Search

Innledning: Studier har vist at bare 50 prosent av kronisk syke pasienter etterlever legemiddelbehandlingen. I følge WHO sin modell for etterlevelse påvirkes etterlevelse av fem faktorer: pasientrelaterte, sosioøkonomiske, behandlingsrelaterte, sykdomsrelaterte og helsetjenesterelaterte faktorer. Det er gjort mange studier på etterlevelse, men få er gjort fra pasientens perspektiv. For å lære mer om hvordan pasienter oppfatter legemiddelinformasjonen og hvilken betydning dette har for deres etterlevelse av legemiddelbehandlingen etter utskriving bør flere studier fra pasientens perspektiv utføres. Hensikten med studien var å undersøke hvordan ulike faktorer med betydning for etterlevelse kommer til uttrykk i kommunikasjon mellom pasient og helsepersonell og hvilket utfall dette har for etterlevelsen etter utskrivning. Metode: Dette var en kvalitativ studie bestående av observasjoner og semistrukturerte intervjuer, hvor legemiddelsamstemming ble utført som en del av intervjuene. Av de 15 som ble inkludert i den overordnede studien, ble ti pasienter intervjuet etter hjemkomst og disse pasientene ble inkludert til denne masteroppgaven. I denne masteroppgaven presenteres en analyse av utvalgte deler av resultatene fra studien med fokus på faktorer som påvirker etterlevelse etter utskriving fra sykehus i henhold til oppgavens hensikt. Resultat: Ti pasienter ble inkludert til denne oppgaven. Etter intervju med legemiddelsamstemming ble det funnet uoverensstemmelser hos fem av ti pasienter. Uoverensstemmelsene som ble funnet var på grunn av dårlig eller mangelfull informasjon til pasienten. Alle pasientene ga uttrykk for at de hadde høy grad av etterlevelse og mange pasienter hadde god kontroll på legemidlene sine før innleggelsen. Flere mistet kontroll etter utskriving på grunn av endringer i legemiddellisten. Det vistes ikke stor forskjell mellom de med lav og høy utdanning, men de med helsefaglig bakgrunn viste seg å ha større grad av kunnskap og forståelse for legemidler enn de uten helsefaglig bakgrunn. Flere hadde opplevd bivirkninger og interaksjonsproblematikk tidligere. Disse pasientene savnet mer informasjon rundt dette. Pasientene uttrykte at de hadde fått god informasjon om behandlingen, men noe flere var usikre på, var hvor lenge de skulle bruke legemidlene. Mange pasienter oppga at de følte at de hadde god effekt av legemidlene sine. Helsepersonellet hadde ofte fokus på etterlevelse og var flinke til å gi oppfølging tilpasset pasientens behov. De pasientene som trengte tett oppfølging etter hjemkomst, enten i form av trygghetsavdeling eller hjemmesykepleie ble tilbudt det. Diskusjon: Resultatene viste at 50 % av pasientene ikke etterlevde behandlingen i henhold til epikrisen på grunn av dårlig eller mangelfull informasjon. Det viser at det er utfordringer i informasjonsoverføringen mellom tjenestenivåene. Det er vist i studier at pasienter får for lite legemiddelinformasjon på sykehuset og at de ønsker mer individuelt tilpasset informasjon, det samsvarer med resultater fra vår studie. Det er også vist i studier at etterlevelse av langvarig behandling og behandling med få symptomer er lav. Det understreker at det er viktig med informasjon om hvorfor pasientene bruker legemidlene slik at pasientene kan se nytten framfor risikoen ved å bruke legemidlene. Vår studie viste at pasientenes tillitt til helsetjenesten og helsepersonellet var stor. Det er vist i andre studier at tillitt kan bidra til å øke etterlevelsen. Informasjonsflyten mellom pasient og helsepersonell var ikke alltid optimal, spesielt ved utskriving og epikrise. Det er viktig med god kommunikasjon og overføring av informasjon til neste tjenestenivå for å forsikre pasientens kontinuitet av behandlingen. Konklusjon: Resultatene fra studien viser en gruppe pasienter som er opptatt av legemiddelbehandlingen, med varierende kunnskap om legemidlene. Alle pasientene mente å etterleve behandlingen, men flere uoverensstemmelser ble funnet som skyltes dårlig eller mangelfull informasjon til pasientene ved og etter utskriving. Faktorer som hadde noe å si for etterlevelsen, var om de var godt kjent med legemidlene sine, og om de hadde fått mange endringer i legemiddellisten etter utskriving. Mange pasienter sa at de savnet mer informasjon om bivirkninger og interaksjoner. Flere hadde også bekymringer rundt bruken av mange legemidler, noe som kunne vært unngått hvis pasientene hadde fått mer informasjon om hvilken effekt legemidlene hadde og hvorfor det var viktig for dem å ta legemidlene. Studien viser at legemiddelbrukere er motiverte for å etterleve legemiddelbehandlingen, da er det viktig at denne motivasjonen og fokuset også er tilstede i de ulike nivåene i helsetjenesten. Det er nødvendig med mer forskning på etterlevelse fra pasientens perspektiv for å kunne øke etterlevelsen ytterligere.