Search

I denne oppgaven foretas det nærlesninger av tre assemblager i bokser laget av den norske samtidskunstneren Jon Gundersen. Disse er Kalven (1980), Om å skjære seg på dun (1980) og Formiddag, den vidunderlige lampen (1981). Arbeidene kan karakteriseres som små tablåer satt sammen av forskjelligartete materi-aler, som trykt papir, fotografier, brevark og en rekke ulike bruksgjenstander. Assemblagene kan forstås som assosiasjonsobjekter i dobbelt forstand. Betrakteren er medskaper ved å bære fram egne assosiasjoner, samtidig som verkene også legger visse fø-ringer, slik de er blitt til gjennom hans assosiasjoner i møte med tingene. Gundersen viser oss disse assosiasjonene gjennom sine komposisjonelle valg i det enkelte verk, hvordan han gjen-kjenner fellesnevnere mellom ellers heterogene elementer, som sammenfall i former, farger, valører og de konnotasjonene gjenstandene er i stand til å frambringe. Dagens oppfatning av nærlesning som metode kan sies å dreie seg om å undersøke et kulturuttrykks oppbygning og indre sammenheng for å gripe meningsmangfoldet, samtidig som man usetter undersøkelsesobjektet for kontekstualiseringer i forhold til relevante sosiale og historiske sammenhenger. I tråd med dette blir verkenes indre oppbygning og sammen-heng i denne oppgaven utforsket gjennom komparative analyser, der den komposisjonelle oppbygningen og det ikonografiske innhold sammenliknes med og kontrasteres mot verk av andre kunstnere. I sammenlikningen mellom de tre assemblagene og andre typer arbeider av Jon Gun-dersen letes det etter eventuelle tematiske tråder som kan sies å forbinde de førstnevnte med de sistnevnte. Gjennom de ulike kontekstualiseringene av verkene oppstår det i oppgavens løp forskjellige fortolkninger av de tre arbeidene. Ett hovedanliggende i oppgaven er imidlertid å belyse arbeidenes dynamiske struktur, på hvilke måter elementene i det enkelte verk er i stand til å overskride sin opprinnelige be-tydning som approprierte, estetiske eller praktiske gjenstander, og å danne stadig nye betyd-ninger i samhandling med de andre elementene i kunstverket, som aktører i et Tingenes teater. For å undersøke dette har jeg latt meg inspirere av en artikkel av kunsthistorikeren Charlotte Stokes i tidsskriftet Leonardo, der hun ser collager av Max Ernst i lys av Freuds skildring av vitseteknikker i Vitsen og dens forhold til det ubevisste. Hovedbegrepene her er fortetning og forskyvning. Stokes vektlegger formens betydning for effekten av arbeidene. Stokes omtaler den dynamiske sammensetningen av elementer i collagene i tråd med Louis Aragons oppfat-ning av collage, som satt sammen av elementer som fungerer i analogi med hvordan ord i en setning får sin bestemte betydning ut fra plasseringen i forhold til de andre ordene. Etter å ha fulgt eksempelet til Charlotte Stokes ved å se på de tre arbeidene i forhold til Freuds vitseteknikker, undersøker jeg hvorvidt konstellasjoner i verkene kan forstås som ekvivalenter til de retoriske tropene metafor og metonymi, og hva dette eventuelt kan sies å tilføre analysen av arbeidene i forhold til den foregående undersøkelsen.