Search

Ulvan, E.M., Foldvik, A., Jensås, J.G., Holthe, E., Berg M. & Berger, H.M. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Verdalsvassdraget. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2275. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser og foreløpige resultater fra habitatkartlegging på deler av anadrom strekning i Verdalsvassdrager i 2022. Ungfiskundersøkelsene i Verdalsvassdraget ble gjennomført 16. august 2022. Det ble gjennomført strandnært elektrisk fiske på tolv stasjoner med et samlet areal på 1211.5 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Ni stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel av laks (< 50 individer per 100 m2), to stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Verdalselva var 50 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Ni stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2), tre stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2) og ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Verdalsvassdraget var 13 individer per 100 m2. Resultatene viste en avtagende tetthet av ungfisk av laks fra øvre til nedre del av vassdraget med høyest gjennomsnittlig tetthet av laks på stasjo-nene oppstrøms Granfossen (årsyngel = 56, parr = 20 ind. per 100 m2) og lavest gjennomsnittlig tetthet på stasjonene nedstrøms Vuku (årsyngel = 17, parr = 2 ind. per 100 m2). Tettheten av ørretunger var gjennomgående svært lav på alle de undersøkte stasjonene i Verdalsvassdraget i 2022. På flere stasjoner (fem av 12) ble det hverken fanget årsyngel eller parr av ørret, og det ble kun fanget ørretparr på to av de 12 stasjonene. Elvebunnen i nedre deler av Verdalselva er preget av lite egnede skjulområder for ung laksefisk, og de lave tetthetene som ble funnet på denne strekningen i 2022 er trolig et direkte resultat av dette. Allikevel kan metodiske utfordringer bidra til den lave tettheten. Det er vist at strandnært elfiske i åpne elveavsnitt med lite skjul i bunnsubstratet kan føre til at bestandsstørrelsen av ungfisk (spesielt parr) undervurderes fordi fisk skremmes bort fra stasjonen/området før den kan fanges. I videre overvåking av ungfiskbestanden anbefaler vi derfor å supplere undersøkelsene nedstrøms Vuku med elektrisk båtfiske. Det ble gjennomført habitatkartlegging på to strekninger i Verdalsvassdraget i 2022. Disse var fra Brattåslunet til Kolstadholmen og fra Østnesfossen til Verdalsøra. En diagnose av flaskehalser for lakseproduksjonen i vassdraget vil ikke kunne foreligge før hele strekningen er kartlagt. Habitatkartleggingen viste derimot at det var en klar dominans av elveklassen kulp på begge de kartlagte strekningene. På stekningen fra Brattåslunet til Kolstadholmen viser kartleggingen at det er tilstrekkelig tilgang på potensielle gyteområder, men at det er likevel få hulrom egnet for større ungfisk til tross for at substratkartleggingen viste en dominans av stein (12-29 cm). På stekningen fra Østnesfossen til Verdalsøra er det begrenset tilgang på egnete gyte- og oppvekstområder for anadrom laksefisk, og skjulkapasitet i form av vektet skjul har en avtakende tendens nedover elvestrengen.

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Berg, M., & Ambjørndalen, V.M. 2023. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2264. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja og Austerelva i 2022. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 29. og 30. august 2022. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1017 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Sju stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel av laks (< 50 individer per 100 m2), to stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og én stasjon hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). På tross av sju stasjoner med lav tetthet var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja 59 individer per 100 m2. Dette skyldes i hovedsak den høye tettheten på stasjon F6 (gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks uten stasjon F6 er kun 31 individer per 100 m2). Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til høy på stasjonene. Tre stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2), fem stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2) og to stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 32 individer per 100 m2. Ungfiskundersøkelsene i Austerelva (inkl. Lisseelva) ble gjennomført 29. og 30. august 2022. Det ble undersøkt én stasjon i Lisseelva og sju stasjoner i Austerelva, med et samlet areal på 793 m2. Tetthetene av årsyngel av laks varierte fra null til høy på de undersøkte stasjonene. Fire stasjoner hadde ingen fangst av årsyngel av laks, to stasjoner hadde moderat tetthet og én stasjon hadde høy tetthet av årsyngel av laks. Alle stasjonene uten fangst av årsyngel av laks ligger oppstrøms Liaberga (et omtrent 80 meter langt område med glattskurt berg med et fall på omtrent seks meter). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Austerelva var 59 individer per 100 m2. Oppstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks null, mens nedstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks 102 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fire stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2) og tre stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2), mens ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Austerelva var 16 individer per 100 m2. Oppstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger 12 individer per 100 m2, mens nedstrøms Liaberga var gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks 20 individer per 100 m2. Det faktum at det ikke ble fanget årsyngel av laks på noen av stasjonene oppstrøms Liaberga tyder på at dette partiet var vandringshindrende for gytefisk av laks høsten 2021. Det ble derimot fanget eldre laksunger på stasjonene oppstrøms Liaberga, som betyr at gytefisk av laks har passert Liaberga i 2019 og 2020. På bakgrunn av disse dataene kan vi konkludere med at Liaberga sannsynligvis er et vandringshinder for laks på enkelte vannføringer og/eller ved enkelte vanntemperaturer. Sammenlignet med ungfiskundersøkelser utført i vassdraget i 1978, samt 1993 og 1994 var de samlede tetthetene ungfisk av laksefisk på stasjoner som tilsvarer stasjonene A3, A4, A5, A7 og A8 høyere enn i 1993 nedstrøms Liaberga, men lavere oppstrøms. Sammenlignet med 1994 var de lavere på alle fire stasjonene (A3, A4, A7 og A8), og lavere enn i 1978 på stasjon A5. Det ble funnet lave tettheter av ungfisk av ørret i både Ferja og Austerelva i 2022. Disse tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det er mulig at situasjonen i vassdraget kan knyttes til dødelighet på grunn av furunkulose. I tillegg ble det i 2021 påvist hvitprikksyke i vassdraget. De lave tetthetene skyldes trolig dermed sumvirkninger av mange forhold, menneskeskapte og naturlige. Miljødirektoratet: M-2516 I 2023

Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 – 2022. NINA Rapport 2272. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke-Vinje-reguleringen ble det i perioden 2020 – 2022 utført fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi på oppdrag av Statkraft. Prosjektet er en oppfølging av arbeidet som startet i 2011. Bakgrunnen for inneværende undersøkelser var et pålegg fra Fylkesmannen i Vestfold og Telemark om overvåking av gytebestand og ungfisk av ørret i Tokkeåi, med særlig fokus på storørret. Storørret er storvokste, fiskespisende individer, og det er knyttet forvaltningsmessig interesse til i hvilken grad disse utgjør en egen gytebestand. Tokkeåi er en gyteelv for storørret som bruker Bandak og Vestvanna som næringslokalitet. Den er også gyteelv for elvestasjonær ørret, som tilbringer hele livet i Tokkeåi, og for ørret som bruker Bandak og deltaflaten som næringslokalitet, men som ikke oppnår samme størrelse som storørret. Livshistorien til ørret er et komplisert samspill mellom genetikk, miljø og tilfeldigheter. Hovedutfordringen med å skille avkom (ungfisk) av storørret fra annen ørret basert på utseende alene er den høye graden av fenotypisk plastisitet i veksten til arten. Genetikk: Undersøkelser av genetisk variasjon i ungfisk fanget ved 9 stasjoner i Tokkeåi og to stasjoner i Dalaåi viste tre genetiske grupper. Gruppene var i all hovedsak sammenfallende med den geografiske beliggenheten, der fisk fra de to øverste stasjonene i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen dannet én genetisk gruppe, de to stasjonene i Dalaåi en annen genetisk gruppe, og de sju stasjonene i Tokkeåi fra Helvetesfossen ned til Bandak dannet en tredje genetisk gruppe. Undersøkelser av øyerogn og plommesekkyngel hentet i gytegroper fra Neset («Terskel 2») ned til elveosen som var identifisert som storørret-gytegroper eller småørret-gytegroper viste ingen genetisk gruppering til storørret og småørret. Ved analyse sammen med ungfiskprøvene grupperte både storørretrogn og småørretrogn til ungfisken innsamlet ved stasjoner i Tokkeåi nedenfor Helvetesfossen. Ut fra de genetiske analysene i denne studien, som på en spesifikk måte undersøkte genetisk tilhørighet til storørret, representerer ikke storørret en egen genetisk bestand i Tokkeåi, men tilhører den samme genetiske gruppen som annen ørret. Imidlertid representerer ørret ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi egne delbestander av ørret. Slektskap mellom parvise individer av ungfisk viste en forholdsvis større andel beslektede individer på stasjonene ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi sammenliknet med stasjonene i Tokkeåi mellom Helvetesfossen og elveosen til Bandak. Dette indikerer at gytebestanden ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi er forholdsvis liten sammenliknet med gytebestanden i Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen. Slektskapsanalyser mellom prøver fra gytegropene viste at enkelte gytegroper besto av mellom én og minst seks helsøskengrupper og at samme helsøskengruppe kunne være repre-sentert i mer enn én gytegrop, men da fortrinnsvis i nærliggende gytegroper. Ungfisktetthet: Basert på årene med tetthetsberegninger i Tokkeåi (2011-2022, med unntak av 2014 og 2015) ble gjennomsnittlig tetthet på stasjon 2-7 (Tokkeåi nedstrøms samløpet med Da-laåi) beregnet til 28,6 (± 6,2) årsunger (aldersgruppe 0+) per 100 m2 og 13,6 (± 2,4) eldre unger per 100 m2. Det var ingen signifikante endringer i samlede tettheter over tid. Det var imidlertid stor bakgrunnsvariasjon i tettheter mellom år, da tetthetene kan variere betydelig innad i enkelte stasjoner over tid. Stasjon 3, 5 og 7 hadde de høyeste tetthetene av årsunger, med tettheter enkelte år mellom 50 og 100 årsunger per 100 m2. De tre stasjonene har alle substrat som egner seg for årsunger, mens stasjon 2, 4 og til dels stasjon 6 har grovere substrat, som er egnet for eldre ørretunger. I Dalaåi dominerte eldre ørretunger stasjon B (ovenfor foss), mens årsunger i hovedsak var dominerende på stasjon 8 (nedenfor foss). Over tid må tettheten av 0+ på stasjon B regnes som stabilt lav, men i 2021 og 2022 var det lavere 0+ tettheter enn i tidligere år. Grunnet stor variasjon i tetthet av ørret over tid i Dalaåi, var det her heller ingen signifikante trender. Gytegropkartlegging: Antallet store gytegroper var relativt stabilt i perioden 2011 til 2022, og varierte mellom 43 og 55 groper per år. Det ble brukt en kombinasjon av dykking/drivtelling, observasjoner fra land og observasjoner med drone, til å estimere antall store groper gravd av storørret. De samme områdene brukes hvert år av stor gytefisk. De viktigste gyteområdene for stor ørret synes å være i den øvre del av Tokkeåi som er tilgjengelig for oppvandring fra Bandak, som karakteriseres av noe grovere substrat og høyere vannhastighet enn de nedre delene av elva. Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, og Huvestadhylen ble brukt i alle år, mens andre områder har variert noe. Det ble ikke estimert antall gytegroper gravd av mindre gytefisk, men fordelingen langs elvestrekningen ble registrert. Hovedtyngden av groper gravd av mindre gytefisk (< 40 cm) ble funnet i de nedre delene av Tokkeåi. Området rundt Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) og ved Elvarheim har finere substrat og var mye brukt av mindre gytefisk. Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fisheries ecology assessments in Tokkeåi. Investigations during 2020 – 2022. NINA Report 2272. Norwegian Institute for Nature Research. Fisheries ecology assessments were conducted between 2020 and 2022 as part of the Tokke-Vinje hydropower license renewal, funded by Statkraft. This project is a continuation of the work that started in 2011. The current assessment was mandated by a decision issued by the County Governor of Vestfold and Telemark pertaining to the continued monitoring of spawners and juvenile brown trout (Salmo trutta) in River Tokkeåi, with an emphasis on large bodied brown trout, hereafter denoted large trout. Large trout are piscivorous individuals, and there is great interest in determining the extent to which they constitute a genetic subpopulation. Tokkeåi is the spawning ground for adfluvial (also known as lacustrine-adfluvial) large trout that use the downstream lakes Bandak and Vestvanna for feeding. It is also the spawning ground for river resident trout that spend their entire life in the river, and for smaller adfluvial trout that use the lakes for foraging, but do not achieve a similar growth as large trout. The expressed life history of an individual brown trout is the result of a complicated interaction between genetics, environmental factors, and chance. Telling the offspring of large trout apart from those of other trout based on phenotype alone is challenged by the high degree of phenotypic plasticity in the growth of brown trout. Genetics: Genotypes in juveniles caught at nine study sites in Tokkeåi (two above a barrier, and seven below) and two sites in the tributary Dalaåi showed three distinct clusters. These clusters largely coincided with geographic location: two sites above the barrier in Tokkeåi formed the first cluster; the two sites in Dalaåi formed the second cluster; and the seven sites on mainstem Tokkeåi below the confluence of the rivers formed the third cluster. Fertilized eggs and alevins sampled from spawning redds with known parents (large or small, identified during spawner surveys), showed no grouping with their a priori-defined parental phenotype, and clustered genetically with juveniles from the seven sites below the confluence. Based on a geographically representative sample of juveniles from study sites and a targeted sampling of redds produced by known parents, there was no evidence that large trout represent a genetic subpopulation in Tokkeåi. Brown trout above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi represent relatively isolated subpopulations. Sibship analyses showed a greater proportion of related individuals in these two portions of the river system compared to the portion below the confluence. This suggests that the effective population sizes above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi are smaller compared to the population below the confluence. Sibship analysis showed that certain redds consisted of one to six full-sib groups and that the same full-sib group could be represented in more than one redd, chiefly in close proximity. Juvenile density: Population density estimates between 2011 and 2022 (2014 and 2015 not sampled), averaged 28.6 (± 6.2) young-of-the-year and 13.6 (± 2.4) parr per 100 m2 at study sites 2 – 7 below the confluence. There were no significant trends in the combined densities over time. However, intrasite variability was substantial. Sites 3, 5, and 7 had the highest densities of YOY, with densities between 50 and 100 YOY per 100 m2 certain years. These sites have finer substrate sizes that provide suitable shelter to YOY, whereas sites 2, 4, and 6 have coarser substrate, which is suitable for parr. Parr dominated the upper site in Dalaåi, whereas site 8 below the partial barrier was dominated by YOY. There were no significant trends in the density of juveniles in Dalaåi due to substantial intra-site variation, and the density of YOY at the upper site was consistently low. Spawning redd surveys: The number of large redds remained relatively stable from 2011 to 2022, and varied between 43 and 55 large redds per year (i.e. excavated by large trout). A com-bination of drift snorkeling, observations from the riverbank, and observations made by aerial drone was used to estimate the number of large redds. The same sections of the river were consistently used by large spawners over the study period. The most important spawning sites for large trout appeared to be in the upper half of mainstem Tokkeåi (i.e. below the confluence), which is characterized by somewhat coarser substrate and greater flow velocities than the lower portion of the river. The reaches Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, and Huvestadhylen were used by spawners every year, whereas other reaches have seen less consistent use. The num-ber of redds excavated by smaller spawners (< 40 cm) was not estimated, but the spatial distri-bution along the length of the river was noted. Smaller spawners were found chiefly in the lower half of Tokkeåi. The reaches around Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) and the Elvarheim reach all have somewhat finer substrate and were used to a greater extent than the upper section of the river.

Det siste århundret har sjøauren (Salmo trutta) opplevd ein vesentleg populasjonsnedgong i Trøndelag og sørover langs norskekysten. Menneskeleg påverknad i bekkar har forringa eller øydelagt mykje habitat. Meir kunnskap om habitatbruken til sjøauren er difor naudsynt for å ta betre forvaltningsavgjersler. I denne studien vart seks bekkar i Verdalsvassdraget i Trøndelag undersøkt. Noko uvisse har vore knytta til effektane av interkohortkonkurranse og abiotiske faktorar på sjøauretettleiken i desse bekkane. Denne studien undersøker effektane ved å sjå på mesohabitatet på ein finare skala enn tidlegare undersøkingar. Variasjonen i mesohabitatet vart beskriven gjennom kulp, brekk, stryk og død ved etter ein modifisert MESOHABsim modell. Tettleikstal for yngel (0+) og ungfisk (1+) vart innhenta ved elfiske. 29 stasjonar vart elfiska ved å dele kvar stasjon inn i 10 mindre segment, slik at den romlege koplinga mellom fisken og mesohabitatet vart nærare enn på stasjonsnivå. For kvart segment vart tettleikstal for 0+ og 1+ estimert, antall død ved notert, og prosentvis dekke av kulp, brekk og stryk vart estimert. Fire miljøvariablar vart samla inn og knytta opp til mesohabitatstrukturane kulp, brekk og stryk. Tettleiken av 0+ vart mest effektivt forklart av ein zero inflated GLMM-modell med tettleik av 1+, brekkdekninga i bekken og kulpdekninga som forklaringsvariablar. Tettleik av 1+ og brekkdekninga var einaste variablane som hadde ei positiv innverknad på 0+. Denne positive innverknaden av 1+ på 0+ vart forklart gjennom lite 1+ i bekken, krevjande miljøtilhøve eller at bekkane var langt unna bæreevna. Positiv effekt frå brekket vart knytta opp mot at brekket er eit gytehabitat og har god næringstilgong. Tettleik av 1+ var mest effektivt forklart av diversiteten i mesohabitatet, der diversitet i fordelinga av kulp og brekk påverka tettleik positivt. Ei noko positiv effekt av kulp var knytta til at kulpane gir stor romleg variasjon for territoriell 1+. Mengda død ved forklarte ikkje tettleikar av verken 0+ eller 1+. VGAM analysar knytta miljøvariablane djupn, vekta skjul, substratstorleik og vassnøggleik opp mot mesohabitatstrukturar og fann at brekk kunne knyttast til vassnøggleik rundt 0,2 m/s og stryk ved vassnøggleik mot 1 m/s. Vassnøggleik har i tidlegare undersøkingar vore positivt korrelert med yngeltettleik, ein samanheng VGAM-analysane fann at ikkje samsvarte med årets resultat. Studien fann at effekten av kulpar var noko svakare enn forventa og fann ikkje prov for interkohortkonkurranse i bekkane. Resultata viser at etablering av kulp og brekk bør prioriterast i framtidige restaureringsprosjekt. M-NF

Ulvan, E.M., Havn, T.B., Bergan, M.A., Hansen, H. & Solem, Ø. 2022. Ungfiskundersøkelser i Ferja (Årgårdsvassdraget) og to tilhørende sidevassdrag. Årsrapport for 2021. NINA Rapport 2104. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten presenterer resultater fra ungfiskundersøkelser i Ferja, samt kartlegging gjennomført i to tilløpsbekker til Ferja i 2021. Undersøkelsene i Ferja ble gjennomført 30. og 31. august 2021. Det ble elfisket på ti stasjoner med et samlet areal på 1004 m2. Tetthetene av årsyngel hos laks varierte fra lav til høy på stasjonene sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Tre stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), fem stasjoner hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2) og to stasjoner hadde høy tetthet (> 100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av laks i Ferja var 84,5 individer per 100 m2. Tetthetene av eldre laksunger varierte fra lav til moderat på stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av eldre laksunger (< 20 individer per 100 m2) og fem stasjoner hadde moderat tetthet (20-60 individer per 100 m2). Ingen stasjoner oppnådde høy tetthet (> 60 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre laksunger i Ferja var 22 individer per 100 m2. Tetthetene av både årsyngel og parr hos ørret var svært lave sammenliknet med det som kan forventes i normalt produktive, lite berørte vassdrag i regionen. Det ble fanget årsyngel av ørret på seks av de ti stasjonene. Fem stasjoner hadde lav tetthet av årsyngel (< 50 individer per 100 m2), mens én stasjon hadde moderat tetthet (50-100 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel av ørret i Ferja var 15 individer per 100 m2. Det ble funnet enda lavere tettheter av eldre ørretunger, med fangst på kun fire av de ti stasjonene. Disse fire stasjonene oppnådde lav tetthet (< 20 individer per 100 m2). Gjennomsnittlig tetthet av eldre ørretunger i Ferja var kun ett individ per 100 m2. Den encellede parasittiske ciliaten Ichthyophthirius multifiliis (Ciliophora) som forårsaker hvitprikksyke, ble påvist på stasjon 8 i Ferja og stasjon 1 i Brustuelva. Dette er et av få dokumenterte funn av parasitten på villfisk i Norge. Parasitten er svært patogen og kan ha vært en medvirkende årsak til nedgangen i tetthet på stasjon 8 i Ferja, så vel som den moderate og lave tettheten av henholdsvis årsyngel og parr av ørret på stasjon 1 i Brustuelva. Imidlertid ble det ikke funnet død fisk under feltarbeidet, og denne undersøkelsen kan ikke vurdere i hvor stor grad hvitprikksyke har medført dødelighet i vassdraget. De estimerte ungfisktetthetene er benyttet til å angi en økologisk tilstand med laksefisk som kvalitetselement, der påvirkningsfaktorer som kan medvirke til redusert tilstand er beskrevet. Vurdert etter forventningsverdier for tetthet av sjøvandrende laksefisk i mindre laksevassdrag oppnår Ferja klassifiseringen «svært god» økologisk tilstand. Svært lave tettheter, eller fravær, av både årsyngel av ørret samt ørretparr på mange stasjoner i elva og funn av hvitprikksyke (Ichthyophthirius multifiliis) gjør at økologisk tilstand for Ferja samlet sett bør settes ned til «moderat» økologisk tilstand. De lave tetthetene av ørretunger har trolig flere, sammensatte og kompliserte årsaker, men furunkulose, konkurranseforholdet mellom laks og ørret, redusert overlevelse i sjøen og hvitprikksyke, er trolig viktige samvirkende faktorer i denne sammenhengen. 2020 skiller seg negativt ut med lavere tetthet av årsyngel sammenlignet med både 2021 og 2019. I motsetning til årsyngel har 2020 høyere tetthet av eldre laksunger enn både 2019 og 2021. Lavest samlet estimert gjennomsnittlig tetthet ble funnet i 2020 sammenliknet med 2019 og 2021. Den lave tettheten av årsyngel i 2020 er mest sannsynlig en konsekvens av furunkuloseutbruddet i 2019. Med bakgrunn i de to foregående års lave ungfisktettheter av ørret ble det 31. august og 1. september 2021 gjennomført innledende førstegangsundersøkelser og problemkartlegginger i to sidebekker til Ferja; Skaua og Brustuelva. Utover avfisking av elfiskestasjoner ble lengre strekninger i bekkene befart og problemkartlagt for å avdekke risiko eller menneskeskapte årsaker (fysisk/tekniske inngrep og punktutslipp/vannkjemiske belastninger) til bortfall av ungfisk hos laks/ørret. Lengde på anadrom strekning i bekkene ble også anslått. Anadrom stekning i Skaua ble funnet til å være omtrent 200 meter. I motsetning til i hovedelva var det i Skaua ingen klar overvekt av hverken laks eller ørret. Moderate tettheter av årsyngel av ørret indikerer at vassdraget ikke har hatt fullgod gyting av ørret i 2020. Kulverten under veien er svært dårlig konstruert for fiskevandringer, med en bred betonghelle hevet opp fra elvebunnen nedstrøms veien. Antatt anadrom strekning i Brustuelva ble funnet til å være 2,9 km. Det ble funnet en klar overvekt av ørret sammenlignet med laks i Brustuelva. Bekken fremstår som velegnet og viktig med tanke på sjøørretproduksjon i Ferja. Med sin relativt lange anadrome strekning, gode oppvekstforhold og stedvis påviste gode tettheter av ungfisk, fremstår Brustuelva som et svært viktig sidevassdrag til Ferja med et godt produksjonspotensial. Miljødirektoratet: M-2219 I 2022

Magerøy, J.H. 2022. Evaluering av effekten av utlegging av gytegrus på habitatkvalitet for egg fra laksefisk i Gjersjøelva. Undersøkelser av redokspotensial. NINA Rapport 2040. Norsk institutt for naturforskning. Oksygeninnholdet i gytegroper har stor påvirkning på overlevelse, vekst og utvikling hos eggene til laksefisk, men i mange vassdrag reduseres oksygentilgjengeligheten pga. eutrofiering og nedslamming av gytegrusen. For å forbedre forholdene for eggene legges det ut ny grus eller grusen vaskes i mange vassdrag, bl.a. for å øke oksygeninnholdet. I perioden 2007-2018 ble det lagt ut gytegrus i Gjersjøelva, og mer utlegging av grus er planlagt. Siden det brukes relativt store ressurser på habitatforbedrende tiltak for laksefisk i Gjersjøelva og andre norske vassdrag, er det viktig å evaluere om tiltakene har den tiltenkte effekten. Om utleggingen av gytegrus fører til høyere oksygeninnhold i substratet, er noe av det viktigste å måle. Vanligvis har man målt oksygeninnholdet i vannprøver fra interstitiale rom i substratet, men det er enklere og gir mer pålitelige resultater å bruke redokspotensial som et mål på oksy-geninnholdet. I ferskvann ble denne teknologien utviklet for å evaluere habitatkvaliteten for ung elvemusling, men den har blitt videreutviklet for å evaluere habitatkvalitet for fiskeegg, andre virvelløse dyr og bakterier. For å evaluere effekten av utleggingen av gytegrus i Gjersjøelva, ble det gjennomført redoksmålinger i elven i 2020. Målingene viser at redokspotensialet var høyere ved lokalitetene der det hadde blitt lagt ut grus enn i kontrollområder. Det ble ikke funnet en sammenheng mellom utleggingsår og redokspotensialet. En mangel på en slik sammenheng kan kanskje forklares med at det naturlige redokspotensialet var høyest i nedre del av elven og at det er der grusen hadde blitt lagt ut for mange år siden. Dermed har sannsynligvis tilslamming av grusen gått saktere i nedre del enn i områdene lenger oppe, der gytegrusen hadde blitt lagt ut i de senere år. Redokspotensialet viser at ved de fleste av lokalitetene der det ble lagt ut gytegrus var habitat-kvaliteten for eggene til laksefisk god. I tillegg var sannsynligvis også dette tilfellet ved et par av kontrollområdene. En såpass langvarig effekt (2-7 år) av utlegging av gytegrus samstemmer med funn fra Akerselva, der effekten har vart i minst 4-5 år, men står i motsetning til tidligere funn fra Bayern i Tyskland, der effekten var borte etter ca. 1 år. Forklaringen på de motstridende funnene kan ligge i større sedimenttransport i de undersøkte vassdragene i Tyskland. Andre organismegrupper kan også ha blitt påvirket av utleggingen av gytegrus i Gjersjøelva, siden tidligere studier tyder på at utleggingen av gytegrus vil ha påvirket sammensetningen av virvelløse dyrearter og at diversiteten kan ha økt blant bakterier (dvs. en jevnere fordeling av antall individer mellom artene). Oppsummert har utlegging av gytegrus forbedret habitatforholdene for eggene til laksefisk i Gjersjøelva. Effekten av tiltaket har vært relativt langvarig. Dermed viser resultatene på at utlegging av gytegrus kan ha en langvarig positiv effekt på oksygeninnholdet i substratet i vassdrag med relativt lav sedimenttransport. Flere undersøkelser er ønskelige som oppfølging av undersøkelsene i Gjersjøelva og Akerselva. Effekten av forskjeller i sedimenttransport vil kunne vurderes ved å utføre undersøkelser i flere forskjellige vassdrag. I noen vassdrag vil det også være ønskelig med flere runder med undersøkelser, for å vurdere hvor langvarig effekten av utlegging av gytegrus er. Det hadde også vært ønskelig å undersøke sammenhengen mellom redokspotensial og virvelløse dyr og bakterier nærmere, da det bare er svært begrenset kunnskap om disse sammenhengene. Med dagens kunnskap kan likevel redokspotensial både benyttes til å gi spesifikke råd for den enkelte elv og generelle råd for forskjellige typer elver, når det gjelder utlegging og vedlikehold av gytegrus. Magerøy, J.H. 2022. Evaluation of the effect of spawning gravel augmentation on the habitat quality for Salmonid eggs in the Gjersjøelva River. Examining redox potential. NINA Report 2040. Norwegian Institute for Nature Research. The oxygen levels in spawning redds significantly impact the survival, growth and development of the eggs of Salmonid fish, but in many watercourses the oxygen availability in spawning gravel is reduced as a result of eutrophication and siltation. To improve the conditions for the eggs, including increasing oxygen levels, gravel is often introduced or the gravel is washed in many watercourses. In 2007-2018 spawning gravel was introduced to several locations in the Gjersjøelva River, with more introductions planned in the future. Since habitat enhancement often is quite resource demanding, it is important to evaluate whether such measures have the intended effect. Whether spawning gravel introductions lead to higher oxygen levels in the substrate, is a very important parameter to measure. Typically, oxygen is measured in water samples from interstitial spaces in the substrate. However, the use of redox potential has proven to be an easier and more reliable way to evaluate oxygen levels. In fresh-water, this technique was developed to evaluate the habitat quality for juvenile pearl mussels, but it has been further developed for fish eggs, other macroinvertebrates and bacteria. To evaluate the effect of spawning gravel introductions in the Gjersjøelva River, redox measurements were undertaken in 2020. The measurements show that the redox potential was higher in areas where gravel had been introduced than in control areas. There was no relationship between the year gravel had been introduced and the redox potential. The lack of such a relationship could possibly be explained by the higher redox potential in control areas in the lower reaches of the river and the fact that gravel had been introduced to these areas many years ago. Thus, it is likely that the siltation of the gravel has progressed more slowly in the lower reaches than in the higher reaches, where the spawning gravel had been introduced within the last years. The redox potential shows that in most spawning gravel introduction areas the habitat quality for Salmonid eggs was good. This was likely the case in a few control areas as well. Such a long-term effect (2-7 years) from spawning gravel introductions has also been found in the Akerselva River (at least a 4-5 year effect). However, the results are in contrast to findings from Bavaria in Germany, where the effect was gone within ca. 1 year. The explanation for this contradiction may be higher levels of sediment transport in the examined watercourses in Germany. Other organisms are likely to have been affected by the spawning gravel introductions to the Gjersjøelva River, as previous findings in other rivers indicate that the introduction of spawning gravel affect the assemblage of macroinvertebrates and the bacterial evenness. In summary, the spawning gravel introductions have improved the habitat quality for Salmonid eggs in the Gjersjøelva River. The effect of the introductions has been relatively long lasting. Thus, the results show that spawning gravel introductions can have long term effects on the oxygen content in the substrate in watercourses with relatively low sediment transport. It would be useful to follow up our studies. Studying watercourses with higher and lower sediment transport, would help evaluate differences in the effect between different types of watercourses. In some watercourses it would be useful with repeated studies, to evaluate the longevity of the effect of spawning gravel introductions. It would also be useful to examine the relationship between redox potential and macroinvertebrate and bacterial communities more closely, since there is only very limited knowledge about these relationships. However, even based on our current knowledge redox potential can be used to give advice on gravel introductions and maintenance, both for specific rivers and more generally for different rivers types.

Olstad, K. & Johnsen, S.I. 2022. Storørreten i Flagstadelva og Brumunda. Sammenstilling av merke- og gjenfangstdata. NINA Rapport 2177. Norsk institutt for naturforskning. Flagstadelva og Brumunda er begge tilløpselver til Mjøsa hvor det forekommer ørret som foretar nærings- og gytevandringer mellom elv og innsjø flere ganger i løpet av livet. Det er til sammen antydet at 58 elver i større eller mindre grad fungerer som gyteelver for storørreten i Mjøsa. De viktigste av disse er ansett å være Gudbrandsdalslågen («Hunderørret»), Gausa, Brumunda, Vismunda, Stokkelva og Flagstadelva. Både i Flagstadelva og Brumunda har det over flere år vært fanget og merket ørret på gytevandring. For begge elvene er majoriteten av fisken til dette formålet blitt fanget i feller. Datamaterialet fra denne merkingen har vært lagret hos Statsforvalteren i Innlandet (tidligere ved Fylkesmannen i Hedmark), men ikke bearbeidet og klargjort for helhetlig analyse. NINA har på oppdrag fra Statsforvalteren i Innlandet bearbeidet materialet og klargjort det for videre analyse. Det ferdig bearbeidede materialet er gjort tilgjengelig for Statsforvalteren i Innlandet. I denne rapporten er det gjort rede for klargjøringen av datamaterialet. I tillegg er det gjort enkle innledende analyser av materialet med fokus på utviklingen i gytebestanden over tid. Der det har vært naturlig er det gjort sammenlikninger mellom forholdene i de to elvene. I tillegg til data for lengde og kjønn, samt registreringer av gjenfangst i fellene, inneholder også materialet data for gjenfanget fisk fra sportsfiske og fangst basert på innrapporteringer. Datasettet fra merkingen i Flagstadelva for perioden 1995 – 2012 består av totalt 4135 unike individer. Tilsvarende inkluderer dataene fra merkingen i Brumunda for perioden 1983 – 2020 totalt 3633 unike enkeltindivider. Merkingen i fella i Flagstadelva skal ha blitt satt i gang i forbindelse med registrert vandringsaktivitet. Derfor kan dataene indikere omtrentlig tidspunkt for gytevandring. Det er imidlertid stor variasjon i dato for første merking, og dataene er trolig usikre. For 10 av årene med merkedata i Flagstadelva falt første dato for merking i august. For 6 av årene fant første merking sted i september. I motsetning til i Flagstadelva, har fella i Brumunda ikke nødvendigvis vært aktiv gjennom hele vandringsperioden. Denne fella er også av en slik konstruksjon at ikke all fisk må passere gjennom fella for å komme forbi. Antallet merkede fisk er derfor ikke en god indikator for verken antall fisk på vandring eller for vandringstidspunkt. Lengdefordelingen i de to elvene er veldig like, og gjennomsnittslengden for gytefisken i totalmaterialet i Flagstadelva var på 51,6 cm og 51,7 cm i Brumunda. Av de merkede fiskene i Flagstadelva ble hele 19,0 % gjenfanget en eller flere ganger i fella på et senere tidspunkt. For Brumunda var tilsvarende tall 1,9 %. Av fisk som ble gjenfanget i fella etter merking, ble 55 % (Flagstadelva) og 43 % (Brumunda) av disse gjenfanget året etter merking. Tilsvarende ble hele 96 % (Flagstadelva) og 90,6 % (Brumunda) av gjenfanget fisk påvist i løpet av de tre første årene etter merking. Av de merkede fiskene fra Brumunda ble 6,7 % rapportert fanget i garn eller i forbindelse med sportsfiske. For Flagstadelva var tilsvarende tall 1,6 %. På tross av noe variasjon, fremkom det en markert økende trend i antall mjøsørret på gytevandring i Flagstadelva fra år 2000 sett i forhold til de foregående årene. Det anses som sannsynlig at det økte antallet ørret på gytevandring var en effekt av kalkingen. I perioden 1995 – 2007 varierte innslaget av fettfinneklippede ørret i fella i Brumunda mellom 0 og 41,5 %. Av de 270 registrert fettfinneklippede fiskene ble kun tre påvist etter 2007.

Gjelland, K.Ø., Kanstad‐Hanssen, Ø., Rinaldo, A., Ambjørndalen, V., Johansen, N.S., Seljestokken, V. & Diserud, O. 2022. Bestandsdynamikk og flaskehalser for rekruttering av laks og sjøaure i Skjoma. NINA Rapport 1854. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten rapporteres funn fra gytefisktellinger og ungfiskundersøkelser i Skjoma høsten 2021, samt gytegropundersøkelser våren 2022. Analyser av resultatene fra disse og tidligere års undersøkelser, gir grunnlag for rekrutteringsanalyser og overlevelsesanalyser i ulike levestadier for laks og sjøaure i Skjoma. I sin tur gir dette grunnlag for vurdering av flaskehalser i ungfiskrekruttering og anbefalinger av tiltak. 1. Gytegropundersøkelsene: Undersøkelsene av eggoverlevelsen i gytegroper fra 2017 til 2022 er et nytt tilskudd til de fiskebiologiske undersøkelsene i Skjoma. Skjoma er prega av svært lav vintervannføring, og dette representerer en flaskehals som de fleste år gir høg eggdødelighet i gytegropene ved at gytegroper tørrlegges og/eller fryser inn. Våre undersøkelser indikerer at eggoverlevelsen ville vært bedre enn 75 % i 9 av 10 vintre for både laks og sjøaure dersom laveste vintervannføring hadde vært 1,5 m3 s‐1 i perioden 2001‐2022. Høg dødelighet i gytegroper reduserer vekstraten i bestandene, men er ikke den begrensende faktoren for maksimal ungfiskproduksjon med nåværende vannføringsregime. 2. Ungfiskundersøkelsene: Rekrutteringsanalysene for ungfisk viser negativ tetthetsavhengighet for både laks og sjøaure. Det betyr at høgere tettheter gir lavere rekruttering per foreldrepar, og antas å skyldes næringskonkurranse innad i årsklassene for ungfisk. For laks fant vi også en negativ sammenheng mellom en sterk årsklasse og styrken på neste årsklasse. Vi kan ikke konkludere med om denne mellom‐årsklasseeffekten skyldes konkurranse og/eller predasjon fra eldre årsklasser på yngre årsklasser. Årsyngel hadde lav overlevelse i år med svært dårlig vintervannføring. Lav sommervannføring er imidlertid den begrensende faktor for ungfiskproduksjonen. 3. Gytefiskundersøkelsene: Laksebestanden har vokst siden gytefisktellingene startet i 2001, men veksten har flatet ut i de senere år. Aurebestanden har variert mye gjennom perioden 2001‐2021. Rekrutteringsanalysene basert på gytefisktellingene indikerer at både laks og sjøaure har nådd et bestandsnivå der tetthetsavhengigheten dominerer. 4. Gytefisk oppstrøms fisketrappene i Fallan: Det har i liten grad vandra laks og sjøaure opp fisketrappene i Fallan, og det er usikkerhet om disse fungerer som ønska. Flytting av laks forbi Fallan har gitt gyting oppstrøms Fallan og fungert etter intensjonen, mens flytting av sjøaure ikke gav slikt resultat. 5. Oppsummerende vurdering: Både gytefiskanalyser og ungfiskanalysene indikerte de samme mønstrene i tetthetsavhengighet i rekrutteringen av laks og aure. Analysene indikerer at bærekapasiteten for ungfisk er nådd, og med nåværende vannføringsregime (ingen minstevannføringskrav) kan vi ikke kan forvente at lakse‐ og sjøaurebestandene kan øke ytterligere utover dagens nivå. Høgere vintervannføring gir bedre overlevelse for egg og årsyngel, og er nødvendig for å sikre raskere bestandsvekst. Høgere sommervannføring i august og september er nødvendig for å øke bærekapasiteten for ungfisk og dermed gi høgere bestander av laks og sjøaure. Lav vannføring om vinter og sommer representerer de viktigste flaskehalsene for ungfiskrekruttering i Skjoma; høgere minste vannføring vil gi større og mer robuste bestander. Dette er særlig viktig for laks for å redusere genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Det vil også gi et bedre høstingspotensiale for laks, som i dag er svært lavt. Det høstbare overskuddet over gytebestandsmålet vil være prosentvis vesentlig høgere enn økninga i smoltproduksjon. 6. Vurdering av tiltak:  Vi anser vannføring som den viktigste begrensende miljøvariabelen, men har ikke anledning til å foreslå minstevannføring som tiltak.  Uttak av rømt oppdrettslaks bør vurderes.  Fisketrappenes funksjon bør evalueres dersom ikke oppvandringer tar seg opp de neste to sesonger (forventet retur av laks rekruttert oppstrøms Fallan). Gytefiskflytting med laks kan eventuelt fortsette i en overgangsperiode. Gyting av naturlig vandra fisk er imidlertid å foretrekke, og flytting av gytefisk bør unngås dersom den naturlige vandringen opp trappene er god. Flytting av sjøaure har ikke hatt suksess, og anbefales ikke videreført.  Gytegrusutlegging er et potensielt tiltak som ikke vil påvirke bærekapasiteten i Skjoma ved dagens vannføringsregime, men kan vurderes i enkelte områder dersom det innføres minstevannføringskrav.  Substratharving kan potensielt bedre skjultilgangen for ungfisk. Bedre vekst for ungfisk ved lavere tettheter oppstrøms Fallan i forhold til ungfisk nedstrøms, gir imidlertid holdepunkter for å anta at tetthetsreguleringen skyldes næringskonkurranse heller enn konkurranse om skjul. Skjultilgangen vil trolig bedres ved eventuelle minstevannføringskrav, og vi tror derfor ikke at substratharving vil øke ungfiskproduksjonen i Skjoma.  Pukkellaks er en fremmed art som vi nå har dokumentert suksessfull gyting for i Skjoma. Vi har ikke resultater som tyder på at den foreløpig har påvirket rekrutteringen av laks eller sjøaure. I tråd med føre‐var‐prinsippet, anbefales det søke å begrense gyting av pukkellaks i Skjoma.  Vedlikehold og utforming av terskelbasseng bør vurderes etter endt vilkårsrevisjon.  Gytefisktellingene og ungfiskundersøkelsene utgjør tidsserier det er viktig å videreføre, både for Skjoma og i et større perspektiv.

Magerøy, J.H. 2021. Tiltaksanalyse for elvemusling i nedre del av Vegårvassdraget. NINA Rapport 1898. Norsk institutt for naturforskning. I Vegårvassdraget er det to kjente bestander av elvemusling. I Storelva og nederst i Lilleelv, ved Nes Verk, finnes det stedegen ørretmusling, mens det i Storelva også finnes introdusert laksemusling. Selv om det har vært en viss nyrekruttering av muslinger i begge bestandene, er det usikkert om rekrutteringen er høy nok til å opprettholde noen av dem. Derfor er det gjennomført en tiltaksanalyse for å identifisere tiltak for å forbedre forholdene for muslingen i vassdraget, spesielt med tanke på den stedegne ørretmuslingen. Analysen ble gjennomført for Storelva nedenfor Ubergsvann, Lilleelv og de viktige sidevassdragene Skjerka og Strengselva. Nedre del av Storelva påvirkes av landbruksaktivitet, med til dels svært begrensede kantsoner mot elven. Dette bidrar til at tilførselen av næringsstoffer og partikler er noe høy for elvemusling, spesielt fra Strengselva og nedover. Hogst bidrar også noe til denne tilførselen. Forsuring kan fremdeles være et problem i områdene ved Nes Verk, selv om elven kalkes. Vannuttak vil føre til redusert vannføring. Tilgangen på vertsfisk (ungfisk av ørret) for den stedegne stammen av ørretmusling er for lav. Alle disse faktorene vil kunne påvirke muslingen negativt. Lilleelv påvirkes i stor grad av Arendal & Omegn Golfklubbs golfbane. Tilførselen av næringsstoffer og partikler er for høy for elvemusling, sannsynligvis pga. gjødsling av banen og til dels svært begrensede kantsoner langs dette sidevassdraget. Sidevassdraget er påvirket av forsuring. Vannuttak vil føre til redusert vannføring. Elven er kanalisert og rensket, sannsynligvis i forbindelse med tidligere tømmerfløting og utbygging av golfbanen. Alle disse faktorene vil kunne påvirke muslingen negativt. Skjerka er påvirket av forsuring. Tilførselen av næringsstoffer og partikler kan være noe høy for elvemusling, sannsynligvis pga. til dels begrensede kantsoner langs elven og Åsvannet i forbindelse med landbruk og hogst. Vannuttak vil føre til redusert vannføring. Disse faktorene vil kunne påvirke muslingen i Storelva, nedenfor samløpet mellom Skjerka og Storelva, negativt. Strengselva påvirkes av landbruksaktivitet, med til dels svært begrensede kantsoner mot elven. Dette bidrar til at tilførselen av næringsstoffer og partikler er for høy for elvemusling. Hogst bidrar også noe til denne tilførselen. Disse faktorene vil påvirke muslingen i Storelva, nedenfor samløpet mellom Strengselva og Storelva, negativt. For å bedre forholdene for elvemusling i Vegårvassdraget, må flere tiltak gjennomføres. I alle de undersøkte delvassdragene bør det reetableres kantsoner, med redusert gjødsling og beitetrykk langs elvestrengen, for å redusere tilførselen av næringsstoffer og partikler. Det er også viktig å opprettholde brede kantsoner i forbindelse med hogst. For å redusere forsuringen, bør man øke kalkingen i alle delvassdragene, utenom Strengselva. Vannuttak bør minimeres for å opprettholde høyest mulig vannføring i tørkeperioder. Det bør gjennomføres tiltak for å øke tettheten av ørret i vassdraget. Økt kalking og de planlagte forbedringene ved kraftverket ved Fosstveit vil kunne bidra til dette. I tillegg vil tilførsel av større steiner til elvebunnen, i både Storelva og Lilleelv, kunne bedre habitatkvaliteten både for fisk og muslinger. Man bør også vurdere om fisketrappen ved kraftverket skal stenges, for å hindre oppgang av laks, men det vil være nødvendig med mer kunnskap om hvordan et dette vil påvirke den stedegne ørretmuslingen i vassdraget. Tiltakene i Lilleelv bør gis førsteprioritet, siden de er enklere å gjennomføre enn tiltakene i Storelva. Siden det ikke er kjente bestander av elvemusling i Skjerka og Strengselva i dag, har tiltakene i disse sidevassdragene lavest prioritet. For å gjennomføre tiltakene i Vegårvassdraget, på en god måte, er det nødvendig å opprette et tett og godt samarbeid med grunneierne langs vassdraget. Om nødvendig kan incentivordninger brukes for å få til et slikt samarbeid. Magerøy, J.H. 2021. Conservation action plan for the freshwater pearl mussel in the lower Vegårvassdraget Watercourse. NINA Report 1898. Norwegian Institute for Nature Research. In the Vegårvassdraget Watercourse there are two known populations of pearl mussels. In the Storelva and Lilleelv Rivers there is a local trout mussel, while there also is an introduced salmon mussel in Storelva. Despite evidence of some recruitment of juvenile mussels in both populations, it is uncertain if the recruitment is sufficient to maintain either population. Thus, a conservation action plan was developed to identify actions that could improve the conditions for the mussel in the watercourse, with special emphasis on the trout mussel. The plan was developed for lower Storelva, Lilleelv, and the important tributaries Skjerka and Strengselva. The lower Storelva is influenced by agriculture, resulting in very limited riparian vegetation along sections of the river. This contributes to the nutrient and particle input being somewhat too high for the pearl mussel, especially downriver from Strengselva. Logging also contributes to this input. Acidification is possibly still a problem in the Nes Verk area, despite the liming of the river. Water withdrawals result in reduced water flow. The availability of host fish (juvenile trout) is too low for the local trout mussel. All of these factors can negatively affect the mussel. Lilleelv is influenced to a great extent by a golf course. The nutrient and particle input is too high for the pearl mussel, likely due to fertilizing of the course and very limited riparian vegetation along sections of the watercourse. Acidification is a problem in the watershed. Water withdrawals result in reduced water flow. The river is channelized, likely due to historic log driving and the development of the golf course. All of these factors can negative affect the mussel. Skjerka is affected by acidification. The input of nutrients and particles is possibly too high for the pearl mussel, likely due to reduced riparian vegetation along the river course in association with agriculture and logging. Water withdrawals result in reduced water flow. These factors can negatively affect the mussel in Storelva, below the confluence between Skjerka and Storelva. Strengselva is influence by agriculture, resulting in very limited riparian vegetation along sections of the river. This contributes to the nutrient and particle input being too high for the pearl mussel. Logging also contributes somewhat to this input. These factors can negatively affect the mussel in Storelva, below the confluence between Strengselva and Storelva. To improve the conditions for the pearl mussel in Vegårvassdraget, several different conservation actions should be undertaken. In all the examined watersheds, one should increase the riparian vegetation, along with reduced fertilization and grazing, to reduce the nutrient and particle input. It is also important to maintain the riparian vegetation in association with logging. To reduce the acidification, one should increase liming in all the watersheds, except for Strengselva. Water withdrawals should be minimized to maintain as high as possible flow during droughts. One should also undertake actions to increase the trout population in the watercourse. Increased liming and planned improvements to the hydro power plant in Storelva can contribute to this. Addition of larger rocks to the river bottom, in both Storelva and Lilleelv, could improve the habitat quality for both fish and mussels. One should also consider closing the fish ladder at the power plant, to prevent the passage of salmon. However, more information about how such an action will affect the local trout mussel population is necessary. The conservation actions in Lilleelv should be given the highest priority, since they are more easily undertaken than those in Storelva. Since there is no currently known pearl mussel populations in Skjerka and Strengselva, the actions in these tributaries have the lowest priority. To implement the actions in Vegårvassdraget successfully, it is necessary to develop a close collaboration with landowners along the watercourse, using incentives if needed.

van Dijk, J., Kambestad, M., Carss, D.C & Hamre, Ø. 2020. Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret – Sunnmøre. NINA Rapport 1780. Norsk institutt for naturforskning. Gjennom prosjektet har det vist seg at det ikke var helt enkelt å få nøyaktige tall for antall gytefisk tatt av oter i de fire undersøkte elvene, men takket være stor dugnadsinnsats fikk vi inn data som gir en indikasjon på situasjonen. Erfaringene, spesielt fra Aureelva, antyder at to turer per uke ikke var nok for å finne alle kadavrene av laks langs elvene fordi fiskekadavre forsvinner raskt og i de fleste tilfeller blir bare få fiskerester registrert. Av de fire undersøkte vassdragene var det kun i Aureelva at laksebestanden var i nærheten av å innfri gytebestandsmålet i 2019. Likevel var det relativt lite laks i nedre to tredeler av elven på slutten av gytetiden, og spesielt antall hunnfisk så ut til å være lavt i forhold til elvens areal. Det var god gytesuksess oppstrøms Storhølen, men usikker gytesuksess lenger nede i Aureelva. Samtidig ble det registrert 31 kadavre nedstrøms Storhølen, inkludert 13 i selve gytetiden (hvorav minst seks hunner), og det er dermed mulig at oterens predasjon har bidratt til redusert rekruttering av laks i to tredeler av elven i 2019. Det må imidlertid utføres tetthetsestimering av årsyngel av laks ved elektrofiske høsten 2020 for å undersøke om rekrutteringen faktisk er redusert. Foreløpig er konklusjonen at oterens effekt på laksebestanden i Aureelva er usikker. I Søre Vartdalselva, Norddalselva og Ramstaddalselva har laksebestandene vært under gyte-bestandsmålet i flere år. Det er flere mulige trusselfaktorer for disse bestandene, inkludert lakselus, variabel mattilgang i havet, fysiske inngrep i elvene, sportsfiske i elv, sjølaksefiske og predasjon. Faktorene som trolig har endret seg mest i nyere tid er tettheten av lakseluslarver i sjøen, som har økt betydelig i Storfjorden siden 2013 (Johnsen mfl. 2018, Vollset mfl. 2019), beskatning i elv og sjø, som har blitt gradvis redusert (www.ssb.no) og predasjon fra oter, som ifølge elveeierlagene sjelden eller aldri ble registrert før årtusenskiftet. Disse sammenfallende endringene i ulike faktorer gjør det vanskelig å peke på hovedårsaken til de registrerte bestands-kollapsene. Oter lever også langs små vassdrag med stabilt sterke laksebestander lenger nord i landet, og før oterbestanden ble jaktet ned har oter og laks sameksistert langs norske vassdrag i lang tid. Det virker derfor sannsynlig at andre faktorer har svekket en del av laksebestandene på Sunnmøre, som da har blitt mer sårbare for tilleggspredasjon fra oteren. Mens det er rimelig å anta at laks lettere unnslipper predasjon i store enn i små vassdrag, ble det også registrert en del kadavre langs store elver som Stordalselva og Valldøla i 2019. Enkelte relativt små vassdrag på Sunnmøre har fortsatt sterke laksebestander, som Åheimselva, uten at det er åpenbare årsaker til forskjellen mellom Åheimselva og vassdragene i denne undersøkelsen. Predasjon på sjøørret ble ikke registrert i de undersøkte elvene på Sunnmøre, men dette skyldes sannsynligvis at sjøørretbestandene i disse elvene er svært fåtallige. Inntil mer data foreligger er det ingen grunn til å tro at det er store forskjeller i predasjonsrate på laks og sjøørret. Mens uttak eller flytting av oter kan være et aktuelt tiltak i vise tilfeller, har det sannsynligvis kun en midlertidig effekt siden nye oterindivider raskt vil overta det ledige reviret til otere som fjernes fra vassdraget. Dette fenomenet er også påvist i andre viltarter (se bl.a. Connor mfl. 1998). I tillegg vet vi per i dag ikke om predasjon utføres i samme grad av alle individer langs en elv, eller om enkelte individer står for en høy andel av predasjonen. I tillegg vet vi heller ikke hva slags effekt den etablerte sosiale strukturen har og hva kampen om å ta over og forsvare de ledige territoriene resulterer i når det gjelder predasjonsraten på fisk. Det må også tas hensyn til etiske problemstillinger knyttet til uttak av hunndyr som kan ha valper. Generelt sett er kunnskapsnivået om lokal og regional tetthet av oter lavt, noe som kan gjøre det utfordrende for viltforvaltere å vurdere hvorvidt oterbestanden tåler beskatning. Det anbefales derfor å forbedre kunnskapsgrunnlaget om regional bestandsstatus for oter, samt å studere tetthet, populasjonsdynamikk og diett hos oter langs utvalgte vassdrag.

Frode Fossøy, Rolf Sivertsgård, Hege Brandsegg, Øyvind Solem, Kjetil Hindar og Tor Atle Mo 2019. Miljø-DNA som metode for overvåking av Gyrodactylus salaris og laks i Drivaregionen. NINA Rapport 1641. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi testet miljø-DNA som metode for overvåking av fiskeparasitten Gyrodactylus salaris og laks i elva Driva i forbindelse med oppføringen av fiskesperra ved Snøvasfossen i 2017. Som del av bekjempelsen av G. salaris fra elva Driva er det ønskelig å dokumentere at både parasitten og verten etter hvert forsvinner ovenfor sperra. Vi presenterer her data fra de to første årene av denne undersøkelsen. I tillegg har vi testet forekomst av G. salaris i forhold til et vandringshinder i elva Usma. Vi har i 2017 og 2018 testet ulike filtre og vannvolumer for påvisning av G. salaris. I 2017 ble det bare tatt prøver i november, mens det i 2018 ble tatt prøver både i september og i november. Resultatene viser at vi kan påvise G. salaris, samt dens slektning G. derjavinoides som parasit-terer ørret, på de aller fleste målepunktene vi tok prøver fra både i Driva og Usma. Vi påviste verken laks eller G. salaris ovenfor vandringshinderet i Usma. I Driva økte DNA-konsentrasjonen av både laks og ørret nedstrøms sperra som forventet. For G. salaris fant vi høyest DNA-konsentrasjon like over sperra i november 2017, men i september 2018 fant vi høyest DNA-konsentrasjon nedenfor sperra. DNA-konsentrasjonen av G. salaris var mye høyere i september enn i november. Vi anbefaler derfor at videre undersøkelser gjøres i september for å overvåke parasitten med miljø-DNA. Vi fant ingen store endringer i konsentrasjonen av miljø-DNA for verken G. salaris eller laks fra november 2017 til november 2018. En varm sommer i 2018 har sannsynligvis ført til høy overle-velse av parasitten til tross for en reduksjon av antall laksunger. Med bortfall av 0+ generasjonen ovenfor sperra er også de gjenværende laksungene større i 2018. Konvensjonelle el-fiskeunder-søkelser fanget bare opp 22 laks ovenfor sperra i 2018, men antall parasitter per laks var mye høyere i 2018 enn i 2017.

Anon. 2019. Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander. Temarapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 7, 150 s. Tilstanden for 430 norske sjøørretbestander har blitt klassifisert. Bare 20 % av bestandene ble vurdert til å være i god eller svært god tilstand (85 bestander). Nesten halvparten av bestandene var i dårlig eller svært dårlig tilstand (208 bestander). De øvrige 137 bestandene var i moderattilstand. Den klart største negative påvirkningen på sjøørreten var lakselus, som påvirket svært mange av de vurderte bestandene. Vannkraftregulering og landbruk hadde også en stor negativ effekt på mange bestandene. Deretter kom samferdsel og fangst som viktige påvirkninger.

Solem, Ø., Havn, T.B., Karlsson, S., Bergan, M.A., Hindar, K., Skoglund S. & Pettersen, O. 2019. Ungfiskundersøkelser i Usma (Sunndal) høsten 2018. NINA Rapport 1620. Norsk institutt for naturforskning. Usma er en av fire elver i Drivaregionen som er infisert med Gyrodactylus salaris. I både Usma og Driva er det etablert en fiskesperre (stengt fisketrapp i Usma) som skal stoppe all oppvandring av fisk og dermed hindre produksjon av laks på oversiden. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger dør eller vandrer ut til sjøen, vil elva ovenfor sperra tømmes for vert og parasitt. Deretter behandles elva kjemisk for å fjerne G. salaris fra de nedre delene. Før behandling er det nødvendig å kartlegge den genetiske variasjonen mellom fiskebestandene i de infiserte elvene i regionen (Driva, Usma, Litldalselva og Batnfjordelva). Resultatene vil brukes i bevaringsarbeidet som skal gjennomføres i forkant av behandlingene. Ungfiskbestandene av laks og aure i Usma ble derfor undersøkt ved elektrisk fiske på 10 stasjoner nedenfor den stengte fisketrappa. Der ble det samlet inn vevsprøver av laks og aure til genetiske analyser, ungfisktettheter ble beregnet og prevalens og intensitet av G. salaris på laksunger ble kartlagt. Ungfiskundersøkelsene ga også grunnlag for å gjøre en økologisk til-standsklassifisering av vassdraget basert på forventningsverdier til ungfisktetthet. I tillegg ble tre områder ovenfor fisketrappa avfisket for undersøke om laks hadde klart å passere og gytt ovenfor. Det var en klar dominans av aureunger i fangstene nedenfor sperra, og det ble funnet årsyngel av aure og aureparr på alle lokalitetene. Årsyngel av laks ble fanget på alle stasjoner unntatt to, mens det ikke ble fanget lakseparr på noen av stasjonene. Det ble fanget kun tre artshybrider. Vurdert ut fra forventningsverdier til ungfisktetthet for vassdraget var tettheten av årsyngel av aure tilfredsstillende på de fleste stasjonene (gjennomsnittlig estimert tetthet 55 individer per 100 m2), lav for aureparr (17 individer per 100 m2) og lav for årsyngel av laks (19 individer per 100 m2). Det ble ikke funnet ungfisk av laks ovenfor fisketrappa. Samlet gjennomsnittlig tetthet av all laksefisk på stasjonene var 92 individer per 100 m2. Med det oppnår Usma «svært god økologisk tilstand», men tilstanden settes ned til «moderat økologisk tilstand» etter en ekspertvurdering. Årsaken til nedjusteringen er at tettheten av aureparr er urovekkende lav, og lakseparr er totalt fraværende på alle stasjoner. I tillegg har Usma mange landbruks- og veirelaterte inngrep som kan ha negativ økologisk effekt (redusert produksjonspotensial i forhold til naturtilstand). Tilløpsbekker er lagt i bakken, kanalisert og endret, og ved utretting og steinsetting av elvesidene er mange elvesvinger fjernet, slik at elvas naturlige dynamikk og tilgjengelig elveareal er redusert. Av lakseyngelen var 42 % infisert med G. salaris. Hver fisk hadde i gjennomsnitt 70 parasitter og den høyeste infeksjonen var 650 parasitter på én fisk. Laks i Usma viste stor grad av innkrysning med oppdrettslaks. Etter at individer med oppdrettsopphav var luket ut (38 % av fisken), viste de resterende individene av laks en høy signifikant genetisk forskjell fra laks fra Driva. Den genetiske distansen mellom bestandene i Usma og Driva lignet på det som er observert i andre studier mellom andre nærliggende laksevassdrag. Dette tyder på at Usma har en stedegen laksebestand. Aure i Usma viste store og høyst signifikante genetiske forskjeller fra aure i Driva. Auren i disse to elvene representerer derfor to genetisk adskilte bestander. Aureunger fanget ovenfor den stengte fisketrappa var også genetisk forskjellig fra aureunger fanget nedenfor fisketrappa. Den mest nærliggende tolkningen av denne forskjellen er at stengingen av fisketrappa (tidlig på 1980-tallet) har ført til en oppdeling av den anadrome aurebestanden i elva, og at denne separasjonen over tid har ført til genetiske forskjeller. En alternativ forklaring er at auren ovenfor trappa er blitt innkrysset med en annen stedegen stamme av aure. Videre analyser av andre mulige bestander av aure lengre opp i Usma vil kunne belyse dette. De genetiske forskjellene mellom laks- og aurebestandene i Driva og Usma er så store at Usma bør sees på som en egen enhet for bevaring, og ikke som en elv med feilvandret laks eller sjøaure fra Driva. Bestandene i Usma bør derfor forvaltes separat fra andre bestander for å ivareta den stedegne genetiske variasjonen og de genetiske tilpasningene.

Karlsson, S., Hindar, K., Birkeland Eriksen, L., Saksgård, R, & Solem, Ø. 2018, Genetisk kartlegging av sjøørretbestanden i Drivavassdraget. NINA Rapport 1463. Norsk institutt for natur-forskning. Laksebestanden i Drivavassdraget ble på 1970-tallet smittet av Gyrodactylus salaris. Som en del av bekjempelsesarbeidet er det bygd en fiskesperre ved Snøvasfossan. Denne sperra skal hindre laks fra å vandre opp i de øvre delene av vassdraget, slik at verten og dermed også parasitten fjernes fra Driva ovenfor sperra. For å bevare sjøørretbestanden i vassdraget er det en målsetning å flytte tusen sjøørret årlig forbi sperrestedet. Det er også ønskelig å kartlegge den genetiske strukturen til sjøørreten i vassdraget. Et viktig spørsmål er hvorvidt sjøørret nedenfor sperra utgjør en egen bestand som vil kunne kreve at man ivaretar denne i genbank i forbindelse med utryddelsestiltak. Det er også viktig å undersøke om det finnes genetisk forskjellige bestander i hovedelva ovenfor sperra og om flytting av sjøørret ovenfor sperra vil kunne ivareta den genetiske variasjonen som finnes der. Det ble undersøkt genetisk variasjon i 96 SNP-markører fra 442 stikkprøver av ungfisk innsamlet på 20 stasjoner fordelt over hovedstrengen av vassdraget i perioden 2004-2017, samt 193 prøver fra voksen sjøørret fra både nedstrøms og oppstrøms sperra i perioden 2005-2009 og 2017. Det ble identifisert to genetisk adskilte bestander i Drivavassdraget, en representert av stikkprøver av ungfisk fanget i Drivdalen øverst i vassdraget og en bestand representert av flere stikk-prøver fra nedstrøms sperra i Sunndal kommune til oppstrøms sperra ved Vognill i Oppdal kommune. De genetiske analysene indikerer at sjøørret fanget nedstrøms sperra kom fra begge bestandene med en stor overvekt av fisk tilhørende den dominerende bestanden og kun med et fåtall individer tilhørende bestanden i Drivdalen. Vi vurderer det derfor slik at den genetiske variasjonen til sjøørret nedstrøms sperra blir ivaretatt av sjøørret som slippes opp forbi sperra. Genetisk tilordning av voksen sjøørret som ble flyttet ovenfor sperra i 2017 viser at cirka 3 % av de som ble flyttet, tilhører den øvre bestanden i Drivdalen. Ved årlig flytting av tusen sjøørret ovenfor sperra forventes at cirka 30 individer tilhører den øvre bestanden. Ut fra denne observasjonen bør det vurderes hvorvidt flytting av tusen sjøørret i tilstrekkelig grad tar vare på den samlede genetiske variasjonen i vassdraget. Vi spekulerer i om sjøørret som tilhører den øvre bestanden i Drivdalen kommer tidligere i sesongen til vassdraget og sperra, og at man derfor kan representere den øvre bestanden bedre ved å prioritere oppflytting av sjøørret som kommer til sperra tidlig i sesongen. Videre genetiske analyser av sjøørret fanget tidlig og sent i sesongen vil være nødvendig for å vurdere nytteverdien av en slik strategi.

Anon. 2018. Status for norske laksebestander i 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 11, 122 s. Mengden villaks er redusert, og antallet laks som kommer fra havet er mer enn halvert de siste tretti årene. I 2017 kom ca. 530 000 laks fra havet, noe som var en økning fra året før, men fortsatt lavt. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som kan fiskes har blitt mye mindre, og delvis borte. På grunn av nedgangen i mengden laks har fisket blitt betydelig redusert. De årlige fangstene i sjø og elver har blitt redusert fra 1500 tonn til 500-600 tonn i løpet av de siste tretti årene. På grunn av redusert fiske har antallet laks som gyter i elvene økt de senere årene. I 2017 var det nok gytefisk i de fleste elvene til at elvenes naturlige kapasitet til å produsere laksunger ble utnyttet. Det er derfor ikke mangel på gytefisk som begrenser laksebestandene, med få unntak. Reduserte laksebestander skyldes både menneskeskapte påvirkninger og at laksen har lav overlevelse i sjøen. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert. Rømt oppdrettslaks, lakselus og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaksen. Andelen rømt oppdrettslaks i elvene har blitt redusert, og risiko for ytterligere skade er redusert fra svært høy til høy. Kunnskap om effekter av infeksjoner knyttet til oppdrett er dårlig. Vannkraftregulering, andre fysiske inngrep, sur nedbør og pukkellaks er andre store trusler mot villaks, men risiko for ytterligere skade er mindre enn for trusler knyttet til fiskeoppdrett. Vannkraftregulering og andre inngrep har en betydelig negativ påvirkning, men skadeomfanget vil trolig ikke øke. Flere tiltak kan gjøres for å redusere effekten av disse to faktorene. Sur nedbør har på grunn av kalking og reduserte utslipp liten risiko for ytterligere skade. Laksebestandene i Sør-Norge har økt på grunn av den omfattende kalkingen. Parasitten Gyrodactylus salaris er en stadig mindre trussel mot villaks. Antall elver med kjent forekomst av parasitten er redusert fra femti til sju. Etter vellykkede utryddelsesaksjoner har laksebestander blitt gjenoppbygd i tidligere smittede vassdrag. Faren for spredning er redusert. Sjøørret har hatt relativt stabile bestander på Østlandet og Sørlandet, men har gått sterkt tilbake på Vestlandet, i Trøndelag og mange vassdrag i Nordland. Jordbruksaktivitet, fysiske inngrep i vassdragene og lakselus ser i dag ut til å være de alvorligste menneskeskapte påvirkningene.

Lakseinnsiget har vært lavt de siste ti årene. I 2016 var innsiget av laks fra havet til Norge ca. 470 000 laks, noe som er mer enn en halvering siden 1980-tallet. Fordi fisket har blitt redusert er det nok laks i de fleste elvene til å opprettholde gytebestandene. Redusert mengde laks har medført at overskuddet som er tilgjengelig for fiske har blitt mye mindre, og i noen tilfeller helt borte. Reduserte laksebestander skyldes at laksen har lav overlevelse i sjøen, men menneskeskapte påvirkninger bidrar også vesentlig på lokalt og regionalt nivå. Bestandene i Midt-Norge og Vest- Norge er mest redusert. Vitenskapsrådet vurderer rømt oppdrettslaks som den største trusselen mot norsk laks. Mange bestander er genetisk påvirket av at rømt laks har gytt med villaks i elvene. Slike genetiske endringer kan være uopprettelige. Villaks med oppdrettsgener kan være dårligere tilpasset livet i naturen. Storskala elveforsøk har vist at innkryssing kan gi redusert produksjon og overlevelse, og dermed færre laks. En ny undersøkelse har også vist at innkryssing av oppdrettslaks endrer alder og størrelse på laksen i norske elver, ved at det blir færre stor laks som har vært mer enn to år i sjøen. Lakselus er også en betydelig bestandstrussel. Vitenskapsrådet har for første gang vist en sannsynlig effekt av lakselus på bestandsnivå i en nasjonal analyse. Beregnet årlig tap av villaks på grunn av lakselus var ca. 50 000 laks per år for årene 2010-2014, det vil si et tap av 10 % av villaksen grunnet lakselus. Andre infeksjoner knyttet til oppdrett er en trussel som også kan ha betydelig negativ påvirkning på villaksen, men kunnskapen her er dårlig. Den innførte parasitten Gyrodactylus salaris, sur nedbør og overbeskatning er trusler som har hatt stor negativ påvirkning på laks, men tiltak har medført at disse faktorene er under kontroll på et nasjonalt nivå. Vannkraftreguleringer og andre fysiske inngrep er også trusler mot villaks der det ikke er stor fare for forverring av situasjonen. Det er imidlertid mulig å gjennomføre flere tiltak for å redusere effekten av disse to faktorene.

Søndre Rena er en elvestrekning i Renavassdraget som strekker seg fra Storsjødammen til samløpet med Glomma (totalt ca. 31 km). Søndre Rena er en svært ettertraktet sportsfiskeelv og er kjent for å huse storvokste eksemplarer av ørret, harr og sik. Elva er sterkt preget av menneskelig aktivitet i form av kraftutbygging og fløting. I 1997 ble Rena Leir og Rødsmoen Øvingsområde etablert. I Rødsmoen Øvingsområde anla Forsvaret i 2008 de 2 første av i alt 4 planlagte OVAS-traséer (anlegg for oversetting over vassdrag). Disse anleggene ble etablert for å øve på å krysse større vassdrag med tyngre kjøretøy. Rettighetshaverne (organisert gjennom Åmot Elvelag) var usikre på hvilken påvirkning Forsvarets aktiviteter påførte vassdraget og om fisket (særlig etter ørret) var bærekraftig på sikt. Åmot Elvelag engasjerte i 2007 Høgskolen i Hedmark, Campus Evenstad, for å utføre en undersøkelse med følgende målsettinger: • Å avdekke eventuelle endringer i ørret- og gjeddebestanden i elva som kan knyttes til etablering av OVAS • Å fremskaffe en generell oversikt over bestanden av ørret og gjedde i Søndre Rena mellom Søndre Osa og Storsjøen og om mulig evaluere virkningen av nye fangstreguleringer. I 2007 ble det også innført betydelig innskjerpinger av fiskereglene i Søndre Rena, med bl.a. maksmål og bag-limit, basert på «føre-var»-prinsippet. English: Søndre Rena is a stretch of river in the Rena watercourse. The Rena watercourse runs from Storsjødammen until it confluences with River Glomma (ca. 31 km). Søndre Rena, known for sizeable specimen of both brown trout, grayling and common whitefish, is an attractive river for anglers. The river has been heavily affected by anthropogenic activities, particularly by development of hydroelectric power and floating. In 1997, Rena Leir and Rødsmoen Øvingsområde established. In Rødsmoen Øvingsområde, the Norwegain Armed Forces constructed the first two of four projected OVAS-roads (Transfer of heavy vehicles across waterways) in 2008. These constructions were built in order to exercise crossing of waterways with heavy vehicles. Subsequently, landowners and licensees (organized in Åmot Elvelag) raised concerns about potential implications to the freshwater ecosystem caused by activities led by the Norwegian Armed Forces as well as the sustainability of angling (brown trout in particular). In 2007, Åmot Elvelag approached Hedmark University College, Campus Evenstad to conduct investigations with the following goals: • To identify potential changes in the brown trout and northern pike populations relating to the construction of OVAS • To obtain a general overview of the populations of brown trout and northern pike in Søndre Rena between Søndre Osa and Storsjøen and to evaluate potential effects of new angling regulations Considerable restrictions to angling regulations were implemented in Søndre Rena in 2007. These regulations followed the precautionary principle and included restrictions to maximum length and bag limit. Åmot Elvelag, Rena Forum

Anon. 2016. Status for norske laksebestander i 2016. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 9, 190 s. Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 522 000 laks, noe som var en liten økning fra året før. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2015. Betydelig redusert fiske i sjøen og elvene har kompensert for tilbakegangen (total beskatning er halvert), slik at det er nok gytefisk i de fleste vurderte elvene. Redusert mengde villaks har medført at overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske, er betydelig redusert. Redusert mengde villaks skyldes delvis at laksen har lav overlevelse i sjøen. I tillegg påvirker lokale og regionale faktorer villaksen i stor grad. Bestandene i Midt-Norge og Vest-Norge har gått mest tilbake. Rømt oppdrettslaks og lakselus, og deretter vannkraftregulering, ble vurdert til å ha påvirket flest bestander negativt, og var viktige årsaker til at bare 22 % av 104 vurderte laksebestander hadde god nok kvalitet til å nå kvalitetsnormen for villaks. Rømt oppdrettslaks framstår generelt som den største trusselen mot norske laksebestander, ved at den utgjør den største påvirkningen og den største risikoen for ytterligere reduksjon og tap av bestander. Lakselus framstår også som en ikke-stabilisert bestandstrussel. Vannkraftreguleringer, sur nedbør, fysiske inngrep og den innførte parasitten Gyrodactylus salaris framstår som stabiliserte trusler, med lavere risiko for ytterlige tap. Nye undersøkelser har vist at mange villaksbestander allerede er genetisk påvirket av oppdrettslaks. Samtidig vedvarer tilførsel av rømt oppdrettslaks til gytebestandene. Også i 2015 var nivået av rømt oppdrettlaks for høyt i mange elver (middels eller høyt innslag i 22 % av undersøkte bestander). I tillegg til at villaksen endres genetisk på grunn av innkrysning av oppdrettslaks, viser mange undersøkelser at produksjon og overlevelse av villaks vil reduseres på grunn av slik innkrysning.

Anon. 2015. Råd om beskatning av laks og sjøørret for perioden 2016 til 2018. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr. 7, 138 s. Formålet med denne rapporten er å gi råd om beskatning av laks for årene 2016-2018 basert på bestandsvise vurderinger av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål i 2010-2013. Den bestandsvise vurderingene av oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål ble gjort i en tidligere rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (Anon. 2014a,b), mens beskatningsrådene er gitt her. I tillegg til at det er gitt bestandsvise beskatningsråd er det også gitt råd om beskatning av laks på fjordnivå og kystnivå. Det er gitt råd om beskatning på sjøørret kun på et overordnet nivå. Rådene skal være del av beslutningsgrunnlaget for Miljødirektoratet, som skal vedta nye fiskereguleringer fra fiskesesongen 2016. Beskatningsrådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. Når det gjelder beskatning så gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning kun råd for ulike bestander og regioner, og ikke om fordeling mellom ulike aktører som fisker på de ulike bestandene.

Det totale innsiget av villaks fra havet til Norge i fjor var ca. 475 000 laks, og var dermed på et lavt nivå for åttende år på rad. Lakseinnsiget er mer enn halvert fra 1983 til 2014. Det var likevel nok gytefisk i de fleste elvene, og 84 % av de vurderte laksebestandene nådde forvaltningsmålet. Dette skyldes hovedsakelig en betydelig redusert beskatning, både i sjøen og elvene, som har kompensert for tilbakegangen. Det er nå nesten ikke overbeskatning av laksebestandene i Norge, med unntak av Tanavassdraget. Reduserte villaksbestander har medført at det høstbare overskuddet av laks som er tilgjengelig for fiske er betydelig redusert. Det reduserte lakseinnsiget skyldes delvis at laksen har redusert overlevelse i sjøen, som også er observert i andre land. Det er imidlertid flere regionale forskjeller som viser at lokale og regionale faktorer i stor grad påvirker villaksbestandene. Siden 1989 har lakseinnsiget til Sør-Norge økt, primært på grunn av kalking. I Vest-Norge og Midt-Norge har det gått tilbake, mens det i Nord-Norge har vært stabilt med unntak av Tanavassdraget. Laksebestandene i Tanavassdraget har svært dårlig status, og overbeskatning er eneste kjente påvirkning. Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal og Nordland har hatt en avvikende negativ trend i lakseinnsiget de senere år. Påvirkninger fra lakseoppdrett er trolig en viktig årsak til spesielt lavt innsig av villaks til mange vassdrag på Vestlandet, selv om flere naturlige og menneskeskapte faktorer har medvirket. Det er rimelig å anta at smittepress fra lakselus bidro vesentlig til reduserte bestander i elvene i Trondheimsfjorden i 2013 og 2014. Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår generelt som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk villaks. Problemet med lakselus ser ut til å øke i utbredelse, og det er fare for at smittepress fra lakselus kan redusere lakseinnsiget i flere områder i årene som kommer. Lakselus er også et betydelig problem for sjøørret. Reduserte bestander og stort smittepress fra lakselus har gjort at vitenskapsrådet anbefaler at det ikke lengre bør fiskes etter sjøørret fra bestander i ytre fjordstrøk og langs kysten fra Ryfylke i Rogaland til Vikna i Nord-Trøndelag.

Høsten 2010 ble det gjennomført omfattende ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Hovedformålet med disse undersøkelsene var å i) estimere tetthet og alderssammensetning hos ungfisk av laks, aure og artshybrider (laksXaure) og ii) øke kunnskapen om effekter av lakseparasitten Gyrodactylus salaris og da særlig med hensyn til forekomst av artshybrider og mulige endringer i vert/parasittforhold. Totalt ble det fanget 1132 ungfisk av aure, laks og hybrid. Totalt ble 147 individer i felt bestemt til å være laks og/eller hybrid. De genetiske undersøkelsene viste at 121 individer var laks (10,7 % av totalen), 22 individer var hybrid (1,9 % av totalen) og 4 individer var aure. Av de 985 som ble bestemt til aure i felt var samtlige aure og av det totale ungfiskmaterialet var dermed 989 aureunger (87,4 %). Andelen hybrider i aldersgruppe 0+ (0,8 %) var på samme nivå som i 2004, mens andelen hybrider i eldre aldersgrupper (3,6 %) var signifikant lavere enn i 2004 (8,4 %). I sidevassdraget Grøa utgjorde aure, laks og hybrider henholdsvis 81,0, 9,5 og 9,5 %. Tettheten av 0+ aureunger i hovedvassdraget var lavere i 2010 enn i 2002 med tettheter på henholdsvis 27,5 og 57,0 individer pr 100 m2. Tilsvarende var også tettheten av eldre aureunger lavere i 2010 enn i 2002 med henholdsvis 16,3 og 31,1 individer pr 100 m2. Det ble funnet aure i aldersgruppene 0+ - 4+ i hovedvassdraget og de dominerende aldergruppene var 0+ og 1+. I sidevassdraget Grøa ble det funnet ungfisk av aure i aldersgruppene 0+ til 5+ i tillegg til en større gytefisk (367 mm) som ble sluppet fri. Dominerende aldersgruppe av aure her var 1+, men antallet av alle aldersgrupper var lavt. Laks ble funnet i tre aldersgrupper i hovedvassdraget (0+ - 2+) og dominerende aldersgruppe var 0+. I sidevassdraget Grøa var antallet laks fanget svært lavt (N=4) og fordelt på to aldersgrupper (0+ og 1+). Antall hybrider som ble funnet var lavt og bestod i hovedvassdraget av aldersgruppene 0+ - 3+. Det ble fanget flest hybrider i aldersgruppen 1+. De få hybridene som ble fanget i sidevassdraget Grøa var 2+ (N=1) og 3+ (N=3). Totalt var 68 av de 71 laksene i aldersgruppe 0+ infisert av G. salaris (prevalens 96 %), med en gjennomsnittlig intensitet på 674 parasitter pr. infisert individ. Samtlige 42 ettåringer av laks var infisert (100 % prevalens) med en gjennomsnittlig intensitet på 1811 parasitter pr. individ. Av åtte toårige laksunger var samtlige infisert med en gjennomsnittlig intensitet på 1551 parasitter pr. individ. Resultatene fra undersøkelsene i Driva-vassdraget høsten 2010 viste at bestanden av aureunger i vassdraget var til dels betydelig lavere enn i 2002 og 2004. Lav gytebestand av sjøaure de senere år er trolig mye av årsaken til dette. Bestanden av aureunger ble beregnet for arealene ovenfor og nedenfor en planlagt fiskesperre i Snøvasfossen i Driva. Våre beregninger for høsten 2010 viser at man uten kompensasjonstiltak for sjøaure i forbindelse med sperra må påregne et produksjonstap for aure på anslagsvis 60 %. Tettheten av laksunger var lav for hele vassdraget og intensitet og prevalens av G. salaris var høy. De lave tetthetene av laksunger og de høye parasitt-infeksjonene blant laksungene, tyder på at det ikke har skjedd noen endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris i Driva siden 2004. Det er derfor ikke noe i våre undersøkelser som tyder på en mulig tilpasning i forholdet mellom vert og parasitt. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Bakgrunn: Alle elvekraftverk har et definert inntaksområde for vann som ledes nedstrøms gjennom trykksjakter og turbiner for kraftproduksjon. Foran disse vanninntakene er det installert varegrinder som beskytter turbinene mot større objekter som kommer flytende med vannet. I mange tilfeller er turbinpassasje den eneste tilgjengelige vannveien for nedstrøms vandrende fisk. Valg av lysåpning i varegrinder foran turbininntakene har hittil først og fremst blitt gjort som følge av driftsmessige forhold av kraftverkseieren, og det har vært lite fokus på varegrinder som bevarings- og fiskeforsterkningstiltak i norske regulerte vassdrag med elvekraftverk. Dette til tross for at det har vært et tema i internasjonale fagjournaler i årtier. Varegrindene ved Hunderfossen kraftverk ble skiftet ut i løpet av vintrene 2009/10 og 2010/11. De gamle varegrindene hadde en lysåpning på 6 cm, mens de nye grindene har en lysåpning på 10 cm mellom de vertikalstilte elementene. Nedvandrende smolt kan passere med lysåpning 6 cm og med en åpning på 10 cm er det mulig for de fleste gytevandrende Hunderørretene å passere gjennom varegrindene under returvandringen mot Mjøsa. Fra et fiskebiologisk ståsted er det ikke ønskelig at hverken smolt eller støing passerer gjennom turbinen. Dette kan føre både til akutt dødelighet og skader med langtidsvirkning. For smolt som skal vandre videre gjennom Lågendeltaet med mye rovfisk (gjedde, abbor og lake) kan turbinpassasje føre til at de blir mer utsatt for predasjon. Hensikten med studiet var å undersøke om skifting til varegrind med større lysåpning (10 cm) gir økt risiko for at utgytt ørret (støing) og smolt passerer gjennom turbinene. Gytefiskundersøkelsen ble gjennomført høst og vår. Smoltundersøkelsen ble gjennomført om våren uten slipp av vann gjennom flom- og isluker, og resultatene er sammenlignet med tilsvarende telemetristudier i 1998. Videre er det undersøkt gytevandringer og gytested for radiomerket gytefisk oppstrøms dam og returvandring mot dam etter gyting. For utgytt ørret er det undersøkt terskelverdier for vannslipp over isluka i forhold til nedvandring forbi dammen og videre nedvandring gjennom minstevannføringsstrekningen til Fåberg. Materiale og metode; Til sammen ble det radiomerket 49 voksne Hunderørret fanget i fisketrappa ved Hunderfossen og 50 stk to-årig smolt fra settefiskanlegget ved Hunderfossen som alle ble satt ut ovenfor dammen. De radiomerkede ørretene ble peilet både manuelt og ved to automatiske dataloggingsstasjoner nedenfor Hunderfossen dam. Det ble gjennomført to forsøk med ulike vannslipp over isluka for å avdekke laveste funksjonelle terskelverdi og effekten av et kontinuerlig vannslipp på 5 m3/s over isluka i tre døgn. Resultater voksen ørret: Oppstrøms vandringer og gyteområder ble registrert for 40 gytevandrende Hunderørret. Gyting ble registrert på følgende syv lokaliteter; Strømshugguet ved Rybakken (3 stk), Øyer ved Tingberg (17 stk), Sæterfossen ved Skarsmoen (6 stk), Hovdefossen (1 stk), Tretten fra Lybekkstrømmen og ned til Hovdefossen (7 stk), Tretten ved Bådstø (5 stk) og Frya (1 stk). Dette er hovedsakelig de samme gyteplassene som er registrert tidligere. De mest intense periodene for returvandring foregikk i to puljer på henholdsvis høsten og våren; 10. – 31. oktober 2011 og 24. – 25. mai 2012. Det første forsøket med vannslipp over isluka avdekket en minste terskelverdi for på 3 m3/s for passasje av utgytt ørret. Dette tilsvarer et vannsøyle på 28 cm over lukekanten. Det andre lukeforsøket med 5 m3/s i tre døgn viste at 41,7 % av utgytt ørret foran turbininntaket passerte isluka i løpet av første døgnet, og 83,3 % hadde passert etter tre døgn. Background: All run-of-river hydro power plants have a turbine forebay area in which production water is drawn into the turbine shafts. In front of the intake shafts there are trash racks to avoid entrainment of coarse woody debris. In many cases the turbine waterway is the only available passage route for downstream migrating fish. The choice of spacing between the trash rack beams is generally based on operational considerations by the power plant owner, and only rarely considered in a conservational context by the authorities despite the fact that this has been an international research topic for decades. The old trash racks spaced 6 cm at Hunderfossen power plant was replaced with new and 10 cm spaced racks in 2009/10 and 2010/11. A 10 cm spacing provide very limited physical hindrance for migrating fish to pass the trash racks and enter the turbines. From a fisheries management point of view it is not desirable to allow neither smolts nor kelts of any species to pass through turbines due to the risks of instant mortality and long term damages. The lower reaches of River Gudbrandsdalslågen contain abundant populations of predator species like pike, perch and burbot which have the capacity to inflict delayed mortality through predation on damaged and perplexed smolts. The purpose of this study was to examine whether the effect of increased spacing between the steel elements of the trash rack (from 6 to 10 cm) inflicted increased risk of turbine entrainment of trout kelts and smolts. The kelt surveys were conducted in autumn and spring, and smolt surveys were done in early spring without release of spillwater through the spillways. The effect from increased spacing is evaluated by comparing findings from previous telemetry studies in 1998. In addition the study revealed spawning locations above the Hunderfossen dam, and further explored the lower threshold values for downstream passage of kelts through the iceand trash spillway. Material and methods: In total 49 adult trout were captured and tagged during their upstream migration in the fishway, and 50 hatchery-reared 2-year-old smolts were radio-tagged and released above the dam. Tracking was performed manually and by two automatic data logging stations. Two trials involving different water discharges through the ice- and spillway were conducted in order to reveal the lowest functional discharge required for downstream passage of kelts, and the effect of 3-days release of 5 m3/s during the migration period. Results adult trout: The spawning sites for 40 trout were recorded between Rybakken in Øyer and Frya in Sør-Fron. The most intense return migration periods for kelts occurred in autumn (10-31 October) and spring (24-25 May). The lowest water discharge required for passing kelts through the ice- and trash spillway was 3 m3/s, which correspond to a 28 cm water column over the spillway crest. Release of 5 m3/s during a 3 days period (day and night) resulted in a passage efficiency of 41.7 % after the first day, and 83.3 % after three days. However, only two (20 %) out of 10 trout that successfully passed the spillway continued further downstream migration towards Lake Mjøsa during the lowest regulated water flow, one trout migrated downstream during an artificial freshet, and the remaining 7 trout over-wintered in the pools below the dam. Results smolt: In total, 50 radio tagged smolts were released at Granrudmoen Øyer on May 16, and unlike the results from smolt studies in 1998, many of them migrated directly towards the turbine intake. First records of smolt passage on the ADS station at Fåberg was on May 17 0739 am. In total 27 smolts were logged at this ADS station, and no records were detected on the ADS station on the regulated river section. The smolt passages at Fåberg occurred between 17 and 28 May, and 67 % had passed Fåberg within 4 days after release at Granrundmoen. Smolt migration took place during nighttime. The remaining 23 smolts were either killed in the turbines or passed the ADS station without being recorded. It is concluded that probably all smolts passed the power plant by descending through the turbines. The data does not provide sufficient power to estimate mortality from turbine passage. Conclusions and recommendations for kelts: The return migration of kelts from the spawning grounds occurs in two heats; during, and shortly after, spawning in October and in the early phase of the spring flood in May. Release of 5 m3/s over three days resulted in 83.3 % passage efficiency of kelts, but 70 % of the passing kelts over-wintered in the pool below the dam, and only 30 % migrated to Lake Mjøsa. Aborted downstream migration may be a result of the 3-4 m free fall down to the concrete channel and friction damages to the skin, mucus and eyes during the descent. It is also recommended that the ice- and trash spillway is actively maneuvered to provide sufficient passage opportunities for kelts. The lower threshold value for kelt passage over the spillway crest was 3 m3s-1, which corresponds to a 28 cm water column. It is recommended that the ice- and trash spillway should release 5 m3s-1 from 5 October to 5 November each year. The height of the free fall from the spillway crest to the concrete channel floor should also be reduced to avoid injuries affecting the motivation to migrate. The concrete channel and the rock formations in the lower parts should be smoothed. Conclusions and recommendations for smolts: Compared to previous investigations when the old trash rack was present, hatchery-reared smolts quickly migrated towards the turbine forebay and descended without hesitation. This behaviour is interpreted as an effect of the new and coarser trash rack spacing. Whether these findings are representative for wild smolts is not clear, and similar investigations for wild smolts should be conducted. It is also recommended all hatchery-reared smolts are released below Hunderfossen dam to avoid losses from turbine mortality. Further, if wild smolts perform similarly, it is necessary to establish measures to prevent or reduce turbine entrainment of wild smolt. These include reduced rack spacing either as a permanent arrangement, or a temporary and removable rack to be installed during migration season. Selected measures and arrangements should be evaluated through further migration studies on wild and hatchery-reared smolts. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og forskningsinstitutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. I denne temarapporten gis en oppsummering av kunnskapsgrunnlaget for hvordan lakselus påvirker sjøvandrende laksefisk, fra respons hos enkeltindivider i laboratorieforsøk til effekter på grupper av fisk i naturen og på bestandsnivå. Oppsummeringen er basert på publiserte enkeltundersøkelser, internasjonale oppsummeringsartikler, resultater fra nasjonale overvåkingsserier og kunnskap om bestandsdynamikk hos laksefisk. Samlet sett er det sannsynliggjort gjennom vitenskapelige undersøkelser at lakselus fra oppdrett har gitt bestandseffekter i form av redusert innsig av gytelaks fra havet og redusert høstbart overskudd i de mest oppdrettsintensive områdene i Norge. Dette er basert på omfattende undersøkelser av individuelle effekter av lakselus på livsfunksjon (fysiologiske og patologiske effekter) hos laksefisk, metaanalyser av feltforsøk som sammenligner marin vekst og overlevelse hos grupper av laksesmolt med og uten medikamentell beskyttelse mot lakselus, sannsynliggjøring av bestandseffekter fra overvåking av infeksjonsnivå hos villfisk kombinert med etablerte tålegrenser, samt dokumentasjon av bestandseffekter ved analyser av fangststatistikk og lakseinnsig. Vedvarende høyt smittpress fra lakselus kan sammen med andre påvirkningsfaktorer true laksebestanders eksistens, særlig når overlevelsesforholdene i havet er så dårlige som de generelt har vært i de siste 20-30 år. Smittepresset mot særlig sjøørret, men også sjørøye, har vært og er fremdeles høyt i oppdrettsintensive kystområder og fjorder langs store deler av norskekysten. Disse artene drar på grunn av sitt levevis i mindre grad nytte av våravlusing i oppdrettsanleggene, som er spesielt rettet mot å redusere smittepresset mot laksesmolt om våren. Det er å forvente at disse belastningene gir betydelige bestandseffekter og reduserer både høstbart overskudd og rekruttering hos sjøørret og sjørøye i oppdrettsintensive kystområder. Mulighetene for gode estimater og analyser av bestandseffekter er begrenset av at overvåkingen av villfisk, til tross for et omfattende program, ikke har tilstrekkelig geografisk og tidsmessig oppløsning. Videre er det en betydelig utfordring at viktige data fra oppdrettsaktiviteten er vanskelig tilgjengelig. Det er essensielt for analyser av bestandseffekter at nåtidige og historiske data for hvilke lokaliteter som er brukt til oppdrett, antall oppdrettsfisk i disse lokalitetene og infeksjonsnivåer på oppdrettsfisken, blir gjort tilgjengelig.

Målet med denne rapporten er å beskrive utviklingen i storaurebestandene i Femund og Iste-ren over en periode på ca. 30 år og gi råd om forvaltningen av bestandene. Både Femund og Isteren huser viktige storaurebestander. Til tross for at begge innsjøe-ne ligger omkring 650 m o.h. er det stor forskjell på gjennomsnittlig vekst hos auren i de to be-standene. Isteren er en grunn og relativt produktiv innsjø, der auren i gjennomsnitt når 62 cm ved 10 års alder. Femund er derimot djup, kald og lavproduktiv, og en 10-årig aure er vesentlig mindre, bare omkring 48 cm i gjennomsnitt. I begge innsjøene er det sik mellom 5 og 20 cm som er den viktigste byttefisken for den fiskespisende auren. I Femund spiser auren yngel og ungfisk av sik, og den er derfor avhengig av jevn og god rekruttering i sikbestandene for å ha et godt mattilbud. Den småvokste "siksilda" (sik, kjønnsmoden < 20 cm), som bare finnes i Iste-ren, er en mer stabilt tilgjengelig matressurs, da den også som voksen er i den størrelsesgrup-pa som auren foretrekker i dietten. Denne rapporten baserer seg på data fra Femund fra 1982 til 2009, og fra Isteren fra 1977 til 2006. Det analyserte materialet av aure fra Femund består i hovedsak av fangster ved vårt eget prøvefiske med prøvegarnserier i perioden 1983-94, samt fisk fanget som bifangst ved det kommersielle garnfisket etter sik drevet av Femund fiskerlag (FF) 1982-2009. I tillegg er det registrert (1991-2011) og merket (1991-2003) fisk i fiskefella i Elgåa. Gytebestanden i den mindre Litjåa ble undersøkt i 1994-95. Ved prøvefisket ble det fanget aure ned i 10,8 cm og opp til 56 cm, mens vanligste lengdegruppe var 30-35 cm. I disse fangstene var fisken mellom 2 og 12 år gammel. Vanligste aldersgruppe var 5 og 6 år. FFs fiske foregikk for det meste med 35 og 39 mm garn, og de fanget derfor større og eldre fisk enn i vårt prøvefiske. Den minste auren som ble fanget i FFs fiske var 19 cm, den største 90 cm. Vanligste aldersgruppe var 7-8 år, eldste fisk var 14 år og mange fisk var eldre enn 10 år. Hos aure fanget i Femund var det stor variasjon i vekst, alder og størrelse ved utvandring fra gyteelv, alder ved overgang til fiskeføde, og alder og størrelse ved første gyting. Dette har blant annet sammenheng med at det er mange gyteelver av svært ulik størrelse som utnyttes av auren i Femund. Dette illustreres ved forskjellene mellom Elgåa, som er en relativt stor gy-teelv, og Litjåa, som er liten. Forskjellene i gytefiskens størrelse i disse to elvene reflekterer trolig den variasjonen vi vil finne dersom alle gyteelvene ble undersøkt. I Litjåa var vanligste størrelse og alder for gytefisken 35-40 cm og 7 år; i Elgåa 50-55 cm og 10 år. Alder ved første gyting var 4 år i Litjåa og 5 år i Elgåa. Ungfisken som vandret ut fra Litjåa var vanligvis 7-11 cm. Størrelse ved utvandring er ikke undersøkt i Elgåa, men analyse av fisk fanget i Femund tyder på at vanlig størrelse ved utvandring var opptil 17 cm. Dette er trolig den viktigste bak-grunnen for den store variasjonen vi ser i vekstmønsteret til den auren som fanges i innsjøen. Alder og størrelse ved utvandring fra oppvekstelv til innsjø påvirker fiskens evne til å slå over på fiskeføde og dermed hele det framtidige vekstforløpet. Gjennomgående hadde stor Femundaure bedre kondisjonsfaktor enn små. Den minste lengdegruppa (30-40 cm) hadde imidlertid en signifikant tendens til økning i kondisjonsfaktor fra begynnelsen av 80-tallet til 2000-tallet. Tilsvarende var det en svak tendens til bedre årlig tilvekst hos ungfisk (2.-6. leveår) fanget i Femund, mens eldre fisk hadde en svak motsatt ten-dens. Bedre tilvekst hos ungfisk mens den lever i bekken og økning i kondisjonsfaktoren til den minste fisken i innsjøen kan henge sammen med at vintrene blir kortere og vanntemperaturen om sommeren høyere. The aim of this report is to provide management advice regarding the piscivorous brown trout in the lakes Femund and Isteren based on data from the last 30 years. Femund and Isteren are the uppermost large lakes in the Femund-/Trysilelva/Klarälven river system. Both lakes have healthy stocks of piscivorous brown trout (Salmo trutta). Although both lakes are situated approximately 650 m a.s.l., there are significant differences in mean growth rates of the trout. While the mean size of a 10-yr old trout in Isteren was around 62 cm, the corresponding length of a 10-yr old trout in Femund was around 48 cm. Both lakes are oligotrophic, but Femund is deep (max. 134 m, mean 30 m), while Isteren is shallow (max. 45 m, mean 7.4 m). Whitefish is the major prey of piscivorous trout in both lakes, with prey lengths between 5 and 20 cm. Both lakes have polymorphic whitefish stocks. In Femund, all morphs outgrow the predation window, while the small-sized whitefish morph in Isteren seldom reach lengths above approximately 20 cm. Thus, Isteren trout always find suitable and accessible prey. This report is based on trout data from Femund from 1982-2009, and from Isteren from 1977-2006. The Femund results are from our own survey fishing during four years between 1983 and 1994, and trout caught as a by-catch in the commercial whitefish fishery during 1982-2009. In addition, spawning trout were recorded (1991-2011) and tagged (1991-2003) in the Femund tributary Elgåa. Brown trout was investigated in the smaller tributary Litjåa in 1994-95. The survey nets (mesh sizes 8-52 mm, knot-to-knot) in the lake caught brown trout between 10 and 56 cm, while the median length group was 30-35 cm. Age of fish in survey net catches varied between 2 and 12 years, while the median age groups were 5 and 6 years. The by-catch from the whitefish fishery (mainly gill net meshes 35 and 39 mm, knot-to-knot) consisted of brown trout between 19 and 90 cm, with median age groups 7 and 8 years. Brown trout in Femund exhibited large variation in growth, age and size when leaving the nursery stream, age at becoming piscivorous, and age and size at first spawning. This is partly caused by the varying size of spawning streams, as illustrated by fish in the rivers Elgåa and Litjåa. In the smaller Litjåa, median size and age of spawners were 35-40 cm and 7 years, while in the larger Elgåa, corresponding figures were 50-55 cm and 10 years. Age at first spawning was 4 and 5 years, respectively. The juveniles leaving Litjåa were mainly 7-11 cm. We lack corresponding data for Elgåa, but analyses of fish caught in the lake indicate that the median size of these fish when leaving the nursery stream was around 17 cm. Differences in size when leaving the nursery streams is likely the major reason for the variation in growth pattern seen in Femund brown trout. Age and size at entering the lake influence their ability to turn piscivorous, which has a bearing on the future growth trajectory. The condition factor (K) was generally better among large than small Femund trout. However, the smallest size group, 30-40 cm, exhibited a significantly increasing trend from the 1980s to the 2000s. There was a weak trend of improved annual growth in juvenile fish (2-6 yrs) caught in the lake, whereas older fish showed the opposite trend. The improved K and increased annual growth in juvenile fish may reflect the reduced ice-cover period and increased summer water temperatures of the lake. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Utbygging av små kraftverk som kilde til fornybar energi er et politisk satsingsområde i Norge. Miljøeffekter av store vannkraftutbygginger er relativt godt dokumentert, men kunnskap om miljøeffekter av små kraftverk er manglende. For å øke kunnskapen om effekter av slipp av ulike minstevassføringer har NVE iverksatt FoU-programmet Miljøbasert vassføring. Denne oppgaven er del av dette, og har hatt som konkret mål å kartlegge effekter av redusert vassføring for ungfiskbestander av ørret (Salmo trutta) og laks (Salmo salar). Elektrofiske ble utført i tre elver på Vestlandet. I alle de undersøkte vassdragene var det anlagt små kraftverk, og samtidig forelå dokumentasjon av ungfiskbestanden av ørret og laks før utbygging. Undersøkelsene i etterkant dannet grunnlag for sammenligning med undersøkelsene utført før bygging av kraftverkene. Generelt sett ble det ikke avdekket en nedgang i fangstene av ungfisk på berørte strekninger. En kan ikke utelukke at variasjonene som ble påvist mellom år kan skyldes naturlige variasjoner i populasjonstettheten og ulike fangbarheter. Forundersøkelsene var begrensete, og det var derfor vanskelig å trekke sikre konklusjoner ut fra sammenligning med etterundersøkelsene. Forundersøkelser danner i tgangspunktet ikke grunnlag for vitenskapelige studier etter utbygging av små kraftverk. For å øke kunnskapen om effekter av redusert vassføring, i tillegg til å gi forvaltningen et bedre grunnlag for fastsette av tilstrekkelig minstevassføring for fisk, bør forundersøkelser være mer omfattende enn i dag. I denne sammenheng har oppgaven framlagt forslag til hvilke parametre og metoder slike undersøkelser bør inneholde slik at de kan danne grunnlag for seinere kontroll og dermed økt kunnskap på feltet. The establishment of small hydropower stations as a renewable energy source is an area of political focus in Norway. The environmental effects of large hydropower stations are relatively well documented. Knowledge on the environmental effects of small hydropower stations are on the other hand lacking. The Norwegian Resources and Energy directive (NVE) has in the light of this initiated a research program in order to increase knowledge on the effects of reduced discharges. This study is part of the research program. The study aims to analyze the effects of reduced discharge on populations of juvenile brown trout (Salmo trutta), and Atlantic salmon (Salmo salar), in rivers with small hydropower stations. Electrofishing was conducted in three rivers in western Norway. In all the examined rivers, small hydropower stations had been established, and documentation on the fish populations prior to establishment existed. The catch of fish prior to and after construction was compared. In general a decrease in the catch of fish in sections with reduced discharge was not found. The variations identified between years may result from natural variations and unequal catchability. The studies prior to construction were limited which made it difficult to make strong conclusions when compared with the results in this study. Studies on the fish populations prior to establishment of small hydropower stations, does not originally form basis for comparisons with scientific studies after construction. In order to increase the knowledge on the effects of reduced discharge, and for decision managers to determine adequate environmental flows for fish in rivers with small hydropower stations, the studies prior to construction should be designed in a different way. In relation to this, suggestions to what parameters and methods such studies should include, has been put forward.

Anon. 2011. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3b, 566 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 210 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3.

Anon. 2011. Status for norske laksebestander i 2011. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 3, 285 s. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er et uavhengig råd opprettet av Direktoratet for naturforvaltning (DN), som gjennom årlige rapporter beskriver bestandsstatus for norsk villaks, vurderer trusler, og gir råd om beskatningsnivå og andre tema som berører villaksen. Medlemmene (12 forskere fra seks universiteter og institutt) er personlig oppnevnt i kraft av sin kompetanse, og ikke som representanter for de institusjonene de er ansatt i. Fangster og innsig av laks I 2010 ble det rapportert fanget ca 177 000 laks i sjøen og elvene, som til sammen veide 642 tonn. I tillegg ble ca 15 000 laks rapportert sluppet ut igjen (8 % av totalfangsten). Fangsten inkludert gjenutsatt laks var 699 tonn. Antall villaks som hvert år kommer tilbake fra havet til Norge er betydelig redusert siden 1980-tallet (figur 1). I følge beregningene kom 480 000 villaks tilbake fra havet i 2010, inkludert de som ble fanget i fiske (37 % av innsiget ble fanget i sjø eller elv). Lakseinnsiget er beregnet for hvert år siden 1983. Innsiget av smålaks har hatt en negativ utvikling i hele perioden, mens det ikke har vært noen reduksjon i innsiget av mellom- og storlaks, landet sett under ett. De laveste innsigene av smålaks var i årene 2007-2009. Det var en liten økning i 2010, men innsiget av smålaks var fortsatt lavt (sjette dårligste år siden 1983). Sjølaksefisket er betydelig redusert siden 1983, mens elvefisket er uendret eller har økt litt (figur 1). Antallet laks som gyter i norske elver har ikke endret seg vesentlig i perioden 1983-2010. Sannsynligvis har det vært for lite gytelaks i elvene til at bestandene har vært fullrekruttert i mange av årene etter 1983. Vest-Norge utmerker seg med en svært stor tilbakegang i lakseinnsiget, spesielt fra slutten av 1980-tallet og fram til i dag, og med en reduksjon i innsiget av både smålaks, mellomlaks og storlaks. Også i Midt-Norge har det vært en nedgang i innsiget av smålaks etter 1980-tallet, men ikke av mellomlaks og storlaks. I Nord-Norge uten Tana har det ikke skjedd betydelige endinger i lakseinnsiget etter 1980-tallet. Hvis laks som kommer fra Tana inkluderes, så har det vært en nedgang i lakseinnsiget til Nord-Norge etter 1980-tallet, noe som påpeker en spesielt negativ utvikling for laksen i Tana. I Sør-Norge har det ikke vært noen endring i lakseinnsiget fra 1980- tallet og fram til i dag. Laksens vekst og overlevelse i havet I mesteparten av laksens utbredelsesområde har det vært en betydelig økning i dødelighet av laks i havet de siste 20-25 år. Overlevelsen var høyere på 1970- og 1980-tallet enn senere. Resultater fra norske indeksvassdrag viser at 2006-2008-årsklassene av smolt hadde spesielt dårlig sjøoverlevelse. Overlevelsen ser ut til å ha bedret seg noe for 2009-årgangen (som kom tilbake som ensjøvinterlaks i 2010). En del av ensjøvinterlaksen som returnerte fra smoltårsklassene 2006-2009 var svært små. Sammenhengene mellom det fysiske og biologiske miljøet i havet er kompleks, og det er sannsynligvis flere faktorer i tillegg til dårlig mattilgang som har medvirket til redusert vekst og overlevelse. Laksesmoltens sjøoverlevelse kan reduseres av påvirkninger i ferskvann som reduserer smoltkvaliteten (for eksempel forurensing), genetisk integritet (innblanding av rømt oppdrettsfisk), og infeksjon av lakselus eller andre sykdommer. Det er imidlertid vanskelig å skille mellom betydningen av storskala forhold i havet, og mer lokale forhold. Dårlig mattilgang i havet gjør det enda viktigere å redusere andre negative påvirkninger som laksen opplever under utvandringen i elv og gjennom fjord for å øke laksens sjanse for å vokse og overleve. Laksen i Tanavassdraget Tanavassdraget er grensevassdrag mellom Norge og Finland, og er Norges største og ett av verdens største laksevassdrag. Det består av mange sidevassdrag og har mange ulike laksebestander. Den årlige fangsten er den høyeste i et enkeltstående vassdrag i hele laksens utbredelsesområde, og har i enkelte år utgjort over 20 % av all elvefangst i Europa. Gjennomsnittlig årlig fangst av laks var 130 tonn i 1972-2010, med et maksimum på 250 tonn. De siste årene har fangstene vært lave. Sesongen 2009 var den svakeste, med en totalfangst på 64 tonn (27 tonn i Norge, 37 tonn i Finland). Fangsten økte til 87 tonn i 2010 (40 tonn i Norge, 47 tonn i Finland). Total beskatning for laks hjemhørende i øvre deler kan være så høy som 90 %. Laksen ser ut til å ha gått tapt på 300 km elvestrekninger i øvre deler (24 % av vassdragets opprinnelige lakseførende strekning). Overbeskatning er den eneste kjente negative påvirkningen i vassdraget, og den negative bestandsutviklingen skyldes sannsynligvis ene og alene overbeskatning. Vitenskapsrådet er svært bekymret for utviklingen og anbefaler at beskatningen reduseres svært mye. Sjøørret Fangstutviklingen for sjøørret har siden slutten av 90-tallet vært svært forskjellig i tre hovedområder av landet; i) Skagerakkysten, ii) Vestlandet og Trøndelag og iii) Nord-Norge. På Skagerrakkysten har fangstene vært noenlunde stabile i denne perioden, med unntak av Vest- Agder, som har hatt om lag 35 % nedgang de siste fem årene. På Vestlandet og i Trøndelag har fangstene i samme periode blitt betydelig redusert. I Nord-Norge har fangstene økt de siste årene. Vi kjenner ikke årsakene til tilbakegangen i sjøørretbestandene i flere regioner. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene på Vestlandet og Trøndelag er knyttet til forhold i sjøen, inkludert lakselus, økosystemendringer og fiskesykdommer. Økosystemendringer i sjøen kan delvis skyldes klimaendringer, som igjen påvirker forekomster av dyreplankton og en rekke fiskearter. Aktuelle faktorer kan virke forskjellig i ulike deler av landet, og samme årsak behøver ikke å gjelde for de ulike regionene. Det er et åpenbart et kunnskaps- og tiltaksbehov i forhold til tilbakegangen av sjøørreten i flere regioner. Lakselus regnes som den største, kjente trusselen mot sjøørret, spesielt i områder og regioner med høy oppdrettsvirksomhet. Det er stor sannsynlighet for at lakselus har en bestandsreduserende effekt på sjøørret langs store deler av kysten fra Rogaland til Nordland. Sjørøye Sjørøye finnes i Nordland, Troms og Finnmark. Utover 2000-tallet har det generelt vært en markert nedgang i fangsten av sjørøye. Sjørøya har hatt en svakere fangstutvikling enn sjøørret og laks i alle de tre fylkene etter årtusenskiftet. De innsjøbaserte bestandene klarer seg noe bedre enn de elvebaserte bestandene. Overvåkingsdata viser at de innsjøbaserte bestandene har lavere beskatningstrykk enn de elvebaserte, og tilgangen til innsjøer som habitat for gyting og ungfisk vil redusere graden av konkurranse med laks og sjøørret. Den ulike utviklingen for sjørøya og sjøørreten kan reflektere at dette er to arter med noe ulike miljøpreferanser. Sjørøya er mer orientert mot kaldt vann og kan i et klimaperspektiv tape noe i konkurranse med sjøørreten, som er en art som kan få en konkurransefordel når vanntemperaturen stiger. Lakselusa kan potensielt være en negativ faktor også for sjørøye, men siden de vanligvis oppholder seg kortere tid i sjøen enn sjøørreten, regnes sjørøya for å være mindre utsatt for lakselusangrep. Totalt sett er situasjonen til sjørøya uavklart. Det mangler tidsserier med gode overvåkingsdata fra indeksvassdrag, og det bør etableres en langsiktig overvåkning av flere og forskjellige typer vassdrag. Den generelle kunnskapen om sjørøye- og sjøørretbestandene er mye dårligere enn for laksebestandene. Trusselfaktorer Vitenskapsrådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre tiltak. Det skilles mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne laksebestander i smittede vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. Rømt oppdrettslaks I 2010 ble det produsert ca 916 000 tonn oppdrettslaks i Norge. Det er rapportert at ca 255 000 laks rømte fra oppdrettsanlegg i 2010, det vil si nesten 1,5 ganger flere laks enn det totale antall villaks fanget i sjø- og elvefisket. Generelt er innslaget av rømt oppdrettslaks lavest i sportsfisket i elvene, høyere i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting, og høyest i sjøfisket. Lavere innslag i sportsfisket enn i gytebestandene om høsten skyldes at oppdrettslaksen går opp i elvene senere på året enn villaksen I 2009 og 2010 ble for få lokaliteter undersøkt til å gi et estimat for innslag av rømt oppdrettslaks i sjøfiske. Innslaget av rømt oppdrettslaks i sportsfisket har vært forholdsvis stabilt de siste 10 årene, med et uveid gjennomsnitt de fleste år fra 6-9 % (figur 2). I 2010 var innslaget av rømt laks i sportsfisket 8 %. Innslaget av rømt oppdrettslaks i prøvefiske og stamfiske om høsten like før gyting var 13 %. I de siste tolv årene har gjennomsnittlig innslag av rømt oppdrettslaks i høstfisket vært 11-18 %, mens dette innslaget var gjennomsnittlig over 20 % i årene 1989-1998. Hvis de siste ti års resultater framskrives, tilsier modellberegninger at vi hundre år fram i tid kan få en situasjon hvor laksebestandenes genetiske sammensetning er betydelig forandret over hele landet. Lakselus Over 350 millioner oppdrettslaks og mange millioner regnbueørret står i merdene langs norskekysten, og disse bærer sannsynligvis mellom 300-500 millioner lakselus, noe som er langt over det som vurderes som et bærekraftig nivå for ville laksefisk. Biomassen av oppdrettsfisk, og dermed tilgjengelige verter for lakselus, er fordoblet siden 2002. Samtidig har det tillatte antallet lus per fisk vært uendret, og det er grunn til å hevde at antall lakselus har økt i takt med produksjonsøkningen av oppdrettsfisk. Utvikling av resistens og multiresistens mot behandlingsmidler hos lus er svært bekymringsfull. Lusesituasjonen i oppdrettsanlegg langs norskekysten per mars 2011 er på omtrent samme nivå som samme tid i 2010, målt i antall lus per oppdrettsfisk. I henhold til Havforskningsinstituttet var det moderat til stor risiko for at lakselus hadde bestandsregulerende effekter på vill laksefisk langs store deler av norskekysten i 2010, med størst risiko for sjøørret. Det har vært konkludert at mye av laksesmolten kan i 2010 kan ha sluppet unna det verste infeksjonspresset i de undersøkte fjordene, men at sent utvandrende laksesmolt spesielt fra Hordaland og Ryfylke, kan ha fått en høyere infeksjon. Vitenskapsrådet påpeker at med den utviklingen som ble observert for smittepress våren 2010, med en rask økning både i lusemengdene på oppdrettsfisk og i infeksjonene på sjøørret i ytre deler av mange fjordsystemer, så bør man i samsvar med føre-var-prinsippet være forsiktig med å konkludere at gjennomførte tiltak for å redusere smittepresset har vært tilstrekkelig både i omfang og varighet i de siste årene. Usikkerhet i tidspunkt for smoltutvandring og postsmoltens vandringshastighet gjennom fjordene tilsier at det er vaskelig å trekke sikre konklusjoner uten en betydelig bedre overvåking. Situasjonen til laksesmolten kan bli like alvorlig som på slutten av 1990-tallet, og som for sjøørreten i 2010, dersom det igjen blir høyere sjøtemperaturer om vinteren og våren, eller hvis lusemidlene fortsetter å miste sin effektivitet. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning påpeker at tiltak som er gjennomført i oppdrettsanlegg neppe er tilstrekkelig til å nå et bærekraftig nivå av lakselus, slik det er definert både av vitenskapsrådet og Havforskningsinstituttet. Målet om at sykdom i oppdrett ikke skal ha en bestandsregulerende effekt på villfisk er langt fra nådd i deler av landet, og spesielt for sjøørret. Det beste tiltaket på lang sikt er smitteatskillelse ved at lakselus og andre smittestoffer ikke kan komme inn i eller ut fra oppdrettsanlegg. Dette vil gi langt bedre kontroll på lakselus og andre sykdommer, og følgelig bedre situasjonen for ville laksefisk. Gyrodactylus salaris Parasitten Gyrodactylus salaris regnes som en av de største truslene mot norske laksebestander. Gjennomsnittlig dødelighet blant laksunger i undersøkte vassdrag er 86 %, med opptil 99 % dødelighet i de verst berørte bestandene. Forekomsten av G.salaris i Norge samsvarer med kjent innførsel av laksefisk og videre spredning av parasitten med flytting av fisk eller naturlig vandring. G. salaris-typer som er dødelige for laks, er påvist i 48 norske vassdrag. I Numedalsvassdraget forekommer i tillegg en ikke-dødelig type på røye. Per mai 2011 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, 3 vassdrag er under friskmelding, mens 24 vassdrag er infisert med G. salaris eller har usikker smittestatus. Etter at utryddelsestiltak er fullført, blir laksunger vanligvis undersøkt i fem år før et vassdrag friskmeldes. Totalt har 23 vassdrag blitt friskmeldt etter bruk av rotenon, som er en gift som dreper all fisk på smittet strekning. Følgelig dør også G. salaris, som ikke kan overleve frittlevende eller på andre dyregrupper. I to tidligere friskmeldte vassdrag kom parasitten tilbake, trolig på grunn av smitte fra nærliggende vassdrag. Regionene som har høyest prioritet for behandling er Vefsn-regionen, Rauma-regionen og Driva-regionen. I Vefsnregionen planlegges utryddelsestiltak i 2011 og 2012, som blir det mest kompliserte og kostnadskrevende utryddelsestiltaket i Norge til nå, fordi det er påvist G. salaris på røye i to innsjøer av en type som er dødelig for laks. For å utvikle et alternativ til rotenonbehandlinger pågår det et FoU-prosjekt i Lærdalselva for å videreutvikle aluminiumssulfat (AlS)-metoden, der målet er å utrydde G. salaris uten å ta livet av lakseungene. Metoden skal benyttes i et utryddelsestiltak i Lærdalselva i 2011 og 2012. Andre sykdommer hos laks Det gjennomføres svært få systematiske undersøkelser med hensyn på infeksjoner og sykdommer hos ville laksefisk, og dermed er grunnlaget for å vurdere helsesituasjonen svært begrenset. I løpet av de siste 10 år har det blitt oppdaget flere nye sykdommer hos norsk villaks. Flere av disse synes å øke i forekomst og har stedvis påviselig negativ effekt på bestandene. Flere endringer i laksens leveområder gir grunn til å hevde at smittepresset mot villaks har økt betydelig for en rekke infektive agens i de siste 20-30 år. Særlig har smittepresset fra infektive organismer som er oppformert hos oppdrettslaks økt. Mange millioner oppdrettslaks i anlegg blir syke hvert år av ulike infeksjonssykdommer, særlig virussykdommer, men også bakterie- og parasittsykdommer. Det er sannsynlig at de mange sykdomsutbruddene har resultert i et økt smittepress mot villaks. Infeksjonene kan medføre dødelighet, eller påvirke veksten hos villaks slik at disse blir mindre og magrere enn normalt. En svekkelse av villaksen kan også føre til at den er mer sårbar for andre påvirkninger. Fysiske og kjemiske endringer i miljøet, som for eksempel økt vanntemperatur ved klimaendringer og visse vassdragsreguleringer, kan også bidra til økt smittepress og sykdomsforekomst. Parasittær nyresyke (PKD) er for eksempel en sykdom som utvikles ved høye vanntemperaturer, og det er grunn til å forvente at sykdommen blir vanligere i årene som kommer og flere steder få negative effekter på laksefiskbestander. Vanntilstand og vannkvalitet Forringet vannkvalitet vil påvirke laks. Høye doser av et kjemikalium kan drepe laks. Ikkedødelige doser kan ha en betydelig bestandseffekt ved å redusere smoltens evne til å overleve i saltvann ved å svekke evnen til å opprettholde saltbalanse i kroppen, og ved å påvirke atferd (fluktrespons, vandringsevne) og immunrespons. Smolt med svekket sjøoverlevelse vil samtidig være mer sårbar ovenfor andre påvirkninger, som for eksempel lakselus. Vanndirektivet (VD) krever at vannkvalitet vurderes for hver vannforekomst og at tiltak gjennomføres for å oppnå minst god økologisk status. Det er en risiko for at god økologisk status ikke vil bli nådd innen 2021 i ca 70 % av elveforekomstene (n = 8616) i Norge (figur 3). De mest relevante truslene for norsk laks er forsuring, tungmetaller, eutrofiering og organiske miljøgifter, herunder pesticider. Forsuring skyldes normalt langtransporterte forurensinger og har en regional effekt, mens andre forurensinger ofte skyldes lokale utslipp. Laksefisk overvåkes i enkelte vannkvalitetsprogram, men inngår normalt ikke i mer tradisjonell vannkvalitetsovervåking. Dette gjør det vanskelig å knytte fiskestatus til vannkjemisk status. Forsuring skyldes utslipp av svovel (SO4) og nitrogen (NOx) til luft. Forringet vannkvalitet som følge av sur nedbør skyldes mobilisering av aluminium (Al), hvor giftighet for fisk knyttes til labile former av Al (LAl). Utslippene må reduseres ytterligere hvis mange laksebestander i Sør-Norge skal overleve uten kjemiske tiltak som kalking. Andre elver i Norge vil i dag kunne ha svak laksebestand som følge av manglende tiltak. Det antas at mer enn 50 vassdrag har et forsuringsproblem. Det er igangsatt kjemiske tiltak i 21 elver. I syv av disse er det behov for en forbedring av tiltakene. Kalking er planlagt igangsatt i ytterligere seks elver. Det foreligger ikke planer om tiltak i de resterende (n > 30) vassdragene. I hvilken grad laks i disse elvene påvirkes av surt vann er ukjent på grunn av manglende overvåking. Norge kan deles i tre regioner med hensyn til forsuring; områdene fra Trøndelag og nordover er upåvirket, områdene i deler av Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland har stor variasjon innenfor regionen, mens Agder-fylkene er forsuret. I dag er det ikke kjent om norsk laks påvirkes av miljøgifter. Vi vet at dette er årsak til svake laksebestander andre steder i Europa, og antar at miljøgifter også kan påvirke norske laksebestander negativt. Tungmetaller kan stamme fra gruver, industri, være langtransportert eller skyldes annen type aktivitet, for eksempel veibygging i områder med sulfidholdig berggrunn. Det er i liten grad avklart om nåværende tilførsler av tungmetaller har påvirker laks fordi dagens vannkjemiske grenseverdier ikke er forankret i relevante biologiske responser. Vassdragsreguleringer Om lag 30 % av de norske lakselvene er regulerte, og mange av de store og kjente elvene er i ulik grad regulert for kraftproduksjon. I 2004 ble det beregnet at fangstene av laks i vassdrag med vassdragsreguleringer som påvirkningsfaktor utgjorde 42 % av all laks fanget i Norge. Et utviklingstrekk i kraftbransjen er den økende graden av effektkjøring av kraftverk, ved at kraftproduksjonen, og dermed vannføringen gjennom kraftverkene, varierer innenfor korte tidsintervall. Dette kan innebære raskere og hyppigere endringer i vannføring nedstrøms kraftverkene, med potensielle negative effekter på laksefisk. Dersom effektkjøring får økt omfang uten at forhold for laksefisk blir tilstrekkelig tatt hensyn til, tilsier dagens kunnskap om potensielle effekter (stranding av fisk, redusert produksjon osv.) at effektkjøring forsterkes som trusselfaktor for laks i regulerte vassdrag. Et annet utviklingstrekk innen kraftbransjen som kan ha betydning for laksefisk er den storstilte utbyggingen av mikro-, mini- og småkraftverk (opp til 10 MW). Det er grunn til bekymring for sum-effektene av små kraftverk som drenerer til vassdrag med viktige bestander av laksefisk. Fordi utbyggingen av små kraftverk (mikro til små) skjer raskt og har et stort omfang, er det etter vitenskapsrådets vurdering viktig å følge denne utviklingen nøye framover. Oppnåelse av gytebestandsmål og råd om beskatning for norske laksebestander Vitenskapsrådet har vurdert oppnåelse av gytebestandsmål i 210 laksebestander og gitt råd om beskatning basert på vurdering av bestandsstatus i 2009 og 2010. Fangsten i de vurderte vassdragene utgjør 98 % av rapportert laksefangst i norske laksevassdrag. Vurderingene er gitt for bestandene, definert som fisken som er hjemhørende i de enkelte elvene, og rådene om beskatningsnivå gjelder all beskatning på bestanden (elv og sjø samlet). For de fleste bestandene er det beregnet en sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd, og en prosentvis måloppnåelse (100 % måloppnåelse betyr at gytebestanden var like stor som gytebestandsmålet, verdier lavere enn 100 % betyr at gytebestanden var mindre enn gytebestandsmålet, mens verdier høyere enn 100 % betyr at gytebestanden var større enn gytebestandsmålet). For hver bestand er totalbeskatning (sjø og elv) og overbeskatning estimert, og det ble vurdert om bestanden hadde et høstbart overskudd i 2010. Overbeskatning er definert som graden av reduksjon i gytebestandens størrelse under gytebestandsmålet på grunn av beskatning. Gjennomsnittlig måloppnåelse for alle vurderte bestander var 80 % for 2009-2010 og 86 % for 2010 alene. Prosentvis måloppnåelse og sannsynlighet for måloppnåelse ble brukt som grunnlag for å gi råd om beskatning. En samlet vurdering av beskatningsrådene viser en klar forbedring i måloppnåelsen i 2010 i forhold til årene før, og det er nå gitt færre råd om redusert beskatning (figur 4). Bedringen er betydelig fra perioden 2006-2009 til 2010, og er særlig stor fra 2009 til 2010 (figur 4). I hovedsak kan bedringen tilskrives strengere reguleringer av fiske, men et noe høyere innsig av laks i 2010 bidrar også til bedre måloppnåelse i mange bestander. Basert på gjennomsnittlig måloppnåelse for 2009 og 2010, ble det gitt råd om at bestanden sannsynligvis tåler høyere beskatning enn i 2010 for 52 bestander (forutsatt at sjøoverlevelsen ikke blir ytterligere dårligere enn i de senere år), og det ble konkludert med at forvaltningsmålet var nådd i ytterligere 24 bestander. Dermed ble forvaltningsmålet nådd i til sammen 42 % av bestandene. Dette innebærer at beskatningen ble vurdert til å ha vært for høy i 58 % av bestandene, hvor beskatningen anbefales redusert fra moderat til svært mye. Basert på vurdering av måloppnåelse for 2010 alene, ble forvaltningsmålet ikke nådd i ca 30 % av bestandene (figur 4). En kartmessig oversikt over beskatningsrådene basert på bestandenes oppnåelse av gytebestandsmål i 2009 og 2010 er gitt i figur 5. Analysert på fylkesbasis var gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålene særlig god i Sør-Trøndelag og Rogaland, dårlig i Finnmark og Agderfylkene og svært dårlig i Hordaland. Totalbeskatningen (i % av innsiget) varierte mye, fra gjennomsnittlig 20 % beskatning på bestandene i Hordaland til 58 % i Finnmark. I 36 av bestandene var det i 2010 sannsynligvis ikke et høstbart overskudd i det hele tatt (figur 6). I tillegg var det usikkert om det var et høstbart overskudd i ytterligere seks bestander. I 23 % av bestandene var altså det estimerte innsiget mindre enn gytebestandsmålet, eller svært nær gytebestandsmålet. I tillegg til det klare regionale mønsteret med bestander uten høstbart overskudd i de stengte vassdragene i Hordaland, ser vi nesten bare bestander uten høstbart overskudd i små vassdrag hvor gytebestanden er dominert av smålaks. Dette kan knyttes til at innsiget av smålaks har vært særlig lavt i de senere årene, og det er et generelt mønster med dårligere måloppnåelse i vassdrag med mye små gytefisk.

Innsiget av laks til Norge var historisk lavt i 2010, selv om det var en liten økning fra 2009. Den mest markante endringen i status for laksebestandene fra 2009 til 2010 er at fangsten er redusert så mye gjennom reguleringer, at gytebestandsmålene (som skal sikre fullrekruttering av laks i elvene) er nådd i de fleste bestandene. Overbeskatning på norsk laks har etter de siste reguleringene blitt liten. Et unntak er Tanavassdraget, der en spesielt negativ bestandsutvikling trolig bare kan knyttes til overbeskatning. Lakselus og rømt oppdrettslaks framstår per 2010 som ikke-stabiliserte og eksistensielle trusler mot norsk laks. Disse trusselfaktorene er trolig viktige årsaker til spesielt lavt innsig av laks og dårlig måloppnåelse i mange bestander på deler av Vestlandet. Beskatningen på bestandene i denne regionen er svært lav, og mange av vassdragene og fjordene er stengt for fiske. Det er nødvendig å gjennomføre betydelige tiltak for å redusere effekten av lakselus og rømt oppdrettslaks om bestandene på deler av Vestlandet ikke skal gå tapt.

Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s. I denne rapporten gir Vitenskapelig råd for lakseforvaltning en beskrivelse av status for norsk villaks. Rådet vurderer status i enkeltbestandene (i 227 vassdrag som har ca 98 % av elvefangsten i Norge), trender i fangst, innsig og beskatning, og gir en beskrivelse av de viktigste trusselfaktorene. Rådet presenterer også en systematisering, analyse og rangering av trusselfaktorer for norske laksebestander etter skadepotensial (effekt og utbredelse) og utvikling. I tillegg inneholder rapporten en vurdering av bruk av kultivering som tiltak for å bevare eller forsterke svekkede bestander. Egne kapitler om bestandsstatus for sjøørret og sjørøye er også inkludert. Den negative trenden med redusert innsig av laks til Norge fortsatte også i 2009, og er spesielt markant for smålaks (fisk under 3 kg). Estimatet for 2009 (ca 370 000 villaks før fisket tok til) var det laveste i tidsperioden 1983-2009. Det lave antallet skyldes hovedsakelig det lave antallet smålaks (ca 180 000 smålaks før fisket tok til), som var det nest laveste estimatet i hele tidsserien. De tre siste årene har hatt de tre laveste innsigsestimatene for smålaks. Til tross for redusert beskatning, både i vassdragene men særlig i sjøen, medfører det reduserte innsiget at oppnåelsen av gytebestandsmålene (mengden gytefisk nødvendig for å utnytte vassdragenes produksjonskapasitet) er dårlig for mange bestander, og særlig bestander i vassdrag der gytebestandene er dominert av smålaks. Basert på vurderinger av måloppnåelse ble beskatningen vurdert som bærekraftig i perioden 2007-2009 for bestander fra 59 av 196 vassdrag (30 %), og beskatningen var i ulik grad utenfor bærekraftige rammer for bestander fra 70 % av vassdragene (137 av 196 vassdrag). Reduksjonen i beskatning fram til 2009 har således ikke vært tilstrekkelig for å kompensere for redusert innsig av laks. Det er innført betydelige restriksjoner fra 2010. Vitenskapsrådet er bekymret for utviklingen i Tanavassdraget og anbefalte i forrige rapport (i 2009) reduksjoner i beskatningen på bestandene i dette vassdraget. Utviklingen i 2009 har forsterket denne anbefalingen. Måloppnåelsen er også særlig dårlig på deler av Vestlandet, og spesielt i Hordaland, og dette knyttes til et avvikende lavt innsig av laks. Reduksjonen i innsig av smålaks etter 1989 har vært størst i region Vest-Norge (Hordaland og Sogn og Fjordane), og dette er den eneste regionen der også innsiget av mellom- og storlaks har avtatt signifikant etter 1989. Redusert innsig av smålaks (og liten størrelse på fisken) er en generell trend i hele Europa, med unntak av i Island. Vitenskapsrådet mener det er liten tvil, basert på både internasjonale analyser og våre vurderinger, om at forholdene i havet har bidratt til redusert innsig av smålaks. Klimaendringer og endringer i næringsgrunnlaget i havområdene er lansert som forklaringer, men dokumentasjonen er foreløpig for dårlig til at konklusjoner om årsakssammenhenger kan trekkes. En storskala trend for dårlig overlevelse i havet utelukker ikke at mer lokale eller regionale faktorer påvirker innsiget gjennom redusert smoltproduksjon og endringer i overlevelse til den utvandrende fisken. Økt smittepress fra lakselus er påpekt som en faktor som sannsynligvis reduserer vekst og sjøoverlevelse i store deler av landet, og andre sykdommer, innblanding av rømt oppdrettslaks, vannkjemiske forhold og andre forhold i vassdragene kan bidra til redusert smoltproduksjon eller sjøoverlevelse. Det framstår som overveiende sannsynlig at særlig rømt oppdrettslaks og lakselus har bidratt til at utviklingen i innsig av laks på Vestlandet er dårligere enn ellers i landet, men det finnes lite dokumentasjon på hvor sterkt disse faktorene har virket på bestandsnivå. Rådet har utviklet et system for å systematisere og rangere trusselfaktorer som kombinerer effekten truslene har på bestandene og utviklingen av truslene i forhold til sannsynlighet for ytterligere tap og mulighetene til å gjennomføre effektive tiltak. Skjematisk skilles det mellom eksistensielle og produksjonsbegrensende trusler, og mellom stabiliserte og ikke-stabiliserte trusler. En stabilisert trussel har isolert sett lav sannsynlighet for at det oppstår ytterligere tap (av bestander eller produksjon) og/eller det gjennomføres effektive tiltak som kontrollerer eller reduserer trusselens effekt og utbredelse. Analysen identifiserte seks trusler (sur nedbør, vannkraftreguleringer, fysiske inngrep, Gyrodactylus salaris, lakselus og rømt oppdrettslaks) som har særlig stor effekt og som framstår som eksistensielle trusler. Parasitten G. salaris (”gyro”) er vurdert som relativt stabilisert, siden tiltaksplaner og vellykkede utryddelsesaksjoner ser ut til å ha medført gjenoppretting av stedegne bestander av laks i tidligere infiserte vassdrag og begrenset spredningen til nye vassdrag. Sur nedbør, vannkraftreguleringer og fysiske inngrep framstår som stabiliserte trusler hvor sannsynligheten for ytterligere tap er liten, men der den bestandsreduserende effekten fortsatt gjør bestandene sårbare ovenfor andre trusler. Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks. I gjennomgangen av lakselus som trusselfaktor påpeker Vitenskapelig råd for lakseforvaltning at gjennomførte tiltak neppe er tilstrekkelig for å nå et bærekraftig nivå av lakselus med hensyn på vill laksefisk. Tilgjengelig kunnskap om bærekraftig luseeggproduksjon tilsier at gjeldende tiltaksgrenser er for høye med dagens produksjonsvolum av oppdrettslaks. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge behandlingssvikt i oppdrettsnæringen, kan konsekvensene bli dramatiske for villaks, sjøørret og sjørøye. Det er god grunn til å anta at det generelle smittepresset mot vill laks har økt betydelig for en rekke infektive smittestoffer i de siste 20-30 år. Det er særlig presset fra smittestoffer som er oppformert hos oppdrettslaks som har økt. Mulighetene for å oppdage endringer i infeksjonsbildet hos vill laks er begrenset fordi basisundersøkelser og langtidsserier mangler. Det beste tiltaket som vil virke på lang sikt er smitteatskillelse. Lakselus og andre smittestoffer må ikke ha mulighet til å komme inn eller ut fra oppdrettsanlegg. Nivåene for innslag av rømt oppdrettslaks i gytebestandene er til tross for reduksjon i rapporterte rømminger fortsatt langt over bærekraftig nivå, og truer bestandenes genetiske integritet. Innblanding av rømt oppdrettslaks kan også redusere smoltproduksjonen der innslaget av rømt oppdrettslaks i gytebestanden er høy og derigjennom bidra til redusert innsig av laks. Simuleringer viser at det det allerede per 1995 er skjedd store endringer i den genetiske sammensetningen av laksebestandene i de regionene der innslaget av rømt oppdrettslaks er høyest, og at det per 2004 har skjedd betydelige endringer i bestandssammensetning i mange regioner. Molekylærgenetiske studier har påvist slike endringer i noen vassdrag. Tiltak som sterkt reduserer antallet rømt oppdrettslaks og deres gyting i naturen må iverksettes umiddelbart om bestandenes genetiske integritet skal sikres. G. salaris er påvist i 46 norske vassdrag. Per 2010 er 21 vassdrag friskmeldt etter utryddelsestiltak, tre vassdrag er under friskmelding og 22 norske vassdrag regnes som infisert med G. salaris eller smittestatus er usikker. Seks vassdrag i Ranaregionen ble friskmeldt høsten 2009. Det pågår tiltak mot forsuring i 21 lakseførende vassdrag, i form av tilførsel av kalk eller natriumsilikat. Vannkvalitetsmålet er i hovedsak oppnådd i de fleste av disse. Overvåkingen av vannkvalitet i andre vassdrag framstår som for dårlig. På samme måte mangler en overvåkning i laksevassdrag av andre forurensinger generelt, og for pesticider spesielt. Den internasjonale kunnskapen om kultivering (utsetting av fisk) tilsier at kultivering er et tiltak som bare under spesielle betingelser har den ønskede kortsiktige effekt, og har vist seg å ha negative langsiktige effekter på bestandene i flere studier. Kultivering er således bare i unntakstilfeller et egnet virkemiddel for å ta vare på truede bestander i naturen, eller for å forsterke svekkede bestander. Rådet gir konkrete anbefalinger som innebærer at kultivering bør fases ut og erstattes av alternative tiltak der det er mulig, og at kultiveringspraksisen i andre tilfeller bør evalueres og faglig oppgraderes. Situasjonen for sjøørret i Vest- og Midt-Norge og sjørøye i deler av Nord-Norge er bekymringsfull med sterkt reduserte fangster. Det er overveiende sannsynlig at dette reflekterer reduserte bestander. De mest sannsynlige årsakene til nedgangen i bestandene av sjøørret på Vestlandet og Trøndelag er relatert til forhold i sjøen, inkludert økosystemendringer, lakselus og andre infeksjonssykdommer. Kunnskapsnivået om årsakene til reduksjonen er imidlertid for dårlig, både for sjøørret og sjørøye. Rådet presenterer derfor prioriterte kunnskapsbehov med forslag til studier for disse artene.

Bestanden av sjøaure (Salmo trutta) i Granvinsvassdraget har som andre bestandar av anadrom laksefisk i Hardangerfjorden gått kraftig tilbake. For bestanden i Granvinsvassdraget har det funne stad to kjende miljøendringar som kan ha bidrege til redusert produksjon av sjøaure. Etter at røye (Salvelinus alpinus) vart registrert i vassdraget i 1967 vart det danna ein stor bestand i Granvinsvatnet. I tillegg har det vore omfattande endringar i Hardangerfjorden med etablering av oppdrettsanlegg for laks, og dette har gjeve ein høg produksjon av lakselus (Lepeophtheirus salmonis). Med bakgrunn i desse miljøendringane er veksten til sjøaure frå Granvinsvassdraget analysert frå eit skjelmateriale samla inn før (1972 og 1979) og etter miljøendringane fann stad (1999-2009). Det viste seg at veksten i ferskvassfasen var dårlegare for sjøaure fanga i 1999-2009 enn den var for sjøaure fanga i 1972 og 1979. Det var særleg tilveksten i andre ferskvassår som var redusert, og dette førte med seg at parren var kortare etter same opphaldstid i ferskvatn og hadde kortare lengder under utvandring ved same alder. Den gjennomsnittlege smoltalderen var i begge periodar 3,6 år, og det vart funne at rasktveksande parr generelt vandra ut som smolt ved ein lågare alder og med kortare lengder enn seintveksande parr. I sjøfasen var vekstmønsteret forholdsvis likt i begge periodar, og det vart ikkje funne signifikante skilnadar i vekst mellom dei sjøaurane som hadde vandra ut som smolt i 1968-1978 og for dei som vandra ut i 1994-2008. Generelt hadde sjøaurane størst lengdeauke fyrste sommaren i sjøen, det vil seie som postsmolt. Det var store mellomårs-variasjonar i tilvekst i både ferskvatn og sjø, men denne variasjonen kunne ikkje forklarast med ulike indeksar for vasstemperatur. Den reduserte ferskvassveksten som vart funnen etter at røyebestanden vart dominerande i vassdraget tyder på at næringstilbodet har endra seg, og resultert i mindre tilgjengeleg mat for auren i Granvinsvatnet og elvestrekninga nedom. Det reduserte mattilbodet og nedsett vekst kan ha gjeve høgare dødelegheit på aureungane, og kan ha gjeve endringar i livshistorien til auren, ved til dømes at ein mindre del av bestanden vandrar til saltvatn. At det ikkje vart funne endringar i sjøvekst kan dels forklarast med at Granvinsfjorden som ligg i indre del av fjordsystemet er generelt mindre belasta med lakselus enn dei meir oppdrettstunge områda, men óg at dei aurane som er hardast råka av lakselusinfeksjonar vil vere underrepresentert i fangstane, fordi dei kan ha høg dødelegheit. In conformity with other populations of anadromous salmonids in the Hardanger Fjord, the population of sea trout (Salmo tutta) in the Granvin water system has declined. There have been two known environmental changes that could have contributed to the reduced production in the population. After the discovery of Arctic char (Salvelinus alpinus) in the water system in 1967, the char increased to a large population in the Granvin Lake. Also, there have been extensive changes in the Hardanger fjord, brought on by the settlement of salmon fish farms, leading to a high production of salmon lice (Lepeophtheirus salmonis). On the basis of these environmental changes, the growth of sea trout from the Granvin water system was analysed from a scale material collected before (1972 and 1979) and after (1999-2009) the changes occurred. Evidently the growth of sea trout during the fresh water period was poorer for the individuals caught between 1999 and 2009, than those caught in 1972 and 1979. Especially, the growth in the second year in fresh water was reduced. This resulted in parr being shorter after the same time period in fresh water. At the same age, the smolt was shorter. The average smolt age of both groups was 3.6 years, and it was found that fast growing parr generally migrated to sea at a younger age and at shorter body length than more slow growing parr. The pattern of sea growth in both periods was fairly equal, with no significant difference in growth between the sea trout that emigrated as smolt in 1968-1978 and in 1994-2008. In general, the sea trout had the greatest increase in length as post smolt. There was considerable between-year variation in growth in both fresh- and seawater that could not be explained by indexes for water temperature. The reduced growth in fresh water found after the population of Arctic char became dominant in the water system, indicate that the food supply has changed, resulting in less food available to the trout in the Granvin Lake and the river downstream. The reduction in food supply and in growth might have led to higher mortality in young trout, and might have changed their life history, for instance by reducing the proportion of the population that migrates to sea. The absence of changes in growth in saltwater may partly be explained by the Granvin Fjord’s position in the innermost part of the fjord system, and that the salmon lice infections are found to be lower there, than in the areas further out having more fish farms. It may also in part be explained by the most heavily infected sea trout being underrepresented in the catches because of high mortality.

Anon. 2010. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2b, 516 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse for 227 norske laksebestander som det er satt et gytebestandsmål for og hvor det finnes fangststatistikk. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2010. Status for norske laksebestander i 2010. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 2, 213 s.

Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s. Hovedformålene med denne rapporten fra Vitenskapsrådet for lakseforvaltning er 1) å foreta en regionvis vurdering av laksebestander, og 2) på bakgrunn av dette gi føre-var-baserte råd om beskatningsnivå i ulike bestander og regioner med bakgrunn i bestandssituasjonen til de enkelte bestander som inngår i fisket i regionen. Formålene er definert i oppdrag fra Direktoratet for naturforvaltning (DN). I tillegg inneholder rapporten kapitler om ulike tema for å beskrive status for norske laksebestander i form av utviklingstrekk og trusselfaktorer, som blant annet rømt oppdrettslaks, lakselus, Gyrodactylus salaris, forsuring og vassdragsreguleringer. Rapporten inneholder også et eget kapittel om sjørøye og sjøørret. Vitenskapsrådet har imidlertid hatt som førsteprioritet å gi råd om beskatningsnivå i årets rapport, og andre viktige tema er derfor dekket i varierende grad. Råd, analyser og vurderinger i rapporten er gjort innenfor rammene av NASCO (North Atlantic Salmon Conservation Organisation) sine retningslinjer for føre-var tilnærmingen, ICES (International Council for the Exploration of the Sea) sine tilrådninger, samt vedtatte nasjonale målsettinger for lakseforvaltning i henhold til føringene i St.prp. nr. 32 (Om vern av villaksen og ferdigstilling av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder). Rådene som er gitt er basert på eksisterende vitenskapelig kunnskap, og det er kun biologiske forhold som er vurdert. I de 180 vassdragene der det er utarbeidet gytebestandsmål, er råd om beskatningsnivå basert på vurdering av måloppnåelse i forhold til gytebestandsmål i perioden 2005-2008, samt for 2008 separat i den grad tiltak har bedret situasjonen. Den offisielle fangststatistikken, sammen med beskatningsrater, er benyttet til å beregne gytebestandenes størrelse og i hvilken grad gytebestandsmålet er nådd i hvert enkelt vassdrag. For å ta hensyn til usikkerheten som finnes både i estimatet for gytebestandsstørrelse og gytebestandsmål, ble simuleringer benyttet. Gjennom simuleringer ble det estimert en gjennomsnittlig sannsynlighet for oppnåelse av gytebestandsmål i de siste fire år (og 2008 separat), samt en gjennomsnittlig prosentvis oppnåelse av gytebestandsmål, for hvert av vassdragene. For noen vassdrag ble det benyttet alternative metoder for å vurdere oppnåelse av gytebestandsmål, som for eksempel vassdrag som er stengt for fiske, eller vassdrag med svært lave eller variable fangster på grunn av variable fiskeforhold. For de om lag 250 vassdragene der det ennå ikke er fastsatt gytebestandsmål, ble bestandsstatus vurdert ut fra miljøforvaltningens kategoriseringssystem for anadrom laksefisk, og det ble vurdert i hvilken grad bestandene beskattes i sjøfisket. Fangstene av laks i disse 250 vassdragene utgjorde mindre enn 5 % av fangsten av laks i vassdrag i Norge i 2008. Informasjon om beskatningsrater finnes bare for et fåtall norske laksebestander. For vassdragene der det foreligger kunnskap om beskatningsrater, ble denne informasjonen brukt i de vassdragsvise simuleringene av gytebestandsstørrelse og gytebestandsmål. For øvrige bestander ble det utviklet et system for å fastsette beskatningsrater for ulike kategorier vassdrag, ut fra vassdragenes størrelse (små, mellomstore og store vassdrag) og en vurdering av om det var lav, middels, høy eller ukjent beskatning i vassdraget i de aktuelle årene (2005-2008). Beskatningsraten ble satt høyest for smålaks, og lavere for mellomlaks og storlaks. Beskatningsrater for de ulike kategoriene vassdrag og størrelsesgruppene av laks ble satt ut fra en analyse av eksisterende estimater av beskatningsrater i ulike laksevassdrag. Hvert vassdrag ble gitt ett av fire faste formulerte beskatningsråd (råd 1-4), basert på kriterier i forhold til oppnåelse av gytebestandsmålet. De fire ulike formuleringene av råd varierte fra råd 1 “beskatningen for denne bestanden framstår som bærekraftig og det er ikke nødvendig med ytterligere tiltak for å redusere beskatningen”, til råd 4 “beskatningen for denne bestanden er langt utenfor bærekraftige rammer og beskatningen bør reduseres svært mye for å sikre oppnåelse av gytebestandsmål og forvaltningsmål”. For vassdrag med svært mangelfull fangststatistikk, kan ikke Vitenskapsrådet anbefale fangst i det hele tatt fordi vi mangler essensiell informasjon om bestandene. I tillegg ble det gjort en vurdering av risikoen for tap av levedyktighet i bestandene ved en eventuell overbeskatning ut fra bestandsstørrelse og andre trusselfaktorer (i henhold til forvaltningens kategoriseringssystem). Små bestander og bestander utsatt for andre sterke trussler er særlig sårbare for overbeskatning. Det finnes lite kunnskap om hvor mye de enkelte laksebestandene beskattes i sjøfiske. Det ble derfor vurdert hvor utsatt de ulike bestandene er for redskap som brukes i sjøfisket ut fra størrelsesfordelingen av laks i bestandene. Laks mindre enn 1,5 kg går i høy grad gjennom kilenøter og krokgarn, og beskattes i mindre grad i sjøfisket enn større laks. Vi brukte gjennomsnittstørrelsen blant smålaks (< 3 kg) til å estimere andelen fisk under 1,5 kg i hver bestand. Dette er altså en vurdering av hvor utsatt de ulike bestandene er for sjølaksefiske, og ikke en vurdering av beskatningstrykket i sjøen. Det er utarbeidet en egen vedleggsrapport som beskriver hvert enkelt vassdrag i form av størrelse på gytebestandsmålet, sannsynlighet for oppnåelse og prosentvis oppnåelse av gytebestandsmålet de siste fire år, hvilke beskatningsrater som ble brukt i simuleringer, samt hvor stor andel av bestanden som er utsatt for sjølaksefiske. Her gis det også konkrete råd om beskatning for hvert enkelt vassdrag. Beskatningsnivå i fjordsystem, fjordregioner og kystregioner ble også vurdert, og det ble gitt konkrete råd om sjøbeskatning for de ulike områdene. Regioninndelingen følger lakseforvaltningens inndeling av Norge i 23 fjord- og kystregioner. I denne rapporten er flere av fjordregionene ytterligere inndelt i ulike fjordsystemer, og det er i disse tilfellene gitt vurderinger av beskatningsnivået både for de enkelte fjordsystemene og for regionen samlet. I vurderingene av beskatningsnivå i fjordsystem og fjordregioner ble i utgangspunktet de samme prinsippene brukt som i vurderinger av enkeltbestander, hvor det ut fra sannsynlighet for oppnåelse av gytebestandsmål, samt prosentvis oppnåelse av gytebestandsmål i tilhørende vassdrag, ble vurdert i hvilken grad beskatningen er bærekraftig eller ikke. Som for de enkelte vassdragene, ble det også for fjordsystemene og fjordregionene utarbeidet fire faste formuleringer med vurdering av beskatningen i området, samt tilhørende beskatningsråd. Hvilken vurdering og hvilket råd som ble gitt for hvert område var basert på kriterier i forhold til oppnåelse av gytebestandsmål. En semi-kvantitativ indeks for sårbarhetsvurdering ble i tillegg utviklet for fjordsystem og fjordregioner, og indeksen er basert på antall tilhørende vassdrag med råd om redusert beskatning, antall stengte vassdrag, antall nasjonale laksevassdrag som er truet, sårbare eller reduserte, innslaget av rømt oppdrettslaks og infeksjonspresset fra lakselus. Sårbarhetsindeksen ble benyttet til å justere beskatningsvurderingen for området, slik at områder som ble vurdert som sårbare ut fra disse kriteriene fikk en mer restriktiv beskatningsvurdering enn ut vurderingen av oppnåelse av gytebestandsmål alene. For fjordregioner som ble inndelt i flere ulike fjordsystem, er det gitt vurderinger av beskatningsnivået både for det enkelte fjordsystem og for regionen samlet, mens råd om beskatning bare er gitt for de enkelte fjordsystemene hver for seg, og ikke for regionen samlet. I kystregionene inngår i stor grad laks fra vassdrag som tilhører flere ulike regioner. For hver enkelt kystregion er det derfor gjort en vurdering av hvilke regioner laksen som inngår i fisket hovedsakelig kommer fra. Deretter er beskatningsvurderingene for disse regionene oppsummert og brukt som grunnlag for en beskatningsvurdering av den aktuelle kystregionen. Tilhørende beskatningsråd ble også gitt. Ut fra føre-var-hensyn ble den svakeste regionen med bestander som inngår i fisket, mest vektlagt. Av de 180 vassdragene med gytebestandsmål har 56 fått råd 1 (beskatningen fremstår som bærekraftig), 34 har fått råd 2 (beskatningen bør reduseres moderat), 34 har fått råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) og 29 har fått råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye). 97 av 153, eller 63 % av bestandene har således fått råd om redusert beskatning. Ti av vassdragene med gytebestandsmål var infisert av G. salaris, og det ble derfor ikke gitt noe beskatningsråd til disse, i syv av vassdragene var det for mangelfull informasjon til å kunne gi noe råd og ti av vassdragene var stengt for fiske etter villaks i 2008. Det ble også gitt separate beskatningsråd for fem sidevassdrag i Tanavassdraget, og alle fikk råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye). For 37 fjordområder (det vil si fjorder, eller fjordregioner dersom regionen ikke består av flere fjorder) ga vi råd 1 (beskatningen fremstår som bærekraftig) for 11 fjordområder, råd 2 (beskatningen bør reduseres moderat) for åtte, råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) for fem og råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye) for ni. Det vil altså si at 22 av 33, eller 67 % av fjordområdene har fått råd om redusert beskatning. I tillegg var vi ikke i stand til å gi standardiserte råd for fire av fjordområdene fordi de ikke hadde vassdrag med gytebestandsmål. For de ti kystregionene ga vi råd 3 (beskatningen bør reduseres betydelig) for fire og råd 4 (beskatningen bør reduseres svært mye) for seks regioner.

Anon. 2009. Vedleggsrapport med vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de enkelte bestandene. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1b, 357 s. Rapporten inneholder en vassdragsvis vurdering av måloppnåelse og beskatningsråd for de 180 norske laksevassdragene det er satt et gytebestandsmål for. Rapporten er et vedlegg til rapporten: Anon. 2009. Status for norske laksebestander i 2009 og råd om beskatning. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 1, 230 s.

Forseth, T., Stickler, M., Ugedal, O., Sundt, H., Bremset, G., Linnansaari, T., Hvidsten, N.A., Harby, A., Bongard, T. & Alfredsen, K. 2009. Utfall av Trollheim kraftverk i juli 2008. Effekter på fiskebestandene i Surna. - NINA Rapport 435. 35 s. På grunn av et uhell stanset Trollheimen kraftverk i Surna søndag 27. juli 2008 kl 06.50. Utfallet medførte at vannføringen falt fra 21 til 3 m3/s i løpet av 1 t 40 min, og først etter ca tre timer var vannføringen reetablert. Utfallet tørrla store deler av elvestrekningen nedstrøms kraftverket (ca 26 % av vanndekt areal før utfallet, fra kraftverksutløpet og ned til Øye bru), men modellsimuleringer (HEC-RAS) viste at vannstanden sank relativt sakte (mindre enn 20 cm pr time for hele utfallspreioden). Dette gjør at mye fisk kan unngå stranding. Vi estimerte at i størrelsesorden 14000 årsyngel og 3600 lakseparr strandet og døde som følge av utfallet. I smoltekvivalenter gir dette tap på ca 3000 laksesmolt, som utgjør under 3 % av antatt smoltproduksjon nedstrøms kraftverket i perioden 2009-2012. I størrelsesorden 1/3 av smoltproduksjonen i Surna foregår i dette området. På samme måte strandet det også mellom 3000 og 15000 årsyngel av aure, og et ukjent antall eldre aureunger, og den relative effekten på aurebestanden var trolig sterkere enn hos laks. Alle estimatene er usikre. Ekstra slipp av vann, uver og i uka etter utfallet, hadde trolig neglisjerbar effekt på fiskebestandene. Artsmangfoldet i bunndyrsamfunnet nedstrøms kraftverket er fattig og framstår som påvirket av store variasjoner i vannstand. Utfallet i 2008 var trolig spesielt uheldig på grunn av store tørrlagte arealer og lav vannføring (langt under minstevannføringen). Dette kan redusere tilgjengeligheten av bytte for fisk i en periode framover. Analyser av vannføringsdata i perioden 2000 til 2008 viser at det til tross for tiltak i kraftverket (fra 2006) fortsatt er mange ordinære vannføringsreduksjoner i kraftverket som trolig medfører minst like stor risiko for stranding av fisk som utfallet i 2008. Stranding er derfor fortsatt et betydelig problem for fiskebestandene i Surna, og det er et stort potensial for forbedringer gjennom driftsendringer i kraftverket. Selv om utfallet i juli 2008 trolig ga relativt liten stranding av fisk, er denne typen utfall svært uheldig for fiskebestandene og elveøkosystemet som helhet, spesielt på grunn av tørrlegging av områder som i utgangspunktet er permanent vanndekte. Forseth, T., Stickler, M., Ugedal, O., Sundt, H., Bremset, G., Linnansaari, T., Hvidsten, N.A., Harby, A., Bongard, T. & Alfredsen, K. 2009. Accidental close-down of the Trollheim Hydropower Plant in July 2008. Effects on the fish populations in the River Surna - NINA Report 435. 35 pp. An accidental stop in the turbine in the Trollheim Hydropower Plant on 27th July 2008 caused a drop in downstream discharge in the River Surna from 21 to 3 m3/s during 100 min. River discharge was reestablished after three hours. The drop caused large dewatered areas (26 % of total wet area before the drop), but HEC-RAS simulations indicated that the ramping rates were relatively low (less than 20 cm per hour for the whole drop period in the modeled transects). Thus, a high proportion of the fish may have avoided stranding. Stranding mortality was estimated at approximately 14.000 0+ salmon and 3.600 older juveniles (70 % 1+), or the equivalent of approximately 3000 smolts. The loss constitutes less than 3 % of the future smolt production downstream the power station (estimated by up-scaling from densities at electrofishing station, via mesohabitats to the whole river stretch) during 2009-2012. About one third of the smolts in the River Surna has been estimated to be produced in areas below the power plant. Between 3000 and 15 000 0+, and an unknown number of older brown trout likely also died from stranding, and the effect was probably larger for the juvenile population of brown trout than Atlantic salmon. All the above estimates are uncertain. Additional releases of water from the reservoir during, and one week after the drop, likely had no effects on the fish populations. The diversity of the zoobenthos communities in the river below the outlet of the power plant is low, likely due to large and frequent variation in discharge. The accidental stop in 2008 was probably particularly damaging, due to the large dewatered areas and low minimum discharge (far below the minimum allowed residual flow at 15 m3/s). This may temporarily reduce biomass and diversity of zoobenthos and thus prey availability for fish. Analysis of discharge data during the period from 2000 to 2008, show that despite measures implemented in the power plant (from 2006), there are several events when ordinary reductions in power production cause a drops in water level, with similar or higher risks of stranding mortality than the accidental stop in 2008. Stranding remains a major problem for the fish population in the River Surna, and there is great potential for improvements by changes in the operation of the power plant. While the accidental stop in 2008 likely did not cause very high fish stranding mortality, such drops are generally harmful for the fish population and the river ecosystem as a whole. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Lund, R.A., Hindar A., Harby, A., Larsen, B.M og Johnsen, B.O. 2006. Betydningen av vannkvalitet, vannføring og andre miljøforhold for tilstanden hos laks- og ørretbestanden i Jørpelandsvassdraget. - NINA Rapport 130. 66 s. Det er tilsynelatende så begrensede gyteområder i Jørpelandselva at dette begrenser den naturlige produksjonen i deler av vassdraget. I området nedenfor kraftverket er det siden 1995 utsatt fisk i mengder som har vært tilstrekkelig til å kompensere for denne begrensningen. Da vassdraget har svært god hulromskapasitet i substratet i alle deler av elva og derav gode skjulmuligheter for fiskunger, skulle en under fravær av negative påvirkningsfaktorer forvente at tetthetene av ungfisk var høyere enn de som er registrert i den tidsperioden vassdraget er overvåket. De relativt lave ungfisktetthetene kan ikke forklares ved at elfisket er utført på ugunstige vannføringer. Selv ved elfiske på lave vannføringer har ungfisktettheten ofte vært lav. Den mest nærliggende faktoren til å forklare den dårlige utviklingen i ungfiskbestanden er dårlig vannkvalitet, men tap av fisk ved stranding under raske nedtappinger av vannmengden gjennom kraftverket kan ikke utelukkes. På strekningen ovenfor kraftverket gir lav vannføring som følge av reguleringen klare begrensninger for fiskeproduksjonen i tillegg til at området har dårlige gytemuligheter for laksefisk. Blant ungfisken er det like mye ørret som laks til tross for årlige utsettinger av lakseyngel i store antall. Dette forholdet indikerer at vannkjemien kan ha hatt vesentlig betydning for utviklingen i ungfiskbestanden da ørretunger er mindre sensitive for surt vann enn laksunger. Omfattende innsjøkalking siden 1995 har tilsynelatende gitt god vannkvalitet i vassdraget, men prøvetakingen dekker ikke eventuelle kortvarige perioder med dårlig vannkvalitet. Sjøsaltepisoder i vintrene 1997, 1999, 2000, 2001 og 2002 kan ha forringet vannkvaliteten til skadelige nivåer fordi sidefelt i nedre deler av vassdraget har et potensial for mobilisering av giftig aluminium. Deler av elvestrekningen har dessuten lav vannføring i perioder slik at sidefeltenes vannkvalitet blir viktig. For å hindre skadelig Al-mobilisering bør terrengkalking vurderes. Lund, R.A., Hindar A., Harby, A., Larsen, B.M. and Johnsen, B.O. 2006. The significance of water quality, water flow and other environmental variables in relation to the status of the salmon and trout populations in the River Jørpelandselva. - NINA Rapport 130. 64 pp. Spawning areas most probably limit natural fish production in parts of the river Jørpelandselva. In the area below the power plant, releases of salmon fry have compensated this constraint. As the embeddedness of the substrate is low in all parts of the river, there is abundant shelter for parr. The estimated parr densities are below expected densities in a natural river unaffected by negative factors having influence. The low estimates of parr density cannot be explained by methodological problems due to unfavourable water discharges during electrofishing. The most important factor to explain the low parr densities is bad water quality. Stranding of parr during rapid reductions in water flow through the power plant may also contribute. In the area above the power plant low water flows due to the regulation of the river have caused significant limitations to fish production. In addition, the area suffers from limited spawning grounds for salmonid species. The density of trout parr equals that of salmon parr in spite of the significant annual releases of salmon fry, and the fact that the physical conditions of the river appear more favourable for salmon than for trout juveniles. This indicates that water quality has been of vital importance for the development of the parr population, as trout parr is less sensitive to acid water than salmon parr. Water quality has improved significantly since extensive liming was commenced in 1995. However, the frequency of water sampling is not sufficient to record brief periods of bad water quality. Incidents of saline precipitation (salts from the sea) during the winters of 1997, 1999, 2000, 2001 and 2002 may have reduced water quality to levels detrimental to the fish. In the catchment areas of some small tributaries in the lower section of the main river there is a potential to mobilize poisonous aluminium. During periods of low water flow in the main river, in particular above the power plant, these small tributaries may significantly influence water quality in the main river. To counteract this, liming of the watersheds should be considered.

Lund, R.A. 2006. Status for ungfiskbestanden i et regulert laksevassdrag (Levangerelva) relatert til vannføringsregimet. - NINA Rapport 134. 40 s. Ungfiskbestanden i Levangerelva består i all hovedsak av laks. Ørretunger utgjorde kun 9 % av ungfisk eldre enn årsyngel i 2004. Det ble ikke funnet andre fiskearter på de ti undersøkte lokalitetene som var jevnt spredt på alle deler av den lakseførende delen av vassdraget. Tettheten av presmolt av laks (fisk større enn 99 mm ved endt vekstsesong) varierte fra 5,4 til 53,7 individer pr 100 m2 på de ti lokalitetene som alle var antatt gode produksjonsområder og valgt med mest størst mulig habitatmessig likhet. Målinger av tetthet og vekst på de ti lokalitetene viste at en stor del av vassdraget har reduserte produksjonsvilkår sannsynligvis som følge av vannføringsregimet gjennom de to kraftverkene som tilfører vann fra ulike deler av vassdragets nedbørfelt. I løpet av perioden på ca tre år (1.11.2001 - 31.10.2004) som det her er vurdert timebaserte vannføringer, har det årlig vært en rekke større og raske vannføringsreduksjoner ved begge kraftverkene som kan ha medført stranding av fisk og tap av næringsdyr for fisk ved hyppig tørrlegging av elveleiet. Redusert fiskeproduksjon kan i tillegg være en effekt av kaldt driftsvann fra kraftverkene i fiskens vekst-sesong. De laveste fisketetthetene var i nedre halvdel av vassdraget og nedenfor utløpet av Langåsfoss kraftverk. Det er sannsynligvis et betydelig potensial til å produsere større mengder laksunger ved gode avbøtende tiltak. Vassdraget bør derfor følges opp med mer reguleringsspesifikke undersøkelser for å komme fram til gode tiltak, m.a. for å vurdere en egnet minstevannføring fra begge kraftverkene og driftsprosedyrer som søker å unngå stranding av fiskunger. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse

Jonsson, B. og Jonsson, N. 2005. Sjøørretovervåkning i bekker langs Skagerrakkysten: Situasjonen i 2004. - NINA Rapport 24. 14 s. © Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse