Search

Denne avhandlingen tar for seg manifester skrevet av høyreekstreme enslige aktører. De siste årene har det i Vesten vært en rekke terrorangrep begått av høyreekstreme enslige terrorister som har publisert et manifest i forkant av angrepet. Gjerningspersonene deler tekstene sine gjennom internett, og kan slik nå ut med sine motivasjoner og budskap til resten av verden. I avhandlingen analyserer vi fire manifester skrevet og publisert av høyreekstreme enslige aktører før de begikk terrorangrep. Alle manifestene ble publisert på nett i forkant av terrorangrepene, og gjør rede for gjerningspersonenes verdenssyn, motivasjon og selvfremstilling. Terrorangrepene var rettet mot ulike grupper, men de var alle motivert av et rasistisk fremmedhat som er dypt forankret i høyreekstreme ideer om kjønn, rase og samfunn. Ved å sammenligne fire manifester undersøker vi meningen gjerningspersonene legger i drapene de begikk. Formålet med prosjektet er å øke kunnskapen om fenomenet enslige aktører som skriver manifest i forkant av et angrep, med spesiell vekt på hvilken betydning manifestene har for utførelsen av terrorangrepet. Med utgangspunkt i en narrativ tilnærming (se Sandberg, 2018 for en generell innføring), ser vi nærmere på hvordan gjerningspersonene rasjonaliserer og rettferdiggjør sine voldelige handlinger gjennom fortellingene sine. Vi supplerer analysen med teorien om nøytraliseringsteknikkene som viser at gjerningspersonene forsøker å nøytralisere volden med utgangspunkt i konvensjonelle moralske normer (Sykes og Matza, 1957). Gjennom den narrative analysen identifiserer vi master- og personlige narrativer som grunnleggende sett har et likt handlingsforløp, men med noen variasjoner mellom hvert manifest. Vi identifiserer ett masternarrativ på tvers av alle manifestene som uttrykker gjerningspersonenes verdenssyn. Masternarrativet inneholder flere konspiratoriske trekk (se Wood mfl., 2012 og van Prooijen mfl., 2015 for definisjon av konspirasjonsteori), og baserer seg på høyreekstreme ideer om den hvite rasens overlegenhet (Buckingham og Alali, 2020). Konspirasjonsteoriene tilbyr en forenklet forståelse av verden, der grupper kategoriseres som fiender og allierte, og skaper dermed inntrykk av et samfunn i konflikt. Sammen med troen på at staten er styrt av en skjult elite som motiveres av egen vinning, vekker masternarrativet mistillit mot staten og demokratiet som system. Blant individer som tror på konspirasjonsteorier, er det likevel få som velger å begå vold. For å kunne rasjonalisere sine voldshandlinger er det nødvendig for gjerningspersonene å danne personlige narrativer. Med utgangspunkt i masternarrativet kan gjerningspersonene forstå vold som et legitimt virkemiddel gjennom sitt personlige narrativ. Vi identifiserer fem personlige narrativer i manifestene: rasjonalitets-, idealist-, krise-, hverdags- og trollnarrativ. I de tre første narrativene uttrykker gjerningspersonene en forståelse av vold som nødvendig med hensyn til samfunnssituasjonen. Volden er den siste utveien eller en type forsvarshandling: Gjerningspersonen er nødt til å handle fordi det er en plikt eller et ansvar, og legger vekt på at volden er for folkets eller landets beste. I de to siste narrativene tar gjerningspersonene volden for gitt. Her er det heller et fokus på å etablere et forhold mellom gjerningspersonen og leseren, og humor brukes for dette formålet. Hverdagsnarrativet er svært personlig og her forsøker gjerningspersonen å fremstille seg nærmest som en venn overfor leseren. Trollnarrativet er derimot dypt forankret i internett- og chankulturen, og bruker humor, referanser og memes for å skape både underholdning og etablere tilhørighetsfølelse. Funnene våre bekrefter at de enslige aktørene i utvalget vårt ikke er så enslige som de kan gi inntrykket av. Narrativene deres er ikke unike, men baserer seg på velkjente fortellinger. Masternarrativet deres er inspirert av utbredte konspirasjonsteorier, og de personlige narrativene bruker elementer fra den typiske heltemyten (se Frye, 1957). Hverdags- og trollnarrativet skiller seg ut ved å ha et større fokus på å danne en fellesskapsfølelse hos leseren, og viser at humor kan spille en rolle i å nøytralisere voldelige handlinger. Vi ser derfor behovet for å rette et større fokus på hvordan humor bidrar til å nøytralisere vold. Samtidig viser studien verdien av å studere skriftlige tekster med narrativ teori, og at tekster som manifester er rike datamaterialer for narrative analyser.