Search

Høsten/vinteren 2020-2021 ble det utført et forsøk på NIBIO Landvik for å undersøke hvilke metoder som er mest effektive for utvasking av frø fra bær av svartsurbær (Aronia melanocarpa), samt hvordan disse behandlingene påvirker frøets spireevne. Metodene var lett vasking av friske bær (kun fjerning av noe fruktkjøtt) og grundig vasking (fjerning av alt fruktkjøtt) av enten friske eller frosne bær. For alle behandlingene ble frøets spireevne undersøkt både med og uten stratifisering ved 4 °C i 77 dager. Tidsforbruket ved grundig og lett vasking var henholdsvis 46,0 og 23,5 minutter pr. kg friske bær. Uansett metode for utvasking var det ingen spiring hos frø som ikke ble stratifisert. Også stratifiserte frø fra friske bær, som enten var lett eller grundig vasket ut, spirte dårlig (3-7 %). Best spiring (63 %) var det av stratifiserte frø fra bær som var frosset ved -2 °C i 2 måneder før grundig utvasking.

I forbindelse med prosjektet ‘Fra grasmark til blomstereng’ mottok NIBIO i 2017-2020 støtte fra Aust- og Vest Agder (nå Agder) kompetansefond til å utvikle NIBIO Landvik til ‘Norsk kompetanse-senter for blomstereng og naturfrø’. Prosjektet bestod av to deler, nemlig (1) Innsamling av lokale frøpopulasjoner og utvikling av frøavlsteknikk for urter til blomstereng, og (2) Utvikling av metoder for omdanning av monoton grasmark til artsrik blomstereng gjennom innsåing av norsk frøblanding. I del 1 av prosjektet ble det fra 2017 til 2019 samla inn frø og etablert oppformeringsfelt med rundt 60 populasjoner av 30 naturengarter typiske for slåtteenger på Sørøstlandet. Flesteparten av oppformeringsfelta lå på Landvik, men et økende antall kontraktfrøavlere ble også engasjert i produksjonen. Det ble utført et stort antall frøavlsforsøk, spesielt med ulike frøhøstingsmetoder. Salget av blomsterengfrø (eksl. grasfrø) økte fra 7 kg i 2018 til 50 kg i 2019 og 110 kg i 2020. I del 2 av prosjektet ble det i 2017 etablert seks forsøksfelt fra Grimstad i sør til Nannestad i nord for å finne fram til optimal skjøtsel før og etter innsåing av norsk blomsterengblanding i eksisterende monoton grasmark. Forsøka viste at det sikreste tiltaket for å redusere konkurransen fra graset og øke tilslaget ved såing er å slå grasmarka to ganger pr sesong med raking/fjerning av avklippet. Dette bør gjennomføres i minst to år før og minst to år etter innsåing av blomsterengfrøet. Gjennom prosjektet har det blitt holdt mange foredrag og det har vært et stort antall medie-oppslag. Vi vurderer at målet for prosjektet er oppnådd og at NIBIO Landvik pr 1.1. 2021 er godt etablert som ‘Norsk kompetansesenter of blomstereng og naturfrø’.

Blåklokke (Campanula rotundifolia L.) hører til klokkefamilien (Campanulaceae) og vokser i ugjødsla slåtte- og beitemark, tørrbakker, veikanter, på berg og i lysåpen, beita skog på tørr og nitrogenfattig jord over hele Norge (Figur 1). Den har en tynn, spinkel stengel og vakre, blå blomster, og regnes som en indikatorplante for naturenger. Vi ønsker derfor å få oppformert frø av lokale populasjoner av blåklokke til bruk i NIBIOs regionale frøblandinger for alle landsdeler. Blåklokkefrøet er imidlertid smått (tusenfrøvekt rundt 50 mg, bilde 2) og blåklokke vil derfor sjelden utgjøre mer enn 5 vekt% av frøblandingene. Vi regner med at det for landet som helhet er behov for 10-20 kg blåklokkefrø pr år.

Hanekam (Lychnis flos-cuculi) hører til nellikfamilien (Caryophyllaceae). Arten er flerårig og sprer seg med jordstengler. Den vokser langs kysten fra svenskegrensa til Vesterålen og i låglandet innafor, samt på spredte steder i Troms og Finnmark (Figur 1). Hanekam er mest vanlig på åpen og fuktig jord, langs bekkekanter, i sumper og på fuktig skogsbunn. Planten er knyttet til gammel kulturmark med lite tilførsel av gjødsel og blir utkonkurrert av mer kraftigvoksende arter ved god tilgang på næring. Den trives best der enga blir slått, men også på ugjødsla beiter. I NIBIOs blomsterfrøblandinger har vi så langt brukt den i friskengblandinga for Sørøstlandet, men det er ikke utenkelig at den etter hvert vil inngå også i friskeng- og fuktengblandinger for andre landsdeler.

Rundbelg (også kalt ‘rundskolm’, Anthyllis vulneraria) er en flerårig, inntil 30 cm høy urt i erteblomstfamilien (Fabaceae). Arten har følgende morfologiske kjennetegn

Gjødselverdi av struvitt fra HIAS IKS ble i potteforsøk sammenlignet med vanlig handelsgjødsel-P (Opti-P), samt et kontrolledd uten tilførsel av P. Til forsøket ble anvendt krykvein, flerårig raigras, rødsvingel og bygg. Potter med krykvein og raigras gjødslet med struvitt og Opti-P vokste stort sett likt frem til 1-2 uker før forsøkets avslutning, hvor det var tendens til at tilveksten i potter med struvitt falt. I potter med null P var tilveksten lavere enn i potter med struvitt og Opti-P i hele perioden. Resultatene viser, at potter med krypkvein og raigras gjødslet med struvitt hadde samme tørrstoffproduksjon som potter gjødslet med Opti-P de første ca. 12 uker etter såing, hvilket tyder på,at struvitten i dette forsøket hadde potensiale til rask frigøring av P.

Engknoppurt (Centaurea jacea, bilde 1), fagerknoppurt (Centaurea scabiosa), og svartknoppurt (Centaurea nigra) er flerårige urter i kurvplantefamilien (Asteraceae). Blomstene kan forveksles med blomstene til ulike tistelarter, men artene i knoppurtslekta som vokser naturlig i Norge har ikke torner.

Prestekrage (Leucanthemum vulgare, bilde 1) hører til kurvplantefamilien (Asteraceae) og finnes over hele Norge med unntak av de høyeste fjellområdene og deler av Finnmark (figur 1). På Vestlandet var den ikke en del av den opprinnelige floraen, men ble trolig innført som ugras med grasfrø på slutten av 1800-tallet. Plantene blir 20 – 70 cm høye og finnes både i friske og tørre slåtteenger, langs veier og jernbaner, samt i åker- og skogkanter, naturbeiter og plener. Den finnes mest på ugjødsla mark, men kan og vokse der det er noe gjødsla. Planten er flerårig, med rotstokk og overvintrende rosetter.

Denne rapporten gir resulater fra to års forsøk med med tilsetning av perlitt, kloakkslamkompost eller en blanding av perlitt og slamkompost til vekstmassen på USGA-greener . Forsøket utføres i lysimeteranlegget ved Bioforsk Øst Landvik.

Denne rapporten beskriver bakgrunn og forsøksmetodikk, samt gir resultater fra etableringsåret 2008 i et nytt fireårig prosjekt med sammenlikning av engrapp og raigras på ’fotballbaner’ anlagt ved Bioforsk Landvik (Grimstad), Apelsvoll (Østre Toten) og Kvithamar (Stjørdal). Poa pratensis or Lolium perenne for establishment and overseeding of Norwegian football pitches. 1. Background, methods and results from the establishment year 2008

Semantic Web technologies for publication of humanistic research data. XML Topic Maps as a publishing tool for the humanities. Part 1 (chapters 1 through 3) of this master’s thesis consists of a critical discussion of why and how to represent knowledge on the World Wide Web. It starts by giving an overview of the historical development of networks, network technologies and the World Wide Web. Thereafter, insight from the field of Artificial Intelligence is discussed, focusing on the limitations of micro worlds and the separation of algorithm and problem-domain. Knowledge drawn from AI may be seen as converging with that of network technologies and distributed processing, giving us a vision of a Semantic Web where sets of data are self-describing - beyond the context of layout. We define the technologies of such a Semantic Web to be based on four main components: unambiguous identity-criteria, classes, objects, and relations. Hence, Semantic Web technologies and standards must be able to convey information about ontologies, and will typically take the form of associative ‘information overlay’-technologies such as W3C’s Web Ontology Language (OWL) and ISO’s Topic Maps. Part 2 discusses an implementation of a Semantic Web technology. The Web application1 developed as part of this project is used for publication of research data from the project “Det vestnorske hellerprosjektet” at the Department of Archeology, University of Bergen. The project’s findings will be published using XML Topic Maps, which allows us to navigate the information structure based on the semantics of the information model itself.

Fra Universitetet i Christianias opprettelse i 1811 til Sophus Bugges ansettelse som lektor i 1864 utviklet filologifaget seg fra en fagdisiplin med dannelse som sentralt mål, til en forskningsdisplin. Utviklingen kan forstås som en brytningstid mellom et klassisk- filologisk og et nasjonalfilologisk paradigme. Perioden 1811-1830 var de klassiske studienes storhetstid ved Universitetet. På samme tid var interessen for norrrønt språk og historie økende og fenget mange. Denne interessen var knyttet til en vitenskap i særdeleshet: Den sammnelignende språkvitenskapen. I 1830-årene begynte det klassiske paradigmet å møte motstand, og for Universitetets vedkommende var nederlaget totalt med fundasrevisjonen (revisjon av universitetsloven) i 1845. Det nasjonalfilologiskes storhetstid kan tidfestes til 1840- 50-tallet. Det var en periode med stor aktivitet innen norrønt filologi og historie hvor også de klassiske filologene engasjerte seg i språkvitenskap. Den nasjonale filologien utviklet seg imidlertid i 50-årene mer mot å bli en forskningsdisiplin uavhengig av spørsmål som språknormering og folkeopplysning om historien. Sophus Bugges ansettelse var et ledd i denne prosessen mot å befeste Universitetet i Christiania som en forskningsinstitusjon for filologi.