Search

Bakgrunn: Smittevern utgjør en stor del av anestesi- og operasjonssykepleieres arbeidshverdag og ansvarsområde. På operasjonsstuen behandles kritisk syke og sårbare pasienter og forebyggende tiltak iverksettes for å beskytte dem mot smitte, sykdommer og postoperative komplikasjoner. Smittevern er i tillegg viktig for å verne om helsen til det kirurgiske teamet. Bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen er et tema det finnes ulike meninger om og den praktiske bruken er variert. Tidligere forskning på feltet er mangelfull og kommer også med varierende anbefalinger for praksis. Det er utarbeidet egne retningslinjer for bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuer på norske sykehus. Utbruddet av Covid-19 viruset i januar 2020 bidro til at smittevern fikk høyere prioritet også i samfunnet generelt og bruk av munnbind ble raskt sett på som ett av flere tiltak for å forebygge spredning av Covid-19. Hensikt og problemstilling: Hensikten med dette forskningsprosjektet er å undersøke om Covid-19 pandemien har endret anestesi- og operasjonssykepleieres tanker og holdninger til bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen og hvordan dette har endret praktiseringen av munnbind generelt. Vår problemstilling blir dermed: “Har Covid-19 pandemien ført til endringer i bruk av kirurgisk munnbind hos anestesi- og operasjonssykepleiere på operasjonsstuen?”. Metode: Masteroppgaven er et kvalitativ forskningsprosjekt med utførelse av individuelle dybdeintervju, sett fra et fenomenologisk perspektiv. Fem deltakere, to anestesisykepleiere og tre operasjonssykepleiere, ble intervjuet. Malteruds systematiske tekstkondensering er brukt for analyse av materialet. Resultater: Resultatene viser at deltakerne er mer oppmerksomme på bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen etter Covid-19 utbruddet, og at terskelen for å bruke det har blitt lavere. Den generelle bruken har økt og kirurgisk munnbind brukes ofte over lengre perioder enn tidligere. Før utbruddet av Covid-19 ble bruk av kirurgisk munnbind sett på som et forebyggende tiltak med tanke på postoperativ sårinfeksjon hos pasienten, og fokuset lå på å bevare det kirurgiske utstyrets sterilitet. MKS591, Kandidatnummer 473 og 468 Med Covid-19 pandemien kom en prioriteringsendring der fokuset nå er å hindre smittespredning av viruset, og kirurgisk munnbind brukes i større grad ved all pasientkontakt. Det kommer også frem at ukorrekt bruk av kirurgisk munnbind legges lettere merke til når det er økt oppmerksomhet på temaet, og at ukorrekt bruk også observeres under Covid-19 pandemien. Konklusjon: Vi kan konkludere med at det har skjedd en endring i bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen hos anestesi- og operasjonssykepleiere etter Covid-19 pandemien. Kirurgisk munnbind blir i mye større grad brukt, og en har det på seg i lengre perioder enn før utbruddet av Covid-19. Det er i større grad fokus på kirurgisk munnbind og hvordan det bæres. Det er ønskelig å beskytte seg selv og andre mot smitte av Covid-19. Likevel blir ukorrekt bruk av kirurgisk munnbind på operasjonsstuen også observert under pandemien. De nasjonale retningslinjene for anvendelse av kirurgisk munnbind blir ikke fulgt av alle i det kirurgiske teamet. Vi ser at forskningen på feltet er mangelfull, og dette fører til usikkerhet ved de gjeldende nasjonale retningslinjene.

Masteroppgave i klinisk sykepleie, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen Denne masteroppgaven har utspring i en undring over at jeg har observert relativt store variasjoner i hvordan munnbind brukes på operasjonsstuene. Det har ikke vært mulig å finne studier som kunne svare på denne undringen. Derfor har jeg undersøkt normene for bruk av munnbind. Studien er basert på en registrantanalyse av norske lærebøker i generell sykepleie og operasjonssykepleie fra perioden 1877-2018. Studien er gjort i lys av Bourdieus teorier om doxa og praktisk sans. Den er fundert i en praxeologisk analysestrategi med tilhørende analyser av lærebokforfatternes posisjoneringer i lys av deres disposisjoner og posisjoner i det sosiale rommet og feltet. Studien viser at i perioden 1877-1920 er doxa at munnbind ikke bør brukes. Dette kan kanskje forklares ut ifra miasmeteorien som stod sterkt i samfunnet før mikrobene ble oppdaget. Miasmene spredde seg der det var skittent og i uorden, og ettersom at operasjonsstuene ble sett på som rene og luftige områder, var ikke operasjonsstuene mottakelig for miasmene. Oppdagelsen av mikrobene skjedde i dette tidsrommet, men fikk ikke innvirkning på doxa i lærebøkene fra 1877-1920. I perioden 1921-1954 er doxa at munnbind bør brukes ved større operasjoner. Denne argumentasjonen representerer et brudd i tenkningen om hygiene og smittevern ved operasjoner. Argumentasjonen oppstod etter at Norge ble rammet av Spanskesyken. I perioden 1954-2018 er doxa at alle på operasjonsstuen bør bruke munnbind ved alle operasjoner. Denne argumentasjonen oppstod i etterkant av at antibiotika og vaksinasjonsprogrammer ble innført. Til tross for færre smittsomme sykdommer har bruken av munnbind økt. Det kan se ut til at argumentasjonen baserer seg mer på praktisk erfaring enn på vitenskap. Dette kan mellom annet være grunnet i en redsel for konsekvensene ved ikke å følge retningslinjene for bruk av munnbind. Underveis i studien oppstod koronapandemien. I den sammenheng ser det ut for at doxa for bruk av munnbind på norske operasjonsstuer blant annet har endret seg til at anestesipersonell kan oppholde seg på operasjonsstuen uten munnbind. Bakgrunnen for denne endringen er mangel på munnbind ved perasjonsavdelingene. Dette viser at rammebetingelsene er avgjørende for bruk av munnbind, og man finner alternative løsninger for å gjøre det beste ut av situasjonen. Man bruker sin praktiske sans. MKS591