % av antall fisk). Sik utgjorde 21 %. I trålen og flytegarna ble det fanget bare sik, henholdsvis 308 og 39 individ. Beregnet biomasse av fisk i de åpne vannmassene var ca. 1,5 kg/ha basert på ekkoloddregistreringene. Tetthetene estimert fra trålfangsten var en størrelsesorden høyere, og det beregnede biomassetallet basert på ekkolodd er trolig altfor lavt. Vi antar at dette skyldes at fisken i stor grad unngikk ekkostrålen fordi innsjøen er grunn, og fordi det i tillegg var fullmånelys som gjorde at fisken trakk svært nære overflata og dermed unngikk å bli registrert i ekkoloddstrålen. På grunnlag av trålfangstene og tidligere undersøkelser i Stuorajávri anslås at biomassen av pelagisk fisk bør være mer på linje med Krøderen, det vil si > 15 kg/ha. I forhold til eutrofiering er tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Iešjávri er Finnmarks største innsjø, med et areal på 68,2 km2 og et største dyp på 41 m. Innsjøbassenget har en komplisert form med mange viker, bukter og holmer. Vannet er uregulert og svært næringsfattig, med et siktedyp på omkring 10 m. Fiskesamfunnet har åtte arter, i likhet med i Stuorajávri omfatter dette flere arter som har vandret inn fra øst. I bunngarnfisket ble det fanget 230 fisk av åtte arter, med røye (47 %) og ørekyt (33 %) som de mest tallrike. I flytegarna ble det fanget ni røye og én aure. Røya i fangstene var mellom 5 og mer enn 40 cm, med alder mellom ett og 11 år. Et påfallende trekk ved røyebestanden er imidlertid at det var svært svak rekruttering i 2012-2014, indikert ved at årsklassene 4-6 år (lengde fra 20 til 30 cm) var nærmest fraværende i fangstene. Årsaken til dette er ukjent. I et røyemateriale fra 1997 var det ingen slik variasjon i rekrutteringen til røyebestanden. Beregnet biomasse i de åpne vannmassene var svært lav, ca. 0,2 kg/ha. I forhold til eutrofiering er den økologiske tilstanden til fiskebestanden i de åpne vannmassene svært god. Når vi anvender endringsindeksen (NEFI) for å sammenligne prøvefiskedata fra 2018 med 1997, gir dette også svært god tilstand. I den grad vi mener å påvise store endringer i fiskesamfunnene, er det to sentrale og menneskeskapte faktorer som skiller seg ut. Den ene er introduksjoner av fiskearter, som har hatt stor til moderat betydning i fire av de sju undersøkte innsjøene. Særlig har introduksjonen av gjedde i Krøderen vært negativ, og i Takvatnet har introduksjon av røye og trepigga stingsild ført fiskesamfunnet langt bort fra referansetilstanden. Ørekyt er introdusert i Møsvatn og kanskje også i Altevatnet. Fiskesamfunnet i disse to innsjøene er imidlertid i mye sterkere grad påvirket av en annen menneskeskapt endring; vassdragsregulering. For Altevatnet sin del har dette gitt store konsekvenser for artssammensetningen, mens det i Møsvatn har gitt sterkt utslag på rekruttering av røye. Fisk i store innsjøer-programmet har gjort at vi nå har mye bedre datagrunnlag for å vurdere tilstand og endringer i artssammensetning og vekstmønster i fiskesamfunnene i mange norske innsjøer. Det savnes likevel ressurser til å gjøre undersøkelser av næringsmønstrene. Undersøkelser av diett (mageprøver, stabile isotoper) vil kunne gjøres uten ytterligere innsamling av fisk, og med en evertebratsampling samkjørt med Økostor. Slike undersøkelser vil være sentrale i å forstå og beskrive referansetilstanden i en innsjø, og endringer i næringsrelasjoner vil være viktige tegn på potensielle økosystemendringer som trolig vil dukke opp før store endringer i artssammensetning.

Frainer, A., Gjelland, K.Ø. & Svenning, M-A. 2019. Fiskebiologiske undersøkelser i reguleringsmagasin på Skjomfjellet i 2018. NINA Rapport 1690. Norsk institutt for naturforskning. I Skjomenvassdraget i Narvik kommune er det foretatt en rekke innsjøreguleringer som har påvirket fiskebestandene i flere innsjøer og elver i området. Med hjemmel i kongelig resolusjon (jf. brev fra Fylkesmannen i Nordland av 8.01.2018), har Fylkesmannen i Nordland derfor gitt pålegg til Statkraft AS om å gjennomføre undersøkelser i følgende tre vassdrag i 2018; Tjårdavatnet, Iptojávri og Iptojohka/Vatn 613 moh. (heretter kalt «Gustaveriksonvatnet»). Formålet med undersøkelsene i 2018 var å oppdatere den fiskebiologiske statusen for fiskebestandene i de tre ovennevnte innsjøene, inklusive eventuelt forekomst av lake, samt foreslå mulige tiltak for å bedre fiskebestandene og hindre spredning av lake. Ved undersøkelsen i 2018 ble lokale observasjoner av lake i de tre innsjøene for første gang bekreftet gjennom prøvefiske. Vi fant også indikasjoner på at lake allerede har hatt en viss tynningseffekt på røyebestandene, særlig i Iptojávri. Dette har trolig bedret vekst og kvalitet hos røya. Vi har derfor ikke foreslått spesielle tiltak rettet mot røyebestanden i årene fremover, i alle fall så lenge reguleringsregimet ikke gjennomgår store endringer. På bakgrunn av denne undersøkelsen kan vi heller ikke sannsynliggjøre noen stor risiko ved at lake vandrer nedover i Skjomenvassdraget. Spredningen og utviklingen av lakebestanden, inkludert effekten den har på røya, bør likevel følges opp i mer detalj i framtidige undersøkelser. Vi anser også forsøk på å fjerne laken med for eksempel rotenon, som nytteløst. Det er likevel mulig å hindre videre spredning ved bruk av fiskesperrer. De tekniske utfordringene med dette ligger imidlertid utenfor denne rapporten. Lake har gjennom tidligere overløp på dammen på Iptojavri kunnet spre seg nedover til lakseførende strekning i Skjoma via Sørdalselva. Dette vil også i fremtiden være en risiko. Dersom det i samband med pågående revisjon av konsesjonsbetingelsene for Skjomenreguleringen skulle bli pålagt minstevannføring fra Iptojávri, vil dette også medføre risiko for spredning av lake ned-strøms til Skjoma. Vi vurderer de positive sidene ved en slik minstevannføring som viktigere enn å redusere risikoen for at lake skal kunne spre seg nedstrøms i vassdraget. Dette begrunnes i at lake finnes naturlig i mange nordnorske anadrome vassdrag, tilsynelatende uten å gjøre skade på bestandene av laksefisk. I det uregulerte Gustaveriksonvatnet ble det i 2018 for første gang fanget ørret (12 stk.). Fra Fylkesmannen i Nordland ble det opplyst at det aldri har vært satt ut ørret i Gustaveriksonvatnet (pers. med. Tore Vatne), og den relativt gode ørretfangsten var derfor overraskende. Etter at vi nylig tok kontakt med Narvik Jeger- og fiskeforening (NJFF) ble vi imidlertid gjort oppmerksom på at foreningen hadde satt ut i størrelsesorden 400 to-somrige ørret i Gustaveriksonvatnet løpet av de siste 15 årene. De har også planlagt å sette ut 20 ørret i 2019. Hvorvidt ørreten vi fanget i 2018 stammer kun fra utsettinger, eller i noen grad kan skyldes nedvandring fra Rundtindvatnet, er uvisst. Det er mulig at naturlig rekruttering av ørret i Gustaveriksonvatnet kan økes relativt enkelt, ved å lette oppgangen av gytemoden ørret til Iptojohka og Rundtindelva. Samtidig bør også vannføringen sikres på disse gyteområdene, spesielt vinterstid, for å hindre innfrysing av gytegropene. Det ble heller ikke fanget ørret i de to regulerte innsjøene (Tjårdavatnet og Iptojávri) under prøvefisket i 2002, mens det ble fanget to ørret i hver av innsjøene i 2018. I følge NJFF er det ikke satt ut ørret i disse to innsjøene. Det er uvisst om påvisning av ørret i disse to innsjøene i 2018 skyldes naturlig rekruttering. Vi finner det mest sannsynlig at utsatt ørret har vandret ned fra Gustaveriksonvatnet til Iptojavri, eller at det har vært satt ut noen få ørret også i Iptojavri. Vi fant lignende vekstmønster med store vekstsoner i de to innerste sommersonene i otolittene hos ørret fanget i både Gustaveriksonvatnet og Iptojarvi, noe som tyder på at begge har opphav i klekkeri. Når det gjelder Tjårdavatnet kan det ikke utelukkes at ørretene har kommet inn via overføring av vann fra andre magasiner i området. Det kan heller ikke utelukkes at sportsfiskere har fanget ørret i Gustaveriksonvatnet som de har satt ut i Tjårdavatnet, men vekstsonene i otolittene hos de to ørretene fanget i Tjårdavatnet var ikke sammenfallende med vekstsonene hos ørretene fanget i Gustaveriksonvatnet. Det er uklart om forvaltningsmyndighetene ønsker å styrke rekrutteringen av ørret i de tre undersøkte innsjøene gjennom ørretutsettinger. Det er uansett viktig at forvaltningsmyndighetene skaffer til veie en nøyaktig oversikt over hvilke omfang det har foregått og/eller foregår utsettinger av ørret, samt vurdere om de ønsker en videreføring av utsettingen i dette området.

Innslag av oppdrettslaks Med basis i en flerårig videoovervåking i 20 vassdrag fra Arendal i Aust-Agder til Senja i Troms (totalt 58 847 laks), samt ved bruk av fangstfeller i 13 små vassdrag i Nordland i to år (1 565 laks), fant vi at det uveide gjennomsnittlige, årlige innslaget av oppdrettslaks (andelen oppvandrende oppdrettslaks) var henholdsvis 5.0 og 2.3 %. Videre fant vi på bakgrunn av drivtellinger/gytefisktellinger gjennomført over en tre-års periode i 36 vassdrag (16 794 laks) et uveid gjennomsnittlig innslag av oppdrettslaks på 4.5 %. I videoovervåkingen og drivtellingene ble oppdrettslaksen gjenkjent på ytre karakterer, mens karakterisering av oppdrettslaks i fangstfellene er basert på skjellanalyser. De ovennevnte estimatene er vesentlig lavere enn beregnede årlige innslag av oppdrettslaks i norske elver basert på høstfisket (ca. 15 %) og sportsfisket (ca. 7 %) de siste årene, der oppdrettslaksen er karakterisert med basis i skjellanalyser. Disse forskjellene kan skyldes at ikke alle oppdrettsfiskene ble gjenkjent i video- og drivtellingene og dermed underestimert andelen oppdrettslaks, og/eller at høyere fangbarhet av oppdrettslaksen under sports- og høstfisket har overestimert innslaget av oppdrettslaks. Oppvandringstidspunkt Ved bruk av undervanns videosystemer ble oppvandringstidspunkt for hvert individ av villaks og oppdrettslaks registrert i 20 elver over flere år. Selv om både oppvandringsperiode og antall/andel oppdrettslaks varierte mye mellom vassdragene, viste videoovervåkingen at oppdrettslaksen, dvs. de laksene vi karakteriserte som oppdrettslaks, vandret opp i vassdragene mindre enn to uker senere enn villaksen. Hos villaksen avtok tidspunktet for oppvandring med økende fiskestørrelse, mens hos oppdrettslaksen økte oppvandringstidspunktet med økende størrelse opp til ca. 85 cm, for så å avta igjen for de største fiskene. Mens både små villaks og små oppdrettslaks (< 65 cm) vandret opp i om lag samme periode, vandret villaks på 70-90 cm opp nærmere to uker tidligere enn oppdrettslaks av samme størrelse. Videre fant vi at andelen stor oppdrettslaks (≥ 65 cm) i vassdragene økte inntil slutten av august, for så å avta igjen, og at pulsen av stor oppdrettslaks opptrådte senere i sesongen enn for villaks, mens andelen små oppdrettslaks var relativt lav og varierte lite gjennom sesongen. Gjenkjenning av oppdrettslaks Basert på en gjennomgang av tidligere undersøkelser fant vi at sportsfiskere og sjølaksefiskere gjenkjenner i størrelsesorden 60-70 % av oppdrettslaksene de fanger. I våre egne tester klarte vi som sportsfiskere og drivtellere å skille ut alle (100 %) oppdrettslaksene i to av elvene, mens vi i den tredje elven klarte å skille ut bare 57 % av laksene med oppdrettsbakgrunn. Testene ble gjennomført i kun tre vassdrag som alle har laksepopulasjoner med spesielle særtrekk. Det behøves derfor tester fra flere elver for å si noe mer sikkert om presisjonen i estimatene fra drivtellinger generelt. Det er så langt ikke gjennomført tester som kan dokumentere hvor stor andel av oppdrettslaksene som gjenkjennes fra videoopptak, og de beregnede innslagene av oppdrettslaks fra videoovervåkingen må derfor betraktes som minimumsestimater. Vi kan heller ikke utelukke at noen av de oppdrettslaksene som lignet mest på villaks, og som derfor kan ha blitt feilaktig karakterisert som villaks i videoovervåkingen, har en annen adferd og oppvandringsperiode enn de mer typiske oppdrettslaksene. Beregningen av andel oppdrettslaks i elvene med fangstfeller er derimot trolig korrekt, siden arakteriseringe n av oppdrettslaks her ble basert på skjellanalyser. Det ble imidlertid fanget for få oppdrettslaks i disse elvene til å påvise eventuelle forskjeller i oppvandringsperiode mellom oppdrettslaks som var henholdsvis lett og vanskelig å skille fra villaks. Fangbarhet av oppdrettslaks og villaks Ved å kombinere oppvandringen av villaks og oppdrettslaks fra videoovervåkingen med antall laks fanget og avlivet under sportsfisket, beregnet vi hvor mange villaks og oppdrettslaks som var til stede i elvene på det tidspunktet høstfiske ble gjennomført. I de tre elvene som ble undersøkt fant vi at fangbarheten av oppdrettslaks på senhøsten var vesentlig høyere enn for villaks. Selv om vi forutsatte at videoobservatørene bare gjenkjente halvparten av de oppvandrende oppdrettslaksene, var fangbarheten fortsatt 2-3 ganger høyere for oppdrettslaks sammenlignet med villaks. Det er også sannsynlig at sportsfiskerne ikke gjenkjente alle oppdrettslaksene de fanget, noe som vil øke forskjellen ytterligere. Dersom sportsfiskerne imidlertid har rapportert stor villaks som oppdrettslaks, fordi de da kan avlive fisken, vil forskjellen reduseres, men neppe tilstrekkelig til at forskjellen i de estimerte fangstratene endres betydelig. Det er derfor grunn til å anta at oppdrettslaksen av en eller annen grunn fanges lettere under høstfisket enn villaksen. Dette kan skyldes flere forhold; at oppdrettslaksen har høyere bitevillighet under stangfisket, at oppdrettslaksen i større grad enn villaksen oppholder seg på de relativt få stedene høstfisket utøves, at de lokale fiskerne på senhøsten ubevisst oppsøker områder der det er størst sjanse for å finne oppdrettslaks og/eller ønsker å redusere sjansen for å forstyrre eller skade villaksen osv. Størrelsen på avviket mellom våre beregninger basert på videoovervåkingen sammenlignet med estimatene fra høstfisket, vil variere med andelen oppdrettslaks som ikke blir gjenkjent i videokameraene. Metodevalg for å beregne innslag av oppdrettslaks i elvene Det finnes flere metoder for å beregne innslag av oppdrettslaks. I denne rapporten har vi kun sett på noen løsninger som baseres på registreringer i elvene, dvs. høstfiske, videoovervåking og drivtelling. Vi har ikke vurdert metodikk for overvåking i sjøen. Høstfiske For å oppnå forventningsrette estimater av andel rømt oppdrettslaks, er en av forutsetningene at oppdrettslaksen har samme fangbarhet som villaksen. Resultatene i denne undersøkelsen (basert på tre elver), indikerer at fangbarheten er betydelig høyere for oppdrettslaks enn for villaks, noe som kan medføre at innslaget av oppdrettslaks under høstfisket blir overestimert. Dette er så vidt vi vet ikke vist tidligere. I tillegg må man, for å oppnå en god presisjon med hensyn til estimatene, ha en relativt høy utvalgsstørrelse. For å oppnå et 95 % konfidensintervall som ligger innenfor 10 prosentpoeng, for eksempel ved antatt innslag av oppdrettslaks på 15 %, må man opp i en utvalgsstørrelse på nærmere 200 fisk. Hvis kravet er et intervall på 1-2 prosent, vil utvalgsstørrelsen måtte være urealistisk stor. Vi har også vurdert høstfisket som beslutningsgrunnlag for initiering av forvaltningstiltak, som for eksempel utfisking av oppdrettslaks. Alternativt til bruk av konfidensintervall, har vi foretatt enkle simuleringer for å undersøke hvordan utvalgsstørrelsen i høstfisket og grenseverdier for forvaltningstiltak påvirker de to feilratene; 1) sannsynligheten for å sette i gang forvaltningstiltak når innslaget av oppdrettslaks er under tålegrensen, og 2) sannsynligheten for ikke å sette i gang forvaltningstiltak når innslaget er over tålegrensen. Simuleringene forutsetter imidlertid at høstfisket er tilfeldig, dvs. at sannsynligheten for å fange en oppdrettslaks er den samme som å fange en villaks. Videoovervåking Videoovervåking i norske lakseelver er en overvåkingsmetode som gir mye informasjon om statusen til de anadrome gytebestandene i et vassdrag, dvs. antall fisk av hver art som har vandret opp vassdraget, oppvandringsperioden, størrelses- og kjønnsfordeling, innslag av oppdrettslaks, luspåslag osv. All fisk som passerer videokameraene kan studeres i detalj i ett eller flere stillbilder, eller i en videosekvens, noe som gir videoobservatøren gode forutsetninger til å skille mellom oppdrettslaks og villaks basert på ytre karakterer. Ved videoovervåking av fisketrapper kan for eksempel andel oppdrettslaks rapporteres daglig, og overvåkingen kan dermed benyttes både til varsling av rømmingstilfeller og til å vurdere behov for utfiskingstiltak. Dersom videoovervåkingen skal benyttes for å kvantifisere/estimere innslaget av oppdrettslaks i norske elver, må det imidlertid avklares hvor sikkert oppdrettslaks kan skilles fra villaks. I de fleste større elvesystemene, der flere kameraer benyttes for å observere hele elvetverrsnittet, blir videoanalysene også svært kostnads- og ressurskrevende, og analysene blir derfor sjelden ferdigstilt i forkant av gytetiden for laks. Totalt sett vurderer vi ikke videoovervåking som spesielt godt egnet til å estimere innslaget av oppdrettslaks før gyting, blant annet fordi vi også er avhengig av tilfredsstillende fangststatistikk fra sportsfiskerne i tidsrommet fra fisken ble registrert og fram til gyteperioden. Drivtellinger Drivtellinger/gytefisktellinger gjennomføres etter fiskesesongen og relativt kort tid før laksen gyter, og metoden vil derfor potensielt gi informasjon om antallet gytefisk, størrelses- og kjønnsfordeling, samt innslag og fordeling av oppdrettslaks i vassdraget. Metoden gir dermed grunnlag for raske og målrettede utfiskingstiltak. Erfarne drivtellere oppdager trolig minst 80-85 % av voksen laks i vassdraget. Det er imidlertid usikkert hvor stor andel av oppdrettslaksen som blir gjenkjent, og estimatene fra drivtellinger gir derfor minimumsestimater av andel oppdrettslaks i vassdraget. Det bør derfor gjennomføres studier som kan bidra til å kvantifisere hvor stor andel av oppdrettslaksen som selv erfarne drivtellere ikke gjenkjenner. En praktisk tilnærming til problemet kan være å ta partielle stikkprøver (“høstfiske”) i vassdragene, dvs. analysere skjellprøver av laks fanget i et utvalg av drivtelte elvestrekninger. I denne undersøkelsen gjorde vi dette i utvalgte delstrekninger/kulper i tre elver, der drivtellerne gjenkjente henholdsvis 100, 100 og 57 % av oppdrettslaksene (karakterisert ut fra skjellanalysene). Denne tilnærmingen kan trolig brukes for å justere eller korrigere andelen oppdrettslaks estimert fra drivtellinger i vassdragene. Incidence of escaped farmed salmon The average incidence of escaped farmed Atlantic salmon ( Salmo salar ) from 20 rivers located from southern (58 o N) to northern Norway (69 o N) inferred from video surveillance, and 13 rivers in Nordland county (65-69 o N) identified from fish trap monitoring, was 5.0 and 2.3 %, respectively. Further, based on underwater observations by divers in 36 streams (65 o -70 o N) over a period of 3-4 years, the average incidence of escaped farmed fish was 4.5 %. In the video surveillance and the snorkel (diver) counts, escaped farmed salmon were distinguished from wild fish using differences in morphological parameters, while scale analyses were used to separate farmed from wild fish captured in traps. The above-mentioned estimates of incidence of escaped farmed fish are lower than the calculated incidences of farmed salmon reported from sport fisheries (7.0%) and the autumn fishery (15.0%), both based on scale analyses. Run timing of wild and escaped farmed salmon The run timing of escaped farmed Atlantic salmon (based on morphological examination) versus wild fish were comp ared by use of video camera surveillance over several years in a series of 20 rivers distributed along the Norwegian coastline. Annual runs of salmon varied substantially and escaped farmed fish were relatively rare averaging 5.0 % of the observed fish across all rivers (range: 0.1 to 19 %). By use of linear mixed models and generalized additive mixed models, it was found that the relationship between run timing and fish length differed significantly between farmed and wild salmon. While small-sized farmed salmon and wild fish (< 65 cm) entered the river at about the same time, wild larger salmon return on average one to two weeks earlier than farmed fish. Consequently, the proportion of farmed escapees among large fish increased until late August and decreased thereafter, while small-sized fish revealed lower and relatively constant proportions of farmed escapees throughout the season. Identifying farmed origin Previous studies indicate that anglers, based on morphological examination, seem to be able to identify 60-70 % of farmed fish in their catches. In the present study, we snorkeled and then captured all fish present in one or two pools in three rivers, and identified the origin of all sampled fish in two of the rivers and 57 % of the fish in the third river. This may indicate that the ability to discriminate between wild and farmed fish varies among rivers and additional research is needed to better determine the accuracy of identifying salmon of farmed origin. Presently, the accuracy of discriminating farm ed fish from the video surveillance methods is unknown, and thus estimates of farmed fish derived from video surveillance are likely minimum estimates. Further, we also acknowledge that a certain proportion of farmed fish could be misidentified as wild fish, resulting in these misidentified fish having a different run timing than fish that are correctly identified as farmed fish. Catchability of farmed and wild salmon Combining the data from the video camera surveillance and the late autumn sampling program from three rivers show a strong discrepancy in the estimated proportions of farmed versus wild salmon detected by the two methods. In particular, our results indicate that the catchability of farmed salmon is higher than the catchability of wild salmon du ring the autumn monitoring program. Consequently, the autumn monitoring program might overestimate the true incidence of escaped farmed salmon in these systems. Our data suggest that the catchability of farmed salmon was about 7 times higher than the catchability of wild salmon during the autumn program. The video camera surveillance might miscl assify farmed and wild salmon. However, assuming that this surveillance only detected 50% of the true number of farmed salmon present, the analyses still showed evidence for a differential catchability between farmed and wild fish. Differential catchability could, potentially, lead to biased estimates of the frequency of escaped farmed salmon in some Norwegian rivers. The reasons for the higher catchability of escaped farmed fish could be due to different willingness to bite, or due to a different distribution of wild and farmed fish within the river in combination with a heterogenous sampling procedure. Finally, the autumn sampling programs are most often carried out by local residents that might be more interested in capturing farmed rather than wild fish. Their detailed local knowledge of the river could also contribute to differential exploitation of farmed fish. Procedures to estimate the in cidence of escaped farmed fish Autumn fishery To achieve accurate estimates of the number of escaped farmed salmon in a river it is assumed that both farmed and wild fish utilize the same sections of the river and do not differ in their catchability. The results in this study indicate that catchability of farmed salmon is higher than the catchability of wild salmon during the autumn monitoring program, suggesting that the monitoring program might overestimate the incidence of farmed salmon. Further, a fairly high sample size is essential to achieve acceptable accuracy in the estimates. To achieve a 95 % confidence interval that is within 10 percentage points of the ‘true’ value, a sample of nearly 200 fish is required. To achieve a confidence interval that is within 1-2 percentage points of the ‘true’ value, the sample size would have to be unrealistically high. We have also assessed the autumn fishery as a basis for initiation of management measures, such as the removal of escaped farmed salmon. As an alternative to initiating larger-scale sampling programs based on confidence intervals that could result in a more accurate determination of the presence of escaped farmed salmon in rivers, we have carried out simple simulations to investigate how sample size in the autumn fishery in conjunction with acceptable management limits of escapees in rivers affects the two error rates: 1) the likelihood of initiating management measures when the proportion of farmed salmon is below the acceptable limit; and 2) the probability of not initiating management measures when the proportion of farmed fish is above the tolerance limit . The simulations assume that autumn fish sampling is random, i.e. the probability of catching a farmed salmon is the same as catching a wild salmon. Video surveillance Use of video camera surveillance in Norwegian rivers provides a means by which detailed information on the status of the entire adult population of ascending fish in a river can be derived (i.e. numbers of ascending fish) along with information on run timing, size- and sex distribution, incidence of escaped farmed salmon, sea lice infestation etc. can be determined. From one or several individual snapshot s, or a video sequence, the observer may examine each fish and based on morphological differences, distinguish between wild and farmed salmon. By using video surveillance in fish-ways, the incidence of farmed salmon may be reported on a daily basis, thus the video surveillance may be useful in terms of early warning of recent large scale escapes of farmed salmon, and further evaluate the potential needs for removal of these fish. However, if the method is to be used in general manner for quantifying/estimating the incidence of farmed salmon in Norwegian rivers, the accuracy of visual identification of farmed salmon must be validated. In the largest rivers, where multiple camera systems are used to observe the entire cross-section of the river, surveillance becomes costly and labor intensive, and the surveillance results are rarely completed until long after the spawning season (in the year of surveillance). Thus, we do not consider video surveillance well suited for estimating the incidence of farmed salmon before the spawning season, partly because it is also dependent on reliable and satisfactory catch statistics from fishers in the time span from when the fish are observed on the video cameras and to the beginning of the spawning season. Snorkeling Counting spawning fish by snorkeling was conducted long after the regular fishing season ended and prior to or during the spawning time. Thus the method has the potential of providing instant or real-time information on total numbers of spawners, size and sex distribution, along with the incidence and distribution of escaped farmed fish throughout the river and complements the use of video cameras throughout the entire migration period. Thus, this method is better suited for initiating management measures that target the quick removal of farmed fish from the river. Experienced personnel probably discover at least 80-85 % of adult salmon in a river. However, the accuracy in discrimination between wild and farmed fish is uncertain, thus, the incidence of farmed fish identified from snorkeling surveys should be perceived as minimum estimates. Therefore, studies quantifying the uncertainty associated with identifying farmed fish during snorkeling surveys by experienced personnel should be carried out. One approach to address this issue would be to carry out partial randomized sampling programs (“autumn sampling”) from the rivers. Thus, catch and collect scale samples from salmon from a selection of river stretches immediately after snorkeling counts should be carried out. In the current study we have done this (in a few pools) in three different rivers, and the personnel (snorkelers) recognized respectively 100, 100 and 57 % of the farmed salmon identified from the scale pattern analyses. This approach could be used to adjust, or correct estimates of the incidence of farmed salmon following the snorkeling surveys. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Hagen, D., Systad, G.H., Eide, N.E., Vistad, O.I., Stien, A., Erikstad, L., Moe, B., Svenning, M., & Veiberg, V. 2014. Sårbarhetsvurdering i polare strøk. Gjennomgang av begrep og metoder. – NINA Rapport 1045. 53 s. Forvaltningen av polare miljø blir stadig mer krevende. Påvirkningsfaktorene endres i omfang og intensitet og nye typer påvirkning dukker opp. Forvaltningen opplever økt etterspørsel etter kunnskap om sårbarhet i forvaltning av naturverdier i polare strøk. Relevant kunnskap er avgjørende for å gjøre riktige prioriteringer og gi en god forankring for forvaltningens beslutninger. Til dette trengs et godt begrepsapparat og forståelse av forskjellige forvaltningsregimer. Sårbahetsbegrepet er komplisert og forstås og brukes ulikt i ulike fagmiljø. Det er behov for en gjennomgang for å få oversikt over begrepet og for å sette det inn i en konkret forvaltningsmessig sammenheng. Sårbarhet omhandler ressursers evne til å takle ulike påvirkninger. Ressurser har varierende evne til å takle endringer i utgangspunktet, der noen er mer motstandsdyktige (resistente, robuste), andre har større evne til å tilpasse seg (resiliens, adaptiv kapasitet, plastisitet) og noen har både dårlig robusthet og tilpasningsevne. Samlet gir dette sensitiviteten til ressursen, slik det er definert i denne rapporten. Ressursene er mer eller mindre utsatt for ulike påvirkninger, avhengig av egenskapene til både ressursen og påvirkningen. For noen påvirkningsfaktorer er sårbarheten knyttet til påvirkningstrykket over tid, mens for andre er det avhengig av en risiko eller sannsynlighet for at en påvirkning skal skje. Kunnskapen om effekter er det viktigste grunnlaget når forvaltningen skal konkludere om den forvaltningsmessige konsekvensen av påvirkningen. Der effekt er en konkret og målbar størrelse er konsekvens er funksjon av verdi, sårbarhet og påvirkning. Forholdet mellom verdi, strategi og sårbarhet er vesentlig for å forstå hvordan kunnskap om sårbarhet kan brukes i konkret forvaltning. Hvordan håndtere usikkerhet er vesentlig, der datagrunnlaget kan være avgjørende for hvor stor usikkerhet det er på sammenhengen mellom påvirkning og effekt. Samlet sårbarhet slik det framstår i litteratur og dagens forvaltning er et ganske teoretisk begrep. I en situasjon med varierende kunnskapsnivå er det trolig bedre med en oppdelt kvalitativ analyse der det tas hensyn til ressurser separat, framfor å se på alle komponenter i en analyse. Påvirkningsfaktorene som virker i polare strøk er svært forskjellige. Noen virker globalt, som klimaendringer og langtransportert forurensing. Andre virker på mindre skala, som arealbruk knyttet til ferdsel eller tekniske inngrep, hvor lokal og regional forvaltning kan påvirke og sette i verk tiltak for å hindre eller avbøte negativ utvikling. Det er også et samspill mellom lokal og global påvirkning, der for eksempel klimaendringer kan påvirke effekter av andre typer påvirkning. Påvirkningsfaktorene varierer i tid, rom og intensitet. Sårbarhet behandles i denne rapporten med utgangspunkt i spesifikke påvirkningsfaktorer. Ferdsel og arealbruk er vektlagt, i tillegg til sårbarhets- og risikovurderinger av fremmede arter og høsting av biologiske ressurser, der aktivitetens størrelse spenner fra småskala fritidsjakt til store fiskerier på pelagiske fiskeslag. Også næringsvirksomhet i form av petroleumsaktivitet til havs og bergverksdrift til lands omtales og er påvirkningsfaktorer med varierende potensiale og risiko. Dersom sårbarhet skal være en del av forvaltningsgrunnlaget for polare strøk er det behov for systemer eller metodikk for å registrere og beskrive sårbarhet. Forskjellige tradisjoner fokuserer på kvalitative eller kvantitative metoder, der kvalitative vurderinger ofte er en raskere løsning der eksperter står for vurderingen av grad av sårbarhet, mens kvalitative metoder er lettere å repetere. Også kvantitative metoder har aspekter av ekspertvurderinger i seg. Rapporten gir eksempler på sårbarhetsvurderingerknyttet til ferdsel og arealbruk, sårbarhets- og risikovurderinger av fremmede arter, vurderinger knyttet til høsting av biologiske ressurser, sårbarhet for klima og potensielle utslipp til havs. Tradisjon for bruk av sårbarhet i forvaltning av marine miljøer er forskjellig fra terrestre og limninske miljøer i polare strøk. En fellesnevner for modellene er at de gjerne forholder seg til en konkret påvirkningsfaktor. Sårbarhetsvurderingene for ferdsel, fremmede arter og høsting forholder seg til faktisk og kontinuerlig påvirkning og ikke en potensiell og akutt hendelse. Dette i motsetning til marine modeller, der påvirkningen gjerne handler om sannsynlighetsvurdering av potensiell hendelser (i praksis utfordringer knyttet til petroleumsvirksomhet). Det ser ut som det er en sammenheng mellom påvirkningsfaktorene og hvor mye ressurser som er brukt på å framskaffe data som kan brukes til sårbarhetsvurdering. Potensielle katastrofer utløser grundigere og mer langsiktig kunnskapsoppbygging enn en løpende påvirkning fra mer sammensatte aktører. Dette gjelder for eksempel ferdsel som bedrives av mange (alle) som er i et område. Turisme er en åpenbar og delvis stigmatisert aktør, men også lokalbefolkning, forskere eller andre næringsutøvere påvirker gjennom ferdsel i de samme områdene. Også fremmede arter er relatert til mange aktører og «ansvarlige» for påvirkningen er ganske sammensatt. Utgangspunkt for denne rapporten var å konsentrere seg om de sårbarhetsutfordringer som «lokal» forvaltning i polare områder kan gjøre noe med. Virkeligheten er likevel at Arktis/Antarktis forandrer seg kontinuerlig pga. klimaendring, langtransportert forurensning i luft og hav og lettere tilgang til områdene og dette påvirker ressursene direkte. Utviklingen vil påvirke både global, regional og lokal forvaltning av polare strøk. Det er avgjørende å betrakte menneske og samfunn som «naturlige» innslag og helt sentrale faktorer i de systemene vi studerer – derfor er referanser fra forskingslitteraturen om utvikling og forvaltning av såkalte ‘sosiale-økologiske systemer’ (social-ecological systems – SES) viktige. De fleste av de aktuelle tiltakene som forvaltningen kan og vil iverksette vil rette seg mot påvirkningsfaktorene – altså mot mennesker, organisasjoner, bedrifter og samfunn. Derfor kreves det også en sterkere integrering av naturressurs- og samfunnsforvaltningen, siden sårbarhet (og tilhørende begrepsapparat) er kritiske fenomener både for sosiale polare systemer og for polar natur. I et sosial-økologisk tankesett er ikke menneskelig nærvær definert i utgangspunktet som en potensiell negativ påvirkningsfaktor, men mennesket er en aktør som har og skal ha en plass i systemet. Spørsmålet er altså hvordan forsking, turisme, fiske, transport etc. skal utøves, og hvilken kunnskap som trengs om utøverne av aktivitetene, selve utøvelsen og (sannsynlige/mulige) effekter av disse. Vi kan ikke lete etter én konkret løsning eller ett konkret nivå på sårbarhet ettersom dette vil være forskjellig i ulike situasjoner. Det å stadig kunne utøve god forvaltning er basert på evnen til fortløpende å hente inn og bruke ny kunnskap i forvaltningsarbeidet. Adaptiv forvaltning er ikke en fast forvaltningsmodell, men en systematisk arbeidsmåte te som bygger på en forståelse om at systemet som skal forvaltes sannsynligvis er ustabilt og at endring vil skje. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Nedgang i fangstene av sjørøye har ført til behov for regulering av fisket, og i revideringen av elveforskriftene for fisket etter anadrom fisk de siste årene har det vært iverksatt innstramminger i fisket etter etter sjørøye. I slike sammenhenger er kunnskap om det genetiske forholdet mellom sjøvandrende og stasjonær røye innenfor et vassdrag en helt sentral og nødvendig kunnskapsbrikke for definering og evaluering av denne typen reguleringsforslag. DNA-mikrosatelitter har vist sege å være godt egnet til å bestemme både populasjonsstruktur og individers slektskap, og i de senere årene har det blitt utviklet flere mikrosatelittmarkører som egner seg godt for å påvise eventuelle genetiske forskjeller mellom ulike røyeformer i samme innsjø, samt mellom sjørøyebestander fra ulike vassdrag. I denne undersøkelsen har vi undersøkt genetisk slektskap mellom sjørøye og stasjonærrøye innen og mellom bestander fra åtte ulike vassdrag fra sør i Nordland til nord i Finnmark, for å belyse i hvilken grad sjørøye og stasjonærrøye kan oppfattes som separate forvaltningsenheter i de ulike vassdragene. I de åtte undersøkte vassdragenefant vi inntil 12 ulike slektslinjer, I fem av vassdragene med anodrom røye (Koifjordvatn, Laksvatn, Ringvatn, Strandvatn og Vassdalsvatn) fant vi "homogene" populasjoner, dvs at det neppe eksisterer noen genetisk differnesiering mellom vandrende (anadrome) og ikke-vandrende (resistent/stasjonære) individer. Det samme fant vi i Tromvikvatn, men her finnes det trolig kun stasjonær/resident røye. Røyebestandene i hvert av disse vassdragene kan derfor trolig forvaltes som én bestand. I to av vassdragene (Storvatn og Oksfjordvatn) fant vi imidlertid klare tegn på genetisk differensiering. I Storvatn i Leirfjord (Nordland) var den anadrome formen (sjørøya) klart genetisk forskjellig fra en vesentlig mer småvokst og dyptlevende form. Den genetiske forskjellen mellom mellom de to populasjonene var faktisk større enn den genetiske forskjellen mellom sjørøyebestandene i Storvatn i Nordland og Koifjordvanet i Øst-Finnmark. Bestanden i Storvatn er således unik og så vidt vi vet den eneste potensielle sjørøyebestanden i landsdelen med både en klar økologisk og genetisk bestandssplitting. Røyene fra de to populasjonene kunne også skilles på morfologiske karakterer (se forsidebildet). I Oksfjordvatn fant vi indikasjoner på at det finnes inntil 4 populasjoner av røye, der minst en av populasjonene antas å være vandrende (anadrome). På grunn av for få individer i hver gruppe var det imidlertid ikke mulig å kvantifisere den genetisk/reproduktive forskejllen mellom populasjonene. Røyebestanden i Storvatn og Oksfjordvatnet kan ikke forvaltes som én homogen bestand. Forøvrig fant vi svært begrenset genflyt mellom røye fanget i de åtte vassdragene, noe som tyder på at sjørøya stort sett gyter i hjemvassdraget. Både Storvatn og(90 m) og Oksfjordvatn (60 m) er svært dype, og det er som oftest i dype (og/eller store) innsjøer en finner økologiske og eventuelt genetiske bestandssplittinger. Kunnskapen om økologisk segregering og genetisk slektskap mellom bestander i samme vassdrag er svært mangelfull, og er derfor en stor utfordring for forvaltningen. Vi vil derfor oppfordre til en mer grundig genetisk undersøkelse av røyebestanden i Oksfjordvassdraget, der det i tillegg til å fange fisk i innsjøen, bør fanges røye også i utløpselva og i den største innløpselva, samt at det bør foretas innsamling av genetisk materiale fra sportsfiskefangstene. Det bør også iverksettes undersøkelser av røyebestanden i Storvatn, der fangstene av sjørøye har avtatt fra nærmere 2500 fisk i 1999 til bare et 100-talls fisk årlig de siste fire årene. Nord-Norge, røye, anadromi og residens, genetisk splitting, forvaltning, North-Norway, arctic charr, anadromy and residence, genetic differentiatio, management © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Svenning, M-A., Falkegård, M. & Hanssen, Ø.K. 2012. Sjørøya i Nord-Norge - en fallende dronning? - NINA Rapport 780. 61 s Sjørøye har kun utbredelse fra Bindal og nordover, og det finnes om lag 100 vassdrag i landsdelen som har en noenlunde livskraftig bestand av sjørøye. I de siste 20 årene har fangstene av sjørøye variert betydelig, og da spesielt i Troms og Finnmark. Høyest antall sjørøyer ble rapportert fanget i Nordland i 2001 med noe over 5 000 fisk, i Troms i 1999 med over 10 000 fisk og i Finnmark i 2003 med i overkant av 7 000 fisk. I alle tre fylkene har det vært nedgang i fangstene av sjørøye de siste årene, dvs. siden 2001 i Nordland og siden 2003 i Troms og Finnmark. I alle tre fylkene var de laveste fangstene rapportert i årene 2008-2010, tilsvarende om lag 2 000 sjørøyer i Nordland og Troms, og 1 500 sjørøyer i Finnmark. En standardisering av fangsttallene viser at sjørøya klarer seg relativt dårligere enn både sjøørret og laks. Dette gjelder alle tre fylkene. Sjørøya har hatt en negativ fangstutvikling både i typiske 1) innsjøbaserte, 2) elv- + innsjøbaserte og 3) rene elvebaserte bestander. Samtidig som fangstene av sjørøye har avtatt har gjennomsnittsvekta økt de siste 10-15 årene, fra 0,32 til 0,64 kg i Nordland og fra 0,60 til i overkant av 0,75 kg i Troms og Finnmark. I de siste 2-3 årene har det vært foretatt totale tellinger av oppvandrende laksefisk i åtte vassdrag i landsdelen, og i tre av disse ble det også foretatt tellinger på 1990-tallet. Den høyeste registrerte oppvandringen av sjørøye ble gjort i Risfjordvassdraget, med over 4 000 fisk i 2010. I de andre vassdragene varierte oppvandringen fra 150 til 2 500 sjørøyer. Høyeste oppvandring med sjøørret ble registrert i Laukhellevassdraget med i nærmere 7 000 fisk både i 2009 og 2010. Ellers vandret det opp mellom 1 000 og 2 000 sjøørret i om lag halvparten av vassdragene. Ved at en kjenner antall fisk som har vandret opp kan også fangstraten beregnes temmelig nøyaktig. I de fleste årene var fangstratene på sjørøye relativt lave, dvs. varierte stort sett fra 6 til 25 %. Eneste unntakene var Urvoldvassdraget i 2010 og Leirfjordvassdraget i 1998, der fangstratene var om lag 80 %. Det synes derfor ikke som om for høy beskatning kan forklare den generelle nedgangen i fangstene av sjørøye de siste årene. Fangstratene av sjøørret var vesentlig høyere og varierte fra 25 til 82 %, med et gjennomsnitt på nærmere 50 %. Resultatene fra denne undersøkelsen viser at antallet sjørøyer har avtatt i mange vassdrag. I de innsjøbaserte bestandene har mengden sjørøye avtatt uten at laks og sjøørret har økt merkbart, mens i de rene elvebestandene, som for eksempel Veidneselva, har rekrutteringen av røye avtatt på bekostning av økt rekruttering hos laksen. En viktig mangel er at vi har få kvantitative data på bestandsstørrelse over tid. Det er derfor et stort behov for å få en mer detaljert og fokusert overvåkning som kan fokusere på utviklingen og påvirkningen i noen enkeltbestander, og fremskaffe kunnskap om konkrete forklaringsmekanismer til hvorfor sjørøya går tilbake. Dette kan trolig best gjøres ved å fokusere på egnede indeksvassdrag. Dette kan for eksempel være vassdrag som har (eller har hatt) gode bestander av sjørøye, men der sjøørret og/eller laks nå synes å øke. Eksempler på slike vassdrag er Veidneselva og Laukhellevassdraget.

Svenning, M.A, Wennevik, V., Vähä, J-P., Prusov, S. & Niemelä, E. 2012. Høst- og vinterlaksen i Finnmark; hvor kommer den fra? - NINA Rapport 789. 24 s. Under laksefisket i Varangerfjorden på senhøsten i 2007 og 2009, samt på vinteren i 2008, ble det fanget 87 laksefisk, derav 71 villaks, 10 oppdrettslaks, 3 regnbueørret og 3 hybrider mellom laks og ørret. Det ble rapportert funn av voksne lus på halvparten av villaksene, mens det i gjennomsnitt ble funnet 3.8 lus på hver fisk. Totalt 70 villakser kunne aldersbestemmes og de fleste (70 %) var énsjøvinter (1SW) gjellfisker. Av de relativt få tosjøvinterlaksene (2SW) som ble fanget (14 %), var det fem gytefisk. Det ble også fanget laks som etter å ha gytt som 1SW høsten før, vandret ut i havet som vinterstøinger neste vår/forsommer før de ble fanget senere på høsten, samt laks som etter å ha gytt året før, hadde vandret ut i havet like etter gyting. I tillegg ble det fanget fisk som etter å ha gytt som 1SW laks, hadde oppholdt seg to hele kalenderår i havet før de ble fanget. Resultatene tyder på at individer av laks fra alle disse gruppene beiter i de indre fjordsystemene under store deler av havperioden. Det ble ikke fanget laks eldre enn to sjøvintre (2SW). Mer enn 70 % av de undersøkte magene fra villaks fanget i Varangerfjorden inneholdt betydelige mengder med byttedyr, noe som indikerer at laks som oppholder seg i disse fjordsystemene beiter relativt aktivt. Vi fant heller ingen vesentlige forskjeller mellom de ulike aldersgruppene, dvs. mellom fisk som nylig hadde vandret ut i havet etter gyting, fisk som skulle gyte inneværende høst og fisk som hadde vært ett eller to år i havet før de ble fanget. Sild var hyppigst forekommende i magene, og deretter hyse. Videre ble også sil, lodde og krill funnet i relativt mange av magene. I vekt dominerte sild og hyse, og utgjorde til sammen mer enn 90 % av byttedyrene. De genetiske analysene indikerer at 1SW-laksene i stor grad hadde sin opprinnelse både fra elver i Vest- (13 %) og Øst-Finnmark (25 %), samt fra elver på nordsiden av Kola (22 %) og fra elver i Kvitsjøen (31 %). Bare et par av laksene så ut til å komme fra elver i Nordland og/eller Troms. Det så ut til at 2SW-laksene kun stammet fra elver i Finnmark og på Kola, dvs. ingen av disse laksene ble antatt å ha sitt opphav fra elver i Kvitsjøen. Selv om vi i denne undersøkelsen har vært bedre i stand til å finne hjemelvene til laksene, sammenlignet med undersøkelsen i 2008 (Svenning m.fl. 2011), tyder tolkingene fra denne undersøkelsen likevel på at vi fortsatt "mister" svært mange elver når presisjonsnivået økes. Likevel virker det overveiende sannsynlig at laks som beiter i Varangerfjorden på senhøsten (september-oktober) domineres av umoden énsjøvinter laks, og representerer en blanding av fisk med opphav både fra elver i Finnmark, Kolahalvøya og Kvitsjøen. I videre undersøkelser bør imidlertid både antall genetiske markører (mikrosatellitter) og antall elver med kjent genetisk bakgrunn økes, noe som vil øke sannsynligheten betraktelig for å tilordne hver enkelt laks til sin hjemelv. Av potensielle hjemelver i Finnmark, synes flest laks å stamme fra Storelva i Laksfjord, Komagelva og Vestre Jakobselv. På russisk side skilte to elver seg ut i Kvitsjøområdet, nemlig Ponoi og Umba, mens av elvene på nordsiden av Kolahalvøya, indikerte de genetiske resultatene at flest laks kom fra Zolotaya og Kolaelva. Finnmark, Atlantisk laks, vandringsmønster, høst- og vinterlaks, genetisk opphav, Finnmark, Atlantic salmon, migration pattern, autumn- and winter salmon, genetic origin

Svenning, M-A. 2010. Metodikk for prøvefiske etter røye på Svalbard - NINA Rapport 645. 30 s. Røye er den eneste ferskvannsfisk som lever og reproduserer i vassdrag på Svalbard. Her finnes den i to hovedformer; som ferskvannsstasjonær innlandsrøye (”stasjonærrøye”) eller som anadrom røye (”sjørøye”). Det finnes 100-150 innsjøer med stasjonær røye, mens betydelige bestander av sjørøye trolig finnes i mindre enn 20 innsjøsystemer på øyriket. Sjørøya foretar en næringsvandring ut i havet om sommeren, mens stasjonærrøya lever hele livet i innsjøen. I innsjøer med sjørøye finnes også stasjonær (”resident”) røye, dvs. individer som ikke vandrer ut i havet om sommeren. Forskriften om fiske etter røye på Svalbard er fastsatt av Sysselmannen og har til formål å utøve en forvaltning som ivaretar bestandenes produksjonsevne og sammensetning, og samtidig sikrer fritidsfiske som en viktig friluftsaktivitet for fastboende på Svalbard og tilreisende. Samtidig er det stilt krav til at den framtidige forvaltningen av Svalbardrøye skal være kunnskapsbasert og bestandsspesifikk, og Sysselmannen i samarbeid med øvrige faginstanser har satt som et mål i 2011 ”å utarbeide en røyestrategi for den fremtidige forvaltningen av røye på Svalbard, der strategien også skal beskrive metodikk for prøvefiske/forskningsfangst, og foreta en prioritering av vannene med hensyn til videre undersøkelser og oppfølging”. I samsvar med dette er NINA Tromsø gitt i oppdrag fra Norsk Polarinstitutt å utarbeide konkrete forslag til metodikk for prøvefiske etter røye i innsjøsystemer på Svalbard. Denne skal gi kunnskap om bestandsstørrelse og -sammensetning, og kunne tilpasses så vel anadrome som stasjonære bestander. Vi foreslår at i vassdrag med anadrom røye bør hele den oppvandrende sjørøyebestanden registreres og telles ved hjelp av fangstfeller/oppgangsruser i utløpselvene, effektuert i perioden medio juli til ultimo august. Registreringen bør gjennomføres ca hvert femte år, og all fisk bør måles, veies og finneklippes. Oppsetting og plassering av fangstfellene må gjøres i samråd med fagpersonell. I tillegg bør det i etterkant av oppvandringen gjennomføres et kontrollert garnfiske i innsjøen, der ca 60 fisk i ulike størrelsesgrupper (> 20-25 cm) fanges, avlives og analyseres etter tradisjonelle fiskebiologiske metoder. Resultatene fra oppvandrings- og fangstdataene må analyseres av kompetent ekspertise og presenteres i en kortfattet fagrapport, der spesielt kvotesettingen for røye over 25 cm begrunnes. Kunnskap om en del essensielle bestandsparametre, samt dokumentasjonen på hvor mange sjørøyer som vandrer opp i innsjøene, vil etter vårt syn gi forvaltningen et godt og tilstrekkelig grunnlag for å fastsette forsvarlige fiskekvoter i neste femårsperiode. Svalbardrøye, prøvefiskemetodikk, fisketetthet, bestandssammensetning, forvaltning Svalbard Arctic charr, monitoring methods, fish abundance, population structure, management

Svenning, M-A. & Kanstad-Hanssen, Ø. 2008. Fiskebiologiske undersøkelser i Målselvvassdraget 2006-2007 - NINA Rapport 418 25 s. Målselva er den største lakselva i Troms. Lakseførende strekning, inklusive alle sideelvene/-bekkene, er i overkant av 140 km, og elva er rangert blant de 10-15 beste laksevassdragene i Norge. I de siste 10 årene har fangstene variert mellom 5 og 14 tonn og med en betydelig andel storlaks. I 2008 ble det fanget i underkant av 12 tonn laks og ca to tonn sjøørret. Målselv-vassdraget er definert som et nasjonalt laksevassdrag og Malangen er opprettet som nasjonal laksefjord på grunn av den viktige laksebestanden i Målselva. Nesten halvparten av de laksene som ble radiomerka i 2006 gytte langs en 2-3 km lang elvestrekning like nedstrøms Målselvfossen. De aller fleste storlaksene (90 %) gytte også i dette området, mens små- og mellomlaks dominerte på gyteplassene i de øvre delene av vassdraget (ovafor fossen). Gitt at de radiomerka laksene utgjorde et tilfeldig utvalg av gytebestanden i vassdraget, er gytebidraget særdeles høyt de første 2-3 km nedstrøms Målselvfossen. Gytebestanden ovafor fossen er imidlertid også tilstrekkelig til oppfylle gytebestandsmålet i de øvre delene av vassdraget. Estimert gjennomsnittlig tetthet av ungfisk (laks) i Divielva var signifikant lavere på noen av de undersøkte lokalitetene i 2007 sammenlignet med 1997, mens estimert gjennomsnittlig tetthet i Målselva var uforandret. I begge elvene dominerte 3-åringene i 1997, mens 1-åringene dominerte i 2007. Samtidig har andelen 3-årig smolt i Målselva økt fra 9 % i årene 1995-99 til 45 % i perioden etter 2004. Den lavere gjennomsnittlige ungfisktettheten (1-, 2- og 3-åringer) kan derfor skyldes at vesentlig flere 3-åringer vandret ut som smolt i 2007. Den relativt sterke 2006-årsklassen (1-åringer i 2007) kan skyldes en sterk gytebestand i 2005, eller spesiell høy overlevelse av 2006-årsklassen. Fangstratene i Divielva har økt litt de siste 10 årene, mens den totale fangstraten ovafor fossen har avtatt noe. Andelen små-, mellom- og storlaks i fangstene har vært relativt lik i alle områdene ovafor fossen (inklusiv Divielva). Vi fant derfor ingen indikasjoner på at fangstene og/eller fangstratene har avtatt i Divielva de siste årene. Bortsett fra området 2-3 km nedstrøms Målselvfossen, vurderer vi de nedre deler av Målselva (ca 37 km), som et uegna gyteområde for laksefisk. De to største sideelvene i nedre del, Mortenelva og Bjelma, renner inn i Målselva noen få km ovafor Målselvestuariet/Malangen. Vi an-tar at spesielt Bjelma er viktig som gyte- og oppvekstområde for sjøørretbestanden i Målselv-vassdraget. Ørretungene vokser svært godt i Bjelma, og aldersanalysene tyder på at de vandrer ut i sjøen allerede som 3-åringer. Selv om Bjelma og Mortenelva er viktige for sjøørret-bestanden, har elvene neppe stor betydning for Målselvlaksen. Vi mener de viktigste tiltakene i Målselvvassdraget nå er å; 1) forbedre videoovervåkingen i laksetrappa for å klassifisere størrelsen på oppvandrende laks mer presist (små-, mellom- og storlaks), 2) overvåke utviklingen av ungfisktetthet, aldersfordeling og smoltalder i Divielva, 3) intensivere skjellinnsamlingen av laks i hele vassdraget, samt for sjøørret i nedre Målselv og 4) starte et nytt radiomerkeprosjekt der innvandrende laks fanges med kilenot i fjorden (Malangen), noe som vil gi forutsetning for å påvise gyteområdene for laks mer presist, samt å estime-re fangstraten av laks også nedafor Målselvfossen. Målselv, Troms, laks, ungfisktetthet, rekruttering, radiomerking, gyting

Populasjonsstruktur, vandringsmønster og diett hos anadrom røye (Salvelinus alpinus) i Linnévassdraget på Vest-Spitsbergen, Svalbard, vart undersøkt sommar/haust 2017. Linnévatnet dekker 4,6 km², og er eit av dei lettast tilgjengelege sjørøyevassdraga på Svalbard. Utlaupselva har vassføring i om lag tre månadar i året, noko som mogleggjer årlege sjøvandringar for røya. Etter ein periode med svært lite sjørøye grunna hard beskatning, vart vassdraget freda for garnfiske i 1993. I 2008 vart det på ny opna for garnfiske, med 52 mm som minste tillatne maskevidde, og ei totalkvote på 40 røyer (>25 cm). Ei undersøking same året viste at sjørøyebestanden hadde tatt seg kraftig opp att etter garnfiskeforbodet i 1993, og på bakgrunn av dette vart årskvota i vassdraget auka til 100 røyer. Formålet med min studie var å undersøke moglege endringar i livshistorietrekk og populasjonsstruktur hos sjørøyebestanden i Linnévassdraget, ti år etter at kvotesystemet vart innført. Eg ville også undersøke forholdet mellom sjørøye- og stasjonærbestanden i vassdraget med omsyn til framtidig forvalting. Det vart montert ei oppgangsfelle i utlaupselva som fanga all oppvandrande sjørøye i perioden 25. juli til 29. august 2017. Totalt vart det fanga 1743 sjørøyer i fella. Oppvandringa føregjekk gjennom heile fangstperioden, og den største og kjønnsmogne fisken returnerte til ferskvatn først. All fisk vart merka, målt og vege, og eit representativt utval (79 sjørøyer) vart avliva og prøvetatt. Det vart også fiska med garn i Linnévatn i perioden 19-20. september der det vart fanga 291 røyer, der 273 vart prøvetatt. Av desse vart 18 fisk karakterisert som sjørøyer, 251 som stasjonære og 4 som usikre. Sjørøyene som vart fanga i utlaupselva og i innsjøen var frå 19 til 67 cm. Dei prøvetatte sjørøyene (n=95) var i alderen fem til femten år, men over 90 % var i aldersgruppa sju til ti år. I denne gruppa vart momentan dødsrate (Z) berekna til 0,46 og årleg gjennomsnittleg dødsrate (A) til 0,37, dvs. ein årleg mortalitet på 37 %. Sjørøyebestanden hadde uventa nok ikkje auka sidan 2008. Vidare hadde mengd sjørøyer over 50 cm blitt halvert sidan 2008, og det vart estimert at berre 3 % av sjørøyene var eldre enn ti år. Mest sannsynleg skuldast fråværet av stor og gammal fisk eit betydeleg garnfiske i Linnévatnet eller i dei nærliggande sjøområda. Gjennomsnittleg årleg tilvekst for sjørøya i aldersintervallet 6-10 år var 5,5 cm, noko som er tilnærma likt som i 2008. Dette kan indikere at aukande sjøtemperaturar i Isfjorden dei siste åra ikkje har påverka veksten hos røya. Eitt nytt næringsdyr, marine hoppekreps i slekta Calanus, vart påvist i dietten. Likevel var diettsamansettinga stort sett uendra frå 2008, med dominans av krill (Thysanoessa spp.) hos fisk under 40 cm og små ulker (fam. Cottidae) hos fisk over 40 cm. Sjørøyene såg ut til å ta til seg lite eller inga næring etter oppvandring til innsjøen, men somme individ beita i elva på veg opp. Sjørøya hadde låg infeksjonsgrad av fiskandmark (Diphyllobothrium ditremum), medan stasjonærrøya var kraftig infisert. Dette kan forklarast utifrå den høge førekomsten av parasitten sin mellomvert, hoppekreps (Copepoda), i dietten. Også fjørmygg (Chironomidae) og vårfluger (Trichoptera) var viktige næringsdyr for stasjonærrøya, medan kannibalisme var utbreidd blant individ over 15 cm. Desse store individa var også kraftig infisert med fiskandmakk, truleg på grunn av reinfisering frå byttefisk. Sjørøya auka kraftig i vekst etter første sjøvandring, medan majoriteten av stasjonærrøyene stagnerte i vekst ved ein lengde på 10-15 cm. Det var signifikant betre vekst hos sjørøya enn stasjonærrøya i alle dei fem første leveåra, noko som støtta opp under hypotesa om at rask vekst i ungfiskstadiet fører til anadromi. Gjennomsnittleg storleik for kjønnsmogne sjørøyer var 49 cm for hofisk og 43 cm for hannfisk. Kjønnsfordelinga i sjørøyebestanden var jamn (54 % hofisk, 46 % hannfisk), medan det i stasjonærbestanden vart fanga signifikant fleire hannfisk (n=181) enn hofisk (n=66). Likevel, sidan garnfisket føregjekk i gytetida, vart truleg stasjonær hannfisk kraftig overrepresentert i garnfangsten. Sjørøyebestanden i Linnévassdraget er sårbar for beskatning, og årleg fiskeuttak må følgjast nøye opp i framtida. For å spare den store og kjønnsmogne delen av bestanden bør det vurderast å avgrense garnfisket i vassdraget. The population structure, migratory behaviour, and diet of the anadromous Arctic charr (Salvelinus alpinus) in the Linné watercourse on western Spitsbergen, Svalbard, were studied during summer/autumn 2017. Lake Linnévatn covers 4.6 km² and is one of the watercourses containing Arctic charr that is most easily accessible to the public of Svalbard. The outlet river of the lake Linnévatn has water flow around three months each year, which makes annual sea runs possible for the Arctic charr. Following a period of heavy exploitation, gillnetting was prohibited in 1993. In 2008, gillnetting, with minimum 52 mm mesh size, was again allowed, with a maximum quota at 40 Arctic charr (25 cm). The purpose of my study was to examine possible changes in life-history traits and population structure in the anadromous Arctic charr population of the Linné watercourse, ten years after the quota was introduced. I have also investigated the relationship between the anadromous and the resident population in the watercourse, with regards to future management. A fish trap was placed in the outlet river, to catch all ascending anadromous Arctic charr during the period 25th July to 29th August. In total, 1743 anadromous Arctic charr were captured in the trap. The ascendance took place throughout the entire trapping period, and the large, sexually mature individuals returned to the river first. All fish were marked and measured, and a representative selection (79 fish) was killed for sampling. Gillnet fishing was also performed in lake Linnévatn during the period 19th to 20th September, and 291 Arctic charr were captured, which 273 were sampled. Of these, 18 fish were classified as anadromous, 251 as resident and 4 as unknown. The anadromous Arctic charr captured in the outlet river and the lake were between 19 and 67 cm. Of sampled fish (n=95), age-classes between five and fifteen years were recorded, but more than 90 % were in the age group seven to ten years. In this group, the instantaneous rate of mortality (Z) was estimated to 0.46 and the total mortality rate (A) to 0.37, which implies that the annual mortality is 37 %. Contrary to expectations, the anadromous Arctic charr population had not increased since 2008. On the contrary, there were only half as many individuals above 50 cm as in the study from 2008, and the amount of fish older than ten years was estimated to only 3 %. A considerable gillnetting in lake Linnévatn or in the nearest fjord area is likely the main reason for this absence of large and old individuals. The average annual growth rate for individuals from six to ten years of age in the anadromous population was 5.5 cm, which is approximately identical to the results from 2008. This indicates that the growth of the Arctic charr has not been affected by the increasing seawater temperatures in Isfjorden. One new prey item, marine copepods in the genus Calanus, was found in some of the stomach samples. However, the diet composition was mostly unchanged compared to 2008, with krill (Thysanoessa spp.) dominating among individuals below 40 cm, and small sculpins (fam. Cottidae) dominating among larger individuals. Anadromous Arctic charr appeared to feed little or nothing in the lake, but some individuals had been feeding in the outlet river during the ascendance. The anadromous Arctic charr had low infection rates of the tapeworm Diphyllobothrium ditremum, while the resident charr were highly infected. This may be explained by the high proportion of copepods (Copepoda) in the diet of the resident charr, because copepods are the intermediate hosts of this parasite. Chironomidae and caddisflies (Trichoptera) were also important prey species among the small resident Arctic charr, while cannibalism was common among individuals above 15 cm. The resident Arctic charr above 15 cm in length were also highly infected with D. ditremum, probably caused by reinfection from prey fish. The growth of the anadromous Arctic charr increased dramatically after their first sea run, while the majority of the resident individuals stagnated in growth at 10 -15 cm. Anadromous Arctic charr had a significantly higher growth rate than resident fish in their first five years of life. This may support the hypothesis that high juvenile growth rates lead to anadromy. The average length of sexually mature females was 49 cm, while the average length of the males was 43 cm. The sex ratio of the anadromous Arctic charr was approximately equal (54% females and 46 % males). In the resident population, significantly more males (n=181) than females (n=66) were captured. However, since the gillnetting in lake Linnévatn took place in the spawning season, the males were likely heavily overrepresented in the catch. The anadromous Arctic charr population in Linnévassdraget is vulnerable to exploitation, and the annual catch should be monitored closely. In order to protect large and sexually mature individuals, limitations in the use of gillnets may be considered. M-NF

Sommersonevekst i otolittene hos røye (Salvelinus alpinus) ble korrelert mot lufttemperatur og snødybde i tre vassdrag på Svalbard. Det var en positiv korrelasjon med høy temperatur, og en negativ korrelasjon med snødybde.

Svenning, M-A. & Jonsson, B. (eds.). 2005. Kystøkologi: Øko-systemprosesser og menneskelig aktivitet. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 31. 64 pp. De marine økosystemene dekker mer enn 70 % av jordas overflate, og det finnes ulike levende organismer fra overflaten og ned mot de dypeste områdene på mer enn 11 000 m. Noen av disse områdene er av de mest produktive på jorda, mens andre er lavproduktive som ørkener. De kystnære områdene er blant de mest produktive. Den norske kystlinjen er om lag 80 000 km, tilsvarende strekningen to ganger rundt ekvator, og er dekket av rundt 10 000 kvadratkilometer med tang og tare. Dette danner leveområder for et høyt mangfold av alger og dyr, med tettheter på opptil flere 100 000 dyr per kvadratmeter. Tareskogen er også viktig som gyte- og oppvekstområde for marine fiskearter, samt som beiteområde for anadrome fiskeslag som sjøørret og sjørøye. Videre lever mange av våre bunndyr- og fiskespisende sjøfugler, samt kystnære predatorer som oter og sel, i tilknytning til disse kystnære områdene. De kystøkologiske systemene langs norskekysten representerer derfor unike og produktive områder, med flere trofiske nivåer og med et svært høyt mangfold av arter og levende organismer. Disse samfunnene påvirkes i sterk grad av menneskelig aktivitet. NINAs instituttprogram ” Kystøkologi: Økosystemprosesser og menneskelig aktivitet” (2001-2005) hadde som hovedmålsetting å øke forståelsen av hvordan naturlige og menneskeskapte fluktuasjoner påvirker stabilitet og struktur i populasjoner og samfunn langs norskekysten. Programmet har vært konsentrert om studier i kystnære, pelagiske systemer, tareskogssystemet, tidevannssonen og estuarier, og har hatt tre forskingstematiske tyngdepunkt; a) betydningen av tang-/tarebeltet og konsekvenser av utnyttelse, b) betydningen av habitat og trofiske interaksjoner for kystbundne predatorer og c) betydningen av laksefisk med effekter av fiskeoppdrett og høsting. Tematisk har programmet dekket både produktivitet (alger), næringsmessige (trofiske) interaksjoner (alger, virvel-løse dyr, fisk og fugl) og betydninger av menneskelig aktivitet (lakseoppdrett, taretråling, høsting av laksefisk, arealbruk). Til sammen sju prosjekter er gjennomført i perioden 2001-2005 og rapportert i dette temaheftet. Kompetansen som er bygget opp, vil være anvendelig for oppdrag fra myndigheter, firmaer eller organisasjoner, f.eks. ved vurdering av konsekvenser av taretråling, oljevirksomhet, fiske, oppdrett eller andre inngrep og endringer i kystmiljøet. Kapittel 1: Gjennom en kombinasjon av innsamlinger og eksperimenter i felt, storskala bassengstudier og akvarieforsøk, ble det dokumentert at tang, tare og ålegras er særdeles produktive systemer langs kysten og danner leveområde for et høyt mangfold av påvekstalger og dyr. De tre samfunnstypene har likhetstrekk, men vokser på forskjellige steder og har spesifikke dyresamfunn som danner egne biologisk miljøer med stort mangfold og høy produksjon av næring. De representerer trolig de mest produktive økosystemene på kloden, dekker bunnarealer på mer enn 10 000 kvadratkilometer langs norskekysten, og produserer nærmere 200 millioner tonn biomasse per år, tilsvarende arealet av dyrket mark i hele Norge. Tareskogen er utsatt for kraftige forstyrrelser fra stormer, næringssaltbelastning og taretråling, men viser god evne til rehabilitering. Store og langvarige forstyrrelser kan likevel endre systemet permanent og medføre kollaps. Fra Trøndelagskysten og nordover til Finnmark, har kråkeboller beitet ned store deler av taresogen, tilsvarende et areal på 2 000 kvadratkilometer. Bare i Finnmark har derfor 90 % av tareskogen forsvunnet. Kråkebollebeitingen representerer et årlig tap tilsvarende 20 millioner tonn tare, mens taretrålerne til sammenligning bare høster 165 000 tonn årlig (< 1 %). Dette viser at enkelte forstyrrelser kan gi langvarige og meget store tap både for det biologiske mangfoldet og for høsting av ressursen. Studiet viser at selv om kystsystemenes særegenhet må ivaretas i en fremtidig kystforvaltning, er det grunnlag for en større avkastning av fisk og skalldyr enn hva dagens situasjon gir. Kapittel 2: Tareskogen langs norskekysten har et rikt artsmangfold av fisk, bunndyr og sjøfugl. Det har vært spekulert på om forstyrrelser av tareskogen som taletråling, virker negativt på sjøfuglfaunaen. I et område i Frøya kommune, Sør-Trøndelag, ble det undersøkt hvordan storskarv responderte på taretråling. Det viste seg at skarven vesentlig oftere, beitet i områder med mye enn lite tare. Hele 18 fiskearter ble funnet i dietten dens, dominert av torskefisk. Voksen storskarv spiste ca 2 kg fisk hver dag uten at dette førte til overbeiting av fiskeressursene i jaktområdet. Taretråling førte til redusert fisketetthet, og skarvene så ut til å kompensere for dette ved å øke tiden de brukte for å søke etter mat. Det er uvisst om taretrålingen førte til redusert hekkesuksess. Kapittel 3: Flere millioner sjøfugl hekker i Barentshavet, og flere av artene utgjør en vesentlig del av verdensbestanden. Utenom hekkesesongen søker flere av disse kystnære sjøfuglene inn til Finnmarkskysten, hvor det er isfritt og mye mat. De samme områdene brukes imidlertid også aktivt av mennesker gjennom oppdrettsvirksomhet, skipstrafikk, petroleumsaktivitet og annen menneskelig aktivitet. Gjennom sjøfugletellinger fra småfly, ble det i dette studiet vist at det er mulig å forklare fordelingen av de ulike sjøfugleartene langs områder av Finnmarkskysten ved hjelp av bestemte sett av miljøvariable (areal av grunntvannsområder, lengden på kyststripen og grad av menneskelig aktivitet). En kan derfor finne fram til de potensielt viktigste områdene for sjøfuglene ved relativt enkle habitatvurderinger, uten å foreta kostbare fugletellinger. Kapittel 4: Ung sei (0- og 1-gruppene) av den nordøst-arktiske bestanden har sine viktigste oppvekstområder i tareskogen langs Norskehavet. Mengden sei kan derfor ikke måles pålitelig på tradisjonelle havforskningstokt i åpent hav før fisken er minst to år gammel. I tareskogen er ungseien imidlertid tilgjengelig som byttedyr for en rekke arter sjøfugl. Ved bruk av lange dataserier (15-25 år) fra sjøfuglkolonier i Nord-Trøndelag og Nordland, viste det seg at rekrutteringen til sei i betydelig grad kunne predikeres flere år tidligere gjennom sjøfuglenes suksess, enn det toktene i havet kunne vise. Ved å koble dataseriene for sjøfugl med sjøtemperatur og vinterindeksen for NAO i mer komplekse statistiske modeller, kunne variasjonen i seiens rekruttering forklares med enda større sikkerhet enn de gjorde hver for seg. Resultatene åpner for at slike indekser kan benyttes av fiskeriforvaltningen for å underbygge prognosene for seibestanden nord for 62°N. Kapittel 5: Sjøørret finnes langs hele norskekysten. Den gyter i ferskvann og foretar årlige næringsvandringer ut i sjøen. I Nord-Norge tilbringer den et par måneder i sjøen sommerstid og overvintrer i ferskvann. Ørret som gyter i bekker langs Skagerrakkysten i Sør-Norge, er ofte mindre og lever kortere enn ørret fra større vassdrag. De oppholder seg i sjøvann det meste av livet, unntatt de første leveår, samt 1-2 uker hvert år under gytingen. De minste sjøørretene beiter nært kysten, mens de største fiskene kan trekke ut i åpent hav. I sjøen spiser ørreten mest fisk. Mangebørstemark tas en del på grunt vann tidlig om våren og insekter spises spesielt om høsten. Ørreten overvintrer som oftest i brakkvannsområder nær elvemunningen, eller i kulper i elvene dersom disse er store nok. Økende vanntemperatur stimulerer vandring om våren, mens flom er viktig for vandring om høsten. Bekkene har genetisk differensierte bestander, og de genetiske forskjellene øker med avstanden mellom bekkene. Kapittel 6: Dødeligheten på laksesmolt som vandrer ut i havet på forsommeren er svært høy, og en av årsakene skyldes infeksjonen av lakselus. Økningen i produksjonen av oppdrettslaks har ført til at kystvannet nå tilføres store mengder lakseluslarver når den ville laksesmolten navigerer gjennom fjorder og kystvann, på vei ut til beiteområdene i havet. Undersøkelsen i Romsdalsfjorden viste at smolten svømte med en hastighet på i overkant av en kroppslengde per sekund, tilsvarende en halv kilometer per time. De fleste smoltene svømte langs den sørvestlige siden av fjorden i en relativt rett vandringsrute. Smolten svømte mest i brakkvannslaget nær overflaten, men gjorde regelmessige dykk til det underliggende saltvannslaget med mye lakseluslarver. Sjørretsmolten svømte saktere enn laksesmolten, svømte mer i sikksakk, holdt seg nærmere land og i lenger tid inne i fjorden. Undersøkelsen i Hardangerfjorden viste at smittepresset fra lakselus er størst i nærheten av oppdrettsanlegg og når strømmen går fra anlegget beveget seg mot smolten. Det utvikles nå en modell i Romdalsfjorden der smoltens vandringsrute, strømningsbilde, temperatur, saltholdighet og forekomst av lakselus integreres, for å vurdere hvor oppdrettsanleggene bør plasseres for at risikoen for lakselusangrep på villfisk skal bli lavest mulig. Modellen kan trolig overføres til andre fjordsystemer. Kapittel 7: I dette studiet har en undersøkt sjørøye- og sjøørretbestanden i Halselva i Finmmark, der all opp- og nedvandring av de to artene har vært registret i fiskefella siden 1987. Sjøørreten vandrer ut i sjøen litt senere enn sjørøya og oppholder seg lenger i sjøen. Sjøoppholdet hos begge artene varierer med sjøtemperaturen. Høy sjøtemperatur i juni gir langt sjøopphold, mens kald august korter sjøppholdet. De to artene utnytter ulike deler av fjordsystemet, og dietten gir en indikasjon på byttedyrproduksjonen i Altefjorden. Gjennomsnittlig tilbakevandring til vassdraget var 31 % for sjørøya og 17 % for sjøørreten. Dess bedre tilvekst, dess flere overlevde sjøoppholdet. I og med at de to artene registreres på opp- og nedvandring i fiskefella hvert år, og tilvekst og overlevelse gir et uttrykk for miljøforholdene i fjorden, kan artene være gode indikatorer på tilstanden i kystsonen.