Search

Kollektivtrafikk er viktig for menneske over heile verda, og speler ei viktig rolle i å skape trygge og moderne byar. Offentleg eigde reiseselskap, finansiert med fellesskapet sine midlar, har ofte monopol på utforming av kollektivtilbodet. I denne masteroppgåva undersøkast forholdet mellom lokal samferdselspolitikk og retorikk med kritisk diskursanalyse som rammeverk. Eg tek for meg reiseselskapa Ruter i Noreg og Metro de Medellín i Colombia sine strategiar for å kommunisere med passasjerar når samfunna dei opererer i endrar seg. Oppgåva består av ein multimodal tekstanalyse av to kampanjar frå 2018 og 2019, samt ein kontekstanalyse i to lag. Ein toposanalyse kastar ljos over reiseselskapa si eigenforståing, og omgrep frå Fairclough og Halliday gjev ulike perspektiv på dei ulike laga i diskursen. Maurice Charland sin teori om korleis retorikk kan fungere konstitutivt forklarar kva rolle retorikken speler når samfunnet endrar seg. Oppgåva synar at reiseselskapa sine strategiar kan fungere konstituerande om vilkåra i samfunnet ligg til rette for det, slik det gjorde i Medellín på 80- og 90-talet, og at liknande strategiar har potensiale i Oslo. Det kjem også fram at reiseselskapa delar ei bransjeforståing av eigen verksemd og at marknadstenking dominerer i større grad drifta til Metro de Medellín enn Ruter. Funna i denne oppgåva synar at retorikken i kollektivtrafikken er avhengig av reell samfunnsendring for å vere effektiv, men at å etablere eit kollektivt subjekt kan endre korleis menneska i byar samhandlar med kvarandre i det offentlege rom.

Bakgrunn: Multippel Sklerose (MS) er en nevrodegenerativ sykdom som ofte fører til problemer med balanse og gangfunksjon. Ridefysioterapi er et tilbud der man bruker hestens bevegelser som grunnlag for terapi. Hensikten med denne studien var å undersøke om ridefysioterapi hadde effekt på balanse og gangfunksjon hos personer med MS med høyt til moderat funksjonsnivå, og om noen spesifikke deler av balansen ble påvirket. I denne studien undersøkte man effekt på kjernestabilitet, biomekaniske forhold (styrke og alignment), stabilitetsgrenser, antisipatorisk stillingsendring, reaktive posturale responser, sensorisk orientering, stabilitet under gange, og ganghastighet. Metode: I denne oppgaven ble det benyttet et Single Subject Experimantal Design (SSED) med ABAA-design. A står for faser uten intervensjon og B står for intervensjonsfase. A1=baseline A2=umiddelbart etter intervensjon A3= 1 måned etter intervensjon. To personer med MS ble inkludert i studien. Den ene med Extended Disability Status Scale (EDSS) = 6,5, Den andre med EDSS = 3,0. Intervensjonen besto av ridefysioterapi 2 ganger per uke i 6 uker. Deltagerne ble testet med Trunc Impairment Scale – modifisert Norsk utgave (TIS-modNV), 10-meters gangtest (10MW), Balance Evaluation Systems Test (BESTest), og patient Global Rating of Change (pGRC). Resultater: Intervensjonen hadde signifikant effekt på balanse hos begge deltagerne, og bedringen vedvarte en måned etter intervensjonsfasen. Det hadde positiv effekt på ganghastighet hos den ene deltageren, og begge fikk signifikant bedring i stabilitet under gange. Intervensjonen gjorde at begge deltagere fikk signifikant bedre kjernestabilitet, biomekaniske forhold, reaktive posturale responser og sensorisk orientering. Den ene fikk bedring i stabilitetsgrenser. Ridefysioterapien ga ikke signifikant effekt på antisipatorisk stillingsendring, hos deltagerne i denne studien. Konklusjon: Resultatene i denne studien tyder på at ridefysioterapi kan ha god effekt på balanse hos personer med MS. Studiedesignet gjør at resultatene ikke kan generaliseres til andre personer med MS, og det er stort behov for flere, større studier som undersøker effekt av ridefysioterapi på balanse og gangfunksjon hos personer med MS.

Hereditær spastisk paraparese (HSP) er fellesbetegnelsen for en gruppe arvelige, nevrodegenerative sykdommer som karakteriseres av sakte progredierende spastisitet og varierende grad av svakhet i bena. Gangvansker, balanseproblemer og falltendens er vanlig. Individuelt tilpasset fysioterapi rettet mot muskelstyrke, bevegelighet, gange og balanse anbefales, men er lite undersøkt. Hensikten med denne studien var å undersøke om intensiv, individuell fysioterapibehandling med hovedfokus på trening i vektbærende stillinger kunne påvirke gange og balanse hos personer med HSP. Single Subject Experimental Design med ABAA-design ble benyttet. Studien inkluderte to personer med «ren» HSP som hadde gangvansker og balanseproblemer. Utfallsmål var BESTest for balanse, og 10 meter gangtest og 2 minutters gangtest for gangfunksjon. Det ble utført totalt 16 målinger. Intervensjonen bestod av individuell fysioterapibehandling i 60 minutter, 3 ganger per uke i 5 uker. Resultatene i studien viste at intervensjonen hadde effekt på balanse hos begge deltakerne, og bedringen vedvarte ved oppfølging en måned etter intervensjon. Intervensjonen hadde også en liten effekt på gangfunksjon hos deltaker 1, mens det ikke var noen endring i gangfunksjon for deltaker 2. Resultatene fra denne studien kan ikke generaliseres, og det er et stort behov for flere studier i forhold til effekt av fysioterapibehandling for personer med HSP.

Cerebral Parese (CP) er ei gruppe tilstander som er kjenneteikna av endra rørsle og/eller stilling samt motorisk funksjon, grunna ei ikkje-progredierande skade i den umodne hjernen. Vaksne med CP møter likevel utfordringar med nedsett funksjon, inkludert redusert eller bortfall av gangfunksjon. Det er lite forsking relatert til denne utfordringa. Då kjernestabilitet er viktig for å oppretthalde balanse i aktivitet og gange, er føremålet med denne studien å undersøke om intensiv individuell fysioterapibehandling kan ha innverknad på balanse og gangfunksjon hjå vaksne med CP. Studien har eit Single-Subject Experimental design, A1BA2A3-design, og inkluderer to deltakarar med CP. Testane brukt ved målingane er Trunk Impairment Scale - Modified Norwegian Version (TIS-modNV), Mini-BESTest, 10 meter gangtest, 2 minuttar gangtest og The Patient´s Global impression of Change. Intervensjon hadde fokus på kjernestabilitetstrening, og gjekk over seks veker inkludert tre treningar på à ein time per veke. Resultata ved testing viste at begge deltakarane hadde signifikant betring ved TIS-modNV, samt at den eine deltakaren hadde signifikant betring på 10 meter gangtest hurtig tempo. Det var ingen signifikant endring i dei andre testane. Konklusjonen er dermed at resultata i studien indikerer at trunkus kan påverkast med trening av kjernestabilitet hjå vaksne med CP. Resultata har likevel ingen overføringsverdi til balanse og gangfunksjon hjå deltakarane i studien. Nøkkelord: Cerebral Parese, kjernestabilitet, balanse, gangfunksjon, intensiv trening.

Bakgrunn: Postural Assessment Scale for Stroke (PASS) er ein etablert målereiskap utvikla for evaluering av balanse hjå hjerneslagpasientar. Ein svensk modifisert versjon av testen (SwePASS) med nokre viktige presiseringar har nyleg blitt utvikla. Ein norsk versjon av testen finst foreløpig ikkje. Mål: Målet med studien var å omsette SwePASS til norsk og vurdere den nye versjonen for intra- og intertestarreliabilitet. Design: Omsetting av SwePASS etter internasjonale retningsliner samt målestudie av intra- og intertestarreliabilitet. Metode: Tjuefem vaksne, som har hatt eit hjerneslag i løpet av dei siste tre månadene, vart strategisk rekruttert. Gjennomføringa av den norske versjonen av SwePASS for deltakarane vart filma og deretter skåra av tre terapeutar to gonger. For totalskåren på den norske versjonen av SwePASS vart relativ reliabilitet undersøkt ved å rekne ut Intraclass correlation coefficients (ICC 1,1 og ICC 3,1). For å undersøkje absolutt reliabilitet nytta ein Bland-Altman-plott, ”within-subject standard deviation” og ”smallest detectable difference”. For enkeltdeltestar vart Cohen’s kappa (k) og verdiar for prosentvis semje rekna ut. Resultat: For både intra- og intertestarreliabilitet av totalskår viste data svært høg relativ reliabilitet (ICC-verdiane ≥ 0,99) og absolutt reliabilitet. Kappaverdiar for dei enkelte deltestane varierte frå 0,73 til 1,00. Avgrensingar: Resultat bør ikkje generaliserast til personar med store kognitive svekkingar, då dei ikkje vart inkludert i denne studien. Konklusjon: Denne studien viser ein svært høg intra- og intertestarreliabilitet av den norske versjonen av SwePASS hjå vaksne med hjerneinfarkt dei fyrste tre månadene.

Embargotid endres fra 2 til 3 år etter ønske fra kandidaten. 2015-12-07 MA Embargotid endres fra 3 til 4 år etter ønske fra kandidaten. 2017-04-21 MA Embargotid endres fra 4 til 5 år etter ønske fra kandidaten. 2018-04-12 MA Pasienter med Parkinson ́s sykdom (PS) opplever ofte problemer knyttet til balanse og gange. Lee Silverman Voice Treatment BIG (LSVT-BIG) er et behandlingskonsept spesialtilpasset Parkinsonpasienter. Behandlingen er intensiv med fokus på å gjenvinne bevegelser med normal størrelse, og har til hensikt å hjelpe pasientene å gjøre store bevegelser istedenfor små, som ofte ses hos pasienter med PS.Målet med denne studien var å undersøke om LSVT-BIG påvirker balanse og gange hos pasienter med PS. Det ble benyttet Singel Subject Experimental Design (SSED) med ABC-faser. To personer med idiopatisk PS, i stabil fase, deltok i studien.Resultatene antyder at LSVT-BIG kan ha påvirket evnen til antisipatorisk balansekontroll hos begge deltagerne, og i tillegg evnen til reaktiv balansekontroll hos deltager 2. Begge deltagerne oppnådde økt maksimal ganghastighet. Større studier trengs for å undersøke LSVT-BIGs effekt på balanse og gange.

Dysfunksjon av postural kontroll er vanlig hos barn med CP. Et mål for fysioterapi er å påvirke postural kontroll i sittende. Tredemølletrening med delvis vektavlastning (PBWSTT) blir brukt som intervensjon for blant annet barn med CP med hensikt å bedre gange. Det har vist seg at intervensjonen kan påvirke balanse i stående hos noen barn, og spørsmålet er om også balanse i sittende kan påvirkes. Hensikt: Målet med denne studien var å undersøke om PBWSTT påvirket balanse i sittende og stående stilling, samtidig med eventuell bedring av gange hos barn med CP. Metode: Single subject experimental design, med ABA faser, ble benyttet. To barn i alderen 5 og 6 år, begge gående med hjelpemiddel, deltok i studien. Trunk Impairment Scale (TIS), Pediatric Balance Scale (PBS), Timed Up and Go (TUG) og 1 Minute Walk (1MW) ble benyttet i evaluering av balanse og motorisk funksjon. GMFM -66 ble benyttet for eventuelt å underbygge resultatene. Intervensjonen bestod av PBWSTT tre dager i uken, til sammen 12 treningstimer i fire uker. Resultater: Balanse i sittende målt med TIS viste signifikant endring for begge barna i intervensjons- og oppfølgingsfasen. Stående balanse målt med PBS viste ingen endring for barn 1 og signifikant endring for barn 2 i oppfølgingsfasen. Gange endret seg signifikant for barn 1 målt med TUG og for barn 2 målt med 1MW. GMFM B ”Sitting” viste positiv scoringsendring for begge barna og det samme gjorde GMFM D ”Standing” for barn 2. Gange evaluert med GMFM E ”Walking,….” viste ingen endring for noen av barna. Konklusjon: Balanse i sittende kan ha blitt påvirket hos begge barna og balanse i stående hos barn 2. Samtidig kan barn 1 ha blitt påvirket til å gå hurtigere over kort avstand og barn 2 til å gå lengre distanse. Større studier trengs for å undersøke hvorvidt intervensjonen har effekt på balanse.

Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke om individualisert fysioterapibehandling, kombinert med gangtrening på tredemølle med vektavlastning kan påvirke gange hos pasienter med MS. Metode: To pasienter med sekundær progressiv MS deltok i studien. Single Subject Experimental Design, med A-B-A-A faser ble benyttet. Pasientene ble testet 15 ganger; før, under og etter studiens intervensjon med Timed Up & Go (TUG), 10 meter gangtest, 2 minutter gangtest, Rivermead Visual Gait Assessment (RVGA), VAS-skala (selvopplevd gangproblem) og Rivermead Mobility Index (RMI). Pasientene fikk behandling 4 ganger i uken, i tre uker. Intervensjonen besto av 30 minutter individualisert fysioterapibehandling og 30 minutter gangtrening på tredemølle med vektavlastning. Resultater: Pasient A utførte TUG signifikant hurtigere i intervensjonsfasen og i oppfølgingsfase 1, og tenderte til hurtigere utførelse i oppfølgingsfase 2. Han gikk signifikant hurtigere på 10 meter gangtest i oppfølgingsfase 1 og tenderte å gå hurtigere i intervensjonsfasen. Pasient A gikk med større grad av abnormal gange kvalitetsmessig (RVGA) i alle faser etter baseline. Pasient B utførte TUG signifikant raskere i oppfølgingsfase 2 og gikk signifikant lengre på 2 minutter gangtest i oppfølgingsfase 1. Konklusjon: Resultatene indikerer at intervensjonen kan ha påvirket pasient A til å gå hurtigere, men kan også ha påvirket han til å gå med større grad av abnormal gange kvalitetsmessig. Intervensjonen kan ha påvirket pasient B til å gå lengre gangdistanse på kort sikt. For å evaluere effekt av denne typen fysioterapibehandling til pasienter med MS og gangproblemer, behøves imidlertid større studier og randomiserte kontrollerte forsøk. Nøkkelord: Multippel sklerose, gangproblemer, individualisert fysioterapibehandling, gangtrening, tredemølle, vektavlastning.