Search

Denne rapporten representerer andre og siste del av en større evaluering av tilskudd til fleksible utdanningstilbud. Hensikten med evalueringen har vært å vurdere hvorvidt to tilskuddsordninger – tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud og program for fleksible utdanningstilbud – har fungert etter hensikten. Den bygger videre på funnene presentert i evalueringens statusrapport, Fleksibilitet og valgfrihet i utdanningstilbud: Status for tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud og program for fleksible utdanninger høsten 2021 (Korseberg mfl., 2021), og bør derfor leses i sammenheng med denne.

Dette notatet representerer første del av en større evaluering av midler til fleksible utdanningstilbud. Hensikten med evalueringen er å vurdere hvorvidt to tilskuddsordninger – tilskudd til fleksible videreutdanningstilbud og program for fleksible utdanningstilbud – har fungert etter hensikten. Arbeidsnotatet begrenser seg til å beskrive status for tilskuddsordningene høsten 2021, basert på en systematisk gjennomgang av relevant dokumentasjon. Funnene i statusrapporten vil bli brukt som utgangspunkt for arbeidet med prosjektets sluttrapport, som vil bli publisert høsten 2022.

Denne rapporten undersøker hvilken betydning tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling har hatt for lærerutdanningene ved Fakultet for utdanningsvitenskap og humaniora (UH-fakultetet) ved Universitetet i Stavanger. Vi undersøker også hvorvidt ordningen har hatt implikasjoner for forskningsaktiviteten ved fakultetet.

Da Det helsevitenskapelige fakultetet ved Universitetet i Stavanger ble opprettet i 2017 ble det organisert etter en matrisemodell. Samtidig vedtok universitetsstyret at organiseringen skulle evalueres innen fire år. På oppdrag fra Universitetet i Stavanger har NIFU gjennomført en forskningsbasert evaluering, der hensikten har vært å undersøke om den nåværende organiseringen er hensiktsmessig, samt hva som kan gjøres for at organiseringen ved fakultetet skal fungere bedre.

Til tross for at det har vært et økende fokus på barn og unges medvirkning i barnevernet de siste årene, viser forskning at det er krevende å legge til rette for medvirkning i praksis. FNs barnekonvensjon presiserer at barnets beste og barnets medvirkning er komplementæreprinsipp, som betyr at de ikke skal gå på bekostning av hverandre. Denne studien utforsker hvilke forutsetninger ungdommer i kontakt med barnverntjenesten opplever at må være til stede for at deres rett til medvirkning skal bli ivaretatt. Studien bygger på fire kvalitative intervjuer med ungdommer i kontakt med barneverntjenesten, samt lydopptak av to barnesamtaler mellom barn og kontaktperson i barnevernet. Formålet med studien er å bidra med økt kunnskap knyttet til god medvirkningspraksis, så flere barn og unge skal få realisert reell medvirkning i kontakt med barnevernet. Oppgaven søker primært å fange opp ungdommenes perspektiver rundt medvirkning, som så blir belyst med konkrete utdrag ogeksempler fra barnesamtalene. Funnene viser at viktige forutsetninger for medvirkning er at barn og unge må ansees som reelle samarbeidspartnere, relasjonen mellom barn/ unge og deres kontaktperson er svært betydningsfull og at strukturelle forhold påvirker medvirkning. Mange av funnene mine samsvarer med tidligere forskning, men jeg finner videre at kontaktpersonen i barnevernet er av stor betydning ungdommene, til tross for at kontakten er noe sjelden. Jeg har videre funnet at kontaktpersonen i barnesamtalene gjør mye av detungdommene etterlyser, og at det er samsvar mellom «den gode barnesamtalen» og det ungdommene ønsker. Et annet funn er at kontaktpersonene må være modige, kompetente, tilgjengelige og omsorgsfulle. Even though there has been an increased focus on children and youths’ participation in thechild welfare systems in recent years, studies show that it is still demanding to facilitate participation in practice. The UN Convention on the Rights of the Child states that the best interest for the child and that the view of the child is given due weight in considerations about itself (participation) are complementary principles, which means that one should not be at theexpense of the other. This study explores which prerequisites youths who receive servicesfrom the child welfare system believes are needed so that their right to participation in their own case is preserved. The study builds on four qualitative interviews with youths who receive services from the child welfare system and tape recordings of two child conversations between a child and employees from the child welfare. The purpose of the study is to contribute with added insights to what constitutes good participation practice, so that more children and youths can achieve real participation in contact with the child welfare system. The study primarily seeks to synthetise the youths’ perspectives on participation, and they are exemplified with concrete extracts and examples from the child conversations that has beenstudied. My findings show that important prerequisites for participation is that children and youths must be seen as real cooperating partners, that the relationship between children/youths and their social worker in the child welfare system is of great significance and that structural considerations impact the degree of participation perceived by the children/youths. Many of my findings are in accordance with previously conducted studies, however I find the social worker in the child welfare system is of greater importance even though the contact is scarce. Furthermore, I have found that the social worker already does a lot of what the children require, and that there is conformity between “the good child conversation” and what the youths want. Lastly, the social worker needs to be brave, competent, available and caring to facilitate participation Mental Helse Ungdom - MHU Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling - KBT

Sammendrag Forfatter: Anja Kile Holtermann Tittel: «Vi gikk fra å være overlevende helter til å bli litt problemer» - Opplevelse av arbeidsliv blant ansatte fra Regjeringskvartalet etter 22. juli Hovedveileder: Mona-Iren Hauge Biveileder: Sigrun Marie Moss Bakgrunn og formål: 22. juli 2011 ble Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya rammet av terrorangrep. Over 300 personer var på jobb i Regjeringskvartalet under bombeeksplosjonen der. Noen av disse har strevd med posttraumatiske reaksjoner i ettertid. Formålet med denne oppgaven har vært å undersøke opplevelsene til et utvalg ansatte fra Regjeringskvartalet som befant seg i Regjeringskvartalet under angrepet og som har opplevd posttraumatiske reaksjoner i ettertid. Problemstilling: Hvordan fremstiller de ansatte egne og andres forventninger til fungering og håndtering av traume etter 22. juli? Hvordan forholder de seg til disse forventningene? Metode: Oppgaven er en kvalitativ studie basert på 24 intervjuer med ansatte fra Regjeringskvartalet som befant seg i Regjeringskvartalet under terrorangrepet 22. juli, som har opplevd reaksjoner som kan forstås som PTSD. Intervjuene er gjennomført våren 2015, og er en del av den større studien «Helse, trivsel og arbeidsmiljø etter 22/7: En undersøkelse av ansatte i departementene og Regjeringskvartalet» ved Nasjonalt Kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Intervjuene er analysert ved hjelp av tematisk analyse informert av kulturpsykologiske perspektiver. Resultater: Gjennom analysen kategoriserte jeg de som ble intervjuet sine opplevelser i temaene Å være en av de utsatte i en nasjonal katastrofe, Håndtering av egne reaksjoner og Håndtering av arbeidslivet med tilhørende undertemaer. Gjennom disse temaene illustrerer jeg hvordan andres forståelser og forventninger påvirker personene som er intervjuet, og hvordan ytre forventninger i noen tilfeller kan oppleves som motsetninger til egne behov. Konklusjon: Betraktninger som kommer frem i intervjuene danner et inntrykk av at mange av de som har blitt intervjuet har strevd mye på egen hånd og følt at deres opplevelser ikke blir anerkjent av andre på ulike måter. Eksempelvis nevner flere at det var mer belastende å oppleve psykiske plager enn fysiske plager, fordi man opplevde å få mindre støtte fra andre ved psykiske plager. Et annet eksempel er opplevelsen av andres syn på hendelsen som noe mindre alvorlig sammenliknet med Utøya – som ga en følelse av at man burde se på seg selv som heldig, selv om det var langt fra egen opplevelse. Flere beskriver også erfaringer med å selv måtte ta mye ansvar og grep for å kunne oppleve bedring eller mindre stress knyttet til plager, og at de har ikke opplevd å kunne regne med å få hjelp med dette. Funnene fra analysen i denne oppgaven peker på hvordan forståelser i samfunnet og på arbeidsplassen har spilt en rolle for hvordan de som har blitt intervjuet har kunnet bearbeide sine opplevelser i tiden etter 22. juli. Spesielt trekker de som har blitt intervjuet frem hvordan dette endrer seg over tid, og det tydeliggjøres dermed hvordan en forståelse av hendelsen 22. juli som umiddelbart kan ha generert støtte og omsorg, at de var overlevende helter, kan endre seg til å bli noe som oppleves som forventninger man ikke klarer å leve opp til, at det er på tide å komme seg videre og fokusere på hva man har lært.

In Norway children with severe hearing loss have over the last few years been offered cochlear implants to restore their hearing. This is only done at Rikshospitalet (the national hospital in Oslo), and have so far included about 300 children. The recent years about 50 per year. Ideally the operation should take place before the age of twelve months, but in many cases the children have to wait considerably longer. Our goal was to determine on what level the process is held up. Is it the so called doctor’s delay or patient’s delay? We collected data from charts at Rikshospitalet, and listed all our findings in two groups called selection 1 and 2 depending on the years they got their implants. With this data we made statistical estimates of how long it took before the hearing loss was discovered, when treatment was initiated and when surgery took place. In addition the data included information on social factors, on family and on how the hearing loss was discovered. We also compared the two selections. There were few differences between the two selections, but a few variables showed a statistically significant increase in delay for those operated most recently. Other variables that seemed to influence the process were the number of middle ear infections and the presence of other disabilities in addition to the hearing loss. Our results mainly show that there are many possible delays in the process, and that the need for better guidelines and coordination is significant.

Oppgaven tar utgangspunkt i den ekstra sårbarheten flyktningebarn har, og vurderer internasjonale rettigheter i forbindelse med internering og rehabilitering av disse barna. Den inneholder også en vurdering av praksis i forhold til dette.